Brasilrundt

Høydeskrekk på fjellturen i Morro do Vigia

Morro do Vigia er et berg eller et lite fjell om du vil som naturlig skiller strendene Praia do Pero og Praia das Cronchas og bestiger man toppen får man god utsikt til begge strendene. Jeg har skrevet litt om begge strendene tidligere, som begge er noen av de mest besøkte strendene i Cabo Frio.

Berget var veldig lett å gå i. Det var flotte stier og lett å gå både barbeint og med slippers. Vi besteg toppen på berget i en gruppe på 4 stykker. Det var et varselskilt der stien begynte om at man skulle passe seg for høyden og ikke gå for nærme kanten der det var steiner. Kanskje greit å gå i en liten gruppe, på den måten kan vi passe litt på hverandre. Var min kone, hennes søster og bror som gikk først. Jeg gikk sist i køen av oss og merket at det ble veldig høyt for meg. Det som også begynte som en fin tur ble verre og verre mer opp vi kom når naturligvis utsikten også ble klarere. Jeg syntes stien gikk faretruende nær stupet. Det plaget ikke de foran meg som snakket og lo som brasilianere gjør. De foran meg gikk så utrolig sakte også. Jeg fikk en følelse av at de gjorde det med vilje for å få meg enda mer redd, og jeg merket jeg ble litt irritabel. Det var nok bare høydeskrekken som snakket. Frykten ble så intens at jeg faktisk gikk tilbake og ned igjen av berget.

Kona kom tilbake og hentet meg og jeg gjorde et forsøk til. Jeg gikk først å sprang over stien til jeg fant et sted jeg igjen følte meg trygg. De andre i gruppa var langt foran oss. Utsikten var enestående og jeg fant også en liten skjult strand midt mellom berget. Det gikk en sti ned, men var såpass mange folk på berget denne dagen så vi gikk videre. Nestegang jeg skal ta turen hit skal jeg prøve å ta den midt i uka. På helgene er det altfor mye folk,

På andre siden av øya kom vi frem til et vakkert sted dekket av steinheller. Vi så også en ensom fisker der, og på dette stedet skal jeg tilbake når det er kveld for å kaste etter fisken. Jeg er ganske sikker på at dette er et bra sted å prøve fiskelykken. Fisken her bruker å bite veldig tidlig eller sent på kvelden, noe den forsåvidt gjør i Norge også. Hvorfor han mannen sto og fisket midt på dagen vet jeg ikke, men vakkert var stedet uansett. Steinene var også store å lette og bevege seg på. Gå her på kvelden anser jeg da som trygt i motsetning til mange andre steinklipper jeg har vært og fisket på.

En ensom fisker. Dette ser ut som et perfekt fiskested

Damene vi hadde med oss ville tidlig hjem. Vet ikke om det var den stekende brasilianske sola som gjorde dem slitne, eller om det var gåingen. Det er tydeligvis ingen fjellgeiter vi har med på tur. Det gikk fine opptråkte stier overalt og jeg synes de ble litt vel fort andpustne. Det var flere steder jeg kunne tenkt meg å se på dette vakre stedet, men det får jeg ta en annen gang, da kanskje sammen med ei fiskestang og en matbit.

Ei stakkars skilpadde på kroken

Jeg og svigermor dro atter en gang på en av våre mange fisketurer. Fisking er balsam for sjelen mener hun. Jeg må faktisk si meg enig. Vi dro til Vila Verde, et sted vi har fisket på flere ganger tidligere. Det var grått vær når vi dro, men fortsatt utrolig varmt. Vi satt der i mange timer og jeg merket jeg ble litt rastløs og tiden gikk litt sakte. Vi har hvert uheldig med havfiskingen i det siste. Det har ikke blitt mye fisk i stekepannen på de siste turene våres. Det var mange andre der også. Jeg kunne heller ikke se de dro opp noen. Det var ihvertfall internettdekning der. Jeg satt og slappet av i sola som nå hadde kommet frem, med mobilen i hånda, surfet og knipset noen bilder mens det plutselig begynte å bevege seg veldig i toppen av fiskestanga. Jeg tok tak i stanga og begynte å veive inn, mens det jeg trodde var en fisk, dro bremsen på snella og senen rett ut i havet igjen. Jeg synes fisken dro litt rart og skjønte ikke helt hva som egentlig foregikk. Jeg dro den mot land flere ganger, men den dro sena ut til havs igjen og igjen. Etter en stund ble den sliten og når jeg endelig fikk den mot land var det ei stakkars skilpadde som hadde viklet seg inn i alle krokene på sena. Når jeg prøvde og nærme meg den for å ta ut krokene bykset den til havs igjen, klipte sena, og tok med alt av fiskeutstyret. Jeg sto igjen på land med kun stanga i hånda og syntes synd på dyret jeg ikke klarte å redde. Vet ikke hvor lenge den vil overleve med alle de krokene i seg, men jeg syntes ordentlig synd på den og hele episoden ødela fisketuren. Lite man får gjort med sånt, og ettersom fisken ikke var på hugget dro vi til Praia do Forte i Cabo Frio for å prøve fiskelykken der.

Det tok ikke lang tid før den første fisken bet på, men etter det ble det rolig lenge her også. Kanskje det er feil årstid vi fisker på? Synes det er hyggelig å ta sånne fisketurer med svigermor uansett. Sitte å snakke med en kopp kaffe i frisk sjølukt er avslappende. Det er alltid en del andre fiskere også på dette stedet. Det var det denne dagen også. Fikk en del fisketips og informasjon av en annen snakkesalig fisker der. Han var ikke gamle karen, så ut som en i begynnelsen av tyveårene, men hadde allerede rukket og fått 2 barn som også var med han på fisketur.

Vi ble sittende på dette vakre stedet helt til kvelden kom og det begynte å mørkne. Det ble noen få fisker av forskjellige sorter som jeg ikke kan navnet på. De renset jeg på stedet. Fiskeavfallet spiste kattene som også kom når de kjente lukta av fisk. Stedet ligger ikke langt unna Cabo Frio Sentrum. Det var nok uansett villkatter fordi de var fryktelige redde og skeptiske. Ettersom jeg brukte kylling som agn kastet jeg kyllingrestene til disse dyra også, og følte at jeg hadde gjort dagens gode gjerning.

Det ble alt i alt en veldig fin dag, selv om jeg ble veldig solbrent. Vi dro tidlig og det var overskyet, men været ble bedre utover dagen og sola grillet ansiktet og beina mine skikkelig. Jeg glemte selvfølgelig solkrem. Får også håpe den stakkars skilpadden klarer seg, og jeg får trøste meg med at villkattene ihvertfall ble noenlunde mette.

En annerledes nyttårsfeiring!

Da er nyttårsdagen over og det ble en litt annerledes feiring enn de gangene jeg har feiret nyttår i Brasil tidligere. Det er alltid varmt her på denne tiden og på nyttårsdagen har vi som regel vært på stranden for å ta noen kalde øl. Vi har lett for å gjøre det andre dager også, men nyttårsdagen er som regel forbeholdt til nettopp drikking og fyrverkeri. Jeg tror nok de andre i nabolaget og fleste andre brasilianere feiret på denne måten i år også, men jeg valgte å bruke dagen min på helt andre ting. Jeg merket jeg gruet meg litt til rakettene skulle fyres opp og som jeg tenkte ble det et rabalder uten like. Jeg fikk i oppgave og ta vare på en liten hundevalp, en labrador som kun er noen måneder gammel. Dyr liker jo som oftest ikke høye lyder og denne valpen var intet unntak. Lite jeg egentlig fikk gjort med det. Den lå for det meste under senga og pep, mens jeg prøvde å få den til å slappe av med en behagelig tone og god mat. Bortkastet tid, uansett hva jeg gjorde var hunden like livredd og heldigvis varte ikke oppskytingen av fyrverkeriet så altfor lenge. Kan hende jeg virker som en sur gammel gubbe nå, noe som selvfølgelig ikke er meningen. Jeg liker fyrverkeri jeg også, men jeg har aldri tenkt så mye på hvor redd dyrene faktisk kan bli.

Disse fuglene klarte seg bedre. Jeg satte de inn når det ble mørkt. De har vært hos meg en stund, men de er heller ikke mine. Jeg har vært midlertidlig barnevakt for mye rart i det siste, men jeg synes dyr er flotte uansett selv om jeg syntes synd på hunden pga fyrverkeri og smeller. Kona var hos sin enorme familie i nabobyen Iguaba Grande, men jeg valgte å holde meg hjemme. Litt pga Korona og litt pga alkoholinntaket mange av de er kjente for å hive innpå. Det fristet hverken med øl eller cachaca så jeg holdt meg hjemme i ro. En hvit nyttårsfeiring har aldri skadet noen og det var litt behagelig og ha huset for meg selv. Jeg var jo heller ikke helt alene. Det er hyggelig selskap i dyr. Nyttårsmåltiden jeg lagde meg var forsåvidt en sorgens kapittel.

Jeg vet ikke helt hva folk bruker å spise på nyttårsaften, men de spiste helt sikkert bedre enn meg. Jeg kjøpte meg kyllinglever for 3real per kilo og slang det oppi ei gryte. Jeg blandet disse ekle kjøttvarene med hvitløk og løk og hadde til slutt oppi gresskarbiter. Gresskar er vel den beste grønnsaken jeg vet om, men ikke sammen med dette kjøttet. Heldigvis hjalp hunden meg med mesteparten av gresskarstuingen når den hadde kokt ferdig. Hunder spiser det meste, forsåvidt jeg også. Denne maten ble forøvrig litt for kvalmende og uspiselig for til og med for et matvrak som meg.

Får håpe alle der ute ikke har alt for mye fyllenerver og tømmermenn idag så får vi satse på en nyttårsfeiring neste år uten Korona.

Det glemte jeg nesten : Godt nytt år eller feliz ano novo som det pent heter på portugisisk.

Hestemøkk som gjødsel

Det er en del frynsegoder man automatisk får med seg når man bor på landsbygda. Spesielt hvis man liker natur og hagearbeid. Jeg er så heldig at det ofte går hester rett utenfor huset mitt. Eierne bruker å sette de på ei ubebygd tomt for å spise gress. De eier ikke selv tomta, men så lenge ingen bor der har det kanskje ikke noe å si om et beitedyr går der uansett. De er flotte å se på, men jeg synes litt synd på de i varmen. Eierne er ikke så flinke til å gi de drikke så jeg bruker å gå ut med ei bøtte med vann til de. Til gjengjeld gir de meg god hestemøkk jeg bruker å bære inn i bøtter i hagen min. Jeg starter ofte morgenen med å bære hestemøkk. Jeg står alltid opp grytidlig, litt før de fleste i nabolaget, da er det greit å starte morgenen med å bære møkk. Jeg gjør det ikke midt på dagen. Det ser litt rart ut der jeg går med et par bøtter og en spade for å lete etter avføring fra hester. Det er også kjøligere på morgenen så temperaturmessig passer det også bra.

Jeg føler meg ofte litt naken på bena. Jeg går kun rundt i brasilianske slipperser og shorts. Jeg burde nok i perioder hatt på meg et par støvler og langbukser. Jeg har allerede blitt bitt av en maur mens jeg henta møkk i litt for langt gress. Den bet vondt også, og det gjorde vondt en tid etterpå. Har ikke peiling på hva slags type maur det var. Det var ihvertfall ikke norsk skogsmaur, og den var kul svart.

Det er også litt sumpaktig terreng her. Vakkert å se på, men ubehagelig å gå ved siden av disse sumpene uten støvler. Det føles litt rart å gå rundt her på denne tiden av året også. Stedet er fylt opp med en del turister og mens de drikker og spiller høy musikk går jeg rundt med bøtta mi og plukker møkk. Skal man ha en vakker hage må man ofre noe. Litt bløt på bena og et maurstikk i ny og ne er en liten pris og betale for skikkelige hageplanter og vakre trær.

Rensing av frukt og rydding av edderkopper

Vi er jo i en pandemi og julefeiringen ble litt annerledes. Vi hadde noen familiemedlemmer på besøk på julekvelden, noe som var hyggelig. men det er litt godt at julekvelden er over. Høytider synes jeg er litt stressende. Romjulen derimot synes jeg er hyggelig og jeg har brukt litt tid i hagen. Hagearbeidet sto hovedsakelig i å fjerne en haug av edderkopper og edderkoppnett. De bygger kontinuerlig under et tak jeg har planer om å bygge ei fremtidig grillhytte. Skal jeg ha disse krabatene hengende over hode blir det nok lite grilling der. De spinner disse edderkoppnettene sine overalt og dekker snart hele undertaket. Store er de også, og de skal visst være giftige i tillegg. Man trengte visstnok ikke å reise på sykehuset ifølge noen brasilianere, hvis uhellet var ute og man ble bitt. Det gjør oftest bare litt vondt i starten. Fint tenkte jeg, uten at det gjorde meg så mye roligere. Jeg fjernet de med en lang kost så jeg slapp å ta de på nært hold. Jeg merket at jeg fikk frysninger nedover ryggen. Hvis man har edderkoppfobi er nok ikke dette et sted man bør oppholde seg på.

Jeg har også vært og hentet meg flere Jaca frukt. Denne gangen kjørte jeg bilen helt inntil trærne og plukket med meg en hel haug. Jeg skrev en artikkel om frukten for en stund tilbake. Dere kan lese mer om den her : http://brasilbloggen.com/2020/12/21/den-brasilianske-landsbygda/

Jeg ga bort noen, og mange tok jeg selv. Det var en del jobb å rense de. Man ble skikkelig seig på hendene, og jeg burde nok kanskje brukt noen plastikkhansker. Når den var ferdig renset endte den tilslutt i kjøleskapet hvor de holder seg lenge. Frukten er utrolig søt og utrolig mettende.

Jeg har sikkert mat i ukesvis hvis jeg velger og kun spise denne frukten, selv om det selvfølgelig blir litt ensformig i lengden. All skallet og diverse rester endte rett i kompostdunken jeg har ute på verandaen. Jeg sorterer alt av matavfall og komposterer den i en dunk jeg har stående på verandaen. Når den blir til ordentlig matjord går den rett i hagen. Det kan komme litt lukt og fluer så det er viktig og strø over med nok jord for å slippe unna sånne problemer. Heldigvis blir det til jord forferdelig fort i denne intense varmen og jeg gleder meg til neste gang jeg kan strø min egen hjemmelaget matjord rundt omkring i hagen. Det får jeg eventuelt skrive en artikkel om senere.

Hvorfor feirer vi jul?

Da er julekvelden her igjen. I Brasil feirer man den 25 Desember, i Norge den 24 Desember. Tydeligvis har ikke den katolske kirke helt bestemt seg når Jesus ble født, det er tross alt derfor man feirer julen. I Bibelen står det faktisk ikke skrevet hva slags dato Jesus ble født på. Folk har i ettertid regnet ut at han ble født på høsten. Jeg er ikke religiøs, så jeg gidder ikke skrive mer om dette temaet, men for de som vil lese mer om hvorfor man feirer jul kan klikke innom her : https://www.jw.org/no/hva-bibelen-laerer/sporsmal/nar-ble-jesus-fodt/

Denne julen har vært meget spesiell. Det å feire jul i et annet land som Brasil er litt annerledes enn hjemme i Norge. Hvit jul kan man bare drømme om her, og desembermåneden er også en sommermåned. Det betyr at det er utrolig varmt her på denne tiden. Det har allerede bikket litt over 40grader midt på dagen, og januarmåneden er enda varmere. Det er forresten ikke vanlig at det er så varmt, men at det ligger over 30grader mesteparten av døgnet er nok ingen overdrivelse.

Pandemien gjør også at denne julen blir helt annerledes. Armacao dos Buzios, byen jeg bor i har igjen blitt stengt helt ned pga pandemien. For litt siden ble alle turistene bedt om å forlate byen i løpet av 24timer og byen var helt folketom en periode. Det tok ikke lang tid før demonstranter gikk ute i gaten for å få åpnet byen igjen. Mange her lever på turisme og desembermåneden er starten på høysesongen. Tydeligvis hjalp demonstrasjonene, og politikerne snudde og åpnet opp byen igjen. Kanskje ikke så lurt med tanke på pandemien, men mange som lever dag til dag og trenger sine sårt etterlengtende penger som turistene legger igjen jublet. Forsidebildet på denne artikkelen er forresten fra en av flere demonstrasjoner.

Da blir det vel køkjøring i jula når turistene kommer tilbake, noe som kan gjøre enhver person gal. Uten Aircondition i bilen og sommersola som steker på det varmeste blir det atter engang en krevende sommer. Handle på butikken går også mye tregere i Brasil en hjemme i Norge. Her pipes ikke alle matvarene med strekkoder, og de som jobber tar det virkelig med ro. De har vel kanskje ikke samme lønnen i Norge heller så jeg skal ikke klage for mye på de, selv om det tok lang tid å venne seg til tiden det tok å handle mat i Brasil.

Julemiddagen som ribbe og pinnekjøtt blir det heller ikke noe av. Jeg vet faktisk ikke om det finnes pinnekjøtt i Brasil. Noen som vet? Ribbe synes jeg ikke er noe spesielt. Det blir nok en vanlig god middag som jeg mer eller mindre spiser hver dag. Kona har gode kokkeegenskaper og jeg begynner å komme meg på kjøkkenet jeg også. Julemiddagen er ikke helt bestemt, men jeg tror jeg skal foreslå en Feijoada. En brasiliansk matrett jeg aldri får nok av. Pølser og bønner kokt sammen med en del andre kjøttvarer i en slags gryte. Jeg får aldri nok av den maten og det slår den norske ribba ned i støvlene. Pinnekjøtt savnet jeg litt, men man kan ikke få alt man ønsker seg.

Nå kommer konas familie og det er på tide å avslutte artikkelen. Jeg har ihvertfall vasket gulvet, men jeg har ikke båret noe ved. I denne varmen i Brasil slipper jeg unna det. Julegavene derimot er kjøpt inn og skal selvfølgelig deles ut i løpet av kvelden.

Ha en god jul og et riktig godt nyttår.

Den stressende julegavehandlingen.

Da er julen her og selv om det hverken er snø eller minusgrader i Brasil så feirer de jul her også. Jeg og kona dro atter engang til nabobyen Cabo Frio for å handle de siste julegavene, noe jeg synes er forferdelig pyton. Jeg regner med de fleste mannfolka føler det sånn? Vi stakk først på ei strand like utenfor shoppingsenteret park lagos cabo frio for å hente krefter til julehandlingen. Jeg har kun sett stranden på avstand, men jeg har aldri gått på den. Den opplevelsen hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle få oppleve denne dagen.

Det var en del folk der som både solte seg og badet. Var en person som gikk rundt i lagunen med et nett også. Jeg tipper han drev og fisket reker, noe jeg selv var med på for en stund siden. Vannet er kjent for å være forurenset så jeg synes det er rart at de bader der. Kanskje de menneskene som var uti vannet ikke var klar over det. Jeg holdt meg ihvertfall på land og nektet å hoppe uti. Det samme gjorde kona.

Det var en del søppel rundt omkring også. Brasilianere er ikke så kjent for å plukke opp etter seg. Noen ganger er det gatehunder som er synderen også når de drar søppelkasser utover for å lete etter mat. Stygt å se på er det uansett hvem som har skylden. Vi ble ikke så lenge før vi stakk til shoppingsenteret for å handle. Jeg ble litt overrasket når jeg kom inn på senteret. Jeg må si de virkelig kan pynte til jul her. Det er nok av juletrær og julelys overalt. Det beste med å gå rundt inne på senteret er jo at de har aircondition. Kaldt og svalt selv om det er over 30varmegrader ute.

Det var ikke så veldig mye traffikk selv om det er jul. Det virker som koronaen har lagt en demper på julehandlingen. De hadde stengt kinoen også pga pandemien. Jeg hadde virkelig lyst til å se en god film. Det får bli senere, og jeg har både Netlix og nok Tv kanaler hjemme. Alle menneskene holdt avstand og brukte masker. De målte også temperaturen på alle menneskene før vi ble sluppet inn. Sånn har det blitt overalt i Brasil. Julehandlingen gikk ganske fort. Lite køer og det var ikke mer en 3-4 pakker vi skulle ha. Resten har vi allerede ordnet. Etter julestria dro vi ut av senteret for å ta en matbit. Stakk på et sted hvor jeg og kona kjøpte hver vår burger til 11real. Spesial tilbud sto det. Stedet het Burguer Express og det var ikke lange spaserturen dit. Et lite enkelt sted og vi var de eneste gjestene. Vi satte oss ute i den gode varmen. Sola hadde gått ned og det blåste akkurat passe svalt. Skikkelig behaglig temperatur der vi begge satt i kortbukse og t- skjorte. Jeg skal ikke påstå at burgeren vi fikk var av det store slaget. Den var ikke helt sånn som den fremsto på bildet. Maten ser ofte best ut før du får den. Jeg følte meg litt som Michael Douglas i Fallin Down, i scenen «The Customer is always right». Maten derimot smakte godt, selv om det ikke var nok til å mette en person.

Den brasilianske landsbygda

Denne helga ga mersmak. Jeg ble inviterte med på en tur på den brasilianske landsbygda sammen med konas familie for å plukke frukt og besøke hennes enorme familie i Iguaba Grande. Et lite sted jeg skrev en artikkel om tidligere. Denne gangen dro vi ikke til sentrum av byen, men i utkanten for å hilse på nære og bekjente. Planen var også å plukke en frukt som het Jaca. En frukt jeg smakte på en gang for lenge siden. Når vi var fremme og møtte min kones slekt som bodde på en liten bondegård var det på tide å stikke ut å finne den frukten. Svigermor visste nøyaktig for trærne befant seg. Trærne lå på en annen storgård som ikke hadde vært bebodd på mange år og for å komme dit måtte det en del gåing til. Det var skikkelig jungelaktig når vi krysset den brasilianske skogen og det var et par åkre vi måtte passere også. Når vi krysset den tettgrodde åkeren med forskjellige planter tenkte jeg litt på hvor mange slanger som potensielt kunne skjule seg under jordet som var dekt av blader. Under plantene hadde bonden også plantet andre vekster som gresskar og vannmeloner. Det var ingen tvil om at eieren av denne åkeren virkelig hadde kremmerånden på plass og brukte hver eneste centimeter av jorda si til å høste matvarer.

Vi kom frem til Jaca trærne tilslutt og jeg må si det virkelig var imponerende å se de enorme fruktene som vokser oppetter stammen og hang i store tunge klyser i trærne. Jeg sto ikke under de klysene så lenge, og tenkte at hva om et av de faller ned og man får de i hodet. Da svimer man nok fort av og sover en stund. Jeg har aldri sett sånn frukt i norske butikker.

Mangatreet som lå like ved hadde også mange frukter, og mange av oss som gikk, samlet utallige mangaer og brukte t-skjorta som de krøllet sammen som en bærepose. Det var jo ingen av oss som hadde noe å bære frukten i. Det burde vi kanskje tenkt på før vi gikk. Manga er en flott frukt det også, men ikke like interessant som Jacafrukten så jeg plukket med meg to av de største jeg fant på trærne før vi startet på tilbaketuren. Jeg var nok litt grådig, fordi de var fryktelig tunge å drasse på. Jeg tok en i hver arm og armene mine fikk virkelig kjørt seg. De ga også fra en en seig væske som satte seg både på henda og klærne, og jeg tror nok det blir vanskelig å få klærne til å bli rene igjen i vaskemaskinen. Jeg klarte å slepe disse svære fruktene gjennom jungelen og åkrene, og jeg var sjeleglad når jeg endelig kom frem til bilen og fikk lempet begge to i bagasjerommet.

Mange mangaer, men ingen av disse var modne. De hang lengre opp i treet.

Litt uklart bilde, men det var denne måten man fikk tak i fruktene på. Klatre opp å riste i greinene.

Fremme på småbruket til familien til kona der jeg hadde parkert bilen ville tanten hennes ha med meg på å plukke flere mangaer. Naboen hadde flere store mangatrær vi bare kunne forsyne seg av. Så lenge det er gratis hvorfor ikke tenkte jeg, og vi tok turen til naboen hennes, en hyggelig eldre mann som viste oss rundt. Han hadde mange forskjellig trær og busker. Frittgående høns hadde han også. Hele stedet var så velstelt. Jeg syntes litt synd på hønene hans. Den ene nabogutten skulle absolutt springe etter dem og skyte på dem med sprettert. Skikkelig pøbelunge, og jeg trodde en periode han skulle skyte på meg også. Da måtte jeg vel isåfall tatt igjen da, jeg var tross alt en god del større en han.

For å plukke mangaen måtte man klatre opp i trærne og riste grenene til frukten falt ned på bakken. Den jobben tok min spreke svigermor seg av, mens jeg flittig plukket de opp i ei bøtte. Tok ikke lange tiden før bøtta var full, og naboen med det flotte småbruket ga meg også noen planter som jeg måtte plante hjemme. De plantene skal visstnok vokse opp å bli flotte bærbusker. Husker ikke navnet på bærene, men de smakte utrolig godt når jeg prøvesmakte de på trærne hans. Det var det tydeligvis flere som gjorde også, jeg fikk et skikkelig biestikk i den ene fingeren når jeg plukket de. Etter en lang dag på den vakre landsbygda var det på tide å ta turen hjem. Bagasjerommet var fylt opp av diverse frukter og planter, og selv om fingeren ble litt hoven på veien hjem var dette en enestående dag. Jeg drømmer fortsatt om et lite småbruk på landsbygda i Brasil.

En av Cabo Frio`s vakreste strender Praia das Cronchas

Vi inntok en kjapp, stressende frokost bestående av noe frukt, før jeg, kona og hennes lillesøster tok turen til Pero. Planen var å ta en liten fjelltur før vi skulle tilbringe resten av dagen på stranden. Det er ikke noe latmannsliv vi lever i Brasil. Det skjer noe nesten daglig og vi gjør våres beste for å gripe dagen. Planen min var egentlig ikke å bli en såkalt strandboms når jeg mer eller mindre flyttet til dette vakre land, men i det siste er det vel nettopp det jeg har blitt. Ligge å slikke sol på stranden blir man aldri lei.

Stranden Praia das cronchas var enkel å finne, den lå i enden av Praia do Pero, like ved ei liten sjarmerende fiskehytte som idag har blitt gjort om til en restaurant. Den var ikke åpen, noe som var litt synd. Det så ut som et koselig sted å innta et måltid på. Den lå også ved et lite fjell som hadde oppmerkede stier. Vi bestemte oss og heller late oss på stranden istedet for å stresse med fjellturer, selv om det var det som var en del av planen før vi dro.

Den gamle fiskehytta som nå er blitt gjort om til et sjarmerende spisested.

Stranden var veldig liten, men den er kåret til en av Cabo Frio`s vakreste strender. Jeg må si meg enig, den var virkelig innbydende selv om man kan gå hele stranden på 10-15 minutter, imotsetning til nabostranden Pero som er helt enorm. Det var uansett et fint sted å bade og det tok ikke lang tid før vi alle kastet oss uti det litt kalde forfriskende vannet for å ta en dukkert. Denne stranden var også langgrunn og det var veldig lave, nesten ingen bølger i det hele tatt på den. Det kom en del barnefamilier etterhvert som vi var der. Dette er nok et annet typisk trygt sted for både barn og voksne å hoppe uti for forfriskende dukkerter.

Var en del barnefamilier der. Jeg tok ikke alt for mange bilder. Jeg vil ikke bli han ekle gringoen som går rundt og knipser bilder av barn.

Etter en stund i vannet så må man selvfølgelig ta seg en kaffekopp å varme seg på. Det er et must når man kommer opp fra et vann som er kanskje en grad eller to for kald. Den rosa kaffekannen og koppen er en kjær følgesvenn på de fleste strender jeg besøker, og selv om fargen kanskje er litt feminin holder den kaffen like varm.

Det var forresten ikke jeg som plukket ut kaffekannen heller, det var en overraskelsesgave fra kona, selv om jeg har en mistanke at hun kjøpte den mest til seg selv. Eneste problemet når jeg satt og tok kaffen var at det blåste opp til vind, og en del av sanden kom jo naturlig nok i koppen.

Billig bilverksted

Brukte mesteparten av dagen idag i byen jeg bor i, Armacao dos Buzios. Jeg fikk beskjed av min bedre halvdel at bilen måtte på verksted, og det er noe mannen skal ta seg av ifølge henne. Javel tenkte jeg, da får jeg ta turen da. Jeg sto opp grytidlig og var der litt etter klokka 7 om morgenen. Gradestokken hadde allerede passert 30varmegrader så jeg svetter kontinuerlig nedi her nå. Var allerede bra med trafikk på verkstedet. Jeg måtte blant annet skifte motorolje, bremseolje og det var også en lyd under bilen jeg ville de skulle sjekke. I tillegg kom det olje i vannbeholderen som skal gi væske til radiatoren. Jeg må påpeke at jeg har null peiling på bil. Tingene jeg ramset opp var det jeg klarte å tyde av mannen som snakket utrolig fort portugisisk. Alle bruker maske også, som også gjør at det blir litt ekstra komplisert å få med seg alt. Jeg greide å tyde det viktigste ihvertfall, og jeg fikk også beskjed om at lyden under bilen var eksospotta de måtte bytte. Hørtes dyrt ut tenkte jeg og ville ha en pris på forhånd. Det fikk jeg også. Med deler og jobben forlangte mekanikeren 133 real, altså ca 260kr. Han spurte meg flere ganger om jeg ville han skulle gjøre jobben, jeg spurte samtidig like mange ganger om prisen for jobben. Svaret var det samme : 133real. Jeg kunne ikke tro at det gikk ann for et verksted å jobbe så billig. Jeg satte fra meg bilen på verkstedet og tok en spasertur til nabolaget Manguinhos som lå like ved.

Det var faktisk en matbit jeg var ute etter, men alt var stengt så tidlig på morgenen. De fleste spisesteder åpner ikke før rundt 11 på dagen. Jeg gikk forbi et padaria/Bakeri. De stedene har oppe tidlig, problemet var alle folka som satt der og spiste uten maske. Det er tross alt en pandemi, men folka brydde seg nok lite om det. Sulten tok vel kanskje overhånd på de fleste av de, men jeg holdt meg i skinnet og gikk videre. Jeg vil ikke dra på meg korona for et par brød til noen kroner. Jeg tok heller turen på stranden og tok meg en rask dukkert der. Denne stranden har jeg også skrevet om før, og som så mange andre ganger var vannet varmt denne gangen også. Jeg liker meg her. Jeg badet litt, men likte ikke å være i vannet altfor lenge. Hovedsakelig fordi lommeboka og mobilen lå igjen på land. Litt stressende å bade mens man skal følge med om noen kommer for å ta tingene. Det har forøvrig ikke skjedd meg enda.

33 grader tidlig på morgenen. Varm Desemberdag i Buzios

Etter en stund gikk jeg tilbake for å hente bilen. Den sto ferdig og gikk helt perfekt når jeg fikk den tilbake igjen. Den totale regningen kom på 444 real. De byttet som nevnt eksospotte, men de gjorde en del andre ting også som å rense radiatoren, fylte vann på batteriet, byttet motorolje og fylte på bremsevæske. Denne jobben tok et par timer og den olja de brukte som ble igjen fikk jeg med meg hjem. Ikke noe juks og fanteri der i gården, og hvis noen trenger trenger å ha bilen på verksted kan jeg virkelig anbefale Marcelo Auto Center.