Den brasilianske landsbygda

Denne helga ga mersmak. Jeg ble inviterte med på en tur på den brasilianske landsbygda sammen med konas familie for å plukke frukt og besøke hennes enorme familie i Iguaba Grande. Et lite sted jeg skrev en artikkel om tidligere. Denne gangen dro vi ikke til sentrum av byen, men i utkanten for å hilse på nære og bekjente. Planen var også å plukke en frukt som het Jaca. En frukt jeg smakte på en gang for lenge siden. Når vi var fremme og møtte min kones slekt som bodde på en liten bondegård var det på tide å stikke ut å finne den frukten. Svigermor visste nøyaktig for trærne befant seg. Trærne lå på en annen storgård som ikke hadde vært bebodd på mange år og for å komme dit måtte det en del gåing til. Det var skikkelig jungelaktig når vi krysset den brasilianske skogen og det var et par åkre vi måtte passere også. Når vi krysset den tettgrodde åkeren med forskjellige planter tenkte jeg litt på hvor mange slanger som potensielt kunne skjule seg under jordet som var dekt av blader. Under plantene hadde bonden også plantet andre vekster som gresskar og vannmeloner. Det var ingen tvil om at eieren av denne åkeren virkelig hadde kremmerånden på plass og brukte hver eneste centimeter av jorda si til å høste matvarer.

Vi kom frem til Jaca trærne tilslutt og jeg må si det virkelig var imponerende å se de enorme fruktene som vokser oppetter stammen og hang i store tunge klyser i trærne. Jeg sto ikke under de klysene så lenge, og tenkte at hva om et av de faller ned og man får de i hodet. Da svimer man nok fort av og sover en stund. Jeg har aldri sett sånn frukt i norske butikker.

Mangatreet som lå like ved hadde også mange frukter, og mange av oss som gikk, samlet utallige mangaer og brukte t-skjorta som de krøllet sammen som en bærepose. Det var jo ingen av oss som hadde noe å bære frukten i. Det burde vi kanskje tenkt på før vi gikk. Manga er en flott frukt det også, men ikke like interessant som Jacafrukten så jeg plukket med meg to av de største jeg fant på trærne før vi startet på tilbaketuren. Jeg var nok litt grådig, fordi de var fryktelig tunge å drasse på. Jeg tok en i hver arm og armene mine fikk virkelig kjørt seg. De ga også fra en en seig væske som satte seg både på henda og klærne, og jeg tror nok det blir vanskelig å få klærne til å bli rene igjen i vaskemaskinen. Jeg klarte å slepe disse svære fruktene gjennom jungelen og åkrene, og jeg var sjeleglad når jeg endelig kom frem til bilen og fikk lempet begge to i bagasjerommet.

Fremme på småbruket til familien til kona der jeg hadde parkert bilen ville tanten hennes ha med meg på å plukke flere mangaer. Naboen hadde flere store mangatrær vi bare kunne forsyne seg av. Så lenge det er gratis hvorfor ikke tenkte jeg, og vi tok turen til naboen hennes, en hyggelig eldre mann som viste oss rundt. Han hadde mange forskjellig trær og busker. Frittgående høns hadde han også. Hele stedet var så velstelt. Jeg syntes litt synd på hønene hans. Den ene nabogutten skulle absolutt springe etter dem og skyte på dem med sprettert. Skikkelig pøbelunge, og jeg trodde en periode han skulle skyte på meg også. Da måtte jeg vel isåfall tatt igjen da, jeg var tross alt en god del større en han.

For å plukke mangaen måtte man klatre opp i trærne og riste grenene til frukten falt ned på bakken. Den jobben tok min spreke svigermor seg av, mens jeg flittig plukket de opp i ei bøtte. Tok ikke lange tiden før bøtta var full, og naboen med det flotte småbruket ga meg også noen planter som jeg måtte plante hjemme. De plantene skal visstnok vokse opp å bli flotte bærbusker. Husker ikke navnet på bærene, men de smakte utrolig godt når jeg prøvesmakte de på trærne hans. Det var det tydeligvis flere som gjorde også, jeg fikk et skikkelig biestikk i den ene fingeren når jeg plukket de. Etter en lang dag på den vakre landsbygda var det på tide å ta turen hjem. Bagasjerommet var fylt opp av diverse frukter og planter, og selv om fingeren ble litt hoven på veien hjem var dette en enestående dag. Jeg drømmer fortsatt om et lite småbruk på landsbygda i Brasil.