Til gamlebyen min. Vel, det er vel strengt tatt ikke min by, men jeg bodde i denne byen i mange mange år og nå skal jeg tilbake igjen. Jeg har en eiendom der og en ganske stor hage. Jeg skal blandt annet hente en del bananer og banantrær som vokser og tar over eiendommen. De må ryddes vekk og sannsynnligvis er det mer og gjøre der også. Jeg har ikke vært på stedet på årevis, og det er sikkert litt malingsjobb og annet styr som må tas tak i. Jeg skal ikke dit bare for å stresse meg ihjel med vedlikeholdsjobb.. Jeg har planer om å oppleve litt av byen mens jeg er der. Kona kjørte bilen. Hun tilbringer mye tid på vårt tidligere bosted, men jeg har ikke vært der på årevis og det skal bli stas å se det gamle nabolaget.

Boligen ligger et stykke unna sentrum, rettere sagt et nabolag som heter Tucuns. Det er litt flaut å innrømme det, men jeg er så desorientert og glemsk at jeg var usikker på veien. Heldigvis var det kona som kjørte og hun fant enkelt frem til den gamle boligen vår. Jeg satt ved passasjersetet og sa ingenting. Jeg ville ikke si høyt at på deler av veien var jeg usikker på hvor vi var.

Jeg ble litt målløs på hvor mye det var å gjøre. Det meste av hagen hadde mer eller mindre grodd igjen Banantrærne hadde spredd seg overalt. Jeg kom fort ut av telllinga hvor mange det var. Jeg plantet noen få for flere år siden,men skal si de har tatt over området. Selv om det var en del å gjøre på eiendommen syntes jeg vi kunne ta oss tid til en liten fjelltur. Jeg liker å utsette alt som har med arbeidsoppgaver å gjøre og har litt for lett til å utsette gjøremål til dagen etter.

Fjelltur over Tucunsfjellet

I Tucuns,nabolaget vi nå holder til i byen Buzios er vi så heldige at vi bor like ved både havet og fjellet. Fjellet er ikke av de høyeste, og det skal gå opptråkte stier for å komme seg på toppen og i den formen jeg er i blir nok turen tøff nok allikevel. Vi har tidligere bodd i dette området i flere år nå så det er kanskje på tide at vi tar utfordringen og kommer oss på toppen av dette berget. Det ligger tross alt rett utenfor huset vårt. Fotturer i fjellet er også bra trening, ihvertfall for en som bærer på noen kilo for mye. Vi tok med oss litt vann og la avgårde.

Jeg merket at jeg allerede begynte og bli tungpustet før vi i det hele tatt hadde funnet igjen stien som skulle lede oss til toppen. Da gikk det adskillig bedre for kona. Hun er en god del slankere og lettere til beins og brukte ikke lang tid på å finne frem stien selv om vi fikk litt hjelp av noen bekjente som bodde der. Kona mi guidet oss lett frem i terrenget. Jeg ble som vanlig hengende etter, svett i panna mens de ekstra kiloene hang litt utenfor den litt for trange t-skjorta som allerede var i ferd med å bli gjennombløt av svette. «Hva er det jeg har gitt meg ut på», tenkte jeg med meg selv mens jeg for ente gang tørket svetten som rant nedover panna og ga en intens svie idet svettedråpene traff øynene.

Stiene på fjellet var godt merket og det hang også veibeskrivelse på et stort skilt som hjalp oss med å finne frem. Vi møtte mange andre turgåere der også og en og annen syklist som syklet nedover fjellet i stor hastighet. Jeg merket fort at av de fleste vi møtte var det jeg som var av de kraftigste så jeg må nok ta denne turen flere ganger. Utsikten fra fjellet var det ingenting å si på. Utrolig vakkert og naturen i Brasil fortsetter å imponere.

Utsikten ble bedre og bedre høyere opp vi kom og vi gikk forbi et sted hvor folk hoppet hanggliding ifra. Jeg har aldri skjønt hvordan folk tørr å drive med aktiviteter som foregår i høyden. Jeg blir svimmel bare av å se på. Beundringsverdig, men også skremmende. Jeg er livredd høyder og bare se på andre folk som driver med noe noen få meter over bakken gjør meg redd. Spiller ingen rolle om jeg ser noen jobbe på et hustak, stå på toppen av et stillas eller noen sitte trygt i en lift. Jeg blir nervøs. Skulle jeg hoppet fra denne fjelltoppen som disse gutta gjør hadde jeg fått et hjerteinfarkt før jeg traff bakken.

Jeg passerte flere enorme maurtuer. Insekter er en annen fobi jeg har, men heldigvis har den angsten for krypdyr forsvunnet etter flere år i Brasil. Jeg holdt meg allikevel litt på avstand når jeg gikk forbi hjemmene til disse flittige små byggerne. Maurtua var nesten allerede høyere enn meg og sånn som disse småkrabatene drev og jobbet er den nok snart noen metre lengre. Jeg skulle ønske jeg hadde samme arbeidsmoral og disiplin til å fikse min eiendom. Da hadde nok boligeiendommen min for lengst vært ferdig. Jeg ble sliten bare av å se på disse små ivrige insektene og det var litt fristende å pirkeborti tua med en liten kjepp som lå på bakken. Jeg slo tanken fra meg. Hvis noen forstyrrer meg når jeg er opptatt av noe blir jeg ganske hissig utrolig raskt. Dette var heller ikke norsk skogsmaur, men hva slags maurtype det var vet jeg ikke. Jeg leste en artikkel om av det mest smertefulle insektet og bli blitt av er en maurtype som kalles Bullet Ant. Den sammenlignes med smertene av å bli skutt, derav navnet. Den maurtypen fins jo selvfølgelig i Brasil så det er nok lurest og holde seg litt på avstand.

Selv om svetten silte nedover ansiktet i varmen, og vi begynte og få faretruende lite vann igjen var dette en utrolig flott fjelltur. Det tok litt over en time før vi nådde toppen, men skal innrømme at jeg trodde vi hadde gått mye lengre. På toppen gikk den siste vannslurken også. 1,5l på to personer var som jeg fryktet ikke nok. Kona var fortsatt i sprek form og så like uthvilt som før vi dro. Allikevel var det hun som tok den siste slurken av vannflaska mens jeg sto ved siden av henne gjennomsvett og rød av misunnelse. «Den burde gått til meg, » tenkte jeg for meg selv.

En blå sommerfugl viser oss veien ned til stranden etter at toppen var nådd.

Nå var det heldigvis bare nedoverbakke igjen og man kunne fint se stranden dit stien skulle lede oss fra fjelltoppen. Stien vi tok ned var mer igjengrodd og man brukte faktisk mer krefter også for ikke å falle. Det raslet i krattskogen rett som det var da vi gikk nedover fjellet. Sånn er livet i «jungelen». Sannsynligvis var det nok bare noen øgler, men man tenker slanger ganske fort når man hører noen lyder når man går. De stakk uansett fort unna så vi så aldri hva som lagde disse lydene.

Vi kom oss helberget ned til havet og stranden tilslutt. Vel nede på stranden kom vi over et flott skilt noen hadde satt opp. Direkte oversatt står det : Ikke drep noe utenom tid, ikke ta noe bortsett fra bilder, ikke forlatt noe bortsett fra fotspor, ikke ta med noe utenom god helse. Det høres litt bedre ut på portugisisk, men likte skilte utrolig godt.

Vi kom tilbake til eiendommen vår og selv om vi enda ikke har starta og satt i stand boligen finnes det en dag i morgen også.

Spasertur i dårlige sko!

Jeg våknet grytidlig i den gamle leiligheta vår. Jeg sov godt etter gårsdagens fjelltur. Kroppen var litt sliten, men jeg er utrolig nok i god form igjen idag. Full av energi. Heldigvis har vi noe enkelt kjøkkenutstyr så jeg fikk kokt meg et par kopper kaffe. Planen var å starte på dette hagearbeidet som ventet denne dagen. Det vokser planter og gress overalt. Jeg ombestemte meg og tenkte at den jobben kan jeg utsette. Disse flittige maurene som drev og bygde tua si igår ga meg ikke noe som helst inspirasjon til å gjøre noe lignende. Jeg tar det en annen gang.

Jeg tok meg heller en spasertur alene til nabolaget Jose Gonzalves. Nabolaget ligget på andre siden av Tucunsfjellet og det går en sti over. Jeg har aldri gått stien før, men vet sånn ca hvordan jeg kommer frem. Jeg hoppet over frokosten, tok med meg en vannflaske og begynte turen. Kona ble igjen hjemme. Hun har fått nok spaserturer for en stund.

Jeg følte meg litt naken på beina når jeg gikk på stien med bare krattskog rundt meg. Jeg hadde kun på meg brasilianske sandaler og savnet noen norske fjellsko. Fottøy er viktig og man kan lett bli bitt av det ene og det andre når man går til sånn. Det er uansett sandaler folk bruker her så da skal ikke jeg være noe dårligere. Jeg ble overrasket over hvor lett det gikk og hvor raskt jeg gikk. Kroppen var helt uthvilt og koffeinen fra kaffekoppen som frokosten besto av gjorde underverker. Jeg var fylt opp av energi

Utsikt over det lille nabolaget Joze Gonzalves .Bildet er tatt når jeg var på toppen av stien på Tucunsfjellet

Etter en stunds gange trodde jeg at jeg hadde gått meg bort i jungelen. Jeg hadde lite anelse om hvor jeg var og endte opp på en gammel, smal jordvei. Dette stedet virket ikke som sentrum i nabolaget Jose Gonzalves og jeg fikk noen rare blikk fra de folka som bodde der. Jeg følte meg veldig beglodd der jeg gikk helt alene. Husene var primitive og langt mellom naboene. De få folka jeg så fortsatte å gi meg rare blikk og et lite øyeblikk ble jeg grepet av litt frykt. Jeg valgte å ikke tenke det verste og bare fortsatte turen på denne gamle jordvegen mens jeg tenkte «går man lenge nok kommer man frem til asfalt tilslutt». Den tanken har reddet meg mer enn en gang og ganske riktig kom jeg frem til sentrum.

Dette så ikke ut som Sentrum av Joze Gonzalves

Nabolaget var veldig lite. Veldig landsbyaktig, men utrolig koselig med masse av sjarm. I sentrum lå det et lite padaria eller bakeri på norsk. Brasilianere tar ofte frokosten på sånne steder, men denne var ganske folketom selv om det var tidlig på morgenen. De som jobbet der smilte høflig når jeg bestilte meg noe å spise. Brasilianere er veldig gjestfrie av seg og de fleste smiler og snakker uansett når på døgnet det er. Disse hyggelige folkene som jobbet her var ikke noe annerledes. Ettersom jeg allerede følte meg så velkommen satte jeg meg ned på et av bordene på utsiden og spiste frokosten der. Jeg hadde gått en stund og sulten hadde for lengst meldt seg. Jeg bestilte Pão de Misto, en toast laget av skinke og ost. Jeg begynner og kunne navnet på matrettene i Brasil nå. Det tok sin tid. Den smeltede osten og skinka gjør dette brødet til en delikatesse og det skal godt gjøres å spise bare en. Jeg bestilte dermed et brød til og samtidig fikk jeg hvilt bena litt ekstra. Jeg hadde planlagt å utforske flere ting denne dagen og trengte rikelig med energi.

Gikk forbi en bondegård.Synes det var litt rart at bonden har tatt seg tid til å male pallene i flere forskjellige farger.Her snakker vi om en med god tid

Maten på bakeriet gjorde meg litt trøtt faktisk. Jeg hadde lyst til å legge meg for å sove. Jeg tvingte kroppen igang igjen og begynte å gå. Det er ingen tilgang på seng her og det er ikke snakk om å gå hjem enda. Jeg traska ensomt rundt i sentrum for å titte. Det var ganske folketomt så tidlig og lite antydning til liv. Det er egentlig litt rart å tenke på at jeg faktisk traska rundt i den vakre byen Buzios, for dette var et veldig øde og lite byaktig sted. Dette minte meg mer om en liten landsby i Amazonas. Jordveier, primitive uferdige hus og det eneste som ga antydning til liv var gatehundene som drev å rota rundt i søpla.

Det lå et flott lite vann i sentrum. En liten innsjø. Jeg fikk vite i ettertid at det er mulig å fiske i denne lille vannpytten. Reise tilbake igjen hit med ei fiskestang kommer jeg nok ikke til å gjøre. Jeg kommer nok ikke til å henge så ofte i denne bydelen. Hvis jeg skal fiske skal jeg oppleve vill natur ellers er det poengløst for min del. Den opplevelsen får man ikke her.

Den lille innsjøen i Joze Gonzalves

Etter en stund gikk jeg videre for å finne Jose Gonzalves stranden. Den ligger veldig øde til, men det går ihvertfall en jordvei helt frem. Den var også godt skiltet så man skulle finne frem. På veien dit gikk jeg forbi en gård eller småbruk om du vil. Jeg gikk faktisk forbi flere, men jeg reagerte spesielt på den ene eiendommen. Bonden hadde malt pallene sine i forskjellige farger. Kanskje hadde han fryktelig lite å gjøre? Eller var det for å feire pride?Kanskje han ville gi forbipasserende mannfolk et hint om at her bor det en ensom mann og det bare er å banke på døra å stikke innom? Sistnevnte sto jeg 8ver. Jeg hadde helt andre ting på timeplanen så sånt har jeg ikke tid til å kaste bort tiden min på.

Jeg gikk også forbi haugevis av øgler som lå i grøfta etter veien, men de stakk så fort de hørte lyden av meg. Dette var ikke såkalte linselus som velvillig poserte foran kameraet. Tilslutt klarte jeg allikevel å knipse et bilde av en av dem selv om det ble veldig utydelig og man knapt kunne se hva slags dyr det var.

Stranden var utrolig fin å se på noe de fleste strender er nedi her. Den var også helt folketom noe strendene i Buzios sentrum aldri er. Her kan man fint slappe av uten og bli forstyrret av selgere eller berusede snakkesalige turister som går rundt med kjølebagger fulle av øl. Selv om stranden ikke var av de største følte jeg at jeg hadde funnet meg mitt eget lille paradis. Jeg var fortsatt litt trøtt etter frokosten på bakeriet. Jeg begynte også å bli litt sliten etter all gåingen. Jeg hadde gått ganske langt for å komme hit. Ettersom jeg var helt alene og jeg anså stedet som rimelig trygdt la jeg meg nedpå for å ta meg en høneblund. En bedre seng har jeg aldri sovet i. Rett på sanden, mens havets bris og lyder vugget meg i søvn. Jeg våknet brått. Helt forvirred. Hvor lenge hadde jeg sovet? Det var fortsatt lyst ute. Det var et eller annet insekt som krabbet i ansikter mitt. Jeg fikk full panikk og slo vekk dyret med handa uten å se hva slags insekt det var. Ei gresshoppe kanskje? Men hvor lenge hadde jeg sovet? Jeg sjekket kjapt den gamle mobilen som var på lydløs Ganske riktig, en haug tapte anrop og et par meldinger om hvor i pokker jeg var. Kona var bekymret. Jeg ringte rask opp til henne og fikk roet hun ned.

Jeg var fortsatt helt alene på dette stedet og jeg måtte selvfølgelig teste badevannet. Som keg fryktet. Bikkjekaldt. Jeg er ikke en av de folka dom driver med isbading. De siste årene har vel det blitt meget populært og folk sier at det er sunt også. Det kjennes aldeles ikke sånn ut. Jeg er altfor pysete og hater kaldt vann. Jeg duppet så vidt tærne uti og det fikk holde. Jeg måtte jo også gå hele veien hjem og den turen hadde blitt lang i bløte klær. Jeg kunne forsåvidt tatt en dukkert naken. Nakenbad har jeg fortsatt til gode å ta i Brasil, men dette vannet var for kaldt. Jeg får tenke som jeg gjør når det gjelder jobb. Det tar jeg en annen dag.

Fisking i høye bølger

I nabolaget Tucuns der vi holder til finnes det ei strand som ligger ca 1.5km unna boligen vår. Der ville svigermor prøve fiskelykken. Hun elsker å fiske og jeg gjør alt jeg kan for å slippe unna å jobbe. Det er så utrolig pyton så eiendomsvedlikeholdet får vi atter en gang sette på vent. Jeg sa dog til henne at fiske på den stranda er nytteløst. Jeg har prøvd det før og det er ingen andre som tar noe særlig fisk der heller. Hun viste om noen steinklipper på enda av stranden og hun var overbevist om at der skulle det stå mye fisk.

Jeg har uansett vært der før så liten vits i å prøve sa jeg, men sta som disse kvinnfolkene kan være til tider skulle hun absolutt dit. Da var det å parkere bilen nærmest mulig steinklippene det gikk ann å komme for så å spasere bortover stranden til dit de lå.

Det var en del fiskeutstyr vi hadde tatt med. Alt tilhører min svigermor. Jeg fikk heldigvis låne både stang og dupp, men mye av bæringa fikk jeg æren av å gjøre. Traske bortetter stranda, mens sanden synker føttene nedi bakken mens jeg bærer på x antall kg med utstyr er fryktelig tungt for bena. «Dette er egentlig ikke noe mer avslappende enn å jobbe så jeg kunne nesten holdt meg hjemme og puslet på eiendommen,» tenkte jeg. Akkurat da, mens de negative tankene var i ferd med å dra meg ned i mørkets avgrunn, skoene var fylt opp med sand og ga en irriterende friksjon i joggeskoene, kom vi til enden av stranden. Vi hadde tilbakelagt ihvertfall en kilometer som føltes ut som nærmere ei mil.

Jeg trodde den verste av turen nettopp var ferdig, men dengang ei. Steinene var spisse og jeg måtte balansere etter klippene å fokusere på å ikke falle uti havet som slo mot fjellveggen i jevne mellomrom. Dette var ikke noe hyggelig i det hele tatt og jeg angret allerede på hele turen. «Bare litt til nå», ropte svigermor som gikk noen meter foran meg. Stemmen hennes ble nesten overdøvd av bølgene fra havet. Jeg måtte også passe på og ikke trå på de utallige våte glatte steinene og steinhellene som pekte rett ned mot havet og rett som det var mistet jeg litt av fokuset hvor jeg skulle gå når en av de høyeste bølgene kastet iskald saltvann over meg.

Vi kom frem til stedet svigermor hadde sett ut på forhånd. Et flat høy stein man trygt kunne sitte uten å bli tatt av bølgene. Det første jeg gjorde var å sette fra meg utstyret som hadde for lengst gitt meg melkesyre i arma. Det neste var å av meg joggesko som var fylt opp av sand. Sanden hadde blitt vått på turen og joggesko kliss bløte. Resten av klærne var også våte etter turen, men jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av det. Hun jeg hadde med så ut til å kose seg så jeg vil ikke ødelegge turen for henne med å begynne med en evig klagesang som jeg har en tendens til å gjøre når ting ikke går min vei. Heldigvis er det såpass varmt så det meste tørker fort.

Vi rigget oss til og agnet vi brukte var kylling. Fiske med kylling er noe jeg aldri har gjort før jeg kom til Brasil. Fisken i Norge er mest glad i meitemark har jeg erfart, men den brasilianske spiser litt av hvert og er ikke like kresen tydeligvis. Det å kaste ut snøret var også en fiskekunst i seg selv. Det var steingrunt langt til havs, noe jeg var klar over på forhånd. Det tok ikke lang tid før svigermor skiftet mening og ville dra et annet sted. Turen var ikke helt bortkastet uansett. Jeg fikk i det minste tatt noen flotte naturbilder. Da var det å pakke ned tingene, gå etter steinklippene og få sand i skoa før vi kom frem til der bilen sto parkert. Hele. prosessen. på. nytt.

Vi dro heller til et sted som het Vila Verde. Det stedet kjenner vi begge to godt. Vi har fiska der en del ganger tidligere. Turen tok ca 30minutter i bil. Jeg var sjåfør. Svigermor har ikke førerkort og når jeg tenker etter er ikke mitt gyldig lengre heller. Heldigvis er brasiliansk politi veldig slappe med trafikkontroll, men jeg må uansett få ordnetdet en dag. Jeg kjører på norsk førerkort og det er kun lovlig 6måneder om gangen i Brasil. Skal man kjøre lengre må man søke og ta en test om jeg ikke tar feil. Dette har jeg ikke har gjort. Jeg tenkte egentlig lite på det når jeg putret bortover veien i den lille bilen. Det som plaget meg mest var faktisk at sete jeg satt I ble bløtt pga den våte shortsen. Sanden på joggeskoene hadde allerede satt seg flere steder i bilen noe kona sikkert kommer til å terge seg over når jeg kommer hjem.

Vi kom frem til Vila Verde uansett og det var en del folk der. Dette er et litt mere populært sted. Ikke fordi at det er godt fiske her, men pga den flotte stranden som strekker seg så langt øye kan se. Noen få fisket, men de fleste badet. Jeg hadde mest8 lyst til å gjøre detcsamme, men pga høflighetens sin skyld ville jeg holdecsvigermor med selskap. Jeg har ofte lurt på om det ercselve fiskinga hun likerceller om det er alle sigarettene hun røyker. Hun tenner en ny en så fort den gamle slukkes og jeg synes litt synd på lungene hennes. Jeg er faktisk litt bekymret. Jeg har nevnt det til hennecat hun burdecrøyke litt mindre, men det bryr hun seg svært lite om. » noe skal man dø av», er svaret jeg alltid får og hun har kanskje rett. Man skal dø av noe, men å fremskynde det siste åndedrett med å røyke gudene vet hvor mange sigaretter daglig synes jeg er trist. Hva får jeg egentlig gjort? .

Det har nok kommet en del turister til byen. Standen fyltes opp av flere og flere folk. Det hadde også kommet en del fascinerende skilpadder til stedet også. Sist gang jeg var her fikk jeg uheldigvis en på kroken. Jeg var litt redd det skulle skje denne gangen også.

Sola kom sterkere frem lengre utpå dagen, men jeg kom forberedt og hadde med solkrem. Det er menneskelagd gangvei ut i havet så man kommer langt ut til havs når man står i enden av denne piren vi fisker fra. Piren er laget av enorme sandsekkene og den er solid og godt bygget. Skikkelig bred med god plass. Det jeg fryktet skjedde etter ikke så alt for lang tid, jeg fikk ei skilpadde på kroken denne gangen også. Jeg fikk den noenlunde på land og jeg fikk løsnet den med noen enkle manøvre. Denne slapp med skrekken og kom seg uskadet ut til havs igjen. Svigermor fortsatte å patte på sigarettene sine, helt bekymringsløs over det stakkars dyret jeg nettopp skremte livet av. Innimellom dro hun opp en liten fisk, men store var de ikke. Jeg fikk noen selv også, men mange kiloene ble det ikke.

Det ble nok til en liten fiskemiddag i det minste. Potetgullmat som Lars Monsen fint sa det i et av sine flere naturprogram. Fritert fisk er intet mindre enn en delikatesse, men om det er sunt skal være usagt.

Rasa- Det mest kriminelle nabolaget i Buzios?

Jeg ble liggende å tenke på den stakkars skilpadden jeg fikk på kroken i senga igår da jeg la meg for å sove. Jeg er en dyreelsker og jeg sovna tilslutt mens jeg beroliget meg selv at den slapp med skrekken. Stedet jeg tok skilpadda på ligger ikke så langt unna et sted som heter Rasa. Rasa er et lite nabolag 8km unna Buzios sentrum. Et ganske fint nabolag med mange forskjellige strender som hele byen Buzios er kjent for. Det eneste problemet med dette stedet er kriminaliteten. Reise hit på dagtid som vi bestemte oss for å gjøre er trygt, men man skal være litt mer forsiktig på kveldene. Tomtene her er også naturligvis en god del billigere, men skal man kjøpe noe her gjør det gjennom en dyktig advokat. Man kjører forbi noen varselskilt hvor det står : Hvis dere kjøper tomt forsikre dere om at papirene er i orden. Det er nok en del svindel ved kjøp og salg av eiendom her.

På veien dit kom vi over en liten lastebil som sto parkert ved siden av veien og solgte frukt. Det er ofte man ser det i Brasil og jeg synes ideen om å tjene et levebrød ved å stå og selge frukt ved en hovedvei er så sjarmerende at jeg ofte bruker å stoppe og kjøpe noe. Vi kjøpte både en sekk med appelsiner, en vannmelon og 3 ananas. Prisen kom på 30real eller ca 60kr etter dagens kurs. Tror ideen om å gjøre noe lignende fungerer noe dårligere i Norge. Hvem stopper og kjøper frukt etter E6 i 15minusgrader på vinteren? Brasil har en helt annen temperatur så her er det mer naturlig.

Når man kjører til Rasa passerer man flere strender. Det er alltid behagelig og frisk bris ved havet. Vi stoppet på den ene for å strekke litt på bena å avkjøle oss litt. Frisk kald havluft er bare ren luksus når man kjører en bil uten air condition i den brasilianske varmen. Stranden var enorm og strakk seg helt fra det ene nabolaget til det andre. Vi ble ikke der altfor lenge, og ingen av oss hoppet uti vannet for å sjekke badetemperaturen. Vi orket ikke å starte dagen med bløte klær. Sitte i et vått bilsete når turen akkurat har begynt er vel noe de fleste vil unngå.

Vi kom frem til sentrum av Rasa tilslutt. Der fikk jeg tatt et bilde av en flott statue. Jeg la ikke merke til det med en gang, men det var noen som hadde satt på statuen ei blå engangsaske. En påminnelse om koronaviruset som herjet i Brasil. Det er en stund siden pandemien så kanskje noen hadde gjort det som en spøk? Jeg så det ikke før jeg zooma inn på bildet og kona lo godt når jeg spurte om statuen hadde på seg den maska til vanlig. Det hadde den selvfølgelig ikke. Pandemien og viruset tok mange liv i Brasil de årene den herjet og man får være glad for at den tida er over. Nå kan man reise rundt igjen og bevege seg fritt.

Vi kom over en liten butikk som solgte Pao de Queijo eller brød av ost direkte oversatt til norsk. Dette er et type brød man hverken trenger ost eller skinke på, men spises sånn de er, og du verden hvor gode de er. De selges overalt nedi her og jeg klarer aldri unngå å ikke kjøpe noen. Jeg burde vel kanskje spist litt av frukten jeg kjøpte istedet på veien hit, men klarte ikke å dy meg.10 Pao de queijo for prisen av 3real? Da måtte jeg selvfølgelig slå til. De var ikke av de største og jeg måtte stikke tilbake til selgeren å kjøpe 20 til. Jeg slo av en liten prat med han, en snakkesalig og hyggelig person som ofte brasilianere er. Det er så gøy å farte rundt I Brasil på små dagsutflukter når man kan språket noenlunde. Folk er stort sett så imøtekommende og lett å få kontakt med nedi her. Brasilianere er et sprudlende folkeslag.

Vi tok oss tid til en tur til den store fellesparken som ligger i sentrum av Rasa. Jeg har aldri vært der før, heller ikke min bedre halvdel. Det var lite folk der også, men vi var der veldig tidlig. Vi brukte lang tid i denne parken. Den var også utrolig stor og kommunen hadde ikke spart på pengene da denne ble bygget. Det var flere forskjellige idrettsbaner man kunne sparke fotball, spille basket og mange andre ting. Det hadde sikkert vært gøy og vært ungdom igjen og vokst opp på dette stedet.

Her har den yngre generasjonen mulighet å dyrke sine idrettsinteresser. Det var tilogmed et eget basseng inne på stedet. Men alt var stengt. Denne koronaen ødelegger mye. Det var også et enormt bygg i parken. Det lå høyest og skuet majestetisk over hele stedet. Det var teateret, men det så veldig forlatt ut.

Det var bygget i 2013 og jeg må si det var dårlig vedlikeholdt når man kom på nært hold. Det trengtes et malingsstrøk eller to. Det var også noen som hadde tagget på det flotte bygget på flere steder. Tenk å ødelegge noe så fint når det er bygget for allmenheten. Noen folk liker tydeligvis ikke å ha flotte ting rundt seg. Vi slappet av litt i skyggen bygget kastet fra seg og fant et par sitteplasser. Man blir sliten av å gå sånn i varmen. Etter et pust i bakken var det allerede midt på dagen og det var dags for lunsj. Den tok vi på et sted i sentrum som hadde både bakeri og matservering i et.

God mat var det også, selv om den ene grønnsaken jeg hadde på tallerkenen smakte helt forferdelig. Husker ikke navnet på hverken spisestedet eller grønnsaken i farten, men min kone hjalp meg med porsjonen min. Jeg tror det er første gang i historien jeg ikke har klart og spist opp maten. Jeg spiser absolutt alt, uansett hva det måtte være, men smaken på denne grønnsaken gjorde at jeg brakk meg og måtte kaste inn håndkleet og gi resten av porsjonen til mi kone. Hvordan hun orka å spise dette, eller noen andre for den saks skyld kan man lure på.

Vi fikk et lite glimt av kirka i byen også. Ingen bydel uten kirke og religion er utbredt i Brasil. Jeg har passert den utallige ganger, men jeg har aldri sett det har vært folk i den. Jeg har nok bare vært her på feil tidspunkt. Jeg fikk tatt et bilde, men den er ikke så majestetisk som mange andre kirkebygg i Brasil. Den duger vel til å besøke for å lette sine synder, men det innebærer at den faktisk må være åpen for publikum.

Rasa er ikke så veldig stort sted og man trenger ikke reise så langt før man befinner seg i naturen igjen. Mye av området rundt sentrum er mer eller mindre dekket av skog eller jungel om du vil. Kona mi er ikke så begeistret av sånne øde steder pga det er lett for kriminelle å gjemme seg der. Vi stoppet et tilfeldig sted og tok noen naturbilder på veien hjem. Det var krypdyrene og slangene jeg var mest redd for, men jeg så heldigvis ingen.

Siden jeg kom til gamlebyen for å «jobbe» har jeg faktisk ikke tatt meg et eneste bad på stranda enda. Og det er jo strender byen er mest kjent for. Det er det som får turistene til å flokke seg til denne byen på høysesong. Det er som nevnt nok strender i Rasa, men det er et annet sted der naturen er uslåelig, havet er krystallblått og strendene er så vakre at man aldri vil reise hjem igjen. De paradisstedene skal vi besøke nå.

Vakker utsikt i Buzios

Jeg og kona tok turen til et av de bedre nabolagene i Buzios,  João Fernandes. Jeg vil nok påstå at dette stedet sannsynligvis er det aller beste og vakreste nabolaget byen har å by på. Vi tok bilen og parkerte på et avsidesliggende sted og brukte søndagen på en lang spasertur til de aller mest kjente og vakreste strendene som ligger rundt dette nabolaget. Men først stakk vi til den velkjente utsiktsposten der det er bygd en flott platting der man får et overblikk over området og den kjente stranden João Fernandes. Utsiktposten navn er Mirante Deck de João Fernandes, og for de som liker hav og strand bør virkelig ta turen dit.

Det var en forferdelig bratt bakke vi måtte gå for å komme frem. Jeg ble tungpustet ganske rask og selv om bakken ikke var av de lengste ble jeg atter en gang påmint om at formen ikke er på topp. Gå under sola, og den var stekene, tar på også og jeg var glad jeg kom opp på toppen uten å få et hjerteinfarkt. Jeg kunne selvfølgelig parkere bilen en god del nærmere, å kjøre opp på stedet, men da hadde jeg ikke fått den gode mestringsføkelsen når jeg kom på toppen av bakken gjennombløt av svette.

Det var mange andre som hadde tatt turen denne dagen. Dette er nok et populært sted. Jeg fikk tatt noen flotte utsiktsbilder, men jeg vil påstå jeg blir litt stressa i store folkemengder. Stedet er offentlig og jeg skjønner at folk stikker dit. Her var det vakkert, men jeg hadde håpet på noe mindre folk. Det er tross alt lavsesong nå. Utsiktsposten ligger i sentrum av nabolaget og utrolig lett å få øye på. Det er kanskje derfor det alltid er så mye trafikk der.

Ettersom jeg er en introvert usosial type stakk jeg og kona og tilbrakte litt tid ved stranden João Fernandes, oppkalt etter nabolaget, men det ble ikke en dukkert. Spaserturen dit gikk lettere. Det gikk rett ned og vi var fremme på kort tid. Det var utrolig vakker strand og jeg har aldri vært der før. Etter mange år i byen er det rart at jeg ikke har fått med meg dette magiske stedet. Buzios må da8 ha noen av de vakreste strendene Brasil har. Denne naturen er uslåelig og detver sånne eventyrlige steder man bare ser på film. Her kan jeg stikke når det måtte passe meg. En luksus jeg unner de fleste. Det er på sånne steder man skjønner hvor godt livet kan være og alle hverdagslige problemer bare forsvinner. De fleste sitter og drikker kalde øl og spiser mat på sånne plasser som dette. Det var en overivrig selger som ville ha oss til å sette oss ved et av bordene under en parasoll. Det er ikke bra å stå under sola og det er viktig å få i seg væske, mente han. Jeg er enig i det med væskeinntak, men alkohol er nok ikke det sunneste i sola. «Joda, sa han. Vi selger vin også og det er sunt for hjerte, parerte han. Dette var en selger av det dyktige slaget som hadde svar på det meste. Gøyal fyr, jeg synes selgere kan være slitsomme, men det var noe med han unge karismatiske fyren jeg likte. Jeg kjøpte et par vannflasker av han pga hans vinnende personlighet og stakk videre til neste sted. Dette er nok ikke av de billigste stedene så skal man drikke og spise billig er nok ikke dette det riktig nabolaget. Mange turister som kommer hit for noen uker kommer med lomma full av penger. Den luksusen har ikke jeg som bor i landet hele året.

Vi gikk til neste strand i stedet ved navn Azeda. Det var 30 varmegrader og spaserturen tok like mange minutter som det var grader i lufta. Svetten randt godt når vi gikk for å finne stranden som lå på andre siden av fjellsiden. Vannflaskene kom godt med og det tok ikke lange gåturen før de var borte. Når den siste slurken på flaska var borte var vi fremme. Det var faktisk en ganske behagelig gåtur. Ikke av de lengste og jeg var litt spent på å se stedet. Jeg har sett bilder av stranden på Internett, men jeg har selv aldri vært der. Det er utrolig mange naturperler jeg gatt gått glipp av alle disse årene jeg har bodd I byen. Når jeg bodde her kasta jeg bort altfor mye tid på alkohol på diverse lugubre barer og det er tydeligvis mye annet det er bedre å bruke tida på. Dette var et utrolig vakkert sted. Man skal ikke dvele for mye med å tenke på fortiden, men det er mye moro jeg heller kunne funnet på enn å drikke og ligge fyllesyk. Jeg lærte leksa tilslutt og jeg får være glad jeg overlevde drikkeperioden.

Den menneskelagde tretrappen som ledet oss ned til stranden var utrolig imponerende laget. Jeg skulle ønske jeg hadde sånne snekkerferdigheter, jeg klarer knapt å sette sammen ei fuglekasse. Det hadde vært vanskelig og gått ned fjellveggen uten trappetrinn å gå på så ære være de som har satt opp dette mesterverket som går i et med naturen. Vi ble stående og ta noen flotte utsiksbilder. Naturen er uslåelig i Buzios og den slutter aldri å imponere. Stranden var ikke av de største, og fylt opp av folk. Vi ble ikke så altfor lenge på dette stedet så det ble ikke en dukkert her heller. Vi begynte og bli sultne og kona viste om et perfekt sted. Hun er nok bedre kjent i byen enn jeg er.

En kort spasertur unna lå nemlig Praia dos Ossos. Den stranda var nok ikke like imponerende. Jeg begynner å bli vanskelig å imponere nå, men jeg likte nok de to andre stedene noe bedre. Men fordelen med dette stedet er at det går ann å få seg et måltid uten å bli ruinert. Der lå det en restaurant ved navn Bonfim. Det var et eldre trebygg klin inntil stranda, men godt vedlikeholdt og koselig atmosfære. Der tok jeg og kona en romantisk middag og det var fryktelig behagelig å sette seg etter noen kilometers gange. Beina var litt slitne etter all traskinga. Jeg får skylde på de brasilianske slippersene jeg gikk i. På det matstedet avsluttet vi dagen. Fisken vi fikk var utrolig god, men husker ikke nøyaktig prisen,. Jeg prøver alltid å spare penger og gjøre ting billigst mulig. Hvis ikke har jeg ikke råd til å reise rundt som jeg ofte gjør.

Jeg ble litt slapp etter måltidet. Jeg hadde håpet på at måltidet skulle gi meg ekstra energi, men jeg overspiste og endte opp trøtt i stedet. Jeg fikk lyst på en høneblund. Jeg har kommet i den alderen at det er lov å hvile middag, men det foretrekker jeg å gjøre hjemme.

Vi måtte gå hele veien tilbake til nabolaget João Fernandes der vi parkerte bilen da vi kom. Det tok ikke lengre en 25minutter så lange turen var det vel kanskje ikke. Men med magen full av mat går beina litt tyngre enn på tom mage.

Når vi kom frem skjedde jo det som alltid bruker og skje, jeg hadde trøbbel med å finne igjen stedet vi parkerte bilen på. Heldigvis har kona bedre hukommelse og retningssans enn jeg har og fant frem bilen på første forsøk. Det litt arrogante ansiktsuttrykket kunne hun kanskje spart seg for. Hun er tross alt bedre kjent I byen enn meg.

Kona var sjåfør og hun tok en helt annen vei hjem. Jeg hadde ingen anelse om at veien fantes. Hun kjørte etter havet etter en fjellside og naturen var ubeskrivelig vakker. Veien var nesten fri for trafikk og det var ingen bebyggelse etter asfaltveien. Bare vakker, vill natur. Jeg får inderlig håpe at de ivaretar naturen sånn i fremtiden og freder dette vakre stedet. Tilfeldigvis dukket det opp en av de vakreste og flotteste utsikspostene jeg har sett i byen.

Stedet het Mirante das Ilhas, og det var en stor, høy støpt platting man kan stå på som ga meg utsikt 360 grader rundt havet. Utrolig vakkert sted jeg ikke visste om. Vi møtte en guide som kjørte et par turister dit med strandbilen sin også, men jeg tror nok dette stedet er litt mer ukjent ettersom det ligger et lite stykke unna byen i høyden. Litt for langt å gå i varmen, men med bil går det meste lekende lett.

Sola skinner i Armação dos Búzios

Buzios eller Brasils St Tropez som også denne byen blir kalt har jeg oppholdt meg i en lengre periode. Det meste vi skulle gjøre på eiendommen er ferdig. Vi har virkelig stått på i dagevis og jeg hadde fryktelig lyst til å unne meg en dag i sentrum. Kona ble hjemme. Hun har stått på mye og vil nok helst bare slappe av.

Byen ligger 17mil unna Rio de Janeiro og tar rundt 4timer med buss for og komme til. Bussen går fra GIG flyplassen fra Rio og koster rundt 200lappen. Hvis man bestemmer seg for en ferie i Brasil er dette en av de beste byene og reise til. Jeg skal en tur til sentrum for å være turist for en dag og finne ut mer hvorfor nettopp denne byen er et reisemål for mange.

Det var opprinnelig den franske skuespillerinnen Brigitte Bardot som tok en ferietur til byen i 1964 med papparazzier på slep som gjorde om byen til den turistbyen den er i dag. Det er også reist en bronse statue av henne i byen til ære for henne.

Over 1million turister strømmer hit hvert år, og de fleste av dem kommer fra Desember til februar måned. Det er i disse månedene felles og skoleferien pågår.
Er kun 40tusen fastboende her til vanlig og det går kun en hovedvei inn til byen. Da sier det seg selv det blir mye køkjøring for å komme seg inn og ut av byen når høysesongen er her. Matbutikkene går ofte tom for varer også. Man må ofte reise til nabobyen Cabo Frio for å handle. Men det har seg jo sånn at de fleste livnærer seg av turistene pga pengene de legger igjen så man får være takknemlige for at de tar turen, selv om de kan være litt slitsomme der de raver rundt etter altfor høyt alkoholinntak og prøver å holde en samtale med forbipasserende med en blanding av spansk/portugisisk. Det kommer utrolig mange Argentinere hit. Byen ligger ikke så veldig langt unna grensen til Argentina og mange av hotellene og gjestgiveriene er også kjøpt opp av rike Argentinere. De investerte mye penger i denne byen, helt til landet gikk konkurs på 90tallet.

Armação dos Búzios er ifølge mange reportasjer en av de mest populære reisemålene i hele Brasil noe man også ser på boligprisene som stiger i takt meg folketallet. Det siste 10året har Buzios hatt en tilvekst på 50% i folketall og en bolig på kjente turistplasser koster nå idag flere millioner. Byen har over 20vakre strender og i sentrum er det en flust med nattklubber som har mer eller mindre døgnåpent, særlig under høytiden. Går man i sentrum en tidlig søndagsmorgen ser man ofte en eller annen sover av seg gårsdagen rus på en tilfeldig benk. Men pga lav kriminalitet er det ikke så farlig,selv om levra for kjørt seg. Prisene på å spise ute og ligge på hotell er dyrt her, så sant man ikke reiser i lavsesong. Det er ikke så veldig mye billigere og ligge på hotell her eller spise mat ute på restaurant enn det er hjemme i Norge. Den brasilianske valutaen Real har jo synket mye i verdi i forhold til den norske krona de siste årene, og det utgjør selvfølgelig en vesentlig forskjell på pris til nordmenn som reiser hit for å bruke norske penger. For nordmenn har det nok ikke vært noe billigere å reise til Brasil en det er akkurat nå.

Klimaet er tropisk og temperaturene kan ofte passere over 40grader midt på dagen i sommermånedene des-april. Natterstid faller gradene en del,men ligger ofte rundt 30grader. Det gjør ingenting så lenge man har Air Condition på soverommet. Mye av naturen er fredet så man kan fint komme seg litt vekk fra folkemengdene i sentrum for å ta lange kveldsturer i fjellene eller villmarka som befinner seg rundt denne lille byen. Det er ikke alltid man trenger å gå så lenge før man treffer på både øgler og slange. Blir man bitt av sistnevnte så ligger det et velfungerende sykehus i byen. Jeg snakker av erfaring. Jeg ble liggende der ei natt for en tid tilbake med skikkelig matforgifning.

Jeg brukte mesteparten av dagen i sentrum av alene. Vi bor 7-8 km unna og med tanke på hvor vakker by Buzios er burde jeg dratt til sentrum litt oftere. I det siste har jeg vært mest i nabobyene, og jeg har helt glemt hvor fantastisk vakker by dette er. Kanskje jeg burde flytte tilbake igjen? Til sentrum tok jeg en minibuss som går rett utenfor døra. Kostet 3.50 real, eller litt under 7 Norske kroner. Jeg bruker min egen bil minst mulig i Brasil og foretrekker å reise med minibusser, storesøster eller bare ta beina. Kjøreegenskapene mine har faktisk forverret seg nedi her, spesielt på kveldene. Jeg ser ikke så godt i mørket lengre. Det passerer minibusser utenfor huset mitt flerexganger om dagen så det er lettere å bare hoppe på en av de. Det tok ikke lange stunden før jeg var fremme i sentrum. Jeg betalte sjåføren og sa takk for turen.

Det var sol og rundt 25 grader i luften. Akkurat passe varmt til å spasere rundt i byen og kanskje også forbrenne noen kalorier. At man i tillegg får tatt noen vakre bilder er også en stor bonus. Denne byen bruker det alltid å oppholde seg en del turister i, ihvertfall i sentrum, men denne dagen var den helt død. Tidlig på morgenen, midt i uka i lavsesong er det få folk her. Byen var helt skrapet for liv og folkemengder og man kunne mer eller mindre gå rundt i sentrum alene. I den berømte gaten Ruas Das Pedras var det heller ikke en person å se. Det passer meg utmerket. Mye folk blir jeg stressa av. Jeg liker heller ikke at folk går foran meg i sakte tempo. Tydeligvis blir jeg mer stressa med alderen og jeg merker jeg absolutt ikke har den gode gamle tålmodigheten som da jeg var yngre. Når hele byen ligger død og det ikke er en person å se er ikke det noe problem uansett. Jeg rett og slett storkoste meg..

Sola skinte og strendene har man også helt for seg selv for tiden. Det måtte selvfølgelig utnyttes og jeg tok en rask dukkert på stranden som ligger helt i sentrum. Vannet var faktisk behagelig varmt og jeg ble liggende i vannet og plasje en stund. Hver gang jeg bader i havet får jeg en frihetsfølelse i meg og jeg brukte faktisk bading som en taktikk for å slutte å røyke for lenge siden. Hver gang røyksuget kom hoppet jeg i havet. Det hjalp og tankene på røyken forsvant hver gang. Jeg kom meg opp på land tilslutt og selv om shortsen var bløt og jeg ikke hadde meg noen tørre klær spiller det liten rolle. I dette landet er det så varmt så ting tørker på kroppen rimelig raskt. Med en bløt shorts gikk jeg videre. Jeg hadde en spesiell turistattraksjonen i bakhodet jeg ville se, og noen bløte klær skulle ikke stoppe meg.

Jeg måtte selvfølgelig stikke innom kirka i byen. Det har jo blitt obligatorisk å ta et par bilder av den lokale kirka på stedene jeg reiser til, og denne gangen var ikke noe unntak. Jeg har besøkt stedet før, men jeg tar meg gjerne en tur til. Kirka er enkel og finne igjen og for en gangs skyld gikk jeg meg ikke bort. Jeg fikk ikke med meg hele bygget på bildet. Det var altfor mange forskjellige bygninger rundt hovedkirken til det. Men dere får ihvertfall en smakebit av deler av den. Navnet på kirken er Igreja de Sant’Anna.

Det eldgamle bygget lå oppe på en bakketopp og man kunne se utover til en annen strand. Jeg har vært på den stranden noenganger tidligere, men idag sto jeg over. Jeg hadde allerede tatt meg en dukkert og det fristet ikke med en til. Jeg fikk allikevel tatt et flott utsiktsbilde og sa meg fornøyd med det.

Jeg gikk videre til en lagun og merket at beina mine begynte å bli litt slitne. Heldigvis var det noen benker der man kunne sette seg for å ta en pust i bakken. Manglet bare en kaffekopp, men det var ikke så mange steder oppe så det ble bare med tanken. Det gikk forbi et kjærestepar som snakket spansk også. Sannsynligvis fra Argentina. Argentinere ferierer, og noen også bosetter seg og jobber i denne byen. Landet ligger ikke så langt unna. Når damer snakker spansk blir de automatisk litt vakrere og jeg klarte ikke unngå å sende henne et blikk eller to. Snakker damene tysk derimot er det litt enklere å styre unna. Det finnes vel ikke et språk som er noe mindre delikat å høre på enn det?

De fleste turister bruker alltid å ta et bilde av statuen av Brigitte Bardot. Jeg kunne selvfølgelig ikke være noe dårligere. Det var faktisk den franske skjønnheten som gjorde denne byen berømt for lenge siden. . T.o.m statuen av henne er vakker å se på.

Jeg hadde planer om å komme meg hjem igjen. Jeg var litt lei av å traske rundt i sentrum alene. Da ringte plutselig konas lillesøster som var i byen. Hun ville møte meg for en kopp kaffe. Hun har bodd hos oss tidligere og vi snakker ofte sammen. Vi ble enige om å møtes på en café like bortenfor statuen av Brigitte Bardot. Når jeg møtte henne på kafeteriaen var heldigvis shortsen min tørr igjen etter badinga tidligere. Sette seg bløt på en stol er bare flaut, og selv om jeg ikke er så fin på ting er det ei viss grense for hva jeg kan finne på å gjøre.

Vi møttes på en liten flott kafeteria med navn Maria Maria Cafe, og selv om hun som tok imot vår bestilling snakket spansk hadde jeg ikke noe problemer med å bestille vann og en kaffe. Portugisisk og spansk har mange likheter og jeg forstår mye av det sistnevnte språk også. Jeg har tenkt tanken på å sette meg ned ålære mer av språket. Det finnes så mange online kurs til en billig penge, men foreløpig har det bare blitt med tanken. Jeg har fortsatt nok med å snakke portugisisk og det er fortsatt mye igjen å lære. Det å lære og beherske et språk tar lang tid og kan alltids forbedres. Sånt tar tid spesielt for en fyr som ikke er noe snakkesalig til vanlig. Når jeg er med folk jeg kjenner godt derimot er jeg ikke så introvert lengre. Det var gøy å se ketty igjen og tonen gikk lett som vanlig når vi treffes. Det jeg liker best med å tilbringe tid med konas lillesøster er at hun alltid er i godt humør og at hun ikke snakker et ord engelsk. Det betyr at alt går på portugisisk, og hun retter ofte på feil når jeg bøyer et verd galt eller kommer med en merkelig uttalelse. Jeg spørr ofte om grammatikken i språket også. Hun har nærmest blitt min private språklærer over årenes løp der hun forklarer om verb, og betydningen av nye ord eller gamle jeg har glemt. Hun blir heller ikke oppgitt om jeg bruker litt for lang tid på å skjønne noe, imotsetning til min kone som har tålmodighet som varer omtrent 20sekunder. Lønnen får hun i iskrem og acai. Disse tenåringene er glad i søtsaker, men det blir en billig språklærer for min del og ikke minst et hyggelig selskap.

Vi ble sittende et par timer på dette stedet. Ikke bare hadde vi mye å snakke om, og kaffe’n de serverte var himla god, de hadde internett der også. Vi fikk kanskje en av de beste plassene også. Utenfor på balkongen i frisk luft og utsikt over havet. Vakrere sted skal man lete lenge etter. Jeg merket at gjestene kom og gikk ettersom tiden fløy og jeg synes det var på tide å gå. Jeg synes andre gjester også skulle få muligheten til å få sitte på et så magisk sted og jeg orket heller ikke drikke flere kaffekopper. Jeg betalte og vi gikk derifra.

Stranden som ligger etter sentrum er alltid vakker å se på. Spesielt når sola er oppe. Jeg har fortsatt ikke fått med meg hva stranden heter, men den blir ikke noe mindre vakker å se på av den grunn. Jeg hadde allerede badet på dette stedet og orka ikke hoppe uti en gang til.

Vi stakk til den flotte piren som ligger i sentrum og vi gikk i enden av den som strekker seg mange meter ut i havet. Det var faktisk satt opp benker man kunne slappe av på. Det ble bare til at vi tok noen bilder. Vi hadde vår interne fotokonkurranse som vi ofte bruker å ha, og denne gangen var det Ketty som vant. Vel unt vel og merke. Hun tar flottere bilder med en mobil som koster mindre enn min. Det eneste som trakk litt ned var den sterke eimen av marijuanalukt som i perioder trengte seg opp i nesa. Det er mange som røyker sånt mange steder i byen, uten at jeg bryr meg så mye om det. Jeg føler livet er best om jeg ikke henger meg oppi så mye hva andre folk gjør. Vi tok en av de flere minibussene for å komme oss hjem igjen.

Kloning av bankkort

Dette har jeg vært borti før. Dette skjer ofte når man reiser rundt i Brasil og det har skjedd meg flere ganger i Buzios. Jeg tror dette er mest utbredt der det vanker mange turister og det er like stressende hver gang. Jeg traska rundt sentrum og stakk innom en minibank og plutselig ville ikke dette bankkortet fungere. Jeg visste inderlig godt hva som hadde skjedd. Jeg har god kontroll på økonomien og bruker aldri over evne. Jeg vet alltid sånn ca hvor mye jeg har igjen på kontoen min. Jeg ringte DnB og dama spurte » har du brukt kortet i Miami»? Mistanken min stemte. Kortet var klonet. Dette harxskjedd 5-6 ganger i Brasil. Dette landet er meget utsatt for kortsvindel og deilig alltid klonet for så åbli sendt til Miami. Det er vel noen gjenger som samarbeider med den type svindel, men denne gangen fikk de ikke ut ei krone. DnB sperret kortet automatisk og jeg bestilte et nytt et. En gang fikk de ut bortimot 18 000kr, men heldigvis fikk jeg alle pengene tilbake fra banken. Det setter jeg selvfølgelig stor pris på. Vi ble enige om at de skulle sende kortet til eiendommen i Buzios, men problemet er at selve posten aldri kommer frem til huset vårt. Jeg må på nærmeste postkontor som ligger i Cem Braça. Forrige gang de skulle sende meg et bankkort tok det vel 2måneder før brevet kom frem. Man må ha god tålmodighet i dette landet. Det er vel drømmetekning at posten har kommet frem på et par dager. Jeg bestemte meg uansett å ta en tur til postkontoret for å sjekke. I tillegg kunne jeg traske litt rundt i nabolaget kontoret ligger i. Jeg måtte også handle inn noe mat. Det er noen matbutikker og små sjapper de selger billig frukt i nabolaget.

Cem Braça ligger en spasertur unna Tucuns der jeg holder til når jeg er i byen. Jeg trengte ikke ta bil eller minibuss for å komme frem. Jeg tok beina. På veien dit gikk jeg forbi mange påbegynte bygg. Dette er et helt vanlig syn i Brasil, spesielt i litt utsatte steder der folk bare bygger seg et slags murhus med et enkelt plåttak over for å holde regn og uvær unna. Hvordan det ser ut er de ikke ofte så nøye på. Det er vel litt pga pengemangel også, så man skal være forsiktig med å være for fordømmende. Ofte har de høner på sånne steder, som går rundt mer eller mindre og finner sin egen mat. De hjelper kanskje på noe med gratis egg og kylling hvis lønnen ikke strekker til. Det kan nok tenkes at mange har sånne husdyr pga selskapet sitt skyld også. Jeg leste at noen bruker høner til å rydde vekk skorpioner som også kan være et problem visse steder nedi her. Høner tåler vist giften fra disse insektene og det var en periode jeg hadde lyst til å skaffe de selv for å rydde vekk noen ekle insekter jeg har hatt trøbbel med på tomten, dog ikke skorpioner.

Jeg møtte en sinnsforvirret gatehund også som gikk rundt og knurret. Den så ganske uberegnelig ut så jeg holdt meg litt på avstand. Den var litt brålik en hyene der den sto og siklet på hønene og fråtset rundt munnen. Den oppførte seg ikke noe bedre når det kom mennesker i nærheten heller. Kanskje den bare var gretten fordi det var en stund siden den hadde spist. Jeg hadde ingen planer om å bli et måltid for dette dyret så jeg stakk raskt derifra.

Det var en brå overgang og traske rundt I dette lugubre nedslitte nabolaget. Jeg har jo tilbrakt en del tid i vakre sentrum og tilbragt en deltid på de vakreste strendene og naturen Brasil har å by på, og pkutselig står jeg i dette falleferdige, nedslitte nabolaget. Det overskya og gråe været gjorde heller ikke atmosfæren bedre. Det er absolutt ingen forbedring siden jeg var her sist. Hele nabolaget ser ut til å nærmest falle sammen og dette må være det minst sjarmerende stedet i hele byen. Hadde jeg bodd her til vanlig hadde jeg gått rundt sinnsforvirred og knurrer til alle jeg møtte også. Akkurat som gatehunden jeg nesten møtte løpe fra.

Vel fremme på kontoret fikk jeg beskjed om at det ikke hadde kommet noen brev. Jeg måtte komme tilbake neste uke. Det kom på ingen måte som en overraskelse og jeg har fortsatt Visakortet mitt jeg kan bruke imellomtiden. Jeg liker uansett å ha et reservekort ettersom kloning av kort skjer ofte her.

Skal man sende brev og pakker med posten i Brasil er det faktisk en god del dyrere en det er hjemme i Norge. Noe jeg synes er rart med tanke på lønnen til de som jobber der. Det virker ikke som de bruker store kostnader på vedlikehold av postbygget heller. Med det i bakhodet burde det vel nesten vært gratis å sende brev. Det tar også uendelig mye lengre tid før det man sender kommer frem i tillegg.

Det hjelper ikke å henge med geipen selv om kortet ikke kom frem, og jeg bestemte meg for å prøve og gjøre det beste ut av situasjonen. Noen ganger går ikke ting som planlagt og jeg prøvde og ikke tenke for negativt. Jeg fortsatte spaserturen i nabolaget og det gjorde det gråe været også. Ingen antydning til sol.

De hadde satt opp et eget treningsstudio for innbyggerne og jeg fikk lyst til å lette litt på disse vektskivene og stengene. Det var noen apparater jeg kjente godt igjen. Benkpressen dro jeg raskt kjensel på. Et apparat jeg gar brukt mye i løpet av livet. Jeg sto over. Jeg fikk ikke noe treningslyst av å gå i dette nabolaget. Folka som hang rundt området og noen av folka som trente ga meg i tillegg dårlige vibber. Jeg hadde nok ikke turt å traske rundt her på natterstid.

Jeg stakk innom en fruktbutikk for å se om de hadde noen varer på tilbud. Brasilianere er gode på frukt og man kan spare mye på å sammenligne priser. Ddt var ikke de store tilbudene, men jeg fikk kjøpt noen billige bananer jeg satte meg på en benk og spiste. Da fikk jeg den ekstra energien for å komme meg hjem. Jeg hadde et ærend igjen denne dagen, og det var å handle inn mat. Kona ventet nok på matvarene så jeg begynte å få dårlig tid.

Når jeg kom frem til butikken i Cem Braças var det bare å finne frem handlelisten. Det sto skrevet ned noen kjøttvarer på den, og varene måtte man bestille fra kjøttdisken. Du må si hva du skal ha og hvor mange kg. Han bak disken kutter kjøttet og veide det opp for meg. I sånne tilfeller er det greit og kunne noen gloser portugisisk, eller bare vise frem handlelappen som jeg gjorde når jeg reiste til Brasil de første gangene. Det finnes en egen ost og skinke disk på matbutikkene her også. Jeg gikk dit og bestilte pålegg. Samme prinsippet der. Osten skal veies og du må si hvilken type og hvor mye. Damen bak disken ble så snakkesalig når hun hørte jeg var fra Norge. Hun tok raskt av seg plastikk hanskene for å ta på meg. Jeg måtte kjenne hvor kald hun var på hendene. For en merkelig oppførsel tenkte jeg. Tror nok hun var på flørtern. Jeg skulle ha noe skinke også, men ble litt satt ut av hele situasjonen så jeg glemte det i farten. Det er ofte damene kan være litt oppmerksomme på mannfolk fra Norge, noe som kan være hyggelig og smigrende, men ettersom jeg er gift tok jeg turen hjem igjen til min kone.

Spasertur til Manguinhos

Jeg liker å gå. Det er en av mine favorittaktiviteter. Jeg føler at all den negative energien og stresset forsvinner på turen et sted. Vi skal snart reise tilbake til Iguaba og feriedagene i denne byen er snart brukt opp. Vi har ikke bare ligget på stranda siden vi kom hit. Vi har satt i stand eiendommen vi kom hit for å gjøre og det blir en stund til neste gang vi reiser hit. Jeg bor ikke her til vanlig pga turister og annet mas så boligen skal kona leie ut. Hun ble forresten værende hjemme denne dagen. Hun hadde ikke lyst til å bli med på denne gåturen heller. Jeg føler at det kun er jeg som opplever denne byen alene. Vel, vi har hatt noen hyggelige stunder bare oss to her også, men mye av turene mine har jeg gått alene. Jeg liker dette ensomme nomadelivet også, så det går helt fint.

Det er til et sted som heter Manguinhos. Et fint fint nabolag i Armação dos Búzios, spesielt hvis man kommer seg litt bort fra hovedveien som består av noen bensinstasjoner og små butikker. Jeg gikk forbi noen flagg som sto på rekke og rad på begge sider av veien, og det tok ikke lang tid før jeg fikk øye på det Norske flagget. Jeg merket at patrioten i meg ble vekket med en gang. Lett for å bli sånn når man ser noe fra sitt hjemland. Jeg har ikke vært i Norge på årevis nå og jeg føler meg mest hjemme i Brasil nå. De gangene jeg ser det norske flagget så begynner man naturligvis å mimre tilbake på yngre dager da jeg trodde at Brasil lå i Afrika og Rio de Janeiro var hovedstaden i landet. Copacabana hadde jeg aldri hørt om, og Bacalhau, den norske klippfisken som er så populær nedi her visste jeg heller ikke hva var. Portugisiske språket var totalt ukjent og jeg var livredd for å sette meg på et fly. Skal si mye har forandret seg på disse årene og jeg virkelig vokst som person og tilegnet meg kunnskaper jeg aldri trodde jeg kom til å få. Man lærer mye av å reise. Det svenske og danske flagget var der også, de to landende kjenner jeg ikke så godt. Jeg har vært på harryturer over grensa til Chatlottenberg for å kjøpe mat og hvis jeg tenker nøye etter har jeg også tatt danskebåten til København for lenge siden. Jeg vil fortsatt ikke påstå jeg kjenner de to landene så godt, men det er ingen tvil om at de setter pris på Skandinavere på dette stedet. Manguinhos ligger et godt stykke unna sentrum så man er heller ikke så «plaget» av turister der, selv om det finnes flotte restauranter som ligger litt bortgjemt til.

Jeg stakk innom et sted som solgte planter som lå etter hovedveien. Litt usikker på navnet, men de hadde et godt utvalg av trær, planter,busker og tilbehør. De var ikke så altfor billige på pris. Det ligger såpass sentralt til for folk så da blir prisene litt deretter. Skal man finne billige planter må man litt vekke fra sånne steder og kjøpe det av helt vanlige folk som selger det som en bi-inntekt fra eiendommen sin. Mye billigere og det står som regel et skilt på stedet som Horta eller Plantas. Stikker man innom sånne steder er det alltid en slant å spare, selv om utvalget er noe mindre.

Jeg har et lite hageprosjekt på gang så jeg trenger bl.a noen palmetrær. Det ble bare med tanken i dag, men jeg tok noen bilder før jeg gikk. Jeg fikk noen rare blikk ettersom jeg tok bilder, eller kanskje fordi jeg ikke kjøpte noe. For en gjerrigknark kanskje de tenkte? Hva folk tenker om meg sluttet jeg å bry meg om for mange herrens år siden. Det holder meg ikke våken om nettene.

Det var fryktelig varmt i været denne dagen, noe som ikke alltid er tilfelle i Juli som tross alt er en vintermåned i Brasil. Jeg fikk handlet noe småting, ingenting jeg egentlig hadde bruk for, før jeg stakk ned til Manguinhos stranden. Det jeg liker best med denne stranden er at det så å si aldri er kaldt vann der. Du kan bade hele dagen uten å være plaget av at vannet er kjølig. Idag har jo isbading blitt populært og det sies at det skal være sunt for kroppen. Sistnevnte tviler jeg sterkt på. Jeg bader så og si aldri i kaldt vann. Det er ikke verdt smertene uansett hvor sunt det skal påstått og være. Hver eneste gang jeg har hoppet uti i kaldt anner jeg livredd for at hjerte skal stoppe i tillegg, noe som selvfølgelig sikkert skal fryktelig mye til. Selv om vannetvar varmt her hadde ikke tid til å bade hele dagen, men en rask dukkert for å avkjøle seg litt må man ta seg tid til. Hva er ellers poenget med å oppholde seg i en strandby.

Det var en del andre folk på stranden også, både barn og voksne. Denne stranden har nesten ikke bølger og man må gå langt uti for å komme på dypt vann. Perfekt sted for familier som er på ferie og for beboerne rundt I området. Dette steder er lett og like. Det er heller ingen selgere som spreder rundt påstranda og skal selge det ting, noe som kan være litt slitsomt. Her kan man bare nyte stillheten. Plutselig ringte kona. Jeg måtte skynde meg hjem. Vasken på kjøkkenet var ikke tett og det var vist ei krise. Jeg kom meg fort hjem, fikk kjøpt inn ny vannlås og byttet den. Plutselig var det god stemning igjen.

Jeg og kona bestemte oss å reise tilbake til nabolaget på kvelden.

Kona viste om et nytt sted jeg ikke har sett før. Planen for dagen var og ta oss noen kalde øl og en matbit. Det er en stund siden sist nå. Det er faktisk mange måneder siden jeg tok et par kalde øl. Jeg måtte faktisk overtales, men ko a mente at dettevar siste kvelden i byen. Imorgen reiser vi tilbake til Iguaba og da er det lov å hygge seg litt mente hun. Kona hadde rett. Det er lov å hygge seg i ny og ne og det er tross alt siste kvelden i Buzios.

Vi tok en minibuss til Manguinhos. Disse minibussene går her hele tiden. Vi gikk av i nabolaget vi hadde planlagt og bruke tiden på, og stakk til en bar/restaurant som het Bar do Gordo. Jeg synes navnet var litt spesielt. Direkte oversatt til norsk blir det : Den feites bar. Kanskje eieren er overvektig og har god selvironi. Ikke vet jeg. Stedet lå utrolig vakkert til. Helt inntil havet og prisene var ikke så verst heller. 11,80 reais for en øl på 600dl. Det synes jeg var et røverkjøp med tanke på beliggenheten.

Vi satte oss uansett og rakk å drikke mange kalde øl før de skulle stenge. Jeg synes de stengte litt tidlig, men til deres forsvar var vi også litt sent ute. Jeg synes en bar uansett burde være oppe lengre en til klokka 12.00 på kvelden. Heldigvis var det andre steder som fortsatt var åpent og vi betalte regningen på litt under 100 reais før vi gikk videre.

Vi hadde ikke planlagt noe hvor vi skulle gå videre, men vi fant ihvertfall et sted som var oppe. Vi kjøpte noen friterte pastel vi spiste og noen flere kalde øl. Jeg skal besøke dette stedet engang til i fremtiden. Da skal jeg sørge for å være litt tidligere ute for dette stedet var også iferd med å stenge. Vi gikk videre.

Det neste stedet lå etter hovedveien til sentrum. Jeg husker ikke helt hvor langt vi gikk, men det var en hyggelig ung man som serverte oss. Dette stedet serverte ikke øl, men chopp. En annen type drikk som er populær nedi her. Jeg synes det blir litt det samme, men chopp koster som regel litt mer. Vi fikk til og med prøvesmake de 3 sortene han hadde. Mannen som serverte oss snakket kun spansk. Sikkert en fra Argentina, argentinere er det mange av i byen. Jeg var allerede ganske bedugget så jeg synes det meste smakte likt, men den ene var litt mer syrlig. Jeg gikk for den, selvfølgelig servert i det største glasset de hadde. Jeg og kona ble sittende på dette stedet lenge. Mest fordi flesteparten av de andre stedene var stengt, men det var uansett et hyggelig sted. Etter en stund var det på tide og ta en Uber hjem. Jeg husker faktisk ikke hvor mye regningen kom på, eller navnet på stedet, og selv om jeg våknet opp fyllesyk dagen derpå synes jeg det for en gangs skyld var verdt det. Dette ble alt i alt en fin kveld.

Jeg startet boka med reisen til byen Niteroi. Jeg leverte søknadspapirer for å få fortsette oppholdet mitt I Brasil. De er enda ikke ferdig behandlet og tydeligvis har det skjedd noe. Tiden de skulle bruke på å behandle papirene er for lengst brukt opp. Da blir det ingen tur dit på en stund, men jeg reiser tilbake til Iguaba og venter der. Da var ferien over og jeg får gjemme meg enn så lenge og håpe at immigrasjonpolitiet ikke finner meg og deporterer meg til Norge.

Slutt.