chillout.no er en fantastisk reisebutikk for deg som trenger enten en trillebagg på reisen, et telt i naturen, en sekk på fjellturen eller om du skal ut å backpacke. De har mange gode kvalitetsklær i tillegg hvis du trenger noen varme plagg på fjell eller fisketuren. De har også et godt utvalgt i kart, reiseguider og andre turbøker. Og hvis du kjenner noen som er glad i turer og kanskje vil overraske han\henne med en gave skal det godt gjøres om du ikke finner en presang som faller i smak på chillout.no
De kjører gode tilbud nå pga utvidelse av butikken og jeg kunne tenkt meg en av de store sekkene de hadde på siden. Min ble nemlig stjålet nedi her i Brasil.
Gratis frakt tilbyr de også, og er du ikke fornøyd med varen kan den byttes iløpet av 30dager. Da sendes den tilbake med posten og de tar kostnaden for den prossesen også, eller du leverer varen til utsalgstedet.
Dette har vi gleda oss til. Stedet vi skal til idag har vi hørt mye om. Serra da Beleza er turistattraksjon nummer en i distriktet Conservatorio, og selvfølgelig må vi ta turen dit. Vi sto opp tidlig med masse tåke og jeg ble litt bekymra. Serra da Beleza er en utsiktspost, men heldigvis letta tåka og det ble klart utover morgenen. Utrolig kaldt tidlig på dette stedet, men heldigvis kom sola. Vi pakket tinga i bilen fra sovestedet.. Etter dette besøket vender vi snuta hjem.
Jeg var sjåfør. Stedet ligger 13km unna sovestedet og i dette distriktet som er nesten uten trafikk stolte kona såpass på kjøreegenskapene mine at jeg fikk æren av sitte bak rattet. Det er ikke alltid hun slapper like godt av som passasjer når jeg kjører i litt større byer. Jeg er litt lettdistrahert og får ikke alltid med meg alt som skjer på veien. Det er så mye fint å se på når man kjører i Brasil så ofte følger jeg litt for mye med på det som skjer rundt meg og ikke på selve veien. Det kan være skummelt. Her derimot er det såpass rolig trafikk så jeg kan frakte oss trygt frem.
På veien dit, til fjellet Serra da Beleza dukket det opp ei gammel bru. Den har jeg sett bilde av i byen og er en annen turistattraksjon.
Jeg måtte selvfølgelig stoppe og foreviget øyeblikket. Jeg gikk rundt den, opp en vei for å spasere over den. Det var faktisk noen hus som lå på toppen av enden på brua og folkene der stirret rart. De hadde kanskje aldri sett en hvit mann før og jeg følte meg litt beglodd. Det var veldig enkle hus så tydeligvis har ikke de folka tjent seg rike på turismen på stedet. Jeg turte dog ikke gå over den gamle lille brua. Ingen rekkverk og det var altfor høyt. Jeg fikk tatt noen bilder og nøyde meg med det. Brua`s navn er Ponte dos Arcos og det var gøy å få oppleve en turistattraksjon vi ikke hadde planlagt.
Videre klarte jeg å kjøre feil. Jeg svingte av hovedveien innpå en liten grusveien, og når jeg tittet ut av siden på vinduet var det fryktelig lang vei ned. Jeg var overbevist at det var hit vi skulle og jeg fokuserte kun på hva som foregikk rett foran panseret. Trikset er å ikke se ned når man er redd høyder. Det fungerte og etter en kort tid kom vi til en liten snuplass og et inngjerdet sted. Der var det fabelaktig utsikt. Vi måtte bare ta oss inn på eiendommen. Vi var jo overbevist om at dette stedet var riktig destinasjon og vi reagerte på at området var stengt. Vi krabbet under gjerdet og fikk utsikt over et vakkert fjell.
Da kom eierne av området. Hyggelig kar, men det var privat eiendom. De bare lo og sa vi var ikke de første som hadde tatt turen. Vi fikk et visittkort og beskjed om å bare komme tilbake om vi ville ha et sted og overnatte. Det var tydeligvis en campingplass vi hadde kommet til, og en restaurant som ikke var oppe på denne tiden. Kanskje vi kan overnatte her nestegang? Vi fikk i tillegg beskjed om at vi bare kunne gjøre oss ferdig på stedet, ta de bildene vi ville ha uten stress før de dro. Vi fikk en dyktig veibeskrivelse av han for å finne Serra da Beleza også, turistattraksjonen vi letet etter. Vi var ikke mer en noen få hundre meter unna.
Når vi kom på den asfalterte hovedveien igjen lå faktisk utsiktsposten helt inntil veien. Det var bygd et flott sted man kunne stoppe bilen og ta bilder. Metallgelender og støpt platting i høyden. Målet mitt var og ta på gelenderet for et bilde mens kona skulle forevige øyeblikket. Jeg klarte det også, selv om jeg var skjelven i beina. Her var det høyt, og for en fabelaktig utsikt. Serra da Beleza betyr direkte oversatt det vakre fjell, og det bringer ingen skam over navnet sitt. Her var det vakkert. Helt klart den største reiseopplevelsen hittil på turen. Bortsett fra en syklist så var det ingen andre turister så tidlig ute på stedet. Rart, men hele området har vært uten folk så jeg ble ikke så overrasket. Reiseopplevelser man kan oppleve uten turister er faktisk mye bedre. Da kan man ta seg bedre tid. Vi ble en stund på dette stedet jeg og min kone. Etter mange bilder, frisk luft, og en utsikt man ble målløs av, var vi begge fylt opp med nok energi til å kjøre hele veien hjem. Dette ble alt i alt en flott ferietur.
Da er vi kommet frem til tettstedet som var målet for turen. Dette var egentlig en liten nedtur. Førsteinntrykket var ikke all verden. Kona var enig. Det meste var visst stengt på mandager. Ingenting var åpent. Merkelig. Ifølge eierne av Aldeia camping, stedet vi overnattet på i forveien, er dette en helgeby. Et sted folk reiser for å feste på helgene. Jeg tror sannelig dama hadde rett. Det er sikkert derfor det er utstilt gitarer av forskjellige slag overalt i sentrum. Store pappfigurer formet som gitarer som sikkert skal påpeke at her er det samba og musikk som gjelder. Distriktet virket mye mindre enn jeg trodde det var når man så på bilder fra området også. Jeg merker jeg ble litt skuffet. Den skuffelsen prøvde jeg å ikke vise til kona. Det er viktig at humøret mitt ikke smitter over på andre.
Kona hadde gjort litt forarbeid med å sjekke ut tettstedet før vi kom hit, men jeg trodde sentrum var en del større. Vi parkerte bilen utenfor ei kirke ved navn Igreja Matriz de Santo Antônio. Den var ikke åpen, men den var flott å se på utvendig. Man kan gå gjennom byen, som har en vei gjennom den, på kanskje 10minutter.
Vi bestemte oss uansett å prøve og gjøre det beste ut av dette spøkelsesdistriktet. Det må da være et sted man kan sette seg å spise mat i det minste. Det tok sin tid å finne en åpen restaurant ettersom alt var stengt. Vi fikk ihvertfall en spasertur og vi fikk tatt noen bilder. Joda, det var da noen turistattraksjoner her. Det store toget som var utstilt vi tilfeldigvis gikk forbi var jo fint.
Folkene i Conservatorio virker veldig høflige og empatiske. Vi har faktisk bare møtt sjarmerende mennesker på denne turen. I storbyene har man lett for å finne mye rart, men her er det lett å slå av en liten prat hvis man har lyst. Folk har litt bedre tid her. De ønsker deg god morgen, kveld og ettermiddag og starter lett en samtale om alt og ingenting.
Jeg synes biltrafikken gikk veldig sakte også. Utrolig behagelig og kjøre bil på dette stedet. Parkering er heller ikke noe problem. Men når det knapt finnes mennesker eller trafikk så skulle det kanskje bare mangle.
Vi tok en liten biltur. Selv om tettstedet ikke er av de største, og man kan gå er jeg fortsatt ganske lat. Og det er ofte man finner nye ting å se litt utenfor sentrum. Det var ganske riktig denne gangen også. Vi kjørte gjennom en veldig gammel tunnel. Den het Túnel Que Chora eller den gråtende tunnel direkte oversatt. Den var ikke av den lengste, men den var utrolig flott å se på uansett. Jeg stoppet og tok noen bilder, selv om det sikkert plaget de bilene som kom. Jeg la merke til at det dryppet vann foran inngangen. Kanskje derfor den har fått navnet gråtende? Jeg vet ikke, men flott var den.
Det finnes et sted i Conservatorio som lager sin egen sprit. Eller Cachaça som det kalles nedi her. Laget av sukkerrør og den brukes bl.a i den berømte drikken Caipirinha. Det bryggeriet var ikke åpent. Jeg var der flere ganger for å se om det lille sjarmerende bryggeriet tok imot gjester, men den gang ei. Jeg må nok heller nyte en Caipirinha i nærmeste bar selv om det hadde vært interessant å se hvordan Cachaçaen fremstilles som blir brukt i den berømte drinken.
Vi fant frem til stedet vi skulle overnatte på tilslutt. Det tok litt tid. Vi klarte å kjøre feil etter en Gps. Det er ikke alltid disse digitale kartene er nyoppdaterte og det hadde nok vært en del bygging i nabolaget vi kjørte rundt i siden google hadde oppdadert kartet sitt. Jeg så tilfeldigvis en rad med små chaler liggende på en bergetopp og skjønte rask at det var dit vi skulle.
Nøkkel til porten fikk vi utlevert og det var enkelt å parkere på tomten. Inngjerdet og med god utsikt over deler av byen. Vakkert sted, men litt kaldt i været. Vi kom frem litt sent på kvelden og sola var iferd med å forsvinne. Prisen var også av den beskjedne. 120reais per natt er faktisk et røverkjøp.
Jeg må si det var lite plass inne på sovestedet vårt, men jeg synes byggemåten var så sjarmerende. Chaler er vel en byggemåte fra Skandinavia hvis jeg ikke tar feil. Jeg vet det er mange fra Finland som bygger hus på den måten og byggemåten har spredd seg til forskjellige steder i Brasil inkl. her vi er nå. Huset er en liten trekant bygd av trevirke med plåttak som ligger skrått ned mot bakken. Det meste i Rio de Janeiro delstaten er bygd i mur og betong. Dette er som å sove i et hus hjemme i Norge, bare i en miniatyrutgave. Problemet med treverk er at det blir lett spist opp av insekter. Man må investere i et spesifikt behandlet tremateriale som termitter og maur holder seg unna. Det koster penger, men isolasjon slipper man.
Det var en tv på sovestedet, men ingen kanaler. Ikke var det internett heller. Sikkert ikke betalt regning. Illsinte katter var det nok av. Vi hørte katteskrik hele kvelden og vi får håpe innbyggerne i byen er litt mer imøtekomne enn disse hvesende firbeinte pelsdyrene. Naturen rundt eiendommen var vakker og jeg tror dette kan bli et fint opphold. Først noen timer på øyet før man går ut for å utforske stedet.
Turen går videre. Vi har hatt et flott opphold på Aldeia Camping. Vi knyttet nye vennskapsbånd og vi fikk beskjed om å komme tilbake. Det må vi nesten få til en gang. Sove i telt i naturen var en ny reiseopplevelse for meg og kona. Nå går ferden videre.
Conservatorio er stedet som har vært målet vårt hele tiden på denne turen. Men jeg var overbevist om at det var en by vi skulle til. Det er det ikke. Conservatorio er et distrikt som tilhører Valença og har ikke mer en 6500innbyggere. Vi befinner oss fortsatt i delstaten Rio de Janeiro. Jeg er litt skeptisk. Med så få innbyggere kan det da ikke være rare stedet. Kona har bestemt at hit skal vi så da er del vel ikke så mye annet enn å gjøre det beste ut av det.
Vi tok en forferdelig omvei. Da slapp vi nemlig å betale bom. Vi reiser som nevnt på budsjett. Men jeg er ikke så begeistret for å kjøre i tungtrafikken uansett. Ikke er jeg så glad i bommer heller for å være ærlig. Jeg har vel nevnt opptil flere ganger tidligere at jeg er ei sinke i trafikken, og når man i tillegg er veldig rolig anlagt er det bedre å ikke ta disse fartfsfylte hovedveiene. Denne 1liters lille bilen jeg putrer rundt i rister godt om man presser den opp i 80km. Tar man omveier får man med seg brasiliansk natur og flott landskap i tillegg og man kan kjøre saktere. Da får man tåle at grusveien er litt hullete og bilen slår oppunder noenganger. En liten steinsprut må man også tåle. Bilen er gammel uansett.
Vi passerte et par tettsteder. Jeg husker ikke navnet på dem. Sjarmerende sådan. Vi stoppet i et par av dem. Det første stoppet fylte vi på litt mat, et kjapt toalettbesøk, og litt snacks fikk vi også tid til i en flott fellespark. Jeg tok bilde av kirka ved siden av. Kirkene er ofte det flotteste bygget i de fleste byer. Her var inntet unntak.
Vi dro videre. Reise rundt å være på farta gir en frihetsfølelse som knapt kan beskrives med hverken ord eller bilder. Konger lever ikke så godt. Flott temperatur og fabelaktig natur. Vi kjørte i sirkel et periode. Gpsen lever sitt eget liv noenganger. Dukket opp ei ny kirke. Jeg måtte ut å ta et bilde der også. Slo av en prat med kirketjeneren som ga meg navnet på kirka. Hva den nå het husker jeg ikke. Hyggelig fyr.
Vi kom frem til slutt og da manglet det bare en ting: Hvor skal vi sove disse dagene?
Aldeia das Aguas er en vannpark som ligger ved siden av Aldeia camping. Og det er to ting man skal huske på når man skal i vannparken ; solkrem og badeshorts. Jeg glemte begge deler. Heldigvis har jeg ei kone som husker på alt. Kostet 45reais per person å komme inn.
Vi startet turen på et sted det var masse boblebad. Eieren av campingstedet og hennes nevø var med som guide. Utrolig hyggelige mennesker. Hun rakk å hoppe uti det ene boblebadet før vi fikk beskjed om å gå ut. Det kostet ekstra på dette området. Vi var for gjerrige til å betale. Eller blakke blir vel kanskje mest riktig. Bilde jeg tok fikk jeg derimot gratis.
Vi benket oss til ved et av bassengene på stedet. Guttungen skulle absolutt ha meg med på å ta ei vannsklie. Jeg klarte ikke si nei. Jeg er enkel å overtale når det gjelder unger. Det var gøy å skli nedover vannsklia i en stor badering selv om det var litt kaldt vann i bassenget. Og det var heldigvis voksne folk som gjorde det samme. Jeg hadde følt meg litt utilpass om jeg var den eneste 40åringen der.
Vi brukte mest tid på å sløve foran et basseng som ga falske bølger. Vi badet litt, men jeg synes vannet var så kaldt. Bølger i vannet og musikk i bakgrunnen. Kona tok en øl. Jeg la meg og sov i skyggen en times tid. Har ingen anelse om hvorfor jeg var så trøtt. Jeg sov så godt i teltet på campingen også. Kanskje det er naturen og den friske lufta?
Hvis man blir lei av å bade finnes det et dyreområdet inne på stedet. Selvfølgelig ble det en tur dit. Jeg tror guttungen var mest ivrig. Han sprang inn først.
Inngangen til dyreområdet
Området var pent og flott bygget. Imponerende sted. Dyrene inne på stedet var godt stelt og så fornøyde ut. Jeg likte fuglene best.
Galende hane
Den sinna strutsen som sto å hveste turte jeg ikke gå inntil. Vet ikke helt hva som plaget den, men den hadde nok ikke dagen sin. Jeg holdt avstand og tok et bilde. Kanskje det var kameraet den reagerte på?
Sinna struts som lagde rare lyder
De fargerike fuglene med de flotte fargene som fikk mest oppmerksomhet. Husker ikke hva de heter. Det sto et skilt om hva slags dyr det var. Orka ikke lese. For sliten i hue i sola. Ble en hard dag detta. Var det påfugl kanskje?
Fargerike fugler
Det er nok av steder å spise og drikke inne i parken. Jeg synes prisene var stive. Ofte det dobbelte enn andre steder. Det mest slitsomme var egentlig at de ikke tok imot kontanter eller kort. Man måtte fylle på et eget kort som tilhørte parken for så å bruke det til å handle. Merkelig opplegg og egentlig litt tungvint. Hadde med 100reais og det var egentlig langt fra nok for 2personer. Jeg drakk ikke noe heller, men kona tok en øl. Mer hadde vi ikke råd til. Det ble en fin dag uansett.
Det var forferdelig kaldt å våkne. Campinglivet i Brasil kan være hardt. Spesielt når man våkner før sola varmer og man må ut av et lite telt for å gå på to. Teltet er akkurat lite nok til å ikke klare å strekke ut beina. Allikevel sov vi utrolig godt. Solnedgangen fikk vi med oss før vi la oss også. Vi sovna tidlig. Litt trøtte etter all bilkjøringa. Jeg orka ikke ta et bilde av soloppgangen. Var for kaldt ute og jeg var for trøtt. Angret litt i etterkant.
Jeg har egentlig ikke likt camping noe særlig. Jeg kan ikke fordra campingplasser. Jeg forbinder det med dårlig svenskemusikk og doven importøl, hovedsakelig pripps blå, og litt for fulle folk som konkurrerer om hvem som har størst platting og grill foran vogna. Men i Brasil, i godt selskap var dette slett ikke verst. Dette er nok en reisemåte vi skal benytte oss mer av.
Siden vi kom har vi fått mer eller mindre campingplassen for oss selv også. Fellesdoen uten kø og fellesdusjen helt for oss selv. Dette var jaggu stas. Jeg kunne kanskje overlevd det enorme insektet som satte seg på nettingen foran inngangen til teltet før jeg la meg, eller de andre insektene som jeg har blitt bitt av siden jeg kom. Det får man tåle.
Stedet har så fabelaktig natur og det var så fantastisk dyreliv på denne rolige campingplassen. Spesielt fugler av forskjellige slag. Jeg skrev litt om det i forrige innlegg. Og at jeg håpet å få den ene fuglen på kameraet. Det fikk jeg etter flere forsøk. Stort nebb den hadde. Noen som vet navnet på den? Var en del andre som spiste frukten på trærne også. De fløy fort når jeg nærmet meg. Mange av de lagde utrolig mye støy og leven.
Vi har ikke savnet pc eller tv et sekund. Vi blir lengre!
Vi dro videre fra den lille fjellbyen Pirai. Planen var å reise til et sted ved navn Conservatorio. Det var jo det som var planen hele tiden siden vi dro hjemmefra. Dit kom vi ikke. Vi kjørte rundt på forskjellige landeveier og motorveier etter en Gps som levde litt sitt eget liv. Joda, det var kanskje litt våres skyld også. Begynner man å bli sliten følger man lite med.
Vi endte faktisk opp på en campingplass som het Aldeia Camping. Campingplassen ligger i kommunen Barra do Pirai. Kostet 100reais per natt. Enda billigere hvis man har med eget telt. Det lånte vi. Hyggelig dame som driver stedet. Vi ble guidet rundt. Jeg var mest spent på dusjen og doen. Ikke så ille dette. Ikke så ille. Teltet vi lånte slo vi opp selv. Utrolig enkelt. Jeg trengte ikke se på bruksanvisningen en eneste gang. Endelig fikk jeg betalt for alle fisketurene jeg har hatt i Norge. Madrasser fikk vi også låne. Pledd hadde vi med selv. Det var også mulighet for å grille på enkelte grillsteder. Det fikk vi ikke mulighet til. Vi hadde jo ikke tatt med noe ettersom turen ikke var bestemt på forhånd. Det var heldigvis steder å lade mobilen, men ingen internett. Vi la oss på plenen utenfor teltet på et av pledda. Kona sovna, jeg ble oppspist av noen insekter. Hvorfor jeg var så populær vet jeg ikke.
Fabelaktig og imponerende natur rundt campingen, og utrolig varmt mitt på dagen. Fuglene i trærne på plassen ga fra seg utrolig mye lyd. Håper jeg kan få en av de på kameraet.
Det var utrolig god service på stedet. Vi bestilte kaffe og litt brødmat. Kakene sto jeg over. Kona holdt seg til søtsakene. De rigget til et hagebord utenfor teltet til oss. Et lite hyggelig familiedrevet sted. Vi var faktisk de eneste menneskene der. Rart. Ifølge kartet er Volta Redonda nærmeste storby. Ettersom de selger alt for en billig penge fra campingen slipper jeg forhåpentligvis å ta turen dit. Orker ikke tanken på å sitte mer i en bil. Ihvertfall ikke på en stund.
Ved siden av Aldeia camping ligger det en stor vannpark med navn Aldeia das Aguas. Vi hørte popmusikk fra området fra campingplassen. Dit skal vi imorgen. Kanskje blir det noen kalde øl. Kona har allerede betalt inngang. 45reais per person. Men først skal vi sove noen timer i telt.
Hotellet hadde frokost allikevel. Jeg måtte bare spørre i skranken hvor den ble servert. Jeg gjorde ikke det første natta. Da får jeg spise dobbelt så mye nå til konas forargelse. Jeg må tross alt ta igjen det tapte. Etter frokosten gikk vi ut.
Sentrum i Pirai er ikke av de største. Byen har ikke mer enn 29.802 innbyggere. Den er uansett sjarmerende. De fleste småbyer i delstaten Rio de Janeiro imponerer. Dette er en av de. Man føler seg trygg når man går her. Fjellbyer har ofte mye mindre kriminalitet enn byene som ligger på havnivå. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. På dette stedet går man ikke rundt og tviholder på lommeboka. Det er ingen som har stoppet meg og spurt om penger heller, og jeg har enda til gode å se en som bor på gata. Jeg dømmer ingen. Men jeg føler meg aldri helt trygg når de kommer bort og spørr om penger.
Mitt i byen i Pirai ligger det ei kirke på en høyde. De fleste kirker er bygd på det høyeste punktet i sentrum. Her var intet unntak. Den var ikke åpen, men jeg fikk tatt et par bilder allikevel og sa meg fornøyd med det. Jeg ble litt andpusten når jeg nærmest sprang opp kirketrappen for å forevige øyeblikkene på kameraet. Kona ble værende igjen nede på bakkenivå. Hun tenkte vel sitt. Hva får denne mannen til å stresse seg opp sånn? Bare for ei kirke?
Jeg klagde jo litt på hotellprisene i byen. Grunnen til de høye prisene var pga en motorsykkelfestival som foregikk i Pirai. Jeg har gått forbi noen skjeggete tatoverte bikere siden jeg kom hit. Jeg ble ikke noe redd eller urolig av den grunn. Snarere tvert imot. Jeg ble litt misunnelig. Jeg kan ikke legge an til skjegg pga elendig hårvekst. Jeg har heller ingen motorsykkel, men vi bestemte oss for å ta en tur til festivalen. Den lå et godt stykke unna sentrum. Det går ei vakker elv gjennom byen. Vi fulgte den og elva ledet oss til festivalområdet.
Vi var nok litt tidlig ute. Tror faktisk de fleste av deltagerne fortsatt sov. Lite liv med andre ord. De hadde sikkert festet hardt dagen før.
Det var noen boder der. Kun det. Men jeg så ingen som solgte noe særlig enda. Jeg la mest merke til et par gamle varebiler som var bygd om til bobiler. De er så flotte og jeg har alltid hatt lyst på en. Vi gikk litt bort der det var øde. Festivalområdet var stort. Både jeg og kona sovna på gressplenen. En liten powernap i sola.
Vi gikk hele veien tilbake til byen. Hadde en liten diskusjon med kona. Hun ville ta en taxi tilbake. Ikke pokker. Reiser man på budsjett får man oppføre seg deretter. Det var så fint vær å gå i også. Klærne mine ble våte av svette på tilbaketuren. Vi stoppet innom en bensinstasjon og kjøpte et par store vannflasker. Skal si de gikk ned fort.
Sentrum i Pirai er ikke av de største, men det ligger en flott park i den. Vi satte oss godt til rette på en av benkene i parken mens vi diskuterte hvor vi skulle ta dagens middag. Den inntok vi ved en liten sjarmerende restaurant ved siden av elva som går gjennom byen. Fyren som tok oss imot, en snakkesalig litt eldre herremann, kunne virkelig kokkelere. Restaurantens navn var Cantim de Minas. Stikk innom der hvis dere er i området
Norges billigste bøker! Jeg har fått et lite reklameoppdrag. Det synes jeg er gøy. Er du litt som meg? Istedet for å gå ut å sosialisere seg så er det best å sitte inne med en god bok og en kopp kaffe. Ikke høre på mas og sladder, ikke høre på høylytte bråkete mennesker, men heller ligge under et pledd med ei knallgod bok. Da burde du sjekke ut linken øverst på siden. Da kommer du frem til et nettsted som heter bokreolen, og de har et gått utvalg i bøker som passer de fleste. Finner du ikke ei god bok på dette stedet har du sannsynligvis ikke søkt på riktig boktittel. De har masse lesestoff til en billig penge. Jeg hørte i tillegg at sommeren lar vente på seg i kalde Norge. Hva er da bedre enn å ligge under et pledd med ei knallgod bok? Eller bare ta med litt lesestoff på neste piknik da sola atter engang begynner å skinne? De frakter i tillegg boka hjem til deg, uten ekstra kostnad, ved kjøp av bøker til over 300kr. Det eneste du trenger å gjøre er å gå til postkassa di og hente boka etter du har bestilt og betalt. Enklere kan det ikke bli.
Brasilbloggen 