Vi flytter til et nytt sted

Da har vi flytta til en litt større leilighet. Vi befinner oss fortsatt i Iguaba Grande, og her kommer vi til å være ihvertfall ett år til. Det er så lang leiekontrakt vi har skrevet. Den gamle leiligheten ble for liten etterhvert. Vi holdt ut i mange måneder der. Planen var å bli der i 3mnd, men plutselig hadde det gått mye lengre tid. Mye lengre enn planlagt. Grunnen til flyttingen var størrelsen på det gamle stedet. 1soverom ble for lite for 3 mennesker. Konas lillesøster har flytta til oss og bodd her den siste tiden. Da måtte vi til en større leilighet. Prisen på den nye ligger på 900 reais. Billig med andre ord.

Jeg synes det nye stedet var dårlig vaska. Lå støv overalt og vi brukte en hel dag på å gjøre stedet rent. Eller damene i huset var det vel kanskje som sto for den jobben. Rett skal være rett og jeg skal ikke ta på meg æren for ting jeg ikke har gjort. Jeg skiftet et blandebatteri ihvertfall, som sto og lekk. Jeg synes kanskje ikke det var jobben min, men eieren som burde gjøre. Kona kjøpte inn delene og satte meg i jobb. Jeg gadd ikke klage. Det fulgte ikke med hverken toalettsete, dusjhode eller pærer i lampene heller. Det måtte vi også skaffe selv. Jeg skal ta med meg alle de tingene med meg når jeg flytter ut i fremtiden, kun på trass.

Sette inn lyspærer uten stol eller noe å stå på var vanskelig. Det er mye høyere under taket i boligene i Brasil, og armene mine var ikke lange nok til jobben. I sånne tilfeller er det viktig å kreativ og finne løsninger. Konas lillesøster sto på nakken min så hun fikk skrudd i pærene. Steike så sliten jeg ble i beina og låra. Kanskje den beste styrketreningen jeg noengang har hatt.

Flyttelasset gikk også greit for seg. Kona har handlet en del møbler og de måtte flyttes. Flyttelasset kostet meg 150 reais, men det var ikke lange kjøreturen. Fortsatt billig. Malingen av leiligheta vi flytta fra kosta oss 100reais. Jeg gadd ikke gjøre jobben selv. Dere husker kanskje det første innlegget jeg skrev når jeg kom til Iguaba Grande? Ikke? Her er linken : https://brasilbloggen.com/2022/07/15/hoy-levestandard/

Vi har en litt bedre boligstandard nå idag og litt flere møbler enn en madrass å ligge på. Det mangler fortsatt å plassere møblene dit de skal i den nye leiligheta før jeg eventuelt legger ut noen bilder av stedet. Artikkelbildet er utsikta fra balkongen i solnedgang.

Det klareste vannet jeg noensinne har sett

Idag dro vi til et sykt vakkert sted som heter Lagoa Azul. Direkte oversatt betyr det den blå laguen og vi fant fort ut hvorfor den het nettopp det. Stedet ligger i Tangua, et lite tettsted som har vakker natur å by på hvis man kommer seg vekk fra sentrum. Selve byen tror jeg kanskje er den mest falleferdige slitte området jeg har sett. Støvete, gamle bygg og t.o.m folkene så litt utmattede ut. Det var Søndag når vi tok turen, og det var stort sett bare barer som var oppe. Kanskje det var alkoholen som gjorde sitt til at folkene så såpass slitne ut? Jeg vet ikke, men ingen av oss fikk den gode reisefølelsen når vi ankom byen. Vi har besøkt Tangua før og sentrum imponerte ikke da heller. Men byen har faktisk noen flotte natursteder å by på hvis man kommer seg vekk fra bykjernen.

Det var 3 av oss i dette reisefølge. Meg, min kone og hennes lillesøster. Det er ofte vi som tar oss sånne småturer for å utforske nye plasser. Kona likte ikke å kjøre bil inne på nabolaget vi endte opp i, og hun fikk grøssninger av stedet. Jeg skjønte henne godt. Hun ville faktisk bare snu å reise hjem. Jeg fikk overtale henne til å fortsette turen. Den lille byen Tangua var et lugubert sted, men det var en ting som fikk meg til å ville utforske området. Jeg har sett bilder av et vann og et sted som heter Lagoa Azul. Jeg har også hørt folk har snakket om naturen der og dit vil jeg!

Når vi kom frem, et stykke unna sentrum, langt inne i jungelen var veien dit stengt. Vi studerte kartet litt før vi dro litt videre og vi fant en sti noen hadde tråkt opp. Det var parkert masse biler på området også. Det var ikke bare oss som hadde tatt turen. Stien førte oss til vannet jeg hadde lyst til å se. Vi møtte mange på veien dit og den bratte stien var nok ikke lengre en 200meter før vi kom frem.

Vi ble alle lamslåtte når vi så vannet og de høye fjellene rundt. Her var det sykt vakkert. Jeg tror ingen av oss noengang har tatt så mange bilder på et sted noengang. Vannet hadde en vakker, nesten mystisk blåfarge over seg. Jeg har aldri sett sånn vann før. Jeg ble litt mistenksom og turte ikke hoppe uti. Jeg synes vannet så nesten for blåaktig klart ut og hvis man ser på bildene skulle man nesten tro de ikke var ekte. Jeg ble faktisk beskyldt for å bruke photoshop eller filter når jeg viste de frem når jeg kom hjem. Noe jeg selvfølgelig ikke bruker på noen av bildene jeg legger ut på bloggen eller andre steder.

Fjellene rundt var sykt høye og det var vanskelig å få med hele på et bildet. Vi satte oss ned for å lese mer om stedet når vi kom hjem. Ingen av oss hoppet uti, noe vi var glade for. Veien var faktisk stengt av kommunen pga rasfare og for at vannet inneholder kjemikalier. Det stopper fortsatt ikke folk fra å bade å legge ut filmer på sosiale medier fra lagunen. Det har blitt utvinnet mineraler fra området i årevis og kjemikalene ligger igjen i vannet etter arbeiderne forlot stedet. På det dypeste er vannet 30meter og kommunen har sagt at det ikke er mulighet til å hjelpe folk om noen kommer ut for en ulykke. Glad jeg ikke hoppet uti med andre ord, men du verden så vakkert stedet var.

Blir man mere lykkelig av en enkel levemåte?

Den brasilianske landsbygda imponerer stadig. Denne dagen var vi sjåfør til ei gammel tante til kona. Hun hadde overnattet på et småbruk i Cabo Frio. Hun trengte noen å hente henne. Vi har bil og kona ville absolutt ha meg med. Jeg var litt tung å få igang. Jeg hadde mest lyst til å holde senga. Litt trøtt, litt lat og denne søndagen ville jeg bare være hjemme. Kona ga seg ikke å mente jeg måtte bli med. Jeg ga meg tilslutt.

Geitene gikk fritt omkring

Småbruket lå i Capo Frio. Ikke så langt unna Iguaba Grande der vi holder til. Kona var sjåfør og etter et godt stykke innover landsbygda og langt vekke fra byen kom vi frem til landsstedet. Litt feilkjøring ble det, men til konas forsvar så veiene veldig like ut. Smale jordveier med store åkere på hver side, og et og annet lite hus som kanskje trengte et malingstrøk eller to.

Det var omtrent sånn stedet vi kom frem til også så ut. Hyggelig ektepar som bodde på stedet og den gamle damen åpnet den gamle treporten og vinket bilen vår inn på stedet. Bare parker samme sted som sist, sa hun. Kona har nemlig vært her før.

Huset var veldig enkelt satt opp. Veldig simpel og primitiv levemåte til å være i vår moderne tid, men likevel sjarmerende og behagelig. Jeg kunne tenkt meg et sånn sted en gang. Et lite småbruk på landsbygda i Brasil og tilbringe lange helger på. Ekteparet virket så rolige og behagelige. Ikke stress, ikke mas og hun ville villig vise oss rundt på eiendommen. Jeg kunne bare ta bilder fikk jeg beskjed om. Jeg spurte selvfølgelig først.

De hadde mange husdyr. Jeg tror de var mer eller mindre selvforsynt av det meste. Kjøttet fra grisene. Egg fra hønene og endene. Hva de egentlig fikk ut av geitene vet jeg ikke. Ost og geitemelk kanskje? Eller kanskje de bare trengte noen drøvtyggere på eiendommen for å slippe og klippe plenen. Fult forståelig hvis sistnevnte stemmer. Plenklipping er kjedelig og bråker noe forferdelig. Umulig å finne igjen bensinkanna når man skal fylle bensin på djevelskapet også. Geiter funker bedre.

Grisehuset var primitivt satt opp, men gjorde jobben

Grisehuset var meget enkelt satt opp. Bygd av paller og treplanker og jeg synes det var rart de ikke bare stakk av. Plankene har sett sine bedre dager og det skal ikke mye til for å rive hele byggverket til grunne.

Grisene gryntet fornøyd

Det skjønte tydeligvis ikke grisene. De sto rolig og pent i inngjerdingen sin og gryntet fornøyd. Den hadde nok mat der den var så den ville kanskje ikke dra noe sted uansett.

Bikubene var fylt opp av bier som ikke stikker

Jeg fikk hilst på biene også, Det var nok det mest spennende. Jeg vet ikke hva slags type bier det var, men de stakk ikke. Jeg sto mitt i svermen og fikk ikke et eneste stikk. Jeg ble allikevel litt nervøs. Merkelig følelse.

Det var både ender, høner og geiter som gikk fritt rundt omkring. Småbruket var ikke større en 2000kvadratmeter, men det virket mye større. Utrolig hvor mange dyr man kan få plass til om man bruker området godt. Jeg fikk med meg noen høne og andeegg med meg hjem. De siste lagde jeg omelett av. Andeegg var faktisk godt det. En matrett jeg aldri har smakt før. I ettertid av besøket begynte jeg å stille meg noen spørsmål. Blir man mere lykkelig av en enkel levemåte? Er lansbygda med husdyr mindre stessende enn bylivet? Ekteparet gjorde så stort inntrykk på meg og virket helt bekymringsløse. Hva mener dere lesere?

Gå seg vill i et skummelt nabolag

Jeg bor fortsatt i Iguaba Grande, den lille landsbyen jeg har blitt så godt kjent med. Jeg har også prøvd å finne ut ting man kan gjøre i denne lille byen for å få tiden til å gå. Jeg søkte meg frem på google maps om et sted som heter Horta Municipal de Iguaba Grande. Fullstendig klar over at det er et utrolig langt og komplisert navn, men det betyr ikke at stedet er noe mindre interessant. Horta betyr hage og jeg er litt usikker på hva stedet har å by på, men det skal visstnok være en turistattraksjon som ligger i Sao Miguel, nabolaget jeg besøkte for en stund siden og fant et flott religiøst berg jeg tok en fottur i. Jeg så ikke noe til Horta Municipal den dagen selv om den skal ligge omtrent på samme sted. Det skal jeg prøve å gjøre noe med i dag. Bli med på turen.

Sommeren har definitivt kommet. Sykt, sykt varmt. Jeg tok med 1.5l med vann på turen. Frukt eller mat kjøper jeg på veien hvis jeg må. Stedet ligger ikke langt unna leiligheten jeg bor på så hvis jeg må snu har jeg alltids mat hjemme. Det er uansett varmen som er verst på denne tiden. Jeg bruker alltid solkrem og ofte en solhatt for å dekke meg til. Noenganger bruker jeg også langermet tynn skjorte for å dekke armene. Jeg hater å bli solbrent. Jeg gikk ut mitt på dagen for å være sikker på å treffe åpningstidene på stedet selv om det også er da varmen er som verst.

Jeg var ikke helt klar over hvor jeg skulle gå så jeg gikk etter google maps. Den guidet meg frem på en fullstendig feil sted, og turen som egentlig skulle bli på litt over 1km ble utrolig mye lengre. Det er ikke første gang dette digitale kartet tar meg med på en tur som jeg ikke skjønner noe av. Denne gangen trasket jeg gjennom et lugubert nabolag før jeg kom frem til en høy mur. Horta var på andre siden. Jeg merket jeg fikk noen rare blikk fra folk, og med tanke på boligstandaren i dette område er nok ikke dette et av de beste stedene å villede seg i. Dette er nok en lite slumområdet jeg ikke følte meg tilfreds i. Heldigvis var det mitt på dagen og jeg ikke hadde noen penger på meg. Noe jeg aldri går ut med mye av. Jeg tok ikke noen bilder av stedet. Jeg foretrakk å ikke vise at jeg hadde mobil, og jeg synes ikke det er moralsk riktig å gå rundt å ta bilder av fattige folk og områder heller. De kan kanskje ikke noe for at de er i en vanskelig situasjon.

Jeg gikk rundt i ring en stund for å prøve og finne ut hvor muren endte noe som ikke var lett. Etter en tid kom jeg meg frem å jeg sto atter en gang i området som jeg har besøkt tidligere. Mange påbegynte hus der og jeg tok en spasertur på en hellig sted sist gang jeg var der. Her er linken : https://brasilbloggen.com/?p=4918

Stedet lå litt bortgjemt til å det var ingen som møtte meg i inngangsporten. Jeg trodde kanskje det var stengt, men jeg åpnet og gikk inn uten invitasjon. Stedet er da for publikum og det verste som kan skje er at man blir kastet ut. Det gikk bra. Jeg ble møtt innendørs av en hyggelig mann som viste meg litt rundt. Vi snakket lenge om byen og om Brasil generelt. Alt gikk selvfølgelig på portugisisk. Ting går så lekende lett når man begynner å mestre språket. Man kunne få 2 planter eller trær per person inne på stedet. For et flott tiltak. Jeg har ingen hage i byen og selv om jeg har en eiendom i en annen by hadde jeg ikke samvittighet til å ta med meg noen. Ifølge mannen var ikke det noe å tenke på og jeg kunne bare ta med meg et par for å plante de hvor jeg måtte ville. Kanskje en annen gang svarte jeg, da kommer jeg tilbake med kona mi. Det gikk nemlig en 5km sti inne på området, men den vil jeg ikke ta alene. Velkommen tilbake fikk jeg hyggelig beskjed om.

Mirante na paz – For en utsikt

Mirante na Paz er en utsiktspost i Araruama. Jeg og kona tok bilen dit i dag. Vi bor jo ikke så langt unna. Var bare tilfeldig at jeg så stedet på kartet, og ifølge de tidligere besøkende skal det visst være verdt å ta turen. Vi får se.

Vi brukte ikke lange tiden på å finne frem, men det var privat eiendom og en vakt måtte ha navnene våres før vi fikk komme inn på stedet. Rart, han spurte bare om fornavn og ikke noe legitimasjon av noe slag. Merkelig opplegg. Det var heller ingen bebyggelse inne på høyden av dette fjellet. Bare et gammelt bygg jeg fikk tatt et par bilder av. Bygget var falleferdig og tagget på med forskjellige tykke svarte skrifter. Ingen verdier å hente der med andre ord. Jeg vet ikke hva vakten skulle beskytte, og det falt meg heller ikke inn å spørre.

Jeg ble litt nervøs når jeg hadde bilen i første gir for å komme meg opp til selve toppen. Den siste biten valgte vi å gå. For en fabelaktig 360 graders utsikt utover hele byen. Det eneste skåret i gleden var den intense varmen. Jeg klarte ikke å stå der så lenge. Ikke min bedre halvdel heller. Men det var heldigvis tråkket opp noen små turstier der vi sjekka ut. Jungelen gav oss skygge for sola, noe som var en utrolig luksus denne dagen. Vi orka ikke å gå hele. Det var litt for varmt. Kanskje blir det en tur senere for å fullføre løypa.

Jeg tok et bildet av en stort området de henta ut stein eller mineraler fra. Var interessant å se på avstand og jeg fikk et enda klarere syn over området på veien vi tok ned fra fjellet. Jeg fikk ikke stoppet og tatt et bedre bildet pga den utrolig bratte veien. Jeg turte rett og slett ikke å stoppe. Jeg er ikke en av de som risikerer livet for et bilde. Stedet festet seg fortsatt godt på minne så jeg får leve på det istedet.

Vi dro videre til et fellespark som lå et lite stykke unna. Praça de Morro Grande var ikke den største parken jeg har sett. Den var utrolig liten og kanskje en liten skuffelse for min del. Men det var en flott kirke der som virkelig tok seg bra ut. Igreja Nossa Senhora Da Conceição var ikke åpen for publikum denne dagen. Bildet jeg tok av området ble nesten seende ut som er maleri. Nabolaget var lite, men flott og vi gikk litt rundt der. Det pågikk en fotballkamp der og de skrek noe forferdelig og skjøt opp raketter. Det ble litt for slitsomt for vår del, men stedet var flott alt i alt. Litt synd at kirka ikke var oppe, men utsiktsposten Mirante na Paz var virkelig et flott sted.

Nyttårsfeiringen i Brasil

Vi er allerede noen dager inn i det nye året og kalenderåret viser 2023. Tenk det. Tiden går fort. Spesielt i Brasil der det er varmt året rundt. Tiden går vel litt raskere når man får noen år på baken også, men det vil jeg selvfølgelig ikke innrømmen til meg selv. Det må være været i Brasil som gjør at årene flyr av gårde.

Selve nyttårsdagen begynte litt som helt allminnelige dager. Jeg sto opp altfor tidlig for å ta meg en 5km gåtur. Jeg liker å bevege meg litt for å holde vekta sånn noenlunde ved like. Det hadde regnet forferdelig i Iguaba Grande samme natten, men det stoppet ikke festglade brasilianere å nyte dagen. Det var haugevis med ungdom som sto og hørte på funk og drakk øl ved 6-7 tiden på morgenen. Hvordan de hadde planlagt å holde ut til fyrverkeriet skulle begynne senere på kvelden skjønte jeg ikke. Hvordan de orka å høre på funk var kanskje et enda større spørsmål. Verre musikk finnes ikke. Jeg var faktisk litt glad at jeg var ferdig med ungdomstiden når jeg gikk forbi dem.

Festglade brasiliansk ungdom. Bilde tatt kl 07.00 på morgenen nyttårsdagen

I parken jeg vanligvis tar mine treningsøkter, det finnes forskjellige apparater der, har kommunen satt opp ei scene der det har blitt spilt konserter gjennom hele jula. Hvem som har spilt vet jeg ikke. Jeg var bortreist i julen. Nyttårsdagen var jeg hjemme og jeg og kona gikk dit for å få med konserten senere på kvelden. Jeg synes musikken var noe høy, men den plaget ikke de tusenvis av folka som var der. Steike for noen folkemengder. Jeg som er introvert og litt sjenert syntes det faktisk ble litt mye. Sandro Martin var en av de som spilte denne kvelden. En dyktig musiker som spilte behagelig sambamusikk det er lett å like. Jeg blir alltid så positivt overrasket at politikerne som styrer får til sånne ting gratis. Ingen inngangsbillett. Alt kostnadsfritt for publikum.

Det ble servert både mat og drikke fra de mange bodene som var satt opp. Det måtte selvfølgelig betales for. Og selv om de fleste drakk øl og drinker holdt jeg meg til ei vannflaske. Da slipper jeg å starte nyåret med hodepine og fyllesyke. Holder man seg unna øl slipper man å bruke disse nedurinerte oransje offentlige toalettene kommunen har satt opp også. Stank noe forferdelig når jeg gikk forbi dem.

Sandro Martin spilte behagelig brasiliansk samba fra scenen

Det var karuseller på området også. Det var gøy å se at barn også kan ha det gøy på denne dagen, og ikke bare voksne. Bildene ble veldig utydelige utover kvelden. Jeg var helt edru når jeg tok dem. Lover

En av de større karusellene

Selve fyrverkeriet ble skutt opp ved midnatt på stranden akkurat som årene i forveien. Jeg la ut et videoklipp på facebooksiden til bloggen. Filen er for stor til å legges ut her så dere får klare dere med et utydelig bilde.

Fyrverkeri på stranden

Da er det bare å satse på at 2023 bringer med seg lykke, kjærlighet, vennskap og alt annet man fortjener.

Et flott vann i en utrolig stygg by

Her har jeg aldri vært før. Ikke min bedre halvdel heller. Stedet er nok ikke så kjent. Tangua har 34 610 innbyggere og ligger i delstaten Rio de Janeiro. Jeg og kona bor ikke lange stykke unna den lille byen og tok en dag der. Det er ikke så ofte jeg sier det, men denne byen var ikke av de vakreste. Jeg vil faktisk gå så langt som å bruke ordet stygg. En veldig skitten og stygg liten by.

Men stedet skal visstnok ha flott natur hvis man kommer seg litt ut av sentrum. Hvem liker ikke flott natur? Å tilbringe tid utendørs i frisk luft gjør noe med humøret. Man slapper litt mere av og man risikerer ikke å få solstikk å gå fra sans og samling. Varmen i det siste har vært nesten drepen. Sove på natten har også hvert en luksus jeg har gått glipp av i det siste.

Heldigvis tok det ikke lange bilturen før vi kom frem til reisemålet, en vakker foss jeg hadde sett ut på kartet. Det gikk faktisk bilvei rett til stedet. For en luksus å slippe og gå. Jeg liker dog å gå turer, men pga varmen har jeg hvert litt daff i det siste.

Heldigvis hjalp det da å sitte ved fossefallet som heter Cachoeira do Salto de Braçanã. Tror faktisk jeg duppet av litt ved vannkanten også. Ligge i skyggen inne i brasiliansk jungel å slappe av er balsam for sjela. Ikke ble jeg spist opp av insekter heller, bortsett fra et par myggstikk. Steike. For noen naturopplevelser dette landet har å by på. Brasil fortsetter å imponere.

Ved siden av fossen lå det en bar også. Selvfølgelig måtte vi ta turen dit. Jeg synes musikken fra jukeboksen var litt i høyeste laget, men å ta noen runder i biljard inne i bushen var en hyggelig opplevelse. Jeg synes de hadde litt høye priser på maten. Man måtte betale for å bruke internett der i tillegg. Aldri hørt om før. Kona tok et par alkoholfrie øl, mens jeg og lillesøsteren hennes spilte biljard. Vi spilte 5runder, og jeg vant alle.

På veien til fossen passerte vi ei kirke. Vi stoppet der på tilbaketuren. Den lå like ved og er kanskje det eneste flotte bygget jeg fikk øye på i byen. Capela de Sant’Ana do Basílio var stengt for publikum, men jeg fikk tatt noen bilder utvendig. Helt klart verdt et lite stopp med bilen for å studere det historiske byggverket.

Det ble selvfølgelig flere stopp til min kones store forargelse på hjemveien. Når naturen er så fantastisk må man bare ta det innover seg, ta et bilde eller to, og nyte den friske lufta. Brasil fortsetter å imponere.

En liten oppsummering av juleferien

Etter en frokost på gjestgiveriet tok jeg en liten spasertur opp i høyden etter veien like utenfor sovestedet. Det er der favelaen i byen ligger. Dette er ikke et sted man skal villede seg i. Høy kriminalitet og mye narkotika. Men jeg fikk tatt bilde i rett naturlig belysning av sola og jeg synes stedet faktisk så koselig ut. Skinnet kan bedra. Stedet er ikke det, ifølge kjensfolk.

Dette er siste dag i byen. Blir litt rart å reise hjem. Selv om det skal bli godt å komme tilbake til Iguaba Grande blir det litt trist å forlate Cachoeiras de Macacu. Jeg kommer til å savne naturen og de folka vi har møtt. Spesielt menneskene vi møtte på restauranten Cantinho do Roça. Det møkkete gjestgiveriet vil jeg ikke savne, men jeg velger å ikke nevne stedet med navn. Fyren som drev stedet var nok mer opptatt av festing i jula enn rengjøring, men han inviterte oss med på juleferingen han hadde med sin familie når de også kom på sovestedet. Han ville også forsikre oss om at musikken de spilte ikke var for høy og spurte om det var greit at de fyrte opp raketter julekvelden. Noe vi selvfølgelig ikke hadde noe imot. Jeg savnet også kaffe om morgenen. Jeg våkner tidlig og når det ikke er tilgang på kaffe er mye av morgenen ødelagt. Blir nok å pakke ned en vannkoker fra nå av.

Litt leit at jeg ikke fikk sett Parque Santa Terra denne gangen heller. Parken er tydeligvis stengt hver eneste gang vi besøker byen. Det var egentlig derfor vi valgte å reise hit. Vi må nok ta turen tilbake en annen gang.

Denne byen skal være kjent for mange flotte turstier og fossefall. Vi prøvde å besøke et sted som skulle ha forlokkende natur, men hele området var helt tomt for folk. Vi lot være å utforske plassen. Blir man slangebitt eller i verste fall overfalt foretrekker vi og ha folk rundt oss.

Vi fikk et stopp på veien hjem for å se en dam som het Poço do Escorrego. Skal ikke påstå dammen imponerte hverken meg eller kona, men vi fikk ihvertfall tilbragt litt tid i naturen på denne ferien. Det ble dog ingen bading.

Poço do Escorrego

Bortsett fra litt bilkø gikk turen hjem greit. Flott føre og fint vær. Da begynner planleggingen til neste tur. Håper vi ses

To imponerende turistattraksjoner i Cachoeiras de Macacu

Våkna etter en grei natts søvn Kunne sikkert fått noen flere timer på øyet, men med tanke på standarden på gjestgiveriet er det ikke så verst at man får sove i det hele tatt. Vi besøkte en flott restaurant der vi tok julemiddagen i går. Cantinho da Roça var et spisested jeg ikke får rost nok. Knallgod mat og en hyggelig matopplevelse pga flotte eiere og betjening. I samme slengen plukket vi opp noen reisetips fra spisestedet. Opptil flere, men vi rekker ikke alle idag eller på denne turen. 2 av de skal vi klare og det er Ruínas da Igreja de Santíssima Trindade og Ruínas da Igreja de São José da Boa Morte. Begge er to tidligere kirker som ligger i ruiner idag og begge stedene hadde fryktelige lange avanserte navn. De hadde også til felles at de ligger et stykke utenfor byen Cachoeiras de Macacu

Som nevnt er området utenfor sentrum av Cachoeiras de Macacu utrolig vakker. Jeg må si denne byen imponerer veldig og jeg reiser gjerne tilbake igjen flere ganger i fremtiden. Da blir det selvfølgelig på et annet sovested. Kanskje vi tar en campingtur? Sove i telt når man er omgitt av flott natur er en reisemåte jeg har lyst til å prøve engang.

Som nevnt må man vekk fra selve sentrum. Kjører man bil og kommer seg utenfor byen er det vakker natur og imponerende landskap. Det er nok steder man kan stoppe på for å ta en kaffe eller en matbit. Jeg elsker å kjøre rundt sånn

Ruínas da Igreja de Santíssima Trindade

Den første turistattraksjonen Ruínas da Igreja de Santíssima Trindade lå veldig bortgjemt til. Jeg trodde vi hadde kjørt feil, men kona sto på sitt. Kartet viser denne veien. Vi fortsatte ferden i ingenstedsland. Vakkert var det der. Mange flotte rancher og småbruk der hestehold var populært. Utrolig varmt selv om det var tidlig. Jeg forberedtet meg på en varm dag, men dette var faktisk ille. Utrolig hullete vei og jeg klarte å kvele motoren pga jeg var for lat til å gire. En uvane jeg har hatt hele livet. Jeg prøvde forgjeves å starte den, men den ville ikke. Latskapen min kostet oss dyrt denne gangen. Varmen var utholdelig og det var heller ingen bebyggelse å se noen steder. Kona i fyr og flamme. Hva er egentlig problemet ditt med den girspaken? freste hun. Jeg mener man sparer tid på å gire minst mulig, men jeg turte ikke si det høyt. Heldigvis startet bilen tilslutt og vi kunne fortsette ferden videre i vakker brasiliansk naturlandskap, dog med en litt mere amper stemning i bilen.

Kirkeveggen passet godt inn i landskapet
Fant skygge under et tre. Fryktelig varmt

Vi kom frem tilslutt. For et vakkert sted. Den gamle kirka som lå i ruiner ga et flott preg mitt i naturlandskapet. Vi ble gående rundt en stund. Tok masse bilder som turister ofte gjør. Jeg hadde nok ikke vist at det tidligere var ei kirke om jeg ikke hadde vist det før jeg dro. Vi var faktisk helt alene her. Ingen andre å se. Kanskje stedet ikke er så kjent eller kanskje folk velger rolige familiemiddager og et par kalde øl i juleferien. Jeg foretrekker å være på reisefot.

Neste stedet var enklere å finne igjen. Da hadde sola forsvunnet og det var litt behageligere å kjøre. Litt svalere i lufta, littegranne vind, men fortsatt varmt. Den litt mer avkjølende temperaturen hadde ikke den dempende effekten på humøret til min bedre halvdel. Jeg hadde håpet på det. Hun var fortsatt litt sur pga jeg kvalte motoren. Ruínas da Igreja de São José da Boa Morte lå ikke så langt unna hovedveien og var en del enklere å finne igjen, uten å nærmest kjøre i stykker skranglekassa av en bil for å komme til.

Ruínas da Igreja de São José da Boa Morte

Det var ikke vanskelig å se at dette var en tidligere kirke. En par dyktige murere kunne enkelt satt opp dette vakre bygget til å skinne opp området. Jeg derimot er nok ikke rette typen. Jeg er født med 10tommeltotter og vet knapt hvordan ei murbøtte ser ut. Gå rundt å knipse bilder derimot, det klarer jeg.

En stor reiseopplevelse å kunne gå inne i sånne bygg

Det spaserte noen høner inne i selve kirka, men de var redd folk. De stakk med engang. Det gjorde ikke den brasilianske vepsen som hadde bygd vepsebol overalt. De summet uansett hvor jeg gikk. Jeg har aldri blitt stukket av en maribondo, og jeg slapp unna de idag også.

Jeg tok hundrevis av bilder av kirka innvendig. Dette var et av de. Vakkert

Det var en fryd og gå rundt på disse stedene vi besøkte idag. Spesielt det siste stedet imponerte stort. Stikk innom disse stedene hvis dere er i Cachoeiras de Macacu. Absolutt verdt et besøk.

Julen ble kanskje redda allikevel?

Sov ikke noe godt. Dette gjestgiveriet er altfor uhygenisk til at man slapper av. Lukter urin fra toalettet som sprer seg utover hele rommet selv om døra er stengt til badet. Kona sov som en stein, utrolig nok og jeg tilbrakte morgenen alene.

Idag er det 24desember og idag skal vi ta den årlige julemiddagen. Vi spiste på en flott restaurant igår. Var vel egentlig det stedet som reddet den dagen.  Utrolig god service. Stedet het Sushi do Chef og bedre mat skal man lete lenge etter. Jeg har aldri tipsa så bra. Restauranten lå i sentrum. Kanskje tar vi julemiddagen der?

Vi var uansett mer heldige med været denne dagen. Sola skinte. Blå himmel fra morgenen av og utrolig varmt. Når man kommer til fjells er det ikke alltid man er like heldig med været, men værgudene er på vår side idag.

Selv om sentrum av byen Cachoeiras de Macacu ikke er vakker finnes det steder utenfor som imponerer. Hele området imponerer vil jeg påstå såsant man ikke oppholder seg i selve byen.

Vi har ikke tilgang på frokost på gjestgiveriet. Jeg hadde aldri turt å spist frokost på et sånt sted hvis de hadde servert mat uansett. Det betyr at vi må ta dagens første måltid et annet sted. Vi tok bilen, jeg var sjåfør og vi kom oss ut tidlig.

Noen km utenfor sentrum dukket det opp et spisested som het Cantinho da Roça, for et imponerende sted. Ligger helt inntil veien og en mer sjarmerende betjening skal man lete lenge etter. Vi tok frokosten der.

Gratis internett, 2kopper kaffe av den sterke sorten og tror dere ikke at jeg fikk et par reisetips i tillegg på stedet. De hadde hengt opp store bilder av diverse severdigheter fra området. Jeg spiste kanskje et av verdens beste smørbrød til frokost mens jeg planla flere reisemål på denne restauranten. Etter jeg hadde inntatt smørbrødet som var av den store sorten, og selv om brødet som var fylt opp med egg, pølser, smeltet ost og salat var mettende nok, klarte jeg ikke å dy meg med å bestille et til. Er det noe rart at kiloene kommer snikende? Vel, det er jul bare en gang i året.

Parken Terra Santa var stengt.

Parque Terra Santa er et sted i byen som jeg alltid har hatt lyst til å se. Vi dro dit, men det viste seg at parken var stengt. Den var ikke oppe sist gang jeg besøkte byen heller. Jeg snakket litt med vaktmesteren som sa parken var stengt i hele jula. Andre gangen jeg er i byen jeg ikke får opplevd dette stedet. Ble et bilde av parken utvendig og en hyggelig samtale. Det er da noe. Kanskje reiser jeg tilbake i Januar når den åpner.

Heldigvis var det en annen park åpen. Kanskje enda mer imponerende. Gratis inngang også. Det var Parque da Cidade. Flott rennende elv like ved, flott skilt, flott bygd tursti og nok benker å sitte på. Mange som jogget etter den brolagte stien rundt parken. Jeg foretrakk å gå. Løypa var vel på rundt 2km. Jeg gikk omtrent halve. Ble grått vær igjen, men fortsatt utrolig varmt. Det eneste nedturen var at den ene doen ikke flushet etter jeg brukte den. Heldigvis var det ingen etter meg så jeg tror jeg kom meg unna ugjerningen.

Parque da Cidade. En stor park rett utenfor sentrum

Vi så på kalenderen som viste 24desember. Da var det dags for å ta julemiddagen. Vi dro tilbake til den imponerende restauranten Cantinho do Roça og tok maten der. Vi fikk en rundtur av eieren på stedet også som viste oss hvordan de oppbevarte grisen. I ei tett tønne med grisefett. Det var sånn de oppbevarte kjøttet i gamle dager før fryseren kom. Fortsatt spiselig etter et år mente fyren. Hvor lenge maten kunne ligge sånn før den ble ødelagt vet jeg ikke. Men et år er kanskje lenge nok?

Her sto julemiddagen klar. Bedre mat skal man lete lenge etter
Grisen ble lagret i en tett dunk fylt opp med fett

Om maten var god? Faktisk den beste julematen jeg har spist noengang og den kosta ca 80norske kroner for en stor porsjon. Jeg ble også tilbudt en pinga også, uten ekstra kostnad. (Pinga er cachaca, brasiliansk sprit) Men ingen alkohol denne dagen. Jeg er sjåfør og fyllekjøring synes jeg er en uting. Vi ble bedt om å komme tilbake senere på kvelden å være med på et heidundranes drikkelag. Vi takket nei. Tror det var et valg vi fort kan angre på senere. Men jula ble fin allikevel den.