Et flott restaurantbesøk og et lite reisetips

Casa do Flor er et lite gammelt hus som ligger i byen Sao Pedro da Aldeia. Byen har ikke de store turistattraksjonene, men Casa do Flor er et av dem. Huset er fra 1912 og ble bygget av en kunstner ved navn Gabriel Joaquim dos Santos. Det spesielle med huset er at det er bygget av søppel som knust keramikk, bestikk, knust glass, ødelagte fliser og alt annet rart mannen fant i søpla.

Huset ligger et godt stykke unna sentrum, og det befinner seg ikke i det aller beste nabolaget. Det er nok greit og ha med seg noen kjentfolk hvis man skal ta turen. Jeg tok med kona og hennes lillesøster og vi dro dit på dagtid pga stedets åpningstider. Til min store forargelse var jo stedet stengt pga vedlikehold når vi kom frem selv om åpningstidene på internett sa noe annet. Intet nytt under solen. Sånne ting har skjedd mange ganger før og jeg merker jeg blir like skuffet hver gang. Jeg fikk tatt et par bilder på avstand utenfor huset, i duskregn og i dårlig vær. Jeg synes egentlig ikke stedet virket så veldig innbydende uansett. Jeg trodde bygget hadde vært en god del større.

Det finnes en ting som hjelper når ting ikke går etter planen og det er mat. Vi har vært innom et sted før i Sao Pedro da Aldeia og det er et stort fiskemarked som ligger etter hovedveien. Vi tok turen dit. Mitt i fiskerestauranten er det en liten restaurant som friterer eller steker fisken man kjøper i en av de flere fiskebodene som holder til i bygget.

Vi kjøpte 1kg med reker for 30reais og det kostet 18 reais for å fritere de. Med tilbehør og et par øl kom måltidet på totalt 108 reais. Kanskje ikke den billigste middagen, men den holdt til 3personer. Det ble også en fantastisk matopplevelse og flott service. Det tok noe tid før vi fikk bordplass. Dette er nok et populært sted. Tipsen ble i tillegg lagt på automatisk på regningen så man slapp å tenke på hvor mye man skulle gi ekstra til betjeningen, som forøvrig ga en flott service. Maten smakte i tillegg himmelsk og jeg kommer nok tilbake på dette stedet. Ølen som står på bordet var det forresten kona mi som drakk. Jeg holdt meg til vann. Jeg var tross alt sjåfør.

Vakker grafitti, vakrere strand

Alene hjemme idag også. Hva er da bedre enn å ta en skikkelig fottur i Iguaba Grande. Sola har endelig kommet tilbake etter noen dager med regn. Jeg elsker å gå rundt å ta bilder, og flotte bilder er det enkelt å ta i Brasil. Naturen og strendene her er vakre. Jeg har kjørt forbi et skilt flere ganger når jeg har besøkt nabobyen Araruama. Jeg har aldri stoppet for å ta meg tid til å bli kjent med det området. Det skal jeg gjøre idag.

Skiltet lå helt i enden av stranden og det ble en lang gåtur. Hva gjør man ikke for å få noen vakre strandbilder? Hele området var vakkert. Det eneste som trakk ned da jeg satte meg på stranden for å få igjen pusten var de høye lydene fra motorveien like ved.

Det ble fryktelig varmt etter kort tid og uten solkrem bestemte jeg meg for å gå litt videre. Det var utrolig vakre hus i enden av stranden. Det er nok her de pengesterke folka bor. Sannsynligvis fra storbyen Rio. Jeg møtte ikke mange folka når jeg gikk der. Tydeligvis er det mange som bruker husene som feriested. De så veldig tomme ut. Det var ikke noe gjerde til mange av bostedene der de lå klin inntil vannet. Jeg bestemte meg for å snu og gå tilbake. Jeg ville ikke bli sett på som en tyv som gikk rundt og snoket i nabolaget deres.

Jeg fikk øye på en forlatt falleferdig bygning jeg hadde litt lyst til å stikke innom. Det så litt skremmende ut så jeg lot være. Det var noen slibrige typer rundt bygget også. Hvis man blir overfalt må det vel være på sånne steder. Den flotte graffittien på stedet av de forskjellige figurene fra tegneserien skippern var virkelig flott laget. Grafitti kunst er vakkert, tagging er stygt. Stranden het faktisk popeye, og det var en stor bar som også var kalt opp etter tegneseriefiguren. Hvorfor vet jeg ikke.

Det var litt fristende å sette seg ned på baren for å ta seg en kald en, men jeg lot være. Skal man drikke hver gang det er varmt i dette landet så blir man alkoholiker ganske fort. Har man i tillegg ei brasiliansk kone, med brasiliansk temperament er det nok lurest å være edru når hun kommer hjem. Det blir nok flere turer til dette flotte området. Iguaba Grande er en vakker liten by.

Den eventyrlige landsbygda i Araruama

Idag tok jeg og kona en tur til nabobyen Araruama. Jeg fikk æren av å være sjåfør. Helt greit. Det er en stund siden jeg har sittet bak rattet og det er greit å trene seg i jevne mellomrom så man ikke glemmer gamle kunster. Trafikken er ganske brutal i Brasil og jeg merket det var noen episoder iløpet av dagen jeg virkelig satt anspent bak rattet. Jeg burde egentlig eksistert når de første bilene kom til verden og hadde en hastighet på omtrent 20km i timen. Det er i den hastigheten jeg koser meg mest.

Etter den litt for stressende turen stoppet vi etter et flott lite sjarmerende spisested etter hovedveien. Jeg merket jeg var litt skjelven pga trafikken når jeg gikk ut av bilen. Litt for usikker bak rattet og i tillegg en rumlende mage som skrek etter mat. Vi ble møtt av en kraftig brasiliansk mørk kvinne som drev stedet, tydeligvis alene. Hyggelig og imøtekommende. Kanskje fordi vi var de eneste gjestene der denne dagen. Stedet lå veldig øde til, bortsett fra hovedveien som gikk forbi. Vi la godt merke til stedet pga den sterke oransje fargen. Vi bestilte oss mat. Jeg en omelett og kona en fritert pastell. Tid til en kaffekopp ble det også på dette bortgjemte matstedet. Jeg liker meg på sånne plasser. Etter det hyggelige måltidet dro vi videre.

Som nevnt tidligere i artikkelen er jeg en lusekjører, og hva er egentlig da bedre enn å ta en kjøretur på noen bortgjemte smale jordveier og heller unngå all trafikk som går etter hovedveien.

Vi tok en tur på den brasilianske landsbygda i Araruama. Vi hadde egentlig ikke planlagt dagen så mye, bare ta en liten tur for å finne på et eller annet. Vi hadde begge nok tid denne dagen og landsbygda i brasil er alltid så vakker og jeg drømmer meg alltid bort når jeg cruiser rundt i mitt egent tempo og bare lar tankene flyte.

Det er enkelt å slappe av her når man er den eneste på veien. Ingen trafikk og man får da enkelt tid til å stoppe hvor ofte man vil for å ta bilder. Problemet når man kommer litt øde er at gpsen ikke fungerer når internettdekningen uteblir. Det skjedde denne gangen også. Det var heldigvis ikke så mange veier å velge mellom når vi bestemte oss for å dra tilbake. Ellers hadde vi vel kjørt rundt der enda. Når vi tilslutt fant igjen hovedveien i Araruama var det såre enkelt å komme seg tilbake til hjemmet vårt i Iguaba, selv om jeg klarte å hisse på meg noen bilister som tydeligvis mente jeg kjørte for sakte på tilbaketuren.

Landsbygda i Iguaba Grande!

Jeg må påstå at naturen er forlokkende i landsbyen vi befinner oss i. Spesielt hvis man kommer seg litt vekke fra sentrum i Iguaba. Vakker natur, sjarmerende småbruk og en og annen storgård. Denne dagen tok jeg bena fatt og bestemte meg for å ta en skikkelig fottur for å jakte på flotte landskapsbilder og naturopplevelser. Brasil har mye vakker natur og by på. Når sola skinner og det er blå himmel måtte dette bli en perfekt dag. Jeg fylte opp ei vannflaske, tok med ei lita matpakke, tredde på meg gode tursko før jeg begynte turen. Man blir ikke mere Ola Nordmann enn dette.

Hester er et populært dyr i Iguaba og det er mange av dem. Uansett hvor man går så får man alltid øye på noen. Også i Sentrum av byen. Det er mange som fortsatt bruker de som fremkomstmiddel. Med dagens bensinpriser er det nok en del å spare på det. Personlig foretrekker jeg bil.

Jeg synes dyrene fortsatt er vakre og jeg fikk øye på en som lå på enga. Jeg trodde den hadde skadet seg eller at den lå der død. Jeg måtte bort for å sjekke om det var noe galt. Den skvatt til, lagde noen merkelige snøvlelyder og likte tydeligvis ikke å bli forstyrret mitt i siestaen sin. Skjønner den godt. Ikke noe er mere slitsomt en å bli vekket mitt i middagsluren sin.

Jeg møtte på kanskje den mest hissige lille hunden jeg har sett. Jeg fikk fullstendig latterkrampe av dette lille utysket som ikke var større en ei katte. Det var ikke like morsomt når det plutselig dukka opp en annen hund på størrelsen med en pitbull. Jeg kom meg fort av gårde.

Kuer som gikk på beita var det også i området. Jeg synes det var rart at de bare gikk rundt i et tilfeldig nabolag uten inngjerdning. Okser kan vel være aggressive også? Jeg sto på avstand så jeg fikk være i fred. Etter noen timer var vannflaska tom og jeg bestemte meg for å ta turen hjem. Gå i denne varmen uten vann er en risikosport jeg ikke utsetter meg for. Alt i alt enda en flott dag i Iguaba.

Jeg koker ihjel

Jeg koker ihjel i landsbyen Iguana Grande. Varmen har definitivt kommet og jeg går kontinuerlig rundt og svetter. Dette er nesten litt slitsomt, men heldigvis kan jeg alltids gå til stranden for å avkjøle meg i lagunen. Det gjorde jeg idag, og turen, den tok jeg alene.

En enkel butikk jeg passerte på veien

Jeg måtte stoppe på veien. Jeg prøvde å ta meg en snarvei og turen ble noe lengre enn planlagt. Jeg fant igjen stedet tilslutt, men pga den ekstra kilometeren og den intense varmen tok jeg et lite stopp på et padaria litt unna stranden. En liten kaffe og iskaldt vann før jeg gikk videre. Jeg har gått forbi stedet før, men aldri stoppet her. Vakker strand med vakre omgivelser. Motorduren fra hovedveien kunne jeg klart meg foruten. Jeg elsker jo naturbilder så jeg fikk tatt noen vakre bilder også. Men hverken kaffekoppen på bakeriet, eller den avkjølende vannflaska kunne måle seg med en real dukkert. Jeg var så utrolig svett etter turen. Jeg har nok gått 4km også under sola. Merket jeg gruet meg til tilbaketuren. Den blir omtrent like lang.

Etter en stund gikk sola ned bak et par skyer. Utrolig deilig at det ble litt svalere temperatur, men det var fortsatt varmt. Jeg tror den lille dukkerten endte opp med at jeg plasket i vannet i nærmere 2t før jeg gikk lei. Vannet var litt grumsete, men det brydde jeg meg lite om. Og selv om det gikk et stort rør uti vannet, som jeg inderlig håpte ikke var et kloakkrør, overså jeg det helt. Var langgrunt, noe det virker som hele denne lagunen er. Flott sted for barn og familier, og det var en del av dem her.

Rart at fargen på vannet varierer så mye. Noen steder grumsete, andre steder krystallklart. Baren som spilte samba på stranden hadde samlet mange drikkeglade folk. Jeg holdt meg på vannvogna, men tanken fristet. Sambamusikk, øl og strand går hånd i hånd. Kanskje jeg tar med kona på stedet en helg for å ta et par kalde. Drikke alene er litt ensomt, selv om mange gjør det her. Det blir ikke siste gangen jeg vil tilbringe dagen på denne stranden.

På jakt etter gode naturbilder

Det har regnet i ukesvis og jeg har kjent på det å være møkklei alt som heter regn og mørk himmel dekt av et tykt lag med mørke svarte skyer. Denne dagen skinte endelig sola igjen og denne dagen skal nytes. Man vet aldri når regnet begynner igjen. Ifølge værmeldinga skal ikke goværet vare så lenge. Da må jeg bare ut med mobilkameraet mitt å jakte gode naturbilder.

Det var et sted jeg passerte når jeg var på vei til Iguabinha som jeg har hatt i bakhodet en stund. Stedet jeg skrev om i forrige artikkel. Turen har blitt utsatt lenge pga været, men området bet seg fast i hukommelsen. Jeg gikk som nevnt forbi dette stedet når jeg tok en lang spasertur til Iguabinha. Jeg skal samme vei tilbake nå for å komme meg til området.

Praia das Andorinhas

Navnet på stedet heter Casa do Pescadores, direkte oversatt fiskerhuset. Sannsynligvis et sted de selger fisk. Det ligger på stranden Praia das Andorinhas. Der er det fin natur. Jeg tok beina. Kona var borte med bilen, men hva er bedre enn en lang spasertur i varmen. Å denne dagen, den var varm. Jeg tok på meg solhatten. Jeg snauklipte meg for en stund siden og det angrer jeg litt på nå. Bli solbrent i hodebunnen er ganske vondt, og det blir så varmt å gå med hodeplagg.

Det var ikke lange stykke å gå. Kortere enn jeg husker, men pga regnværet som har pågått en stund var mye av veien dit ødelagt. Det hadde kommet et jordras over deler av gangveien. Det stoppet meg selvfølelig ikke å komme frem. Jeg så bare et par folk som satt og slappet av foran det lille huset fiskerne holdt seg til.

Det var vakrere enn jeg husker på stedet når sola skinte, men det var veldig lite folk der. Sto noen biler parkert der, men hvor menneskene var vet jeg ikke. Jeg synes jeg fikk noen rare blikk av de to fiskerne som satt i bua si, men de ønsket meg en god dag ihvertfall. Jeg merket jeg følte meg litt beglodd. Noe som ofte skjer når jeg flyr rundt med kameraet mitt. Fiskebua tok jeg bilde av på litt lang avstand pga de rare blikkene. Det ble fortsatt et greit forsidebildet.

Etter en stund med knipsing av bilder var det på tide å komme seg hjem. Jeg holdt meg mesteparten av tiden i skyggen pga sola for å slippe og bli solbrent. Solhatten gjorde også en god jobb med å beskytte hodebunnen. Jeg tok en helt annen vei hjem pga jordraset og den tunge trafikken etter motorveien, og jeg endte opp med å gå foran et område som var dekt av en haug med leiligheter og småhus bygd etter strandkanten. Skjønner ikke at det er lov, men jeg fikk ihvertfall ingen sure blikk av beboerne fordi jeg gikk forbi boligene deres. De fleste så ubebodde ut også, sannsynligvis feriehus.

En ting er sikkert, dagene i Brasil er vakrere når sola skinner.

En gåtur til nabobyen i høljaregn

Dette var dagen jeg bestemte meg for å ta en skikkelig fottur til et distrikt ved navn Iguabinha. Jeg trodde stedet tilhørte Iguaba Grande, byen som jeg midlertidlig bor i, men området tilhører nabobyen Araruama. Jeg har passert stedet med bil flere ganger. Et typisk sted man passerer for å komme til nabobyene noe som gjør at det lille stedet har høy gjennomgangstrafikk.

Distriktet ligger i overkant av 5km unna der jeg bor, og ettersom jeg føler meg sprek om dagen var dette en tur jeg ville bruke beina som fremkomstmiddel. Hovedsakelig for kona hadde bilen og jeg er litt for gjerrig til å ta taxi. Jeg har egentlig ikke råd heller. Bruke beina derimot er helt gratis.

Selv om jeg har trent jevnlig i det siste synes jeg turen var i det lengste laget. Ihvertfall når det begynte å duskregne. Ikke var det så enkelt terreng heller. Gangveien var en smal jordvei som var gjørmete pga vann. Trafikkstøyen ved siden av var også litt utmattende. Jeg nekta å snu og kom frem til bydelen tilslutt. Tok frokosten på et padaria og snakket litt med betjeningen der. Jeg måtte faktisk høre om jeg hadde kommet frem til riktig sted. Jeg synes ikke denne bydelen var mye å skryte av. Det sa jeg selvfølgelig ikke høyt. Jeg takket høflig for maten før jeg gikk ned til stranden som strekker seg gjennom hele området. Den var utrolig lik den i Iguaba Grande. Navnet var dog annerledes. Den het praia do Iguabinha, oppkalt etter distriket, og lå etter lagoa de Araruama. Lagunen som dekker flere byer.

Jeg ble ikke så lenge på standen. Det begynte å høljaregne og jeg måtte finne ly for regnet. Det fant jeg i en stor park der bl.a politistajonen lå. Det var også treningsapparater der, men jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle bruke de. Jeg følte jeg hadde nok trening etter gåturen, og jeg måtte i tillegg ta beina fatt for å komme meg hjem igjen senere. Men først måtte jeg ha litt mat. Det var et liten restaurant like ved og middagen kom på 15reais.

Selv om stedet ikke var så imponerende er det fortsatt gøy å bare spasere rundt, spise litt og småsnakke med folk. Livet i Brasil er så mye bedre når man mestrer språket. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte meg her så lenge uten å snakke noe portugisisk. Været ble ikke bedre selv om jeg drøyde tiden mest mulig så tilbaketuren ble i det våteste laget. Jeg må nok sjekke værmeldinga bedre nestegang.

Flamingoer på turstien

Vi har blitt et sporty ektepar min kone og jeg de siste månedene, og hva er da bedre enn å ta seg en tur til et turområde ved navn Trilha da Lagoa Vermelha. Jeg synes disse portugisiske navnene på diverse steder er så utrolig lange. Flere som føler det litt sånn? Stedet ligger i Araruama, et godt stykke fra sentrum i retning Praia Seca. Den flotte stranden jeg skrev om for en tid tilbake. Vi har virkelig blitt godt kjent med Araruama og vi har tilbrakt mye tid i den byen. Jeg føler jeg kjenner stedet godt og vi har vel snart utforsket alle turistattraksjonene stedet har å by på. Det dukker alltid opp nye så jeg går ikke tom for steder å sjekke ut med det første.

Turområdet Trilha da Lagoa Vermelha var mere kronglete å finne en først antatt. Vi kjørte etter gps og vi endte opp på feil sted. Noen av disse turstiene er vanskelig å oppdage, spesielt når det ikke er satt opp noen skilt eller veibeskrivelser noe sted. Tydeligvis er ikke dette stedet et av de mest populære turområdene. Vi endte til slutt opp på et flott saltutvinningsted vi måtte krysse til fots. Veien var stengt å den siste biten måtte vi gå. Helt greit, spesielt når vi skremte opp noen ville flamingoer fra vannet der vi gikk. For et vakkert syn. Det var utrolig varmt, men heldigvis hadde vi med oss nok vann.

Når vi endelig kom frem der kartet viste oss var det nesten umulig å finne stien. Det var uansett vakker natur i området og det eneste vi så spor etter sivilisasjonen var et gammelt bygg som hadde falt ned. Litt fascinerende at det kanskje har bodd folk på et så øde sted for lenge siden.

Vi fant frem stien tilslutt og da startet selve gåturen. Det lå utrolig nærme selve havet og man hørte bølgene som slo mot stranden fra der vi gikk. Noe av stien var gjørmete pga tidligere regn og skoene sank ned i gjørma på enkelte steder. Bli litt bløt på bena i en varm dag som dette skader ingen uansett og det meste tørker etter kort tid.

Jeg synes ikke turstien var av de lengste og vi kom frem til en lagun som het Lagoa Vermelha etter ganske kort gange. Like greit. Kona var sliten etter ei uke med jobbing så hun ville hjem ganske tidlig. Vi tok et lite pust i bakken på det vakre stedet. Landskapet og naturen er imponerende her og den vite sanden vi kom frem til er nesten tatt ut rett fra et postkort.

Jeg får ofte spørsmål fra folk om det er mange skumle insekter i Brasil. Jeg har vel verdt borti noen av dem, men på denne turen så jeg få. Jeg fikk dog tatt et bilde av noen biller som drev og hygget seg på et blad. Jeg trenger vel ikke si hva de holder på med?

En gjørmete og ekkel tur på landsbygda

Både jeg og kona er godt over snittet glad i natur, planter og dyr. Hva kan da være bedre enn å besøke en organisk farm som ligger i byen Araruama. Jeg leste om stedet på nettet og de har både dyr og selger mat fra gården. Gårdens navn er Fazenda Monte Olimpo og den ligger et godt stykke fra sentrum og vi er ikke noe kjente i dette området. Det skal vel være en grei sak å finne igjen, vi kjører tross alt etter gps.

Været var kanskje ikke av det beste, men det stopper ikke oss fra å nyte gode dager i Brasil. Den lille bilen vår fraktet oss trygt frem på den brasilianske landsbygda, etter hullete jordveier og vakker natur. Byggene vi passerte var ikke av de moderne og vakre typen, og det virket som fattigdom herjet på stedet. T.o.m hundene så slitne og magre ut, og vi kjørte forbi mange av dem.

Vi kjørte lenge og vi begynte å få en litt uggen følelse i magen både jeg og kona. Dette er ikke et sted jeg vil kjøre meg fast. Regnet fortsatte, det ble dårligere veier og vannet som lå på jordveien gjorde at bilen begynte å spinne i gjørma rett som det var.

Kirkebygget på stedet så også slitt og halvferdig ut. Dette må vel være en av de få kirkene i Brasil som ikke er innbydende i det hele tatt. Kirka er som regel det flotteste bygget brasilianere tar seg god tid til å sette opp.

Ifølge gpsèn vi kjørte etter skulle gården ligge i et området der det var noen falleferdige fattige hus. Jeg dømmer selvfølgelig ikke folk etter lommeboka og et hjem er et hjem uansett. Men at vi har kjørt feil er det nok liten tvil om. Vi ga faktisk opp etter å kjørt rundt i blinde en lang stund. Vi hadde begge en ekkel følelse og ville bare hjem fortest mulig. Vi fikk ihvertfall en tur på landsbygda og kanskje vi prøver å finne igjen stedet en annen gang.

Regnet fortsetter i iguaba Grande

Det har snart regnet i ett i 2 uker. Noe som kanskje ikke høres så ille ut for de som bor i Norge. Bor man i en strandby i delstaten Rio de Janeiro så er det nesten ei lita krise. Man blir fort bortskjemt når det gjelder været og når man i tillegg blir værsyk som ei katte så har man lett for å henge litt med leppa. Ettersom det virker som en evighet siden jeg har gått ut døra bestemte jeg meg for å muntre opp meg selv med å ta meg en tur til kirkegården. Jeg har gått forbi den før og den ligger ikke mer enn et par km unna der jeg bor. Kona tilbringer mesteparten av tiden i nabobyen Buzios og pendler frem og tilbake i ukedagene. Det betyr jeg får litt for mye alenetid noenganger og hva kan være bedre en å tilbringe en dag på kirkegården for å muntre meg selv opp?

Jeg blir selvfølgelig ikke i godt humør av å gå rundt blant gravstøtter, men det får meg alltid til å tenke over ting å prøve og huske at tiden går altfor fort. Derfor prøver jeg å gjøre noen nye ting rett som det er så dagene ikke skal føles bortkastet.

Det var ikke lange spaserturen fra sovestedet mitt og kirkegården lå ved siden av laguen og hovedveien som går gjennom landsbyen. Porten til gården var også åpen for publikum, men det var absolutt ingen andre å se der. Like greit. Hadde det foregått en begravelse hadde jeg selvfølgelig ikke gått inn.

Jeg merket jeg ble veldig tankefull når jeg gikk rundt inne på området. Det var også et lite bygg i enden på gården. Jeg vet ikke helt hva det lille bygget egentlig blir brukt til, men døra sto på gløtt. Jeg turte ikke å gå inn. Jeg synes begravelsesritualene i Brasil er litt forskjellig fra Norge. Det er også stor forskjell på gravstøttene og det er i tillegg hele familier som blir gravlagt sammen. Jeg vet ikke om de tilhører en egen religion eller om det er en familietradisjon. Det er så mange religioner som florerer i dette landet så det er nesten umulig å sette seg inn i alle.

Kirkegården gikk i en lett bakke, men var ikke så veldig stor. I enden på den, på toppen av bakken var det en masse skuffer i veggene. Det er ikke uvanlig at folk blir gravlagt og murt igjen i veggene. De skriver på skuffen hvem som ligger der før betongen tørker. Jeg tok et bilde av stedet og jeg fikk med meg ei tralle på bildet i tillegg. Det er den de bruker for å trille kista. Ble en litt trist artikkel dette og jeg merker jeg ble litt trist selv også. Jeg får finne på noe gøy når sola atter engang titter frem og komme sterkere tilbake med noen hyggelige artikler fra Brasil.