Plantejakt på den vakre brasilianske landsbygda

Vi har jo satt igang et skikkelig hageprosjekt. Gjerdet er vi ferdige med, men planter har vi lite av enda. Jeg foreslo at vi skulle stikke å kjøpe noen appelsintrær fra en person som selger trær ikke langt unna der vi bor. Kona og svigermor mente tydeligvis det var altfor lettvint og de visste om et bedre sted å kjøpe planter og trær. Stedet lå ikke nærme der vi bor. Vi har jo bil og hele turen ble tilslutt ganske interessant. Kona kjørte ettersom jeg ikke hadde peiling på hvor vi skulle og det siste stedet jeg vet sånn noenlunde var, var strandbyen Saquarema,. Etter det stedet har jeg ingen anelse om hvor vi endte opp tilslutt. Vi stoppet etter veien på den brasilianske landsbygda der det var en mann som drev en liten hagebutikk. Det var ikke av den store butikken og mannen var i tillegg nesten blind så jeg tror ikke han helt visste hva slags trær han solgte. Vi kjøpte et par av han.

De var ganske billige. 70 real for 3 palmetrær og et par appelsintrær var ikke verst pris. Jeg betalte dobbelt så mye for et palmetre for mange år siden i hjembyen. Jeg synes hønene han hadde var interessante også, de var dog ikke tilsalgs. Vi kastet trærne i bagasjen, takket for en hyggelig handel og sa farvel til den gamle mannen. Vi måtte videre. Det var mer ting vi trengte. Skal man ha hage må man ha potter også. Det er det enkelt å finne i Brasil. Det finnes utallige små butikker etter veiene på landsbygda rundt omkring i delstaten Rio de Janeiro og vi stoppet et sted det var en enorm butikk som solgte alt man kunne tenke seg til hagen. Potter, pynt, veggdekor og masse annet.

Dekoren ble laget på stedet i betong og ble malt av de som jobbet på butikken. Tingene var blytunge. Jeg skal tilbake igjen til dette stedet for å kjøpe mer pynt. Jeg har lyst på noen statuer i hagen av betong, men først skal jeg bli ferdig med plantingen. Kona kjøpte noen flotte blomsterbed på dette stedet som jeg fikk æren av å bære til bilen, tunge som de var.

De solge honning også. Honning er mel på portugisisk og legg merke til skiltet honningflaskene står på. Mel puro eller ren honning på norsk. I Brasil er det mange som selger honning, men ofte så blander de ut honningen med mye sukker ettersom det er en billig råvare. Et smart triks jeg aldri har hørt om før jeg dro til Brasil.

Etter en stund dro vi videre. Når vi har dratt så langt kan man like gjerne stikke innom flere steder de selger planter og trær. Svigermor visste om et annet sted og der hadde de et godt utvalg også. Utsalgsstedet var fra et lite småbruk eller sitio som det kalles her. Det var både høner og hester der, og en hund som passet på eiendommen. Den virket veldig kjærlig til å være en vakthund.

Etter at hun som eide stedet hadde snakket ferdig med damene jeg hadde med på turen, noe som tok forferdelig lang tid fikk vi tilslutt kjøpt noen planter av henne også. Men først ble det en sightseeing på småbruket hennes. Det var et veldrevet og pyntelig sted og dyrene gjorde sitt til at hele eiendommen fikk et eventyrlig preg over seg. Jeg kunne fint klart og bodd på denne måten. Jeg husker ikke hvor mye jeg betalte for alle trærne og plantene jeg kjøpte denne dagen, men det blir nok en del jobb å få alt i jorda når vi kommer hjem.

En restaurant på landsbygda vi spiste middagen på.

Capela de São João Batista

Jeg og kona dro ut tidlig denne dagen. Planen var å finne igjen ei gammel kirke ved navn Capela de São João Batista som ligger i distriktet Barra de São João i kommunen Casimiro de Abreu. Ja, jeg er fullstendig klar over at det ble mange vanskelige ord i en setning, men ikke gi opp innlegget riktig enda. Selve stedet har vi besøkt før, men kirka stedet er kjent for har vi aldri besøkt tidligere. Vi fikk øye på kirka sist gang vi var i Taimoso. Nabolaget i Cabo Frio jeg skrev et innlegg om for ei uke siden. Vi fikk ikke tid til å sjekke ut stedet. Det skal vi ta oss tid til idag. Vi dro rett over brua som ledet oss til nabolaget Barra de São João som ligger like ovenfor Taimoso og det tok ikke lang tid før vi fant igjen veien som skulle lede oss til kirka. Den gikk rett ved siden av en vakker strand.

Nabolaget rundt var flott å se på også. Noe jeg ble veldig overrasket over. Selve hovedveien man kjører gjennom nabolaget ser det meste falleferdig ut. Når man undersøker nabolaget litt nærmere derimot virker det som en vakker turistplass. Turister derimot var det nesten ingen av der. Kanskje stedet ikke er oppdaget av folk enda? Eller kanskje det er pandemien sin skyld. Uansett fikk vi mye av stedet for oss selv når vi gikk bortetter stranden før den gamle kirka sto rett foran oss.

Utrolig gammelt bygg, men vi fikk ikke muligheten til å se på den inni. Det var satt opp et gjerdet av metallplater rundt den. Kanskje den er under rehabilitering, men jeg så ingen arbeidere der selv om det var en tirsdag. Det så litt flottere ut på avstand, og på bildet på google, men da var det heller ikke et metallgjerdet som ødela sikten for den. Litt synd at man ikke kunne gå rundt i den, eller utenfor selve kirka. Er den sperret av er det sikkert en god grunn, og det ble en liten reiseopplevelse uansett. Hvis man er på ferie i Capo frio, Rio das Ostras eller noen andre inntil liggende byer er det nesten en skam å ikke stikke innom.

Det var så ryddig og vakkert stelt i området rundt kirka også. Ryddige flotte strender. Nyklipt gress og noen små restauranter og kafeer som man kunne kjøpe seg noe mat og drikke.

Det var kun noen fiskere der. De få folka man kunne se gå rundt på dette stedet kunne man telle på en hånd. Rart det var så dødt her når stedet var så fint. Jeg tror nok det fort kan bli en piknik her med kona i fremtiden. Jeg så noen små fiskevak også. Det er litt ille å innrømme det, men ingen av oss testa badetemperaturen. Det er ikke sommer lengre i Brasil og det er litt vind og litt surt vær. Vel, det ligger vel litt i underkant av 20grader så skal vel ikke klage for mye. Det er uansett ikke sommertemperatur i delstaten Rio de Janeiro.

Etter en stund var det tid for mat. Den tok vi på en litt luguber restaurant et stykke bortenfor. Maten var god den. Kom på 35real for 2personer med drikke. Ta turen til stedet hvis dere noengang er i området. Kan anbefales

Brasiliansk gatekjøkkenmat

Jeg og kona dro på et lite gatekjøkken i nabolaget Tucuns, Buzios. Det var et hyggelig og koselig sted. Et fint sted å spise litt mat når kvelden kom. Det er alltid godt med brasiliansk gatekjøkkenmat som kveldsmat, selv om det ikke er det beste å spise rett før leggetid.

Caldo de Cana blir laget fra sånne grener. Saften blir presset ut ved hjelp av en maskin.

Stedet het Pastel da Praca og ligger like ovenfor Tucunsstranden og drives av ei hyggelig dame som tidligere hadde jobbet i Portugal. Portugeserne var vist hovne folk mente hun, en holdning mange brasilianere har. Skjellsord nedi her er å bli kalt portugeser, litt som og bli kalt svenske for oss hjemme i Norge, selv om jeg ikke har noe imot svensker, eller folk fra noen andre nasjoner heller for den saks skyld. Jeg synes de fleste folk virker hyggelige uansett hvor de komme fra.

Pastel og Acai

Damen rådet meg til å prøve en drikk som heter Caldo do Cana. Den skal vist smake godt sammen med pastel. Den inneholder ikke alkohol hvis det var det du trodde, men den er laget av sukkerrør og smaker både søtt og forfriskende. Damen hadde rett, den passet godt til maten. Pastel er brasiliansk gatekjøkkenmat som er fritert og inne i den er det fyll man selv kan velge. Kylling,kjøtt eller ost og skinke. Jeg går alltid for ost og skinke selv om jeg egentlig heller burde spist et par grovbrød så sent til kvelds. Dette stedet serverte utrolig store pastel også. Det skal godt gjøres å spise mer enn 1 med tanke på størrelsen. Fritert mat i Brasil har jo sinnsykt mange kalorier, men det ligger ihvertfall en fotballbane like ved spisestedet så man kan alltids forbrenne kaloriene der. Jeg orka ikke det.

Den inngjerdede fotballbanen publikum kan bruke når de vil-

Prisen på måltidet kom på 25real for 2vannfl, 2pasteler, cana og acai. Ca 50lappen med dagens valuta.
Acai er en annen type drikk\måltid jeg skrev om en annen gang

Katter som driter i hagen

Jeg har fått noen okraplanter til å vokse i hagen og har hentet grønnsaken opptil flere ganger siden jeg sådde frøene. De kalles Kiabo på portugisisk og det var vel strengt tatt svigermor som plantet frøene. Jeg har ingen anelse om hvordan man skal bruke den i maten og det er noe kona tar seg av. Gå ut i hagen å hente de er en oppgave jeg mestrer, og hagearbeid er noe jeg liker. Denne dagen derimot var kanskje ikke den beste dagen og drive ute. Det regnet helt forferdelig, men jeg fikk da gjort noe mellom regnskurene.

Okra til høyre og salatblader til venstre. Begge fra hagen.

I det siste har også papayatreet gitt frukter og jeg har hentet meg opptil flere modne papayaer den siste tiden, men de fleste har ikke blitt spist. Det er litt fælt å innrømme dette men jeg er ganske lei den frukten. Jeg går ut og plukker de, men den blir som oftest bare liggende på kjøkkenbenken til den råtner opp. Jeg tok ihvertfall frøene fra den ene frukten og plantet de i hagen. Vel, kan kanskje ikke kalle det for planting. Jeg slang frøene rundt omkring der det ikke var planter og på et sted det var fin matjord. Når det regner sånn som det gjorde idag satser jeg bare på at naturen går sin gang og de begynner å spire av seg selv om ikke så lenge.

Papayatreet gir fra seg frukter

Jeg bor ikke alene på tomten min og har noen utleieleiligheter det bor folk i. De er hyggelige for det meste av tiden, men den ene familien som bor her har opptil flere katter. Jeg er glad i dyr, men problemet er at de alltid går i hagen for å bæsje. Kattedritt lukter jo helt forferdelig og er det noen som har noen tips om hvordan man kan få de til å bæsje et annet sted. Det meste av hagen er inngjerdet, men det er fortsatt en del steder jeg har planter og trær som kattene har tilgang til. Jeg orker ikke gjøre et stort oppstyr rundt dette problemet og foretrekker å ikke klage til de som bor der. Finnes det noe man kan ha rundt plantene som katter avskyr? Tips tar imot med stor takk.

Den ødelagte broa

Tamoios et er annet nabolag i Cabo Frio. Jeg har passert stedet flere ganger tidligere, men jeg har aldri tatt meg tid til å bli kjent med stedet. Kona har heller aldri vært der, bare kjørt forbi i bil. Det bestemte vi oss for å gjøre noe med denne dagen. Bydelen ligger ikke langt unna der vi bor så vi tok bilen for å komme oss dit. Det er spesielt et byggverk jeg har passert flere ganger, men som jeg ikke har hatt mulighet til og sett på nært hold, og det er den ødelagte brua som tidligere fraktet folk over elva São João. Jeg prøvde å finne igjen det opprinnelige navnet på brua, men det eneste jeg klarte å søke meg fram til var Ponte quebrada, som betyr ødelagt bru. Tviler på det var det den opprinnelig het. Den skal uansett undersøkes nærmere idag sammen med resten av nabolaget. Vi tok bilen, dro veldig tidlig om morgenen og fant en liten parkeringsplass. Vi slo av en prat med ei som solgte planter og endte opp med å kjøpe et par chiliplanter av henne. Man kan aldri få nok hageplanter. Jeg har heller ikke chili i hagen.

Brua var enkelt å finne igjen. Det er også bygd en ny en ved siden av som har en gangvei. Vi gikk på den nye brua som ga oss utsikt over området og tok noen bilder. Jeg synes det var høyt og merket jeg ble litt skjelven på hendene når jeg holdt i mobilen. Høydeskrekken min må jeg nok bare leve med. Det var en del båter og fiskere der som ga beskjed at vi burde ta veien langs kysten der båtene lå for å ta fine bilder. Man kom også lett fram til nabolaget Tamoios også ved å ta den spaserturen. Vi tok rådet til fiskeren. Høre på lokalbefolkningen er noe vi nesten alltid gjør. Det er ofte de som har de beste reisetipsene.

Det var ikke så ryddig langs vannkanten, eller så rent for den saks skyld og i perioder kom det en fiskestank opp i nesa,. Eller kanskje det var kloakk det lukta? Uansett ble bildene utrolig bra og det var absolutt verdt den lille spaserturen selv i forferdelig lukt, før vi kom frem til en stor strand og en flott vedlikeholdt park.

Nabolaget rundt var ikke av det vakreste, men stedet vi kom frem til var faktisk imponerende. Min bedre halvdel var enig. Stranden var flott å se på som de fleste strender er i Brasil. Det var også mange som sto og solgte fisk der. Private folk som prøvde å spa på inntekten litt. Brasilianere er ofte gode kremmere. Jeg foretrekker uansett å handle fisken på fiskebutikken, noe vi også endte opp med å gjøre.

Der var også et annet bygg vi hadde planer om å se. Ei gammel kirke. Den måtte vi ta turen til en annen gang. Tida fløy litt fort av gårde. Man trenger ikke reise langt unna hjemmet vårt for å få fine reiseopplevelser.

Hagegjerdet oppe

Da er gjerdet endelig satt opp og det tok sin tid. Ting går litt seint i den brasilianske varmen. Det virker ikke som jeg helt klarer å venne meg til varmen her, spesielt når det er midt på dagen. Jeg må alltid gjøre ting veldig tidlig. Jeg våkner ofte ved 5- 6 tiden uansett så jeg driver ofte ute et par timer før jeg går og gjør noe annet når sola skinner på det sterkeste. Det er litt ille å innrømme det, men det var hovedsakelig kona og svigermor som gjorde det meste av jobben med å sette opp gjerdet. Jeg vet ikke hvor de får energien fra, men de har aldri tid til å vente på meg. Jeg hadde også kink i ryggen ei ukes tid, men den unnskyldningen trodde de ikke på selv om det var sant. De pålene gjerde er festet på hentet vi gratis fra et byggeprosjekt i nabobyen. De stolpene skal visstnok holde vær og vind. Man må også bruke et spesielt tremateriale som termitter ikke spiser. De har gått løs på dørbladene inne i huset flere ganger, men jeg har gift liggende klar når de kommer.

Stolpene er nylakkerte og støpt i bakken så de ikke skal flytte seg. Nettingen ble slått på av min bedre halvdel og moren hennes. De spikret også på plankene som er satt rundt oven- og nedentil på gjerde for å pynte opp, og å stramme opp stolpene og nettingen. Jeg betalte ihvertfall nok for plankene som kostet 1100reais. Egentlig fryktelig dyrt for så få løpemeter med plank. Treverk er dyrt nedi her.

Jeg tok på meg lakkeringen. Den gjorde jeg tidlig på morgenen før sola brenner som verst. Jeg må si jeg ble imponert av byggekunnskapene til kona og moren. De snekret til og med en port på gjerdet og fikset både hengslene og låsen. Min bedre halvdel er nok mer hendig av seg enn jeg er, selv om det er litt tungt å innse. Bygge eller fikse på ting er vel egentlig er manneoppgave. Her er det motsatt. Brasilianere er kanskje litt mere nevenyttige av seg en nordmenn i utgangspunktet De har litt dårligere råd og det å kjøpe nytt hele tiden er nok en luksus mange av dem ikke har. Jeg tok nok et riktig konevalg.

Hele poenget med gjerdet er å unngå at folk kommer og stjeler frukt og grønnsakene i hagen. Jeg har ikke så mye av grønnsaker enda, men det kommer i fremtiden. Dere husker kanskje artikkelen for en uke siden der en leieboer hadde stjelt bananene mine? Nå som gjerdet er oppe får ihvertfall de stå i fred.

Her er en link til forrige artikkel om bananene mine som ble stjelt : https://brasilbloggen.com/2021/08/02/stjeling-av-frukt/

Et reisetips fra Araruama

Vi bor ikke så langt unna strandbyen Araruama. En liten hyggelig by jeg ikke kjenner så godt. Jeg leste noen artikler om stedet denne morgenen og fikk overtalt kona til å ta en dagstur dit. Vi reiser såpass mye, men vi kjenner knapt byene rundt oss.

Reisen dit var en grei kjøretur i varmen, men når vi kom frem hadde sola forsvunnet og det hadde blitt grått vær og overskyet. Vi valgte da å hoppe over stranden vi hadde planlagt å besøke og heller stikke til ei kirke ved navn Paróquia São Sebastião. Det var et godt valg. Selv om kirka var stengt var den flott å se på utvendig. Den ligger i sentrum av byen og var lett å finne igjen. Ved siden av lå det et annet bygg, Casa de Cultura. En annen severdighet jeg leste om før jeg tok turen til byen. Det stedet var oppe for publikum og vi benyttet anledningen til å stikke innom.

Casa de Cultura er et lite sjarmerende museum som forteller om byens historie, og det var gratis å komme inn. Stedet var veldig interessant og det var utstilt forskjellige ting indianere brukte for lenge siden. Det bodde visstnok indianere i Araruama for mange, mange år tilbake. Vi så ingen der nå idag. Tidene har nok forandret seg.

Inne på senteret jobbet det 2 damer, og jeg tror de var de mest snakkesalige menneskene jeg har møtt. Hvis de får betalt for hvert ord de sa ligger de på en høy månedslønn. Jeg merket jeg ble litt sliten, men de var litt sjarmerende også. Kona hivde seg meg i samtalen. Da ble det plutselig 3 snakkesalige kvinnfolk, og jeg som ble stående på sidelinjen å late som jeg fulgte med. Heldigvis klarte jeg på listig vis å snike meg vekk fra disse skravlebøttene og ta noen bilder av forskjellige indianergjenstander.

Det var ei diger krukke mitt på gulvet, og den brukte indianerne som likkiste. Jeg spurte om de bruker det fortsatt, til stor latter fra en av damene. Indianerne er som oss nå idag, og har samme begravelsesrituale som vi har, mens hun plutselig begynte å snakke om Morten Harket og A-ha når hun skjønte jeg var fra Norge. Hun var visstnok en stor fan av han, som mange andre brasilianere. Joda, fin sangstemme han, svarte jeg.

Det var en annen sal med masse stoler inne på stedet også. Det hang en del vakre malerier der, men det var jesuskorset som hang øverst i trappen jeg la mest merke til. Stedet hadde dog ikke noe med religion å gjøre. Religiøse symboler finner man overalt i Brasil, å ikke bare i kirkene. Vi takket for praten til disse 2 snakkesalige, men hyggelige kvinnene før vi dro vår vei. Det blir nok snart en ny tur tilbake til Araruama, og da forhåpentligvis i bedre vær. Strandturen vi planla får vi ha til gode.

Stjeling av frukt

Det har tydeligvis vært noen i hagen min og stjelt frukt. Det er ikke kun jeg som bor på tomten, men også noen leieboere som tydeligvis synes det er greit å stikke av med frukten min når jeg ikke er hjemme. De hadde faktisk tatt med seg ei hel bananklyse. Da må man ta affære så da har jeg kjøpt inn materiell de siste dagene til å sette opp et gjerde. Det er mange som tror materialer er billig i Brasil, men det gjelder ihvertfall ikke treverk. Tusenlappene flyr fort når man skal bygge noe. Jeg brydde meg egentlig ikke så mye om selve frukten, men synes de kunne spurt først. Brasilianere er ikke så kjent for sånt, men har lett for å ta seg litt for mye til rette.

Vi har nettopp begynt med gjerde prosjektet så får vi se hvordan det går. Det var mye mer jobb enn jeg trodde. Jeg måtte grave å støpe ned staurene dypt i bakken. Det å grave i denne steinrøysa av en tomt er en tung jobb. Heldigvis hadde jeg godt verktøy, altså et jernspett som gjorde mye av jobben. Jeg gjorde jobben en dag det var litt duskregn og overskyet og selv om svetten rant kom jeg i mål tilslutt. Jeg fikk en del vannblemmer på hendene, men litt skal det koste å drive med hagearbeid.

Matjorda ble rask spredd utover tomta. Alt gresset etter lukinga ble liggende i en egen haug så det blir god matjord i fremtiden.

Det var kona og svigermor som ryddet tomta for gress og luking så den jobben slapp jeg unna. Matjorda jeg hadde komposert fra matrester og hestemøkk i en egen haug på tomta ble også spredd utover av flinke damer. De bananene som hang igjen i trærne tok jeg ned og plasserte de i leiligheten vår. De var veldig grønne, men de modnes nok etterhvert når de blir liggende inne.

Etter hagejobben var det tid for mat. Jeg bor ikke så langt unna et lite fiskeri, og svigermor har jobbet for eieren av stedet. Hun har strøjobber overalt, og kjenner flere folk enn meg. Skal ikke så mye til heller, jeg er av den usosiale typen. Uansett fikk hun en avtale med han at hun kunne komme når det måtte passe for å hente svære fiskehoder som blir kastet uansett. Det er mye mat på et sånt stort hode, og så lenge jobben min ikke er å lage selve maten, men å bære hodene hjem i en svær søppelsekk så ble jo det en veldig god deal for min egendel. Selve gjerdet ble vi langt ifra ferdig med, men jeg tipper det er satt opp om ei ukes tid. Såsant arbeidslysten holder seg vel og merke. Jeg har lett for å bli litt lat i sola.

Pai Vitorio – For en naturopplevelse

Byen jeg bor i, Armação dos Búzios, har flere turistattraksjoner. En av dem er et sted som heter Pai Vitorio. Jeg har aldri sett stedet før, men det skal visstnok være flott natur der. Det skal også være lett å ta fine utsiktsbilder der ettersom stedet ligger på et lite fjell, omkranset med hav og strand. Etter og ha bodd og reist til denne byen i snart 10år mente kona det var på tide at vi snart burde ta en tur for å se stedet. Jeg måtte si meg enig.

Det var enkelt å komme seg dit, ihvertfall hvis man kjører etter google maps. Stedet lå like ved Rasa sentrum, et sted jeg har besøkt flere ganger. Selve veien til Pai Vitoria var kanskje ikke av den mest moderne. Kjøre etter en jordvei er en opplevelse det også, spesielt etter det har regnet. Med tålmodighet bak rattet kjørte vi oss ikke fast en eneste gang. Veien gikk helt fram til turistattraksjonen Pai Vitorio.

En gammel fiskebåt. Krabben som henger foran er død.

Det var en del turister der når vi kom frem. Litt rart egentlig, det er lavsesong og pandemi. Det stoppet tydeligvis ikke disse folka. De fleste var brasilianere. Noen fisket, andre gikk rundt på de flere stiene på fjellet, og de resterende satt på en av de flotte strendene og drakk øl. Jeg og kona derimot gikk rundt og knipset bilder. Dette stedet var vakkert. Det er nesten en skam at jeg ikke har tatt turen før. Jeg testet badevannet, men det var altfor kaldt på denne årstiden. Det blåste kaldt i lufta også, men sola tittet frem etterhvert. Den varmer ikke så veldig på denne tiden av året.

Utsiktsbildet tatt på toppen av fjellet.
Det blir vakre bilder fra høyden.

Etter litt tid på stranda var det tid for å bestige fjellet. Var ganske enkelt å komme seg på toppen, men å stå i høyden i sterk vind derimot var noe verre. Jeg var redd at jeg skulle blåse til havs en periode, men da måtte det isåfall være full storm. Jeg veier fortsatt rundt 100kg. Jeg gikk litt bortetter stien når jeg nådde toppen, men jeg ble altfor skjelven i beina til å fortsette. Stien gikk helt i kanten på berget, og når det er metervis ned til havet og steiner i bunnen ble det litt for mye for en voksen mann med høydeskrekk. Kona derimot lider ikke av det samme, men var for sliten til å fortsette. Det ble flotte utsiktsbilder fra stedet når vi snudde og gikk tilbake. Vi kommer nok til å besøke dette stedet flere ganger.

Tømming av kompost

Jeg har vel nevnt i et innlegg tidligere at det ofte går hester rundt omkring her jeg bor. I det siste har det stått to stykker på den ene ubebygde tomta rett ovenfor boligen min i flere dager og spist opp mye av gresset på stedet. Det betyr at de har lagt igjen mye fersk hestemøkk som jeg startet dagen med å plukke opp i bøtter. Jeg ble ikke ferdig med å ta opp alt. Når jeg gjør sånne ting gjør jeg det før folk står opp. Når jeg hører de første bilene starter opp sier jeg meg ferdig. Jeg vil ikke bli sett på han raringen som går og plukker møkk.

Etter jeg fikk møkka i en haug i hagen så bestemte jeg meg for å tømme hele kompostbingen på samme sted. Det har luktet forferdelig fra den lenge og jeg orker ikke ha denne lukta rett foran huset. Den har vært fylt opp med masse larver også som har krypet foran inngangsdøra og den støpte flislagte plattingen min, til stor begeistring for småfuglene i gata. De har ivrig kommet og spist de opp tidlig på morgenen. Jeg synes denne komposteringen er ganske grisete og selv om jorda ikke er ferdig bestemte jeg meg for å tømme dunken og flytte den til selve hagen. Når jeg begynte var det umulig å telle alle de hvite larvene som kravlet rundt i den halvferdige kompostbingen, og stanken fra halvråtten mat fikk meg nesten til å kaste opp mellom spatakene. Jeg nektet uansett å gi meg og etter et par trillebårer var jeg ferdig. Jeg fikk også halvveis tømt den andre komposten jeg har, men den var det hverken larver eller vond lukt fra. Kanskje fordi det sjeldnere blir kastet matrester i den? Den står også på et mye varmere sted så kanskje derfor ikke larver overlever der.

Jeg fikk alt i en egen haug tilslutt rundt det ene banantreet mitt. Jeg har også tømt bøttevis med fersk hestemøkk på samme sted og jeg plasserte komposten der. Da blir stanken langt unna huset og det blir også kortere vei og kaste ferdig komposert jord i selve grønnsakshagen som jeg forøvrig aldri blir ferdig med. Dette banantreet har stått der utrolig lenge uten å ha gitt meg noen ting. De andre har gitt meg bananer flere ganger imellomtiden. Jeg håper nå som den har fått litt næringsrik jord rundt stammen at den vil snart gi fra seg de første fruktene.