Hva hjelper hvis man er støl?

Jeg tok jo en liten treningsøkt i går og idag når jeg våknet klarte jeg knapt å bevege kroppen. Flere som har opplevd det samme? Jeg leste en gang at et godt tips mot stølhet er å bevege kroppen så den blir litt varm så verkinga gir seg. Det var nettopp det jeg gjorde denne dagen i Iguaba Grande. Det var såpass med sol, som det ofte er i denne landsbyen i Brasil så å få kroppen varm er en enkel oppgave med en liten spasertur under himmelen. Om det hjelper noe særlig for den verkende overkroppen gjenstår å se. Tror ikke denne treninga er så sunn som folk skal ha det til. Kjennes ikke sånn ut nå idag.

3 hester på bildet. Klarer du å se alle?

Jeg tok meg en ganske lang gåtur. Jeg hadde ikke planlagt turen og etter et godt stykke hadde jeg kommet frem til et helt nytt nabolag. Det var et flott sted. En blanding av småhusbebyggelse og fin natur. På et stort ubebygd område sto det å beita noen hester. Hester er et populært dyr i denne byen og jeg har sett samtlige som fortsatt bruker dyret til både fremkomstmiddel og til å frakte ting. De er vakre bare å se på i tillegg og jeg har lett for å gå bort til de for å klappe på dem.

Bar åpen tidlig på morgenen

Nabolaget het Iguabela, og bela betyr vakker. Jeg er enig, det var vakkert her. Vakrere enn i selve sentrum som ser litt falleferdig ut. Ihvertfall enkelte bygg. Når jeg gikk rundt på stedet klarte jeg det sjakktrekket å ta på meg en svart t-skjorte, og de fleste vet at den fargen varmer mer i sola. Jeg gjør nok ikke den feilen flere ganger, ihvertfall ikke på en stund.

Utsikt over nabolaget

Selv om barene var oppe tidlig så jeg en og annen som satt og nippet til en kald øl. De er glade i øl i dette varme land. Jeg også, selv om det blir lengre og lengre tid mellom ølglassene. Jeg blir eldre som alle andre, å ligge fyllesyk i flere dager frister mindre og mindre. Man blir så lite produktiv i tillegg. Politibiler som patruljerer ser man til alle døgnets tider i Iguaba Grande. Det er nok en grunn til at byen er trygg for beboere. Her er det liten kriminalitet imotsetning til mange andre byer i Rio de Janeiro. Kanskje jeg kjøper meg ei lita tomt her i fremtiden? Etter spaserturen var det på tide å komme seg hjem og jeg synes egentlig stølheten ble enda verre. Kanskje det hadde vært best å bare holdt senga.

Ikke gjør dette bak ryggen til kona

Vi befinner oss fortsatt i Iguaba Grande. Jeg liker landsbygda mer og mer selv om det har blitt utrolig varmt i det siste. Jeg skrev et innlegg for en stund siden om en fellespark som har treningsapparater for å holde kroppen i aktivitet. Målet var jo å bruke det stedet til å bli i litt bedre form. Den planen har gått i vasken, men idag dro jeg til stedet for å ta meg en økt for første gang. Det var mitt på dagen og utrolig varmt, men jeg synes jeg ikke var i så ille form. Skal ikke gå så mye inn på øvelsene, men du bruker hovedsakelig din egen kroppsvekt på apparatene og ettersom jeg veier 102kg ble jeg naturligvis fort sliten. Brasil har mange parker man kan trene gratis, året rundt. Jeg orker ikke treningssentre der svette menn sprader rundt for å vise frem musklene og tatoveringene sine for så å skryte opp seg selv hvor tungt de klarer å lette. Merkelige folk synes jeg. Trene utendørs under blå himmel når sola skinner er nesten en fryd og man kan i tillegg slå av en prat med en tilfeldig brasilianer som kanskje ikke har som mål å se ut som en bodybuilder eller springe maraton. Da gir trening mening.

Her er fellesparken jeg trener i.

På hjemveien gikk jeg forbi en liten bruktbutikk. Jeg liker sånne utsalgssteder, men problemet er at det oftere blir billigere å kjøpe nytt. Denne lille butikken som solgte kun klær hadde sykt billige klesplagg tilsalgs. Jeg kjøpte noen t+skjorter og noe annet å ha på meg på overkroppen og salgsdamen forlangte kun 8 reais per plagg. Det er billig! Jeg hater å shoppe, men når man har mulighet til å spare så mye er det en fryd å lete etter klær man kan gjøre et kupp på. Finnes ingen bedre følelse en å kjøpe brukt og billig. Jeg er sterk for gjenbruk og synes det er altfor mye sløsing i dagens samfunn.

Problemet oppsto når jeg kom hjem. Kona likte selvfølgelig ingen av klærne og ga meg streng beskjed om å ikke gå ut å kjøpe klær alene lengre. Hun har lett for å bruke klær hun selv mener er stygge til gulvfiller, eller hun bare kaster de bak ryggen min. Hva jeg mener har tydeligvis lite å si. Jeg lovte henne å ikke gå på shopping mer alene, men problemet var bare at den gamle salgsdamen sa jeg skulle komme tilbake dagen etter. Da hadde hun fått inn flere klær i min størrelse. Jeg snek meg selvfølgelig ut dagen etter på egenhånd når hun ikke var hjemme og handlet flere klær. Jeg fikk faktisk ikke dårlig samvittighet heller. Det var jo tross alt så billig. Humøret til kona var ikke noe bedre når hun så de nye fillene jeg hadde kjøpt, og jeg fikk ikke brukt de en eneste gang før hun sparket både meg og klærne ut døra. Jeg fikk ikke lov å komme inn før klærne lå i søppeldunken. Jeg gjør nok ikke dette en gang til.

Det skjer store ting i Iguaba Grande

Endelig er det helg og endelig skjer det en stor begivenhet i den lille landsbyen Iguaba Grande. En gang i måneden rigger de nemlig til et stort marked i den ene parken i byen. Der selges det alt en stor markedsplass skal ha som mat, klær, pynt og små suvenirer. Mye av husholdningsartikler er hjemmelaget og mye av maten som selges er hentet fra brasilianske gårder. Denne dagen er nødt til å bli bra.

Det var sykt varmt i været. Det var nesten litt ubehagelig å gå rundt i denne intense varmen. Varmen plaget hverken kona eller hennes lillesøster som også var med på turen. Jeg derimot kokte nesten ihjel. Heldigvis fant vi lett frem til området der maten og drikkevarene serveres. Det var allerede noen som hadde rukket og drukket seg utrolige fulle så tidlig. Vi var der allerede ved 10 tiden på morgenen. Jeg skal ikke dømme noen. Det var tross alt Lørdag.

Det ble litt slitsomt når han ene skulle begynne å småprate og spørre om hvor jeg kom ifra når jeg sto i køen for å bestille mat. Brasilianere er snakkesalige, spesielt hvis du er utlending og de i tillegg er veldig beruset. «Noruega» svarte jeg, på portugisisk med en sterk aksent. Han ga meg en tommel opp, mens han hadde trøbbel med å stå oppreist. Jeg tror ikke han skjønte hva jeg sa.

Kona tok en øl, jeg holdt meg til vann denne dagen. At jeg klarte å holde meg på vannvogna i denne varmen, attpåtil på en Lørdag burde jeg nesten fått en medalje for.

Når de arrangerer dette markedet så sperrer de i tillegg av all trafikk. Det er så behagelig å bare gå rundt å titte uten å bekymre seg for hurtigkjørende bilister når man skal krysse en vei. Mange har disse svære anleggene i bilene sine også som man slipper å høre dunkinga til når de ikke får parkert i området. Jeg må nok bare inse det. Jeg begynner å bli gammel.

For de som liker sang og musikk er det også en scene mitt i parken der det spilles musikk fra. Det var hovedsakelig små barn som danset, sang og lo til tonene som ble spilt fra scenen i passe høyt volum.

Det jeg egentlig likte best med hele stedet var hverken bodene de solgte ting fra, den kalde ølen til kona jeg misunte henne, eller musikken folk danset til. Nei, det jeg likte aller best var alle de gamle bilene som var oppstilt etter veien.

Her var det mange vakre doninger med mange stolte eiere. Jeg som hverken har gyldig førerkort til å kjøre bil, eller råd til å cruise rundt i noe så lekkert for den saks skyld, har ihvertfall en gyllen mulighet til å drømme meg bort mens jeg knipset noen bilder av alle kjøretøyene.

Det var oppstilt mange bobler på et sted også. En sånn bil hadde kanskje passet til lommeboka mi. Sjarmerende og billige å kjøpe inn. Det finnes mange av de fortsatt i Brasil og for en kort periode kjørte jeg rundt i en selv for en del år tilbake. Problemet var at den sto på verkstedet hele tida og jeg fant ut at det egentlig var lettere å bare ta bussen. Disse som sto utstilt her så ut til å hadde blitt tatt litt bedre vare på. Helt sikkert noen som kan skru på egenhånd som eier de. Jeg ser knapt forskjell på en skiftnøkkel og en skrutrekker så dette er ikke en hobby for meg. Dagen fløy av gårde og jeg rakk og bli solbrent også. Rart jeg aldri lærer å bruke nok solkrem. Det blir nok flere turer til dette stedet. Det holdes som nevnt hele helga en gang i måneden.

Kveldstur med flott utsikt

Det er kanskje en overdrivelse å si jeg trives best i mitt eget selskap, men jeg har ihvertfall kjent en del på det å være alene her i byen Iguaba Grande. Kona er på kurs i byen vi bodde i tidligere, og ettersom vi har et hjem i den byen tilbringer hun ukedagene der. Sånn er det å være gift med ei karrierekvinne. Jeg er stolt av min bedre halvdel uansett, og jeg får ihvertfall god nok tid til å utforske landsbyen jeg bor i på egenhånd. Jeg trives godt i eget selskap så jeg henger ikke med leppa av den grunn. Språket behersker jeg noenlunde også, selv om det tok litt for lang tid å lære det for en introvert person som jeg er. Leve i Brasil med å snakke kun engelsk er nesten håpløst.

Denne kvelden tok jeg en liten tur ut for å utforske noen nye steder. Jeg er ikke så kjent her enda. Planen var bare å ta seg en liten kveldspromenad med kameraet og ta noen bilder. En flott hobby man kan gjøre alene.

Jeg gikk forbi en av de flere barene som ligger etter den lange stranden som strekker seg så langt øyet kan se. Det er flere sånne små strandbarer etter lagunen, men det er kun den ene jeg ofte går forbi som alltid spiller bra musikk. Det er like fristende hver gang å sette seg der for å ta seg noen kalde øl. Jeg har det fortsatt til gode. Jeg har for vane og alltid ende opp med å drikke altfor mye, og ettersom jeg må krysse en høytrafikkert vei som ligger like ved serveringsstedet tror jeg det er best å holde seg unna. Stå på avstand å nyte den rytmiske brasilianske musikken tar ingen skade. Gratis er det også og man slipper å våkne opp angrende dagen derpå.

Istedet for å tømme i meg alkohol stakk jeg heller til et annet sted. En burgersjappe som lå i en liten bortgjemt gate i sentrum. Jeg tok kveldsmaten på dette stedet og det blir nok ikke siste gangen jeg kommer til å spise der. Maten var god og jeg har heller ikke mat, kjøleskap eller kjøkkenutstyr i leiligheten enda. Til nå har det ikke vært et savn heller og når man kan bruke det som en unnskyldning for å gå ut å spise søppelmat hver kveld så kan man ikke klage.

Kan man leve uten bøker?

Finnes det noe bedre enn en god bok man kan sitte å lese i under en parasoll eller i en skyggeflekk i hagen som skjermer vekk den brasilianske sola? Kan man leve uten bøker? Kanskje, men god underholdning er det hvis man finner en god bok vel å merke. Jeg foretrekker selvfølgelig å lese bøker på mitt eget morsmål, men jeg har lest ut de jeg har. I Brasil er alt på portugisisk. Bare det å finne noe lesestoff på engelsk er nytteløst. Jeg brukte dagen idag til nettopp å prøve finne en bok jeg kunne underholde meg selv med. Varmen var intens når jeg gikk ut midt på dagen for å finne igjen bokhandlersjappa jeg har gått forbi tidligere. Jeg husket veien også, utrolig nok, og det tok ikke lang tid før jeg fant noe lesestoff inne i den lille sjarmerende bruktbokbutikken som jeg endte opp med å kjøpe. Boka var selvfølgelig på portugisisk, men å lese på et annet språk hjelper mye når man skal lære et nytt språk. Jeg endte opp med en liten reisebok. Kanskje jeg kan finne noen nye reiseperler jeg kan besøke i fremtiden? Vi får håpe det. Boka kostet 10reais, men vekslepenger hadde ikke stedet. Et problem mange butikker har i Brasil er at de ikke har vekslepenger. Litt rart egentlig når man skal drive butikk. Eieren var så snakkesalig. Ei litt eldre dame som hadde vært gift tidligere med en svenske. Han døde av prostatakreft, og etter ei tid som enke hadde hun giftet seg på nytt. Hun og mannen drev den lille bruktbutikken sammen og hun sa at nestegang jeg skulle ta turen innom måtte jeg ta med kona mi så hun kunne få hilse på henne. Kanskje hun sa det fordi hun ville jeg skulle komme tilbake å handle mer, og det tror jeg sannelig jeg kommer til å gjøre også. For de som er av den gjerrige typen kan selvfølgelig låne bøker på biblioteket også. De finnes det i Iguaba Grande og Brasil forøvrig som man kan bruke fritt. Problemet er da at man ikke kan kladde i bøkene. Jeg liker å streke under ord jeg ikke forstår for så å slå de opp senere og prøve å huske de.

På veien hjem gikk jeg forbi ei død pungrotte. Eller gamba som de kalles her. Jeg har sett flere av de i denne byen. De romsterer i søppelkassene og finner mat der, eller de plyndrer frukt i hagen til folk. Jeg har hørt at folk har spist disse dyrene, men jeg har aldri smakt på de. Hvis jeg skulle prøve og spist en engang blir det nok ikke denne som jeg så liggende død på bakken. Den hadde nok ligget en stund.

Nå står jeg på hellig grunn

Jeg befinner meg fortsatt i Iguaba Grande. Det er en fin liten landsby, men at det er mangel på turistattraksjoner her er nok ingen overdrivelse. Jeg har lest litt om byen i det siste og det dukket opp et sted som het Monte das Oliveiras. Monte betyr haug og det skal visst være et slags hellig sted som ligger litt i høyden. Det så ut som et interessant sted på bildene som dukket opp når jeg søkte på internett på ting man burde gjøre i Iguaba Grande. Monte das Oliveiras er et sted folk reiser for å be. Jeg er på ingen måte religiøs, men at sånne hellige området kan være interessante å sjekke ut det synes jeg. Kanskje kan jeg lære litt mer om religion i tillegg. Lærdom og kunnskap får man aldri nok av.

Det hellige stedet ligger inne i Parque Ecologico Celia Barbosa da Silva. En fellespark jeg skrev om i forrige artikkel. Kan lese om den her : https://brasilbloggen.com/?p=4607

Det var en flott tillaget sti bygget av brostein som førte meg oppover berget. Fint og ryddig laget med flott natur på begge sider av stien. Her har de virkelig gjort en god jobb. Det var også satt opp forskjellige skilt. Små vers tatt ut fra bibelen, selvfølgelig på portugisisk. Jeg klarte enkelt å tyde all teksten. Det tok ikke mange minuttene før jeg kom meg opp på toppen så man trenger ikke være i god form for å komme for å be. Det tok ikke mer enn 5minutter å komme seg dit. En spasertur de fleste klarer. Det var fint å ryddig der også. Et lite området med sitteplasser og en stående bokholder der sannsynligvis en foredragsholder leser fra bibelen titt og ofte. Jeg merket ingen tilknytning til noen guder når jeg sto der alene, men nå er jeg ikke religiøs heller. Man må vel be og tro for at noen der oppe skal høre deg? Det ble uansett en fin tur i varmen og hvis man først er i parken så er det dumt å ikke ta den lette turen opp på toppen.

Jeg måtte ta turen dit alene. Kona er ikke interessert i å følge meg til sånne religiøse steder. Litt synd egentlig. Jeg tror hun hadde likt dette sjarmerende området. Man trenger ikke være religiøs for å ta turen så hvis noen tilfeldigvis er i Iguaba Grande på ferie er det bare å stikke dit.

Et reisetips fra Iguaba Grande

Jeg plukket opp et reisetips fra internett at Parque Ecologico Celia Barbosa da Silva som ligger i Iguaba Grande er et flott sted og ta med familien. Parken ligger ikke så langt unna sovestedet vårt, nøyaktig 3.5km ifølge gps`en. Kona var i nabobyen så turen måtte jeg ta alene. Det å gå etter en gps er utrolig enkelt. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å leve uten smarttelefon. Problemet er at den tar den korteste ruta. Når man bruker beina som framkomstmiddel høres kanskje det uproblematisk ut, noe det også burde være, men i Brasil er det alltid noen nabolag i de fleste byer som er litt mer lugubre enn de andre. Sånne ting tar ikke en gps forhold til og jeg endte opp med å passere et ganske utrivelig sted. Heldigvis gikk jeg mitt på dagen. Ulykker skjer oftest når kveldinga kommer og mørket faller. Jeg tar bare med meg de pengene jeg skal bruke den dagen jeg går ut i tillegg. Lommeboka og bankkortene blir igjen hjemme. I verste fall er det bare et par hundrelapper jeg mister og en mobil som ikke er verdt all verden. Et overkommelig økonomisk tap. Selv om jeg følte at jeg var den eneste hvite personen i området når jeg passerte det ene halvferdige huset etter det andre, og søppel var kastet tilfeldig der det hadde passet folk så kom jeg meg helberget frem til parken.

Jeg synes kanskje den var i det minste laget. Skal ikke klage for mye. Det var tross alt gratis inngang. Det var Lørdag, omtrent mitt på dagen og jeg synes det var utrolig lite folk der. De få folka som var der satt foran den ene matcontaineren å drakk øl mens barna lekte på barneområdet som var fylt opp med lekegjenstander. De få menneskene som var der dro ganske tidlig så jeg fikk hele parken for meg selv.

Jeg fikk ihvertfall selskap av noen ender. Hyggelige dyr, spesielt når jeg ga de litt potetgull fra posen jeg kjøpte på veien til stedet. De begynte og sloss om maten og jeg merket jeg angret på at jeg ikke kjøpte mer mat til dyrene. Jeg hadde litt for lite igjen i posen til å mette alle.

Det var laget en flott sti rundt parken så det var lekende lett å gå der. Ingen anstrengelser overhodet med å komme seg frem, selv under blå himmel og steikende sol. Heldigvis kom jeg meg inn i jungelen etter kort tid som på eventyrligvis kastet skygge under seg. Den kom akkurat tidsnok. Jeg kjente det begynte å svi i hodebunnen pga sola. Jeg brukte solkrem i ansiktet, men å gnu inn krem i hodebunnen når man klipper håret litt for kort med maskin er det vel ingen som gjør. Jeg må bli flinkere til å bruke solhatt.

Det var satt opp skilt rundt hele vannet at det var forbudt å bade. Det hadde uansett ikke falt meg inn. Vannet var altfor brunt og grumsete til det. Det var faktisk satt opp forbudt skilt der det var sump terreng også. Hvem i all verden hadde badet der uansett?

Det går en sti til Monte Das Oliveiras, et hellig sted som ligger inne i selve parken. Jeg fikk ikke tid til å utforske det stedet denne dagen. Som oftest så går tiden altfor fort når man hygger seg og jeg måtte ta hjemturen før det mørknet. Jeg er ikke kjent her og jeg vil ikke ta tilbaketuren når kveldinga kommer. Monte Das Oliveiras, det hellige stedet får jeg nesten ha til gode. Det kommer en dag i morgen også.

Favorittkafe

Det finnes vel ikke noe stort bedre enn å sløve på en cafe? Jeg har allerede funnet mitt favorittsted i Iguaba Grande. Jeg har vært her en stund så det tok lang nok tid før jeg fant stedet. Men når man venter på noe godt venter man ikke forgjeves er vel et kjent uttrykk. Stemmer bra og jeg har vært der utallige ganger den siste tiden. Det står alltid en eldre herremann ved inngangen for å ønske deg velkommen. Sannsynligvis eieren. En sympatisk mann som alltid yter god service. Det er så sinnssykt billig på stedet også. En kaffe for 2 reais. Mange steder koster det 5 ganger prisen. Nesten så jeg ikke trengte å kjøpe min egen kaffetrakter til leiligheten. Men stedet er tross alt ikke døgnåpent og jeg må ha påfyll av den sorte drikk flere ganger om dagen. Til kaffen tar jeg alltid pao na chapa, en brasiliansk toast det skal godt gjøres å spise kun en av. Kona tar alltid en kake til kaffen, av den sunne sorten. Kona jobber alltid med mobilen. De har selvfølelig wifi her. Jeg føler mobilbruk har tatt over mye av det sosiale livet de siste årene. Flere som føler det samme?

Etter kaffen bruker jeg alltid å ta en rusletur i nabolaget. Området er fint det. Lett å slå ihjel tid på stedet. Det ligger en liten sjarmerende plantebutikk her. Jeg har vært innom den noenganger. Brasil har mange sånne små butikker som selger ting til hagen. Hvis jeg skaffer meg en tomt i byen i fremtiden skal jeg innom for å handle meg noen trær.

Øverst i veien troner kirken som skuer over området. Den har ikke vært oppe de gangene jeg har vært her. Den er ikke så vakker heller som kirker ofte er. Jeg har ingen anelse om hva slags religion bygget tilhører. Det finnes så utallige religioner i dette landet som stammer fra hele verden pga landets flerkulturelle folkeslag. Det er nesten umulig å sette seg inn i alle disse forskjellige gudene. Ikke interesserer det meg så mye heller selv om folk får tro på hva de vil. Om ikke lenge skal jeg reise til et ny severdighet Iguaba Grande har å tilby. En flott park som ligger et stykke unna sentrum Det stedet er jeg litt spent på å se. Følg med i neste artikkel for bilder og tekst.

For en matopplevelse

Det er en ting som er fint med å ikke ha møbler som f.eks kjøleskap, og det er at all maten må man kjøpe ute. Jeg vet nå ikke hvor lenge jeg orker å leve i ei leilighet kun med en madrass og noen bøker som lesestoff, men til nå har det godt overraskende greit. Jeg er ikke så storkrevende av meg, og det er heller ikke min bedre halvdel.

Kona kom hjem fra jobb veldig sent en kveld og ettersom vi ikke hadde noe særlig mat i leiligheten, bortsett fra et og annet tørt brød som lå på benken, ville hun ta med meg ut og vise meg et nytt matsted. Selv om jeg var litt søvnig og egentlig hadde lyst til å legge meg så har jeg vondt for å si nei takk til et måltid, uansett hvor sent på kvelden og hvor trøtt jeg eventuelt er. Det var naturligvis veldig mørkt ute når vi gikk, og det virket som det var kun vi som var oppe i nabolaget når vi spaserte til spisestedet. Kona hadde vært og spist der før. Det var derimot min første gang.

Spisestedet var bygd på en utrolig simpel måte. Det var et lite åpent skur som lå etter veien der de grillet mat på spyd. Selve grillen hadde et enkelt plåttak over seg, og på disken som var laget av enkelt treverk ute i det fri, kun overdekt av det samme enkle takbygget, lå tilbehøret til grillmaten. Jeg må si jeg ble litt skeptisk, men lukta fra kjøttet gjorde meg enda mer sulten.

Vi bestilte maten og til min store overraskelse hadde de til og med kortautomat på stedet. Oppgjøret blir litt enklere da, men det er mange som kun tar imot kontant betaling nedi her, spesielt på så enkle spisesteder som dette. Vi tok maten på stedet. Utenfor skuret var det satt opp enkle plastikkhagemøbler man kunne sitte å spise maten på. Grillmaten smakte helt nydelig. Det gjorde tilbehøret også. Og den hjemmelagede grillsausen ga kjøttet en enda bedre smak. Ettersom vi ble sittende ute i det fri, under åpen himmel og gomle grillmat kom det selvfølgelig en flokk gatehunder som også var sultne. Jeg bruker ofte gi hundene nedi her mat, men denne gangen ble det ingenting til overs. De var såpass kraftige så jeg tror ikke de led noen nød uansett. Jeg har ingen anelse om hva spisestedet heter, eller om det i det hele tatt har noe navn, men det blir ikke siste gangen jeg skal spise kveldsmaten der. Dette ble rett og slett en enestående matopplevelse. Hvis noen av dere skal til Iguaba Grande, den lille strandbyen i delstaten Rio de Janeiro, stikk innom og kjøp grillmat hvis dere ser et lite skur med overbygd plåttak som ligger etter veien. Prisen kom forresten på 30 reais, med drikke.

Man vet man bor på landsbygda når…..

Vi har bodd en stund i landsbyen Iguaba Grande. Jeg begynner å skli inn i en hverdagsrutine der bl.a å gå ned til den flotte stranden som strekker seg gjennom byen er en aktivitet jeg nesten gjør daglig. Det har vært utrolig varmt i det siste så det har blitt minimalt med søvn. Jeg har verken air condition eller ventilator i leiligheten til å kjøle meg ned så det blir ikke alltid nok timer på øyet. Denne dagen derimot var det fryktelig mye vind. Jeg trodde jeg skulle blåse til havs en periode når jeg gikk etter strandkanten. Det var lite folk på stedet, men jeg la merke til 2 personer som drev og skulle plukke med seg kokosnøtter på de veldig høye palmetrærne som ligger på stranden. Den ene mannen klatret bare rett opp på toppen og fikk løstnet kokosen, og kastet de ned til han som sto på bakken og tok imot fruktene. Jeg så ikke han brukte noen form for sikring og at han ikke blåste ned synes jeg er rart. Tydeligvis var han både i sprekere og bedre form enn jeg er i, uten at det skal så mye til. Han kunne umulig ha høydeskrekk heller, noe jeg har hatt hele livet. Ikke at det plager meg nevneverdig. Jeg kjøper kokosnøttene på butikken uansett.

Det er ofte jeg får øye på folk som går rundt og plukker søppel på denne lille landsbygda også. Jeg vet ikke om det er så mye penger i det, men tydeligvis har de nok til å overleve. Jeg synes mange av de ser både tynne og slitne ut, og merker jeg synes litt synd på mange av de. De virker uansett i godt humør så kanskje de ikke er så opptatt av eiendeler og stor formue. For alt jeg vet kan de være millionærer også, selv om jeg har mine tvil.

Jeg har også iløpet av tiden skaffet meg et favorittbakeri jeg spiser frokosten min på, som ligger et steinkast unna huset. Når jeg tilfeldigvis satt der med en kopp kaffe fikk jeg øye på noen arbeidsfolk som tydeligvis drev et lite flyttebyrå. Det er kanskje ikke noe spesielt med nettopp det, men disse 2 ungdommene flyttet kjøleskapet bare med hjelp av en hest, eller kanskje det var et esel? Jeg fikk ihvertfall tatt et bilde for å forevige øyeblikket. Det er da man vet man bor på landsbygda, men fint er det her. Et sånt skue har jeg aldri fått de årene jeg bodde i Norge.