Brasilbloggen

Fulle ryttere på hesteryggen

Kona har planlagt en familiepiknik i dagevis nå. Jeg og kona har ingen barn, men hennes familie har utallige, og noen av de har hun invitert med på en piknik ute i naturen. Jeg har ikke stått for noe av planleggingen. Den biten må hun ta seg av.

Problemet de siste dagene er at det har regna utrolig mye. Det har nesten knapt vært opphold og piknik i regnvær står jeg nok over. Dagen vi skulle ut regnet det også og jeg mista litt lysta på turen. Jeg hadde vel egentlig ikke så veldig lyst uansett, selv om det var kjøpt inn nok øl. Været snudde mirakuløst i løpet av morgenen vi skulle dra, og det ble en piknik likevel. Problemet var at det er kun vi som har tilgang på bil. Kona måtte hente sin familie i nabobyen. Det var ikke plass til meg og jeg måtte møte de ved naturreservatet et par km unna huset vårt.

Gå dit i varmen var slitsomt. Det ble fryktelig varmt utover dagen, og når jeg kom frem andpusten og litt forsent hadde selvfølgelig damene i følget tatt med nok ting og bære på som vi måtte ta med videre. Dit vi skulle gikk det ikke bilvei, og jeg endte opp med å bære bl.a et helt bord alene som maten skulle stå på. Mannen til konas søster måtte bære kjølebaggen fylt opp av isbiter og øl. Den ble en del lettere når vi gikk innover jungelen. Det ble mange drikkestopp og vi ble begge ganske brisne når vi kom frem til stedet kona og søsteren hennes ville sitte.

En liten grill hadde de tatt med også, men grillingen holdt jeg meg unna. Jeg badet heller i lagunen sammen med barna som var med på turen, og de hadde tatt med en fotball vi kunne spille med i vannet. Jeg følte meg litt som et barn igjen selv, men tror kanskje det var pga alkoholen og ikke vannleken.

Ponta da Farinha er et utrolig vakkert sted jeg har besøkt en gang alene, men jeg synes det var hyggelig å reise tilbake dit sammen med noen andre. Det eneste skåret i gleden var alt saltinnholdet i laguen vannet er kjent for. Jeg merket det svidde flere ganger når jeg fikk det varme vannet i øynene. Men det var uansett verdt å ta en lang dukkert og få avkjølt seg. Man blir aldri lei av å bade.

Det kom noen folk som badet hestene sine i vannet også. De var nok ikke edrue. Jeg har sett fulle folk på hesteryggen før i Brasil. Jeg leste en historie at de første bilene som kom fikk folk til å protestere. En bil frakter deg ikke hjem på egenhånd hvis du drikker deg dritings og sovner, sånn som en hest gjør hvis du sovner på hesteryggen etter litt for mye innabords. Kanskje det er en hest jeg må skaffe meg? Jeg fikk tross alt ikke sitteplass i bilen på veien hit.

For flere bilder, her er et innlegg fra sist gang jeg besøkte stedet : https://brasilbloggen.com/?p=4941

Treskur, kalde øl og en naturperle

Det har hvert forferdelig varmt i det siste og hva er da bedre enn å stikke en tur til strandbyen Araruama for en dukkert. Jeg og kona skal besøke et helt nytt sted idag som heter Pontinha do Outeiro. Et sted jeg tilfeldigvis fant frem på Google maps. Det er lenge siden jeg har besøkt byen og jeg elsker å utforske nye plasser. Området ligger helt inntil den store lagunen ved navn Lagua de Araruama og stedet ligger helt ytterst på en odde som strekker seg ut i vannet. Jeg har store forventinger til denne naturperlen som er en turistattraksjon vi aldri har besøkt, og når vi i tillegg ikke bor så lange turen unna er det bare å sette seg i bilen og ta turen. Stekende sol og uten air condition var ikke kjøreturen av de mest behagelige, men det tok ikke lange tiden før vi var fremme, heldigvis. Det går bilvei helt frem til Pontinha do Outeiro, og med gps var det enkelt å finne dit.

Stedet imponerte spesielt min kone. Joda, jeg skal ikke klage. Det var en vakker plass, men den intense varmen gjorde at jeg ikke helt klarte å ta innover meg naturperlen. Jeg sliter litt med varmen i perioder, men en forfriskende dukkert gjorde sitt til at jeg ble et litt bedre selskap. Utrolig langgrunt så man trenger ikke være redd for å drukne. Jeg er en dyktig svømmer uansett så jeg føler meg ganske trygg i vannet allikevel.

Det er utallige vakre steder og natur rundt denne lagunen uavhengig hva slags by man stopper i. Kommer man seg frem til vannet er det vakre plasser overalt, og dette området var intet unntak. Vannet var krystallklart, noe som ikke alltid er tilfelle. Noen steder er vannet i lagunen grumsete, andre steder krystallklart. Merkelig. Vannet var varmt som det ofte er og det høye saltinnholdet gjorde at det svir litt i øyene. Det må man tåle så lenge man får avkjølt seg.

Etter en stund måtte vi komme oss videre. Vi ville bli litt kjent med nabolaget også. Ingen av oss hadde tross alt vært her tidligere og vi begynte å bli sulten på en matbit. Det var ikke enkelt å finne et sted der vi kjørte rundt på hullete grusveier i smale gater. Jeg synes egentlig ikke selve nabolaget var så imponerende. Det ble litt for landsbygda for meg, men en dag skal jeg vel overleve. Kona elsket stedet og ville flytte hit med en gang. Det får isåfall bli uten meg. Dette blir for øde for min del. Vi fant ihvertfall frem til et spisested tilslutt. En veldig enkel bar/restaurant. Sjarmerende sted og maten smakte godt. Vi fikk servert den av en servitør som jobbet uten t-skjorte. Et par øl ble det også, men den var litt for lunken og ble servert på boks.

Vi gikk videre og kom til et annet sted der folka bodde i sammensatte treskur. Noen av familiene hadde barn også, men de var hyggelige og imøtekommende. Vi fikk pent beskjed om at vi kunne passere nabolaget de bodde i for å komme til andre siden. Jeg sniktok et bilde, uten at de så noe. Jeg synes faktisk de hadde en veldig primitiv, men en sjarmerende levestil. Jeg kunne nok ikke klart å bo sånn selv, men for ei ukes tid hadde vært gøy å oppleve.

Praia Pointinha do Outeiro var et annet sted jeg ville se. Ei strand som ligger inntil lagunen. Vi kom dit litt sent. Vi stoppet nemlig innom en bar der jeg endte opp med å ta meg litt for mange kalde øl. Denne gangen fikk jeg servert de i glassflaske, og de var iskalde. Perfekt på en varm dag som dette og det var Lørdag i tillegg. Da er det lov. Kona var sjåfør og klagde ikke. Det ble uansett et lite strandbilde i mørket etter at ølglasset ble tømt.

Hiver meg på bloggbølgen

Da har jeg nettopp ordnet meg min egen blogg. Jeg har null erfaring med blogging så hvis noen har noen tips og råd tas det imot meg glede. Jeg liker og lese bøker og har startet og lest litt andre blogger rundt omkring på internett.

Er mange å velge mellom, av mange dyktige skribenter. Jeg velger i starten å blogge anonymt. Bloggen er under utvikling og det var litt mer en jeg trodde å sette seg inn i. Håper det kommer seg etterhvert så bloggen blir litt mere systematisk. Den er noe rotete nå.

Bloggen min vil dreie seg hovedsakelig om Brasil. Litt om steder jeg besøker og litt om hverdagslivet generelt. Jeg er bosatt i landet store deler av året og bor her sammen med min brasilianske kone.

Jeg har fått mange spørsmål opp gjennom årene om det store vakre landet jeg besøkte for første gang for mange år siden. Nå kan alle de personene og andre følge meg på bloggen for informasjon og forhåpentligvis leseunderholdning.

Den første turen jeg dro ned dit og ferierte var bare en tilfeldighet.
Jeg kunne også lite om landet og geografi forøvrig at jeg ikke engang visste hvilken verdensdel landet lå i.
Trodde det lå i Afrika først, men det ligger jo selvfølgelig i Sør-Amerika.Geografien min er heldigvis noe bedre i dag og jeg har lært landet å kjenne både på godt og vondt.

Og der har jeg akkurat skrevet ferdig mitt aller første blogginnlegg

En fottur til en ukjent utsiktspost i Araruama

Helt tilfeldig fikk jeg øye på en annen turistattraksjon som ligger i byen Araruama. Jeg klikka rundt på Google maps, litt sånn tilfeldig, og plutselig fikk jeg øye på en utsiktspost ved navn Mirante da Torre da Embratel, og til min store overraskelse lå stedet ikke lengre enn 5km unna der jeg holder til. Jeg prøvde å lese meg opp om utsiktsposten, men det var ingen turister som hadde lagt igjen noen anmeldelse om området. Da er det bare en måte å finne ut hvordan stedet er og det er å gå dit på egenhånd. Det er ofte sånne turer jeg liker best.

Denne turen bestemte jeg meg for å ta til fots helt alene denne Lørdagen. Kona ville slappe av hjemme i Iguaba. Helt forståelig. Det er nok kanskje det de fleste liker å bruke helga på. Jeg derimot har fått smaken på fotturer og jeg er alltid ute etter nye ruter å gå. Kartet jeg gikk etter på mobilen tok den korteste veien, men nabolagene jeg passerte var ikke av de beste. Grusveier, slitte hus, bjeffende hunder og en og annen hest som sto og beitet for seg selv på en tilfeldig gressflekk på ei ubebygd tomt. Helt vanlig syn på den brasilianske landsbygda.

Jeg tok turen på dagtid. Jeg er alltid forsiktig med å spasere rundt i Brasil når det mørkner. Iguaba Grande her jeg bor er nok ganske trygg, men nabobyen jeg går til, Araruama har ikke det samme gode rykte og det er dit utsiktsposten ligger.

Det var fryktelig varmt å gå, selv om sommeren nærmer seg slutten. Sola steker året rundt i delstaten Rio de Janeiro, spesielt i byene på havnivå. Jeg gikk i singlet og short, men glemte solkrem. Jeg brukte ikke lange tiden på å finne frem. Jeg gikk litt feil et par ganger, noe jeg som oftest gjør. Lese kart har aldri vært min sterke side. Jeg er altfor desorientert, men jeg kommer som regel frem til målet tilslutt. Denne gangen var intet unntak. Jeg kom frem hel med litt solbrente skuldre. Ikke ble jeg særlig sliten heller, selv om den siste kilometeren gikk rett opp der tårnet sto.

Naturen er helt fabelaktig i Araruama. Man må bare gå litt vekke fra sentrum. Her var det fint. Flott utsikt og ingen mennesker. Dette er tydeligvis ikke et kjent sted. Jeg møtte ikke på noen. Det er egentlig litt rart med tanke på hvor fin tur dette ble. Passer meg utmerket. Jeg er introvert og ikke så glad i mennesker og småprat. Natur derimot, det blir jeg i godt humør og avslappet av. Utsikten var helt fenomenal. Det eneste skåret i gleden var fottøyet mitt. Jeg gikk i brasilianske slipperser og klarte å slå stortåa mi borti en stein på grusveien og fikk meg et stygt kutt som svidde noe forferdelig. Tilbaketuren med en liten fotskade ble ikke like bra, men jeg kom meg hjem tilslutt selv om det tok noe lengre tid.

Deck dos Pescadores – En turistattraksjon verdt et besøk

Demne dagen gikk ikke helt som planlagt, men jeg er overbevist at den ikke kunne ha blitt noe bedre uansett.

Det var helligdag og jeg, kona og hennes lillesøster bestemte oss for å ta en liten utflukt til et lite nabolag i nabobyen. Stedet lå 40 km unna. Et godt stykke med andre ord, men helt overkommelig. Vi tok en vei vi har kjørt før. Rundt selve lagoa de Araruama. Jeg begynner å bli kjent rundt vannet nå. Vi har besøkt utallige steder rundt denne lagunen, og jeg har skrevet om de fleste av de. Jeg var sjåfør og selve kjøreturen var en reiseopplevelse i seg selv. Problemet var kanskje fartshumpene. Jeg får som regel ikke øye på de før de slår oppunder bilen. Jeg er litt for opptatt av naturen ved siden av veien. Brasil har så vakker natur. Kona blir like hissig hver gang. Det får hun tåle når jeg skal kjøre. Det er lite trafikk i dette området så man trenger ikke være redd for noen trafikkulykker. Nabolaget vi skulle bruke dagen på ligger utenfor Arraial do Cabo. Stedet var så falleferdig og stygt av vi heller valgte å ta turen til sentrum av Arraial do Cabo.

Startet dagen med et måltid. Altfor dyrt, men mann betaler nok litt for utsikten. Når man spiser ved siden av havet og restauranten ligger nesten på stranden er det nok beliggenheten man betaler for. Maten forøvrig smakte heller ikke noe særlig. Vi ble alle litt skuffet, men når byen imponerer til de grader spiller det egentlig ingen rolle. Da overlever man en overpriset middag med lite smak.

Jeg har vært i dette området før. Jeg har vært mange gamger i byen Arraial do Cabo. En vakrere strandby skal man lete lenge etter. Når vi gikk etter strandveien dukket det opp et sted som heter Deck do Pescador et stykke unna. Jeg kjente igjen stedet. Jeg har sett det på bilder. Jeg fikk etter en stund overtalt følge til å gå dit. Jeg fant tilfeldigvis en litt bortgjemt vei som førte oss dit. Men veien som var stengt for trafikk tok oss først opp til høyden. Og det var veldig høyt. Jeg merket jeg var livredd. Jeg blir så skremt av høyder. Jeg gikk så langt unna fjellveggen som overhodet mulig som gikk rett ned i det krystallklare havet. Vi stoppet flere steder for noen utsiktsbilder. Det var et godt stykke å gå etter fjellveien.

Vi passerte et par vakre strender også. Den ene gikk det en bratt betongtrapp ned til som noen pent har laget. Ingen av oss hadde med oss badetøy. Vi skal ta turen tilbake en annen gang til dette stedet. Den lille stranden så sjarmerende ut.

Man kan ta uendelig med flotte bilder i dette turområdet

Dette er nok et populært turiststed. Mange folk her. Tydeligvis et populært sted å røyke marijuana også. Jeg dro kjensel på lukta flere steder.

Utsikten på fjellveien som ledet oss til Deck do Pescador var imponerende.

Når vi endelig kom frem til reisemålet Deck dos Pescadores måtte man betale for å gå inn. Betale for å ta naturbilder? Synes det var litt rart. Det sto vi over. Området består av gamle falleferdige skur, bygget så enkelt som overhodet mulig. Naturen er uansett forlokkende, men litt trist man måtte betale for å gå inn å se på byggverkene. Det var så flott natur rundt hele området så jeg tror ikke man kunne ta så mange bedre bilder om vi hadde gått inn uansett. Det finnes nok mange flere steder man kan utforske i dette turområdet. Litt begrenset hva man får tid til. Det er fryktelig varmt å gå også på denne årstiden. Vi hadde som nevnt ikke med oss badetøy heller til å avkjøle oss.. Et fint reisemål for andre som bor eller skal til Arraial do Cabo.

En innsjø i Saquarema

Dette stedet gledet jeg meg stort til. Vi tok bilen min kone og jeg til en innsjø i byen Saquerema. Vannets navn er lagoa Jacarepiá. Det er fortsatt en del steder jeg har å se i denne strandbyen som ikke ligger så langt unna Rio, det skal være verdt å ta en titt på. Små helgeturer er noe vi begge setter pris på og i denne varmen, på en Lørdag, dro vi med et godt smil om munnen. Livet leker om dagen og ting har virkelig godt våres vei i det siste. God helse, helt grei økonomi og brasiliansk natur som mange kan drømme om.

Når vi kom frem til en stor parkeringsplass med altfor mange biler, det var tross alt lørdag, ble vi enige om at dette stedet ikke svarte helt til forventningene våre. Altfor mange folk, altfor høy musikk og litt for høyt alkoholinntak på enkelte.

Det var mange barn der. Dette er tydeligvis et populært sted å ta med familien. Jeg fikk ikke tatt mange bildene av stedet. Knipse bilder fra badesteder kan fort bli upopulært og litt creepy. Den store fotballbanen like ved var fylt opp av ungdommer som sparket fotball, Brasil’s mest populære sport. Tydeligvis drakk ikke alle alkohol denne dagen. Frisk og flott ungdom.

Når vi dro til vannet som kanskje ikke var så imponerende var naturen rundt mer forlokkende. Vi dro forbi uttalige flotte steder og det er et stort naturreservat som ligger i området som heter Reserva Ecológica Estadual de Jacarepiá. Samme navn som innsjøen. Vi tok heller turen dit ettersom folkemengder er noe jeg ikke kan fordra, spesielt når de fleste har litt for mange øl innabords. Vi angret ikke et sekund. Vi ble begge helt lamslåtte av hvor øde og vakkert det var her. Man skal fortsatt være litt forsiktig å ikke sove i timen. Det er på sånne øde steder ting kan skje, og det har forekommet titt og ofte at i sånne bortgjemte steder og kratt etterforskere finner frem til savnede personer som har ligget en stund. Det velger jeg selvfølgelig å ikke tenke altfor mye på. Da går det utover livskvaliteten, men å ta sine forholdsregler er nok ikke dumt. Spasere rundt mitt på dagen når sola er oppe er nok en grei regel å ha i bakhodet.

En nysgjerrig hest. Denne hadde nok ikke sett mange nordmenn.

Vi fant ingen spesifikt tursti å gå etter i området, ei heller noen skilt som førte oss til noen. Google maps visste heller ikke om noen steder man lett kunne ta seg en spasertur. Vi ble bare gående rundt der vi kom oss frem uten å kjempe for livet. Jeg liker å spare kalorier i sola. Litt for lat er jeg nok også. En egenskap jeg har bært med meg mesteparten av livet, ofte til min kones store frustrasjon. Noe skal de ha å klage over, og jeg har flere enn en gang mint henne på at ingen er perfekte.

En sleip parkeringsvakt

Vi tok dagen i Araruama i dag. En flott strandby i Rio de Janeiro. Den ligger ikke langt unna der vi bor og jeg og kona har besøkt den flere ganger. Det er en stund siden jeg tok meg en tur til selve sentrum av byen. Dit dro vi idag.

Var et forferdelig jag å finne parkering når vi kom frem, selv om vi var der veldig tidlig. Vi fant et sted foran sykehuset der vi fikk hjelp av en som jobbet som en selvstendig parkeringsvakt som guidet oss frem til vi fant et sted vi kunne sette fra oss bilen. Med selvstendig mener jeg at selve jobben var ulovlig og parkeringen var egentlig gratis, og vi kunne selv bestemme for mye vi ville tipse han. Vi ga 10reais. Ganske mye, ihvertfall med tanke hvor mye han tjente. Ifølge han selv lå han på en dagsinntekt på 25reais og han ble ofte jaget av politi ettersom det var en ulovlig jobb. Jeg synes han var behjelpelig tross alt. Kan hende han tjente noe mer, men tok en spansk en for å få et par kroner ekstra i tips. Ihvertfall funka det.

Jeg og kona stakk innom et kjøpesenter. Det ligger på andre siden av veien av det store Araruama skiltet jeg brukte som artikkelbildet. Brasil er så gode på sånne skilt. Du ser de mange steder og med lagunen som bakgrunn ble bildet bra det. Open mall het kjøpesenteret. Det er gratis Wifi der, kaffebarer og steder å spise mat. Vi tok en middag der. Stroganoff på meg og en kjøttbit på kona. Med musikk i bakgrunnen og åpen himmel, open mall har ikke overbygd tak, ble det en god og flott stemning. Konger lever ikke så godt.

Jeg tok meg en liten tur til gågaten like ved også. Kona ble igjen for å titte litt i butikker. Hun er vist på jakt etter en sofa. Jeg hater shopping så jeg gikk og gjorde hva som helst annet. Da ble det en liten visitt til gågaten som ligger like ved senteret vi nettopp spiste på. Det var ikke store gaten, men det gikk ann å slå ihjel litt tid der også. Problemet var egentlig varmen. Det er så utrolig varmt i denne byen, spesielt på en dag som dette når det ikke er noe vind.

Vi gikk mer rundt i byen, men pga den intense varmen ble det ikke lange turen. Vi måtte sammenligner priser på tv og sofa for å se om det er billigere på internett. Ettersom varmen gjorde oss begge slitne ble det en kort, men en hyggelig dag i Araruama.

Jaget av en forvokst flyvende bille

Det finnes en vakker foss i byen Saquarema som heter Cahoeira Represa do Rio Seco. Jeg elsker natur og det gjør også min bedre halvdel. Hva er da bedre enn å ta turen dit. Vi bor bare en times tid unna med bil. Jeg har besøkt byen Saquerema flere ganger, men jeg har aldri sett fossen før. Det har også vært ekstremt varmt i det siste. Denne dagen var intet unntak. Kanskje det er mulig for et forfriskende bad i løpet av turen? Når vi tar sånne småturer tar vi alltid bilen. Det er så lekende lett å bare reise når man vil rett til reisemålet når avstandene ikke blir så store. Jeg er egentlig ikke så glad i å kjøre bil i Brasil, men hva gjør man ikke for noen reiseopplevelser.

Stedet var litt kronglete å finne igjen. Det var ikke merket med skilt, men google maps gjorde jobben. Vi stoppet bilen like ved veien og vi måtte gå nesten rett ned en utrolig bratt skråning for å komme til fossen. Når vi endelig hadde kommet de få meterne ned, og jeg slapp med skrekken av å nesten falle å slå meg ihjel var jammen fossen tørr. Helt uttørket. Vi fikk knapt dyppet føttene nedi den lille vannpytten av en inntørket elv. Man er kanskje ikke like heldig hver gang, og vi tok oss tid til å gå videre nedover elva, i brasilianske slipperser. Heldigvis trådde jeg ikke på noen slanger eller skorpioner når jeg gikk i elva. Det eneste insektet var en flyvende svær billeaktig sak som ga fra seg en uhyggelig summelyd som skremte livet av meg. Den dukka opp flere ganger, innpåsliten som den var. Jeg fikk ristet den av meg med å ta beina fatt. Kona så bare oppgitt på meg. Hun bryr seg lite om sånt, men til mitt forsvar har jeg vokst opp i kalde Norge. Det eneste insektet som plager meg der er vepsen, og den er ikke ute hele året.

Vi kom frem til en annen del av elva og der var det noe mere vann. Det var også lagt ut forskjellige gjenstander som blir brukt som et vodoo rituale. En religion som er ganske utbrett i Brasil. Jeg er ikke overtroisk og tenkte lite på det, men kona er ikke begeistret for sånt og ville brått snu å reise.

Jeg fikk overtalt henne til å bli litt lengre. Vi tuslet videre og gikk et godt stykke på selve jordveien vi hadde parkert bilen på. Selv om veien var hullete og kanskje ikke den beste å kjøre bilen etter var den helt utmerket å gå etter. Det er også så mye friskere temperatur når man kommer i jungelen. Trærne har en avkjølende effekt og i tillegg dekker de for sola.

Litt synd at det var så lite vann i selve elva. Rio Seco betyr også tørr elv. Det lå litt i navnet at den var tørket ut, spesielt i denne varmen. Kanskje tar vi turen tilbake en annen gang.

Har du lyst på ei katte eller fem?

Fordelen med å stå opp tidlig i denne byen jeg nå bor i er at man får hele byen for seg selv. Det er ingen som har stått opp ved 04.00 tida om morgenen i Iguaba Grande. Jeg tipper resten av Brasil sover også. Det gir en glede å gå nedover ei mørk stille gate, bare periodevis avbrutt av en og annen gatehund som roter litt i søpla etter mat. Det er så tidlig jeg starter dagen. Det er da jeg tar min første treningsøkt, og den tar jeg som regel på stranden. Når man begynner dagene såpass tidlig får jeg gjort unna mange gjøremål, og selv om mange synes det er altfor tidlig å begynne dagen, og kanskje lurer på hvordan det er mulig å komme seg opp før sola står opp, ligger jeg ofte og sover allerede klokka 21.00 på kvelden. Det er sjeldent jeg får for lite søvn.

Treningen tar jeg som nevnt ved stranden. Det finnes ingen bedre følelse enn å ta seg en tidlig joggetur og få med seg soloppgangen i Iguaba Grande. Trafikken starter tidlig og det er vanskelig å ikke bli plaget av bl.a tungtransporten på dette stedet. Trikset er da å løpe med musikk på ørene, koble av å bare fokusere på den fantastiske naturen dette stedet har å by på. Det finnes sikkert utallige turstier man kan løpe på, men jeg foretrekker å løpe barbeint på sandunderlag. Jeg har heller ikke noe annet valg etter at noen stjal løpeskoa mine. Jeg har fortsatt til gode å kjøpe nye etter noen tok dem for et par måneder siden. Du har allerede tenkt riktig. Jeg er en liten gjerrigknark.

Når treningen er over tar jeg alltid den samme veien tilbake igjen, men jeg tror nok jeg må finne en ny gate å ta spaserturen på. Det ligger et bygg, et stort slitt et, med noen butikker på bakkeplan i denne gata. Andreetasjen på dette merkelige bygget står tydeligvis helt tomt og åpent. Det har blitt okkupert av et hav av katter. Jeg liker dyr av alle slag, men de tisser ned hele gata og det lukter noe forferdelig. Jeg skjønner ikke at folk klarer å handle på dette stedet. De virker utrolig redde mennesker de fleste av de så jeg tror nok det er villkatter. Hvis noen trenger en katt eller fem er det bare å ta turen til Iguaba Grande å plukke de du vil ha. Kanskje jeg kan nyte hjemturen uten denne sterke urinlukta.

Byens vakreste naturperle?

Reserva Ponta da Farinha er et naturreservat i byen Iguaba Grande. Der brukte jeg dagen idag. Jeg tok turen dit alene. Stedet lå 5km unna sovestedet mitt.

Jeg måtte ta beina fatt, kona brukte bilen. Jeg har vel aldri gått så mye noengang i hele mitt liv som jeg har gjort etter jeg flytta hit. Men jeg liker det også. Jeg har virkelig fått smaken på fotturer. 5km er kanskje ikke den lengste turen, men den intense varmen som pågår nå i byen gjør sitt til at man merker man blir fort sliten. I tillegg skal mann gå tilbaketuren. Jeg tok med meg ei diger vannflaske, ei bok og en rull med dopapir, litt sånn i tilfelle. Alt fikk lett plass i en liten ryggsekk før jeg for av gårde. Man blir ikke mer Ola Nordmann en dette.

Jeg klarte å gå feil, selv etter google maps. Problemet er at det digitale kartet ikke får med seg ny bebyggelse. Litt ekstra gange dør jeg uansett ikke av. Jeg synes det var litt stress å gå etter selve hovedveien. Trafikkstøy er slitsomt, men heldigvis var det ikke så lange turen før jeg kom meg frem til naturreservatet med hørselen fortsatt intakt.

Naturen bortetter området var fabelaktig. Jeg møtte et par andre turgåere også selv på en Mandag. Men hovedsakelig fikk jeg stedet for meg selv. For en luksus. Det var flere stier der og det dukket opp små sjarmerende strender ved vannkanten. Jeg tok stien der det lot seg gjøre. Gå på sand er mye tyngre. Litt som å gå i snø. Man synker ned i sanden som rask tapper deg for krefter.

Jeg hadde sett meg ut et punkt i området som heter Ponto da Farinha. En utstikker som strekker seg lengst ut i lagunen i området. Jeg kom frem til slutt og turen ble enda litt lengre. Dette naturreservatet var virkelig imponerende og jeg tar gjerne turen tilbake hit. Jeg så flere stier jeg kunne gå.

Det var på dette punktet jeg tok en velfortjent dukkert. For et krystallklart vann. Den myke sanden i vannet var som balsam for slitne føtter. En naturlig fotmassasje fra moder jord. Vannet var utrolig varmt og jeg badet lenge. Lagunen har mange flotte steder og dette var virkelig en naturperle. Jeg synes vannet forandrer seg veldig avhengig av hvor man befinner seg. Noen steder er vannet utrolig grumsete andre steder som her, krystallklart. Dermed ble badeturen mye lengre enn planlagt og dette var noe av det beste jeg har opplevd på lenge. Boka jeg tok med fikk jeg lite brukt for, og det gjaldt heldigvis for dorullen også. Det ble totalt nesten 15km gange.