Geriba, Armação dos Búzios

Kona var på kurs så jeg bestemte meg for å ta meg en liten tur til Geriba. Geriba er et bedre nabolag i Armação dos Búzios og stranden der er meget populær blant turister. Jeg tok en Van utenfor hvor jeg bor. Det går hyppige avganger av minibusser eller vans om du vil som frakter folk rundt omkring i byen.

Når jeg hoppet av bussen og betalte de 3,50 realene turen kostet gikk jeg ikke så lenge rundt før jeg ikke helt skjønte hvor jeg var. Jeg var fullstendig klar over at jeg befant meg i Geriba, men hvor var stranden? Det var helt greit og bare spasere rundt i nabolaget uansett. Her var det flotte villahus og gjestgiverier overalt. Det er ikke i tvil om at dette stedet nyter godt av turisme. Fikk spurt noen kjensfolk i nabolaget om hvor veien til stranden var. De var behjelpelige de, og forklarte meg hvor jeg skulle gå. Språket gikk selvfølgelig på portugisisk. Engelsk kunnskapene er ikke så høye i Brasil, men er man gjest eller bosatt i landet deres er det selvfølgelig min oppgave å lære meg spåket og innrette meg etter skikkene de har her.

Når jeg endelig fant frem til stranden ble jeg ganske imponert. Noen hadde lagd en lang smal murgang som et slags inngangsparti for og komme seg inn til stranden. På muren var det skrevet dikt og andre flotte slagord på portugisisk.

«Ta vare på naturen som det er ditt liv, for den lar deg leve»

Inne på stranden ble jeg overrasket hvor stor den var. Den strekte seg sikkert over 2km. Jeg fikk også øye på en del røde flagg ute i havet. Jeg spurte en som jobbet der hva det betydde. «Deler av stranden er stengt pga høye bølger og understrøm» sa han. Et ganske kjent fenomen på denne stranden fikk jeg beskjed om. Åja tenkte jeg, derfor alle folkene sitter helt på andre enden. Da stakk jeg heller dit for å teste badevannet, men var altfor kaldt etter min smak. Satte meg heller ned for å lese litt i ei bok istedet. Var ikke så varmt som det pleier denne dagen. Faktisk akkurat passe svalt med litt frisk vind og da er lesing et greit tidsfordriv.

Helt greit å slappe av på dette stedet med ei bok.

Det var også små teltboder rundt omkring som selger surfetimer. Ettersom deler av stranden var stengt av og det var forbud mot å hoppe i vannet på disse oppmerkede stedene hadde de naturligvis noe mindre å gjøre enn vanlig.

«Escola de surf» eller surfeskole på norsk for de som vil lære det.

Strandselgere er det på de fleste strender i Armação dos Búzios, også på denne. De var heldigvis ikke så pågående og hvis de blir litt slitsomme er det bare å si : Nao Obrigado (nei takk) så stikker de fort videre til neste gringo. Det er ikke noe galt med det de selger, men de gir deg ofte en såkalt «gringopris» som innebærer at du får æren av å betale 4ganger så mye.

En middag hos Da Nelma like ved stranden

Avsluttet dagen på et lite spisested Da Nelma ikke langt fra stranden. Middagen kom på rundt 40kr og smakte godt som middagene ofte gjør her i Brasil. Hun som eide stedet var også hyggelig og hadde helt klart kokkeegenskapene i orden.

Hvis dere noengang er i nabolaget er det bare å stikke innom for en matbit.

Hvordan få tomatplanter til å blomstre?

Jeg startet dagen idag med å gå ut å plukke tomater. Ingen av tomatplantene jeg har i hagen har jeg plantet selv. De har vokset opp helt av seg selv. Vi har kastet diverse matavfall for å få god plantejord og tomatplantene begynte å spire og gro helt på egenhånd. Passer meg egentlig utmerket. Jeg er ikke kjent for å ha grønne fingre og har trøbbel med å holde liv i en kaktus. Jeg vet ikke hvordan andre folk får tomatplantene sine til å blomstre, men så enkelt var det å gjøre det her i Brasil. Det er også noen Papayatrær som har begynt og spiret, men det tar fort et par år før man kan plukke frukter av de. Jeg har allerede noen av de på fremsiden av tomta jeg har hentet papayafrukt av flere ganger, men de plantet jeg for mange år siden. Frukt koster jo ikke all verden her, men synes det er litt stas å hente dem selv. Problemet er at papayafrukt vokser oppetter stammen, og lengre opp du kommer, vanskeligere er det å strekke seg etter dem. Jeg klarer fortsatt så vidt å nå opp til frukten.

Papayaene vokser oppetter stammen og man må strekke seg lengre og lengre for å nå de.

Jeg har en diger jordflekk på hjørnet av tomta ved siden av grillhytta, og der har jeg som mål å bygge opp min egen grønnsakshage. Jeg mangler også å få ferdig grillhytta, men alt til sin tid. Man stresser ikke nedi varmen i Brasil og alt går i brasiliansk tempo. Ting tar alltid en del lengre tid og det er derfor jeg liker dette landet så godt. Stress hjemme i Norge har jeg hatt nok av opp gjennom årene. Det er igjen utrolig mye jobb igjen for å få istand grønnsakshagen jeg har sett for meg. Målet mitt er selvfølgelig å få en flott hage med god plantejord der jeg bare kan gå ut å hente mine egne friske grønnsaker når det måtte passe. Spise mat uten noen form for sprøytemidler er vel et ønske mange har? Hjørneområde på tomta har jeg kastet et del matrester på en stund, men det er jo begrenset hvor mye matrester det blir etter 2stykker.

Her er flekken jeg skal prøve å få ting til å vokse på.Banantreerne begynner allerede å skyte i været,men er igjen mye jobb.

Tomten er også fylt opp av knuste mursteinshus. Det er vanlig at de bruker knuste byggematerialer som fyllmasse på byggetomter nedi her. Det er sikkert en grei og billig løsning det, men å få noe til å gro på sånne tomter blir desto vanskeligere. Jeg har gravet opp utallige trillebårlass med stein for så å fylle igjen med vanlig jord som jeg har blandet med alt fra hestemøkk til matavfall. Hestemøkka hentet jeg bare med ei trillebår utenfor gata der jeg bor. Det er fortsatt noen som fortsatt bruker hest som fremkostmiddel her vi bor og de setter som regel bare hesten på ei ubebygd tomt eller et annet sted det er noe gress så den holder seg i live. Hvem som eier tomta ser ut til å spille liten rolle, men så lenge den er ubebygd har det vel ikke så mye å si. En gang villedet en hest seg inne på tomta her når porten sto oppe og jeg tok den på fersken en morgen når den spiste tomatene mine. Så lenge den legger igjen litt fersk hestemøkk jeg kan bruke i hagen, og pga den dyreelskeren som jeg er ,tilga jeg den ganske fort selv om jeg guidet den pent ut igjen fra tomten. Koselig med besøk fra både to og firbente.

Siste dag i Rio de Janeiro

Vi våknet tidlig, tok en frokost på hotellet og hoppet i en Taxi. Jada, er klar over at jeg sa jeg aldri skulle ta en Taxi mer i Rio etter Uber sjåføren svindlet meg , men jeg orker ikke tanken på hverken buss eller Metro. Beina mine er utrolig slitne etter altfor mye gange de siste dagene og ettersom dette er den siste dagen vil jeg ha det litt enklere.

Jeg fulgte godt med på takstameteret de kilometerne den kjørte oss. Denne dagen hadde vi planlagt å bruke i dyreparken. Når vi var fremme var den selvfølgelig midlertidig stengt. Noe vi sikkert kunne ha sjekket på forhånd hvis vi hadde planlagt dagen litt bedre. Men taxisjåføren var hyggelig og ga oss et annet tips. Ikke langt unna finnes det en diger markedsplass med navn Feira de Sao Cristovao.

Et bilde jeg tok fra taxituren.

Det var et lite stykke og gå og jeg merket fort den sterke sola allerede begynte å svi i nakken. Jeg hadde på meg solkrem, men solhatten la jeg igjen hjemme. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre lav Gringofaktor noe jeg er glad for. Dette stedet var ganske slitt og falleferdig. Glad det var lyst ute, i mørket hadde jeg vært livredd her.

Markedsplassen var utrolig flott. Her kan man kjøpe alt man trenger og det er åpent 24timer i døgnet. Veldig praktisk hvis man får en akutt trang til å shoppe mitt på natta. Stedet hadde et flott inngangsparti og stedet innenfor var takoverbygd med massevis av forskjellige boder. Kjøpte meg noen T -skjorter av en hyggelig selger mens jeg gikk forbi noen utrolig stygge askebegre. Jeg røyker ikke lengre og hadde nok sluttet hvis jeg hadde hatt disse stående på stuebordet.

Verdens styggeste askebegre?

Vi fant oss et sted for å spise også. Vi satte oss ned på stedet fordi kelnerne begynte å mase noe veldig når vi passerte serveringsstedet. Etter at vi hadde satt oss uteble servicen og de fløy rundt videre for å finne flere gjester som var dumme nok til å sette seg. Når maten endelig kom på bordet var den ikke skikkelig tilberedt heller. Kjøttet var rødt og blodig og gudene vet hva slags dyr det stammet fra. Nei, dette turte jeg ikke spise. Potetene var ikke ordentlig fritert heller, og drikkepåfyll måtte vi mase på kelnerne for å få. Det var kun 4gjester inne på restauranten. Hvorfor alt tok så lang tid vet jeg ikke. Det skuffende måltidet kom på 85real og de la på 6% i tips. Hva slags service vi tipset for har jeg fortsatt trøbbel med å forstå den dag idag.

Utstilling av mat man kunne kjøpe inne på markedsplassen. Denne var forøvrig av plastikk og ikke spiselig.

Vi tilbrakte mesteparten av dagen inne på markedsplassen og når det begynte å bli sent dro vi tilbake på hotellet, pakket tingene våres og gjorde klart til utchecking dagen etter, Det blir nok ingen lenge til neste tur jeg skal besøke Rio de Janeiro. Denne byen er fantastisk og vi har fortsatt mye å utforske i denne storbyen. Det får bli med en annen gang.

Besøke Cristo Redentor eller kristusstatuen

Vi våknet grytidlig på morgenen og jeg var utrolig støl i kroppen etter all gåingen dagen i forveien. Jeg byttet ut slippersene med joggesko som dempet smertene noe. Vi tok en frokost på hotellet og gikk ut i storbyen Rio. Denne dagen bestemte vi oss for å besøke statuen Cristo Rendentor. Vi tok en metro som var fullstappet av folk selv om det var tidlig på morgenen og hoppet av på stoppestedet Largo do Machado. Et utrolig fint sted med boder og diverse restauranter. Vi stakk innom et stort utetelt som var fullstappet av billige bruktbøker. Jeg må alltid stoppe på sånne steder så vi brukte en god stund for å lete etter noen bokskatter. Ble ingen handel, vi har fortsatt en del uleste bøker på bokhylla hjemme.

Kristusstatuen, eller Cristo Redentor på portugisisk er plassert på fjelltoppen Corcovado. For å komme dit tok vi minibuss som kostet 63real per person. Jeg synes turen opp dit var en opplevelse i seg selv. Var spennede å kjøre gjennom Tijuca nasjonalpark og se jungelen som befinner seg midt i en storby. Utsikten ble naturlig nok bedre og bedre høyere opp vi kom og jeg begynte å merke høydeskrekken komme snikende mens jeg så utover Rio de Janeiro fra bussvinduet.

Fremme på toppen fantes det en del turstier man kunne ta, men de var stengt pga fuktighet i lufta. Det var farlig og bevege seg i sånt fjellterreng hvis det var skyet og fuktig i været. Noe jeg absolutt ikke hadde planer om i utgangspunktet. Dette stedet var altfor høyt for meg. Det lå et lite interessant museum på toppen av fjellet også som hadde mye spennende historie å fortelle om regnskogen som befinner seg rundt Kristusstatuen.

Cristo Redentor var nesten umulig å se pga skyer. Det var også så utrolig sinnsykt høyt der den sto så jeg var livredd når jeg sto der. De andre folka som sto på plattingen foran statuen reagerte lite på det. Turistene sto der blide og fornøyde mens jeg satt på knærne livredd mens skyene blåste forbi hodene deres i høy fart. Dette må da være livsfarlig? Tenkte jeg og stakk ned igjen så fort jeg kunne. Kona rakk jo selvfølgelig å filme meg og jeg gruer meg til å komme hjem allerede. Jeg regner med at den filmen blir spilt til nære og kjære i lang tid fremover. Jeg må gi henne kameraforbud når vi reiser på turer fra nå av.

Tok bussen ned igjen til Largo do Machado, stoppesteded vi dro fra. Nå var det enda flere boder som hadde kommet. Var blitt en del senere på dagen. Selgerne der var ikke så pågående og det blir så mye triveligere å se på ting da. Vi endte opp med å kjøpe med oss noe suvenirer som sikkert blir gjemt bort et sted når vi kommer hjem.

Middagen tok vi på restauranten Brasilerio Machadao. Vi bestilte et måltid for 2 personer. Grillet kylling med tilbehør. Kona tok et glass Chopp, en slags type øl her nede mens jeg holdt meg til vann. Maten smakte godt og betjeningen var veldig hyggelig. Middagen kom på 70 real og jeg kan virkelig anbefale stedet.

Etter måltidet tok vi metroen tilbake til hotellet. Jeg tok kvelden litt etter 20.00. Begynner og dra på åra, men du verden for en fin dag det har vært.

Turtips : Hvis dere skal besøke Kristusstatuen noengang, sørg for at det er klar himmel.

Besøke Museu de Amanha og AquaRio.

Vi fikk en god start på den første dagen i Rio de Janeiro. Vi fikk begge sovet ut i den enorme hotellsengen og startet dagen med en god frokost på hotellet før vi gikk ut for å utforske byen. Det var noe overskyet, men fortsatt godt over 30 varmegrader. Vi gikk forbi kirken Igreja de nossa senhora da Candelaria. For et byggverk. Tror det er en av de flotteste kirkene jeg noengang har sett.

Museu de Amanha eller morgendagens museum er absolutt verdt turen å stikke innom.

Vi stakk også innom Museu de Amanha. Et museum som dreier seg om forskning, mennesker, forskjellige kulturer og global oppvarming. De som tviler på sistnevnte bør absolutt ta turen innom. Det innebærer også da Mr.Trump, Usa`s president, selv om jeg tviler at han noengang kommer til å lese bloggen min. Kostet kun 20real per person og vi kom også først i køen fordi vi var der så tidlig. Jeg hadde ikke noen høye forventinger før jeg gikk inn, og ble mektig imponert av stedet. Utrolig mye interessante ting. Stikk innom stedet hvis dere er i Rio.

Vi rakk også en tur til AquaRio som ligger et lite steinkast unna museumet. Dette stedet har jo vært veldig mye ute i media med at de har Sør-Amerikas største akvarium. Det kostet 120real per person, altså en meget stiv pris og dette stedet svarte ikke til forventningene våre. Det var få akvariumer med fisk inne på stedet og det virker som stedet var mere opptatt av å selge suvenirer. Synes stedet ble mer som en suvenirbutikk enn et fiskemuseum. Og Sør-Amerikas største akvarium var ikke så stort som jeg hadde forestilt meg, og haiene inne i vanntanken var ikke så svære. For den prisen det kosta og komme inn hadde jeg forventa meg noe mer. Vi hadde vel kanskje bare for høye forventninger til stedet.

Da var det tid for middag. Den tok vi på Florida bar & restaurant. Hyggelig sted, med hyggelige folk og prisen for 2personer kom på rundt 150kr.

Mat må man ha, og denne middagen ga mersmak.

Etter måltidet gikk vi til gaten Uruguaiana. Beina begynte og bli ganske slitne. Vi har gått mer eller mindre hele dagen, men etter at Ubersjåføren svindlet oss noen dager i forveien er det ikke snakk om å ta en Taxi. Uruguaiana, en enorm markedsplass med hundrevis av boder var en opplevelse. Det man ikke har fra før får man helt sikkert tak i her.Fantes alt av elektronikk, vesker, sko og merkeklær. Bordene som var stilt opp nedover hele gaten var fulle av Rolexklokker og Ray Ban solbriller og mye annet. Synes alt virker mistenkelig billig til å være merkevarer.

Gaten Uruguaina. Var et hyggelig sted helt til selgerne merket jeg var en utlending.

Selgerne merket fort at jeg var gringo og plutselig fikk jeg veldig mye oppmerksomhet. Alle skulle håndhilse, snakke med meg og selge meg et eller annet. Dette ble veldig slitsomt så jeg og kona bestemte oss for å gå et annet sted. Jeg holdt godt rundt lommeboka når jeg gikk derifra.

Reisen til Rio de Janeiro

Vi bestemte oss for å ta noen dager i Rio de Janeiro. Storybyen ligger bare 170km unna der vi bor. Vi hoppet på første buss og dro av gårde. Var dårlig med sitteplasser på bussen. Jeg fikk hverken vindusplass eller sitte ved siden av min kone. Vi må nok lære oss å planlegge litt bedre å bestille bussbilletter i forveien neste gang. Vi glemte å ta med oss både mat og drikke og turen tok mye lengre en vanlig pga stor trafikk. Ikke et uvanlig fenomen når man skal inn til Rio.

Når vi kom frem til bussholdeplassen i Rio var det på tide og komme seg til nærmeste hotell. Vi tok en Uber utenfor stasjonen og ble enige om å betale 30real. Vel fremme på hotellet som lå like ved gjemte han unna takstameteret han hadde på mobilen. Han viste den til oss før vi satte oss inn i bilen for å bevise at han startet takstameteret på null. Når vi var fremme ville han ikke vise den til oss, men forlangte 100real. Vi bare betalte uten krangel. Vi var slitne og det begynte og mørkne og det var allerede en ganske ekkel stemning i bilen. Ingen av oss er kjent i Rio heller så vi bare ga han pengene, selv om jeg visste jeg sannsynligvis kom til å angre senere.

Vi checket in på Atlantico Hotel midt i sentrum. Kostet oss 130real per natt noe jeg synes var fryktelig billig. Skal godt gjøres å få en bedre beliggenhet. Standarden var helt grei og frokosten var også veldig bra. Det var ikke 100% rent på rommet. Vi fant litt skitt her og der og bl.a hår i sluket i dusjen. Det løste vi med å dusje med sandalene på. Vi booket for 2dager i forveien på booking.com, men bestemte oss for og bli der litt lengre. Hovedsakelig pga tak bassenget kona ble så fascinert av. Jeg synes det derimot var altfor høyt så jeg tilbrakte lite tid der.

Vi tok tidlig kvelden for å få en tidlig start på neste dag.

Imponerende utsikt i Cabo Frio

Tok en dag alene i Cabo Frio. Startet dagen meg å gå opp til toppen av fjellet bak
Kirken Convento de Santa Maria dos Anjos der det ligger et kappel.

En brolagt vei man fint kan spasere opp til fjellet som ligger bak ei svær kirke.Skal skrive litt om den kirka senere

Sola var stekende og jeg sto ikke der så lenge før det begynte å svi i nakken. Heldigvis hadde jeg tatt med solkrem. Jeg fikk tatt noen flotte utsiktsbilder fra fjelltoppen og slo av en liten prat med en av kirketjenerne som jobbet der. Han inviterte meg tilbake senere på kvelden. Da skulle han og kameratene hans spille en liten konsert og alle var velkomne.»kanskje jeg kommer tilbake senere,får se hvor sent det blir» sa jeg og tuslet videre. Regner med at noen kirketjenere hverken spiller Bob Dylan eller Springsteen og da kan det egentlig være for min del. Jeg takket selvfølgelig høflig for invitasjonen uansett.

Bildet jeg fikk tatt når jeg kom til toppen av berget.Fikk tatt mange gode utsiktsbilder.Dette er et av dem.Capo Frio er en vakker by

Stakk videre til kanalen. Det var her jeg møtte kona for første gang og jeg har mange gode minner om dette stedet. Det ligger også en statue der til minne om Gandola. Gandola var en dykker, født i byen Cabo Frio, verdensmester i lagspydfiske i 1970 i Peru, i 1971 i Chile og i 1975 i Italia. Dykkeren Gandola var en del av en gullalder for vannsport i Cabo Frio, sammen med Lelei, venn og dykkerkollega. Etter noen kaffekopper ved noen av de mange restaurantene som ligger etter kanalen dro jeg videre ned til stranden Praia do Forte.

Et bildet tatt av Praia do Forte like ved fortet São Mateus

I enden av denne stranden ligger det et slott med navn Forte de São Mateus. Slottet var stengt for publikum så jeg fikk ikke mulighet til å gå inn i selve slottet for å se. Jeg fikk uansett tatt noen bilder av slottet utenfor. Får nøye meg med det for denne gang og heller komme tilbake siden. Hvis man er i Cabo Frio er det absolutt verdt å ta turen innom, men sjekk åpningstider.

Slottet var stengt pga merkelige åpningstider,men man kunne fritt bevege seg utenfor.Sånt blir det gode bilder av

Fant et billig sted i sentrum hvor jeg fikk kjøpt meg en helgrillet kylling for ca50 lappen. Når jeg skulle til å sette meg å spise fikk jeg beskjed om at de kun solgte for å ta med maten.»javel tenkte jeg.hva er poenget med alle sitteplassene da?» Tok med maten til fellesparken og spiste den der. Kom en strandselger bort og ville gi meg noen påsmurte sandwicher han ikke hadde fått solgt på stranden. Jeg ble litt skeptisk til denne unge mannen i bar overkropp med litt vel mange tatoveringer så takket høflig nei. Hadde uansett nok med kyllingen jeg nettopp hadde kjøpt.

Når sola begynte å gå ned var det på tide å komme seg hjem. Hadde trøbbel med å finne igjen bussholdeplassen, men med veibeskrivelser fra kjensfolk kom jeg hjem tilslutt.

Fisking i São Pedro da Aldeia

Ble invitert på en fisketur med svigermor og mannen hennes i helga. Det er ofte vi tar noen familie fisketurer rundt omkring for å prøve å finne noen nye fiskeplasser. Det er alltid mannen til svigermor som får æren av å være sjåfør. Jeg liker ikke å kjøre bil i dette landet pga høy fart og mye fyllekjøring, og svigermor har ikke førerkort. Mannen hennes klager ikke, han er tidligere yrkessjåfør og liker å kjøre bil. Idag var det ikke i havet fisken skulle tas, men i ferskvann.

Vi hadde ikke bestemt hvor vi skulle reise, men dro bare ut fra São Pedro der svigermor bor for å finne en vannpytt å kaste snøret og kroken i. Tok ikke lang tid før vi dro forbi et sted. Rare vannet var det ikke, men sola skinte og det kunne vel ikke skade å ta et par kast. Vi hadde ikke med mark, men brukte kylling som agn. Det er mange som bruker det nedi her, selv om jeg har mest tiltro til marken.

Tok ikke lang tid før jeg fikk en fisk i denne lille vanndammen, noe jeg synes er rart. Kan gå rundt det på 10minutter og det var veldig grunt vann i tillegg. Tjernet om jeg kan kalle det det lå helt inntil veien også, men fortsatt øde til. Var ikke et hus å se i nærheten så var ganske stille her, selv om man kunne høre en traktor i det fjerne. Jeg kastet fisken ute igjen, var altfor lite mat på den til at det var verdt bryet å gjøre den rent. Man skal tross alt lage en middag ut av fangsten. Tok ikke lang tid før det satt en ny en på kroken, også denne går ikke under kategorien matfisk og ble rask kastet uti igjen. Jeg får fort en mistanke at det er denne størrelsen fisken ligger på i dette vannet, noe reisefølget også var enige i. Vi pakket derfor fiskesakene å dro for å finne et nytt sted.

Vi reiser videre innover landsbygda på jakt etter neste sted. Ofte trenger man ikke reise lenge før man finner et nytt vann man kan fiske litt i. Denne gangen var det en elv vi bestemte oss for å prøve fiskelykken. Var vel mer en bekk å regne, med utrolig lite vann. Her kan det umulig være fisk tenkte jeg? Jeg tok feil, noe jeg ofte gjør når det gjelder fiskesteder nedi her. Det virker som fisken overlever i alle slags vann, bekker og gjørmehull i dette landet. Fisken var ikke så liten av størrelse heller. Det kan fort bli en middag hvis vi kan ta noen flere. Vi ble værende her noen timer og vi tok en rundt 10stk tilsammen og da begynte det å bli litt for sent på dagen til å fortsette. Selv om det er øde går det en vei like ved der vi står og det er lite vits i å henge på sånne steder pga kriminalitet når kvelden kommer.

Vi hadde uansett nok fisk og den tilberedte svigermor hjemme hos henne i Sao Pedro. Med mine kokkekunnskaper overlater jeg sånne ting til brasilianere, de er oftere flinkere til matlaging enn nordmenn som er vant til ferdigmat. Maten smakte enestående som maten ofte gjør når brasilianske kvinner kokkelerer på et kjøkken. Jeg hjalp til med oppvasken etterpå. Da har jeg ihvertfall gjort noe på kjøkkenet jeg også.

Fisken ferdig tilberedt

Dagstur til São Pedro da aldeia

Vi sto opp tidlig denne dagen, både jeg og min kone, og vi tok en tur til nabobyen São Pedro da aldeia. Vi har vært mye her i det siste, mest fordi det er vanskelig å komme inn til andre byer pga Korona. Det er politisperringer inn til hver by så man kommer ikke inn såsant man ikke tilhører stedet, til São Pedro derimot kan man fritt reise.

Vi dro til en kafe først. Jeg fungerer ikke om jeg ikke starter dagen med et par kaffekopper. Jeg har dratt mye nedi Brasil til nå, men gjør den samme feilen igjen og igjen. Aldri kjøp kaffe på kafeer nedi her. Kaffekoppene er ikke stort større en en fingerbøl. En slurk eller 2 er koppen tom og den er forferdelig dyr også. De tar rundt 5real(10kr) på de fleste steder. Stikker man på et Padarie(bakeri) får man kaffekoppen til under halve prisen og man får kaffen i større kopper også.

Etter kafe besøket gjorde vi nettopp det. Vi do til et Padaria med navn Rio Lisboa. Utrolig flott bakeri med hyggelige folk. Jeg ble også tilbudt å prøvesmake på Pao de Queijo, noe som falt i smak. Kaffen jeg kjøpte fikk jeg utdelt i glass, noe man ofte får nedi her, og jeg betalte kun 2real. Var også mer kaffe jeg fikk en 2slurker som på kafeen jeg satt på tidligere.

Mange Brasilianere tar frokosten på sånne bakerier ,men jeg var mer sulten på en middag en på brød så jeg og kona dro videre til et spisested ved navn Restaurante Tempero Aldeense. Det er en bufferestaurant man betaler for vekta på tallerkenen. Maten forsyner man seg med selv. På sånne steder har de alt av mat å velge mellom. Ris, spagetti, kylling, okse, gris og alt annet du kan tenke deg.

Restaurante Tempero Aldeense.God mat og absolutt verdt turen.

Jeg fylte opp tallerkenen med Stroganoff og kona tok noen diverse kjøttvarer på sin. Ettersom man betaler for vekta kostet måltidet mitt 44real(88kr) og konas 16(32kr). Synes prisen på min tallerken ble ganske høy, men måltidet veide i underkant av en kilo også. Til midt forsvar var det ettermiddag og jeg hadde ikke spist enda. Stedet var ikke så stort og det var utrolig mange folk inne på spisestedet, noe jeg skjønner godt for maten var helt fantastisk. Det blir nok ikke siste gangen vi spiser på dette stedet. Man fikk også 10% avslag på måltidet hvis man betalte med penger og ikke kort.

Hvis dere noengang er i São Pedro da aldeia kan jeg anbefale begge stedene jeg denne dagen stakk innom. Bare husk å ta ut penger. Det er en del steder som gir prosenter i rabatter hvis man ikke betaler med kort. Man slipper å tenke på om kortet blir kopiert også, noe som har skjedd meg mange ganger nedi her.

Spasertur med dårlige sko!

Tok en spasertur alene til nabolaget Jose Gonzalves. Nabolaget ligget på andre siden av Tucunsfjellet og det går en sti over .Jeg har aldri gått stien før, men vet sånn ca hvordan jeg kommer frem. jeg hoppet over frokosten, tok med meg en vannflaske og begynte turen.

Jeg følte meg litt naken på beina når jeg gikk på stien med bare krattskog rundt meg. Hadde kun på meg brasilianske sandaler og savnet noen norske fjellsko. Fottøy er viktig og man kan lett bli bitt av det ene og det andre når man går til sånn. Det er uansett sandaler folk bruker her så da skal uansett ikke jeg være noe dårligere.

Utsikt over det lille nabolaget Joze Gonzalves .Bildet er tatt når jeg var på toppen av stien på Tucunsfjellet

Etter en stund gange trodde jeg at jeg hadde gått meg bort i jungelen, selv om jeg tilslutt fant en gammel jordvei. Dette stedet virket ikke som sentrum i nabolaget Jose Gonzalves og jeg fikk noen rare blikk fra de folka som bodde der. Følte meg litt beglodd der jeg gikk helt alene. Jeg valgte og ikke tenke det verste og bare fortsette turen på denne gamle jordvegen mens jeg tenkte «går man lenge nok kommer man fram til asfalt tilslutt» Den tanken har reddet meg mer enn en gang og ganske riktig kom jeg frem tilslutt.

Dette så ikke ut som Sentrum av Joze Gonzalves

Nabolaget var veldig lite. Veldig landsbyaktig ,men utrolig koselig med masse av sjarm. I sentrum lå det et lite Padaria eller bakeri på norsk. Brasilianere tar frokosten på sånne steder, men denne var ganske folketom selv om det var tidlig på morgenen. De som jobbet der smilte høflig når jeg bestilte meg noe å spise. Brasilianere er veldig gjestfrie av seg og de fleste smiler og snakker uansett når på døgnet det er. Disse hyggelige folkene som jobbet her var ikke noe annerledes. Ettersom jeg allerede følte meg så velkommen satte jeg meg ned på et av bordene på utsiden og spiste frokosten der.

Gikk forbi en bondegård.Synes det var litt rart at bonden har tatt seg tid til å male pallene i flere forskjellige farger.Her snakker vi om en med god tid

Gikk så rundt i sentrum for å titte litt. Det var ganske folketomt så tidlig, men jeg fikk tatt noen bilder. Jeg likte spesielt den lille innsjøen som lå der. Etter en stund gikk jeg videre for å finne Jose gonzalves stranden. Den ligger veldig øde til, men det går ihvertfall en jordvei helt frem. Den var også godt skiltet så man skulle finne frem. På veien dit gikk jeg forbi haugevis av øgler som lå i grøfta etter veien, men de stakk så fort de hørte lyden av meg. Dette var ikke såkalte linselus som velvillig poserte foran kameraet. Tilsutt klarte jeg allikevel å knipse et bilde av en av dem.

Den lille innsjøen i Joze Gonzalves

Stranden var utrolig fin å se på noe de fleste strender er nedi her. Den var også helt folketom noe strendene i Buzios sentrum aldri er. Her kan man fint slappe av uten og bli forstyrret av selgere eller berusede snakkesalige turister som går rundt med kjølebagger fulle av øl. Selv om stranden ikke var av de største følte jeg at jeg hadde funnet meg mitt eget lille paradis. Vannet var litt i kaldeste laget noe stedet skal være kjent for. Jeg fikk i det minste duppet tærne før jeg bestemte meg for å spasere hjem.

En veldig liten strand,men allikevel et veldig hyggelig sted.Her kan man virkelig slappe av