Middag til 20kr

Jeg har jo ikke noe kjøleskap i leiligheten, og til nå har både jeg og kona overlevd godt uten. Det er jo litt tungvint å måtte gå ut flere ganger om dagen når man skal spise. Heldigvis kan man få billig og god mat i Brasil de fleste steder.

Frokosten tar jeg alltid på nærmeste bakeri. Jeg har allerede blitt en stamgjest der. De vet allerede hva jeg skal ha. Brød, pålegg og 2 kaffekopper. Gudene vet hvor mange kaffekopper jeg stikker dit og kjøper på en dag. Jeg merker jeg blir litt flau over hvor mange kopper jeg drikker, men noen vaner skal man vel ha. En kopp koster ikke mer en 1.50 reais eller under 3kr. Grei pris.

Middagen tar jeg alltid på et lite sted i sentrum som ligger 1km fra huset. Akkurat en passe gåtur i den brasilianske varmen. Byen Iguaba Grande er utrolig varm synes jeg. Den ligger litt for langt unna havet så det er litt mindre vind her som avkjøler.

Det koster ikke mer enn 10reais (20kr i norske) for en komplett middag jeg alltid tar med hjem fra en liten restaurant som heter O Beco. Porsjonene er store i tillegg og man holder seg mett lenge. Restauranten i seg selv er altfor liten og trang og alltid full av folk så jeg foretrekker å ta med maten hjem. Jeg er folkesky og i tillegg når det er såpass varmt så liker jeg å ta maten i stille omgivelser uten å kjenne lukta av svetten til sidemannen.

Dette er nok det billigste spisestedet i byen og Jeg trenger aldri å vente mer enn 5min på porsjonen heller, og maten er knallgod og menyen variert. Det er ikke alltid jeg vet hva jeg bestiller, men jeg har enda til gode å få noe uspiselig. Maten tar jeg som nevnt hjemme. Jeg har ingen stoler eller matbord så alt foregår på madrassen vi sover på. Det enkle er ofte det beste.

Nyter livet i Iguaba Grande

Jeg koser meg mer og mer i den lille byen Iguaba Grande. Grande betyr stor på portugisisk, men byen er ganske liten. Jeg bor bare kort avstand fra sentrum og ettersom jeg enda ikke har skaffet kjøleskap, eller noen møbler for den saks skyld må jeg til sentrum for å handle mat flere ganger om dagen. Litt tungvint, men det har jeg tid til. Kaffetrakter er fortsatt det største savnet. Tv ser jeg ikke på.

Jeg gikk forbi et stort telt kommunen har satt opp for å behandle covid pasienter. Sånne telt har jeg sett i flere byer, og jeg synes det er rart folk klager på sykehusene her når de tydeligvis gjør så mye for å ta vare på folk. Kanskje de klager uten grunn? Eller kanskje det er verre i andre delstater? Ikke vet jeg, men jeg blir mektig imponert av hva de gjør nedi her. Jeg ble jo også selv liggende på sykehuset for en tid tilbake og har bare ros å gi til legene og de andre som gjorde oppholdet behagelig. Det var forresten for en lungebetennelse. Jeg trodde det var en sykdom man fikk i kulda, men det kan man tydeligvis få i varmen også.

Jeg gikk forbi et annet sykehus også. Ved siden av lå begravelsesbyrået. Grei plassering så det blir kort vei fra sykesengen hvis uhellet først er ute (var litt stygg den). Jeg synes bare begravelsesbyrået eller funeraria som det heter nedi her hadde så komisk og strategisk plassering.

Jeg gikk også forbi et annet gammelt hus. I Brasil der det er en del fattigdom er det helt normalt å henge klærne på tørk i ei snor som de henger opp på et tilfeldig sted på tomta. Jeg gjør det på samme måten selv og kona mener at det ser så slumaktig ut. Jeg er uenig. Kan hende det ser litt lurvete ut, men hovedsaken er å slippe og gå rundt i bløte klær og hva er da bedre enn å henge de opp i sola? Hvordan henger rike opp klær egentlig? De skal vel tørkes på et hvis de også?

Ei slitt lita kirke i Iguaba Grande

Jeg leste litt om hva slags severdigheter byen Iguaba grande har, og på toppen av lista dukket kirken Capela de Nossa Senhora da Conceição opp. Når jeg tenker meg om var det nettopp det reisetipset jeg fikk fra hun som jobbet på museet Casa da Cultura også. Casa da Cultura som også ligger i landsbyen Iguaba Grande har jeg skrevet om før og de hadde i tillegg en miniatyrutgave av kirken utstilt på stedet.

Jeg bestemte meg for å ta turen til den kirken denne dagen. Litt dårlig vær. Det har vært forferdelig mye regn og gråvær i det siste. Denne dagen var ikke et unntak. Helt greit egentlig. Å gå kan bli slitsomt når det varmer som verst i denne landsbyen. Jeg har jo etter over 1år med smart telefon lært meg å bruke den sånn noenlunde. Til og med laste ned google maps å gå etter har jeg fått noenlunde dreisen på. Da skal vel ferden gå greit. Jeg er i tillegg sikker på at jeg har gått forbi bygget før, og hvis jeg ikke husker feil ligger det ikke så veldig langt unna der jeg bor.

2.1km unna leiligheten og 20min å gå var jeg fremme. Jeg gikk meg ikke bort en eneste gang, men jeg kan ikke huske å ha sett bygget tidligere. Selv om det ligger helt inntil hovedveien som går gjennom byen. Jeg må si denne turen ble en liten skuffelse. Dette bygget hadde egentlig ikke noe sjarm over seg i det hele tatt. Hvordan dette kan være en turistattraksjon skjønner jeg ikke. Bygget var slitt og det trengte sårt vedlikehold. Jeg gikk rundt bygningen for å prøve og ta noen flotte bilder, men det spilte egentlig ikke noen rolle hvor jeg så bygget fra. Det var stygt fra alle kanter. Ikke var det ryddig rundt bygget heller, men det florerte av tomme ølflasker og søppel. Vel, det har kanskje ikke noe med bygget å gjøre, men rart det er så dårlig tatt vare på. Jeg trodde faktisk jeg hadde kommet fram til feil sted en liten periode, men google maps mente bestemt at det var hit jeg skulle. Når jeg i tillegg fikk se navnet på kirka på et stort blått skilt utenfor var jeg ikke i tvil. Det var faktisk hit jeg skulle. Bygget er bygd i 1761 og tydeligvis ikke blitt vedlikeholdt siden. Den var ikke åpent for publikum. Kanskje den ser bedre ut innvendig?

Det var et høydepunkt med turen, og det var den flotte lille parken som lå ved siden av. Den hadde samme navn som kirka, Capela de Nossa Senhora da Conceição. Jeg satte meg ned i den lille velstelte parken som ble åpnet i 2011. Hadde det ikke vært for det dårlige været og den bilstøyen ettersom den lå ved siden av hovedveien hadde jeg nok sittet der en god stund lengre. Jeg hadde nok litt for store forventninger til denne dagen og jeg endte opp med å gå skuffet hjem, i regnvær.

Foodtruck med utrolig gode burgere

Jeg kom meg ut altfor sent denne dagen. Jeg gikk faktisk ikke ut døra før det begynte å mørkne. Det har blitt litt vel mye innesitting i denne byen. Helt greit, selv om jeg fortsatt ikke har noen møbler i leiligheten. Det er ikke et stort savn enda heller. Har jeg internett og en laptop overlever jeg de fleste steder. Disse månedene jeg og kona skal bo i Iguaba Grande er et forsøk på å leve med minst mulig, før vi legger ut på en langtur. Den turen skal jeg selvfølgelig skrive om på bloggen. Først må det litt mere planlegging til. Kona må i tillegg bli ferdig med kurset sitt i nabobyen før vi legger ut på en Roadtrip med en liten bil og minst mulig materielle ting. Det er begrenset med plass i en 1l Chevrolet.

I byen vi bor i finnes det flere små matcontainere. Det finnes det vel overalt i Brasil og verden forøvrig, men denne burgercontainerer som ligger rett utenfor huset selger utrolig gode burgere. Jeg har vært der flere ganger, og jeg blir like imponert over kokkeleringen til disse damene hver gang. Billig er maten i tillegg. Det er kanskje ikke det beste for vekta, men man må huske på å leve også som min gamle mor ofte sa. Vi har heller ikke noe kjøleskap i leiligheta og da har man en ypperlig unnskyldning til å kjøpe utemat. Det er forøvrig noe jeg må skaffe meg på et senere tidspunkt.

Ved siden av stedet er det en bar. Alltid stappfull av folk. Har ikke vært der enda selv om de reklamerer med at det selges en liter med øl til under 15kr. Billig å være alkoholiker i denne byen. Tydeligvis er det en del av de også. Det sitter folk på denne lille baren og drikker så å si hver dag. Litt mye musikk, men har enda ikke sett en eneste slåsskamp. Lite bråk med fulle brasilianere, og da er det kanskje ikke så ille å ta seg noen øl heller selv om det er mitt i uka. Jeg derimot stakk heller hjem for å spise burgeren jeg kjøpte. Går det ann å leve bedre?

Kirkebråk og spetakkel

Jeg må si jeg liker mitt nye sovested. Iguaba Grande er en flott å sjarmerende landsby man lett forelsker seg i. Vi har bare hatt fine dager siden jeg og kona flyttet hit. Jeg skal ikke påstå jeg er noe lommekjent ennå. Jeg har gått meg bort flere ganger, men jeg har alltid funnet veien hjem. Levestandarden er enkel her vi bor også. Man trenger ikke stort mer enn en madrass å sove på for å være fornøyd, selv om jeg sårt savner en kaffetrakter. Jeg har allerede blitt kjent som han nordmannen som kjøper kaffe på nærmeste bakeri opptil flere ganger om dagen.

Denne dagen derimot startet ganske dårlig. Jeg har bl.a ei kirke som nærmeste nabo, og de kirkemedlemmene liker tydeligvis å lage støy. De har bråket og skreket på andre siden av veien i flere timer idag og middagsluren jeg bruker å ta mitt på dagen kunne jeg bare glemme. Jeg snakket med en person om religionen de tilhører. Medlemmene mener fullt og fast at mere bråk de lager med sang, musikkinstrumenter og skriking, større er sjansen for at gud får det med seg. De mener visst at mannen der oppe har dårlig hørsel, og skal jeg høre på dette spetakkelet som har holdt på i flere timer kommer jeg til å få hørselproblemer også. Det nytter uansett ikke å klage på sånne ting. Når det gjelder religion er det noe som de tar meget alvorlig i Brasil og man skal være litt forsiktig med hva man sier. Hissige kan folk også bli nedi her. Brasilianere har et voldsomt temperament, spesielt damene. Jeg angrer uansett ikke på at jeg giftet meg med ei og synes jeg tok et godt valg.

Casa da Cultura-Et flott museum i Iguaba Grande

Jeg skrev jo et innlegg for lenge siden om Casa da Cultura som var et lite museum i Araruama, som er nabobyen til Iguaba grande vi befinner i oss nå. Men tror du ikke at de hadde et lite museum i denne byen også, med samme navn. Jeg har gått forbi bygget flere ganger. Utvendig så det nesten identisk ut som det vi besøkte i Araruama. Fargene som preget bygget var i hvitt og blått, akkurat de samme fargene som bygget i denne byen.

Jeg har gått forbi det noenganger når jeg har tuslet rundt alene i byen. Jeg ville dog ikke gå inn å oppleve stedet alene. Sånne ting liker jeg å gjøre sammen med kona. Reiseopplevelser blir ofte hyggeligere når man er to. Jeg slipper også unna mye av småpratinga som brasilianere og folk flest er så gode på. Min kone er som mange andre kvinnfolk. Veldig glad i å snakke. Det setter jeg ofte pris på i sånne reisesituasjoner. Hun tar seg av småsnakket, mens jeg sniker meg unna for å ta noen bilder. Denne gangen ble intet unntak.

Museet er ikke av de største, men utrolig sjarmerende. Når vi kom inn ble vi møtt av en veldig snakkesalig mann som fortalte om hvordan det var å vokse opp i byen på 70tallet. Han viste stolt frem bilder av diverse planter og forklarte hva de brukes til. Vi fikk i tillegg prøvesmake noen bær som var utrolig gode. Husker ikke hva de heter. Jeg tok med meg frøene som var inni bærene hjem. Meningen var å plante de i hagen. Det gikk selvfølgelig ikke etter planen. Frøene ble oppbevart i lommene mine, og ettersom jeg tok en dukkert i havet etter turen endte de opp på havbunnen et sted. Fyren snakket utrolig fort, og alt gikk på portugisisk. Han snakket mye om et spesielt tre som het Nogueira. Jeg reagerte så veldig på navnet. Det finnes et nabolag i fjellbyen Petropolis ved samme navn jeg besøkte for en stund siden. I gamledager tok de tørkede frukt fra treet, som ble harde som små steiner, og brukte de til å spille forskjellige spill på gata forklarte mannen. Litt sånn som å kaste på stikka hjemme i Norge i etterkrigstida. Frukten var utstilt på et bord ved siden av bærene vi fikk prøvesmake. Plutselig var turen over. Mannen sa takk for seg og vi gikk videre til neste rom, og ble møtt av et annet smilende vesen. Ei hyggelig dame som tok oss vel imot.

Det rommet var mye mer interessant for min del. Det var utstilt en miniatyrutgave av ei kirke i byen som man kunne besøke. Enda et reisetips, tenkte jeg og takket pent for all informasjonen. Hun hadde selv ikke vært innom bygget. Hun tilhørte en annen religionen. Jeg som ikke tilhører noen kan gå fritt til alle religiøse steder og bygg.

Det var som alltid informasjonen som hang på veggen og litt av redskapet de brukte jeg syntes var mest interessant. Jeg synes det meste om gamle folkeslag er interessant å lese om, og jeg studerte plakaten som hang på veggen om tupinambas indianerstammen nøye. Jeg la mest merke til det som sto om at de var kannibaler. De mente vist at spiste man et menneske får man bl.a styrken demmes. Heldigvis trenger man ikke gå rundt i Iguaba og være redd for å bli spist nå i dag.

Er det noen turister som noengang befinner seg i Iguaba Grande er det dumt å ikke stikke innom stedet. Gratis inngang var det også.

Retningssans som en full sjømann

Jeg klarte å gå meg bort denne gangen også. Jeg har retningssans som en full sjøman, men med god veibeskrivelse fra hyggelige folk i området kom jeg frem til sentrum tilslutt. Jeg skal ikke påstå at Iguaba Grande som byen heter har det vakreste sentrum jeg har sett. Det er en typisk liten landsby, men uansett sjarmerende å tusle rundt i. Varmen derimot, den intense varmen kunne jeg kanskje klart meg foruten.

I sentrum lå det en enorm fellespark jeg ble ganske imponert av. Det var mange diverse aktivitere man kunne utøve der, men det var treningsapparatene i enden av det store området jeg bestemte meg for å teste ut. Man brukte sin egen kroppsvekt for å gjøre forskjellige øvelser og jeg konkluderte fort med at jeg er i utrolig dårlig form. Jeg skal prøve å få til en rutine å bruke disse apparatene de månedene jeg skal være i byen. Det blir vel bare med tanken.

Etter treningen var det tid for mat. Endte opp på et sjarmerende sted som fylte tallerkenene til randen med mat for kun 11 reais. Det er billig å spise godt i denne byen. Det var så hyggelig betjening der også. Jeg kommer nok til å spise flere ganger der.

Jeg gikk forbi en mann som hadde slått opp et telt foran bilen sin han solgte gatekjøkkenmat fra. Brasilianere er ofte gode på å skaffe seg en måte å tjene penger på. Jeg synes de er et kreativt folkeslag. ihvertfall de som vil gjøre noe. Jeg hadde nettopp spist, men jeg kjøpte ei lita vannflaske av han. Mest fordi jeg har så dårlig samvittighet når jeg tar bilder av levebrødet til folk uten å kjøpe noe. Om ikke lenge skal jeg ta meg en tur til et av de største turistattraksjonene byen har å tilby. Et indianermuseum som heter Casa de Cultura. Det stedet kan dere lese om i neste artikkel.

Den kaffetørste nordmannen i Brasil

Jeg holder nå til i en liten by ved navn Iguaba Grande, som nevnt i forrige innlegg. En liten sjarmerende småby. Problemet med nye steder er at alt naturligvis er helt nytt. Bare det å finne igjen et bakeri for å ta seg morgenskaffen kan by på problemer.

Jeg gikk ut alene. Kona var i nabobyen, men hadde gikk meg veibeskrivelse til sentrum som ligger ca 1 km unna huset. Jeg er en ganske distré person, og det og faktisk høre ordentlig etter er noenganger en for stor arbeidsoppgave jeg ikke mestrer.

Jeg endte opp med å bare tilfeldig gå der jeg synes det var mest trafikk og regnet da med jeg skulle ende opp i sentrum. Jeg trodde med min logiske tenkning at det var dit alle bilene skulle.

De skulle ikke det gitt. Jeg endte opp i en støvete landsdel omgitt av slitte små bygg. Gatefeierne som av en eller annen grunn hadde fått i oppgave å sope gatestøvet fra asfaltveien som gikk gjennom stedet gjorde området enda mer møkkete. En del av det de børstet vekk fra gata endte sikkert i kaffekoppen min i tillegg, der jeg satt i en liten hagestol på fortauet foran kanskje den minste og mest slitte bakeriet jeg har sett i Brasil. Kaffen de serverte på stedet smakte fortsatt godt. Jeg endte opp med å bestille hele 3kopper på rad til den gamle mannens store forskrekkelse. » Du skal ikke bare kjøpe en hel kanne med engang» sa han og lo. Jeg parerte og sa «nordmenn har alltid vært glade i kaffe».

Jeg må si byen er sjarmerende. Jeg liker meg allerede godt her. Sikkert fordi det var så mye trøbbel der vi bodde tidligere. Når man har det fredelig rundt seg slapper man automatisk mer av og kroppen faller mer til ro. Stress og mas er bortkastet tid. I tillegg virker byen og beboerne her utrolig hyggelige. Jeg tror jeg kommer til å få noen flotte måneder her. Jeg fikk tatt et flott landskapsbilde også. Og det er mye flott landskap i Brasil. Jeg skal virkelig nyte tiden jeg skal være i denne byen og selvfølgelig utforske flere steder. Først skal jeg ta ferdig kaffekoppen og etter det kanskje jeg klarer å finne igjen sentrum også?

Nordmannen i Brasil med den laveste levestandarden

Jeg lever godt nedi her, ihvertfall i perioder. Nå derimot har jeg og min bedre halvdel gjort et litt merkelig valg. Vi har flyttet til en naboby ved navn Iguaba Grande og her skal vi være de neste 3 månedene. Det har blitt litt for mye stress og mas med ustabile leieboere der vi bor til vanlig, og da ble det et naturlig valg å flytte på seg for en kort periode.

Vi driver også og selger unna alt av møbler vi hadde i den gamle leiligheten våres i Buzios. Vi bestemte oss begge for å leve med minimalt med ting å bare reise rundt i Brasil for å oppleve forskjellige steder. Kona snakket om å være på reisefot et år, men vi får se hvor lenge det eventuelt må bli. Vi har ihvertfall sikret oss et hjem de neste 3 månedene før planen er å reise videre. Grunnen til det ble såpass lenge er fordi kona må fullføre et kurs i nabobyen. Jeg er ikke så kjent i denne byen selv om jeg har vært her en gang eller to før. Det skal bli gøy å utforske den og stedene rundt. Jeg er sikker på at det blir mange artikler og reisetips de neste månedene fremover.

Den første natta sov jeg godt. Jeg sovnet sliten rundt 9 tiden mens jeg hørte på en podcast med smugleren Roger Reeves. Det eneste møbelet vi har i leiligheten, en madrass liggende på gulvet gjorde jobben sin. Men å kalle det en høy levestandard er nok å dra det litt langt. Til nå er vi begge fortsatt lykkelige og det er en liten befrielse å ikke ha mye ting rundt seg. Dette tror jeg blir bra. Jeg vet dog ikke hvor lenge vi klarer å leve uten kjøleskap. Den lille leiligheten på ca3o kvadratmeter er umøblert. Nå er det ut for å ta seg en kaffe. Vi har jo heller ingen kaffetrakter så Kaffe`n må jeg ut for å kjøpe. Jeg har også en hel by å utforske som jeg ikke er så godt kjent med enda. Vil du vite mer om byen vi nå har bosatt oss i skrev jeg et innlegg om byen for lenge siden. Den har du her : https://brasilbloggen.com/2020/09/07/iguaba-grande/

Hvem spiser grisehoder?

For et merkelig sted. For et merkelig telt å selge mat fra.

Jeg og kona hadde noen småærend i den lille strandbyen Iguaba Grande. Svigermor ble også med. Hun er på utkikk etter en leilighet å leie i denne lille strandbyen. Jeg har skrevet om stedet før. Byen er vakker og ligger helt inntil en flott lagun. Det er et koselig sted å ta noen dagsturer til. Det er lang tid mellom hver gang jeg besøker byen. Den ligger litt i lengste laget unna Buzios der vi bor. Iguaba Grande er et typisk sted man kjører gjennom for å komme seg til de litt større byene rundt. Sikkert derfor stedet har en del gjennomgangstrafikk og hovedveien gjennom byen går like ved den flotte lagunen som dekker hele siden av sentrum.

Kona kjørte og vi endte opp på en liten markedsplass der de solgte diverse matvarer. Jeg viste ikke om stedet før og vi endte opp dit helt tilfeldig. Det som er så fint med å ha egen bil å kjøre rundt sånn. Det dukker opp nye steder man ikke viste fantes og man plukker opp en del ekstra reiseopplevelser hvis man har eget fremkomstmiddel.

Det var ikke så mange teltene på området, men jeg syntes den ene selgeren hadde så merkelig mat å by på. Han solgte alt av kjøttsykker av gris. Det var de hele grisehodene som lå på bordet jeg la mest merke til. Jeg var ikke klar over at folk spiste hele grisehoder, og det er en matrett jeg hverken vet hvordan man tilbereder eller hvordan man spiser. Jeg kommer nok heller ikke til å innta et tilberedt hode som middag med det første heller, og heldigvis har ikke min bedre halvdel sånne matvaner.

Jeg synes fyren hadde det så imponerende ryddig og rent på kjøttbenken sin som sto ute i det fri, kun med et lite overbygd tak av en teltduk. Jeg så knapt ei flue på området. Vet ikke helt hva hemmeligheten hans var. Vi endte opp med å kjøpe noe annet enn grisehode av den snakkesalige salgsmannen. Vi gikk for den berømte ribba. Et kjøttstykke de fleste liker og vet hva er. For å være helt ærlig har jeg ingen anelse om hvordan man tilbereder den heller, men heldigvis kan min bedre halvdel kokkelere på kjøkkenet. Jeg ender som oftest opp med å ta oppvasken.

Som nevnt tidligere var hovedgrunnen til at vi i det hele tatt dro til denne lille strandbyen å titte på noen leiligheter sammen med svigermor som har planer om å flytte hit. Hun har ikke bil og trenger oss til å kjøre seg rundt i byen. En hyggelig oppgave. Jeg liker svigermor, og jeg tipper det er mange som ikke føler det samme? Når vi kjørte rundt i varmen i denne lille sjarmerende byen fikk jeg nesten lyst til å flytte hit selv. Denne lille byen sjarmerer og man kan enkelt leie en leilighet til under 1000 reais, og det må vel kalles billig? Kanskje vi også kaster oss på flyttelasset etterhvert, men jeg er nok ikke så glad i svigermor at vi flytter sammen.