Brasilrundt

Startet dagen med en ny løperekord etter brokkoperasjonen. Den operasjonen skal jeg skrive om senere. Den ble på hele 7km. Jeg har løpt lengre før, men jeg synes ikke det var så verst. Jeg får prøve å ta mila snart. Noe stort lengre enn det gidder jeg ikke trene på. Da må jeg ta med drikke og det begynner å ta litt for lang tid. Da foretrekker jeg heller å legge ut på noen lengre gåturer i naturen. Sånne turer jeg har skrevet flere artikler om på denne bloggen. Etter løpeturen tok jeg meg en dusj, og jeg slo av varmvannet. Jeg dusja rett og slett i iskaldt vann. Jeg leste at det har en del helsebringende fordeler. Jeg har prøvd det før, men aldri fått det til. Det klarte jeg idag. Jeg var såpass gjennomsvett etter løpeturen at det kalde vannet var ganske behagelig, bortsett fra de periodene jeg startet å hyperventilere og gispe etter luft.

Når jeg løper gjør jeg det alltid grytidlig om morgenen. Jeg er oppe ved 4tiden hver morgen og er allerede ved atranden jeg løper etter før sola er oppe. Da får jeg med meg soloppgangen også. Det er magisk. Naturen her er fenomenal. Byen generelt er kanskje ikke så mye å skryte av. Men stranden, lagunen og palmetrærne er behagelig å løpe etter. Man føler seg rett og slett fri. Det eneste skåret i gleden er at noen ganger når jeg løper får jeg trøbbel med magen. Noen flere treningsentusiaster som har samme problemet? Jeg har pfte måttet avbryte løpeturen for å springe i lagunen å gjøre mitt ærend. Burde kanskje holdt det for meg aelv

Jeg har jo vært på en diett i det siste også. Kun spist fisk og poteter, sunne pannekaker og mye havregryn. Og sunne nøtter selvfølgelig. Det funker som et godt mellommåltid når man er litt småsulten. Siden dietten startet har jeg godt ned hele 5kg på kun 4uker. Det er jammen bra det, og jeg har aldri følt meg så godt som jeg gjør noe. Vel, bortsett fra da jeg møtte kona for over 10år siden og var nyforelsket.

Dette ble den lengste gåturen jeg har hatt i Brasil. Jeg hoppet over frokosten og startet turen ved 06.00 tiden. Det hadde allerede blitt lyst ute i Iguaba Grande. Det var Søndag, men det var allerede en del folk oppe. Spesielt etter stranden som strekker seg gjennom byen. Det var litt kjølig faktisk. Minte meg litt om hjemlandet. Lenge siden jeg har besøkt Norge nå. Folk liker å trene etter denne stranden. Jeg startet turen med støle legger. Jeg har jogga mye etter stranden i det siste., men denne dagen hadde jeg hviledag. Kanskje litt feil å kalle det en hviledag. Man blir sliten av å gå også.

Det ble varmere utover dagen. Sola skinte da jeg kom til nabobyen São Pedro da Aldeia. Heldigvis gjemte sola seg under en sky mesteparten av turen til reisemålet. I skyggen er det enklere å gå. Jeg er kjent her nå. Jeg gikk samme ruta som sist. Selv om denne ruta ble en del lengre.

Jeg kom frem til øya, ilha do Pescador, etter et par timer. Jeg hadde da gått over 1mil. Det var enkelt å vasse over til øya. Det var såpass grunt så skjortsen ble ikke engang bløt. Den var ikke av de største. Man kunne fint spasere rundt den på 10minutter. Det var en merkelig fyr der, med masse hunder. Med tanke på gimikkene hans var det liten tvil om at mannen ikke var sånn overbegeistret for kvinner. Han svingte tydeligvis andre veien. Ikke noe galt med det, men hvorfor han brukte leppestift skjønte jeg ikke. Han snakket litt med meg. Han hadde funnet en tallerken han skulle ta med hjem å vaske. Det var det eneste jeg skjønte. Han snakka utrolig rart.

Området rundt øya var utrolig vakkert. Strender og og flott natur. Populært sted. Det kom flere å flere mennesker hit.Jeg så et nytt sted jeg kanskje må gå en dag et godt stykke unna. Det må bli en annen gang. Jeg hadde et annet sted i området jeg ville se. Nemlig en pir ved navn deck aéreo.

Jeg ble gående en stund rundt i et fremmed nabolag for å finne det. Gikk litt feil noen ganger. Folk ønsket meg en god dag da jeg passerte dem. Brasilianere er så hyggelige. Jeg brukte nok en halvtimes tid for å finne piren selv om den lå like ved øya. Det var vanskelig å komme til vannkanten pga bebyggelsen, men jeg ga meg ikke. Det fikk jeg betalt for. Tålmodighet lønner seg og jeg gikk piren på kameraet. Bena begynte å bli slitne. De var støle før jeg gikk og nå begynte leggene virkelig å bli mørbanket. Jeg hadde heller ikke drukket vann enda. Varmen ville heller ikke gi seg og sola stekte mer og mer som klokka nærmet seg midt på dagen.

Jeg stoppet på en bensinstasjon på veien hjem Det var her jeg tok min første vannslurk etter 15km gåing. T-skjorta lukta ikke godt. Helt gjennombløt av svette. Jeg merket det var litt sjenerende å gå til skranken å betale for vannflaska. Heldigvis var det lite folk inne på stasjonen. Etter tørsten var slukket og beina fikk 20minutters hvile gikk resten av hjemveien lekende lett. Sola var sterk, men den hadde jeg heldigvis i ryggen. Jeg merket det begynte å svi litt i ansiktet. Jeg glemte solkrem, men dekte til ansiktet med t-skjorta deler av turen når sola skinte som verst. Det ble 26km på litt over 6timer. Turen tok noe lengre tid enn forventa.

Det finnes nok mange måter å forbrenne kalorier på. Løping, styrketrening eller rett og slett bare ligge ibet kaloriunderskudd. Min beste metode derimot er bare å gå seg bort i Brasil. Det skjedde denne gangen. En tur som skulle bli noen km ble faktisk bortimot 2mil. Jeg er litt lubben så jeg hadde kanskje godt av gåturen uansett.

Jeg gikk ut veldig tidlig. Jeg liker å stå opp om morgenen og jeg hadde planlagt dagen ned til minste detalj. Det var 2 steder jeg skulle besøke. Den ene var en øy ved navn Ilha do Fernando instrutor og den andre en pir ved navn Deck Porto do Sol. Begge stedene lå i nabobyen Sao Pedro da Aldeia. Jeg holder til i Iguaba Grande og ifølge kartet skulle dette være en gåtur på ca 6-7km. Grei skuring tenkte jeg og tok på meg joggeskoa og gikk ut døra. Jeg startet turen litt etter klokka 05.00 på morgenen. Da begynner det å lysne og sola er svak. Spesielt på denne tiden av året. Det har blitt litt kaldere på morgenen nå. Sommeren er nok over for denne gang, heldigvis.

Jeg reagerte på et par ting før jeg gikk. Skoene trenger snart en vask, og egentlig sokkene som lå inni joggeskoa også. Men det jeg hadde mest i bakhodet var at ingen av turistattraksjonene hadde noen bilder av seg på google. Det var også bare et av de som hadde kun en anmeldelse. Det er ikke ofte. Det betyr at enten er stedene ukjent, lite populære eller kronglete å komme til. Selv om den ene anmeldelsen var av den positive sorten hadde jeg ikke noen store forhåpninger om disse 2 stedene og tok mest turen fordi jeg liker å gå.

Jeg møtte mange andre turgåere også når jeg gikk ut. Folk i Iguaba liker å mosjonere etter stranden. Noen velger sykkel i sin egen sykkelbane, men jeg har alltid foretrekt bena selv om turen tar noe lengre tid. Hobbymosjonistene forsvant en etter en når jeg forsvant ut av byen og jeg følte meg utrolig sprek der jeg gikk. Jeg begynner å bli i passe god form. Det eneste skåret i gleden var all trafikken. Den starter tidlig etter hovedveien som knytter byene sammen og den ble verre som tiden gikk.

Det var gøy å se skiltet til Sao Pedro når jeg krysset grensa for første gang til fots. Som jeg elsker dette vandrelivet. Dette kunne jeg gjort hver dag. Neste skåret i gleden var google maps. Veien den hadde pekt ut gikk gjennom en privat eiendom. Den var også avstengt og satt opp advarselskilt. Disse ville ikke ha trafikk på eiendommen sin. Da måtte jeg gå litt av en omvei og selvfølgelig gikk jeg altfor langt i tillegg. Nå hadde sola begynt å varme i tillegg. Jeg ble svett. Veldig svett. Og beina begynte å bli såre. Jeg måtte jo tilbake igjen også.

Deck Porto do sol var flott bygd. En pir ut i lagunen. Den var under vedlikehold så den kunne ikke gås på. Den var dog ikke noe mer imponerende enn de etter stranden i Iguaba. I tillegg lå den foran et stort område med private hus bygd inntil stranden. Benkene etter stranden var det satt opp skilt på. «Kun for beboerne». Jeg følte meg ikke velkommen.

Øya man ser på artikkelbilde i bakgrunnen var fin. Men ikke kloakkrøret som rant like ved. Det lukta ikke møkk der, eller kanskje det var den gjennombløte svette t-skjorta og de sure sokkene mine som overgikk lukta. Jeg valgte å ikke svømme til denne øya. Spisse steiner var det foran den også.

Jeg gikk hele veien tilbake igjen til byen jeg bor i for tiden, Iguaba. Hele gåturen ble på over 4timer og bortimot 20km. Ifølge appen jeg har på mobilen forbrant jeg 1650 kalorier så selv om stedene ikke imponerte var ikke turen bortkastet. Jeg har allerede tenkt ut neste spasertur, og den blir enda lengre Nå skal magefettet bort.

Det å stå opp klokka 04.30 på morgenen på en Lørdag synes jeg er i tidligste laget. Jeg vil nesten kalle det poengløst. Hva skal man oppe så tidlig etter? Sola har ikke kommet frem og det er bekk mørkt. Jeg har våknet altfor tidlig i lang tid nå, men jeg er i seng tidlig også. Fordelen er at varmen har ikke slått inn for fullt så tidlig så jeg starter ofte dagen med en treningsøkt. 200 amhevninger før jeg stikker til parken og fortsetter treninga der. I parken blir treningen utendørs og det er da viktig å få den unnagjort før sola steker som verst. Jeg hadde som mål å bruke parken og treningsapparatene der til å bli i bedre form og det stedet har jeg brukt flittig. Opptil 4dager i uka bruker jeg stedet til å trene og etter noen måneder har det satt sine spor. Jeg trenger fortsatt å ta av noen flere kg, og selv om jeg har byttet om til et sunt kosthold har det tatt lengre tid enn først antatt. Vet ikke hva jeg gjør feil. Sånne treningsparker er det overalt i Brasil og de kan alle bruke, helt gratis.

Jeg har også funnet en ny favorittspisested. Jeg har nevnt restauranten tidligere. Dere husker kanskje den artikkelen der jeg hadde spist opptil flere ganger og et måltid kostet 10reais. Vel, etter den snørrepisoden måtte jeg bytte og det tok ikke lang tid før jeg fant et fantastisk sted. Bedre mat, men litt dyrere. Men heldigvis fri for buser fra uhygeniske ansatte. Restaurantens navn er Cantinho da Vovo og er sannsynligsvis det beste matstedet i byen der du kan få et måltid til under 20reais.

Jeg liker byen Iguaba Grande. Jeg faktisk stortrives her. Jeg har slitt litt med varmen i det siste, men jeg bor ikke langt unna lagunen for å ta meg en dukkert. Den har mange flotte strender, men min favoritt er vel kanskje Popeye stranden.

Litt langt å gå, men verdt det når jeg er fremme. Jeg tror faktisk jeg tar turen dit senere, men først en treningsøkt før sola kommer meg i forkjøpet.

Da reiser vi på tur igjen. Denne gangen går ferden til den brasilianske landsbygda i delstaten Rio de Janeiro. Det høres kanskje ut som et lite reiseeventyr, men jeg er bare sjåfør for svigermor som på død og liv måtte en tur ut i jungelen for å hjelpe søstera si med noe dyrehold. Kona var opptatt med kurs og jeg måtte pent være sjåfør. Kona har talt, liten vits i å protestere. Det er fortsatt mange uten bil og førerkort i dette landet og da må man velbare brette opp armene å stille seg til rådighet. Jeg hadde nok uansett mest lyst til å gjøre noe annet.

Det er forsåvidt hyggelig å være sjåfør for svigermor. Vi kommer godt overens, men det eneste som plager meg med henne er den forferdelige kjederøykinga. Jeg har slutta for lenge siden og orker ikke den lukta i bilen. Jeg må stoppe hele tiden for at hun skal ta seg noen drag. Hun sier hun røyker 40 om dagen. Jeg tror faktisk det må være flere, mange flere. Jeg har faktisk funnet sigarettsneoper i såpebeholderen i dusjen da hun har vært hos oss og lånt badet. Da er det på tide å trappe ned mener jeg. Røyke mens man står og vasker seg? Da er man altfor avhengid av nikotin.

Det fine med alle stoppene må vel være at man får ihverfall muligheten til å ta noen mobilbilder. Når man reiser rundt utenfor allfarvei i Brasil dukker det fortsatt opp utallige små barer her og der. Uansett hvor langt uti ødemarken man kommer er man aldri langt unna en bar. Skal si de liker å ta seg noen kalde i dette landet. Standarden på disse barene er ikke så høye. De er nedslitte, støvete og definitivt trenger en grundig vask og et malingsstrøk. Sånt bryr de seg lite om. Toalettet på sånne steder en en bakteriebombe i seg selv, men med litt promille glemmer man urinstanken og de nedslitte veggene.

For de som klager på veiene i Norge, ikke kjør bil i Brasil. Ihvertfall ikke på smale grusveiene etter det har regnet så sant du ikke liker å kjøre i sikksakk for å unngå veihull. Heldigvis blir jeg aldri bilsyk. Mens jeg kjører bil sitter svigermor og snakker på inn og utpust, og det virker som lengre tid det har blitt siden sist sigarett hun røykte, fortere snakker hun. Da er det på tide å stoppe igjen

vi kom frem tilslutt og det var visst slakting av gris som sto på timeplanen. Jeg holdt meg på avstand og syntes synd på dyra. Maten kommer vel ikke i frysedisken av seg selv som det sies.