Brasilrundt

Morgenlys over Lagunaen: En løpetur i Iguaba Grande

Solen har ennå ikke krabbet over de lave åsene i øst, men himmelen over Lagoa de Araruama har allerede begynt å skifte farge fra dyp indigo til en glødende nyanse av fersken og gull. Det er dette øyeblikket jeg lever for her i Brasil. Som nordmann er jeg programmert til å oppsøke lyset, men her i delstaten Rio de Janeiro handler det like mye om å lure varmen.

Jeg snører på meg løpeskoene utenfor huset i Iguaba Grande. Luften er fuktig, tykk av saltvann og duften av blomstrende jasmin, men den er fortsatt sval. Det er stille. Bare lyden av mine egne skritt mot asfalten bryter stillheten før jeg når den flate strandpromenaden, a orla.

Pulsen og stillheten

Iguaba er ikke som Copacabana. Her er det ingen ruvende hoteller eller dundre musikk fra strandbarer. Det er en rolig småby ved verdens største saltsjø, og på denne tiden av døgnet føles det som om jeg har hele lagunaen for meg selv. Jeg starter i et rolig tempo. Vannet ligger blikkstille, nesten uvirkelig flatt, som et gigantisk speil som reflekterer de rosa skyene.

Etter et par kilometer kjenner jeg svetten begynne å perle seg på pannen. Jeg senker farten og går over til rask gange. Lungene fylles av den jod-rike luften, og jeg kjenner den spesielle roen som bare kysten kan gi. Det er her, mellom vannkanten og de hvitmalte murene, at jeg virkelig finner hvilepulsen i en ellers hektisk hverdag.

Møtet på stranden

Lenger fremme, der sanden er som hvitest og noen forblåste palmer lener seg utover vannet, ser jeg to mørke skikkelser. De ligger helt stille i den finkornede sanden, like ved vannkanten. Jeg sakner farten ytterligere, instinktivt skeptisk slik vi ofte er oppdratt til å være overfor løshunder.

Men etter hvert som jeg kommer nærmere, ser jeg at det ikke er noen grunn til bekymring. Det er to hunder – den ene er like mørk i pelsen som den andre. De ligger krøllet sammen i hverandre, i en perfekt sirkel av tillit og dyp søvn.

Jeg stopper helt opp. De har funnet det perfekte stedet, der sanden fortsatt holder på litt av gårsdagens varme, men kjøles ned av den tidlige morgenbrisen. Den brune hunden åpner det ene øyet på gløtt, registrerer den svette nordmannen som stirrer på dem, og lukker det igjen med et tungt, tilfreds sukk. Det er ingen bjeffing, ingen aggresjon. Bare en gjensidig anerkjennelse av at morgenen tilhører oss alle.

En leksjon i «Amanhã»

Det er noe fascinerende med de brasilianske gatehundene. De eier gatene, men de gjør det med en verdighet og en avslappet holdning som vi stressede europeere kunne lært noe av. Der jeg står og ser på dem, slår det meg hvor kontrasterende dette er til mine løpeturer i Marka hjemme i Norge, hvor alt handler om tid, puls og prestasjon.

Her i Iguaba handler morgenen om å være. Hundene sover fordi solen snart vil tvinge dem inn i skyggen. De hviler mens de kan. Jeg står der et par minutter, trekker pusten dypt og kjenner sanden mellom tærne etter at jeg har sparket av meg skoene for den siste etappen hjem langs vannkanten.

Veien videre

Jeg begynner å gå igjen, forsiktig for ikke å vekke dem skikkelig. Solen bryter nå over horisonten, og det første skarpe lyset treffer vannflaten. Små fisk spretter i overflaten, og en ensom fisker i en trebåt glir lydløst forbi lenger ute.

Iguaba Grande er kanskje bare et lite punkt på kartet, men i dette øyeblikket – mellom de sovende hundene og den glitrende lagunaen – føles det som verdens navle. Jeg snur og jogger lett tilbake mot frokosten, med vissheten om at morgendagen vil bringe akkurat det samme vakre lyset.

Et ubehagelig voodoo rituale i den brasilianske jungelen

Vi dro til et nytt sted idag. En ny turistattraksjon. Et sted som heter Ponte de Arame de Cachoeiros de Macaé. En annen hengebru i Casimiro de Abreu. Den andre vi besøker på turen. Hengebruer er visst populært her. Arame betyr forresten vaier på portugisisk og Ponte betyr bru. Du ser kanskje på artikkelbildet at brua er bygget i metallvaier? Sånn som den forrige? Uansett….

Veien dit var helt forferdelig. Grusete, hullete vei og det var et under at jeg ikke punkterte.

Når vi endelig kom frem var denne hengebrua hengende altfor høyt oppe i lufta. Dette var totalt utenfor min komfortssone. Jeg gikk utpå den, men det knirka noe helt forferdelig fra treverket under beina mine. Jeg var sikker på at plankene jeg gikk på skulle knekke. Stedet var helt tomt for folk og jeg var overbevist at denne brua ikke tålte at folk gikk på den. Selvfølgelig innbilning. Jeg søkte opp stedet på nettet i ettertid. Det har gått folk på brua før meg der de smilte og tok bilder. De folka var nok tøffere enn meg. Når det gjelder høyder skal det dog lite til.

Vi dro tilbake. Det var et annet sted jeg ville bruke litt tid på denne dagen. Utover kvelden når det ble litt kjøligere tok vi en liten tursti i Parque natural municipal Corrego da Luz. En nasjonalpark som lå like ved sovestedet. Vel, jeg tok turen alene. Kona gadd ikke. Hun ville heller sitte ved den samme matvogna som sist og drikke en Heineken. Klandrer henne ikke. Jeg fikk utallige myggstikk på turen.

På stien eller veien som ledet meg innover parken fikk jeg besøk av ei kosesyk katte. Jeg vet ikke hvem som eide den eller hva den gjorde i bushen, men den likte å klenge seg inntil beina mine. Jeg liker dyr, men jeg er litt skeptisk til de også. De har pels og gudene vet hva som befinner seg i den når de ikke blir tatt vare på. Den så fin ut i pelsen, men jeg turte ikke klappe på den.

Jeg passerte en dusj. En naturlig laget dusj der bambus fraktet vann så svette folk kan ta seg litt vann over hodet. Jeg sto over. Men det var et populært sted for forbipasserende. Jeg hadde nettopp startet spaserturen så svett var jeg ikke enda.

Jeg gikk videre. Et godt stykke. Helt alene. Ikke antydning til mennesker når jeg kom meg litt inn i jungelen. Fin vei og gå etter. Men det begynte å mørkne litt. Jeg er ikke mørkeredd. Men det blir en litt annen stemning å gå.

Vodoo rituale i bushen ved elvebredden. En ølflaske med en sigar på toppen og noe annet krims krams rundt flaska

Jeg gikk ned til elva jeg gikk etter og der var det noen som hadde laget et voodoorituale. Jeg har sett sånt flere ganger i Brasil på diverse steder. Jeg er ikke overtroisk eller religiøs, men i denne settingen ble det ganske ekkel stemning. Det sies at går man forbi eller tar på sånne ritualer får du en forbannelse over deg. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan det foregår, men litt langt inn i jungelen, og det begynte å mørkne gjorde situasjonen meg litt paranoid. Jeg så eller hørte ikke antydning til andre folk heller. Denne turen ble såpass ubehagelig at jeg gikk tilbake i et raskere tempo for å finne igjen min bedre halvdel. Hun satt fortsatt og nippet til en Heineken, og jeg bestilte meg en selv. Noe må man roe nervene med.

Vi koker ihjel i sola

Casimiro de Abreu er en liten by og sentrum av bygda er ikke av de største. Det er en by med mye gjennomgangstrafikk. Hovedveien som går rett gjennom stedet har tungtransport og jeg har kjørt gjennom byen flere ganger. Jeg synes ikke byen har imponert veldig de gangene jeg har passert den i bil.

Men kommer man seg vekk fra selve hovedveien, som kun har hovedsakelig bensinstasjoner liggende etter seg, og reiser innover landsbyen så er kanskje sentrum av byen ikke så ille likevel. Den vinner nok ingen arkitekturpris for verdens flotteste byggverk med det første, men det var da noen få severdigheter. Det var ei kirke med en flott park foran seg som var flott å se på. Byen var forøvrig ren også. Lite søppel som ligger rundt omkring

Vi har hverken tilgang til frokost eller kaffe på sovestedet så da må vi til sentrum for å kjøpe mat. Vi har kjørt litt rundt i byen for å handle og for litt seightseeing. Jeg har som regel vært sjåfør og kona har vært livredd flere ganger. Særlig når vi passerer en severdighet. Jeg blir distrahert og følger mer med på bygget vi passerer enn veien foran meg.

Togskinner som passerer gjennom byen. Ingen tog i sikte. Tror ikke de er i bruk

Jeg synes byen er veldig kronglete å kjøre i. Jeg har flere ganger kjørt i feil kjøreretning og komme seg ut av hovedveien med forferdelig høy trafikk er også et kunsstykke i seg selv. Kanskje kona har en grunn til å være redd?

Selve sentrum var som nevnt ikke så ille når man endelig finner frem. Det er så kronglete og komme seg ut av hovedveien som passerer gjennom byen. En haug med boder som var satt opp etter veien også, som solgte det ene og det andre. Var mange som solgte hjemmelaget honning på flasker og krukker. Vet ikke om det er god butikk. Jeg har aldri tenkt tanken å stoppe og kjøpe honning når jeg kjører bil. Vann og noe snacks derimot blir det ofte.

I sentrum var det et flott shoppingsenter som kona ville gå inn. Jeg var litt mer tilbakeholden. Orker jeg dette? Men det var et godt valg. Det var air condition inne i bygget. Var utrolig behagelig å komme vekk fra varmen. Det er sykt varmt i denne byen når sola er fremme. Varmen overrasket meg. Det er vel sommer nå så da må man bare drikke nok vann og bite tenna sammen.

For en gangs skyld var det behagelig å spasere rundt på et kjøpesenter med kona. Faktisk en av de bedre opplevelsene på turen. Det var så kjølig og godt. I tillegg gratis internett. Det var mye byggemateriell man kunne se også. Jeg liker å følge med på de prisene. Det ble en del kaffekopper inne på dette stedet før vi fant ut at det var dags for middag.

Når vi gikk tilbake i bilen passerte vi en elektronisk skilt i fellesparken. Den opplyste om tid, dato og sted. Den viste også gradene og selv om ikke klokka var 12.00 på dagen enda var det faktisk 39varmegrader. Er det noe rart man svetter og drikker mye vann. Skal ikke se bort ifra at det ble varmere utover dagen heller, men da var heldigvis ikke vi der.

Ei svaiende hengebru i høyden

Jeg har vel klaget litt på varmen siden vi kom hit. Det igger på rundt 40varmegrader i sola. Hele poenget med denne turen var å komme vekk fra varmen i Iguaba. Det gikk ikke, men ingen sure miner. Da jeg begynte å farte ned til dette landet lovet jeg meg selv om at uansett hvor varmt det ble skal jeg ikke klage på sola. De fleste nordmenn reiser til tropiske land pga klimaet og for å komme vekk fra den norske vinteren. Den lovnaden til meg selv har jeg ikke klart ånholdt. Denne varmen er ille og en snøhaug hjemme i Norge hadde frista nå. Det hjelper uansett ikke å klage.

Heldigvis for oss er det nok av badeplasser i Casimiro de Abreu. Et av dem heter Ponte de Arame. Vi ble tipset om stedet av eieren av sovestedet vårt. Og best av alt, det ligger ikke mer en 2km unna der vi holder til. Vi tok fortsatt bilen. Altfor varm å gå, og litt for late når vi er på ferie. Vi skylder på varmen. Etter et par minutter med bil var vi fremme.

Det var laget til en flott tretrapp med gelender som førte oss trygt frem til en hengebru. Her har de virkelig gjort en god jobb. Det var tykt med folk på stedet. Det skjønner jeg godt. Her var det fint.

Hengebrua hang over elva i solid vaier, men den beveget seg noe forferdelig når vi gikk på den. Jeg har høydeskrekk og nærmere midten vi kom mer begynte den å svaie til hver side. Det er ikke rart magen knøyt seg. Det verste var kanskje det fnisende vennineparet jeg gikk bak, som selvfølgelig skulle stoppe på det høyeste punktet for å ta bilder. Disse forbannede mobilene, tenkte jeg og sto skjelvende og ventet til de skulle bli ferdig. Brua var altfor smal til å gå forbi de. På slutten av hengebrua manglet det noen treplanker å gå på. Heldigvis knakk ikke de jeg trådde på imellom de som manglet. Det skjer alltid på film!

Når vi kom helskinnet over hengebrua var dette en flott badeplass. Virkelig imponerende. Fabelaktig natur. Det er ikke rart man elsker dette landet. Jeg hoppet raskt uti det avkjølende vannet. Faktisk ganske kaldt. Kona klarte ikke å dukke under. Jeg synes det bare var forfriskende. Etter mye lek i vannet prøvde jeg å krysse elva. Planen var å slippe å ta hengebrua tilbake igjen. Det gikk ikke. Altfor sterk strøm, og jeg vet bedre enn å utfordre naturkrefter.

Det eneste skåret i gleden var de folka som spilte funk. Det må da være den verste musikken som er laget noengang. Kanskje jeg bare har blitt for gammel.

Når vi tok hengebrua tilbake skjedde det jeg var redd for. Jeg møtte folk. En liten bajas av en brasiliansk guttunge blir mere riktig. Han var ikke redd høyder og kom springende mot oss. Jeg snudde og gikk tilbake. Kona ble flau. Faktisk litt irritert. Det er jeg vant til så det brydde meg lite. På andre forsøk kom jeg meg over brua, og jeg fikk den gode mestringsfølelsen. Gjør man noe hver dag som man er redd for, vokser man som menneske har jeg hørt

Parasitter i elva

Vi skulle jo hit til Casimiro de Abreu for å komme oaa vekk fra varmen. Det gikk ikke etter planen. Selv om stedet ligger i fjellet er det like varmt her som der vi dro ifra. Ihvertfall i sola. Men i skyggen, under et tilfeldig tre, med litt sval bris er det litt mer friskt. Svetten renner uansett. Det ligger på godt over 30varmegrader når sola er oppe.

Sovestedet er vi fornøyd med selv om det var litt komplisert å sjekke inn. Det var umulig å finne igjen resepsjonisten. Det tok litt tid, men etter en stund ved ankomst ble vi losjet inn til stedet. Inne på soverommet var det ganske kjølig. Det var mye bygging og litt halvferdige hus inne på området, men allikevel koselig. Jeg tror det var pga eieren som guidet oss rundt. En type umulig å ikke like. De frittgående hønene som gikk rundt satte også et preg på stedet. Jeg og kona fant oss fort til rette. Stedets navn : Serra Mar à beira rio , rafting, suites, lofts, e Casas fikset vi på booking.com i forveien.

Vi dro dog ikke hit for å bare dvaske oss på rommet. Området vi lå på hadde en stor elv ved siden av seg. Der man bl.a kunne rafte. Vi sto over. Men det skal være en flott sandstrand etter elva. Det var 2 måter å komme seg dit på. Vi kunne gå elvekanten eller ta hovedveien. Vi tok hovedveien. Jeg var litt lat som vanlig. Det var ikke lange turen. Stranden var knøttliten og stedet var fylt med folk. Vannet var kjølig. Kona orket ikke å bade, men jeg hoppet uti. Kaldt vann skremmer ikke en viking fra Norge.

Jeg bestemte meg for å krysse elva til fots. Det var så behagelig sandbunn. Det var sterk strøm på midten og man så ikke bunnen pga det mørke vannet. Jeg var litt redd for slanger. Jeg var også litt redd for en parasitt som jeg hørte om i filmen Welcome to the jungle. Scena der The Rock skulle hoppe i vannet og han fikk beskjed om å ikke tisse i elva. Da kan det komme en parasitt opp i urinrøret og man kan risikere å amputere penisen. Den finnes visstnok i virkeligheten. Jeg ville nok mye heller trådd på en slange. Jeg krysset uansett elva og sa meg fornøyd med det. Dobesøket derimot tok jeg senere når jeg kom på land selv om jeg var litt tissetrengt. Selv om vannet var kaldt og snabelen krympa vil jeg ikke ha noen amputering på denne turen

Ved siden av veien som gikk etter elva lå det også et utsalgssted for pastel og drikkevarer. De kan da umulig ha mange kunder her i jungelen. Det lå fryktelig øde til. Kona tok en øl. Jeg holdt meg til vann. Jeg spiste et par friterte pasteler. Fritert brasiliansk gatekjøkkenmat det er vanskelig å spise en av. Bra for vekta er de nok ikke, men du verden så gode. Fyren drev den lille sjappa si alene og han spilte så utrolig bra musikk. Dette stedet var lett å like. Man trenger ikke dyre restauranter for å hygge seg. Navnet var Pastel Carioca. Stikk innom for en matbit eller bare en kald øl hvis dere er i område. Vakker natur og hyggelig stemning

Bilferie til en ukjent brasiliansk by

Vekk fra varmen. Det er ihvertfall planen. Vi skal til et ukjent sted som heter Casimiro de Abreu. Vel, helt ukjent er det kanskje ikke. Jeg har besøkt stedet før og kommunen strekker seg fra fjellet og ned til havet. Jeg besøkte ei flott kirke ved havnivået som tilhører Casimiro de Abreu. Det stedet kan dere lese om her : https://brasilbloggen.com/2021/09/16/capela-de-sao-joao-batista/

Nå derimot skal vi til fjells der sentrum ligger. Vel, sovestedet ligger litt utenfor sentrum og kostet ikke mer en 100reais per natt. Røverkjøp til å være Februar. Da blir det ei langhelg og noen netter der. Skal bli godt. Varmen i Iguaba har vært forferdelig i det siste. Sove har vært vanskelig.

Ved avreisedagen hadde jeg faktisk sovet godt. Jeg startet dagen med en lett joggetur før vi pakket baggene i bilen og dro. Stedet vi skal tilbringe helgen ligger ikke mer en 71km unna Iguaba Grande. Jeg og kona er spente. Stedet har 45864 innbyggere. Ikke en storby med andre ord. Stedet ligger også et steinkast unna Sana. Et sted vi besøkte for lenge side. En forferdelig tur vi ikke glemte med det første. Her er linken for de som vil lese om den reisen :https://brasilbloggen.com/2020/06/03/sana/

Kjøreturen til byen startet dårlig. Kona er en elendig kartleser. Jeg kjørte først i feil kjøreretning og vi endte til slutt opp på en hullete grusvei. Den ville ingen ende ta. Vi endte tilslutt opp i byen Silva Jardim, og der hadde de heldigvis asfalt. Vi tok et fantastisk måltid på en bufférestaurant ved siden av en flott park og ei svær kirke. Har vært i byen før. Men aldri overnattet. En typisk liten by med få innbyggere. Hvis dere vil se et par bilder fra byen er linken her : https://brasilbloggen.com/2022/06/03/til-fjells-igjen/ Vi har passert byen før og kirka er ganske flott, og parken som ligger foran den.

Et flott spisested etter hovedveien, Sabor do Sitio.

Vi dro videre. Nå tok kona over styringen. Vi var vel ikke på veien mer enn 20 minutter før det ble et nytt stopp. En flott ranch som lå inntil hovedveien som de hadde satt opp et flott utsalgssted og restaurant. Sabor do Sitio het stedet. Vi angret litt på vi ikke tok maten der. Den så hjemmelaget og god ut. Vi tok en kaffe og litt vann. Var noen frittgående høner som gikk rundt. Den ene kom inn og gikk nesten på beinet mitt når jeg drakk kaffen. Fikk den ikke på kameraet. Men en hyggelig dyreopplevelse ble det. Jeg må si de grønne bergene og naturen rundt stedet imponerte. Litt mye trafikkstøy. Dette stedet var nok strategisk satt opp og disse håver nok inn penger på trafikkanter. Beliggenhet er alt som det sies. Vi dro videre. Var fortsatt igjen ca 20km før vi var fremme. Utrolig varmt. Air condition i bilen fungerte ikke, selv om vi nettopp hadde hatt bilen på reperasjon.

Det tok ikke lange tiden før vi var fremme, og til min skuffelse har jeg faktisk kjørt gjennom denne byen flere ganger. Og ingen av gangene har sentrum imponert. Hjelper ikke å henge med hode og det er uansett ikke i sentrum vi skal befinne oss. Vi skal til jungelen noen km utenfor der vi har booket hele helga. Det stedet kan du lese om i neste artikkel.

For en nedtur

Dette ble egentlig en nedtur. En gedigen skuffelse. Dette var bare en bortkasta tur.

Vi tok en tur til Araruama min kone og jeg. Hun var sjåfør. Araruama er som nevnt i tidligere innlegg nabobyen til Iguaba Grande, der vi holder til. Vi dro til samme sted som sist gang vi var i byen for å spise litt mat inne på Open Mall, et lite kjøpesenter mitt i byen. Vi har vært her før flere ganger. Jeg fant en ny turistattraksjon på kartet når jeg surfet på mobilen inne på senteret. Turistattraksjonens het Trevo São Vicente/Araruama/Rio Bonito. Stedet lå ikke mer en ca 2km unna, men uansett altfor langt å gå etter et måltid.

Stedet som skulle være en turistattraksjon var bare en rundkjøring. Jeg skjønner ikke hva som får folk til å like dette stedet. Turistattraksjonen hadde faktisk fått gode anmeldelser fra besøkende. Jeg måtte dobbeltsjekke om vi var på rett sted, og uheldigvis for oss var vi faktisk det. Merkelig. Det var en liten vindmølle i rundtkjøringen også. Hva den skulle representere eller om den var til nytte for noe vet jeg ikke. Jeg gadd ikke undersøke noe nærmere pga altfor stor trafikk og at jeg var litt skuffa. Det ble uansett et greit artikkelbildet av stedet og jeg får nøye meg med det.

Heldigvis var det en park like ved som redda turen. Den het : Parque de Exposições Araruama – Manoel Marinho Leão. Vi var der på en Onsdag så det var ikke så mye som skjedde der, men jeg er ganske sikker på at på dette stedet er det forskjellige arrangementer på helligdager og på utvalgte helger.

Det var en del folk der. Hovedakelig fordi det var en dyreklinikk inne på området. Et kommunebygg som hadde med landbruk og fiske var det der også, i tillegg til en kjøreskole. Det var dog ingen butikker der. Litt synd. Jeg hadde så utrolig lyst på vann.

Det var store bygg med mange tomme dyrebåser. Jeg tror dette har vært en tidligere gård som sikkert kommunen har kjøpt opp. Det var ingen dyr i båsene nå idag bortsett fra en som hadde mange hunder. Kanskje det var gatehunder som noen hadde tatt vare på? Ikke vet jeg, men de bjeffa noe forferdelig når jeg passerte dem.

Det var utrolig fint vær, og vi ble gående rundt på stedet en stund. Området var ganske stort. Jeg la egentlig mest merke til bilene som lærte elevene å kjøre bil. Jeg synes det gikk veldig sakte. Det er vel derfor de er på kjøreskole. For å lære. Jeg strøk flere ganger på oppkjøringa så jeg bør vel kanskje ikke si noe.

Selv om den rundkjøringa som skulle være en turistattraksjon ikke imøonerte var ihvertfall bondegården flott å spasere rundt i. Denne parken skal jeg sjekke ut nærmere når jeg kommer hjem. Hvis det arrangeres noe her i fremtiden skal jeg tilbake en tur.

Et gjensyn med Rio Bonito

Jeg ble invitert med til Rio Bonito av konas lillessøster. Hun har fått seg jobb og jobbkontrakten måtte skrives under i den lille byen. Jeg ble selvfølgelig med. Hun ville ikke ta turen alene. Vi måtte ta to busser for å komme dit og det er skummelt for ei ung jente på 19år og reise rundt alene. Jeg fikk også æren av å betale billettene. Det gjorde jeg selvfølgelig med glede.

Jeg har besøkt byen før, men det er lenge siden. Faktisk 2-3 år siden alt. Tiden går så fryktelig fort når man blir eldre. Spesielt de siste årene, men jeg har opplevd mye på den tiden også. Byen ligger ikke ved havet og har ingen strender, men den har flere flotte parker. Forrige gang besøkte jeg en av de, denne gangen hadde jeg en ny en i sikte.

Vi gikk av siste buss i sentrum og jeg merket jeg nesten ble kokt ihjel. Vi måtte traske rundt for å finne igjen stedet jenta skulle skrive kontrakten og vi ble gående rundt det samme kvartalet flere ganger. Jeg ble så varm. Det var ingen vind og sola grillet oss begge. Da vi endelig fant igjen kontorlokalene.var jeg totalt utslitt. Varmen hadde tatt fullstendig knekken på meg. Heldigvis var det air condition der vi måtte vente og jeg nesten sovna. Heldigvis hadde de gratis kaffe som gjorde at jeg klarte å holde meg våken. Når papirene var ferdig signert var det ut igjen og varmen fortsatte. Det var garantert ikke så varmt her forrige gang. Jeg ga opp planene. Jeg orka ikke finne igjen noen flotte parker. Varmen gjorde det umulig å nyte byen i det hele tatt. Det er mitt på sommeren og det nytter ikke å klage. Jeg bestemte meg heller for å ta turen tilbake når sommeren er over. Jeg kom på ved sist besøk passerte vi et museum som het Casa de Cultura. Da var det ikke oppe, men jeg husket godt hvor det lå. Vi gikk dit. Da fikk vi oppleve noe og vi kom oss i tillegg vekk fra sola. Museet var åpent og det var gratis inngang.

Det ene rommet var det utstilt gamle mynter og sedler. Brasil har hatt en hel haug forskjellige pengesedler opp igjennom åra. De har vel byttet valuta flere ganger og med tanke på hvordan økonomien går tror jeg det snart skjer igjen. De bruker Real til dags dato, men den er så svekket at renta nettopp har blitt satt opp for at den ikke skal kollapse. Låne penger er dyrt og lånerenta ligger vel over 10% nå om jeg ikke tar feil.

Det jobbet en snakkesalig mann der, som viste frem noen av tingene. Jeg fikk ikke med alt. Jeg synes egentlig stedet var ganske kjedelig. Det var noen gamle bøker som så litt interessante ut som hadde historie om byen. Jeg bladde litt i noen av dem, men rakk ikke lese så mye om de. En hel vegg av politikere var dekt på ene veggen man kunne se hvem som hadde styrt byen i 100år tilbake i tid. Jeg og jenta sto på avstand for å tippe hva slags årstall de styrte, basert ut fra hårsveien og barten de hadde. Jeg bomma ikke på mange og tippet riktig tiår på de fleste. Jeg så ingen med hockeysveis. Kanskje ikke den stilen var utbredt på 80 tallet i Brasil?

Klarer dere å tippe hvilken tidsepoke disse folka styrte på?

Det siste rommet brukte vi minst tid på. Vi gikk inn og snakket litt om tingene. Det var bl.a noen gamle skrivemaskiner, et eldgammelt strykegjern og noen andre gamle gjenstander jeg hadde sett uttallige ganger før. Vel, bortsett fra de to ganle srore filtrene som sto på gulvet. Jeg hadde ingen anelse om hva de brukte de til i gamle dager. Filtrere vannet eller hjemmebrenten kanskje? Sistnevnte kalles cachaça nedi her og kan smake ganske godt til helt forferdelig avhenig av hvem som har brygget spriten. Vi gikk ut igjen. Jeg gadd ikke mer, og reisefølget mitt hadde blitt rastløst også.

Varmen fortsatte og ville ikke gi seg. Vi spankulerte litt rundt i sentrum der jeg tilfeldigvis kom over en fargerik trapp. Den imponerte kanskje mest denne dagen og det ble noen bilder av den. Den var bygget i forskjellige fargede fliser som var strategisk plassert på trappetrinnene. På veggene oppetter ttappene var det vakker grafitti. Jeg gikk opp og ned hele trappa og etter det var det på tide å ta bussen hjem. Jeg skal tilbake igjen hit aenere. Jeg vet byen har både vakre parker og flott natur utenfor sentrum jeg har lyst til å se. Den turen skal jeg ta da varmen har roet seg.

En magisk fuglepark i Araruama

Jeg fant et helt nytt sted i byen Araruama. Jeg passerte stedet tilfeldig på en busstur og plutselig så jeg et skilt der det sto Botanico das Asas. Parken ble åpnet 27 januar 2024 og skal ha utstillinger av forskjellige fuglearter. Jeg tok turen alene, på en Fredag. Jeg har reist mye rundt på egenhånd i det siste og jeg føler at jeg får en mestringsfølelse etterpå. Araruama er ikke lange stykke unna der vi bor.

Jeg hoppet på en liten minivan som putrer mellom nabobyene i distriktet og turen kostet 6 reais. Jeg har aldri sittet så ubehagelig før. Jeg skallet i taket et par ganger pga den lave høyden og 3 seteren jeg satt i var egentlig ikke plass til mer en to mennesker. Jeg er kanskje litt bred, men en mindre van har jeg aldri sittet i noengang. Det var trangt og ubehagelig og det kom på fler og fler folk. Jeg satt igjenklemt på den korte turen og var overlykkelig da jeg kom frem så jeg endelig kunne strekke på beina, og resten av kroppen. Det knaket i både rygg og knær, men jeg takket høflig for turen og gikk videre.

Jeg kom frem til parken tidlig. Den åpnet klokka 09.00 og jeg var der ved 08.00 tiden. Det var fryktelig varmt allerede og den flotte parkeringplassen hadde nok av trær og gjemme seg under. Sitte i skyggen å vente er ren luksur på denne tiden av året. Jeg var allerede gjennomsvett. Det var fryktelig varmt og varmen forverret seg utover dagen.

Det var gratis inngang og den hyggelige vakten som satt nedslengt i en stol ved inngangen ønsket meg velkommen. Jeg synes han så veldig sløv ut der han satt og han enset meg knapt da jeg gikk inn. Jeg vet ikke om varmen hadde tatt knekken på fyren eller om han bare hadde hatt en dårlig natts søvn der han satt og halvsov. Uansett var parken imponerende da jeg endelig kom meg innenfor gjerdet.

Det første stedet jeg besøkte var et stort bur med sommerfugler i. De forskjellige artene i forskjellige farger var egentlig ikke så imponerende. Jeg er ikke så interessert i insekter. Jeg gikk videre til det andre store buret ved siden av. Der var papegøyene. De fargerike fuglene imponerte mye mer, men de begynte å skrike noe forferdelig. Alle sammen samtidig. Jeg skjønte ikke hvorfor. Kanskje de ikke likte alle folka som hadde flokket seg rundt hjemmet deres?

Jeg spaserte videre. Jeg hadde på meg slipperser, helt nye og de knagde seg inn på framsiden av foten. Heldigvis var det nok sitteplasser inne på stedet. Det var satt opp trebenker over alt. Jeg satte meg under et tre i skyggen for å hvile litt. Det var oppmerkede grønne små flekker der folk kunne ha piknik. Strømuttak var det også til å lade mobilen. Jeg skal si stedet imponerte.

Rett ved siden av meg der jeg satt å hvilte kom det en enorm fugl. En emu. Heldigvis var den ingjerdet for den så skummel ut. Det var flere fugler inne på det avstengte området. De var en del mindre enn emuen, men til gjengjeld hadde de vakrere og fargerike fjær. Emuen kom vist fra Australia og de fargerike fuglene fra India eller var det Asia? Det var satt opp en stor plakat man kunne lese hvor de var fra. Vakre var de uansett selv om emuen så forferdelig hissig ut.

Informasjon om fuglene og den store emuen ved siden av

Jeg gikk videre og kom frem til et flott sted man kunne bl.a fylle opp vannflaser. Jeg hadde allerede drukket opp 1.5 liter jeg tok med hjemmefra så jeg fylte den tomme flaska opp igjen, helt gratis. Det var benker og flotte trebord de hadde laget til der også. Jeg satte meg, men mat hadde jeg ikke med. Matområdet som de kalte det hadde overbygd tak og jeg fikk atter engang ly for sola. Jeg så ingen steder man kunne kjøpe mat, men ei dame kom springende og delte ut kjærlighet på pinne. Jeg vet ikke hvorfor, men det var en hyggelig gest. Den hjalp ikke så mye på sulten som hadde rukket og kommet, men det var bedre enn ingenting. Hun var vist med ei religiøs gruppe inne på stedet. Jeg overhørte de ba en bønn og de skrek halleluja omtrent samtidig. Jeg holdt meg på avstand og knasket på kjærligheten på pinne jeg fikk.

«De små grisene» som spiste sin egen avføring

Det lille sukkeret jeg fikk i meg ga meg ny energi. Jeg gikk videre til noen andre bur. De var noe mindre og det var flere av dem. Der møtte jeg noen som jobbet der også og fikk slått av en liten prat. Jobben deres var å gjøre rent disse bura. Det virket som en grei jobb. Jeg har måkt møkk fra pp en enorm kyllingfarm og jeg hadde nok likt denne jobben bedre. Fuglene kom fra forskjellige verdensdeler, men det var noen andre dyr jeg la mest merke til like ved. De kaltes direkte oversatt små griser fra India. De fikk sikkert navnet fordi ifølge plakaten som sto foran buret så spiste de sin egen avføring. De var egentlig litt ekle å se på.

Matområdet. Her fylte jeg på gratis vann. Luksus

En ny moderne utsikspost i byen.

Kommunen har bygget et helt nytt sted i Iguaba Grande. Et flott bygg ifølge gjester på en utsiktstopp ved navn Novo Mirante de Iguaba Grande. De har drevet og bygget på berget fryktelig lenge og sist gang jeg tilfeldig gikk der var området stengt og det myldret av arbeidere og bygningsmateriell. Store hauger av grus og sand man knapt kunne se over som fremtidig skulle bli til et betongbygg. Nå er det endelig ferdig. Før de startet byggingen var det en gammel stor nedtagget blå vnntank der som sikkert ledet vann til innbygerne i nabolaget. Jeg er fryktelig spent på hva de har bygget og hva som står der nå idag. 14 Desember 2024 var åpningen av stedet, men den gikk jeg glipp av.

Jeg tok turen dit alene dennee uka istedet og jeg merket jeg var spent. Jeg elsker nye stedet og jeg har høye forventinger til denne turistattraksjonen. Det har alletede kommet inn mange poaitive omtaler og den scorer høyt på google. Jeg stakk dit på en Onsdag, midt i uka. Da regner jeg med det er mindre folk. Det var også overskyet og sola var borte. Varmen har vært dorferdelig hele januar og jeg må faktisk gjøre mitt beste for å unngå sola. Soleksem har jeg slitt med, men ettersom det var kaldere i været og jeg gikk utpå aftenen ble jeg ikke plaget av hverken solstråler eller eksem.

Skoene derimot plaget meg. Utsiktsposten lå 1.6 km unna sovestedet, .og jeg hadde kjøpt helt nye sko en dag i forveien. De er et nummer for små og jeg merket de gnagde seg inn i stortåa. Jeg har et lite håp om at de Blir bedre å gå med etter en stund. Det er forresten bare den ene skoen som er plagsom og begge føttene mine er da like store? De kostet tross alt 100kr på tilbud og jeg nekter å gi de opp enda. Jeg trener jevnlig, men allikevel ble jeg andpusten. Meste av veien gikk i oppoverbakke og løpeturene mine har tydeligvis ikke gjort underverker på kondisjonen. Jeg møtte på en aggresiv hund som stelte seg i veien og bjeffa noe forferdelig. Den var radmager akkurat som eieren. Jeg tror ingem av de haddeye mat. Eieren bodde i ei nedslitt rønne og det oste fattigdom av hele fyren. Selvfølgelig ser jeg ikke ned på folk, men hadde jeg hatt med noe mat på spaserturen hadde jeg gitt matpakka til hunden. Ribbeina skimtet gjennom pelsen hans og den så direkte syk ut. Like etter møtet med hunden kom jeg frem til stedet.

Inngangsporten imponerte noe veldig. Jeg var ikke klar over at man kunne ta bil inn på stedet, men jeg er litt usikker på hva stedet heter. Mirante dona Celia sto med med store bokstaver. Dona Celia er

Det var veldig overskyet, men hadde sola skinnet hadde jeg ikke tatr turen på denne årstiden. Det er rett og slett for varmt da. Bildene hadde nok blitt bedre i sol. Jeg setter helsa før vakre bilder og prøver å unngå hudkreft. Skal man sprade rundt under sommersola i Brasil når jeg nok ingen høy alder.

De hadde bygget en enorm parkeringsplass foran bygget og det finnes lettere måter å komme seg dit enn til fots. Det var lite folk der midt i uka. Passer meg utmerket. Jeg er folkesky og introvert så dette ble en fin tur. Det var satt opp et stort skilt som direkte oversatt betyr «vi elsker Iguaba Grande». Jeg er enig. Det er lett å like denne byen og med dette stedet ble det endra bedre her.

Utsikten var imponerende fra parkeringsplassen og de hadde bygget en vakker bro opp til taket av det moderne bygget der den ble enda bedre. Selvfølgelig måtte jeg ta turen opp. Jeg ble skjelven i beina. Jeg er redd høyder og selv om det var et moderne høyt glassgelender på begge sidene av broa jeg gikk på var keg redd. Det begynte selvfølgelig å blåse også og jeg hold meg fast og sto der og skremte opp meg selv. Jeg hadde nok overlevd om uhellet hadde vært ute og jeg faktisl hadde falt ned, men med denne sikkerheten måtte man vel nesten hoppe ned med vilje. Hva var det jeg var så skjelven etter? Jeg kom meg krokrygget til toppen tilslutt og fikk tatt vakre bilder. Fenomenal utsikt. Det var flere barn som lekte der også og det var bygget lekestativer for at de skulle aktivisere seg. Det var gratis inngang og dette steder blir nok populært i fremtiden. Det var noen boder der også, men foreløpig var det ikke mulig å kjøpe noe der. Det kommer nok noen selgere i fremtiden så det er mulig å kjøpe ei vannflaske og kanskje en matbit.

​Pulsen og stillheten

​Møtet på stranden

​En leksjon i «Amanhã»

​Veien videre

Pulsen og stillheten

Møtet på stranden

En leksjon i «Amanhã»

Veien videre