Utsjekking og reisen videre

Vi startet dagen med en god frokost på hotellet før det var tilbake til hotellrommet for å pakke ned bagasjen.

Vi fikk også tid til en siste tur til sentrum av Cachoeiras de Macacu. Skal ikke påstå selve sentrum av byen har så mye å skryte av, men naturen rundt er upåklagelig. Det ble faktisk ingen bilder fra sentrum. Kona ville bare vekk fra dette stedet fortest mulig. Da kona har talt er det vel bare å følge etter. Jeg synes det var helt klart verdt turen å reise til denne byen. Litt dumt at Parque Terra Santa jeg hadde lyst til å se var stengt. En park jeg leste om på internett. Kanskje det blir en tur tilbake hit senere en gang, men da tror jeg kona må bli igjen hjemme. Kan anbefale stedet til de som er glad i fjell og flott natur. Vi hadde planlagt mange fjellturer, men det ble ikke så mange turene. Turen til Bruxas do poco som jeg skrev om var en fin gåtur, men det er nok mange andre steder her man kan utforske også. De turene får vi ha til gode for vi måtte videre.

Neste reisemål ble fjellbyen Petropolis, men det ble en del stopp på veien dit. Det var et godt kjørestykke før vi kom frem. Det første stoppet ble på en annen liten landsby som het Guapiririm. Kona likte faktisk det stedet bedre enn der vi har tilbrakt de siste dagene. Vi gikk litt rundt i småbyen og tittet litt før vi dro videre. Det virket som et sjarmerende sted.

Reisen til neste fjellby var en opplevelse i seg selv. Når man reiser opp fjellveier i Brasil kan man ihvertfall ikke klage på utsikten.

Vi tok en vei vi aldri hadde kjørt før og passerte en annen flott by ved navn Teresopolis. Har vært her før, men byen var mye større enn jeg trodde når vi kjørte gjennom den. Vi må nok prøve å tilbringe et par dager her på turen også, men det får vi eventuelt ta på tilbaketuren.

Et kjapt måltid derimot tok vi oss tid til i byen. Den tok vi på et sted som het Esperancinha og kom på 46 real. Billig måltid for 2 personer. Et slott passerte vi også, men det var ikke åpent for publikum. Et par bilder ble det før vi dro videre.

Ferden gikk videre med den lille bilen vår med kona bak rattet som stødig fraktet oss opp neste fjell for å komme til neste by. Jeg merket det ble veldig høyt for meg. Det merket nok min bedre halvdel også. Vi stoppet på veien der det var folk som solgte forfriskninger og kjøpte oss noen kaffekopper mens vi beundret utsikten. Og utsikten? Vel, bildene taler for seg selv :

imponerende fjell

Sola stekte skikkelig der vi satt og nøyt en kaffekopp. Den friske fjellufta og lukta av nyklipt høy som noen hadde slått for å få frem utsikten var den samme lukta jeg har kjent mange ganger før når jeg jobbet på garder og småbruk når jeg var i tenårene. Hadde jeg hatt et telt kunne jeg sovet der i dagevis selv om høyden fikk det til å krible litt i magen.

Etter en lang biltur kom vi frem til Petrópolis. Finne igjen nabolaget og sovestedet i fjellbyen var en enkel oppgave. Det kan dere lese om i neste artikkel.

Den vakre dammen Poço das Bruxas

Jeg og kona våknet opp tidlig og startet dagen med en god frokost på hotellet. Tror jeg spiste nok for 2personer, men til mitt forsvar kostet det 160reais per natt på hotellet og når frokosten er inkludert er det viktig å få valuta for pengene. Kona spiste mer normalt, som hun ofte bruker å gjøre. Etter frokosten og et par kaffekopper dro vi ut til byen. Eller rettere sagt et stykke unna byen. Det er en fin vanndam som også er et kjent sted for turister å besøke. Den heter Poço das Bruxas og skal være en av severdighetene i området. Vi dro dit og det var et veldig avsidesliggende sted. Med gps finner man frem uansett hvor stedene befinner seg. Nabolaget derimot og de husene som var der var veldig sjarmerende. Jeg kunne godt tenkt meg og bodd sånn avsidesliggende på fjellet og nyte ro, stillhet og vakker natur.

Mange hadde høner og ender i hagen som kjæledyr. Typisk levestandard for de på den brasilianske landsbygda.

Vi måtte gjennom en ganske smal sti for å komme til dammen, men det var ikke lange turen før vi var fremme. Jeg tenkte litt på slanger og andre ville dyr når jeg trasket innover jungelen, men det var piggtråd gjerdet jeg kom borti som var mest plagsomt.

Ville dyr så vi ingenting av. Vi gikk forbi noen eiendommer helt inntil vannet. Sikkert slitsomt med turister som spaserer rett forbi hjemmene deres hele tiden, eller kanskje folka er vant til det.

Poço das Bruxas var et fint sted, men vannet var altfor kaldt til at jeg hoppet uti. Kona badet heller ikke.

Poço das Bruxas
J

Det ble uansett noen fine naturbilder. Det var heller ingen andre folk der så vi fikk hele stedet for oss selv. Det er nok lavsesong og lite turister på denne tiden. Det er litt mer behagelig å reise da synes jeg. Etter litt sightseeing i nabolaget dro vi videre. Kona hadde sett ut en park på google maps og vi tok turen dit. Turen var totalt bortkastet. Et falleferdig bygg, en forsåvidt vakker elv, men ungdommer som ødela stemningen med røyking av alt annet enn sigaretter. Jeg dømmer ingen, men skjønner ikke hvorfor de måtte være så høyrøstet. Det ble ingen bilder fra det stedet. Vi stoppet knapt bilen før vi dro videre. Skikkelig ekkel stemning.

Bassenget på taket var det lett å nyte

Tilbake til hotellet var det enkelt å nyte resten av dagen. Vi stakk en tur opp til bassenget på hotellet der kona tok seg noen glass vin. Jeg er på vannvogna og det ble bare kaffe og vann på meg. Selv om bassenget var på toppen av bygget og jeg har høydeskrekk var det utrolig fint der. Det er lett å kose seg meg en sånn utsikt ved bassengkanten.

Rekesuppe uten reker

Det var deilig å endelig komme frem å strekke på beina. Kjøreturen tok noe lengre tid enn vi først trodde. Kona som kjørte hele veien. Jeg var litt for trøtt og førerkortet mitt er heller ikke gyldig lengre. Hun har også blitt glad i å kjøre bil så det plager henne ikke å sitte bak rattet, hvis musikken på spotify er av en engasjerende sorten vel og merke.

Jeg fikk et positivt førsteinntrykk av stedet. Det er en liten fjellbygd med vakre fjell rundt seg. Fabelaktig natur man ikke kan få nok av. Man merker fort man kommer til fjells. Lufta blir så utrolig mye friskere, og klimaet en del kaldere. Jeg våkna med engang vi gikk ut av bilen for å sjekke inn på hotellet. Den friske lufta gjør noe med deg etter en lang kjøretur og jeg følte meg plutselig 10år yngre.

Hotel Palace Serra Verde Imperial kan anbefales. Et flott sovested.

Hotellet var også av den luksuriøse sorten. Et av de bedre sovestedene jeg har vært på. Nesten litt for luksus etter min smak. Kostet 160reais per natt. Lavsesong nå. Prisen er nok høyere på høysesong. Hotellet het : Hotel Palace Serra Verde Imperial og kan lett bookes på nettsiden booking.com hvis noen er interessert i å ta samme turen engang. Etter en kjapp dusj og skifting av klær gikk vi ut for å undersøke fjellbygda. Jeg hadde heldigvis med meg flere par bukser og gensere. Kulda kom fort når mørket senket seg, noe som er et naturlig fenomen når man er på fjellet i Brasil.

Fikk et mattips av mannen i resepsjonen og han rådet oss til å reise litt utenfor sentrum for en matbit. Det var Søndag og det meste var stengt i byen. Vi tok bilen og dro litt utenfor og stedet var vakkert. Flotte fjell og en elv som rant ved siden av den ene restauranten. Jeg følte meg raskt hjemme på dette stedet. Jeg elsker naturen på fjellet.

Ei vakker elv som renner rett ved siden av den litt for dyre restauranten.

Kona var ikke imponert. Hun synes elva var flott, men prisene altfor høye. Vi kjøpte mat ved et spisested ved siden av. Vi bestilte begge en varm suppe med reker for å få tilbake varmen i kroppen. Rekene var det ikke mange av. Sørgelige greier og vi måtte vente en evighet på maten også. Man måtte i tillegg smøre seg med tålmodighet for å få regningen. Vi la ikke igjen noe tips på dette stedet. Beliggenheten var flott. Herlig natur, men selve middagen kunne vi nok spart oss for.

Den billige restauranten vi endte opp med å spise hadde ikke den beste suppa å tilby.

Det hjelper selvfølgelig ikke å klage, noe jeg prøver å ikke gjøre heller. Jeg vil ikke bli sett på som en grinete europeer som går rundt og breker i hytt og pine fordi ikke alt går etter planen. Er ikke sånne folk slitsomme? Det ble tidlig kvelden og en ny dag venter rett rundt hjørnet.

Endelig! Da reiser vi til fjells

Da reiser jeg og kona på en ny tur. Denne gangen drar vi til fjells. Vi må reise litt smartere under pandemien og vi har sett ut en plass vi skal besøke som heter Cachoeiras de Macacu. Et lite sted i et fjellområdet vi tilfeldigvis så på kartet. Ligger i staten Rio de Janeiro, ikke så langt unna Teresopolis, Petropolis og Nova Friburgo. Alle de stedene har jeg besøkt og skrevet om tidligere. Vi skal innom flere steder på turen også, men hvilke vet vi ikke enda. Vi planlegger turen ettersom vi reiser. Ingen av oss er så gode på å følge en plan og ofte vet vi ikke hvor ferden går. Vi vet heller ikke hvor lenge vi blir borte, men det blir nok ikke av de lengste turene. Kanskje et par uker.

Vi tok bilen for å komme dit. Det tok en god stund før vi kom frem. Det ble en del stopp på turen som gjorde at kjøreturen tok litt lengre tid. Vi er begge altfor avhengig av kaffe til å kjøre uten pause. Ikke orker jeg å stresse når jeg reiser heller. Det ene stedet vi tok en liten pause på fikk vi også besøk av en gatehund. Ettersom vi satt og drakk kaffe hadde vi ikke noe mat å gi til den. Litt synd egentlig. Den var flott å se på og kom også inn på kafeen der vi satt ved bordet for å hilse.

Vi kjørte forbi mange fruktselgere etter veien. Jeg stoppet på den ene for å kjøpe meg noe å spise på. Jeg var veldig sugen på noen mandariner, men jeg fikk ikke noe hjelp av selgeren uansett hvor lenge jeg sto der. Jeg ga opp og gikk slukøret tilbake til bilen og dro videre. Dårlig service, eller kanskje han bare hadde litt for mange kunder å ta seg av? Jeg bruker ofte å stoppe hos sånne selgere. Jeg synes det er så artig påfunn når folk står ved hovedveien og selger ting. Ofte er frukten billig også.

Etter noen timer bak rattet var vi fremme i den lille byen Cachoeiras de Macacu, og med sine  59.303 innbyggere fikk vi en god landsbyfølelse når vi kom inn til byen. Tror noen dager her skal gjøre godt for kropp og sjel før vi reiser videre til neste sted.

Hestemøkk som hagegjødsel

Jeg har skrevet flere innlegg om hageprosjektet mitt i det siste. Litt om hva jeg har gjort for å få plantene til å gro, og hva slags planter jeg har i hagen. Jeg skal ikke skryte for mye. Det meste gror i Brasil hvis man gjødsler.

Jeg klarer heller ikke å påpeke nok ganger hvor bra hestemøkk fungerer som hagegjødsel. Trærne skyter av gårde når jeg legger møkka rundt buskene. Det er hovedsakelig banantrærne mine som har fått det meste av hestemøkka. Jeg er litt redd for å ødelegge appelsintrærne og de andre buskene med hestemøkk. Hestemøkka er som kjent varm og kan brenne i stykker røttene. Det er ikke alltid jeg har ventet med møkka har brent ferdig før jeg har brukt den i hagen. Jeg tok livet av et appelsintre tidligere på den måten, men da plantet jeg selve treet mitt i møkkahaugen så jeg kan vel egentlig takke meg selv. Det er vel av sånne feil man lærer.

Jeg komposterer mye av møkka også. Legger de i noen dunker som fyller seg opp altfor fort og blander det med litt jord og matavfall. Mye av gresset som blir klippet ender også i en av de dunkene. Jeg har nesten fått et luksusproblem i det siste. Hvor skal jeg gjøre av all denne matjorda? Jeg får vel grave opp noen digre hull i hagen, fylle de igjen med god jord og plante et eller annet der, men for et ork i varmen a gitt. Merker jeg har vært litt lat i det siste.

Hestemøkka henter jeg som nevnt i tidligere innlegg bare rundt omkring der jeg bor. Det står hester her og der på ubebygde tomter så gjødselen får jeg gratis. Det mest gøyale er at den ene hesten kjenner meg igjen og kommer for å få klapp og kos om morgenen når jeg er ute grytidlig for å hente møkk. Sånne ærend gjør jeg før nabolaget har våknet. En bedre start på morgenen er det vanskelig å få. Hester er flotte dyr.

Jeg leste også en interessant artikkel på internett at en hest produserte, eller bæsjer om du vil 25 kg møkk på en dag. Jeg trenger nok aldri å kjøpe gjødsel eller matjord til hageflekken min.

Her er en link til flere hageartikler fra Brasil : https://brasilbloggen.com/category/hus-og-hage/

Termitter og annet ugagn

Da har de ubudne gjestene kommet tilbake igjen. Selv om huset er bygd i mur, klarer disse insektene å finne ei dør eller i list i treverk for å spise seg mette av. Det er ikke første gang jeg har fått termittangrep og jeg har gift liggende klar hver gang svineriet kommer på besøk. De kan være vanskelig å få øye på før det nesten er for sent. Ihvertfall hvis de går og forsyner seg på et gjesterom som ikke blir brukt eller de bosetter seg inne i ei dør. De fleste dørbladene i huset har jeg bort små hull i toppen på dørbladet så jeg enkelt bare kan helle en gift som heter Pentox nedi. Det blir en del ekstra vedlikehold man ikke tenker på når man bosetter seg i et varmt land. Det verste hadde vært om de finner det for godt til å stikke og spise opp undertaket mitt som taksteinen ligger på. Det taket var faktisk det dyreste på hele huset. Heldigvis tok jeg og kona det rette valget med å kjøpe det mest
kompakte treverket som finnes i Brasil, som hverken termitter eller maur spiser på. Prisen ble selvfølgelig deretter, men det var uansett et klokt valg. Det valget tok ikke naboen. Han må sjekke taket sitt med jevne mellomrom for å smøre\beise på gift.

Huset jeg bor i ligger også et steinkast unna havet. Det betyr at det er mye saltinnhold i lufta som tærer på huset utvendig. Man må faktisk male her hvert tredje år hvis huset skal se perfekt ut, selv om det er bygd i mur. Jeg husker reklamen som gikk på tv når jeg var liten «bygg huset i mur og glem vedlikehold i 10 år» . Den reklamen hadde ikke fungert nedi her. Det har jo også mye med den intense sola som steker på bygget hele dagen. Skal ikke gi all skylda bare på havet. Det er uansett hvert det når man bare kan ta seg en spasertur ned på stranda for å ta en liten dukkert når det måtte passe. Det tror jeg sannelig jeg skal gjøre nå.

Vedlikehold av hus

Jeg og kona har en eiendom i Brasil som jevnlig trenger vedlikehold. I det siste har det vært en god del vind og en del av taksteinen som ble lagt for mange år siden har nesten båst vekk. De ligger på taket enda. De som la taket festet de med ståltråd, men de ligger ihvertfall ikke på rekke og rad lengre. Jeg har høydeskrekk og heller ikke noe særlig byggekunnskaper så når ting skal vedlikeholdes må vi tilkalle eksperthjelp. Vi har en person som har jobbet mye for oss under denne pandemien, som kan alt det er og kunne om bygg og vedlikehold. Han er en altmuligmann som jobber for en dagspris på 170reais. Realen er veldig billig nå så ha folk i jobb her er nesten gratis. Jeg merket jeg ble nervøs bare av å se han klatre opp i høyden og jeg orket ikke stå der så lenge. Jeg blir svimmel bare av å se på folk som jobber der det er høyt så hvis jeg måtte gjøre jobben selv hadde jeg svimt av før jeg hadde nådd toppen på stigen. Vi hadde selvfølgelig kjøpt inn beskyttelses sele hvis uhellet skulle være ute og fyren faktisk hadde falt ned. Hvis man har folk i jobb er det arbeidsgiveren som har ansvaret for sånt. Jeg har også hatt en maler som har drevet og malt og fikset på rundt omkring i tillegg. Ting jeg strengt tatt kunne gjort selv, men som jeg må ærlig innrømme at jeg er for lat til. Hvem liker egentlig å male? Når mannen attpåtil ikke forlangte mer enn 70 reais per dag så gidder jeg ikke tenke på å gjøre det selv engang. Det er vel en overdrivelse å kalle han en mann enda. Gutten var vel ikke mer enn 15-16år, men skolene er stengt pga pandemien og hvis ungdom vil jobbe istedet for å drive dank ser jeg på det som en positiv ting. Dyktig arbeider var han også.

Vi har også fjernet en del ødelagte gipsplater som vannet har ødelagt. Å bruke gipsplater utendørs var visst ingen god ide. De har selvfølgelig stått i ly for uvær, men de ble ødelagte uansett. Det taket fjernet ihvertfall jeg på egenhånd. Slå i sønder saker for å fjerne det er en typisk jobb jeg takler så lenge det ikke blir altfor høyt.

Deilig å være norsk i Brasil

Det er deilig å være norsk i Danmark er vel et kjent uttrykk, men tror nok vi som befinner oss i Brasil lever godt også. Denne dagen måtte jeg være privatsjåfør for konas lillesøster Ketty. Det er en hyggelig oppgave egentlig, selv om førerkortet mitt ikke er gyldig lengre. Jeg har aldri vært borti noen bilulykker og er heller ikke kjent for å være så tung på gasspedalen så jeg har kjørt skadefritt mer eller mindre siden jeg tok førerkortet for ca 20år siden.

Etter noen småærend dro vi til sentrum av Buzios. Det var dårlig vær fra morgenen av, men fortsatt 25varmegrader. Været snudde utover dagen og når sola kom frem krøp gradestokken opp mot 30 varmegrader. Vi stakk til en liten flott kafeteria med navn Maria Maria Cafe, og selv om hun som tok imot vår bestilling snakket spansk hadde jeg ikke noe problemer med å bestille vann og en kaffe. Portugisisk og spansk har mange likheter og jeg forstår mye av det sistnevnte språk også. Det jeg liker best med å tilbringe tid med konas lillesøster er at hun alltid er i godt humør og at hun ikke snakker et ord engelsk. Det betyr at alt går på portugisisk, og hun retter ofte på feil når jeg bøyer et verd galt eller kommer med en merkelig uttalelse. Jeg spørr ofte om grammatikken i språket også. Hun har nærmest blitt min private språklærer der hun forklarer om verb, og om han og hunkjønnsord. Hun blir heller ikke oppgitt om jeg bruker litt for lang tid på å skjønne noe. Imotsetning til min kone som har tålmodighet som varer omtrent 20sekunder. Lønnen får hun i iskrem og acai. Disse tenåringene er glad i søtsaker, men det blir en billig språklærer for min del.

Flott gangvei som leder deg trygt frem ved siden av den vakre stranden

Etter en lang stund på kafeterian vi ble sittende på i flere timer, mest fordi de hadde internett der stakk vi videre. Stranden som ligger etter sentrum er alltid vakker å se på. Spesielt når sola er oppe. Jeg har fortsatt ikke fått med meg hva stranden heter, men den blir ikke noe mindre vakker å se på av den grunn. Det ble dog ingen bading denne dagen. Jeg så ikke så mange andre som badet heller.

Piren som går ut i havet omkranset av flott natur

Vi stakk til den flotte piren som ligger i sentrum og vi gikk i enden av den som strekker seg mange meter ut i havet. Det var faktisk satt opp benker man kunne slappe av på. Det ble bare til at vi tok noen bilder. Vi hadde vår interne fotokonkurranse som vi ofte bruker å ha, og denne gangen var det Ketty som vant. Vel unt vel og merke. Hun tar flottere bilder med en mobil som koster mindre enn min. Det eneste som trakk litt ned var den sterke eimen av marijuanalukt som i perioder trengte seg opp i nesa. Det er mange som røyker sånt mange steder i byen, uten at jeg bryr meg så mye om det. Jeg føler livet er best om jeg ikke henger meg oppi så mye hva andre folk gjør.

Å bli syk i Brasil

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan det er å bli syk i Brasil. Jeg kan skrive en liten artikkel om dette temaet. For en liten stund siden ble jeg nettopp det. Det startet smått med smerter i ryggen, og ettersom jeg har trent en del tidligere og har hatt lignende symptomer før, trodde jeg det bare var en senebetennelse eller en hoven muskel jeg hadde trøbbel med. Jeg kjøpte noen reseptfrie smertestillende på nærmeste apotek og fortsatte livet som ingenting hadde skjedd. Smertene ga seg med en gang og jeg fikk atter engang sove på nettene.

Smertene ble nesten borte etterhvert etter at jeg mer eller mindre sluttet med tablettene. Jeg kjente noen stikk noenganger, men regnet med at dette var noe som kom til å sitte i en stund så jeg tenkte lite på det. Etterhvert begynte ryggsmertene å flytte på seg til skuldrene, uten at det var noen krise med hverken å sove eller gjøre små gjøremål.

Etter ei ukes tid begynte andre merkelige symptomer å komme. Jeg ble fort sliten, andpusten og gikk rundt med alltid lite energi. Jeg var samtidig på en diett og tenkte at dette har sikkert noe med kaloriunderskuddet jeg har ligget på de siste ukene som gjorde kroppen mer sliten en vanlig. At jeg begynte å bli mer og mer kortpustet og at jeg fikk litt feber tenkte jeg heller ikke så mye over. Jeg var sikker på det ikke var korona. Hverken kona eller noen andre i huset hadde det, og jeg hadde ikke de symptomene heller. Det var ikke snakk om å reise til legen enda. Når jeg tok temperaturen så visste den nesten normal kroppstemperatur.

Da begynte kaldsvettinga. Hovedsakelig mitt på natten, men etterhvert helt plutselig på helt alminnelige tider på døgnet også. Kroppen ble svakere, pusten kortere og jeg klarte nesten ikke holde øynene åpne ved middagsbordet pga mangel av energi. Det hadde da gått ca 2uker fra ryggsmertene starten.

Kona ble bekymret, satte meg i bilen og dro til sykehuset i Buzios som ligger rett bortenfor der vi bor. Det er ikke første gangen jeg har vært der så jeg fikk ikke panikk riktig enda. De har jo satt opp store koronatelt, og bygd på sykehuset midlertidlig for å få unna alle pasientene og gi de hjelpen de trenger med sengeplasser og oksygen.

Jeg og kona gikk inn i telten. Hun tok seg av mesteparten av snakkingen mens jeg ventet. Jeg var såpass sliten så jeg orka ikke konsentrere meg om så mye. Legen hadde sympati med meg, slapp meg først i køen og jeg måtte inn i koronateltet for å ta ei blodprøve. Et lite stikk i fingeren bare fikk jeg beskjed om.

Var en uggen følelse å gå ned hallen i det store sykehusteltet å se alle pasientene koblet til gassbeholderne for å få tilgang på oksygen. Kona måtte også vente utenfor pga smittefare. Da kom legen med de første sprøytene. Jeg så fort at dette ikke bare skulle i fingeren og fikk panikk og tenkte at dette blir en lang dag. Legen måtte stå og snakke med meg for å få meg til å slappe av, mens en annen stakk meg i armen med den ene sprøyta etter den andre. Jeg kan ikke fordra sprøyter og ihvertfall ikke når kroppen er sår og svak. De første var for å ta blod, de andre var for å tilføre hydrokortison for å hjelpe lungene til å fungere igjen. Når den første prøva kom tilbake var det ikke korona jeg hadde. De visste fortsatt ikke hva det var.

Da var det lungescanning jeg måtte gjennom. Først i en maskin jeg tok stående på sykehuset, så ble jeg plassert i en ambulanse, koblet til en oksygentank mens jeg satt inne i bilen, og kjørt til en annen del av byen for å bli lagt inn i en trommel for å scanne lungene i en annen maskin. Jeg var såpass sliten og lei og heldigvis kunne jeg gjøre det liggende. På dette tidspunktet trodde jeg det var kreft og var sikker på at jeg var døende før de satte meg tilbake i ambulansen og kjørte meg tilbake til koronateltet etter lungescanningen var ferdig.

Jeg måtte sitte der, lenge. Timene gikk. Jeg hørte ingenting før det hadde gått ca 5timer og legen hadde fått sett på prøvene. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde gått rundt med en lungebetennelse. Og pga smertestillende jeg gikk og spiste sannsynligvis hadde gjort sykdommen verre. Den hadde spredd seg til 20 % av lungene. Kanskje ikke så rart jeg var kortpustet? Jeg be overlykkelig fordi jeg ikke skulle dø, fikk en haug med tabletter på resept jeg og kona hentet på hjemveien på nærmeste apotek. Hadde jeg ventet litt lengre måtte de legge meg inn sa legen, men pga all medisinen de sprøytet i meg i koronateltet var jeg allerede på bedringens vei. Tablettkuren tok jeg hjemme, og varte i ei uke. Alt dette var helt gratis og jeg betalte ingenting. Jeg betalte ikke engang en egenandel og jeg kan ikke huske jeg noengang har blitt så grundig undersøkt av leger når jeg har vært syk. Tablettene jeg fikk på resept måtte jeg betale for. De kom på 600reais. Jeg har heller ingen sykeforsikring så jeg ble meget imponert over hvordan offentlige sykehus fungerer i Brasil.

Jeg vil også avslutte artikkelen med å rette en stor takk til legene på Hospital Municipal Rodolfo Perissé i Armação dos Búzios. Selv om jeg tviler de leser bloggen min.

Nyttårsfeiring i Brasil – Iguaba Grande

Vi feiret nyttårsdagen i Iguaba Grande min kone og jeg. Tror det var den første nyttårsfeiringen jeg har hatt i Brasil selv om jeg har bodd i landet lenge. Jeg har nesten hvert eneste år tatt turen til Norge og tilbrakt desembermåneden der, men denne gangen fikk jeg feiret den store dagen i Brasil. Mitt nye hjemland.

Selv om vi fortsatt lever i en pandemi har ihvertfall de fleste blitt vaksinerte og forhåpentligvis går ting mer tilbake til normalen. Det virker litt sånn i denne landsbyen. Det var ingen som virket bekymret for viruset når feiringen pågikk. Det er også helt i orden. En dag i året må man få lov til å slå ut håret selv om de fleste gikk rundt meg maske, meg inkludert.

Jeg startet selve nyttårsdagen utrolig tidlig. Det er en park mitt i byen med treningsapparater folk kan benytte seg av gratis, og jeg startet der med en tidlig treningsøkt. Til da var byen helt død. Men jeg var der ved 05.00 tiden. Kanskje ikke rart feiringen ikke hadde startet enda. Jeg liker uansett å få en god start på dagen, og hva er bedre enn en treningsøkt mens man nyter soloppgangen? Det er også litt kjøligere før sola står opp ved 06.00 tiden. Jeg klarte heldigvis å skvise inn en middagslur senere på dagen så jeg ble klar for fest og morro på nyttårskvelden.

Nyttårsmiddagen

Jeg vet ikke helt hva slags mat folk spiser på nyttårsdagen. Er det kalkun det går i? Jeg har egentlig ikke så mange tradisjoner når det gjelder høytider, men jeg og kona tok ihvertfall en veldig tidlig middag på en restaurant som het Cantinha da Vovo. Et lite spisested som serverte god mat. Vi gikk for stekt kylling, med ris og bønner. En helt alminnelig brasiliansk måltid. Jeg spesielt likte bønnene på spisestedet. Kylling er kanskje ikke helt det samme som kalkun, men begge er ihvertfall fjærkre og ligner litt på hverandre.

Det var behagelig å ta middagen ute, selv i regnvær. Gråe skyer som dekket hele himmelen og vi har fortsatt til gode å se sola og blå himmel, og det spøker litt for videre feiring hvis det begynner å regne enda mer. Vi satt heldigvis ute under tak. Litt stressende å høre nyttårstrafikken, all bilstøyen og spesielt hun slitsomme dama som skulle guide bilene og som tydeligvis likte å blåse i den nye fløyta si. Tror ingen av bilistene helt skjønte hva hun egentlig drev med der hun vimset stressende rundt foran bilene. Når det i tillegg var en smarting som hadde parkert ved veien og gjorde gjennomkjøringen så trang at en buss og en trailer som fraktet vann som kom i motsatt kjøreretning ikke klarte å møtes, og de begynte tutekrigen , var det på tide å betale for maten å komme seg hjem. 26 reais for en skikkelig middag må vel uansett kalles et røverkjøp.

Vi tok nyttårsmiddagen litt for tidlig. Ved 12.00 tiden mitt på dagen. Jeg merket også at jeg ble litt søvnig etter måltidet og det var forsatt ca et halvt døgn før selve fyrverkeriet startet. Kanskje ikke så rart man blir litt trøtt når jeg våknet såpass tidlig. Jeg leste noen nyheter på mobilen mens jeg spiste ; ja, vet det er uhøflig å sitte med mobilen ved matbordet, og tror du ikke kommunen hadde avlyst hele nyttårsfeiringen. Det skal uansett ikke stoppe oss fra å ha det morro.

Det ble feiring tross alt

Selv om været ikke var av det beste, det regnet mer eller mindre hele tiden, og at kommunen hadde avlyst feiringen var nok det bare en av de flere falske nyhetene som florerer på Facebook. Fake News er det så mye av så man kan snart ikke stole på noe man leser.

Kirkene på stedet var åpne hele natten. Gudstjenester er viktig i Iguaba Grande

Når vi gikk ut senere på aftenen ble jeg overrasket hvor mye som var åpent. Det virket ikke som vi gikk ute på en helligdag. Det gjorde ikke det tidligere på dagen heller. Tydeligvis er det noen som heller velger å jobbe enn å feire med øl og vin. Det var dog ikke så veldig sent enda og det var fortsatt en del timer til selve fyrverkeriet skulle starte. Grunnen til at vi gikk ut var som vanlig at vi begynte på nytt å bli sultne. Burgere som sto på menyen denne gangen. Kanskje ikke det mest romantiske måltidet, men vi er gode på romantikk ellers i året. Da er det innafor.

Det var kolossalt med trafikk i Iguaba når det var nyttår. Skal si disse brassene kan feire og slo ut håret. Forferdelig trafikk, køer og mye tuting for trafikken sto stille. Rart folk gidder. Bilene kjører ikke fortere om folk slår på tuta. Det ble roligere når fyrverkeriet startet ved midnatt. Da var de fleste utenfor bilene sine. Mange brukte panseret som bord til ølglassene.

Fyrverkeri

Det finnes en enorm lagun i Iguaba, der det ligger nok med strender man kan benke seg til. Og det var der det meste av fyrverkeriet skjedde også. Jeg har en merkelig døgnrytme der jeg legger meg veldig tidlig, noe jeg gjorde denne dagen også. Heldigvis hadde jeg alarmen som begynte å ringe ved 23.00 tiden. Akkurat nok tid til å stikke og få med selg selve feiringen ved midnatt. Kona som også våknet av samme alarm bestemte seg for og heller sove videre, og jeg måtte pent ta turen alene. Helt greit. Jeg klarer å kose meg i eget selskap også. Jeg gikk ned til det store vannet i sentrum alene, i mørket og regnet bare fortsatte. Det var fortsatt varmt mitt på natten. Short og t-skjorte holdt i massevis.

Det var mange folk som hadde samlet seg der. Det var også mange vakter og politi som kjørte rundt som fulgte med at alt gikk riktig for seg. Jeg så faktisk ingen som kranglet eller var såpass beruset at de ikke klarte å ta vare på seg selv. Jeg synes alle oppførte seg så fint i denne byen. Da klokka slo midnatt, og fyrverkeriet startet var det et flott syn. Ettersom kona fortsatt lå å sov hadde jeg ingen å gi et nyttårskyss til for å ringe det nye året inn. Det får jeg ha til gode.

Jeg synes det var et innmari spetakkel. Høye smell som ga et stort ekko rundt hele vannet. Jeg så dog ingen som ødela seg. Brasil har jo mange gatehunder og når dette rabalderet av et fyrverkeri pågikk måtte de vel bli livredde. Samtlige fikk sikkert hjerteinfarkt for alt jeg vet. De fleste tenkte lite på de og for å være helt ærlig kosta jeg meg nesten glugg ihjel. Dette var stas. Selv for en introvert bondegutt som har vokst opp i utkantsnorge. Ingen tvil om at jeg er langt unna mitt hjemland nå. Dette er det ikke mange nordmenn som har opplevd. Det eneste skåret i gleden måtte vel være at jeg sto på helt feil plass enn der rakketene faktisk ble skutt opp. Greit å se på fyrverkeriet på avstand, selv om bildene ble veldig utydelige. Det er prisen man betaler for ikke å følge med på nyhetene. Dette burde jeg vist på forhånd. Det ble uansett en stor opplevelse. Jeg la ut en videosnutt på facebooksiden min fra fyrverkeriet også. De fleste som følger meg kommer derifra.

Kleskode på nyttårsaften

Det fine med å feire nyttår i Brasil, Iguaba Grande må vel være temperaturen. Det ligger på bortimot 30 varmegrader mesteparten av døgnet. Det er vel 30grader mange steder i Norge også, men da på feil side av gradestokken. Gå rundt i shorts og t skjorte 12 på natten og svette pga varmen er ganske spesielt. Spesielt, men en herlig følelse. Det var faktisk ingen jeg så i dress. Flott. Stivpynta selskaper er det verste jeg vet, og sist gang jeg gikk i dress må vel være i konfirmasjonen min på 90 tallet. Det var litt kjøligere ved den store lagunen pga en varm, behagelig vind. Jeg tror de fleste som befant seg der og i byen var mer opptatt av å drikke øl og feire enn de brydde seg om været. Det virker som om det var kun jeg som gikk rundt der med ei vannflaske. Jeg sto over øldrikkinga og valgte heller å starte det nye året uten å ligge fyllesyk, angrende liggende under et laken dagen derpå gjennomsvettet i en seng. Jeg tror jeg tok det riktige valget. Kona holdt seg fasten også, men hun sov jo så da er det ikke en like stor bragd. Jeg våknet ikke opp med lungebetennelse heller, noe som kanskje er et under i seg selv med tanke på at jeg gikk våt mye av gårsdagen pga regn. Jeg tror 2022 blir et bra år og jeg kunne ikke bedt om en bedre start på nyåret. Glemte jeg å skrive godt nytt år?