Søvnløse netter i Brasil

Jeg skal ikke påstå dette hotellet holdt så god standard. Betalte 202reais per natt. Ganske dyrt. Det var vist en motorsykkelfestival i byen og prisene var noe høyere enn vanlig. Kanskje stikke innom der iløpet av oppholdet. Vi får se.

Vi hadde en liten diskusjon jeg og kona om hvor vi skulle sove igår. Planen var faktisk bare å sove i bilen. Vi har gjort det før. Men jeg orka ikke tanken på å sove i en liten bil. Vi fant et hotell i sentrum av Pirai istedet. Jeg er nok ganske overbevist om at man sover best i en seng. Jeg vet ikke. Jeg brukte utrolig lang tid på å sovne. Kanskje kroppen er litt stresset pga reisen. Sånt skjer noenganger og det er en stund siden sist tur nå.

Kona sovna timesvis før meg mens jeg lå og grublet over det ene og det andre. De negative tankene kommer ofte på kvelden og jeg ble liggende å bekymre meg om ting man ikke får gjort noe med. Noen netter er bare sånn. I tillegg våknet jeg lenge før min bedre halvdel og før byen hadde stått opp.

Jeg snek meg ut tidlig for å ta meg kaffe. Sånne ting var det ikke å få på sovestedet. Jeg våkna faktisk uthvilt selv om det ble få timer på øyet. Det var vel strengt tatt poenget med å sove her.

Glad vi ikke sov i bilen. Det var sykt kaldt å gå ut tidlig. Etter kaffen på det eneste padariaet som var åpent, og det lå heldigvis rett utenfor hotellet tok jeg en liten spasertur for å ta noen bilder. Bilder er min store lidenskap, men mobilkameraet er ikke av de beste.

Jeg følte meg litt ensom der jeg gikk rundt så grytidlig. Hvorfor må jeg våkne så tidlig? Kanskje er det den friske lufta som gjør at jeg sover så lite? Eller kanskje det bare er uvant å være på tur igjen. Vakkert var det her uansett. Det gikk ei flott elv gjennom byen. Vi passerte flotte vann inn til byen også. Det virker som det ligger et fattig området på den ene siden av elva. Jeg får prøve å ikke villede meg dit så tidlig på morgenen. De fleste sover vel på denne tiden uansett. Pirai er en flott liten brasiliansk bygd. Utrolig sjarmerende og de folka vi har møtt til nå på turen har vært imøtekommende og vennlige. Jeg tror resten av oppholdet her kommer til å bli bra også, selv om det ikke blir noe mer en noen få netter før vi reiser videre.

Reklame

En liten roadtrip til fjells

Dette ble litt av en impulstur. Ingen planlegging overhodet fra min side. Vi var en liten tur i nabobyen da plutselig kona ville ta en liten ferie til en by ved navn Conservatoria. Jeg har aldri hørt om byen, men den ligger 5t unna med bil. Med vår kjøring tar det nok det dobbelte. Byen ligger i et fjellområdet i Rio de Janeiro. Jeg har aldri tatt bilen så langt noengang. Jeg er litt skeptisk til om bilen i det hele tatt vil ta seg opp de bratte fjellene. Den har en 1liters motor og den begynner å lage den ene ulyden etter den andre. Kona satte den på vask så den ihvertfall ble ren, og like etterpå dro vi. Dette ble nesten litt for mye reise på impuls for en person som liker å planlegge. Vel, kona har talt og vi får se hvor vi ender.

Vi ble ihvertfall enige om at det ikke var snakk om å kjøre hele turen uten stopp på veien og på kartet så jeg ut en liten by ved navn Tres Rios. Vi bestemte oss for å prøve og komme oss dit. Den ligger ovenfor Petropolis, en by jeg har besøkt utallige ganger, og nesten på grensa til en ny delstat Minas Gerais. Jeg er litt nervøs før avreise. Det er litt hard kjøring etter den motorveien i fjellet har jeg erfart. Jeg kjørte meg bort der engang, og jeg får håpe det er litt mindre trafikk der denne gangen. Jeg blir så stressa når lastebiler henger seg på støtfangereren, og det er mange av de etter hovedveien som går gjennom og forbi fjellbyene oppi der.

Pakkinga gjorde jeg på ca5minutter. Jeg kunne ikke ta med meg så mye på turen. Jeg kan ikke løfte noen særlig pga lyskebrokk jeg har dratt på meg. Jeg burde egentlig ordnet helsa før vi legger ut på en ferie, men det fant vi ut at vi ikke hadde tid til. Eller kona rettere sagt. Hvis jeg må ta en hasteoperasjon får jeg håpe det er tilgang på sykehus dit vi skal, noe jeg ikke har hatt tid til å sjekke.

Startet bilturen med magetrøbbel og kona begynte i tillegg å mase om mat. Vi hadde da rukket å komme til bensinstasjonen som ligger 400m unna huset vårt i iguaba Grande. Hun var sjåfør. Heldigvis hadde vi med frukt og jeg fikk i oppgave å mate henne på motorveien mens jeg satt livredd og mente hun burde følge med på veien.

Det første stoppet ble på Graal Oasis kjøpesenter. Sist gang var det julepynt her, nå byttet ut med noe annet mer passende. Naturen rundt var like fabelaktig som sist gang. Prisene rakk jeg ikke sjekke sist jeg var der, og det gjorde jeg nå. Kona tok verdens minste kaffekopp til en hinsides pris. Jeg sto over. Magetrøbbel fra før og altfor stive priser. Da holder jeg meg til litt vann jeg tok med på kjøreturen. Vi hoppet over middagen på stedet. Vi reiser på budsjett, et veldig stramt et. Vi dro videre. Vi kom sent av gårde og vi kom ikke frem til Trees Rios.

Solnedgang på veien. Mye tungtransport

Pirai kom vi frem til. Byen hadde ingen av oss hørt om før avreise. Byen var ei lita sjarmerende fjellbygd. Jeg tror jeg spiste verdens beste burgere i Kidogao, en liten burgersjappe i sentrum. Ingen av oss hadde spist på evigheter. Hadde de stekt en grevling hadde sikkert den smakt godt også. Vi tuslet litt rundt i sentrum. Deilig å strekke beina etter en lang biltur. Jeg var litt bekymret for parkeringen. Skal man betale eller ikke. Vi spurte ei dame om det kosta noe og hun svarte stolt; «Det er gratis å parkere overalt i Pirai», med den stolteste stemmen jeg har hørt på lenge. Hyggelig med innbyggere som er stolte av byen sin. Byen var så ren. Ikke noe søppel noe sted. Jeg fikk ikke tatt noen særlige bilder. Altfor mørkt ute.

Det eneste fine bilde jeg fikk tatt av byen

Det var dyre overnattingssteder. Vi diskuterte å sove i bilen. Men jeg orka ikke. Hvorfor kona ville sove i framsetet i en liten bil skjønner jeg ikke. Hun har tross alt kjørt hele veien. Vi reiser på stramt budsjett og har i tillegg betalt en liten formue i bommer. Hele 3stykk måtte vi igjennom. Uansett, sove i bilen for å spare en slant ble uaktuelt.

Vi gleder oss ihvertfall til imorgen. Da skal vi utforske dette stedet litt nærmere. Først må vi bare finne et sovested…..

Vannveien til fots til en imponerende øy

Det ligger en øy i lagunen rett utenfor stranden som strekker seg gjennom den lille landsbyen Iguaba Grande. Jeg har gått forbi øya utallige ganger, men har aldri satt mine ben på den. Jeg har heller ingen tilgang på båt og lite visste jeg at det faktisk var mulig å bare spasere over dit pga det grunne vannet. Jeg fikk tilfeldigvis øye på en helt masse mennesker som gikk til øya en helg jeg tok meg en spasertur i området og bestemte meg med en gang at dette var en tur jeg også ville prøve.

Jeg dro det ut i det lengste. Jeg har hatt litt å gjøre i det siste, men en dag jeg var hjemme alene og kona i nabobyen tok jeg turen litt på impuls. Jeg bor ikke lange stykke unna så det var ikke lange gåturen til selve stranden i sentrum. Men ettersom jeg aldri har gått dit tidligere tok jeg turen uten mobil. Jeg ville finne ut hvor dypt vannet faktisk var før jeg gikk dit. Jeg er ikke villig til å risikere mobil og kamerautstyr for noen bilder.

Det var ingen andre der så jeg hadde ingen å gå etter. Stranden var helt tom for folk. Jeg var tidlig ute, i tillegg mitt i uka. Det er roligere her da. Ingen folk som drikker øl, ingen strandbarer åpne, ihvertfall ikke så tidlig på morgenen. Turen gikk greit, men vannet rakk meg opp til halsen. Vel fremme var det et imponerende lite sted. En oppmuret liten platting det var en liten religiøs statue på, sikkert derfor øya heter Ilha de Santa Rita, som noen hadde tatt seg tid til å bygge mitt på øya.

Øya var ikke av de største. Den var utrolig liten og det er ikke mange mennesker som får plass på den. Heldigvis sto jeg der alene og fikk hele turistattraksjonen for meg selv, bortsett fra selskap fra en del havfugler som fløy av gårde når jeg nærmet meg dem. Jeg gikk barbeint og var litt redd for å tråkke på de kaktusene som var der. Heldigvis klarte jeg enkelt å manøvrere meg forbi dem. Det var en pir som gikk ut i havet fra øya også. Den var laget av tynn plank av tre, men jeg måtte uansett gå til enden av piren. Jeg var noe redd for å tråkke gjennom treverket enkelte steder, spesielt der det knirket som verst, men det gikk helt fint. Det var faktisk fuglebæsjen som dekte de fleste plankene som plaget meg mest, kanskje slått av vinden som nesten blåste meg over ende.

Det var vindstille ved stranden, men det blåste mer lengre og lengre ut i lagunen jeg gikk, og øya var faktisk lengre unna land enn jeg først antok. Jeg la spesielt merke til den lange avstanden når jeg faktisk sto på øya å så veien jeg hadde tilbakelagt. Når sola skinte så jeg en grunnere vei enn jeg hadde tatt til øya så tilbaketuren gikk lettere. Vannet rakk meg ikke lengre enn opp til hofta. Jeg måtte jo da selvfølgelig ta turen en gang til senere på dagen sammen med mobilkameraet. Intet blogginnlegg uten bilder som det hetes.

En imponerende utsiktspost og ei livredd kone

Vi skal igjen tilbake til byen São Pedro da Aldeia. Der har vi vært mye i det siste. Det dukker opp nye steder på google maps hele tiden. Denne gangen skal vi til en bergtopp som ligger i byen. Jeg tror ikke den er av de høyeste, men det skal være et fint turområdet. Utsiktsposten heter Monte Moriá. Problemet med sånne turområder og spesielt turstier er at Google Maps har lett for å ikke finne frem. Vi har blitt villedet opptil flere ganger pga det digitale kartet. Vi får håpe vi finner frem denne gangen

Jeg og kona dro tidlig, mitt i uka. Faktisk på brullypsdagen vår. Det er 9år siden vi ble mann og kone. Tenk det. De årene har gått fort. Som utrykket sier; Tiden går fort i godt lag.

Til min store overraskelse gikk det en brolagt vei helt opp til toppen. Vi trengte ikke å gå i det hele tatt. Og den var uhyre enkel å finne igjen. Veien virka helt ny og det hadde for ikke lenge siden vært maskiner som har fikset opp stedet. Det var utrolig bratt opp, men ikke lange turen. Kona var overnervøs når jeg putra opp i første gir. Jeg merket det kriblet i magen selv, og ikke på den positive måten. Det er alltid i sånne settinger, når vi kommer opp i høyden, at nervene tar overhånd. Skjedde denne gangen også. Tok ikke lange tiden før kona fikk panikk og begynte å hyle. Jeg prøvde å holde meg kald og rolig. Det var tross alt jeg som satt bak rattet og guidet oss frem, i første gir. Vi nådde toppen til slutt og det var en flott parkering der. Det siste stykket opp gikk vi. Til det høyeste punktet var det jordvei og der turte jeg ikke ta bilen.

Flott utsikt på toppen av Monte Moria

Vi ble lenge på toppen og tok utallige utsiktsbilder. For et vakkert sted. Området var såpass stort så jeg merket ikke noe til høydeskrekken min heller. Vel, nærmet jeg meg kanten på høydetoppen sto jeg ikke der så lenge. Det var veldig bratt visse steder. Det lukta utrolig godt der. Jeg vet ikke hvor lukta kom fra. Det måtte være noen blomster eller busker som ga fra seg en god lukt. Jeg så dog ingen. Kun kaktus. Og jeg er sikker på at de ikke lukter noe.

Kona hadde tatt med seg en hel kaffekanne. Vi bestemte oss for å bli der en stund. Internettdekning var det på toppen der også. Nesten som å sitte på en kafé, bare med sykt fin natur og god blomsterlukt. Heldigvis var det lite vind også. Høyder og sterk vind liker jeg ikke. Jeg må si byen São Pedro da Aldeia imponerer mer og mer, spesielt om man kommer seg litt ut av sentrum. Rart de ikke satser mer på turisme her. Hvis jeg blir kjent med flere steder kanskje jeg kan begynne å få turister her og jobbe som reiseguide? Utrolig hvordan man begynner å filosofere med en kaffekopp i høyden. For en dag.

Utforsking av et helt nytt sted i Sao Pedro da Aldeia

Nytt sted, nye muligheter er det vel et utrykk som lyder. Denne dagen ble brukt i nabobyen Sao Pedro. Jeg begynner å bli kjent i byen nå. Vi har vært der utallige ganger. Selv om sentrum av byen sannsynligvis ikke vinner en hederspris på hverken arkitektur eller infrastruktur, den er litt rotete å kjøre i, har byen fantastisk natur å tilby. Man må bare litt utenfor sentrum. Denne dagen dro vi til et sted som heter Praia dos Marinhos. Det skal være ei vakker strand med flotte omgivelser. Dit må jeg bare.

Vi kom litt sent av gårde. Det var Søndag og jeg måtte vente utålmodig på at kona skulle våkne. Vel, leste en artikkel om at kvinner trenger litt mere søvn så jeg unngikk å vekke henne. Gikk bare rastløst rundt i leiligheta og venta på vi kunne dra. Kriblet faktisk litt i magen. Denne dagen skal vi tilbringe i naturen, og brasiliansk natur imponerer så og si hver eneste gang.

36minutter tok turen med bil. Eller nøyaktig 24km unna leiligheta vår i Iguaba Grande. En perfekt kjøretur en søndagsmorgen. Lite trafikk også. De fleste ligger vel fyllesyke etter gårsdagen. Passer mer ypperlig. Da blir kjøreturen en sann glede.

En annen liten strand ved tuppen av en odde

Etter kartet å dømme skulle veien gå helt frem til stranda. Det stemte ikke. Det var privat eiendom. Men vakten slapp oss inn og det var tilrette lagt en flott sti som ledet oss gjennom et flott området. Utrolig vakkert. Stedvis på stien var det høye kaktuser og man hørte det raslet i gresset og i kvistene på bakken rett som det var. Sannsynligvis små øgler jeg ikke fikk på kameraet. Det finnes så mange av de i Brasil, i forskjellige varianter farger og størrelser. Flotte skapninger som er kjappe til beins. De liker ikke å bli tatt bilde av.

Jeg likte denne stranda vi passerte best. Her ble vi værende en stund før vi gikk videre.

Hele området lå på en odde som strekte seg ut i lagunen. Lagua Araruama huser mange naturperler og her var intet unntak. Det var noe lengre å gå en først antatt, men det var overskyet heldigvis. Vi tok med lite vann. Vi viste ikle at det ble en tursti vi måtte gå for å komme frem.

Det var en enorm farm jeg kanskje la mest merke til i området. Et stort palass. Jeg spurte kona om hun kunne tenkt seg å bo på et sånt sted. Helt klart, mente hun. Jeg vet dog ikke. Litt for avsidesliggende for meg. Litt for mange insekter også, for ikke å snakke om alle slangene som sikkert befinner seg her. Det valgte jeg å ikke tenke på da vi gikk videre.

Når vi endelig kom frem synes jeg ikke selve stranden var av de vakreste. Vi passerte vakrere strender på veien hit. Noen flotte bilder ble det før vi tok tilbaketuren. Vannet var kaldt så jeg hoppet over badinga. Kona også. Blåste fælt i tillegg. Stedet hadde sikkert imponert mer i sol og blå himmel.

Fulle ryttere på hesteryggen

Kona har planlagt en familiepiknik i dagevis nå. Jeg og kona har ingen barn, men hennes familie har utallige, og noen av de har hun invitert med på en piknik ute i naturen. Jeg har ikke stått for noe av planleggingen. Den biten må hun ta seg av.

Problemet de siste dagene er at det har regna utrolig mye. Det har nesten knapt vært opphold og piknik i regnvær står jeg nok over. Dagen vi skulle ut regnet det også og jeg mista litt lysta på turen. Jeg hadde vel egentlig ikke så veldig lyst uansett, selv om det var kjøpt inn nok øl. Været snudde mirakuløst i løpet av morgenen vi skulle dra, og det ble en piknik likevel. Problemet var at det er kun vi som har tilgang på bil. Kona måtte hente sin familie i nabobyen. Det var ikke plass til meg og jeg måtte møte de ved naturreservatet et par km unna huset vårt.

Gå dit i varmen var slitsomt. Det ble fryktelig varmt utover dagen, og når jeg kom frem andpusten og litt forsent hadde selvfølgelig damene i følget tatt med nok ting og bære på som vi måtte ta med videre. Dit vi skulle gikk det ikke bilvei, og jeg endte opp med å bære bl.a et helt bord alene som maten skulle stå på. Mannen til konas søster måtte bære kjølebaggen fylt opp av isbiter og øl. Den ble en del lettere når vi gikk innover jungelen. Det ble mange drikkestopp og vi ble begge ganske brisne når vi kom frem til stedet kona og søsteren hennes ville sitte.

En liten grill hadde de tatt med også, men grillingen holdt jeg meg unna. Jeg badet heller i lagunen sammen med barna som var med på turen, og de hadde tatt med en fotball vi kunne spille med i vannet. Jeg følte meg litt som et barn igjen selv, men tror kanskje det var pga alkoholen og ikke vannleken.

Ponta da Farinha er et utrolig vakkert sted jeg har besøkt en gang alene, men jeg synes det var hyggelig å reise tilbake dit sammen med noen andre. Det eneste skåret i gleden var alt saltinnholdet i laguen vannet er kjent for. Jeg merket det svidde flere ganger når jeg fikk det varme vannet i øynene. Men det var uansett verdt å ta en lang dukkert og få avkjølt seg. Man blir aldri lei av å bade.

Det kom noen folk som badet hestene sine i vannet også. De var nok ikke edrue. Jeg har sett fulle folk på hesteryggen før i Brasil. Jeg leste en historie at de første bilene som kom fikk folk til å protestere. En bil frakter deg ikke hjem på egenhånd hvis du drikker deg dritings og sovner, sånn som en hest gjør hvis du sovner på hesteryggen etter litt for mye innabords. Kanskje det er en hest jeg må skaffe meg? Jeg fikk tross alt ikke sitteplass i bilen på veien hit.

For flere bilder, her er et innlegg fra sist gang jeg besøkte stedet : https://brasilbloggen.com/?p=4941

Treskur, kalde øl og en naturperle

Det har hvert forferdelig varmt i det siste og hva er da bedre enn å stikke en tur til strandbyen Araruama for en dukkert. Jeg og kona skal besøke et helt nytt sted idag som heter Pontinha do Outeiro. Et sted jeg tilfeldigvis fant frem på Google maps. Det er lenge siden jeg har besøkt byen og jeg elsker å utforske nye plasser. Området ligger helt inntil den store lagunen ved navn Lagua de Araruama og stedet ligger helt ytterst på en odde som strekker seg ut i vannet. Jeg har store forventinger til denne naturperlen som er en turistattraksjon vi aldri har besøkt, og når vi i tillegg ikke bor så lange turen unna er det bare å sette seg i bilen og ta turen. Stekende sol og uten air condition var ikke kjøreturen av de mest behagelige, men det tok ikke lange tiden før vi var fremme, heldigvis. Det går bilvei helt frem til Pontinha do Outeiro, og med gps var det enkelt å finne dit.

Stedet imponerte spesielt min kone. Joda, jeg skal ikke klage. Det var en vakker plass, men den intense varmen gjorde at jeg ikke helt klarte å ta innover meg naturperlen. Jeg sliter litt med varmen i perioder, men en forfriskende dukkert gjorde sitt til at jeg ble et litt bedre selskap. Utrolig langgrunt så man trenger ikke være redd for å drukne. Jeg er en dyktig svømmer uansett så jeg føler meg ganske trygg i vannet allikevel.

Det er utallige vakre steder og natur rundt denne lagunen uavhengig hva slags by man stopper i. Kommer man seg frem til vannet er det vakre plasser overalt, og dette området var intet unntak. Vannet var krystallklart, noe som ikke alltid er tilfelle. Noen steder er vannet i lagunen grumsete, andre steder krystallklart. Merkelig. Vannet var varmt som det ofte er og det høye saltinnholdet gjorde at det svir litt i øyene. Det må man tåle så lenge man får avkjølt seg.

Etter en stund måtte vi komme oss videre. Vi ville bli litt kjent med nabolaget også. Ingen av oss hadde tross alt vært her tidligere og vi begynte å bli sulten på en matbit. Det var ikke enkelt å finne et sted der vi kjørte rundt på hullete grusveier i smale gater. Jeg synes egentlig ikke selve nabolaget var så imponerende. Det ble litt for landsbygda for meg, men en dag skal jeg vel overleve. Kona elsket stedet og ville flytte hit med en gang. Det får isåfall bli uten meg. Dette blir for øde for min del. Vi fant ihvertfall frem til et spisested tilslutt. En veldig enkel bar/restaurant. Sjarmerende sted og maten smakte godt. Vi fikk servert den av en servitør som jobbet uten t-skjorte. Et par øl ble det også, men den var litt for lunken og ble servert på boks.

Vi gikk videre og kom til et annet sted der folka bodde i sammensatte treskur. Noen av familiene hadde barn også, men de var hyggelige og imøtekommende. Vi fikk pent beskjed om at vi kunne passere nabolaget de bodde i for å komme til andre siden. Jeg sniktok et bilde, uten at de så noe. Jeg synes faktisk de hadde en veldig primitiv, men en sjarmerende levestil. Jeg kunne nok ikke klart å bo sånn selv, men for ei ukes tid hadde vært gøy å oppleve.

Praia Pointinha do Outeiro var et annet sted jeg ville se. Ei strand som ligger inntil lagunen. Vi kom dit litt sent. Vi stoppet nemlig innom en bar der jeg endte opp med å ta meg litt for mange kalde øl. Denne gangen fikk jeg servert de i glassflaske, og de var iskalde. Perfekt på en varm dag som dette og det var Lørdag i tillegg. Da er det lov. Kona var sjåfør og klagde ikke. Det ble uansett et lite strandbilde i mørket etter at ølglasset ble tømt.

Hiver meg på bloggbølgen

Da har jeg nettopp ordnet meg min egen blogg. Jeg har null erfaring med blogging så hvis noen har noen tips og råd tas det imot meg glede. Jeg liker og lese bøker og har startet og lest litt andre blogger rundt omkring på internett.

Er mange å velge mellom, av mange dyktige skribenter. Jeg velger i starten å blogge anonymt. Bloggen er under utvikling og det var litt mer en jeg trodde å sette seg inn i. Håper det kommer seg etterhvert så bloggen blir litt mere systematisk. Den er noe rotete nå.

Bloggen min vil dreie seg hovedsakelig om Brasil. Litt om steder jeg besøker og litt om hverdagslivet generelt. Jeg er bosatt i landet store deler av året og bor her sammen med min brasilianske kone.

Jeg har fått mange spørsmål opp gjennom årene om det store vakre landet jeg besøkte for første gang for mange år siden. Nå kan alle de personene og andre følge meg på bloggen for informasjon og forhåpentligvis leseunderholdning.

Den første turen jeg dro ned dit og ferierte var bare en tilfeldighet.
Jeg kunne også lite om landet og geografi forøvrig at jeg ikke engang visste hvilken verdensdel landet lå i.
Trodde det lå i Afrika først, men det ligger jo selvfølgelig i Sør-Amerika.Geografien min er heldigvis noe bedre i dag og jeg har lært landet å kjenne både på godt og vondt.

Og der har jeg akkurat skrevet ferdig mitt aller første blogginnlegg

En fottur til en ukjent utsiktspost i Araruama

Helt tilfeldig fikk jeg øye på en annen turistattraksjon som ligger i byen Araruama. Jeg klikka rundt på Google maps, litt sånn tilfeldig, og plutselig fikk jeg øye på en utsiktspost ved navn Mirante da Torre da Embratel, og til min store overraskelse lå stedet ikke lengre enn 5km unna der jeg holder til. Jeg prøvde å lese meg opp om utsiktsposten, men det var ingen turister som hadde lagt igjen noen anmeldelse om området. Da er det bare en måte å finne ut hvordan stedet er og det er å gå dit på egenhånd. Det er ofte sånne turer jeg liker best.

Denne turen bestemte jeg meg for å ta til fots helt alene denne Lørdagen. Kona ville slappe av hjemme i Iguaba. Helt forståelig. Det er nok kanskje det de fleste liker å bruke helga på. Jeg derimot har fått smaken på fotturer og jeg er alltid ute etter nye ruter å gå. Kartet jeg gikk etter på mobilen tok den korteste veien, men nabolagene jeg passerte var ikke av de beste. Grusveier, slitte hus, bjeffende hunder og en og annen hest som sto og beitet for seg selv på en tilfeldig gressflekk på ei ubebygd tomt. Helt vanlig syn på den brasilianske landsbygda.

Jeg tok turen på dagtid. Jeg er alltid forsiktig med å spasere rundt i Brasil når det mørkner. Iguaba Grande her jeg bor er nok ganske trygg, men nabobyen jeg går til, Araruama har ikke det samme gode rykte og det er dit utsiktsposten ligger.

Det var fryktelig varmt å gå, selv om sommeren nærmer seg slutten. Sola steker året rundt i delstaten Rio de Janeiro, spesielt i byene på havnivå. Jeg gikk i singlet og short, men glemte solkrem. Jeg brukte ikke lange tiden på å finne frem. Jeg gikk litt feil et par ganger, noe jeg som oftest gjør. Lese kart har aldri vært min sterke side. Jeg er altfor desorientert, men jeg kommer som regel frem til målet tilslutt. Denne gangen var intet unntak. Jeg kom frem hel med litt solbrente skuldre. Ikke ble jeg særlig sliten heller, selv om den siste kilometeren gikk rett opp der tårnet sto.

Naturen er helt fabelaktig i Araruama. Man må bare gå litt vekke fra sentrum. Her var det fint. Flott utsikt og ingen mennesker. Dette er tydeligvis ikke et kjent sted. Jeg møtte ikke på noen. Det er egentlig litt rart med tanke på hvor fin tur dette ble. Passer meg utmerket. Jeg er introvert og ikke så glad i mennesker og småprat. Natur derimot, det blir jeg i godt humør og avslappet av. Utsikten var helt fenomenal. Det eneste skåret i gleden var fottøyet mitt. Jeg gikk i brasilianske slipperser og klarte å slå stortåa mi borti en stein på grusveien og fikk meg et stygt kutt som svidde noe forferdelig. Tilbaketuren med en liten fotskade ble ikke like bra, men jeg kom meg hjem tilslutt selv om det tok noe lengre tid.

Deck dos Pescadores – En turistattraksjon verdt et besøk

Demne dagen gikk ikke helt som planlagt, men jeg er overbevist at den ikke kunne ha blitt noe bedre uansett.

Det var helligdag og jeg, kona og hennes lillesøster bestemte oss for å ta en liten utflukt til et lite nabolag i nabobyen. Stedet lå 40 km unna. Et godt stykke med andre ord, men helt overkommelig. Vi tok en vei vi har kjørt før. Rundt selve lagoa de Araruama. Jeg begynner å bli kjent rundt vannet nå. Vi har besøkt utallige steder rundt denne lagunen, og jeg har skrevet om de fleste av de. Jeg var sjåfør og selve kjøreturen var en reiseopplevelse i seg selv. Problemet var kanskje fartshumpene. Jeg får som regel ikke øye på de før de slår oppunder bilen. Jeg er litt for opptatt av naturen ved siden av veien. Brasil har så vakker natur. Kona blir like hissig hver gang. Det får hun tåle når jeg skal kjøre. Det er lite trafikk i dette området så man trenger ikke være redd for noen trafikkulykker. Nabolaget vi skulle bruke dagen på ligger utenfor Arraial do Cabo. Stedet var så falleferdig og stygt av vi heller valgte å ta turen til sentrum av Arraial do Cabo.

Startet dagen med et måltid. Altfor dyrt, men mann betaler nok litt for utsikten. Når man spiser ved siden av havet og restauranten ligger nesten på stranden er det nok beliggenheten man betaler for. Maten forøvrig smakte heller ikke noe særlig. Vi ble alle litt skuffet, men når byen imponerer til de grader spiller det egentlig ingen rolle. Da overlever man en overpriset middag med lite smak.

Jeg har vært i dette området før. Jeg har vært mange gamger i byen Arraial do Cabo. En vakrere strandby skal man lete lenge etter. Når vi gikk etter strandveien dukket det opp et sted som heter Deck do Pescador et stykke unna. Jeg kjente igjen stedet. Jeg har sett det på bilder. Jeg fikk etter en stund overtalt følge til å gå dit. Jeg fant tilfeldigvis en litt bortgjemt vei som førte oss dit. Men veien som var stengt for trafikk tok oss først opp til høyden. Og det var veldig høyt. Jeg merket jeg var livredd. Jeg blir så skremt av høyder. Jeg gikk så langt unna fjellveggen som overhodet mulig som gikk rett ned i det krystallklare havet. Vi stoppet flere steder for noen utsiktsbilder. Det var et godt stykke å gå etter fjellveien.

Flott utsikt over stranden Praia Grande

Vi passerte et par vakre strender også. Den ene gikk det en bratt betongtrapp ned til som noen pent har laget. Ingen av oss hadde med oss badetøy. Vi skal ta turen tilbake en annen gang til dette stedet. Den lille stranden så sjarmerende ut.

Man kan ta uendelig med flotte bilder i dette turområdet

Dette er nok et populært turiststed. Mange folk her. Tydeligvis et populært sted å røyke marijuana også. Jeg dro kjensel på lukta flere steder.

Utsikten på fjellveien som ledet oss til Deck do Pescador var imponerende.

Når vi endelig kom frem til reisemålet Deck dos Pescadores måtte man betale for å gå inn. Betale for å ta naturbilder? Synes det var litt rart. Det sto vi over. Området består av gamle falleferdige skur, bygget så enkelt som overhodet mulig. Naturen er uansett forlokkende, men litt trist man måtte betale for å gå inn å se på byggverkene. Det var så flott natur rundt hele området så jeg tror ikke man kunne ta så mange bedre bilder om vi hadde gått inn uansett. Det finnes nok mange flere steder man kan utforske i dette turområdet. Litt begrenset hva man får tid til. Det er fryktelig varmt å gå også på denne årstiden. Vi hadde som nevnt ikke med oss badetøy heller til å avkjøle oss.. Et fint reisemål for andre som bor eller skal til Arraial do Cabo.