Fottur på hellig grunn

Kanskje folka i Iguaba er mer religiøse en folk flest. Jeg fant ihvertfall et nytt sted man kunne gå turer. Stedet lå i en park litt utenfor sentrum som egentlig så ut som en byggeplass. Inne på selve området var det flere som drev å bygde seg sin egen bolig. Et privat sted med andre ord, men det var ikke sperret av så man kunne lett gå inn på området. På stedet var det et utrolig fint berg mange gikk for å be. Jeg tok turen dit. Berget lå i nabolaget Sao Miguel og for de som liker fotturer er det absolutt verdt å stikke dit. Jeg tok med konas lillesøster og tok en impulstur. Vi visste ikke om turstien før vi faktisk var fremme og tok turen som nevnt på impuls. Uten vann. Et valg jeg kom til å angre bittert på.

Det er gøy å gå til fots i godt selskap. Det er faktisk sånne ting som er gøy alene også. De som elsker natur kjenner seg sikkert godt igjen. Flyten i snakkingen gikk lett og alt på portugisisk. Språket sitter ganske godt nå.

Det tok ikke så lange turen før vi kom opp til det religiøse stedet der folk kom for å be. Det var kun opptråkte naturstier som førte oss dit, men veldig enkel gange uten så mye slit, riktig enda.

Stedet var ryddig, og benkene og det enkle kapellet var flott laget.

Den religiøse statuen i bakgrunnen gjorde sitt til å sette sitt eget preg på området.

Jeg ble dog ikke noe mere religiøs og kan vel egentlig bare kalle meg for en Ateist først som sist. Jeg er fortsatt interessert i det meste så stedet ga mersmak. Det var flere stier inne på dette naturområdet og tenåringen jeg hadde med meg foreslo å gå videre. De har litt mer energi enn en mann på snart 40. Jeg likte ideen og ble med.

Jeg kjente allerede at jeg begynte å bli ganske tørst. Dette ble en impulstur og som nevnt hadde ingen med seg vann. Man glemte tørsten i perioder når man begynte å gå. Naturen i Brasil er helt fantastisk. Jeg går aldri lei og pga aktivitetsnivået i det siste merker jeg at formen har blitt mye bedre også.

Det er klart man har litt i bakhodet slanger og diverse når man trasker inne i jungelen på en ukjent sti, lengre og lengre inn i skogen. Jeg merker jeg skvetter litt ekstra de gangene jeg hører rasling i gresset, men det er som regel bare noen små øgler som piler av gårde. Jeg har fått de på kameraet flere ganger før. Denne gangen slapp de unna.

Jeg er fortsatt ikke noe kjempebegeistret for insekter og jeg merket det gikk litt kaldt nedover ryggen når jeg passerte en enorm maurtue. Mange av disse krabatene biter så helsikkes vondt har jeg erfart når jeg har gått rundt i høyt gress for å plukke hestemøkk til hagen.

Mauren er fortsatt på bakken og den kan man alltids springe vekk fra. Da var det verre med de enorme vepsebolene som hang rundt flere steder i trærne jeg holdt på å skalle hodet i.

Rester etter døde dyr fant vi på bakken. også Ikke av de største skjelettene. Sannsynligvis en fugl uten at jeg skal kalle meg en ekspert.

Vi gikk lengre å lengre og jeg begynte å bli mer og mer sliten. Mye av skogen skygget sola, men jeg merket svetten rant. Jeg prøvde å bevege meg sakte men sikkert for å spare krefter. Mitt på dagen i denne varmen er det viktig med væske, noe vi som nevnt ikke hadde tatt med.

Jeg begynte faktisk å bli litt svimmel i perioder når jeg satte meg ned for å få igjen pusten. Det eneste vannet vi hadde tilgang på var en liten vannpytt som jeg nødig ville drikke fra. Vi bestemte oss for å finne veien tilbake for å ta en spasertur en annen dag. Da skal jeg ha med rikelig med vann og planlegge litt bedre. Det ble uansett en flott tur.

Kunsten å improvisere

Det er ihvertfall noe som er positivt med denne pandemien vi lever i, og det er disse munnbindene man må bruke på visse steder for å ikke spre smitte. Pandemien er vel mer eller mindre over i Brasil, men man må fortsatt dekke til munnen når man går inn på visse steder som f.eks et sykehus. Det betyr at jeg har en del engangsmunnbind liggende rundt i huset, og denne gangen ble de brukt til noe helt annet enn å forhindre smittespredning.

Jeg våknet opp altfor tidlig og oppdaget av ren forferdelse at jeg ikke hadde et eneste kaffefilter igjen. Heldigvis er jeg en mann med god fantasi som kan kunsten å improvisere. Jeg tok et av de ubrukte engangsmunnbindene og brukte det som et filter. Jeg hadde faktisk planer om å bruke en sokk som filter, en ren en selvfølgelig, men jeg fant ut med litt nøye gjennomtenkning at enggangsmaske er mer renslig.

De fleste som følger bloggen min har kanskje fått med seg at jeg har for vane å stå opp altfor tidlig, noe som er en positiv ting så man får utført dagens gjøremål. Det er vel et uttrykk som sier : Det man ikke får gjort om morgenen tar man aldri igjen. Problemet er at bakeriet åpner ikke før 06.00 på morgenen og når klokka viser 05.00 og man bare må ha kaffe må man bruke fantasien. Munnbindet gjorde nytta si den, selv om det ble en litt rar ettersmak. Kan hende det bare var innbilning. Uansett ble kaffen drikkbar så det ble en grei måte å starte dagen på. De fleste hadde kanskje ventet til butikken var åpnet, men tålmodighet har aldri vært min sterke side. Vil jeg ha noe skal jeg ha det akkurat nå. Når kona våknet ble hun helt forfjamset da hun så hva jeg hadde gjort. Jeg glemte å kaste «filteret» i søpla før hun sto opp. Disse damene girer seg opp av minste ting.

Hva mener dere lesere? Skulle jeg brukt en sokk i stedet eller var idéen om enggangsmaska bedre?

En imponerende fornøyelsespark med flotte dyr

Sitio Ilha do Lazer er en liten fornøyelsespark som ligger i Araruama. Stedet er en av de største turistattraksjonene strandbyen har, og hva er bedre å bruke helga til enn i en fornøyelsespark? Dit dro vi denne dagen! Det lå litt avsidesliggende til et godt stykke unna sentrum. Heldigvis kjørte vi etter Gps.

Jeg ble positivt overrasket når jeg kom frem. Jeg hadde ikke de store forventningene når jeg putret etter den hullete jordveien, men tvilen forsvant når jeg kom frem. Her var det fint og velstelt. Flott parkering og man kunne t.o.m overnatte på stedet i små hyggelige hus bygd på området. Hadde jeg ikke bodd såpass nærme hadde jeg slått til.

Kostet 45reais pr voksen. Konas lillesøster som også var med fikk halv pris pga alder. Det var litt stress for meg å komme inn. Man måtte faktisk bevise man var vaksinert, noe jeg ikke var. Jeg ble tipset at det holdt bare å si det. Brukte man unnskyldningen at vaksinedokumentet ligger hjemme så gikk det greit. Hvor positivt det er vedrørende smitte og pandemi skal være usagt.

Jeg tror vi alle ble mektig imponert når vi kom inn. Her var det sykt fint. Et velstelt lite inngjerdet område med masse dyr. Noen av de gikk bare rundt fritt også. Det var nok i bassenget vi tilbrakte mest tid. Det var så varmt i været og vi hoppet uti flere ganger. Problemet var dybden på bassenget. Det dypeste stedet var 120 cm. Sikkert for å unngå drukning. Det var flere andre bassenger inne på området også. Vi fikk ikke sjekket ut alle. Deler av parken var midlertidlig stengt. Det var mange barn inne på området. Dette er nok et typisk sted man tar med familien.

Man får enkelt bestilt drikkevarer til en forholdsvis billig penge. Jeg holdt meg til kaffe og vann som resten av følge. Jeg synes selve maten var litt i dyreste laget. 16reais for en minimal porsjon med grillmat med salat. Jeg kunne fint spist 3-4 stk.

Vi leide en kano også, helt uten ekstra kostnad. Det var en liten elv inne man kunne hygge seg i. Det var også satt opp skilt at man ikke kunne bade i vannet. Det hadde de ikke trengt for min del. Det hadde aldri falt meg inn og hoppet uti et så grumsete vann. Padle i kano derimot er en hyggelig aktivitet.

Det var et eget området som var satt av til ballspill som fotball og tennis. Innendørsaktivitetene var bl.a biljard og bordtennis. Vi fikk testet de fleste, men det var fotballspillingen jeg ble mest sliten av. Jeg er nok ingen ungdom lengre.

Vi måtte selvfølgelig hilse på dyrene inne i parken også. Det var flere påfugler som gikk rundt fritt. Den ene var umulig å unngå. En frekk liten tyv som gikk rundt ved bassenget for å stjele mat. Den ble jagd flere ganger av samtlige gjester, men den kom alltid tilbake. Jeg synes den bare var sjarmerende der den gikk rundt og snokte etter mat.

Geitekillingen synes det var fryktelig godt å bli klødd bak øret

Den mest sjarmerende skapningen var kanskje geitekillingen som synes det var så godt å bli klødd bak øret. Selvfølgelig måtte jeg ta meg tid til det. For en vakker skapning.

Grisene sov middag

De dyrene som var mest lik meg selv var nok grisene. De likte best å ligge uten å bevege seg bortsett fra når de kjente lukta av mat. Livet er best når man slapper av.

En påfugl som stolt viser frem fargene sine

Det var flere påfugler inne på stedet og de som ikke likte å henge ved bassenget å stjele mat stilte seg velvillig opp foran kameraet for å bli tatt bilde av.

Høner og ender var det en del av også. Og for de som blir litt sliten i sola kan enkelt finne ei hengekøye under tak for å sove litt i.

Hvis å ligge i hengekøye virker litt i sløveste laget er det nok benker rundt omkring i parken man kan ta seg en 5 minutter. Stedet er både flott og veldrevet og er kun oppe på helgene og helligdager. Ukedagene er stedet stengt pga vedlikehold. God tur

Sør-Amerikas giftigste slange

Da kom den. Idag fikk jeg ufrivillig besøk av Sør-Amerikas giftigste slange. Koralslangen skal man ikke spøke med. Høy dødelighet og uten medisinsk hjelp er det 10% sjanse for at man dør den første timen hvis man blir bitt. Man vil med andre ord ikke tråkke på den.

Jeg var en tur på mitt gamle bosted. Jeg har en eiendom i Buzios som må vedlikeholdes. Hagen skal ryddes og klippes i jevne mellomrom og det har i tillegg regna forferdelig en periode. Veiene har vært oversvømt og i den ene leiligheta hadde det kommet inn vann. Leieboeren har forståelig nok vært litt stressa og lekkasjen måtte vi selvfølgelig fikse.

Den giftige slangen derimot kom ikke inn på tomta, men jeg fikk øye på den i nabolaget når jeg kjørte bil. Jeg stoppet bilen og gikk modig ut for å ta et bilde. Jeg er ikke så redd disse slangene lengre. Jeg holdt meg uansett på avstand når jeg gikk ut av bilen. Jeg har tross alt lyst til å leve litt lengre. Den var litt folkesky, men jeg fikk tatt et bilde av den før den kravlet seg rask tibake til bushen. Den likte tydeligvis ikke folk og det er helt greit. Jeg ville ikke ha denne krabbende over føttene mine. Jeg har lest at det finnes slanger som ligner på korallslangen, men jeg synes denne så ut som den ekte etter bildet å dømme. Noen slangeeksperter der ute som kan si om det stemmer?

Når jeg drev og ryddet litt i hagen dukket denne lille krabaten opp også. En edderkopp jeg aldri har sett før. Jeg fikk virkelig nye dyreopplevelser denne dagen. Jeg vet ikke om denne edderkoppen er av den giftige. Det er så mange krypdyr her ettersom eiendommen ikke ligger i sentrum og stedet er omgitt av mye natur.

Jeg synes den var fascinerende og den var vel på størrelsen med en fyrstikkeske. Jeg hadde nok ikke sagt det hvis den hadde satt seg på meg. Det var uansett hyggelig å besøke gamlebyen og si hei til våres gamle naboer. Jeg må nok stikke innom byen oftere, men korallslangen får jeg håpe jeg ikke møter på neste gang.

En spasertur til øya Ilha do Boi

Ilha do Boi er en øy som ligger i byen Sao Pedro do Aldeia. Oversatt til norsk blir navnet oksens øy. Jeg vet ikke hvorfor den fikk det navnet, men merkelig var det. Kona som tidligere har bodd i byen hadde aldri hørt om stedet og jeg fant det ved en tilfeldighet med søk på nettet. Det er utrolig hvor mange reisetips man finner med å lese og følge med på googlemaps og på diverse nettsider. Jeg så også noen videoer på Youtube om stedet og der så det vakkert ut. Dit må vi ta turen. Med bil så går alt så lekende lett.

Sommersola har definitivt kommet. Det er utrolig varmt nå. Det er viktig å smøre seg med solkrem og bruke solhatt hvis man skal være ute. Husk det hvis dere tar turen til Brasil. Glemmer man det en dag blir man sittende inne i dagevis å vente på at den svidde røde huden skal roe seg. En perfekt måte og ødelegge en ferie på.

Stedet var forholdsvis enkel å finne igjen med Gps. Jeg tror jeg hadde slitt uten. Vi kunne ikke kjøre helt inn til området, men vi måtte gå den siste kilometeren. Det var en privat vei med noen gamle småbruk som tydeligvis ikke ville ha noen biltrafikk foran husene sine. Helt forståelig.

Stranden Salinas. Her var det varmt

Denne byen hadde vist turistattraksjoner og fin natur å by på. De fleste byer har det i Brasil. Det gjelder bare å lete litt. Jeg ble litt flau på konas vegne som har bodd i byen i flere år før jeg møtte henne, men aldri har hørt om stedet. Hun har vel vært opptatt av andre ting enn å være turist.

Det var Søndag og vi var definitivt ikke alene på stedet. Det var en god del andre folk der også. Naturen er fri for alle og gøy å se at folk koser seg i varmen. Den kritthvite stranden er nok forlokkende for de fleste. Noen hadde med musikk, og spilte brasiliansk samba mens de tok noen kalde øl. Jeg ble litt tørst selv, men holdt meg til vann.

Vannveien vi gikk for å komme til øya

Strandens navn er Praia das Salinas, ei vakker hvit strand som fører deg til øya på hvite sanddyner. Øya ligger i Lagoa da Araruama og den var ikke av de største. Sanden på stranden var glohet og jeg brant meg på føttene. Jeg trodde sandalene skulle smelte når jeg gikk der. Vannet var krystallklart og det var en merkelig følelse å gå etter de hvite sanddynene som var dekt av vann for å komme til den lille øya. Jeg fikk ihvertfall avkjølt bena mine. Det ble faktisk ganske kjølig lengre ut i Lagunen jeg kom. Fryktelig sterk vind. For en naturopplevelse.

Bilde tatt fra øya

Selve øya som hovedsakelig var dekt av kaktuser kunne man spasere rundt på 5minutter. Vi ble ikke der så alt for lenge. Vi gikk tilbake og avsluttet dagen på stranden vi kom fra. For en dag, for en natur.

En oversaltet gris som kunne tatt liv!

Vi ble tipsa om en matmesse som ikke lå så langt unna Iguaba Grande. Festival do torresmo er en festival som reiser rundt til forskjellige steder og spesialiserer seg hovedsakelig på gris. Det serveres også diverse øltyper og det skal spilles musikk fra ei scene utover kvelden. Jeg og kona er glad i kjøtt og hvem elsker ikke gris? Bortsett fra noen religiøse grupper vi ikke er medlemmer av.

Festivalen ble holdt i nabobyen São Pedro da Aldeia. En by vi kjenner godt. Området festivalen skal holdes er ukjent for oss. Festen skal rigges til på CEASP (Centro de Abastecimento), et distrubusjonsområde for diverse matprodukter et godt stykke unna sentrum av byen. Jeg har aldri hørt om stedet, eller festivalen for den saks skyld og jeg merka jeg var spent. Det skulle t.o.m en mesterkokk jeg ikke helt husker navnet på for å kokkelere på området. Dette kan fort bli en bra dag dette.

Vi dro avgårde ganske tidlig. Kona var sjåfør dit og sa klart ifra at jeg måtte kjøre på tilbaketuren. Hun hadde nok planlagt å ta noen kalde øl i forveien, selv på en Søndag. Det er lov og jeg klaget ikke. Tydeligvis var hun såpass øltørst at hun endte opp å kjøre i feil kjørefelt og jeg måtte ta tak i rattet for å hindre en frontkollisjon. Tankene var tydeligvis et helt annet sted. Vi kom tilslutt helskinnet frem.

Det var gratis parkering og en parkeringsvakt som kjørte rundt på moped guidet oss mellom to biler der han mente vi skulle lukeparkere. Gikk på andre forsøk.

Jeg synes det var en liten festival. Det var ikke mange bodene det solgtes mat og øl fra. Jeg trodde den skulle være noe større. Maten de solgte var helt forferdelig dyr. Noe jeg hadde en mistanke om på forhånd. Det var noe klaging på Facebook fra gjester som mente prisene var hinsides. Og det stemte. Vi betalte 55reais for en veldig lite porsjon med gris. Kona tok en choop til 18reais, fra et lite pappbeger. Sitteplassene var ihvertfall greie nok. Det begynte å blåse litt kaldt og været snudde. Dette var egentlig en litt bortkastet tur. Kjøttporsjonen vi spiste på deling var så nedsaltet så jeg endte opp med å drikke 4vannflasker i etterkant. Skulle tro kokken hadde som mål å gi oss et slag eller hjerteinfarkt. Kansje de saltet ihjel maten for å få oss til å drikke mer overpriset øl? Eller kanskje han mesterkokken som skulle komme ikke orka stå ute å grille grisen i det ganske kalde været? Uansett hva det var, den grisen var nesten uspiselig. Ettersom prisen var så høy tvingte jeg fortsatt i meg porsjonen.

Det var en ting som reddet denne dagen og det var distribusjonssenteret for mat festivalen ble holdt på. De fleste av lokalene var stengt, men en butikk var oppe denne søndagen. Ei snakkesalig dame som solgte bakeriprodukter til bakeriene rundt omkring. Jeg fikk kjøpt meg utrolig billig gjær og pão de queijo mel og litt andre billige varer. Øl serverte hun også til stor glede for min bedre halvdel. Prisen på drikkevarene hos den dama var billigere en på matbutikken vi handler på i hjembyen. Helfigvis for meg solgte hun vann til en billig penge. Den ihjelsalta grisen kostet meg et par vannflasker på det stedet også. Det senteret skal jeg tilbake til for å sjekke ut nærmere da alt er oppe. Der tror jeg man kan gjøre mange bra kupp hvis man kjøper inn litt store partier. Selve matfestivalen kunne vi kanskje spart oss for.

Ponta do Alcaria – Ei naturperle ved vannet

Ponta do Alcaria er et flott sted det visstnok skal være lekende lett å ta gode bilder pga stedets flotte natur. Denne turistattraksjonen ligger i strandbyen Arraial do Cabo og ifølge mange anmeldelser som ligger ute på nettet har folk bare positive ting å si om stedet. Jeg merker jeg er spent, og jeg har også høye forventninger til området. Ofte kan det være negativt. Plutselig blir man skuffet. Det ligger ved siden av den store lagunen Lagoa de Araruama og faktisk ikke så langt unna Praia Seca som tilhører Araruama. Det stedet besøkte jeg for litt siden. Nå er det tid for en ny plass som skal utforskes.

Jeg har hatt stedet i bakhodet lenge og dette er dagen vi skal reise dit. Jeg er så spent. Kona er litt mere lunken til stedet. Vi har fartet litt mye rundt i det siste så hun begynner kanskje å bli litt sliten. Men så lenge jeg var sjåfør fikk jeg henne med på turen. Kanskje spanderer jeg en kald en på veien dit også. Vi får se. Jeg synes ofte bare å kjøre rundt i Brasil er spennende. Det dukker alltid opp ting å se selv om trafikken kan være litt hard til tider. Jeg nyter kun bilturer i småbyer og landsbygda. Store byer blir litt for stressende.

Jeg tok feil avkjørsel flere ganger for å komme meg på riktig sted når jeg kom frem til tettstedet området ligger ved. Avstikkerveien var veldig kronglete og veien helt sinnssyk dårlig. Jeg var litt redd for å fortsette bortetter den smale jordveien som på steder var dekt av gjørme og vann. Nabolaget var uansett ikke av de beste jeg har sett så det var lite å foreta seg der også. Vi tok sjansen. Veien ble faktisk ikke bedre heller. Den ble mye verre og jeg var livredd for å kjøre meg fast. Jeg kjører en 1l Chevrolet som ikke er det beste fremkomstmiddelet selv om veien er bra, og denne var langtfra det. Kona var totalt nervevrak når vi kom frem, men vi kom ihvertfall frem, utrolig nok. Det er de lengste kilometerne jeg har kjørt på lenge. Bilen var sterkere en jeg trodde. Den slang litt i gjørma og begynte å spinne litt der det var altfor mye sand. Tok jeg derimot fart kom den seg frem, men ikke alltid med like god margin.

Kona ble helt betatt av stedet. Vannet var stille og naturen var upåklagelig. Fint sted for barn. Man kunne i tillegg finne naturlige stier man kunne gå ut i vannet og jeg så noen mennesker som gjorde nettopp det. Jeg synes stedet var veldig likt Praia Seca stranden og jeg hadde kanskje forventet meg noe annet. Litt bedre utsikt ihvertfall. Jeg begynner å bli kresen nå. Bildene ble ikke av de vakreste. Det var ikke sol og blå himmel denne dagen.

Jeg ble fortsatt solbrent på armene. Det enste stedet jeg ikke hadde brukt solkrem. Rart, jeg bruker da aldri å bli solbrent der når det knapt er sol. Vi ble ikke så lenge. Sulten meldte seg og selv om vi hadde med både frukt for å spise i sekken, og rikelig med vann dro vi for å innta en bedre middag i stedet. Den tok vi ikke i nabolaget like ved pga den lave standarden. Vi dro tilbake til Praia Seca. Det området er en del vakrere. Her er en link til til den plassen for de som vil lese mer : https://brasilbloggen.com/?p=4705

Ps : Du trenger ikke reise til Ponta do Alcaria med nyvasket bil. Du ender garantert opp med å måtte vaske den en gang til.

Et flott restaurantbesøk og et lite reisetips

Casa do Flor er et lite gammelt hus som ligger i byen Sao Pedro da Aldeia. Byen har ikke de store turistattraksjonene, men Casa do Flor er et av dem. Huset er fra 1912 og ble bygget av en kunstner ved navn Gabriel Joaquim dos Santos. Det spesielle med huset er at det er bygget av søppel som knust keramikk, bestikk, knust glass, ødelagte fliser og alt annet rart mannen fant i søpla.

Huset ligger et godt stykke unna sentrum, og det befinner seg ikke i det aller beste nabolaget. Det er nok greit og ha med seg noen kjentfolk hvis man skal ta turen. Jeg tok med kona og hennes lillesøster og vi dro dit på dagtid pga stedets åpningstider. Til min store forargelse var jo stedet stengt pga vedlikehold når vi kom frem selv om åpningstidene på internett sa noe annet. Intet nytt under solen. Sånne ting har skjedd mange ganger før og jeg merker jeg blir like skuffet hver gang. Jeg fikk tatt et par bilder på avstand utenfor huset, i duskregn og i dårlig vær. Jeg synes egentlig ikke stedet virket så veldig innbydende uansett. Jeg trodde bygget hadde vært en god del større.

Det finnes en ting som hjelper når ting ikke går etter planen og det er mat. Vi har vært innom et sted før i Sao Pedro da Aldeia og det er et stort fiskemarked som ligger etter hovedveien. Vi tok turen dit. Mitt i fiskerestauranten er det en liten restaurant som friterer eller steker fisken man kjøper i en av de flere fiskebodene som holder til i bygget.

Vi kjøpte 1kg med reker for 30reais og det kostet 18 reais for å fritere de. Med tilbehør og et par øl kom måltidet på totalt 108 reais. Kanskje ikke den billigste middagen, men den holdt til 3personer. Det ble også en fantastisk matopplevelse og flott service. Det tok noe tid før vi fikk bordplass. Dette er nok et populært sted. Tipsen ble i tillegg lagt på automatisk på regningen så man slapp å tenke på hvor mye man skulle gi ekstra til betjeningen, som forøvrig ga en flott service. Maten smakte i tillegg himmelsk og jeg kommer nok tilbake på dette stedet. Ølen som står på bordet var det forresten kona mi som drakk. Jeg holdt meg til vann. Jeg var tross alt sjåfør.

Vakker grafitti, vakrere strand

Alene hjemme idag også. Hva er da bedre enn å ta en skikkelig fottur i Iguaba Grande. Sola har endelig kommet tilbake etter noen dager med regn. Jeg elsker å gå rundt å ta bilder, og flotte bilder er det enkelt å ta i Brasil. Naturen og strendene her er vakre. Jeg har kjørt forbi et skilt flere ganger når jeg har besøkt nabobyen Araruama. Jeg har aldri stoppet for å ta meg tid til å bli kjent med det området. Det skal jeg gjøre idag.

Skiltet lå helt i enden av stranden og det ble en lang gåtur. Hva gjør man ikke for å få noen vakre strandbilder? Hele området var vakkert. Det eneste som trakk ned da jeg satte meg på stranden for å få igjen pusten var de høye lydene fra motorveien like ved.

Det ble fryktelig varmt etter kort tid og uten solkrem bestemte jeg meg for å gå litt videre. Det var utrolig vakre hus i enden av stranden. Det er nok her de pengesterke folka bor. Sannsynligvis fra storbyen Rio. Jeg møtte ikke mange folka når jeg gikk der. Tydeligvis er det mange som bruker husene som feriested. De så veldig tomme ut. Det var ikke noe gjerde til mange av bostedene der de lå klin inntil vannet. Jeg bestemte meg for å snu og gå tilbake. Jeg ville ikke bli sett på som en tyv som gikk rundt og snoket i nabolaget deres.

Jeg fikk øye på en forlatt falleferdig bygning jeg hadde litt lyst til å stikke innom. Det så litt skremmende ut så jeg lot være. Det var noen slibrige typer rundt bygget også. Hvis man blir overfalt må det vel være på sånne steder. Den flotte graffittien på stedet av de forskjellige figurene fra tegneserien skippern var virkelig flott laget. Grafitti kunst er vakkert, tagging er stygt. Stranden het faktisk popeye, og det var en stor bar som også var kalt opp etter tegneseriefiguren. Hvorfor vet jeg ikke.

Det var litt fristende å sette seg ned på baren for å ta seg en kald en, men jeg lot være. Skal man drikke hver gang det er varmt i dette landet så blir man alkoholiker ganske fort. Har man i tillegg ei brasiliansk kone, med brasiliansk temperament er det nok lurest å være edru når hun kommer hjem. Det blir nok flere turer til dette flotte området. Iguaba Grande er en vakker liten by.

Den eventyrlige landsbygda i Araruama

Idag tok jeg og kona en tur til nabobyen Araruama. Jeg fikk æren av å være sjåfør. Helt greit. Det er en stund siden jeg har sittet bak rattet og det er greit å trene seg i jevne mellomrom så man ikke glemmer gamle kunster. Trafikken er ganske brutal i Brasil og jeg merket det var noen episoder iløpet av dagen jeg virkelig satt anspent bak rattet. Jeg burde egentlig eksistert når de første bilene kom til verden og hadde en hastighet på omtrent 20km i timen. Det er i den hastigheten jeg koser meg mest.

Etter den litt for stressende turen stoppet vi etter et flott lite sjarmerende spisested etter hovedveien. Jeg merket jeg var litt skjelven pga trafikken når jeg gikk ut av bilen. Litt for usikker bak rattet og i tillegg en rumlende mage som skrek etter mat. Vi ble møtt av en kraftig brasiliansk mørk kvinne som drev stedet, tydeligvis alene. Hyggelig og imøtekommende. Kanskje fordi vi var de eneste gjestene der denne dagen. Stedet lå veldig øde til, bortsett fra hovedveien som gikk forbi. Vi la godt merke til stedet pga den sterke oransje fargen. Vi bestilte oss mat. Jeg en omelett og kona en fritert pastell. Tid til en kaffekopp ble det også på dette bortgjemte matstedet. Jeg liker meg på sånne plasser. Etter det hyggelige måltidet dro vi videre.

Som nevnt tidligere i artikkelen er jeg en lusekjører, og hva er egentlig da bedre enn å ta en kjøretur på noen bortgjemte smale jordveier og heller unngå all trafikk som går etter hovedveien.

Vi tok en tur på den brasilianske landsbygda i Araruama. Vi hadde egentlig ikke planlagt dagen så mye, bare ta en liten tur for å finne på et eller annet. Vi hadde begge nok tid denne dagen og landsbygda i brasil er alltid så vakker og jeg drømmer meg alltid bort når jeg cruiser rundt i mitt egent tempo og bare lar tankene flyte.

Det er enkelt å slappe av her når man er den eneste på veien. Ingen trafikk og man får da enkelt tid til å stoppe hvor ofte man vil for å ta bilder. Problemet når man kommer litt øde er at gpsen ikke fungerer når internettdekningen uteblir. Det skjedde denne gangen også. Det var heldigvis ikke så mange veier å velge mellom når vi bestemte oss for å dra tilbake. Ellers hadde vi vel kjørt rundt der enda. Når vi tilslutt fant igjen hovedveien i Araruama var det såre enkelt å komme seg tilbake til hjemmet vårt i Iguaba, selv om jeg klarte å hisse på meg noen bilister som tydeligvis mente jeg kjørte for sakte på tilbaketuren.