Hvorfor feirer vi jul?

Da er julekvelden her igjen. I Brasil feirer man den 25 Desember, i Norge den 24 Desember. Tydeligvis har ikke den katolske kirke helt bestemt seg når Jesus ble født, det er tross alt derfor man feirer julen. I Bibelen står det faktisk ikke skrevet hva slags dato Jesus ble født på. Folk har i ettertid regnet ut at han ble født på høsten. Jeg er ikke religiøs, så jeg gidder ikke skrive mer om dette temaet, men for de som vil lese mer om hvorfor man feirer jul kan klikke innom her : https://www.jw.org/no/hva-bibelen-laerer/sporsmal/nar-ble-jesus-fodt/

Denne julen har vært meget spesiell. Det å feire jul i et annet land som Brasil er litt annerledes enn hjemme i Norge. Hvit jul kan man bare drømme om her, og desembermåneden er også en sommermåned. Det betyr at det er utrolig varmt her på denne tiden. Det har allerede bikket litt over 40grader midt på dagen, og januarmåneden er enda varmere. Det er forresten ikke vanlig at det er så varmt, men at det ligger over 30grader mesteparten av døgnet er nok ingen overdrivelse.

Pandemien gjør også at denne julen blir helt annerledes. Armacao dos Buzios, byen jeg bor i har igjen blitt stengt helt ned pga pandemien. For litt siden ble alle turistene bedt om å forlate byen i løpet av 24timer og byen var helt folketom en periode. Det tok ikke lang tid før demonstranter gikk ute i gaten for å få åpnet byen igjen. Mange her lever på turisme og desembermåneden er starten på høysesongen. Tydeligvis hjalp demonstrasjonene, og politikerne snudde og åpnet opp byen igjen. Kanskje ikke så lurt med tanke på pandemien, men mange som lever dag til dag og trenger sine sårt etterlengtende penger som turistene legger igjen jublet. Forsidebildet på denne artikkelen er forresten fra en av flere demonstrasjoner.

Da blir det vel køkjøring i jula når turistene kommer tilbake, noe som kan gjøre enhver person gal. Uten Aircondition i bilen og sommersola som steker på det varmeste blir det atter engang en krevende sommer. Handle på butikken går også mye tregere i Brasil en hjemme i Norge. Her pipes ikke alle matvarene med strekkoder, og de som jobber tar det virkelig med ro. De har vel kanskje ikke samme lønnen i Norge heller så jeg skal ikke klage for mye på de, selv om det tok lang tid å venne seg til tiden det tok å handle mat i Brasil.

Julemiddagen som ribbe og pinnekjøtt blir det heller ikke noe av. Jeg vet faktisk ikke om det finnes pinnekjøtt i Brasil. Noen som vet? Ribbe synes jeg ikke er noe spesielt. Det blir nok en vanlig god middag som jeg mer eller mindre spiser hver dag. Kona har gode kokkeegenskaper og jeg begynner å komme meg på kjøkkenet jeg også. Julemiddagen er ikke helt bestemt, men jeg tror jeg skal foreslå en Feijoada. En brasiliansk matrett jeg aldri får nok av. Pølser og bønner kokt sammen med en del andre kjøttvarer i en slags gryte. Jeg får aldri nok av den maten og det slår den norske ribba ned i støvlene. Pinnekjøtt savnet jeg litt, men man kan ikke få alt man ønsker seg.

Nå kommer konas familie og det er på tide å avslutte artikkelen. Jeg har ihvertfall vasket gulvet, men jeg har ikke båret noe ved. I denne varmen i Brasil slipper jeg unna det. Julegavene derimot er kjøpt inn og skal selvfølgelig deles ut i løpet av kvelden.

Ha en god jul og et riktig godt nyttår.

Den stressende julegavehandlingen.

Da er julen her og selv om det hverken er snø eller minusgrader i Brasil så feirer de jul her også. Jeg og kona dro atter engang til nabobyen Cabo Frio for å handle de siste julegavene, noe jeg synes er forferdelig pyton. Jeg regner med de fleste mannfolka føler det sånn? Vi stakk først på ei strand like utenfor shoppingsenteret park lagos cabo frio for å hente krefter til julehandlingen. Jeg har kun sett stranden på avstand, men jeg har aldri gått på den. Den opplevelsen hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle få oppleve denne dagen.

Det var en del folk der som både solte seg og badet. Var en person som gikk rundt i lagunen med et nett også. Jeg tipper han drev og fisket reker, noe jeg selv var med på for en stund siden. Vannet er kjent for å være forurenset så jeg synes det er rart at de bader der. Kanskje de menneskene som var uti vannet ikke var klar over det. Jeg holdt meg ihvertfall på land og nektet å hoppe uti. Det samme gjorde kona.

Det var en del søppel rundt omkring også. Brasilianere er ikke så kjent for å plukke opp etter seg. Noen ganger er det gatehunder som er synderen også når de drar søppelkasser utover for å lete etter mat. Stygt å se på er det uansett hvem som har skylden. Vi ble ikke så lenge før vi stakk til shoppingsenteret for å handle. Jeg ble litt overrasket når jeg kom inn på senteret. Jeg må si de virkelig kan pynte til jul her. Det er nok av juletrær og julelys overalt. Det beste med å gå rundt inne på senteret er jo at de har aircondition. Kaldt og svalt selv om det er over 30varmegrader ute.

Det var ikke så veldig mye traffikk selv om det er jul. Det virker som koronaen har lagt en demper på julehandlingen. De hadde stengt kinoen også pga pandemien. Jeg hadde virkelig lyst til å se en god film. Det får bli senere, og jeg har både Netlix og nok Tv kanaler hjemme. Alle menneskene holdt avstand og brukte masker. De målte også temperaturen på alle menneskene før vi ble sluppet inn. Sånn har det blitt overalt i Brasil. Julehandlingen gikk ganske fort. Lite køer og det var ikke mer en 3-4 pakker vi skulle ha. Resten har vi allerede ordnet. Etter julestria dro vi ut av senteret for å ta en matbit. Stakk på et sted hvor jeg og kona kjøpte hver vår burger til 11real. Spesial tilbud sto det. Stedet het Burguer Express og det var ikke lange spaserturen dit. Et lite enkelt sted og vi var de eneste gjestene. Vi satte oss ute i den gode varmen. Sola hadde gått ned og det blåste akkurat passe svalt. Skikkelig behaglig temperatur der vi begge satt i kortbukse og t- skjorte. Jeg skal ikke påstå at burgeren vi fikk var av det store slaget. Den var ikke helt sånn som den fremsto på bildet. Maten ser ofte best ut før du får den. Jeg følte meg litt som Michael Douglas i Fallin Down, i scenen «The Customer is always right». Maten derimot smakte godt, selv om det ikke var nok til å mette en person.

Den brasilianske landsbygda

Denne helga ga mersmak. Jeg ble inviterte med på en tur på den brasilianske landsbygda sammen med konas familie for å plukke frukt og besøke hennes enorme familie i Iguaba Grande. Et lite sted jeg skrev en artikkel om tidligere. Denne gangen dro vi ikke til sentrum av byen, men i utkanten for å hilse på nære og bekjente. Planen var også å plukke en frukt som het Jaca. En frukt jeg smakte på en gang for lenge siden. Når vi var fremme og møtte min kones slekt som bodde på en liten bondegård var det på tide å stikke ut å finne den frukten. Svigermor visste nøyaktig for trærne befant seg. Trærne lå på en annen storgård som ikke hadde vært bebodd på mange år og for å komme dit måtte det en del gåing til. Det var skikkelig jungelaktig når vi krysset den brasilianske skogen og det var et par åkre vi måtte passere også. Når vi krysset den tettgrodde åkeren med forskjellige planter tenkte jeg litt på hvor mange slanger som potensielt kunne skjule seg under jordet som var dekt av blader. Under plantene hadde bonden også plantet andre vekster som gresskar og vannmeloner. Det var ingen tvil om at eieren av denne åkeren virkelig hadde kremmerånden på plass og brukte hver eneste centimeter av jorda si til å høste matvarer.

Vi kom frem til Jaca trærne tilslutt og jeg må si det virkelig var imponerende å se de enorme fruktene som vokser oppetter stammen og hang i store tunge klyser i trærne. Jeg sto ikke under de klysene så lenge, og tenkte at hva om et av de faller ned og man får de i hodet. Da svimer man nok fort av og sover en stund. Jeg har aldri sett sånn frukt i norske butikker.

Mangatreet som lå like ved hadde også mange frukter, og mange av oss som gikk, samlet utallige mangaer og brukte t-skjorta som de krøllet sammen som en bærepose. Det var jo ingen av oss som hadde noe å bære frukten i. Det burde vi kanskje tenkt på før vi gikk. Manga er en flott frukt det også, men ikke like interessant som Jacafrukten så jeg plukket med meg to av de største jeg fant på trærne før vi startet på tilbaketuren. Jeg var nok litt grådig, fordi de var fryktelig tunge å drasse på. Jeg tok en i hver arm og armene mine fikk virkelig kjørt seg. De ga også fra en en seig væske som satte seg både på henda og klærne, og jeg tror nok det blir vanskelig å få klærne til å bli rene igjen i vaskemaskinen. Jeg klarte å slepe disse svære fruktene gjennom jungelen og åkrene, og jeg var sjeleglad når jeg endelig kom frem til bilen og fikk lempet begge to i bagasjerommet.

Mange mangaer, men ingen av disse var modne. De hang lengre opp i treet.
Litt uklart bilde, men det var denne måten man fikk tak i fruktene på. Klatre opp å riste i greinene.

Fremme på småbruket til familien til kona der jeg hadde parkert bilen ville tanten hennes ha med meg på å plukke flere mangaer. Naboen hadde flere store mangatrær vi bare kunne forsyne seg av. Så lenge det er gratis hvorfor ikke tenkte jeg, og vi tok turen til naboen hennes, en hyggelig eldre mann som viste oss rundt. Han hadde mange forskjellig trær og busker. Frittgående høns hadde han også. Hele stedet var så velstelt. Jeg syntes litt synd på hønene hans. Den ene nabogutten skulle absolutt springe etter dem og skyte på dem med sprettert. Skikkelig pøbelunge, og jeg trodde en periode han skulle skyte på meg også. Da måtte jeg vel isåfall tatt igjen da, jeg var tross alt en god del større en han.

Rakkerungen med spretterten sin.

For å plukke mangaen måtte man klatre opp i trærne og riste grenene til frukten falt ned på bakken. Den jobben tok min spreke svigermor seg av, mens jeg flittig plukket de opp i ei bøtte. Tok ikke lange tiden før bøtta var full, og naboen med det flotte småbruket ga meg også noen planter som jeg måtte plante hjemme. De plantene skal visstnok vokse opp å bli flotte bærbusker. Husker ikke navnet på bærene, men de smakte utrolig godt når jeg prøvesmakte de på trærne hans. Det var det tydeligvis flere som gjorde også, jeg fikk et skikkelig biestikk i den ene fingeren når jeg plukket de. Etter en lang dag på den vakre landsbygda var det på tide å ta turen hjem. Bagasjerommet var fylt opp av diverse frukter og planter, og selv om fingeren ble litt hoven på veien hjem var dette en enestående dag. Jeg drømmer fortsatt om et lite småbruk på landsbygda i Brasil.

Selvplukkede peanøtter.

En av Cabo Frio`s vakreste strender Praia das Cronchas

Vi inntok en kjapp, stressende frokost bestående av noe frukt, før jeg, kona og hennes lillesøster tok turen til Pero. Planen var å ta en liten fjelltur før vi skulle tilbringe resten av dagen på stranden. Det er ikke noe latmannsliv vi lever i Brasil. Det skjer noe nesten daglig og vi gjør våres beste for å gripe dagen. Planen min var egentlig ikke å bli en såkalt strandboms når jeg mer eller mindre flyttet til dette vakre land, men i det siste er det vel nettopp det jeg har blitt. Ligge å slikke sol på stranden blir man aldri lei.

Stranden Praia das cronchas var enkel å finne, den lå i enden av Praia do Pero, like ved ei liten sjarmerende fiskehytte som idag har blitt gjort om til en restaurant. Den var ikke åpen, noe som var litt synd. Det så ut som et koselig sted å innta et måltid på. Den lå også ved et lite fjell som hadde oppmerkede stier. Vi bestemte oss og heller late oss på stranden istedet for å stresse med fjellturer, selv om det var det som var en del av planen før vi dro.

Den gamle fiskehytta som nå er blitt gjort om til et sjarmerende spisested.

Stranden var veldig liten, men den er kåret til en av Cabo Frio`s vakreste strender. Jeg må si meg enig, den var virkelig innbydende selv om man kan gå hele stranden på 10-15 minutter, imotsetning til nabostranden Pero som er helt enorm. Det var uansett et fint sted å bade og det tok ikke lang tid før vi alle kastet oss uti det litt kalde forfriskende vannet for å ta en dukkert. Denne stranden var også langgrunn og det var veldig lave, nesten ingen bølger i det hele tatt på den. Det kom en del barnefamilier etterhvert som vi var der. Dette er nok et annet typisk trygt sted for både barn og voksne å hoppe uti for forfriskende dukkerter.

Var en del barnefamilier der. Jeg tok ikke alt for mange bilder. Jeg vil ikke bli han ekle gringoen som går rundt og knipser bilder av barn.

Etter en stund i vannet så må man selvfølgelig ta seg en kaffekopp å varme seg på. Det er et must når man kommer opp fra et vann som er kanskje en grad eller to for kald. Den rosa kaffekannen og koppen er en kjær følgesvenn på de fleste strender jeg besøker, og selv om fargen kanskje er litt feminin holder den kaffen like varm.

Det var forresten ikke jeg som plukket ut kaffekannen heller, det var en overraskelsesgave fra kona, selv om jeg har en mistanke at hun kjøpte den mest til seg selv. Eneste problemet når jeg satt og tok kaffen var at det blåste opp til vind, og en del av sanden kom jo naturlig nok i koppen.

Billig bilverksted

Brukte mesteparten av dagen idag i byen jeg bor i, Armacao dos Buzios. Jeg fikk beskjed av min bedre halvdel at bilen måtte på verksted, og det er noe mannen skal ta seg av ifølge henne. Javel tenkte jeg, da får jeg ta turen da. Jeg sto opp grytidlig og var der litt etter klokka 7 om morgenen. Gradestokken hadde allerede passert 30varmegrader så jeg svetter kontinuerlig nedi her nå. Var allerede bra med trafikk på verkstedet. Jeg måtte blant annet skifte motorolje, bremseolje og det var også en lyd under bilen jeg ville de skulle sjekke. I tillegg kom det olje i vannbeholderen som skal gi væske til radiatoren. Jeg må påpeke at jeg har null peiling på bil. Tingene jeg ramset opp var det jeg klarte å tyde av mannen som snakket utrolig fort portugisisk. Alle bruker maske også, som også gjør at det blir litt ekstra komplisert å få med seg alt. Jeg greide å tyde det viktigste ihvertfall, og jeg fikk også beskjed om at lyden under bilen var eksospotta de måtte bytte. Hørtes dyrt ut tenkte jeg og ville ha en pris på forhånd. Det fikk jeg også. Med deler og jobben forlangte mekanikeren 133 real, altså ca 260kr. Han spurte meg flere ganger om jeg ville han skulle gjøre jobben, jeg spurte samtidig like mange ganger om prisen for jobben. Svaret var det samme : 133real. Jeg kunne ikke tro at det gikk ann for et verksted å jobbe så billig. Jeg satte fra meg bilen på verkstedet og tok en spasertur til nabolaget Manguinhos som lå like ved.

Bilverkstedet.

Det var faktisk en matbit jeg var ute etter, men alt var stengt så tidlig på morgenen. De fleste spisesteder åpner ikke før rundt 11 på dagen. Jeg gikk forbi et padaria/Bakeri. De stedene har oppe tidlig, problemet var alle folka som satt der og spiste uten maske. Det er tross alt en pandemi, men folka brydde seg nok lite om det. Sulten tok vel kanskje overhånd på de fleste av de, men jeg holdt meg i skinnet og gikk videre. Jeg vil ikke dra på meg korona for et par brød til noen kroner. Jeg tok heller turen på stranden og tok meg en rask dukkert der. Denne stranden har jeg også skrevet om før, og som så mange andre ganger var vannet varmt denne gangen også. Jeg liker meg her. Jeg badet litt, men likte ikke å være i vannet altfor lenge. Hovedsakelig fordi lommeboka og mobilen lå igjen på land. Litt stressende å bade mens man skal følge med om noen kommer for å ta tingene. Det har forøvrig ikke skjedd meg enda.

33 grader tidlig på morgenen. Varm Desemberdag i Buzios

Etter en stund gikk jeg tilbake for å hente bilen. Den sto ferdig og gikk helt perfekt når jeg fikk den tilbake igjen. Den totale regningen kom på 444 real. De byttet som nevnt eksospotte, men de gjorde en del andre ting også som å rense radiatoren, fylte vann på batteriet, byttet motorolje og fylte på bremsevæske. Denne jobben tok et par timer og den olja de brukte som ble igjen fikk jeg med meg hjem. Ikke noe juks og fanteri der i gården, og hvis noen trenger trenger å ha bilen på verksted kan jeg virkelig anbefale Marcelo Auto Center.

Et vakkert nabolag i Capo Frio

Jeg og kona tok en Uber til nabobyen Capo Frio. Bilen er på verksted så da ordnet vi sjåfør. Sjåføren kjørte utrolig fort og jeg merket jeg var livredd til tider. Jeg priset meg lykkelig av at vi kom frem i live. Vi kom frem til stekende sol og gradestokken viste 37 varmegrader. Turen kostet 31real. Vi gikk av i et nabolag ved navn Passagem. Kan ikke huske jeg har vært her før, og nabolaget var utrolig vakkert.

Gamle bygg og smale sjarmerende gater. Det var en flott park der også som var stappfull av mennesker. Tok ikke bilde av parken, mange folk blir så fornærmet om de blir med på bilder. Jeg kan kanskje skjønne folk som ikke liker det. Det er utrolig ubehagelig hvis tilfeldige folk filmer eller tar bilder av deg, så jeg prøver selv å la være å gjøre samme feilen. Noen ganger glemmer jeg meg og tilfeldige folk blir knipset med kameraet, selv om det kanskje er bakgrunnen jeg er ute etter.

Jeg tok et bilde av 2 merkelige statuer der. Tror de skal forestille at de utfører den brasilianske kampsporten capoeira. Det var også noen flotte restauranter i nabolaget og vi satte oss for å spise på et sted som het Le Monde.

Jeg bestilte stroganoff som vanlig og kona bestilte fisk med tilbehør. Utrolig god mat og hyggelig betjening. Vi satt ganske lenge på den sjarmerende restauranten og varmen ble mer intens lengre utpå dagen det ble. Ble skikkelig trøtt og daff der jeg satt under parasollen. Regningen kom på 88real. De la på litt ekstra pga den levende musikken som ble spilt på stedet. Det var uansett helt klart verdt pengene. Vi hadde planer om å gå mer rundt i dette vakre nabolaget, men pga den intense varmen ga vi opp. På denne tiden av året så er det nok best å gå ut på kvelden når sola har gått ned. Vi bestilte uber tilbake til hjemmet vårt. Ei hyggelig dame som snakket kontinuerlig. Jeg klarte ikke å fokusere så veldig på det hun sa, men hun holdt ihvertfall fartsgrensen så jeg følte at jeg ikke satte livet på spill. Jeg var altfor trøtt, men jeg fikk med meg at hun forlangte 35real når vi var fremme i Buzios. under 70kr for en kjøretur på 24km må da være billig? Jeg merker uansett at jeg savner bilen min.

Varm dag i strandbyen Capo Frio

Det er nok ingen tvil. Nå har sommeren virkelig startet. Jeg og kona brukte dagen i Capo Frio, og denne dagen var fryktelig varm. Vi startet dagen på stranden, men vi var ikke der så lenge. Jeg nyter ofte late dager på strendene rundt omkring, men beina mine er fortsatt litt solbrente etter en fisketur jeg var på. Ligge på stranden i sterk sol med brente bein er faktisk direkte ubehagelig, og det er skadelig i tillegg. Selv om det var varmt i sola blåste det ganske kraftig. Utrolig deilig å bare gå rundt i byen i frisk avkjølende vind. Dagens måltid tok vi på en restaurant ved navn Galeto do Raiamundo. Første gangen jeg har spist der. Et sjarmerende sted og vi var så heldig at vi fikk sitteplass ute også. Var skikkelig hyggelig å sitte ute og slappe av under tak som ga oss skygge. Maten var god også. Helstekt kylling med tilbehør. Totalt kom måltidet på 110 real. Det eneste som trakk ned på matopplevelsen var han ene gjesten på nabobordet som satt å snøyt seg hele tiden, men det var ikke restauranten sin feil.

Vi klarte ikke å spise opp alt. Porsjonene var veldig store og selv om jeg ikke hadde spist iløpet av dagen ble det igjen en del mat. Kona tok noen halvlitere til maten, men jeg holdt meg til vann denne dagen. Noen skal jo kjøre bilen hjem også. Etter maten tok vi turen til en annen strand, Praia do Forte og jeg må si turistene har funnet veien tilbake igjen til denne vakre byen. Stranden var fylt opp av folk, strandselgere og parasoller. Jeg vet ikke helt hvor bra det er med tanke på pandemien vi befinner oss i.

Mennesker har atter en gang funnet veien til stranden Praia do Forte.

Det ble nesten litt for folksomt for en folkesky person som meg å henge på en så overfylt strand. Vi ble ikke så lenge der. Dagen startet bra, helt til kortet til kona ikke ville fungere. Brasilianere har jo latinsk temperament, noe som til tider kan være underholdende, men ikke når min bedre halvdel får et av raserianfallene sine. Da går det faktisk utover en rolig person som meg. Når andre derimot hisser seg opp er det bare gøy.

Disse arbeiderne hadde ikke høydeskrekk.

Det ble en lang dag og vi ble gående rundt omkring i denne byen som vi har gjort utallige ganger før, og når det begynte å mørkne var det på tide å reise hjem igjen. Selv om vi dro sent klarte vi ikke å unngå køkjøringen inn til Buzios. Det er jo satt opp politisperringer igjen, der de sjekker deg for feber og om du tilhører byen. De slipper inn alle uansett så jeg skjønner ikke helt poenget, og vi ble stående i kø noen timer før vi endelig kom gjennom. Når alle kommer inn allikevel kan da ikke denne veisperringen hindre Korona?

En stygg statue jeg gikk forbi.

Tannlege og tannlegeskrekk

Jeg har som vane å drøye lengst mulig med å stikke til tannlegen. Jeg er livredd alt som heter leger, hvite frakker, sprøyter og den «gummihanskelukta» som man alltid kjenner på når man er på venteværelset rett før man går inn likblek, når tannlegen høflig sier det er din tur.

Denne gangen har jeg endelig fått mannet meg opp og bestilt min første tannlege time i Brasil. Jeg gikk inn helt på egenhånd også og bestilte time. Jeg måtte ha 2forsøk. Første gangen feiget jeg ut rett foran inngangsdøra. Den andre gangen gikk det bedre. Jeg kom meg inn og fikk bestilt meg en time hos tannlegesekretæren som høflig tok imot timebestillingen min. Du kan bare slappe av sa hun og smilte. Dette er ingenting å være redd for. Et utsagn jeg har hørt utallige ganger før. Skal prøve å slappe av sa jeg, på stammende portugisisk før jeg gikk ut igjen. Timen fikk jeg ei uke etterpå.

Det er nesten 3år siden siste tannlegebesøk og i det siste har jeg begynt og kjent noen ubehageligheter mellom 2 jeksler. Jeg håper at det bare er innbilning. Det er ikke første gangen jeg har dratt til tannlegen med tannverk for så å få beskjed om at alt var bra. Det er uansett greit å få stikket dit når det er en stund siden. Man kan aldri ha for ren tannhygiene.

Jeg slet forferdelig med søvn dagene i forvegen og jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe som helst. Jeg så for meg alt som skulle gjøres i tannlegestolen. Sprøytene, trekkinga og den ubehagelige lyden som kommer fra tannlegebora. Mens jeg tenkte på alt dette fikk jeg en av mine glimrende ideer. Jeg skulle psyke meg opp før dagen med å bli vant til lyden av bora. Den tannlegeborlyden lå ute på youtube og jeg spilte den om igjen og om igjen. Vet ikke helt hvor jeg får sånne idiotiske ideer fra. Nå fikk jeg ihvertfall ikke sove.

Når dagen endelig kom var jeg så mentalt utkjørt at det var umulig å holde en samtale med meg. Kona fulgte meg uansett dit og prøvde uten hell å muntre meg opp. Tannlegen var ei rolig og behagelig dame i 20årene, og tannlegestolen og utstyret var helt nytt. Jeg ble fort roligere med en gang jeg satte meg i stolen og ble heller ikke engang grepet av panikk når jeg fikk det ubehagelige tannlegelyset mitt i øynene.

Jeg hadde på forhånd lært meg alle tannlege uttrykkene på forhånd. Når tannlegen sa : Nao caries. Muito tartaros visste jeg med en gang hva det betydde : ingen hull , mye tannstein. Fikk en full rens som tok 30min for ca 200kr.

Så hvis det er noen som tilfeldigvis befinner seg i Armacao dos Buzios på ferie og plutselig får tannpine, er det bare å stikke til Camila Fajardo. Hun holder til i et lite og koselig tannlegekontor like nedefor den store matbutikken Extra i nabolaget Manguinhos. Man kan jo også spare inn mye av flybilleten med å fikse tennene i Brasil.

Undersøke tennene i Brasil er faktisk helt gratis, du betaler kun hvis det er noe som må gjøres, og det er på privat klinikk. På offentlig klinikk er det gratis for alle, men da er ventetiden mye lengre.

Vinteren er over!

Da er vi godt uti Desember allerede og tiden går forrykende fort når man hygger seg. Desember er forresten en sommermåned så den brasilianske vinteren er endelig over holdt jeg på og si. Jeg liker faktisk vinteren her bedre og bedre. Det begynner å bli faretruende varmt nedi her og jeg går mer eller mindre å svetter mesteparten av dagen. Heldigvis blir det noe kjøligere på kvelden så jeg får fortsatt sove sånn noenlunde. Når sommeren slår inn for fullt koker det hele døgnet og søvn har lett for å bli en mangelvare. Jeg har uansett kraftige ventilatorer i taket for å kjøle ned rommet noe. Jeg har også laget til et hull i veggen for å sette inn en air condition, men det har hittil bare blitt med tanken. Får skaffe meg det før sommervarmen slår inn for fullt.

Det er en ting som hjelper når svetter siler i den brasilianske sola og det er kokosnøttvann. Jeg er faktisk så heldig at jeg kan gå å forsyne meg av kokosnøtter fra min egen hage. Jeg har kun et tre så jeg drikker opp kokosnøttene fortere enn de vokser så jeg må nok belage meg på å plante flere trær. Det er ingenting som er mer avkjølende en kokosnøttvann og det sier at det hjelper utrolig godt mot fyllesyke også. Jeg er kanskje uenig i det sistnevnte, og det eneste som hjelper mot tømmermenn og hodevondt dagen derpå er å ikke drikke i det hele tatt.

Hvis man fortsatt er varm og kokosvann ikke hjelper kan man alltids stikke på stranden en tur. Jeg og kona var for noen dager siden på ei strand som heter Marina i nabolaget ved samme navn. Stedet ligger like ved et annet nabolag ved navn Rasa. Jeg skrev et innlegg om den plassen også for en stund siden. Kan lese mer om det her : https://brasilbloggen.com/2020/07/02/rasaarmacao-dos-buzios/

Det var veldig enkelt å finne igjen stranden, og pga vinden som blåste kaldt fra nord, eller hva slags himmelretning den kom fra når vi besøkte den, var det veldig avkjølende og bare ligge på den en stund og ikke gjøre noe. I denne varmen som er på sommeren et det nok det som hjelper mest, hoppe i det friske saltvannet i havet. Tror faktisk jeg reiser på den stranden igjen nå for å ta en avkjølende dukkert.

Bitter farvel til fjellbyen Teresópolis

Den siste dagen i Teresópolis var litt vemodig. Spesielt jeg ville ha noen ekstra dager i denne flotte byen, men kona savnet hjemmet vårt i Buzios og hun hadde også et kveldskurs som ventet på henne. Vi rakk å gå litt rundt i byen for siste gang før vi checket ut av hotellet.

Vi stakk innom en vannkilde midt i byen ved navn Fonte Judith. Der gjorde vi som mange andre og fylte opp vannflaskene våre. .Jada, jeg vet man kan kjøpe vann. Det er uansett mere stas å fylle opp flaskene rett fra naturen. Prisen for ei vannflaske er bortimot 10kr noensteder her, så flere flasker man fyller opp mere sparer man. Jeg fylte opp kun 2 store 1,5liters flasker. Det er begrenset for mange liter vann jeg orker å drasse på.

Det var en innsjø som ligger i byen ved navn Lago da Granja Comary. Det var et sted jeg hadde mest lyst til å se før jeg dro. Stedet hadde kun visse åpningstider så det var stengt når vi dro dit. Det har blitt bygd et stort leilighetskompleks der. Synd at en vakker innsjø ikke skal være åpen døgnet rundt, men som vanlig er det pengene som rår.

Det brasilianske landslaget har også treningsleir i byen, men de var ikke der og spilte når vi var der. Med tanke på hvordan det laget har spilt de siste årene burde de kanskje ha tilbrakt mere tid der? De er nok fortsatt en god del hakk bedre en det norske, noe jeg blir påminnet om hele tiden av brasilianere.

Jeg kunne også tenkt meg mer tid i nasjonalparken jeg besøkte og blitt med på noen av de fjellturene for å se de berømte fjellene som Dedo de Deus (guds finger) eller Mulher de Pedra (kvinnen av stein). Sånne ting må vi ta en annen gang. Nå er turen over og jeg har allerede planlagt neste tur når jeg reiser tilbake igjen.