Plukking av acerola og graving

Jeg skrev en gang for lenge siden om ei buske i hagen som heter Acerola. Det treet vokser seg uendelig stor så idag har jeg klippet bort noen greiner så den ikke skal ta altfor mye plass. Busken gir fra seg utrolig mye bær også, men hadde jeg visst på forhånd hvor stor den skulle bli hadde jeg nok plantet den et annet sted der det hadde vært mer plass. Litt for sent nå, og selv om den vokser seg så stor så den nesten sperrer utgangsdøra til en utleiebolig jeg har så gir den ihvertfall fra seg masse bær. Jeg er ikke noe begeistra for disse sure bæra, men det er andre i huset som liker dem. Man kan også lage en ganske god juice av de, hvis du har i nok sukker. Jeg plukket busken mer eller mindre ren for bær grytidlig idag. Jeg gjør ofte hagearbeid veldig tidlig før sola står opp. Da synes jeg det blir altfor varmt. Jeg liker sånn jobb, men på busken var det masse rare insekter. Jeg tok nærbilde av en av de. Den lignet på en slags gresshoppe, og hoppet og oppførte seg deretter også.

Problemet når man er i Brasil er at man aldri vet hva slags insekter som faktisk stikker eller ikke. Man vet heller ikke om de er giftige. Denne krabaten jeg fikk et bilde av bet ihvertfall ikke, og det var flere av dem. Selvfølgelig visste jeg ikke det før jeg plukket all bæra.

Vi har jo kjøpt en del trær også, som jeg skrev en artikkel om. De ble kjøpt på landsbygda i Brasil for en forholdsvis billig penge. Problemet er at kona har lett for å kjøpe litt mye når hun engang er på handletur, og alle de trærne skal jo selvfølgelig i bakken. Jeg har fått alle i jorda, men da gikk hun selvfølgelig ut for å kjøpe flere trær. Jeg har ikke peiling på hva slags busker det var, men jeg tror det skal vokse å bli en slags hekk i framtiden. Vi får se. Det var jeg som fikk jobben å få disse plantene i jorda, og jorda var utrolig hard å grave i også. Selv med bra hageutstyr.

Denne hageflekken vi driver på har virkelig blitt til en hardpakket hageflekk det virkelig kreves krefter for å grave i. Det koster. Selv om jeg brukte hansker fikk jeg blodblemmer på hendene. Det er vel prisen man betaler for å feriere i Brasil og nyte gode dager på stranden. Hendene blir ikke herda, og man får fort åpne sår om man skal gjøre noe fysisk arbeid.

Jeg ble uansett ferdig med gravinga og da mangler det kun å få plantet de buskene kona har gått til innkjøp av. Det får jeg eventuelt ta en annen dag for nå gidder jeg ikke mer. Ble en stressende dag dette, og jeg flyttet tross alt ikke til Brasil for å jobbe meg ihjel. Tar man tiden til hjelp blir man alltids ferdig tilslutt.

Da vender vi snuta hjem

Etter en flott strandferie som har gått alt for fort måtte også denne ferien ha sin slutt. Helt greit egentlig. Vi har allerede plantlagt vår neste reise, men før vi legger ut på den må nok bilen på et verksted. Reisebaggene er allerede pakket ned i den lille bilen vår som har fraktet oss rundt noen dager i Marica og Saquarema. Vi fikk også tid til en lang og koselig frokost av omelett og noen lette frukter før utsjekkingen skulle finne sted. Vi slo også av en hyggelig prat med eieren av sovestedet som ville ønske oss lykke til på veien hjem. Hun påpekte også hvor pent ektepar vi var, og dama virket som en av de mest sympatiske menneskene jeg har møtt på lenge. Man blir alltid i bedre sinnstemning når man møter sånne folk. Hun ga oss også et tips om en lagun vi burde ta en titt på før vi dro. Stedet lå ikke langt unna sovestedet. Selvfølgelig måtte vi ta oss tid til å utforske det området før vi skulle forlate byen. Etter avskjeden dro vi rett dit.

Det angret vi ikke et sekund på. Dette stedet var vakkert. Flott strand og flott natur. Det finnes tydeligvis ingen stygge steder i Maricá. Det er flott natur overalt, hvis man kommer seg ut av selve sentrum vel og merke. Og man får alltid de beste reisetipsene fra lokalbefolkningen. Hør på de dere som er ofte på farta.

Vi tok oss en strandpromenad etter den flotte lagunen og det var både vakker kunst og et stort sandslott noen mennesker hadde bygd etter stranden. Jeg har aldri helt klart å skjønt hvordan folk klarer å bygge sånne sandslott. Det må da ta fryktelig lang tid. Ofte betaler man litt penger for å knipse et bilde av disse byggverkene laget av sand, men det var ingen som forlangte penger fra dette slottet. Det hadde vært interessant å se hvordan disse kunstnerne bygger sånne ting.

Vi tok en helt annen vei tilbake til hjemmet vårt enn den vi tok for å komme til byen. Når vi dro til Maricá husker dere kanskje at vi dro langs stranden? Denne gangen endte vi opp på en annen vei, og merkelig nok har jeg vært her før når jeg, kona og svigermor dro på landsbygda for å kjøpe planter til hagen for en tid siden. Verden er liten, også i Brasil, Sør-Amerikas største land.

Dette ble en helt fantastisk flott tur, og både dagene vi hadde i Saquarema og Maricá gikk altfor fort. Jeg kan varmt anbefale begge disse små strandbyene som ligger i delstaten Rio de Janeiro. Enkelt å komme seg dit fra Rio når begge byene ligger så nærme. Da er det hjem å planlegge neste reise som dere også snart kan lese om på Brasilbloggen.com

Inn i jungelen

Dette er den siste dagen i Maricá og jeg og kona kunne godt tenkt oss å ta noen dager til. Det må vi nok ha til gode selv om byen og leiligheten fikk oss til å føle oss hjemme. Den siste dagen bestemte vi oss for å ta en tur til en av de flere fossefallene i byen. Fossefallet vi hadde plukket ut på kartet lå i nabolaget Espraiado. Fossen het Cachoeira e Vale do Espraiado.

Veien inn til stedet var stengt. For å komme dit måtte vi gå 1.2km for å komme frem til fossen. Helt grei spasertur. Det var overskyet og fin temperatur å gå i. Den ene vakten som sto foran veisperringen spurte om jeg var amerikaner. «Nordmann» svarte jeg. Mannen mumlet tilbake «reise fra landet sitt for å komme hit» på en veldig sarkastisk måte. En merkelig og litt ekkel person både måten han snakket på og hvordan han så ut. Kanskje han bare ikke likte utlendinger. Finnes noen sånne tullinger overalt uten at det plager meg. Kan også hende mannen bare hadde en dårlig dag. Jeg er såpass tykkhudet og bryr meg lite om sånt. Jeg og kona gikk bare videre.

Vi passerte flere sjarmerende småbruk eller gårder om du vil. De var ikke åpne for publikum, men de var flotte å se på utenfra. Jeg tror noen av de skal være mulig å besøke når det ikke er en pandemi, eller kanskje vi bare var der på feil tidspunkt.

For å komme til dette berømte fossefallet måtte vi krysse et par små elver som rant gjennom veien vi gikk på. Tok en liten prat med en annen turist. Spurte bl.a om veibeskrivelse og om vi var på riktig spor. Det var vi. «Bare gå litt lengre frem så kommer dere til fossen».

Selv om naturen var fascinerende, og det var behagelig med en spasertur var ikke selve fossen sånn veldig imponerende. Jeg tipper det er andre fossefall i byen som kanskje er flottere å se på. Mannen som sto alene i fossen og drakk øl var jo en litt merkelig skrue. Ikke av den sjenerte typen der han sto og drakk alene i dammen sin. Tipper det var alkoholen som gjorde han så glad. Bildet av fossen er forresten forsidebildet på denne artikkelen, for de som lurte.

Maricá imponerer til de grader!

Jeg må si denne byen fortsetter å imponere til de grader. Jeg skrev tidligere at førsteinntrykket ikke var så positivt når vi ankom byen for flere dager siden. Da regnet det og selve sentrum synes jeg ikke var så forlokkende. En helt alminnelig brasiliansk by. Litt rotete, litt slitt og veiarbeidere og bygningsarbeidere som prøver å ta unna noe av vedlikeholdet byen trenger. Utenfor sentrum derimot har byen mye å by på. Strender, sjarmerende nabolag, fjell, grotter og en hel haug med andre severdigheter en turist fra Norge setter pris på.

Jeg og kona tok bilen og kjørte rundt til forskjellige nabolag denne dagen. En liten sightseeing i godværet. Selv om vi har vært veldig uheldig med været de dagene vi har vært her skinte sola denne dagen. Vi kjørte etter ei flott strand før vi kom frem til et slott. Slottet var stengt. Noe som var litt synd. Vi hadde lyst til å ta en titt inne i selve bygget. Jeg synes de hadde gjort litt slett vedlikehold på fasaden. Slottet var flott på fremsiden, men på sidene og baksiden så man upussede røde murstein. Det kan fortsatt være fint på innsiden, men den må vi derimot se en annen gang.

Vi dro videre og kom til et hus helt nede på stranden vi kjørte etter tidligere. Det var vist en viktig person som bodde her fra gammelt av. Han hadde en statue av seg selv foran selve huset. Liten av vekst, men sikkert en dyktig person uansett. Synes det er litt merkelig å ha en statue av seg selv foran huset sitt. Kanskje den var satt opp etter mannens bortgang?

Huset var tegnet av den berømte arkitekten Oscar Niemeyer, mannen som også tegnet Brasilia som er brasils hovedstad. Han døde i 2012 og ble hele 104 år gammel. For en alder! Vi stakk inn i bygget og ble guidet rundt og forklart det ene og det andre om huset. Jeg fikk ikke med meg alt, men takket for gjestfriheten. Jeg fikk også utdelt et kart over byen og dens severdigheter.

Det neste stedet vi skulle ta en tur til var en fyrtårn på toppen av et berg. Vi kjørte litt feil og endte opp på en utsiktstopp i et nabolag med navn Jaconé. Nabolaget var flott og hyggelig, men det var selve stranden jeg la merke til når vi kom på toppen. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle feste øynene. Det var vakkert landskap samme hvor man snudde seg. Naturen i denne byen er helt ubeskrivelig og det er umulig å ikke hygge seg i Marica.

Det var også en sti som skulle lede oss til ei grotte, men kona turte ikke. Jeg sjekket bildene av grotta når jeg kom hjem og jeg angrer litt på at jeg ikke tok turen alene. Det stedet ville jeg sett med egne øyne. Navnet på severdigheten var Gruta da Sacristia.

Vi dro videre med den lille bilen vår og nabolaget Ponta Negra lå like ved der vi var, og endelig kom vi frem til fyrtårnet også. Farol Ponta Negra som turistattraksjonen heter står stolt høyt oppe på et berg og skuer utover havet.

Stranden Ponta Negra og nabolaget får man også lett øye på når man står på toppen. Det var utrolig høyt der, og også der var det en sti til ei grotte. Jeg ble litt svimmel av å være så høyt i været så denne gangen var det jeg som ikke turte.

Selv om de ikke ble noen besøk til grottene denne dagen ble det ihvertfall nok utsiktsbilder på mobilkameraet. Jeg tror jeg må besøke denne byen en gang til i fremtiden. Det er en del ting vi ikke har fått sett pga elendig vær og pga korona. Denne strandferien har tatt seg opp så veldig, og jeg merker jeg får en bitter følelse av å tenke på at turen snart er over.

Nabolaget Itaipuaçú, og den vakre stranden med samme navn

Idag besøkte jeg og kona bydelen Itaipuacu, som er en av flere bydeler i Maricá Det var et godt kjørestykke fra sovestedet vårt i sentrum, men det var helt klart verdt turen. Jeg må si denne strandbyen blir mer og mer imponerende lengre tid jeg tilbringer her. Det var spådd overskyet og regn, men heldigvis var værgudene på vår side og ga oss sol og blå himmel. Jeg har vel lenge gitt opp å høre på disse værekspertene som spår feil i hytt og pine. Jeg vil nesten påstå det er totalt bortkastet å søke opp værmeldinga på internett, men jeg fortsetter med uvanen likevel.

Vi kom frem til ei strand ved navn praia de Itaipacu, kanskje den vakreste stranden jeg har sett på lenge. Den er også kjent for å være farlig og har mange drukningsulykker bak seg, noe jeg også så enkelt på deler av havet. Jeg turte ikke hoppe uti. Det var faktisk ikke lov heller pga korona hverken bade eller oppholde seg på stranden. Den var helt tom, bortsett fra en barnefamilie i det fjerne.

Det var noen badevakter der også, som sto foran vakttårnet på stranden. De sa ingenting på at jeg og kona gikk litt rundt for å ta noen bilder. De hadde kanskje gitt opp å kjefte på turister som ikke hører på regler? Eller kanskje det var sjarmen vår som gjordet at de lot være. Vi får satse på det sistnevnte.

Det er en kjent utsiktspost i bydelen også. Det var det neste stoppestedet på turen. Kona kjørte, men jeg måtte raskt ta over fordi hun ble livredd når hun så hvor bratt veien var.

Vi kjører jo en liten bil med en 1l motor og jeg måtte ha bilen i 1gir for å komme meg opp. Jeg skapte faktisk bilkø oppetter den smale veien, noe som naturligvis var veldig stressende. Kona som satt ved siden av meg likblek og hylte av redsel i perioder, kun overdøvd av en rusa motor gjorde heller ikke kjøreturen noe mer behagelig. Heldigvis kom vi raskt frem og utsikten var fantastisk.

Det var sitteplasser der også, men jeg fikk ikke sittet så lenge pga ei stresset kone. Jeg hadde lyst til å ferdes oppe på utsiktstoppen litt lengre, men når min bedre halvdel ikke hadde lyst så var det vel bare å gi etter som vanlig.

Det skulle være en annen severdighet i bydelen også. Jeg så flere ganger et skilt med ei kirke på og ble veldig spent på hvordan den så ut. Jeg bygde opp et bilde i hodet mitt om at dette bygget var brasils svar på Nidarosdommen. Jeg kunne ikke tatt mere feil når jeg kom frem. Heldigvis var det vakkert rundt selve bygget.

Gikk et flott elv der, eller kanal som det var bygd en liten vakker hvit bro over. Sjarmerende småhus på andre siden og jeg skjønner at folk kan slå seg til ro her.

Dagen gikk veldig fort noe den ofte gjør når man ferierer. I morgen er det en ny dag og da skal vi utforske et annet sted i Maricá. Vi har enda ikke bestemt oss for hvilket. Vi fikk en litt dårlig start på ferien i denne strandbyen, hovedsakelig pga av været. Men du verden så fint det er her når sola kommer og man reiser på de rette stedene. Vi ses i morgen. Bli med videre på turen!

En spasertur til Maricá sentrum

Vi våknet til høljaregn denne dagen også, og det regnet i tillegg hele natten så vi hadde litt trøbbel med å sove. Leiligheta er såpass flott innvendig så det er helt greit å være inne. Vi har fylt opp kjøleskapet med mat så vi kan fint overleve uten å gå ut døra. Problemet var jo at vi gikk tom for det viktigste et ektepar har på kjøkkenet, kaffe. Heldigvis lettet været og sola tittet frem utpå aftenen og vi bestemte oss å ta beina fatt å gå hele veien til sentrum. Vi høres kanskje spreke ut, men ikke gi oss noen applaus enda. Sovestedet ligger ikke lange biten unna sentrum.

Jeg tok et bildet av sovestedet utvendig. Det ser litt grått og trist ut, men innvendig er leiligheta flott å se på. Jeg kan varmt anbefale stedet til andre reisende. Stedets navn er Kitnet em Maricá RJ – Araçatiba og ligger ute på booking.com.

Når vi endelig kom frem til sentrum var jeg faktisk ganske sliten. Jeg har nok lagt meg på et litt for lavt kalori inntak iløpet av en dag. Jeg er fast bestemt på å gå ned i vekt så jeg spiser hovesakelig bare frukt og sunne nøtter iløpet av dagen, bortsett fra en middag da. Vi stakk innom et lite kjøpesenter. De solgte bare klokker der. Jeg synes det er rart at folk fortsatt bruker det. Man sjekker da lett tiden på mobilen. Klokkene var flotte å se på så det er vel kanskje noen som kjøper de for smykket sin skyld. Jeg er ikke så jålete av meg, og det er heller ingen fordel å gå rundt med verdisaker på seg i Brasil. Man får bare trøbbel med lommetyver uansett.

Vi stakk også innom den mest bortgjemte bakeriet vi kunne finne. Her er det ikke snakk om å sosialisere seg med folk. Vi kjøpte oss hver vår kaffe og satte oss på bordet som var satt opp ute. Det er alltid billig på sånne steder, i forhold til prisene på kafe. Jeg kjøpte også noen andre varer jeg tok med hjem, inkl filterkaffe som vi var tomme for.

Gikk forbi en annen liten park. Ikke av den vakre sorten, men det så ut som folka koste seg der. De drev også og bygde et stort kjøpesenter ikke langt unna. Ser ut som det kommer til å bli fint.

Kona hadde sett ut en liten elv som renner gjennom sentrum av byen og hun skulle absolutt ha med meg dit. Det begynte å bli overskyet og jeg hadde en ekkel mistanke om at det snart kom en ny regnskur for dagen. Vi kom frem til elva tilslutt etter litt rask gange, men et mer møkkete vann har jeg sjeldent sett. Det finnes ikke nok penger i verden til å få meg til å bade i dette grumsete vannet som minte meg mest om rennende kloakk. Takket kona for den fabelaktige ideen det var å gå dit, rett før det begynte å høljeregne. Vi fikk ihvertfall hoppet i en tilfeldig taxi for å komme oss hjem fortest mulig. Vi får håpe på en bedre dag i morgen. Da er det også spådd bedre vær.

Første dag i Maricá

Jeg sto opp tidlig som vanlig, men jeg var i seng tidlig også. Jeg våknet litt før nabohanen begynte å gale og før dagslyset kom frem. Kona sov lengre som vanlig. Helt greit egentlig. Leiligheten var så flott uansett så man kan lett kose seg her selv om det er tidlig. Etter morgenstellet lagde jeg meg kaffe og når sola kom frem tok jeg den første koppen ute i hagen på stedet. Jeg så det var en liten vask der til å vaske klær også, noe jeg snart må gjøre. Jeg håper jeg slipper det på turen og vurderer å bare kjøpe meg noen nye klær. Vaske for hånd frister lite når man ferierer.

Når kona endelig våkna stakk vi til sentrum som lå 1.5km unna sovestedet vårt. Vi tok fortsatt bilen. Ja, jeg vet jeg er lat. Bortsett fra kirka vi gikk forbi synes jeg ikke sentrum hadde noe vakker arkitektur å by på. Kirka var åpen for publikum, men jeg turte ikke gå inn. Var gudstjeneste og masse folk der. Litt for sjenert, litt for mye korona på denne tiden, og jeg er ikke religiøs uansett. Jeg synes fortsatt det er spennende å gå inn i sånne gamle bygg. Det er ofte så mange vakre utskjæringer og bilder inne på sånne steder. Kirka het : Igreja Matriz Nossa Senhora do Amparo, for de som lurte.

Ved siden av kirka var det en bufferestaurant og man betalte for vekta på tallerkenen. Restauranten Mistura Grill og måltidene våres kom på 65real. Vi prøver å spise mat kun en gang ute hver dag. Jeg er på en diett og derfor jeg har dekket nesten halve tallerkenen med grønnsaker som bildet viser. Fortsatt god mat. Jeg går aldri lei Stroganoff.

Etter maten gikk vi forbi den minste parken jeg noengang har sett. Den besto kun av en liten statue og et par benker man kunne sitte på. Fortsatt bedre en ingenting og man kan ihvertfall hvile beina når man går i byen.

Det var overraskende mye liv i gatene på en onsdag, selv om det er en pandemi. Byen vi bor i til vanlig er helt død hele uka og det er gøy å se folk igjen. Det føles ut som vi nesten er i en storby som Rio, som ikke ligger langt unna. Vi kjøpte noen munnbind på gaten, vaskbare. Husker ikke helt hvor mye prisen kom på i farten, men vi kjøpte såpass mange at vi fikk med et til på kjøpet uten ekstra kostnad. Det er service det!

Casa de Cultura eller kulturhuset var stengt og området rundt var under ombygging. Litt synd. Ellers hadde jeg tatt turen innom. Det var faktisk spådd regn, men det var sol og 28varmegrader. Det var satt opp store telt for covidpasienter i denne byen også. Skumle tider i Brasil og vi får håpe vi snart får en ende på denne pandemien som virker evigvarende over hele verden. Husk smittevernregler!

Utsjekking og reisen til Maricá

Vi våknet litt senere denne dagen og jeg sov som en stein hele natten. Kanskje det var lyden av havet rett utenfor soveromsvinduet som gjorde at jeg sov så godt. Vi startet dagen med litt kaffe og frokost foran stranden på sovestedet. Vi tok oss god tid med frokosten. Man skal ikke stresse når man er på tur. Vi måtte også planlegge ferden videre. Planen var å reise til fjellbyen Petropolis, men vi ombestemte oss. Vi ville se strandbyen Maricá istedet. En by jeg aldri har sett før. Det er litt kaldere på denne tiden, og strandbyer er varmere en fjellbyer derfor det ble en tur til Maricá istedet. Vi sjekket ut kartet og fant ut at byen bare ligger 44km unna der vi befant oss, og man kjører dit på under 1time. Dette var ikke noe mer å sitte og fundere på. Vi pakket ned tingene, kastet de i bagasjerommet og gjorde oss klare for det neste eventyret. Saquerema er ingen storby så noen dager er nok til å se det meste. Jeg har i tillegg vært i byen tidligere, men stedet har helt klart sin sjarm. Jeg kommer gjerne tilbake.

Maricá var det enkelt å komme til. Vi kjørte bare etter strandveien som lå utenfor gjestgiveriet og kjøreturen var en opplevelse i seg selv. Det å kjøre bil i Brasil etter en vei rett ved siden av havet er som tatt ut av en film. Det går ikke ann å ha det bedre. Det varte dog helt til været snudde og regnet kom. Heldigvis var det lite trafikk ettersom høljaregnet sperret for utsikten. Byen Marica har 161 207 innbyggere etter et kjapt søk på internett og ligger ikke mer en 60km unna Rio de Janeiro.

Vi kjørte forbi noen mindre tettsteder også. Sjarmerende steder med små kirker og spisesteder der man kunne ta seg et lite måltid på veien. Vi hadde med oss snacks i bilen og bestemte oss for å ta middagen i Maricá når vi var fremme. Hovedsakelig fordi ingen på landsbygda brukte maske og vi er tross alt i en pandemi. Maskebruk var det også få som brukte i byen vi dro fra. Jeg er ikke en såkalt «hobbykoronapoliti» der jeg går rundt og hisser meg opp og blander meg borti alt og alle som ikke bryr seg om smittevern. Det orker jeg ikke bruke tiden på. Jeg holder bare avstand til folk som ikke bryr seg om pandemien og fortsetter dagen som ingenting har hent. Livet er lettere å leve da.

Når vi endelig var fremme var førsteinntrykket dårlig fra oss begge. Rotete by med mange dårlig hus og bygg. Været var i tillegg dårlig, overskyet og periodevis med regn. Maten tok vi på en restaurant litt fra sentrum og utsikten fra spisestedet som het Caranguejo var upåklagelig, selv under dårlige værforhold. Maten smakte like godt som utsikten var vakker å se på.

Vi avsluttet måltidet med et par kaffekopper. Hovedsakelig fordi regnet begynte å hølje ned. Da måtte vi drøye tiden med kaffe og gratis internett. Totalt kom måltidet på 81real. Kaffen fikk vi gratis.

Når vi dro til sovestedet etter maten var beliggenheten og førsteinntrykket dårlig og vi holdt nesten på å avbestille oppholdet. Merkelig beliggenhet og halvferdig bygg og gate. Men pga høy score på booking og ei veldig hyggelig imøtekommende eier bestemte vi oss ihvertfall å ta en titt. Leiligheten var fantastisk koselig og veldig ren. Sympatisk eier i tillegg som gjorde at vi følte oss hjemme med en gang. Jeg tror vi får noen finer dager her jeg, selv om førsteinntrykket av sentrum av Maricá ikke var av den positive arten. Kanskje får vi noen solskinnsdager også, og ikke bare regn.

Kveldsmat i Saquarema

Vi befinner oss fortsatt i Saquarema og jeg og min bedre halvdel ble sultne på litt god mat. Vi dro ut tidlig på ettermiddagen og selv om vi bare ligger litt utenfor sentrum, tok vi bilen denne gangen. Jeg følte meg såpass lat og synes jeg har gått nok i det siste. Man skal vel ikke bare tenke på å miste kalorier når man tar seg en liten strandferie uansett.

Vi tok den korte kjøreturen til sentrum, men vi klarte aldri å bestemme oss for hvor vi skulle spise. Det stedet vi hadde sett oss ut tidligere, en sushirestaurant var stengt. De andre stedene hadde også god mat, men prisene var litt for dyre syntes vi. En stroganoff for 2 personer f.eks kom på oppunder 100reais. Når jeg begynte å tenke at man kan få den porsjonen andre steder helt ned til 10reais så tok det ikke lang tid før gjerrigknarken i meg våknet.

Vi tok turen over til en annen del av byen. For å komme oss dit måtte vi krysse ei vakker bru. Det var mange restauranter etter kanalen nedover ei gate på den siden, men de serverte hovedsakelig fisk. Jeg er heller ikke så interessert i å spise fisk på sånne restauranter som ligger inntil havet eller stranden. Det er sånn type mat, på sånne type steder som har gikk meg matforgiftning tidligere. Jeg tok ikke sjansen på å spise der, men vi endte opp med å gå litt rundt å bli litt kjent med stedet og ta noen bilder.

Det var vakkert der når mørket begynte å senke seg, selv om det begynte å bli litt kaldt. Sommeren er nok over for denne gang i Brasil og det er ikke så varmt her hele året. Jeg har vel i tillegg blitt veldig avklimatisert og synes det er kaldt hvis gradestokken bikker under 20varmegrader. Helt absurd å tenke på når man er født og oppvokst i Norge.

Et lite området i sentrum med forskjellige boder de solgte mat og drikke fra.

Vi dro tilbake til sentrum når det begynte å mørkne og fant et spisested ved navn Saquasuco. Maten var god, og restauranten lå rett foran stranden. Flott beliggenhet med andre ord. Vi har kjørt forbi stedet flere ganger siden vi kom, og i tillegg lå spisestedet ved samme stranden som gjestgiveriet vårt, men fortsatt ca 1km unna. Middagen kom på 79reais, med drikke og dessert. Maten smakte ypperlig og jeg hadde ikke hatt noe imot og spist på denne restauranten flere ganger. Det må vi ta en annen gang. Dette er siste kvelden i denne sjarmerende strandbyen. Imorgen er det tid for utsjekking og reise videre. Bli med på turen!

Hvordan ta vakre bilder?

Jeg våknet litt vel tidlig første dag i Saquerema. Var behagelig å våkne til lyden av bølgene til havet. Jeg tror ikke det er så mange som har opplevd å våkne til denne vakre utsikten noengang. Havet og stranden ligger rett utenfor soverommet og jeg var tidlig ute for å ta et morgensbilde. Skrapelydene som kom fra taket derimot i løpet av natten kunne jeg ha klart meg foruten. Hva slags dyr som lagde lydene vet jeg ikke, men jeg tipper det var en gamba. Det dukket en på kjøkkenet igår kveld når jeg og kona skulle ta kveldsmaten. En frekk mattyv jeg fikk tatt bildet av. Jeg var ikke lengre en 2m unna den før den pilte avgårde. Disse krabatene sniker seg ofte inn i hagen min og stjeler frukten på trærne mine der jeg bor til vanlig så jeg dro kjensel på dyret med engang.

Når kona endelig våknet og kaffen på gjestgiveriet var inntatt, startet vi morgenen med en tidlig strandpromenad. Det var utrolig mange forlatte hus etter strandveien og de som folk bodde i trengte vedlikehold. Hus som ligger helt inntil havet blir slitt fort pga salt i lufta og sterk sol. Naturen var det ingenting å si på. Stranden som het Praia da Vila ledet oss til sentrum som lå ca 1.5km unna sovestedet. En grei spasertur en tidlig morgen. Når vi kom frem var det å finne et sted å innta dagens første måltid. Vi fant et koselig bakeri som var oppe, og det ble brasiliansk toast på meg, også kalt pao na chapa. En frokost jeg ofte spiser på morgenen. Sist gang jeg var i denne byen på en liten dagstur besøkte jeg kirka som lå i sentrum, men da var ikke kirka oppe.

Denne gangen var jeg litt mere heldig og etter en liten prat med han som satt ved inngangsdøra ble jeg velkommen inn. Bygget var like imponerende innvendig som utvendig. Jeg vil kanskje påstå den var flottere å se på innenfra. Selve kirkebygget er bygd på toppen av et berg som gir utsikt over hele byen.

Man skal være en veldig klønete fotograf hvis man ikke klarer å ta gode utsiktsbilder her ifra. Det er bare å peke kameraet mot hvilken som helst retning og man tar vakre utsiktsbilder nesten helt av seg selv. Jeg må si byen er liten og sjarmerende, spesielt når man titter ut over den fra denne utsiktposten kirka ligger på.

Ved siden av kirka gikk det en liten sti som ledet oss til Gruta Nossa Senhora de Lourdes. En annen severdighet på samme bakketopp, men liggende på siden av berget lengre ned mot havet. Lett å finne frem. Det var skiltet og stien førte oss til stedet. Jeg så for meg ei diger grotte man kunne gå inn i ettersom gruta betyr nettopp grotte, og ble litt skuffa faktisk. Dette var ikke rare grotta, bare et lite hull i en fjellvegg med noen religiøse små statuer satt opp på noen stenhyller. Var en del tomme ølflasker der også, og ganske uryddig generelt.

Jeg og kona dro tilbake til gjestgiveriet etter et stopp på matbutikken. Vi tok uber tilbake. Det ble en del gåing alt i alt denne dagen så det var ikke snakk om å gå hele veien tilbake igjen. Vi tilbrakte resten av kvelden på stranden foran gjestgiveriet. Det var få folk på stranden og ingen som badet. Vi testet ikke badevannet vi heller. Bare slappet av med kaffe i noen solstoler vi fikk låne gebyrfritt fra sovestedet. For en luksus, og for et sted!