Rolig Søndag i Joinville

Etter den lange bussturen som vi også overnattet på kom vi frem til Joinville tilslutt. Vi kom frem ved 6tiden søndagsmorgenen og det var lite som var åpent rundt busstasjonen, men vi fant et lite sted å ta fokosten og noen kaffekopper før vi tok en Uber til leilighetshotellet. Leiligheten hadde helt grei standard selv om det var gammelt og litt slitt. Kjøkkenet var heller ikke utstyrt med kasteroller eller bestikk og man måtte gå til resepsjonen for å spørre om det man trengte. Merkelig opplegg.

Vi gikk fort ut igjen etter vi hadde lagt igjen sekkene for å bli litt kjent med byen, men det var lite som var åpent denne søndagen. Byen var egentlig ikke så imponerende ved første øyekast heller, men vi skal være her noen dager og vi får prøve å gjøre det beste ut av det. Jeg og kona var utrolig slitne etter bussturen og vi begge kunne nok trengt litt mer søvn. Det eneste som var oppe i gaten vi gikk i var et lite shoppingsenter, men det var ikke så mye å gjøre der.

Vi fant et hyggelig spisested tilslutt i en annen del av byen der det var både barer og restauranter. Vi ble enige om å spise noe og vi kjøpte en helstekt kjøttstykke av gris. Maten smakte enestående og plutselig ble dagen noe bedre for oss begge. Potetene som fulgte med var gode også, særlig når den var toppet med smeltet ost, og man i tillegg kunne dynke hver bit i en hjemmelaget dressing som også fulgte med. Vi bestilte ei hel mugge med juice som også ga mersmak. Jeg vet ikke hva slags juice det var, men vi ble enige om å ta noen øl istedet etter at muggen ble tom.

Regingen kom på nesten 200real, men vi drakk nok 8-9 øl på 600ml mens vi satt der også. I Brasil serverer man ikke halvlitere, men flasker på 600ml til 1liter som man skjenker fra til et lite glass man får med. Jeg synes det var en rar drikkemåte de første turene hit. Vi nordmenn er vant med glass som rommer en del. Vi gikk uansett videre til en annen bar med amerikansk preg over seg. Elvis og annen amerikansk rock ble spilt og det hang bilder av Marilyn Monroe , og en del andre man forbinder med Amerika rundt på veggene. Denne plassen lagde gode drinker, men caipirinhaen jeg bestilte kunne vært litt mere sprit i, og litt mindre isbiter. Jeg begynte og bli full nok uansett, kanskje derfor de hadde lite sprit i drinken.

Reisen går til Joinville

Da er det farvel til Foz do Iguaçu og vi reiser videre til neste reisemål. Ble hele 10dager i denne byen, men det ble faktisk litt for lenge. Det ble litt for mye dødtid i perioder, og vi fikk heller ikke stukket innom nabolandene som byen grenser til. Den berømte Cataratasfossen som byen er kjent for var det mest fantastiske mesterverket skapt av naturen jeg noengang har sett så turen var alldeles ikke bortkastet.

Uansett må ferden gå videre og denne gangen er reisemålet Joinville. Det er en storby som ligger i en annen delstat ved navn Santa Catarina. Dette blir da den fjerde delstaten vi stikker innom. Byen har litt i underkant av 600 000 innbyggere så det er en litt større by en den vi nettopp har tilbrakt tiden våres i. Vi skal ikke være så mange dager i denne nye byen. Vi har kun bestilt 4netter på hotell i forveien. Planene våres forandrer seg hele tiden så det er ikke umulig vi blir i byen noen dager ekstra.

Her venta vi i hele 7timer. Stasjonene ser litt mørk og trist ut, men den er ganske flott på utsiden.

Vi måtte vente en god stund på bussen. Vi måtte vente veldig lenge blir mere riktig. Hele 7timer på den internasjonale busstasjonen i Foz do Iguaçu. Bussen dro ikke av gårde fra stasjonen før 17.20 på ettermiddagen og utcheckingen av hotellet var på morgenen. Det var ihvertfall gratis internett der og da er det lett å få tiden til å gå. Jeg vet ikke hvordan jeg overlevde før jeg skaffet en smartelefon. Jeg så den første Basic Instinct filmen jeg lasta ned fra Netflix for å få tiden til å gå. Den med Sharon Stone hvor hun skifter på og krysse beina i avhøret på politistasjonen, og man mer eller mindre kan se helt hjem. Scena var mer pirrende når jeg var ungdom enn nå idag, men det er fortsatt en bra film.

Det var sykt varmt også, som de fleste dager i denne byen har vært. Selv om jeg var nydusja når jeg kom til holdeplassen var jeg gjennomsvett når jeg endelig kom inn på bussen. Heldigvis er det korona og folk må holde avstand. Vi betalte 320real for 2 billetter og reisen var veldig lang. Den lengste bussturen til nå på turen. Heldigvis hadde den få stop så vi kom oss til byen på ca 13timer. Litt rart og tenkte på at Joinville ligger veldig nærme Curitiba, byen vi besøkte for en tid siden, men den ligger fortsatt i en helt annen delstat.

Churrascaria Premium- Nå snakker vi måltid

Denne dagen gikk med på bl.a å kjøpe bussbilletter til neste reisemål Joinville. En by som ligger 12timer unna Foz do Iguaçu. Den ligger ikke langt unna Curitiba, byen vi besøkte for en liten stund siden.

Vi gikk til sentralstasjonen for å kjøpe bussbillettene og vi betalte 145real per stk. Ikke så ille pris med tanke på avstanden.Vi tok en uber tilbake igjen til byen for å finne en spiseplass. Vi hadde planer om å gå, men jeg var litt sliten, faktisk litt fyllesyk etter en skikkelig fyllekule for et par dager siden så jeg orket ikke å gå hele veien til sentrum for en matbit. Kona hadde heller ikke så lyst. Mest pga det elendige været. Overskyet og skikkelig klamt. Det ligger på rundt 30grader her hele tida, selv når det ikke er sol. Det sto parkert nok taxier utenfor stasjonen, men Uber er som kjent mye billigere. Ofte holder de ikke prisene de sier heller de som venter på turister utenfor kjente steder så man gjør lurt i og holde seg unna de folka. Skal ikke ta alle unner en kam, men blir man svindlet av en taxi eller ubersjåfør er det ofte de som venter på steder det er mange turister for å finne et lett offer.

Ubersjåføren som kom og hentet oss ga oss et bra mattips. Jeg og kona skulle egentlig til en billig restaurant, men sjåføren kjørte oss til et flott og dyrt spisested. Ifølge han var restauranten meget bra for en skikkelig matopplevelse. Stedet het Churrascaria Premium og Churrascaria betyr grillsted.

Sjåføren visste hva han snakket om. Maten smakte enestående. Var et flott sted også og fungerte som følger : Tilbehøret til grillmaten gikk man og tok til seg selv, og ettersom det var buffe og man betalte en fastpris på 64real per person kunne man gå flere ganger. Grillmaten kom servert på et spyd fra servitørene og man valgte selv hvor mange biter og hva slags kjøtt man ville ha. Jeg sa ja takk til de fleste kjøttvarene som kom. Jeg husker ikke navnet på all maten selv om de sa hva slags det var. Kyllinghjertene som kom tredd på et spyd derimot både husket jeg og kjente igjen fasongen på. Jeg spiste 3stk. Likte ikke det de første turene til Brasil, nå er det spiselig som alt annet jeg får servert nedi her. Jeg tok ikke bilder av all maten. Bare noen for å vise hvordan restauranten fungerer. Jeg liker ikke å ta bilder av mennesker. Jeg foretrekker landskapsbilder, dyr og vakre bygg. Det eneste negative med stedet var klærne jeg selv gikk i. Short og sandaler passet seg ikke inne på dette stedet. Burde nok tatt på meg langbukser og et par sko. Turen var jo ikke planlagt, men jeg følte meg fortsatt litt ubekvem inne på stedet.

Når jeg og kona satt og nøyt måltidet, for stedet ga deg virkelig en ordentlig matopplevelse, begynte det å regne så veldig. Vi hadde jo selvfølgelig vinduene åpne på hotellet vårt og vi måtte kontakte hotellpersonalet for at de skulle låse seg inn og stenge vinduene før sovestedet vårt ble oversvømt av vann.

Middagen på det flotte stedet kom på 157real for 2personer. Ganske dyrt til Brasil å være, og vi som egentlig reiser på budsjett burde egentlig spise på et billigere sted. Noenganger må man skli ut og vi får spare det inn igjen på noe annet. Når vi kom tilbake på hotellet drev vaskedamen som hadde låst seg inn for å stenge vinduene, og ryddet vekk vann som lå utover leiligheten. Vi ga henne selvfølgelig tips for det ekstra bryet vi påla henne. Dette er også den siste artikkelen fra Foz do Iguaçu. I neste artikkel kan dere lese om Joinville.

Pizza med elendig ettersmak

Denne dagen startet ikke bra. Vi var på en pizzarestaurant dagen i forveien og selv om jeg ikke spiste for mye våknet jeg opp med kvalme og magetrøbbel. Jeg skal ikke skrive navnet på stedet. Jeg og min kone har blitt enige om hvis vi ligger på dårlige hoteller eller spiser mat på litt lugubre steder velger jeg og ikke henge de ut med navn. De navnene jeg nevner i bloggen kan jeg anbefale pga en hyggelig opplevelse. Pizzaen ser ihvertfall god ut på bildet, men magetrøbbelet i etterkant var ikke like behagelig.

Når man reiser sånn som vi gjør nå, altså en tur som går over en lengre tidsperiode og man også forflytter seg fra sted til sted ved korte mellomrom så er det et par ting som kan være problemtatisk iforhold til når man er hjemme. Det er vasking av klær. Denne varmen som er i Brasil mange steder krever mye skifting av klær og det er ikke alltid man har tilgang på en vaskemaskin. Da må man finne et vaskeri et sted, og slepe et par store sekker med møkkete klær å betale for kilo klær man skal vaske. Da er det viktig at klærne er tørre. Våte klær veier tross alt mye mer.

Trikset jeg ofte bruker når jeg er i nød på rene klær er at jeg bare dusjer med klærne på og bruker shampo og såpe som jeg gjør til vanlig, og da blir klærne noenlunde rene. Ettersom jeg oftest går i shorts og ei tynn t-skjorte tørker klærne fort i 30varmegrader uansett. På dette overnattingsstedet slipper jeg å tenke på det. De hadde et enkelt vaskerom på taket, og ettersom jeg ikke var helt i form denne dagen brukte jeg deler av dagen til klesvask. Vi kommer sterkere tilbake.

Santa Terezinha de Itaipu

Santa Terezinha de Itaipu, byen ved det lange navnet. Blir nesten sliten bare ved å skrive det. Byen ligger ved siden av Foz do Iguaçu, nøyaktig 21.7km unna,  og vi brukte dagen i dag på å besøke den lille byen. 22 992 innbyggere så det er ikke en stor by det er snakk om. Vi hadde planer om å ta en Uber for å komme dit, men ble en buss istedet for å spare penger. Hovedmålet med selve turen var å besøke den vakre stranden ved navn : Praia artificial de Santa Terezinha de Itaipu. Det skal visst være ei vakker strand som byen er kjent for. Den skal også være menneskeskapt, derav navnet, men den var jo selvfølgelig stengt pga korona.

Denne pandemien et ganske slitsom, og de planene vi hadde for denne turen får vi bare ta igjen senere. Vi skulle jo besøke nabolandene Paraguay og Argentina også som ligger like ved. De har selvfølgelig stengte grenser pga Korona. Hjelper ikke å klage og henge med leppa uansett, og jeg må faktisk si at småbyen var veldig koselig å tusle rundt i. Ble litt styr i starten på bussturen. Vi visste ikke hvor sentrum var så vi kjørte forbi. Vi fikk ake tilbake igjen med samme buss, uten ekstra kostnad. Det må kalles god service.

Dette var visst siste stop, og det var kun oss igjen på bussen.

Vi kom oss til sentrum tilslutt, etter en litt for lang kjøretur og stedet imponerte faktisk. Lite og koselig, med brede flotte veier så bilistene kan ta seg enkelt frem, med noen små butikker på hver side av veien. Husene var så flotte her også. Ingen høye bygg og ingen slitte bygninger. En ordentlig liten koselig landsby. De fineste nabolagene fikk jeg ikke tatt bilde av, ettersom vi kjørte forbi dem på veien. Jeg fikk ihvertfall tatt et par av sentrum.

Vi gikk rundt og tittet litt og folk var så snakkesalige. Kanskje fordi det er langt mellom kundene eller kanskje bare fordi folka på dette stedet er hyggelige og jordnære. Når sulten kom ble jeg og kona enige om å spise noe fritert brasiliansk gatekjøkkenmat.

Det var ikke så mange spisesteder på dette stedet selv om vi var i sentrum, men vi fant et lite hyggelig sted som het KI- Pastel, som naturligvis serverte pastel, derav navnet. Det var en meget hyggelig herreman som ga god service, og maten smakte enestående. Det eneste problemet med stedet var at vi satt utenfor og jeg ble angrepet av småfluer, men det er ikke noe de ansatte får gjort noe med.

Pastelene på dette stedet var utrolig store, men det stoppet meg ikke fra å kjøpe en til når jeg var ferdig med den første. Begge jeg bestilte var fylt opp med både kjøttdeig og smeltet ost og var begge fritert akkurat passe til å gi en lysebrun farge på de. Jeg brukte litt chili for å toppe smaken. Kanskje ikke så rart vekta stopper på 106kg.

Etter maten tuslet vi videre. Kona ville ta tidlig kvelden og det var egentlig ikke så mye å gjøre i denne småbyen selv om det var et koselig sted. Vi får ta turen tilbake når koronaviruset har lagt seg. Da er parker og strender åpne. Jeg synes faktisk bussturen tur/retur var en opplevelse i seg selv. Det var så flott natur og man kjørte forbi så mange fine gårder og småbruk. Jeg har en drøm om å skaffe meg et lite landssted der jeg kan ha både dyr og planter. Til nå har det bare blitt med drømmen, men jeg kan ihvertfall ta et bilde av en flott landbrukseiendom gjennom bussvinduet og drømme meg bort. Bilde blir selvfølgelig litt uskarp ettersom det er tatt gjennom et vindu i fart, men det er fortsatt et forlokkende sted, ikke sant?

Cataratas- Et av verdens vakreste fossefall

Endelig er dagen her, og dette har jeg venta lenge på. Idag skal vi besøke Cataratas do Iguaçu – et av verdens vakreste fossefall. Stedet ligger et stykke unna byen Foz do Iguaçu, og man må ta både bil og buss for å komme dit. Billettene kjøpte vi over internett og kom på 41real pr person. Vi tok Uber fra hotellet og vi betalte 21real for turen. Det var en hyggelig og snakkesalig sjåfør som ga oss forskjellige reisetips. Han var også utrolig glad i å snakke engelsk. De få folka som snakker det språket i Brasil liker å vise at de kan det, eller kanskje de bare liker å øve?

Vel fremme til nasjonalparken måtte vi hoppe av for å ta en buss videre til fossefallet. Det ble litt venting på stedet og vi ble satt opp i forskjellige puljer som dro videre innover jungelen. Selv om vi måtte vente en tid før vi kunne reise var det egentlig helt greit. Det var et flott bygg med både spisesteder og suvenirbutikker man kunne titte i. Bussbilletten kostet ingenting, den var iberegnet inngangsbilletten og når det var vår tur fikk vi plass i øverste etasjen på den 2etasjes bussen. Flott utsikt, men ingen vinduer. Bussen var helt åpen uten glass eller tak. Det var selvfølgelig et metallgelender som sikkerhet så man ikke skulle falle av. Denne gangen fikk min kone vindusplassen, jeg sliter med høydeskrekk og merket jeg ble svimmel av å titte ned.

Bussen stoppet 1,5km unna fossen. Hyggelig busstur med forskjellige informasjon den tiden turen varte. Vi dro ganske langt innover nasjonalparken. Den siste biten måtte vi gå og de hadde lagt en flott gangvei med både gjerde som beskyttelse så man ikke skulle falle ned og veien var laget i betong. Var en enkel spasertur når de har lagt det opp på denne måten. 1,5km er vel ikke det lengste laget uansett. Vi kom nærmere og nærmere fossen og vi tok selvfølgelig bilder på veien. Møtte på en del fascinerende øgler også som jeg fikk tatt bilder av.

Fossefallet har blitt brukt i flere filmer bl.a Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull. Jeg følte meg litt som Indiana Jones da jeg gikk bortover gangstien også, dog i en litt større utgave. Vel fremme i fossen ble både jeg og kona mektig imponerte og jeg skjønner godt at dette stedet har mye turisme. Tror dette stedet er det vakreste stedet jeg har sett til nå. Det var litt skremmende enkelte steder også, pga høyden, men fortsatt et utrolig vakkert sted. De hadde tilogmed bygd gangveien uti selve fossen som en bro, og man kunne gå ut i enden og nærmest stå midt i fossen. Jeg prøvde også nettopp å gjøre det, men feiget ut. Kona mi som er litt tøffere brydde seg ikke noe om hvor høyt det var og gikk helt til enden selv om det var mange meter rett ned på den ene siden. Det er jo selvfølgelig et metallgjerde så man ikke faller, men det hjalp ikke på høydeskrekken min.

Vi ble advart av ubersjåføren om et dyr som het Quatis. En merkelig skapning som ser ut som en liten vaskebjørn, eller grevling eller hva jeg skal sammenligne dyret med. De kunne visst finne på å bite hvis de ble skremt, men de var noen kløppere til å stjele mat fra turister. Jeg så en fra bussturen til fossen, men jeg rakk ikke å ta bilde. Når jeg og kona gikk tilbake igjen for å ta bussen tilbake til hotellet fikk vi øye på ikke en, men hele to stykker som gikk i folkemengden for å finne mat. Gøyale skapninger som jeg også tok opp på video, men jeg får kun lagt ut bilder på bloggen så dere får kose dere med de.

Dette endte opp med å bli en helt fantastisk dag og fossen er nok den som har gikk mest inntrykk hittil på turen. Jeg vet ikke hvordan det skal gå an å toppe dette.

Hater kjøpesentre, men finnes unntak

Startet dagen på kjøpesenteret Cataratas JL shopping som ligger like ved hotellet der vi bor. Vi er fortsatt i byen Foz do Iguaçu. Vi var der like før det åpnet så vi fikk mye av senteret for oss selv. Nesten så det er overkommelig å gå rundt på kjøpesentre uten folk, men jeg synes fortsatt det er bortkastet tid. Dette senteret derimot var faktisk ikke så ille, og kona ble overrasket over hvor godt humør jeg var når vi gikk rundt der. Det var nok pga bilutstllingen inne på senteret som gjorde stemningen så hyggelig. De gamle bilene fra de forskjellige bilfabrikkene som var laget helt tilbake til 1927 var utrolig imponerende. De så helt strøkne ut også og det var som å reise 100 år tilbake i tid når jeg sto der.

Ford hadde helt klart de fineste bilene på den tiden, ihvertfall av de som var utstilt på dette stedet. Bilene de lager nå idag kan jeg ikke si det samme om. Ford nå idag står vel mer på verkstedet en på veiene. Jeg skrev ikke sistnevnte setning for å fornærme Ford entusiaster. Har bare hørt at de bilene har mye trøbbel og må ofte inn på reparasjon. Vi stakk også innom en pianobar på senteret. Vet ikke helt hva pianobar innebærer, men de hadde hvertfall kaffe der. 10,80 real for 1kopp kaffe er faktisk den dyreste kaffekoppen jeg noengang har kjøpt i Brasil. Det var et flott lite sted da, med god service. Skal ikke klage for mye selv om det kun ble med den ene koppen.

Etter en stund gikk vi videre fra senteret og rundt i byen for å gjøre noen små ærend. Litt mat på en billig buffet og en snartur innom banken. Det koster litt å reise på tur. Vi kom tilfeldigvis over en flott bokforretning som solgte bruktbøker og en del andre ting. Min kone kjøpte noen bøker, men jeg holdt meg til å bare titte litt rundt. Jeg har enda ikke lest ferdig de bøkene jeg kjøpte når jeg var i Petropolis for lenge siden. Når vi var på vei til kassen så jeg en stabbel med fiskeblader. Jeg endte med å kjøpe et par av dem ettersom det var skrevet reportasjer fra delstaten Parana som vi befinner i oss nå, og Ubatuba, byen vi var i tidligere på denne backpacketuren. 3 real per magasin. Et røverkjøp med andre ord.

Vi har jo tilgode å se det berømte fossefallet utenfor byen, og jeg leste også om en fuglepark man kan besøke her. Vi tar det en annen dag. Denne dagen fløy litt fort av gårde, og det var også ikke det ideele været til å se noen severdigheter. Jeg vil ha sol og blå himmel den ene gangen jeg skal se Cataratas do Iguaçu. Idag var det grått vær, overskyet og det regnet litt i korte perioder. Vi stakk heller tilbake til sovestedet vårt for å slappe av litt. Jeg har jo tross alt 2nye fiskemagasiner jeg kan bruke kvelden til å bla i.

Sentrum i Foz do Iguaçu

Den første dagen i Foz do Iguaçu tok vi i sentrum. Det regnet til å begynne med, men det klarnet og ble bedre vær utover dagen. Fortsatt veldig varmt. Sovestedet ligger ca2km unna sentrum så den turen gikk vi. Grei start på dagen å begynne med en spasertur. Sentrum av byen er en typisk brasiliansk småby. Det er ikke så mye som skiller den i fra noen andre steder som har turisme. Mange selgere på gaten foran butikkene, mange småboder med de samne tingene som turister ofte kjøper, men fortsatt et veldig koselig sted.

I småbyer får man mer ro på seg når man skal gå rundt å titte eller bare krysse ei gate. Selv om det er noe mindre trafikk enn i storbyene får man nok like vondt om man blir påkjørt, så man skal følge med noe. Etter noen kaffekopper i sentrum gikk vi videre. Vi hadde ikke noe mål om hvor vi skulle gå eller hva vi skulle gjøre. Planen var bare utforske byen litt. Vi kom frem til ei kirke etter en stund og det spesielle med kirken var hverken arkitekturen eller byggverket forøvrig, men veiskiltene som hang foran den. Jeg tok bilde av ene siden der veiskiltet viser veien til Argentina og det andre bildet jeg tok viste veien til Paraguai. Det var først da jeg tenkte på hvor langt unna jeg var mitt hjemland Norge. Selv om begge landene grenser til byen fikk vi beskjed av de som jobber på hotellet at grensene er midlertidig stengt pga Korona.

Vi gikk videre og etter et godt stykke fra sentrum kom vi frem til en liten koselig restaurant med flott uteservering. Vi tok middagen på dette stedet og navnet på restauranten het Casa de Esquina.

Måltidet kom på 33real for 2 personer. Man kan spise godt og billig med andre ord i denne byen. Vi ble sittende å planlegge dagen og turen videre og vi bestemte oss for å være her totalt 10netter istedet for 5. Denne byen har allerede gitt et godt inntrykk på oss begge. Etter maten gikk vi videre og kom frem til et utrolig vakkert nabolag. Tilogmed politistasjonen så innbydendende ut, men tror nok ikke politiet innenfor bygget er like hyggelige. Her i Brasil går de rundt ofte med et strengt ansiktsuttrykk og fullt bevæpnet, både med pistoler og hel automatvåpen. En liten advarsel hvis noen har tenkt tanken med å komme hit å gjøre kjeltringstreker.

Vi kjøpte inn noe mat også for de neste dagene. Litt stressende ettersom man må vaske all maten med antibac og oppvaskmiddel. Tok en taxi hjem for å slippe og bære alle posene tilbake til hotellet. Han taxisjåføren var en merkelig skrue der han snakket om øldrikking og damer. Som nevnt tidligere er kona mi mørk og sjåføren sa at jeg måtte være forsiktig med å drive på med andre damer, de mørke damene blir så sinna da. Det tror jeg egentlig gjelder alle damer, uansett hudfarge, selv og jeg ikke sa det høyt. Sjåføren avsluttet hver setning han sa med en merkelig lyd også. » Nå er dere fremme» øhhøø. Vi betalte 10 real for kjøreturen, ingen tips denne gangen.

Endelig fremme etter en uendelig lang busstur.

Da har vi kommet frem på det neste reisemålet vårt. Vi er endelig fremme. Det var en stund jeg aldri trodde jeg skulle komme frem. Knærne er slitne, hodet trenger søvn, men etter 12,5 veldig lange timer på en buss har vi kommet frem til Foz do Iquazu. Et feriemål jeg har hatt i bakhodet helt siden jeg besøkte Brasil for 9år siden. Dette var jammen på tide. Jeg har alleredet lagt merke til at naturen her er nesten litt som den hjemme. Jeg tenkte på det på bussturen også når de svære kornåkrene passerte bussruten. Det eneste som røpte at jeg ikke befant meg i mitt opprinnelige hjemland var et palmetre som dukket opp en sjelden gang.

Dette bilde av en nyslått kornåker kunne like gjerne blitt tatt i Norge. Bare skiltet som avslører at jeg er langt vekke fra mitt hjemland.

Det er langt mellom palmetrærne her og det er lite som minner meg om et tropisk land bortsett fra varmen selvfølgelig, den intense varmen, godt over 30grader, men sommeren er like rundt hjørnet også. Det er nok ikke like varmt her i vintermånedene. Får håpe det blir noen kalde dager den stunden vi skal være her også. Vi har kun booka hotellet for 5netter. De hadde ikke ledig rom lengre en det. Vi må nok belage oss på å skifte til nytt sovested hvis vi skal være her flere dager. Jeg tror 5netter blir litt i minste laget. Den første dagen gikk jo bort i bussturen og vi var ikke fremme på sovestedet før 9tiden på kvelden. Utrolig god service på hotellet vi valgte. De kom og hentet oss på busstasjonen, selvfølgelig mot en liten betaling på 15real, men var behagelig og ikke trenge vente på hverken uber eller taxi når vi endelig kom frem til denne byen. Leiligheten på hotellet ble også godkjent. Stedet hadde et godt utstyrt kjøkken, air condition på soverommet, og et romslig bad. Hele leiligheten var romslig og er den største vi har sovet på til nå. Det var ikke nymoderne og fancy her, men rent og pent med en helt grei eldre standard. Her er et bilde av kjøkkenet like etter vi har pakket ut tingene :

Det var selvfølgelig ryddig og rent når vi kom og kaoset på bildet er selvpålagt av oss. Leilighetshotellets navn er Vila Dumont og kan virkelig anbefales.

Reisen går videre til Foz do Iguaçu

Da er ferien over for denne gang i storbyen Curitiba. Det er en by jeg gjerne reiser og besøker ved en senere anledning, men det er flere steder på turen vi har bestemt oss for å se.

Foz do Iguaçu er en annen by på listen vi skal innom på turen, og jeg må si jeg gleder meg til å reise og besøke det stedet. Vi har booket for 5netter og det kostet oss ikke mer en 331 real. Byen ligger fortsatt i staten Parana, men vi må krysse en lang strekning for å komme til byen. Hele 11timer med buss fra Curitiba. Heldigvis er både jeg og kona reisevante så det skal nok gå bra. Bussbilletten er allerede kjøpt inn og den kom på 200real per person. Man kunne betale ekstra for å få et liggende sete, men det kom ikke på tale ifølge min bedre halvdel. Trodde jeg var den gjerrige av oss to, men hun haler innpå.

Foz do Iguaçu er et kjent reisemål i verden. Hovedsakelig pga Cataratas do Iguaçu, som er et av verdens største fossefall og jeg gleder meg til å stå ved fossen å se underverket så utrolig mange har snakket og skrevet om. Har selvfølgelig sett bilder, men det er ikke det samme som og faktisk være der.

Foz do Iguaçu deler grense med både Paraguai og Argentina og jeg håper vi får tid til å besøke begge landene når vi engang er der. De landene snakker jo begge spansk og det hadde vært gøy å se om jeg er istand til å føre en enkel samtale med noen som bor der ettersom portugisisk er ganske likt. Foz do Iguaçu er ingen storby, den har kun 254 000 innbyggere ifølge Wikipedia, og en småbyferie hadde passet seg nå. De som har fulgt meg på reisen har kanskje fått med seg at de 2 siste byene vi har besøkt har vært storbyene Sao Paulo og Curitiba. Begge byene har gjort et godt inntrykk på oss begge, men man blir sliten av så mange folk, og når man i tillegg må passe seg for korona og ta sine forholdsregler noe ikke bl.a uteliggere gjør merker jeg en småbyferie virkelig skal gjøre seg nå. Vi har også vært på tur i ca en måned nå og hittil har alt mer eller mindre gått på skinner selv om turen ikke var noe særlig planlagt før vi dro. Kona har hatt litt hjemlengsel og vi har begge vært litt slitne i hodet så noe trøbbel har det vært. De siste dagene i Curitiba brukte vi mer eller mindre i leiligheten og på Netflix for å lade batteriene. Vi har fortsatt en måned igjen og neste innlegg vil komme fra Foz do Iguaçu. Vi gleder oss.