Det er farlig å skryte av været

Da er fjellferien over og det er dags for å si farvel til byen Teresopolis. Det er alltid kjedelig å pakke alle tingene for å hive de i bilen. Ryddinga av leiligheten er også noe jeg kanskje kunne spart meg for. Jeg er ganske sikker på at rydding er inkludert i leia. Kona er fast bestemt på at leiligheta skal se ut som når vi kom. Liten vits i å protestere. Rett før vi dro var det en hyggelig gammel mann utenfor sovestedet som ønsket oss lykke til på reisen. Sånne små hyggelige hilsninger er brasilianere gode på.

Vi tok den siste kaffen på bakeriet tvers over gaten. Vi har blitt stamgjester der den tida vi har vært i byen. Det var fint vær denne dagen også. Vi har ikke hatt en dag med dårlig vær på denne ferien. Ren flaks. Det var ingen av oss som sjekket værmeldinga før vi dro.

Av stedene vi var innom på turen var nok Petropolis mest imponerende. Det er nok den byen jeg liker meg best i omtrent hvor vi enn reiser. Jeg har vært der flere ganger tidligere. Vi har vært i Terespolis før også. Flott by, men jeg likte ikke helt sovestedet. For mye trafikkdur og ingen internett. Vi hadde jo planlagt en del fjellturer, men latskapen tok overhånd atter engang. Byene vi har besøkt på denne turen er kjent for vakker landskap, fjell og natur. Det er nok mange naturperler vi ikke har fått rukket og sett. Det går alltids ann å ta turen tilbake igjen.

Rart med det. Når vi satt inne på cafeen og vi snakket om den flotte turen og jeg satt og skrøt av hvor heldige vi hadde vært med været kom de mørke skyene. Og det kom mange. Når vi gikk tilbake til bilen var det så tåkete så det var umulig å se noe. Utrolig ekkelt føre og trafikken gikk nesten ikke fremover. Dette ble skummelt. Jeg var sjåfør og jeg satt veldig anspent bak rattet. I tillegg kom det små regnskurer som gjorde at sikten var enda dårligere. Det bringer tydeligvis ulykke å skryte av været. Jeg har aldri kjørt så sakte i Brasil noengang, men heldigvis letta tåka når vi kom oss vekk fra fjellet og nærmere havnivå. Resten av turen hjem gikk helt fint. Da er det å glede seg til neste tur. Hvor ferden går da er det ingen som vet enda.

Sette livet på spill i trafikken

Den siste dagen i Teresopolis ble litt for stressende. Ingenting gikk etter planen. Vi startet dagen på markedsplassen. Et flott sted med masse boder som er oppe på helga. Vi rakk ikke stedet sist gang. De stengte alt for tidlig. Idag fikk vi tid til å spasere rundt i de flere handelsteltene og bodene. Alltid like hyggelig å tilbringe tid på dette stedet. Vi fikk en flott start, men dagen gikk bare nedover etter det.

Det var tydeligvis en stor demonstrasjon som foregikk og de folka likte ikke Brasil`s president Bolsonaro. Det er mange som har en mening om den karen. Jeg derimot holder meg unna politikk. De virket ganske truende der de tuta med bilene sine og skrek. Til og med Spiderman kastet seg i veien og ble med på herjinga. Heldigvis dukka ikke hulken opp. Han virker mer hissig av seg.

Vi gikk etter ganske kort tid. Det ble litt for mye mas for både meg og kona. På markedsplassen var det mange spisesteder, men det var ingen som hadde begynt å servert noe mat enda. Jeg merket humøret sank ettersom sulten økte. Dukket opp en stakkars gatehund på stedet også, som gikk på 3bein. Det var nok ikke bare jeg som var sulten. Stakkars dyr.

Jeg fikk i meg en middag tilslutt. Et av mine favorittmåltider, stroganoff. Det var det siste positive som skjedde denne dagen. Det var da helvete startet. Jeg foreslå til kona å stikke og se på en utsiktspost litt utenfor byen. Et flott sted man kan ta knallgode utsiktsbilder på en skyfri dag som dette. Jeg har kjørt forbi stedet, men aldri stoppet der. Jeg glemte jo helt det var Lørdag å sinnssyk mye trafikk.

Når jeg endelig kom dit var det fullstappet av biler og det var umulig å komme seg inn på holdeplassen pga folk. Bilene bak meg begynte å tute og nærmest presset meg ut på hovedveien igjen, mens kona hysterisk skrek livredd i passasjersete. Jeg ble jo selv vettskremt og oppi det hele fikk jeg en lastebil som skulle ligge på støtfangeren for å demonstrere at jeg kjørte altfor sakte på motorveien. Jeg kjører en 1l chevrolet, på størrelsen med en liten Golf, og det er begrenset for fort jeg tørr å kjøre. Jeg skulle også bare finne en snuplass for å komme meg tilbake til byen. Og det tok sin tid før jeg fant et sted. Heldigvis hadde jeg full tank på bilen. Vi kom oss helberget tilbake til byen tilslutt, og selv om vi begge var likbleke av redsel fikk vi uansett en liten kjøreopplevelse i fjellet. Selv om det denne gangen ikke var av den positive sorten.

Rotter blir også øltørste

Vi våknet alt for sent, min kone og jeg, og jeg startet dagen med en sunn frokost. Kokt gresskar sammen med tomater, løk og kyllinglever. Det lukta svidd mat i hele den lille leiligheten, men maten ble ikke så ille. Jeg har aldri laget mat på et så lite kjøkken før. Det er ikke alltid størrelsen den kommer ann på. Man har da plass til både komfyr og kaffetrakter. Trenger man noe mer på et kjøkken for å overleve?

Det var fint vær denne dagen og ettersom det var Fredag var planen å ta turen til markedsplassen. Vi har vært der før, men det er et fint sted å gå rundt i. Vi kom oss ut alt for sent og når vi endelig kom oss dit var hele stedet stengt. Bare en haug med tomme telt. Lite man får gjort med det, men synes de stengte litt vel tidlig til å være Fredag. Kanskje det er pandemien som gjør at åpningstidene er som de er? Vi stakk tilbake til nabolaget vårt og gikk litt rundt i området for å titte litt. Vi begynner å bli kjent i byen nå. Tok noen bilder av flere hus bygd på et fjell. Jeg blir alltid fascinert av at folk bor sånn. Jeg tviler på at det er så trygt å villede seg inn på sånne plasser. Ta bilde på avstand og bruke det som hovedbildet på denne artikkelen må vel være trygt. Selv om husene ofte har en lav standard er det nok ikke så mange som har bedre utsikt utover byen. Vi gikk tilbake til leiligheten vår, men uten internett er det lite å foreta seg der også. Det er da Fredag og noe må man da finne på?

Vi ble enige om å stikke på en bar som lå rett over gaten. Selve inngangspartiet så litt skummelt ut. Lysene de hadde hengt opp var i og for seg sjarmerende, men synes den smale gaten som ledet oss til drikkestedet var veldig mørkt og lite innbydende. Det er alltid på sånne trange mørke smug jeg kan forestille meg at fæle ting kan skje.

Vel inne på stedet følte vi oss velkomne med en gang. En vakker og fascinerende drikkebule, og de brygde i tillegg sitt egen øl. Et lite mikrobryggeri. Alltid like sjarmerende sånne steder. Kona tok noen øl mens jeg holdt meg til vann. Jeg har bestemt meg for å ta et opphold å holde alt som heter alkohol litt på avstand en stund. Når vi satt der pilte det inn ei enorm rotte. Personalet beklaget seg og ga oss beskjed om at de ofte kommer inn fra gaten og at de alltid har det rent. Jeg tviler ikke på det. Stedet var ryddig og velgjort og det er ikke deres feil at kanskje rotter også liker å ta seg en kald en på fredagskvelden. Det ble ikke mange glassene på min kone før vi avsluttet dagen. Helt greit. Barlivet kan bli litt kjedelig når man skåler i vann for min egen del, men rotta satte sitt preg på kvelden så turen var ikke bortkastet.

Tidlig oppe i Teresopolis

Våkne opp tidlig i denne byen, ihvertfall på denne årstiden må jeg påstå er litt bortkastet. Det er fryktelig kaldt her på morgenen. Det er tross alt vinter her nå. Vi hadde det samme problemet i Petropolis. Forskjellen mellom de to byene var at sovestedet i Petropolis var noe bedre. Vi har ihvertfall fått internett til å fungere noenlunde i leiligheten. Da ble overnattingsstedet litt mer sjarmerende med engang. Tror vi satser på en ny dag i sentrum, men jeg har lite lyst til å gå. Kjenner jeg kona rett er det vel å ta beina fatt som blir alternativet. Jeg må legge en slu plan for å slippe spaserturen. Hva skal jeg finne på? Vi skal ihvertfall tilbake til gågaten i sentrum idag for å utforske den. Det fikk vi ikke tid til i går. Jeg synes området var så fint, spesielt den vakre kirka.

Når kona endelig våknet, ble det en frokost for så å gripe dagen. Sola hadde kommet litt frem, og skyene og tåka som lå over byen når jeg våkna var borte. Jeg foreslå vi skulle ta en liten sightseeing med bilen rundt i byen for så å avslutte dagen i sentrum. God ide sa kona, og planen min for å slippe og gå fungerte.

Sist gang jeg var i denne byen prøvde jeg å stikke innom stedet Lago Comary, en kjent lagun. Det stedet var stengt denne gangen også. Lite man får gjort med det og vi dro til en restaurant ved navn Braccia for å innta en lunsj. Tror vi betalte rundt 16reais per porsjon. Nesten gratis med andre ord. Etter maten dro vi til sentrum. Vi parkerte bilen på et bilvaskeri. De forlangte 50 reais for å håndvaske bilen innvendig og utvendig, og med tanke på hvor lenge siden bilen ble vasket var det ingenting og si på den prisen. Vi slo til tvert.

Vi kom frem til gågaten som ligger i sentrum tilslutt. Vakkert sted med gamle bygg, sjarmerende små butikker og en og annen kafé man kan sette seg for å ta en kaffe. Den flotte kirka vi besøkte i går troner stolt øverst i gaten.

Jeg må si stedet imponerer og det er lett å slå ihjel noen timer her. Når det i tillegg har blitt litt varmere i været og gradestokken viser 22varme ble mye av dagen brukt her. Første gangen jeg går rundt i t-skjorte i byen.

Det ble tid for en varm fersk kaffe her også. Jeg tror snart det er kaffen jeg bruker mest penger på denne turen. Jeg må si jeg liker cafelivet i Brasil. Man føler seg litt ekstra sofistikert når man sitter på flotte steder å nyter den mørke, aromatiske drikken jeg har blitt så avhengig av. Neste ferie får jeg ta med en termos. Tror dog ikke jeg vil føle meg så sofistikert da, men jeg hadde spart en del penger på det. Etter en god stund i sentrum var det på tide å komme seg hjem.

Vi gikk tilbake til parkeringsplassen for å plukke opp en nyvasked bil, innvendig og utvendig. Bilen har vel aldri vært så ren noengang.

Den vakre kirken i Teresópolis

Jeg våknet tidlig i leiligheten vi sover på. Flott beliggenhet litt utenfor sentrum, men fortsatt gangavstand til alt. Sovestedet ligger rett ved hovedveien og det er litt slitsomt med trafikken rett utenfor, men jeg vendte meg til den fort. Det var verre med at det ikke var internett i leiligheten. Den eneste underholdningen er en liten tv som jeg ble sittende å se på filmen Mortal Combat på portugisisk dagen i forveien. En film som er dårlig på alle språk. Det var heller ikke parkering ved bygget, og vi ble begge litt bekymret for bilen som vi parkerte på ei bakgate. Den er heldigvis gammel og ikke fri fra bulker, og den har i tillegg alarm. Vi får satse på det går bra. Artikkelbildet er utsikten fra leiligheten for de som lurte.

Vi stakk ut ganske sent pga elendig vær. Kaldt, vind og overskyet. Første dagen med dårlig vær på turen så skal ikke klage. Vi inntok middagen på et flott spisested rett over gaten der vi bor. Navnet på stedet var Casa Agridoce. Et bakeri, spisested, kafé og utsalg av vin på et og samme sted. Eierne har tydeligvis dekt de fleste behovene for folk som spaserer forbi. Maten var billig og god i tillegg. Vi avsluttet måltidet med kaffe, og ettersom stedet hadde gratis Wifi tok vi oss god tid. Utrolig hvor avhengig man blir av å sjekke sosiale medier, mail og alt annet som egentlig kan vente.

Sånne skilt med hjerte dukker opp overalt i Brasil
En flott park hvor man skimter fjellet, Dedo de Deus, i bakgrunnen

Sovestedet ligger ikke langt unna sentrum. 2km ifølge nettsiden deres. Vi endte opp med å gå 5km før vi var fremme. Det var mye fint å se på veien dit. Gikk bl.a forbi en flott park. På bildet jeg tok kan man skimte litt av det kjente fjellet Dedo de deus bak, eller Guds finger på norsk. Et kjent sted for turister.

Det mest interessante stedet vi var innom var nok Craft Beer. Et sted som var eid av en mann som drev med ølbrygging.

Han solgte ølutstyr til hobbybryggere, og brygget sitt eget øl som han også serverte til gjester når kvelden kom. Mannen kunne det det var å kunne om brygging og visste tydeligvis hva han snakket om.

Vi ble stående lenge å slo av en prat. Jeg spurte pent om å få ta bildet av butikken hans, noe han entusiastisk ga meg lov til.

Når vi endelig kom frem til sentrum fikk vi øye på kirka som lå øverst i gågaten. Den heter Igreja Santa Tereza og har en utrolig vakker arkitektur.

Den ligger midt i sentrum og parken rundt med samme navn var også flott i seg selv. Heldigvis hadde sola tittet frem så det var litt varmere. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne fryse på veien hit. Gradestokken viste 19-20 grader. Vi fikk ikke tid til å gå i gaten, men vi tilbrakte en tid ved kirken og parken rundt. Flott sted og jeg gikk også inn for å ta et bilde.

Jeg er ikke så sjenert lengre når jeg reiser, men jeg hadde nok ikke turt å gå inn i kirka for et par år siden. Vi må nok ta en dag til i sentrum. Denne dagen fløy avgårde.

Naturen fortsetter å imponere på fjellet

Da er det tid for pakking av sekker, bæring til bilen og reise videre. Ferien er ikke over enda. Vi har bestilt noen dager på et sovested i nabobyen Teresopolis. En naboby vi passerte på veien hit. Den fjellbyen er også kjent for vakker natur og minner litt om Petropolis. Jeg har feriert i den tidligere, men når vi kjørte gjennom den var det så mange steder vi ikke hadde sett. Det må vi selvfølgelig gjøre noe med. Da tar vi noen dager der. Først en biltur og forhåpentligvis noen bilder på veien. Det er det enkelt å ta når man reiser rundt i dette fjellområdet. Det er flott utsikt uansett hvor man parkerer bilen.

Tok en middag på Sabor Divino Restaurante på det flotte stedet Fazendinha Pe Na Serra før vi reiste. Stedet vi spiste på sist med alle dyrene i Petropolis. Denne gangen fikk jeg bildet av dyret som spytter også. Lama det heter? Fikk ikke bilde av den sist. Den så så sinna ut.

Etter maten dro vi videre. Fjellene på bilturen var fantastiske som alltid og det er vanskelig å beskrive den vakre naturen her med ord. Det må nesten oppleves. Vi stoppet på toppen av et fjell for en dopause og der var det utrolig mange små øgler jeg fikk på kameraet, samt en fabelaktig utsikt.

Det var et tilfeldig par som kom kjørende i bil som spurte om veiberskivelse. De lette etter et fossefall som het Cachoeira da Macumba. Det stedet hadde ikke vi hørt om. Vi dro videre og så tilfeldigvis en parkeringsplass fra veien med en del biler.

Vi hadde ikke peiling på hva det var folk gjorde der, men vi stoppet bilen og fulgte stien innover skogen. Der inne kom vi frem til fossen Cachoeira da Macumba. Fossen paret som stoppet oss trengte veibeskrivelse for å finne. Vi møtte de på stedet også, så de fant tydeligvis frem til stedet tilslutt.

Jeg skjønner godt at folk tar turen. Dette må vel være den største naturopplevelse til nå på turen, kanskje slått av apekatten jeg kom veldig nærme i Petropolis.

Vi tok oss god tid på dette stedet. Brasilianske naturperler som dette må nytes til det fulle. Det er nok ikke så mange nordmenn som har vært her tidligere. Ikke at jeg konkurrerer med mine landsmenn om hvem som har sett flest plasser i vakre Brasil uansett, men det er stort å kunne reise rundt å bli kjent med dette landet.

Det var samlet mange folk der og det var ei som spurte oss om det var vi som var brudeparet. Tydeligvis var det noen som skulle gifte seg der denne dagen. Det er nok ikke oss svarte vi. Vi har vært gift i mange år allerede. Vi så vel fortsatt like nyforelsket ut som da vi giftet oss for mange år siden, noe som også stemmer godt i mitt tilfelle.

En apekatt, et stort slott og utrolig sulten

Denne dagen var planen bl.a å se på et lite småbruk et veldig godt stykke unna sovestedet vårt. Stedet skulle ligge på et bortgjemt nabolag med navn Secretario. Et lite sted som er kjent for flott natur i byen Petropolis. Kona kjørte og vi måtte ut på hovedveien for å komme dit. Kjøreturen gikk raskt. Fartsgrensa var 110km og veien var i perfekt stand. Som å kjøre på E6 hjemme i Norge.

Etter hovedveien fikk vi øye på en stort slott vi stakk innom. Det var vist et hotell og man kunne også bestille stedet for å feire bursdager og brylluper der. Koster sikkert en formue, men det så ut som det var verdt pengene selv om vi ikke gikk inn. Det ble noen flotte bilder utenfra og en rask tur i en av suvenirbutikkene før vi måtte videre.

Når vi kom frem til Secretario, målet for turen var det å finne en matbit. Det var kun et lite pizzasted oppe og ettersom jeg passer på vekta ble det litt frukt og vann istedet. Merket jeg ble i utrolig dårlig humør. Noe jeg alltid blir når jeg er sulten. Det ble forøvrig en bomtur også. Småbruket fant vi ikke igjen. Gpsèn sluttet å fungere pga elendig internettilgang. Litt som å reise tilbake i steinalderen. Stedet var uansett ikke så ille, hvis noe hadde vært oppe, og naturen var flott på dette stedet også. Store nabolaget var det ikke. Man kan raskt gå gjennom hele bygda på veldig kort tid.

Vi måtte tilbake igjen. Vi hadde nemlig en avtale med megleren denne dagen også. Den samme vi møtte for noen dager siden for å se en eiendom. Vi dro tilbake til Itaipava for en matbit. Der er ihvertfall alt oppe. Vi tok en ny vei og vi kjørte forbi ei vakker elv der folk hadde bygd helt inntil elva. Rart at disse husene ikke raser når regnet kommer. Hus som raser er forresten noe som skjer ofte i denne byen ifølge min kone. Man skal være forsiktig når man bygger i bratte fjell. Det har ikke disse folka som har bygd etter denne elva tatt noe hensyn til.

Vi passerte en såkalt favela på turen også. Eller slumområde om du vil. Jeg liker ikke å kalle steder for slum. Høres litt brutalt ut. Det skal visst være lite kriminalitet i denne byen så jeg tror ikke det er så farlig å gå dit. Jeg tok uansett ikke sjansen. Et raskt stopp etter veien og ut å ta et bilde kan ikke kalles å sette livet på spill.

Etter en stund var det tid for å møte megleren atter en gang, som ikke klarte å komme tidsnok denne gangen heller. Vi hadde begge fått i oss mat. Jeg har mer tålmodighet til å vente når jeg har mat i magen. Imellomtiden mens vi ventet nederst ved fjellvegen på meglerkvinnen, dukket det opp en apekatt jeg klarte å snike meg innpå. Jeg fikk den på kameraet og på en filmsnutt jeg la ut på facebooksiden min for lenge siden.

Når megleren kom fikk vi ake med henne opp fjellvegen og utsikten var helt fabelaktig. Hele stedet var vakkert. Huset var dog gammelt, og prisen litt høy. Kanskje vi kan prute litt om det blir aktuelt. Det var en blanding av nye og gamle hus på området. Noen hadde flotte biler og svære bassenger, andre hadde frittgående høns og noen geiter.

Jeg og kona fikk virkelig noe å tenke på. Tomta og området var vakkert. Kanskje vi endelig har funnet vårt drømmested?

Nytt imponerende sted, og et sjarmerende museum

Denne dagen brukte jeg og kona i en annen bydel i Petropolis. En bydel vi aldri har sett før. Vi snakket med en taxisjåfør og eiendomsmegleren vi møtte for en stund siden og de mente at nabolaget Nogueira var et av de bedre i byen. Vi har jo planlagt å flytte hit en stund, men til nå har det bare blitt med planen. Da er det viktig å sjekke ut nye steder. Å sjekke ut nye steder, det er både jeg og kona blitt flinke på. De hadde rett. Nabolaget var imponerende. Enda engang viser det seg at å lytte til fastboende er lurt samme hva det gjelder. Det er av de man ofte får de beste reisetipsene.

Nabolaget var ikke av det største, men stedet virket rolig og sjarmerende. Kona ble betatt av plassen med engang. Det finnes flere steder enn sentrum og Itaipava man kan oppholde seg i når man er i Petropolis. Nogueira ligger forøvrig et godt stykke unna sentrum av byen, men alt befinner seg i bydelen uansett. Flotte restauranter og steder man kan ta seg en kopp kaffe.

Vi tok oss en liten spasertur i området for å bli litt kjent. Kona hadde sett ut en elv på kartet. Det renner mange bekker og elver i Petropolis. Vi fulgte elva og den ledet oss til en innsjø. Et populært sted. Var mange fiskere rundt vannet og kanskje enda flere turgåere. Folk er spreke i dette nabolaget. Synes vannet virket litt møkkete og det var ikke helt fri for søppel etter vannkanten heller. Fortsatt et vakkert sted som dere kanskje ser på bildet? Men tror jeg skulle vært ganske så sulten hvis jeg skulle spist fisken. Katten skal vel også ha mat?

Vi fikk også tid til et besøk til et lite togmuseum som lå i sentrum av nabolaget. Lett å få øye på. Det var oppe for publikum også, og gratis inngang. Selvfølgelig måtte vi inn dit.

Det var gøy å gå inne på stedet. Det virket som man dro tilbake i tid når man så de gamle telefonene, bøkene og bildene som hang på veggene inne på den gamle togstasjonen.

Jeg blir alltid så fascinert av gamle ting. Sånne steder som dette tar jeg meg alltid god tid på. Dette var virkelig et interessant sted og det er absolutt verdt å stikke innom.

Når sulten meldte seg var det tid for mat. Det var nok plasser å velge mellom, men vi endte opp på den som lå nærmest museet. Her er det ikke snakk om å gå for langt. Flere som hadde tenkt samme tanken. Det var mange folk på spisestedet. Ofte har sånne steder med mange gjester god mat og det stemte denne gangen også. Her fikk man et skikkelig godt brasiliansk måltid. Sluttprisen kom på 75reais og stedet het Gengibre com limao.

Itaipava for siste gang

Nabolaget Itaipava er mye større enn jeg først trodde. Det dukker opp nye steder og nye butikker overalt man kan utforske. Kanskje derfor eiendomsprisene er såpass høye her. Jeg er fortsatt litt skuffet over tomtekjøpet det ikke ble noe av. Jeg må nok opp i pris skal jeg få meg et sted det er mulig å slå seg ned. Jeg har ikke all verdens penger å ta av, selv om jeg ikke burde klage for mye.

Vi tilbrakte mye av tiden i Itaipava denne dagen også. Vi befinner oss fortsatt i samme fjellby, Petropolis. Jeg merket det var utrolig varmt denne dagen og jeg ble gående rundt mesteparten av tiden i t-skjorte. Jeg trodde vinteren her skulle være mye kaldere. Det var så mange som advarte meg før jeg dro om at å reise til denne byen på vinteren er veldig ubehaglig pga kulda. Vet ikke helt hva de snakker om. Jeg går rundt mye av tiden og svetter, ihvertfall mitt på dagen. Vi har nok vært veldig heldig med været de fleste dagene her i tillegg. På morgenen og natten har det vært forholdsvis kaldt. Tipper ned mot 5-10 varmegrader, men vi har ikke på noe varme i leiligheta.

Både jeg og kona begynner å bli ganske kjent i nabolaget nå og vi har enda til gode å se noen som sover på gata. Jeg ser ikke ned på hverken uteliggerer eller andre i en vanskelig situasjon, men min bedre halvdel har så lett for å bli lei seg når hun ser sånne folk. I sentrum er det mange av dem.

Fazendinha Pe Na Serra var et imponerende sted vi tilfeldigvis gikk forbi. Hvis dere er i nabolaget eller Petropolis bør dere absolutt ta turen innom. Det var en del levende gårdsdyr man kunne gå å se på. Jeg vet ikke om dyra var tilsalgs eller om de bare var der for å underholde publikum.

De var uansett flotte å se på. Vel, kanskje ikke rottene de hadde i et bur, eller den enorme kalkunen med et hengende merkelig nebb eller hva det nå var. Jeg turte ikke gå nærme å stirre på den så lenge. Den så rett og slett fly forbanna ut.

Den lille ponnien som sto og drakk vann turte jeg å gå nærme ihvertfall. Jeg klappet den litt på hodet også, helt til jeg så et forbudt skilt om at det var forbudt å ta på dyrene. Det skjønner jeg egentlig godt. Hvis alle som stakk innom skulle klappe dyret på hodet hadde den sikkert blitt ganske stresset etterhvert.

Inne på dette flotte stedet var det flere restauranter også. Og alle var så sjarmerende. Jeg tror vi satte oss ned på riktig sted tilslutt for maten vi fikk servert smakte enestående. Det ble fisk på meg, med tilbehør. Kona bestilte gris. Vi fikk reale porsjoner og vi ble begge skikkelige mette på dette stedet. Billig måltid for 2 personer ble det også. Sluttregninga kom på 65 real. Jeg glemte helt å ta bildet av måltidet, men de fleste vet vel hvordan en kokt fisk og en stekt gris ser ut på middagstallerkenen uansett.

Blir det tomtekjøp i Petrópolis?

Da er dagen her. Jeg skrev jo i forrige innlegg at idag skal vi møte en eiendomsmegler for å se på noen tomter i Itaipava, et sjarmerende nabolag i fjellbyen Petropolis. Vi skal bare ta en titt, ingenting som er avgjort enda. Jeg merker jeg fortsatt er litt spent. Tomtekjøp, spesielt i Brasil er litt stress. Handle i annen valuta, flytte over penger til en utenlandsk bank og man må også sørge for at man ikke blir svindlet, noe som mange har blitt i dette landet. Ofte blir tomter solgt som man ikke har lov å bygge på, noenganger blir tomter solgt av folk som faktisk ikke eier tomta og i tillegg må man finne ut nabolaget er trygt å bo i. Sistnevnte må man vel i Norge også. Man blir stresset når sånne tanker kommer og det er vanskelig å slappet av. Vi får først møte megleren å ta det derifra.

Utsikten var helt ubeskrivelig. Naturen rundt her er virkelig en opplevelse.

Vi dro ut ved 09.00 på morgenen selv om ikke møtet var før 10.30. Greit å ha god tid og man skal jo finne igjen tomta også. Gikk greit med google maps på mobilen. Var sykt bratt oppover fjellet dit vi skulle. Kona turte ikke kjøre helt opp og vi stoppet og gikk de siste meterne. Du verden for en utsikt. Og du verden så svetten silte av meg når jeg måtte dra beina etter meg opp kanskje den bratteste bakken jeg noengang har gått. Sola stekte godt i tillegg. Får skylde på varmen når formen er som den er. Vi nådde toppen tilslutt og selv om jeg merket blodsmaken i munnen når jeg stå foran tomten jeg var interessert i, glemte jeg fort hvor sliten jeg var når jeg så formen på eiendommen.

Faller jeg ned denne bratte tomta slår jeg meg sikkert ihjel.

Og du verden for en forferdelig bratt tomt. Den gikk i sikkert 80 graders helling noe ikke annonsen beskrev. Den var faktisk enda brattere en veien jeg nettopp gikk opp. Vi tok uansett en prat med megleren som kom litt etter oss. Megleren er jo som selgere flest og har alltid en billig og enkel løsning på det meste. Tomta var visst ikke noe bratt ifølge henne. Trenger bare en maskin og litt jordmasse så er ikke dette noe problem. Neida, tenkte jeg. Det er tross alt ikke du som ender opp meg regninga.

Hyggelig dame og hun ga oss skyss ned til bilen vår igjen også. Men en handel blir det nok ikke. Merker jeg ble litt skuffa og følte at mesteparten av dagen ble ganske bortkastet. Det var fortsatt en liten hyggelig reiseopplevelse å kjøre bilen oppetter fjellet, helt til vi måtte ta beina fatt.