Brasilrundt

Stengte museer i surfebyen Saquerema

Vi tok en liten dagstur til nabobyen denne fredagen. Vi har sittet litt mye inne i leiligheta vår i Iguaba. Og det er egentlig litt bortkastet når man bor i Brasil og er omgitt av vakre byer. Vi tok derfor en liten impulstur til nabobyen Saquerema. En by jeg har besøkt flere ganger, men en god stund siden nå.

Kona kjørte og jeg var kartleser. Målet for turen var et museum med navn Templo do rock. Det har nettopp kommet en liten kuldeperiode. Utrolig behagelig. Overskyet og kraftig vind. Håper det vedvarer en stund. Kulde setter man litt pris på så man får en pause fra sola og varmen

Når vi kom frem etter 1 times tid var museet stengt. Det var under oppussing. Vi fikk en brosjyre fra ei som jobbet der om rockens historie som plaster på såret. Det var en hyggelig liten gest selv om både jeg og kona ble litt skuffet. Like bortenfor lå det en liten restaurant og vi bestilte oss litt mat. Husker ikke navnet på restauranten, men det var hyggelige unge servitører. Det er så gøy at unge folk jobber og gjør noe fornuftig. Det er så mye annet tull de kaster bort tiden på og ofte roter seg borti. Jeg ga litt tips, noe jeg sjeldent gjør.

Vi dro videre til et annet museum. Navnet var Sítio Arqueológico Sambaqui da Beirada. Det var også stengt. Hun som eide stedet hadde nettopp tatt en operasjon. Skal si vi var uheldige med denne dagen.

Vi dro da til byens beste strand som heter Praia de Itaúna. En berømt surfestrand. Jeg har vært der før, men kjente meg faktisk ikke igjen . Det var kaldt i været og blåste forferdelig. Ekstremt høye bølger. Fortsatt et fint området foran stranden, men det var lite folk på de flotte strandbarene og restaurantene selv på en Fredag. Den kalde vinden hadde nok skremt vekk folk.

Vi tok bilen til sentrum. Jeg har vært der en del ganger tidligere også, men Casa de Cultura har jeg aldri vært innom. Jeg fikk tilfeldig øye på museet, eller kulturhuset direkte oversatt, og det var åpent for publikum og gratis inngang. Men dette stedet skuffet litt. Det var bare noen fotografier og malerier der inne. Faktisk totalt uinteressant. Jeg må tilbake hit igjen da museene har åpnet igjen, men Casa da Cultura gidder jeg nok ikke å besøke en gang til.

Jakte på flott natur

Jeg har igjen funnet noen turistområder i nabobyen Araruama. Det er selvfølgelig vakker natur jeg er ute etter og stedet jeg skal besøke idag heter Antigo cais de barcos (moageiros de conchas). Et annet sted skal jeg også prøve å få med meg. En utsiktspist ved navn Linda Vista para Por do Sol ligger også i området. Begge stedene ligger ved gangavstand fra hverandre, men jeg er redd for at turen blir lang. Jeg har ikke planer om å ta bilen dit, men bena.

Jeg tar turen alene. Kona ville ikke være med. Vi har hatt noen krangler i det siste, men naturen i Brasil imponerer i eget selskap også. Da ble det alenetur idag

Det var fryktelig varmt å gå etter hovedveien fra Iguaba. Jeg gikk ut mitt på dagen, tok med musikk på ørene og jogget faktisk til nabobyen. Jeg klarte ikke hele strekka på 10km. Jeg ble faktiak kvalm og måtte nesten spy. Jeg kjøpte litt vann og en middag i en bydel som heter Iguabinha. Har vært her før. Jeg var kun halveis og hadde 5km igjen. Jeg må også gå hele tilbaketuren Jeg var litt spent om bena skulle klare turen. Jeg har trent flere dager på rad og leggene er litt såre. Det var dog varmen som plaget meg mest. Etter middagen jeg tok på et bittelite kjøpesenter, heldigvis under tak og skyggen fortsatte jeg turen til fots. Ny energi rett og slett, men stølheten var ikke borte enda. Ikke sola heller. Planen er å få med meg solnedgangen på utsiktsposten, men tror jeg er litt tidlig ute. Klokka var 13.00 når jeg fortsatt turen.

Jeg trasket gjennom et litt lugubert nabolag i Araruama for å komme dit. Ifølge kartet var det den korteste veien. Jeg hadde nok ikke gått her på kvelden. Den jordete veien var smal og var fylt opp av vann og gjørme enkelte steder og det var halvferdige murhus på begge sider av veien. Typisk nabolag med mye fattigdom. Det var utrolig mange gatehunder som ville hilse på meg. Jeg er en populær fyr blandt de firbente.

Jeg kom frem ikke så lenge etter. Stedet jeg skulle utforske lå helt inntil lagunen de Araruama, og hele området var vakkert. Ulempen var at det lå inne på et bebygd området og det var en vakt som passet på hvem som kom inn. Privat område med andre ord. Dumt de kan stenge av naturen. Heldigvis fikk jeg komme inn etter jeg snakket med vakten og like etterpå kom jeg frem til reisemålet Antigo cais de barcos. Jeg ble så skuffet. Det var bare ei lita vik med noen få gamle båter. Hva var dette for et tragisk reisemål? Utsiktsposten jeg skulle besøke lå også like ved. Jeg gikk etter strandkanten, vakker natur og tok en bratt jordete, hullete vei opp i høyden. Selvfølgeøig var stedet bebygd med høye murer og bebyggelse så man fikk ikke besøkt det stedet heller. Jeg trasket litt skuffet hjem, og turen ble på ca23km. Jeg fikk ihvertfall forbrent en del kalorier i sola.

Det er farlig å gi komplimenter

Vi tok en tur på stranden igår, min kone og jeg. Selvfølgelig måtte vi ta noen kalde øl. Det har vært fryktelig varmt de siste dagene i Iguaba Grande og hva er da bedre med å slukke tørsten enn med noen cervejas. Bartenderen var så hyggelig og vi drakk den ene ølen etter den andre. Man blir jo lett litt mere snakkesalig etter litt alkohol, noe jeg forøvrig aldri er til vanlig. Jeg prøvde meg på den berømte smaltalken, en kunst jeg ikke mestrer. Jeg sa til bartenderen at jeg synes det var så gøy at han jobbet med mammaen sin og ga han et kompliment at det er hyggelig med yngre folksom tar vare på mødrene sine. Jeg synes folk burde bli litt flinkere til det idag. Den eldre damen som sto ved siden av han så plutselig så surt på meg. Bartenderen tok det meg et smil og sa det var dama hans som sto ved hans side. Det ble ikke noe flere øl den kvelden så vi gikk videre til et annet sted for å fortsette kvelden der. Stemningen surna for å si det mildt. Kona forsvarte meg med å si at hvordan kunne du vite at han hadde funnet seg ei eldre dame som kunne vært moren hans? Joda, kanskje hun har rett.

Hvor ofte drikker dere alkohol? Og hvor ofte er for mye??

Bilutstilling i Arraial do Cabo

Vi bestemte oss for en inpulstur til nabobyen Arraial do Cabo. Kona kjørte og jeg og hennes lillesøster var med på turen. Når vi passerte sentrum i Sao Paulo og Cabo frio ble jeg livredd pga stortraffiken. Dette skjer hver eneste gang. Konas lullesøster derimot sov i baksetet. Helt upåvirket av rushtrafikken. Skulle vært tenåring igjen. Vi kom frem tilslutt og det neste problemet var parkering. Makan til trafikk. Det var tross alt Lørdag, men høytiden er over for lengst. Jeg vet ikke hva alle folka gjorde i denne lille turistbyen. Det bruker og være folketomt på denne tiden av året. Vi fant en parkering tilslutt et stykke utenfor sentrum. En parkeringsvakt kom og forlangte 20reais. Jeg synes det var litt rart at man måtte betale for å parkere her, men greit nok. Dette må byen tjene stort på tenkte jeg. Det var haugevis av biler parkert etter veien.

Gaten ved siden av Praia Grande var det bilutstiling. Aha, tenkte jeg. Derfor det var så mye trafikk. Gøy å se på biler, men ganske stressende. Hele tiden skulle kelnerne dra oss med inn på matstedebe sine som også lå der og det ble litt stessende å gå etter den berømte turistgaten. De får vel salgsprovisjon så jeg skjønner de litt også, men at det blir litt mye mas for en introvert middelaldrende fyr som liker godt sitt eget selskap er jeg ikke redd for og si. Vi stakk heller til en litt beskjeden restaurant i sentrum. Den het Varanda do Taty. God mat og hyggelig musikk i bakgrunnen. Det var i tillegg behagelig å spise ute i frisk luft selv om stedet var under ombygging. Maten var god, den var billig og det var i tillegg store porsjoner. Etter maten var det på tide å finne en utsiktspost ved navn Mirante do Pontal do Atalaia.

For å komme dit måtte vi gå etter noen smale fjellvegger og jeg følte meg litt som ei fjellgeit. Det tok ikke lange tiden før jeg kjente meg igjen. Her har jeg vært før. Da besøkte vi et sted ved navn Deck do Pescador. Idag er det noe annet vi skal se. Det tok heller ikke lange tiden før høydeskrekken kom snikende, men jeg fikk ikke full panikk som jeg ofte bruker å få. Jeg fokuserte på å se rett frem på vegen og det var i periodevis litt vegetasjon som sperret utsikten rett ned mot havet. Den ekle vinden som tok seg opp kunne jeg også klart meg foruten, men alt i alt var dette en ganske behagelig tur. Vi kom frem til et annet sted. Vi endte opp meg å gå feil og vi ble gående på oversiden av Deck do Pescador. For en utsikt og jeg var ikke så høyt oppi i fjellveggen sist gang jeg var her. Vi tok noen bilder og jeg fikk også utsiktsposten på kameraet på avstand. Vi orka ikke traske mer rundt for å finne igjen rette veien. Det hadde nok blitt litt for høyt også for meg. Kanskje jeg skal psyke meg opp å ta turen senere. Denne byen har så vakker natur og jeg kommer alltid tilbake hit.

Vi gikk tilbake til sentrum og bilutstillimgen. Det ble et lite bad ved stranden Praia Grande også. Det var utrolig kaldt vann, men jeg hoppet uti tilslutt. Jeg har aldri opplevd kaldt vann på denne stranden.

Vi stakk og satte oss på en av de flere restaurantene som ligger etter stranden. Kona tok en øl. Den kom i boks og kosta hele 12reais. Blodpris til Brasil og være. Jeg tok en leskedrikk med navn guaravita. Den kom på 1o reais. 5 ganger dyrere enn vanlig. Leskedrikken en populær i Brasil og drikkes overalt. Prøv den hvis dere skal til Brasil, men ikke betal så mye som jeg gjorde for min denne dagen.

Ny strandgate i nabobyen

Det skjer ting i byen og områdene rundt. Det bygges hele tiden. Jeg har bodd i Iguaba Grande lenge nå og jeg tok meg en liten joggetur til nabobyen Araruama for en tid tilbake. Der fikk jeg øye på en helt ny strandgate og den ville jeg tilbale til. Når jeg løper gjør jeg det tidlig på morgenen før sola står opp. Da får man ikke med seg så mye av naturen Brasil har å by på. Kona var bortreist og jeg tok turen tilbake alene på dagtid etter jeg inntok en grei frokost.

Som nevnt bor jeg i Iguaba og den nye strandgata ligger i Araruama. Jeg løp til grensa til byen og det ble ca 3km. Mere orka jeg ikke i solsteike. Etter en rolig gange kom jeg frem til nabolaget Iguabinha der strandgaten lå.

Jeg er ganske kjent i området og har vært på flere steder her tidligere, men strandgaten har jeg aldri gått før. Det var mange andre som trente her i varmen også. Traff på en ung fyr som løp uten sko eller t-skjorte. Jeg burde kanskje tatt turen uten sko selv. Jeg ble fryktelig varm på bena da jeg gikk. Gå uten skjorte hadde jeg nok ikke turt. Ikke fordi jeg gremmes over de ekstra kiloene på magen, eller de litt for mange bilringene, men den intense sola brenner altfor fort den lyse huden min. Varmen er ekstrem her og det har i tillegg kommet en varmebølge selv om det er vinter. Jeg begynner å bli litt lei.

Hele strandgaten er knapt ferdig bygget. Veien er fin, men det ligger store mengder sand i hauger her og der. Klar til å planeres utover når gravemaskinene kommer for å gjøre selve stranden større. Jeg tipper det kommer til å bygges noen strandbarer her og der også. Det er ingen her nå. Orla de iguabinha heter gaten og stranden som ligger etter heter Praia de iguabinha. De hadde bygget en flott platting av treverk etter gata også. Der det var satt opp et par benker. Jeg satte meg og hvilte litt i sola og ifølge google maps satt jeg nå på Deck II de madeira de iguabinha.

Jeg ble sittende å sløve i sola før det var på tide å komme seg videre. Jeg gikk helt i enden av gata for så å gå hele veien tilbake. Jeg tipper hele strekka en vei er omtrent 2km, men det virket egentlig som en del kortere. Dette ble en herlig spasertur og jeg skal tilbake hit når alt er ferdig.

Motorstopp i bushen uten mobilsignaler

Dette hadde jeg egentlig ikke lyst til. Konas familie skulle ut i bushen for å fiske. Jeg ville egentlig bare ligge i sofaen og sløve med en film. Sprade rundt i skauen med 2unger, svigermor og kona syntes jeg bare hørtes stressende ut. Jeg ville bli hjemme. Det er ofte sånn da kvinnfolka begynner å klage så er det bare å bli med. Noen kamper må man la de få og jeg ble med i en overlasset bil mens jeg følte meg som en slaget mann. Det gikk dog fort over. Naturen innover jungelen var imponerende og selv om jordveien var veldig humpete, og de to barna vi hadde med satt rastløse og tidsvis kranglet i baksetet var dette egentlig veldig alright.

Så skjedde det. Før vi var helt fremme fikk vi motorstopp. Ingen av oss kan noe om biler så vi pakket ut fiskeutstyret og gikk siste biten. Biltrøbbelet ordner vi da vi kommer tilbake. Vi så sjøen fra der vi ufrivillig parkerte og det var ikke lange biten å gå. Barnefølget fortsatte kranglinga, men heldigvis etter et kort stykke kom vi frem til en veldig primitiv, men sjarmerende restaurant. Det var i tillegg noen småhus etter veien. Sjarmerende og imponerende natur, men sånn hadde jeg nok ikke orka og bodd. Dette blir altfor øde.

Matstedet var bygget helt inntil vannet. Innsjøen var mye større enn jeg først trodde. Det var også en flott brygge og det tok ikke lang tid før alle var ute i vannet. Endelig fikk barna brukt opp noe av energien og jeg fikk tatt et avkjølende bad. Det føltes som jeg var i Amazonasjungelen. Når jeg hoppet fra brygga i innsjøen hadde jeg slanger i bakhodet. Jeg har sett filmsnutt på inter ett og jeg vet at på dette stedet blir de mange metre. Jeg slo det fort fra meg. Jeg klarte på mystisk vis å slappe av i vannet. Helt til de neste spørsmålene dukket opp. Er det alligatorer i sivkanten? Kan det være pirajaer her? Vi kom oss alle opp av vannet uskaddet. Det var klart for mat som man fikk bestilt matstedet. Etter inntat mat og drikke, som smakte godt for en billig penge var det endelig på tide å prøve fiskelykken. Vi gikk videre innover villmarka.

Lagoa Juturnaiba er navnet på innsjøen og det er ferskvann. Og jeg må si jeg gledet meg til å svinge fiskestanga og kanskje få noen matfisk med hjem. Jeg liker ferskvannsfiske bedre enn havfiske. Da skjønner jeg litt mer hva jeg driver med.

Vi hadde ikke med noe agn så jeg trodde kanskje vi skulle grave mark eller kjøpe mark på veien. Ingen av delene stemte. Svigermor dro fram et slags lite net formet som en sirkel og begynte å riste nettet i vannet i vannkanten. Det så ut som hun drev å filtrerte ut vann for å finne gull, men det som var igjen på brettet var en haug med små reker. Det er ikke mye mat på disse sa jeg. Dette er agnet vi bruker for å få større fisk fikk jeg som svar. Det tok ikke lang tid før vi hadde nok reker, men jeg hadde ikke troa på denne fiskemetoden. Intuisjonen min stemte. Etter noen timer hadde ingen av oss fått et eneste napp og vi bestemte oss for å reise hjem.

Etter vi kom frem til dit vi hadde parkert bilen hadde jeg håpet at etter noen timers hvile at den skulle starte automatisk. Selvfølgelig skulle den være tverr og bilen fortsatte som før. Helt død. Det var heller ikke lett å ringe til en taubil pga dårlige mobilsignaler i bushen. Heldigvis fikk vi tak i broren til svigermor som kom for å hjelpe. Han fikk liv i bilen, men den stoppet etter en kort stund. Da måtte han håndpumpe bensin til motoren på nytt. Det var vist noe feil på bensinpumpa. Den gikk bare et par km frem om gangen så måtte han gjøre hele prosedyren på nytt. De gangene den nekta å starte mptte vi taue den. Vi kom hjem tilslutt, men dette ble en stressende tur. Det er nok lettere å bare kjøpe fisken.

Jeg begynner å bli gammel og gretten

Det er litt sånn når man bor i en strandby. Man har sett og opplevd mange flotte steder og opplevd mye fin natur. Det skal mer og mer til for å bli skikkelig imponert. Steder man reiser til er ikke noe særlig imponerende lengre. Man har sett og opplevd utrolig mye i livet og det skal mer til for å bli imponert. Man blir ofte litt skuffet. Kona mener jeg begynner å bli gammel og gretten. Kanskje hun har rett. Uansett hva det kan være var ikke dette stedet veldig imponerende og hvorfor det er markert på Google Maps som en turistattraksjon vet jeg ikke. Ikke hadde stedet så mange anmeldelser heller, men vi tok turen til Rua São Cipriano. En gate som går etter ei strand ved navn Praia do Tomé. Stedene ligger etter Lagua de Araruama og i byen Araruama. Byen kjenner jeg godt, men dit vi dro ligger i utkanten av bysentrum.

Hovedgrunnen til at vi dro til området er for at atlanterhavet ligger like ved. Det blåser ofte kaldere der og havet er også mye kaldere enn selve lagunen. Vi fikk dog aldri dratt og sett havet denne dagen. Da vi kom frem ville kona stoppe på et sted og det hadde seg sånn at der serverte de øl. Og 1 øl ble til flere. Det var helg og da var det lov. Etter stoppestedet på baren gikk ned til selve gata som het Rua São Cipriano.

Gata som gikk etter stranda var ikke engang asfaltert. Det var en jordvei. Stranda val heller ikke av den imponerende sorten. Det var heller ingen folk der selv om det var helg. Det var ihvertfall noen barer der også i enda på den «berømte» gata så jeg tok meg et par kalde øl der også. Vannet var langgrunt så svømme ble helt utelukka. Nå klager og syter du fælt, sa kona. Jeg har nok blitt gammel og gretten

En mislykket Skogstur i Brasil

Idag skal jeg til et nytt sted. Et turområdet i São Pedro da Aldeia som heter Floresta de eucalipto. Et skogområdet fylt opp av eukalyptys trær som blir bl.a brukt i både møbler og impregnerte stolper, og de trærne vokser nok ikke i Norge. Jeg er glad i natur og jeg gleder meg til å traske litt rundt i villmarka. Det er ihvertfall planen. Stedet hadde ikke så mange omtaler, men jeg er likevel litt spent på hvordan det ser ut der. Jeg bor jo ved stranden til vanlig, og da blir bushen en stor kontrast i forhold til det jeg er vant til i dagliglivet. Det så flott ut der på bilder også. Jeg gleder meg, kona ble nok mest med fordi hun ikke ville sitte hjemme alene, og fordi jeg lovde henne en god middag på et fiskemarked som ligger i sentrum av byen São Pedro.

Vi tok bilen. Turområdet lå ca20 km unna leiligheta vår. Jeg var sjåfør. Og ettersom jeg lovet kona en bedre middag stoppet vi på fiskeriet. Vi har spist der før og jeg kan virkelig anbefale stedet. Jeg skrev om restauranten for lenge siden og hvis du vil ha et mattips så kan du lese om stedet her : http://brasilbloggen.com/2022/11/28/et-flott-restaurantbesok-og-et-lite-reisetips/

Vi ble slappe etter maten. Det var så innmari varmt i tillegg. Samma det. Jeg skulle i villmarka uansett hvor doven jeg ble. Koste hva det koste ville. Jeg klarte knapt å reise meg opp av stolen, før jeg gikk langsomt bort til bilen i skillpaddetempo med altfor stinn mage, satte meg bak rattet og dro videre. Kona var kartleser så det tok ikke mer enn 10 minutter utenfor sentrum så kom vi frem.

Der var skogen, inngjerdet. Ingen turgåere velkomne hit

For en nedtur. Det meste av skogen var nedhogget. Og der det var skog var det inngjerdet. Det var ikke dette jeg forventa. Den lille skogflekken som var igjen var forresten imponerende, men da det var inngjerdet vil de sikkert ikke ha turgåere der. Rart det er merket på kartet som et turområde når man ikke kan bebevege seg i skogen. Man kan selvfølgelig sykle etter jordveien som frakter deg innover bondelandskapet, men sykkel har jeg ikke. Det var også uansett altfor varmt i sola. Det eneste stedet det var skygge mitt på dagen var i skogen som var inngjerdet. Kona så veldig fornøyd ut da vi dro tilbake. Hun hadde nok lite lyst på en skogstur, men jeg driver allerede og planlegger til neste gang vi skal utforske natur i Brasil.

Drikke vann på bar

Jeg markerte ut et sted på google maps for lenge siden jeg har hatt lyst til å besøke. Jeg måtte vente på en gyllen anledning. En dag både jeg og kona hadde hele dagen til rådighet. Stedet jeg hadde sett ut var en tursti ved navn Trilha praia do Pneu som lå på motsatt side av laguen vi bor ved. Naturperlen tilhører byen Arraial do Cabo, men jeg tror ikke stedet er så kjent. Vi dro ut mitt på dagen fra Iguaba Grande. Vi fulgte veien som ledet oss rundt lagunen og ettersom vi måtte gjennom strandbyen Araruama startet vi dagen med en middag der. Jeg synes porsjonen var i minste laget så vi tok en dessert også Jeg kjøpte den største isen de hadde før vi dro videre. Jeg angret bittert. Jeg ble så utrolig stinn.

Vi tok en avstikker for å komme til reisemålet. Veien var sandaktig og ekkel å kjøre på. Vi har liten bil med små dekk og i periodevis var jeg redd for å kjøre meg fast. Vi hadde en pickup foran oss som plutselig bråstoppet. Jeg skjønte lite hva som foregikk. Et lite barn satt på lasteplana. Han kunne ikke være mer en 7-8 år. Han pekte på veien da de kjørte videre for å demonstrere noe for oss. Der lå det en slange. Vi stoppet også foe å sjekke den ut. Den var død. Sikkert ihjelkjørt. Jeg tror det var en koralslange, og den er giftig. Jeg har sett den samme slangen før i Brasil. Kona ble litt redd for å ta turstien til fots. Hun liker ikke disse krabatene. Like etter kom vi frem til der stien startet. Det var mange biler som hadde parkert der. Mange som grillet og drakk øl. På en Mandag? En liten bar var det noen som hadde satt opp inne i bushen også, helt inntil vannet. Enkel bygd, men innbydende og koselig.

Vi hadde planlagt å gå tur og ikke drikke så vi satte beina fatt for å komme frem til en turistattraksjon som heter Pontal da praia do pneu og den ligger i enden av turstien. Det var lett å gå innover, men kona hadde slanger i bakhodet. Og hun som maser om teltturer i hytt og pine. Jeg må si vannet var krystallklart. Det virker som vannet er mye klarere på denne siden av lagunen. Der vi bor til vanlig er det ofte gjørmeaktig.

Det tok ikke så lang rid før vi var fremme. Jeg tipper turstien var på ca 1km eller 2. Helt overkommelig for de fleste, selv for en som t.o.m hadde forspist seg på iskrem og ei frøken som var livredd slanger. Det var såpass flott natur på enden av stien så vi ble gående rundt der en stund. Man får en spesiell ro på seg når man ferdes i naturen. Flere som har det sånn?

Pontal da praia do pneu – Ei sandsti som strakk seg ut i lagunen

Vi gikk tilbake og bestemte oss for å avslutte turen på den ene baren. Baren ble også artikkebildet på dette reisebrevet. Det ble forresten bare vann på oss denne dagen.

Spasertur i sterk vind

Sist gang vi gikk denne strandpromenaden, eller jeg gikk den vel strengt tatt alene. Kona orka ikke. Vi la uansett merke til at det går en annen vei, omtrent i motsatt retning av strandveien som går inn til byen når vi var her sist. Den gikk vi idag. Vi stoppet ved skiltet som forrige gang vi var her. Det er en stor parkering der. Denne gangen tok kona også følge. Ting er så mye bedre når man er to.

Imotsetning til den andre veien som går inn til selve byen var det heldigvis ingen trafikk her. Ikke noe bilstøy. Knapt noen folk. Det eneste vi hørte av lyder var den kraftige vinden. Det blåste helt forferdelig. Vannet etter denne veien var ikke av det reneste. Dette saltvannet i lagunen skifter farge avhengig av hvor du befinner deg. Et kjent fenomen i Lagua de Araruama. Det hadde nok ikke blitt en svømmetur uansett. Altfor kraftig vind. Jeg frøs selv om det sikkert lå på rundt 20varmegrader. Jeg skal si det brasilianske klimaet har gjort meg pysete med årene. Komme fra Norge å gå rundt i et tropisk land å fryse er nesten litt flaut.

Det var ikke lange turen før vi kom til enden av veien og til et flott nabolag. Det var satt opp noen benker man kunne hvile seg på, men vi hadde ikke noe behov for et pust i bakken på en så kort tur. Spaserturen var kanskje ikke på mer enn 1km. Jeg trodde den skulle være en god del lengre når jeg startet turen

Der veien stoppet og boligbebyggelsen startet var det bygd et langt pir som gikk ut i vannet. Jeg turte ikke gå der. Plankene så litt råtne ut og jeg ville ikke risikere å falle nedi dette møkkete vannet. Kona var enig. Risikosport driver vi ikke med. Det er vi for gamle til. Det ble ikke lange turen denne gangen og vi bestemte oss for å gå tilbake og hente bilen og stikke inn til selve byen istedet.

Vi avsluttet dagen på kafe Atelie de Sabor som sist. Den lille bortgjemte kafeterian i sentrum. Uttrykket never change a winning game gjelder. Kaffen var like god denne gangen. Eneste som trakk ned var kirkekoret som sang og hylte i nabobygget. Noe må man tåle.