Vi reiser på strandferie

Hav og strand er vel noe de fleste liker, spesielt hvis du har vokset opp i et kaldt land som Norge. Selv om pandemien herjer som verst i vakre Brasil bestemte jeg og kona for å ta ei ukes ferie i noen mindre strandbyer for å bli skjermet mest mulig fra folk. Vi ville heller ikke reise så altfor langt vekke fra der vi bor i tilfelle noen av oss endte opp med å bli syke. Pakkingen for turen var en enkel oppgave. Den tok kona seg av. Jeg vet ikke hvorfor hun som regel ikke lar meg pakke med mine egne klær. Sikkert fordi jeg glemmer det meste å bare kaster det mest nødvendige helt tilfeldig og usortert nedi en sekk, for så når vi endelig er kommet frem til reisemålet finne ut at det meste ble glemt igjen hjemme.

Vi tok bilen på denne ferien. Reise rundt i bil under blå himmel og kunne ha den luksusen å stoppe hvor man vil setter man virkelig pris på, og man kan plukke opp noen ekstra reiseopplevelser. Vi hadde bestemt at Saquarema skulle være det første stedet vi skulle besøke, sove der noen dager for å avslutte ferien i en annen by ved navn Maricá. Begge byene ligger ikke så langt unna Rio De Janeiro. Saquarema har jeg besøkt tidligere og ligger ikke så lange kjøreturen unna byen jeg bor til vanlig. Jeg skrev også en artikkel og litt fakta om byen i et tidligere innlegg. Her er linken : https://brasilbloggen.com/2021/01/09/reise-til-saquarema/

Maricá derimot har jeg aldri sett før, og ligger veldig nærme Saquarema og ca 60km unna Rio.

Det første stoppet tok vi allerede i Iguaba for en matbit. Vi endte opp på et matsted som het Sabor a Vista og måltidet for oss begge kom på 73real, hovedsakelig pga min enorme porsjon. Man betalte for vekta. Maten smakte utrolig godt og jeg kommer gjerne igjen ved en senere anledning.

Etter et par timer bak rattet på bilen var vi fremme, og det lille sjarmerende gjestgiveriet vi booket på forhånd lå rett foran stranden et par kilometre fra Saquarema sentrum. Bedre beliggenhet kan man ikke få. Det kostet 110 real per natt og vi fikk et bedre rom enn det vi bestilte også, uten ekstra kostnad. Man kunne betale litt ekstra for å få frokost, men det sto vi over. Vi fikk uansett tilgang på et fullt utstyrt kjøkken og maten skal vi klare å lage selv. Pousada hey brothers het overnattingsstedet og jeg kan varmt anbefale stedet.

Vakre Arraial do Cabo

Denne dagen brukte jeg og min kone i nabobyen Arraial do Cabo. Jeg kan ikke huske når jeg var her sist, men det er lenge siden. Nesten litt skamfullt å tenke på når man bor like ved og man bare kan ta bilen og kjøre dit. Det var det vi nettopp gjorde denne dagen. Vi tok bilen og kona var sjåfør. Jeg må si bilturen dit var en liten opplevelse i seg selv. Man passerer vakre sanddyner og flott natur på veien dit.

Arraial do Cabo er jo kjent for å ha utrolig vakre strender, og mange mener at naturen er flottere i den byen, enn i Buzios som vi bor i til vanlig. Jeg tror kanskje det er noe i det. Byen har utallige vakre naturperler å by på. Jeg er ikke så kjent i denne strandbyen, og ikke min kone heller selv om vi begge har vært der flere ganger. Det blir ofte litt feilkjøring før man finner et sted å benke seg til. Vi fant en parkering etter tid og stunder ved en strand ved navn Praia Grande. Jeg var her for mange år siden og jeg husker jeg ble veldig solbrent når jeg gikk etter noen steiner langs havkanten. Jeg tok da vannveien tilbake igjen og jeg husker jeg mistet gifteringen i vannet. Jeg fant den ikke igjen, men onkelen til kona synes episoden var hysterisk morsom som så hele episoden som utspilte seg. Jeg ble tilgitt av kona uansett så det gikk greit. Man blir ofte lett tilgitt når man er nygift. Jeg synes faktisk stranden var enda vakrere enn jeg husker den. Denne strandbyen har jo som nevnt helt fantastiske strender, og når det er skyfri himmel er det enkelt å kose seg her. Hovedbildet på denne artikkelen viser statuen av Flávia Alessandra, ei brasiliansk skuespiller som er født i byen Arraial do Cabo. Statuen står foran stranden Praia Grande. Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri hadde hørt om henne før jeg tilfeldigvis så skulpturen av henne. Det står selvfølgelig om henne på Wikipedia for de som vil vite mer.

Det ligger nok spisesteder i området også, og selvfølgelig kan man kjøpe seg en kald øl på mange av serveringsstedene. Jeg og kona har vært på vannvogna en stund så det ble ikke noen kalde øl denne dagen selv om det var fryktelig varmt i været. Vi tenkte å bestille noe mat, men prisene er litt for høye synes jeg. Dette er ikke et sted man spiser billig, noe man ofte ikke får gjort på turiststeder. Vi kjøpte litt jordbær og frukt på veien hjem igjen.

Man treffer ofte på små lastebiler som står og selger frukt og andre varer etter veien i Brasil. Noe man setter pris på i varmen. Ofte selger de billige varer også. Dagen fløy av gårde, men vi skal nok besøke denne flotte strandbyen oftere i fremtiden.

Hagen nærmer seg ferdig

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at vi hadde vært å kjøpt inn en del trær vi skulle plante i hagen. Det er vi nå ferdige med og trærne har allerede begynt å vokse litt. Det er ingen av de som har gitt fra seg noe frukter enda, men noen av de har begynt å blomstre. Det skal visst være et godt tegn for fremtiden. Det har blitt en del vanning. De trengte visst vann både morgen og kveld for at røttene skulle slå feste i jorda. Jorda jeg har er ikke så bra enda, men alle til nå har ihvertfall overlevd. Etter at jeg og kona plantet ferdig så vi fort at vi fortsatt har en del plass ledig. Jeg tror kanskje vi plantet de litt for tett også, men det får vi ikke gjort noe med nå. Det er også plantet en hekk foran selve gjerde vi satte opp, men de plantene er så små så man ser de knapt på bildet. Jeg fikk ikke nok planter for å fullføre hekken heller så jeg må manne meg opp for å gå ut for å kjøpe flere busker. Jeg skal ta et nytt identisk artikkelbilde om et år for å se forskjellen på hagen og hvor mye trærne har vokst.

Mye av hagejorda som vi kjøpte for en stund siden har vi også trillet inn med trillebår og strategisk plassert på et eget sted i hagen. Det er plantet noen frø der, men hva slags vet jeg ikke. Det var min bedre halvdel som sto for den jobben. Det har vokset opp en del forskjellige salater i ei klynge. Jeg har dog ikke prøvd og spist av de enda. Jeg foretrekker frukt foran grønnsaker. Det er forøvrig en grønnsak jeg virkelig elsker, og den bruker jeg i matlagingen opptil flere ganger i uka. Det er gresskar.

Den grønnsaken vokser seg enorm overalt uavhengig av hvordan jorda er. Jeg har heller ikke vannet planten der den vokser seg bortetter gresset. Den har foreløpig ikke gitt noen gresskar enda, men det kommer snart. Jeg har hatt disse plantene i hagen før og de gir fra seg mye god mat. Jeg bruker gresskar i en slags gresskarstuing der jeg koker den sammen med stekt kjøtt, løk og hvitløk. Tror det er den eneste matretten jeg kan lage og jeg burde vel nesten skrive ned oppskriften og legge den ut på bloggen. Det får jeg gjøre en annen dag. Nå skal jeg ut i hagen for å fortsette arbeidet. Aldri fri i den brasilianske varmen.

Capo Frio`s Vakreste nabolag – Passagem

Det er Søndag og hva er bedre enn å ta med sin bedre halvdel ut på en middag. Jeg og kona bestemte oss for å bruke dagen i et nabolag i strandbyen Capo Frio med navn Passagem. Har vært der en gang før, men etter å ha lest en del om stedet har jeg lyst til å ta turen tilbake igjen for å utforske stedet mer. Det er også ikke så lang kjøretur fra der jeg bor så det er enkelt å komme seg dit.

Den gamle kirka Capela de São Benedito

Stedet er historisk kjent fra kolonialtiden der stedet fikk navnet for å frakte gods gjennom kanalen. Nabolaget har også bevart den flotte arkitekturen fra tidsepoken. En av de byggene som skiller seg ut mest i nabolaget er Capela de São Benedito, ei gammel kirke som ligger i Praça da Passagem, fellesparken. Det er ikke mulig å gå inn i kirken noe som er litt synd, men vakre bilder på utsiden av den gamle arkitekturen er selvfølgelig lov.

Praça da Passagem med Capela de São Benedito i bakgrunnen

Det er enkelt å finne igjen restauranter og barer i dette nabolaget, men sjekk prisene litt på forhånd. Det er ikke alle stedene som har billig mat og drikke å tilby. De setter ofte opp skilt på utsiden hvor mye en middag eller en øl koster. Vi endte opp på en restaurant der jeg kjøpte en liten matbit. Litt stiv pris synes jeg. Regningen kom på over 100 reais. De hadde levende musikk man betaler litt ekstra for. Mannen som spilte kunne faktisk synge også. Det var en hyggelig atmosfære over hele stedet. Når trubaduren hadde spilt ferdig betalte vi og gikk videre.

Det var akkurat passe varmt i været å gå rundt i dette gamle nabolaget. Det kan bli litt kjølig enkelte dager når sola går ned. Denne kvelden derimot var ikke en av de dagene. Vi stakk ned til havet en liten tur også. Det lå ei liten vakker strand der jeg ikke hadde sett før. Det var en del turister som også hadde tatt turen dit. Det var faktisk folkemengder overalt. Nabolaget er nok et populært sted for både turister og fastboende. Søndag er jo også en dag brasilianere liker å gå ut for å ta seg en øl eller to.

Det er også noe min bedre halvdel liker å gjøre. Etter en kort strandpromenad var det å avslutte kvelden med noe i glasset på en av de flere barene. Jeg er nok ganske sikker på at nabolaget Passagem er Capo Frio`s vakreste og mest romantiske nabolag. Hvis dere er i byen engang på ferie bør dere absolutt ta turen til dette stedet. Det er lett å finne igjen. Det ligger litt ovenfor sentrum. God tur.

Den vakre stranden Ferradurinha

Det er mange populære strender i byen Buzios og til nå på bloggen har jeg skrevet om mange av dem. Det er en strand jeg spesielt husker godt. En strand jeg besøkte for mange år siden. Jeg var veldig usikker på hvor den faktisk lå. Sist gang jeg besøkte den tok jeg og kona beina fatt. Vi hadde ikke bil på den tiden. Det har vi nå og denne dagen tok jeg turen alene. Jeg kjørte meg bort, noe jeg ofte gjør, men av en eller annen merkelig grunn dukket tilfeldigvis veiskiltet med navnet på stranden opp. Da var resten grei skuring og det tok ikke lang tid før jeg kom frem til stranden.

Finne en parkering var noe verre. Selv om det begynte å bli sent på dagen var det utrolig mange folk der. Dette er nok et populært sted. Jeg kunne selvfølgelig betale 20 reais for en parkeringsplass, men det kommer ikke på tale. Jeg dro et stykke unna og fant en parkering etter veien. Jeg var litt usikker om det var lov til å sette fra seg bilen der, men noen sjanser må man bare ta. Hva gjør man ikke for å spare inn en parkeringsbillet. Jeg satte fra meg bilen og gikk til stranden som var mye større enn jeg husker.

Jeg vil påstå den var vakrere også enn jeg husker selv om vannet var utrolig kaldt. Det var heller ikke mange folk uti havet pga det iskalde vannet. De fleste var på land og drakk øl under en parasoll som de fikk utlevert av de mange barene, eller de sparket fotball på stranden. Jeg så noen uti havet, men de sto på et stort brett og padlet seg frem med ei åre. Usikker på hva sporten heter, men det ser gøy ut.

Jeg prøvde flere ganger å hoppe uti, men feiget ut. Det får klare seg å vasse litt uti med føttene for denne gang. Jeg må nok innrømme jeg ikke er en hardbarket viking selv om Norge er mitt hjemland. Ferradurinha stranden ligger ikke så langt unna nabolaget Geriba og stranden med samme navn. Jeg skrev en artikkel om det stedet for veldig lenge siden, og de som vil kan lese mer om det nabolaget her : https://brasilbloggen.com/2020/10/23/geribaarmacao-dos-buzios/

Jeg må allikevel si at jeg likte dette stedet litt bedre og kunne nok ha brukt mer tid her. Det fikk jeg dog ikke tid til. Dagene flyr av gårde når man sløver på strendene i Brasil.

Fiske i mørke

Jeg har gått til innkjøp av nytt fiskeutstyr og det fikk jeg testet ut i helga. Vi var en gjeng på 4 stk. Svigermor som oftest er med på fisketurer, og noen andre familiemedlemmer. Vi dro ut sent på lørdag. Det var bekk mørkt den kvelden og vi måtte bruke lommelykter for å se noe som helst. Vi passerte en vakker strand og det var masse hvite krabber som lyste opp i mørket som pilte av gårde på sanden. Vi kunne likesågodt bare springe rundt på stranden for å plukke maten der, men jeg er ikke så glad i krabber. Synes det blir litt for lite mat på de. Jeg liker heller ikke å ta på de ettersom jeg er redd for de krabbeklørne skal klype meg i fingrene. Ikke kan jeg tilberede de heller. Jeg har ikke vokset opp ved kysten så jeg har enda mye å lære.

For å komme til fiskestedet var det utrolig ulent terreng vi måtte gå i. Det var bratte steinheller som gikk rett ned i havet som hadde skyhøye bølger, og heldigvis for oss var steinene tørre og man slapp å skli på dem. Det var ikke lett terreng å mestre med disse brasilianske slippersene jeg hadde på beina, og med fryktelig vind som nesten tok tak i meg og blåste meg av gårde ble dette en ganske ubehagelig tur. Oppi det hele klarte shortsen min å revne i skrittet når jeg tok et langt skritt mellom 2 steiner, noe som ble en flau sjeanse pga svigermor var med på turen. Heldigvis var det mørk ute, men de fleste hadde jo med seg lommelykt og jeg passet på å holde meg litt i skyggen resten av kvelden.

Vi kom frem til en liten steinhelle tilslutt, men det så ut som det hadde vært bedre steder å fiske på om vi hadde gått litt lengre. Men pga terrenget var det ikke mulighet å gå videre. Stedet vi sto på ble såpass lite for 4 personer at vi måtte stå i kø for å kaste ut. Det var også store bølger og skikkelig ubehagelige sterke vindkast så den store lysende duppen jeg hadde kjøpt tidligere på dagen blåste tilbake til land etter noen få sekunder. Vi venta litt for å se om havet stilnet, men det var ingen antydninger til det.

Vi bestemte oss for å gå tilbake, ta bilen å finne et annet sted, og etter litt kjøring fant vi et annet nabolagt i Buzios. Vi trengte litt veibeskrivelser fra de som bodde der selv om vi har vært der en gang eller to før. I mørket blir alt litt fremmed og da er det ingen skam å kjøre seg bort å spørre om hjelp. Når vi kom frem til stedet med navn Vila Verde, fant vi igjen den piren vi har fisket ifra før. Dere kan forresten lese mer om nabolaget vi fisket i ved en tidligere anledning her : https://brasilbloggen.com/2020/07/13/fisketur-til-vila-verde-buzios/

Fiske på det stedet var litt mer behagelig. Man trengte ikke å sette livet på spill for hverken å kaste ut snøret eller ta seg en kaffekopp som vi hadde medbrakt. Det blåste litt surt og jeg var glad jeg tok med jakke. Mange som tror Brasil har varme året rundt, men det kan bli kaldt her også, spesielt på kveldene.

Etter at vi sto der noen timer og ingen fikk så mye som et napp ble vi enige om å gi opp hele fiskinga. Klokka nærmet seg 11.00 og vi begynte nok alle å bli litt sultne. Vi dro hjem og jeg sa meg fornøyd med at jeg ihvertfall hadde fått testet den nye fiskestanga jeg hadde kjøpt. Når vi kom hjem hadde kona allerede kokkelert ferdig et herremåltid. Var stekt lam, poteter og tilbehør. Er ikke jeg heldig? Hun spurte etter hvor det ble av fisken, men den får jeg ta med tilbake en annen gang.

Matjorda kom frem med hest og kjerre

Ting i Brasil blir ofte gjort på en litt annen måte en i moderne Norge, spesielt på landsbygda. Kona bestilte litt hagejord og den ble fraktet på eiendommen vår med hest og kjerre. Gamlemåten fungerer enda nedi her, og mannen, en sliten mann i 60årene spadde matjorda av i et bestemt hjørne mens hesten sto tålmodig og ventet. Jeg fikk tatt et snikbildet av mannen og dyret uten at de la merke til det. Når jeg legger ut bilder av mennesker, viser jeg aldri ansiktet på personene, hvis jeg ikke har spurt om tillatelse først.

Synes hester er vakre dyr, men jeg har ikke mulighet til å skaffe meg en selv. Synes det virker som litt mye ansvar også, men dyra virker så hyggelige. Jeg har ikke plass uansett. Etter at mannen var ferdig betalte vi 100 reais som matjorda kostet. Jeg synes kanskje det var litt stiv pris for så lite matjord uten at jeg sa noe. Det tok forøvrig ikke lange tiden før kona klagde. Hun tenkte tydeligvis det samme som meg, men var ikke like redd for å sette i gang en diskusjon om hvor kostbar hun mente jordhaugen var. Jeg brydde meg lite om det, selv om det var jeg som tok regningen. Brasilianere blir fort på krigsstien, og det hjalp å klage også. Mannen kom tilbake med mer matjord uten ekstra kostnad.

Jeg har ikke samvittighet til og klage i hytt å pine, men at det er penger å spare på det er det liten tvil om. Det er det kanskje hjemme i Norge også? Sånn er livet i Brasil, og har man valgt å bosette seg nedi her må man bare innrette seg etter være levemåten folkeslaget innehar. Da er det bare å finne trillebåra å få jorda inn i hagen. Det føles som hverken hagen eller eiendommen vi har bosatt oss på noengang blir ferdig. Flere hageentusiaster som har samme følelsen i perioder?

Utforsking av nabolaget Unamar

Jeg og kona bestemte oss for å ta en dagstur til et helt annet nabolag i Cabo Frio med navn Unamar. Jeg synes det er litt rart å tenke på at stedet tilhører Capo Frio. Man kjører motsatt retning for å komme dit og ligger 34km unna sentrum av byen. Vi har passert stedet et par ganger tidligere, men stoppet og sett oss rundt på stedet har vi aldri tatt oss tid til. Nå som det er korona og reising er litt vanskeligere er det helt greit å utforske litt av nabolagene og stedene rundt der vi bor til vanlig. Vi tok bilen og det var ikke lange kjøreturen før vi var der. Jeg skal ikke påstå at nabolaget var av det vakreste, å ikke har det så godt rykte på seg heller når det gjelder kriminalitet. Skal man kjøpe ting derimot så har dette stedet noe billigere varer.

Bydelen har en hovedvei rett igjennom området, med hus og butikker på hver side av veien. Minner meg litt om en liten landsby, selv om stedet som nevnt ligger under byen Cabo Frio. Gjennomgangstrafikken var virkelig hektisk på stedet, selv om vi var der midt i uka. Jeg merket jeg ble litt stresset av å kjøre der. Jeg har heller ikke gyldig førerkort lengre, men kona som satt ved min side har ihvertfall det. Trafikken er mer brutal i Brasil. Det er ofte jeg blir forbikjørt både på venstre og høyre side, både av motorsyklister og en og annen villmann av en bilist.

Vi stoppet på stranden som går etter hele nabolaget. Det var fint vær når vi dro, men det snudde på veien så gråværet kom. Vi bestemte for å stoppe på stranden først å nyte litt tid der før eventuelt regnet skulle komme. Stranden het forøvrig Praia do Unamar, oppkalt etter nabolaget. Jeg synes husene var utrolig vakre som lå ved siden av stranden og det dukket opp et og annet vakkert gjestgiveri også. Det var ikke noe der som minnet meg om farlig miljø og kriminalitet. Kanskje det er en del overdrivelser ute og går.

Det er ofte også sånn i Brasil at nærmere stranden du kommer, vakrere blir husene. Tomtene koster selvfølgelig mer på sånne steder og da er det lett for noen rikfolk å kjøpe de å bruke det som et feriested. Vannet på stranden var fryktelig varmt. Om det er det til vanlig vet jeg ikke. Kanskje jeg bare var heldig den ene dagen jeg tilbrakte der. Jeg kan ikke huske sist jeg kjente så varmt vann så det ble en rask dukkert. Når duskregnet kom så dro jeg og kona videre.

Vi rakk også å stikke innom et sted som solgte bassenger. Det billigste kostet 24 000 reais og jeg synes ikke det virket så billig. Jeg tror ikke det er verdt prisen og anskaffe seg det i hagen når man til vanlig bor kort gange unna strand og hav. Vi har også snakket om å flytte til en større by, men titte litt rundt skader ikke lommeboka.

Chicken in house er et kjent matsted som har spredd seg rundt i forskjellige byer i Brasil og det ligger et i Unamar også. Vi tok middagen på dette stedet. Jeg er egentlig ikke en stor fan av sånne franchise restauranter som McDonalds og Bobs, men dette stedet hadde utrolig god mat. Fritert kylling, pommesfrites med bacon og ribbe. Grillsausen toppet hele måltidet og gjorde middagen til en hyggelig overraskelse. Kanskje blir det flere turer til dette matstedet, men det får bli en annen gang.

Plukking av skjell

Jeg og konas lillesøster tok turen til Manguinhos stranden. Vi ble enige om å ta en liten photokonkurranse for å se hvem som kunne ta det beste bildet. Jeg tror faktisk jeg vant denne gangen. Bilde jeg tok av en flyvende havfugl ble intet mindre enn et blinkskudd av et bilde. Selv om jeg følte jeg vant vår interne konkurranse skrøt jeg ikke så veldig. Jentungen er ikke mer enn 15 år og som regel tar hun bedre bilder enn meg. Det er ikke første gangen vi har hatt en bildekonkurranse.

Vi gikk helt på enden på en pir som er bygd ut i havet. Det var nesten helt tomt med folk der denne dagen selv om det var midt på dagen. Kanskje fordi sola ikke skinte og det var litt sterk vind. Vi møtte en ensom fisker på enden av piren som var veldig snakkesalig. Han hadde ikke tatt noe, å skyldte på været. Fiskere som ikke tar fisk har alltid en unnskyldning på lur. Jeg spurte bl.a hva slags åte og hva slags utstyr han brukte for å få noen fisketips. «vanlig krok med reke og bly i enden» svarte han meg. Det samme som jeg ofte bruker, og jeg tar som regel også dårlig med fangst.

Konas lillesøster hadde lyst til å plukke noen skjell på stranden så da ble det til at vi gjorde det. Jeg nærmer med 40år og følte kanskje at jeg var litt for gammel til å gå rundt på stranda for å plukke skjell, men det er en grei måte å få bevege seg litt på. Det har blitt mye innesitting i denne pandemien og jeg burde strengt tatt ta av noen kilo. Jeg har ihvertfall skiftet om kostholdet endel og holdt meg unna gatekjøkkenmat. Jeg håper det gjør underverker etter et par måneder. Jeg synes skjellene vi fant var i det minste laget, men jentungen ble fornøyd uansett. Hun skulle bruke de til å lage et skjede.

Foran stranden er det mange flotte restauranter og drikkeplasser. Hele stedet var nesten tomt for folk. Det var en statue for å hedre ei dame ved navn Adriana Salituro på området. Det sto at uten henne hadde ikke stedet eksistert. Hva hun egentlig har gjort for området vet jeg ikke, men tydeligvis var det noe positivt.

Det var en flott Cafe/bakeri der ved navn Golden Bread. Der tok vi oss noe forfiskende drikke før vi tok turen hjem. Regninga kom på 22reais og jeg fikk 3reais i vekslepenger før vi dro vår vei. Fikk litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke ga de kronene i tips.

Plantejakt på den vakre brasilianske landsbygda

Vi har jo satt igang et skikkelig hageprosjekt. Gjerdet er vi ferdige med, men planter har vi lite av enda. Jeg foreslo at vi skulle stikke å kjøpe noen appelsintrær fra en person som selger trær ikke langt unna der vi bor. Kona og svigermor mente tydeligvis det var altfor lettvint og de visste om et bedre sted å kjøpe planter og trær. Stedet lå ikke nærme der vi bor. Vi har jo bil og hele turen ble tilslutt ganske interessant. Kona kjørte ettersom jeg ikke hadde peiling på hvor vi skulle og det siste stedet jeg vet sånn noenlunde var, var strandbyen Saquarema,. Etter det stedet har jeg ingen anelse om hvor vi endte opp tilslutt. Vi stoppet etter veien på den brasilianske landsbygda der det var en mann som drev en liten hagebutikk. Det var ikke av den store butikken og mannen var i tillegg nesten blind så jeg tror ikke han helt visste hva slags trær han solgte. Vi kjøpte et par av han.

De var ganske billige. 70 real for 3 palmetrær og et par appelsintrær var ikke verst pris. Jeg betalte dobbelt så mye for et palmetre for mange år siden i hjembyen. Jeg synes hønene han hadde var interessante også, de var dog ikke tilsalgs. Vi kastet trærne i bagasjen, takket for en hyggelig handel og sa farvel til den gamle mannen. Vi måtte videre. Det var mer ting vi trengte. Skal man ha hage må man ha potter også. Det er det enkelt å finne i Brasil. Det finnes utallige små butikker etter veiene på landsbygda rundt omkring i delstaten Rio de Janeiro og vi stoppet et sted det var en enorm butikk som solgte alt man kunne tenke seg til hagen. Potter, pynt, veggdekor og masse annet.

Dekoren ble laget på stedet i betong og ble malt av de som jobbet på butikken. Tingene var blytunge. Jeg skal tilbake igjen til dette stedet for å kjøpe mer pynt. Jeg har lyst på noen statuer i hagen av betong, men først skal jeg bli ferdig med plantingen. Kona kjøpte noen flotte blomsterbed på dette stedet som jeg fikk æren av å bære til bilen, tunge som de var.

De solge honning også. Honning er mel på portugisisk og legg merke til skiltet honningflaskene står på. Mel puro eller ren honning på norsk. I Brasil er det mange som selger honning, men ofte så blander de ut honningen med mye sukker ettersom det er en billig råvare. Et smart triks jeg aldri har hørt om før jeg dro til Brasil.

Etter en stund dro vi videre. Når vi har dratt så langt kan man like gjerne stikke innom flere steder de selger planter og trær. Svigermor visste om et annet sted og der hadde de et godt utvalg også. Utsalgsstedet var fra et lite småbruk eller sitio som det kalles her. Det var både høner og hester der, og en hund som passet på eiendommen. Den virket veldig kjærlig til å være en vakthund.

Etter at hun som eide stedet hadde snakket ferdig med damene jeg hadde med på turen, noe som tok forferdelig lang tid fikk vi tilslutt kjøpt noen planter av henne også. Men først ble det en sightseeing på småbruket hennes. Det var et veldrevet og pyntelig sted og dyrene gjorde sitt til at hele eiendommen fikk et eventyrlig preg over seg. Jeg kunne fint klart og bodd på denne måten. Jeg husker ikke hvor mye jeg betalte for alle trærne og plantene jeg kjøpte denne dagen, men det blir nok en del jobb å få alt i jorda når vi kommer hjem.

En restaurant på landsbygda vi spiste middagen på.