Brasilbloggen

En innsjø i Saquarema

Dette stedet gledet jeg meg stort til. Vi tok bilen min kone og jeg til en innsjø i byen Saquerema. Vannets navn er lagoa Jacarepiá. Det er fortsatt en del steder jeg har å se i denne strandbyen som ikke ligger så langt unna Rio, det skal være verdt å ta en titt på. Små helgeturer er noe vi begge setter pris på og i denne varmen, på en Lørdag, dro vi med et godt smil om munnen. Livet leker om dagen og ting har virkelig godt våres vei i det siste. God helse, helt grei økonomi og brasiliansk natur som mange kan drømme om.

Når vi kom frem til en stor parkeringsplass med altfor mange biler, det var tross alt lørdag, ble vi enige om at dette stedet ikke svarte helt til forventningene våre. Altfor mange folk, altfor høy musikk og litt for høyt alkoholinntak på enkelte.

Det var mange barn der. Dette er tydeligvis et populært sted å ta med familien. Jeg fikk ikke tatt mange bildene av stedet. Knipse bilder fra badesteder kan fort bli upopulært og litt creepy. Den store fotballbanen like ved var fylt opp av ungdommer som sparket fotball, Brasil’s mest populære sport. Tydeligvis drakk ikke alle alkohol denne dagen. Frisk og flott ungdom.

Når vi dro til vannet som kanskje ikke var så imponerende var naturen rundt mer forlokkende. Vi dro forbi uttalige flotte steder og det er et stort naturreservat som ligger i området som heter Reserva Ecológica Estadual de Jacarepiá. Samme navn som innsjøen. Vi tok heller turen dit ettersom folkemengder er noe jeg ikke kan fordra, spesielt når de fleste har litt for mange øl innabords. Vi angret ikke et sekund. Vi ble begge helt lamslåtte av hvor øde og vakkert det var her. Man skal fortsatt være litt forsiktig å ikke sove i timen. Det er på sånne øde steder ting kan skje, og det har forekommet titt og ofte at i sånne bortgjemte steder og kratt etterforskere finner frem til savnede personer som har ligget en stund. Det velger jeg selvfølgelig å ikke tenke altfor mye på. Da går det utover livskvaliteten, men å ta sine forholdsregler er nok ikke dumt. Spasere rundt mitt på dagen når sola er oppe er nok en grei regel å ha i bakhodet.

En nysgjerrig hest. Denne hadde nok ikke sett mange nordmenn.

Vi fant ingen spesifikt tursti å gå etter i området, ei heller noen skilt som førte oss til noen. Google maps visste heller ikke om noen steder man lett kunne ta seg en spasertur. Vi ble bare gående rundt der vi kom oss frem uten å kjempe for livet. Jeg liker å spare kalorier i sola. Litt for lat er jeg nok også. En egenskap jeg har bært med meg mesteparten av livet, ofte til min kones store frustrasjon. Noe skal de ha å klage over, og jeg har flere enn en gang mint henne på at ingen er perfekte.

En sleip parkeringsvakt

Vi tok dagen i Araruama i dag. En flott strandby i Rio de Janeiro. Den ligger ikke langt unna der vi bor og jeg og kona har besøkt den flere ganger. Det er en stund siden jeg tok meg en tur til selve sentrum av byen. Dit dro vi idag.

Var et forferdelig jag å finne parkering når vi kom frem, selv om vi var der veldig tidlig. Vi fant et sted foran sykehuset der vi fikk hjelp av en som jobbet som en selvstendig parkeringsvakt som guidet oss frem til vi fant et sted vi kunne sette fra oss bilen. Med selvstendig mener jeg at selve jobben var ulovlig og parkeringen var egentlig gratis, og vi kunne selv bestemme for mye vi ville tipse han. Vi ga 10reais. Ganske mye, ihvertfall med tanke hvor mye han tjente. Ifølge han selv lå han på en dagsinntekt på 25reais og han ble ofte jaget av politi ettersom det var en ulovlig jobb. Jeg synes han var behjelpelig tross alt. Kan hende han tjente noe mer, men tok en spansk en for å få et par kroner ekstra i tips. Ihvertfall funka det.

Jeg og kona stakk innom et kjøpesenter. Det ligger på andre siden av veien av det store Araruama skiltet jeg brukte som artikkelbildet. Brasil er så gode på sånne skilt. Du ser de mange steder og med lagunen som bakgrunn ble bildet bra det. Open mall het kjøpesenteret. Det er gratis Wifi der, kaffebarer og steder å spise mat. Vi tok en middag der. Stroganoff på meg og en kjøttbit på kona. Med musikk i bakgrunnen og åpen himmel, open mall har ikke overbygd tak, ble det en god og flott stemning. Konger lever ikke så godt.

Jeg tok meg en liten tur til gågaten like ved også. Kona ble igjen for å titte litt i butikker. Hun er vist på jakt etter en sofa. Jeg hater shopping så jeg gikk og gjorde hva som helst annet. Da ble det en liten visitt til gågaten som ligger like ved senteret vi nettopp spiste på. Det var ikke store gaten, men det gikk ann å slå ihjel litt tid der også. Problemet var egentlig varmen. Det er så utrolig varmt i denne byen, spesielt på en dag som dette når det ikke er noe vind.

Vi gikk mer rundt i byen, men pga den intense varmen ble det ikke lange turen. Vi måtte sammenligner priser på tv og sofa for å se om det er billigere på internett. Ettersom varmen gjorde oss begge slitne ble det en kort, men en hyggelig dag i Araruama.

Jaget av en forvokst flyvende bille

Det finnes en vakker foss i byen Saquarema som heter Cahoeira Represa do Rio Seco. Jeg elsker natur og det gjør også min bedre halvdel. Hva er da bedre enn å ta turen dit. Vi bor bare en times tid unna med bil. Jeg har besøkt byen Saquerema flere ganger, men jeg har aldri sett fossen før. Det har også vært ekstremt varmt i det siste. Denne dagen var intet unntak. Kanskje det er mulig for et forfriskende bad i løpet av turen? Når vi tar sånne småturer tar vi alltid bilen. Det er så lekende lett å bare reise når man vil rett til reisemålet når avstandene ikke blir så store. Jeg er egentlig ikke så glad i å kjøre bil i Brasil, men hva gjør man ikke for noen reiseopplevelser.

Stedet var litt kronglete å finne igjen. Det var ikke merket med skilt, men google maps gjorde jobben. Vi stoppet bilen like ved veien og vi måtte gå nesten rett ned en utrolig bratt skråning for å komme til fossen. Når vi endelig hadde kommet de få meterne ned, og jeg slapp med skrekken av å nesten falle å slå meg ihjel var jammen fossen tørr. Helt uttørket. Vi fikk knapt dyppet føttene nedi den lille vannpytten av en inntørket elv. Man er kanskje ikke like heldig hver gang, og vi tok oss tid til å gå videre nedover elva, i brasilianske slipperser. Heldigvis trådde jeg ikke på noen slanger eller skorpioner når jeg gikk i elva. Det eneste insektet var en flyvende svær billeaktig sak som ga fra seg en uhyggelig summelyd som skremte livet av meg. Den dukka opp flere ganger, innpåsliten som den var. Jeg fikk ristet den av meg med å ta beina fatt. Kona så bare oppgitt på meg. Hun bryr seg lite om sånt, men til mitt forsvar har jeg vokst opp i kalde Norge. Det eneste insektet som plager meg der er vepsen, og den er ikke ute hele året.

Vi kom frem til en annen del av elva og der var det noe mere vann. Det var også lagt ut forskjellige gjenstander som blir brukt som et vodoo rituale. En religion som er ganske utbrett i Brasil. Jeg er ikke overtroisk og tenkte lite på det, men kona er ikke begeistret for sånt og ville brått snu å reise.

Jeg fikk overtalt henne til å bli litt lengre. Vi tuslet videre og gikk et godt stykke på selve jordveien vi hadde parkert bilen på. Selv om veien var hullete og kanskje ikke den beste å kjøre bilen etter var den helt utmerket å gå etter. Det er også så mye friskere temperatur når man kommer i jungelen. Trærne har en avkjølende effekt og i tillegg dekker de for sola.

Litt synd at det var så lite vann i selve elva. Rio Seco betyr også tørr elv. Det lå litt i navnet at den var tørket ut, spesielt i denne varmen. Kanskje tar vi turen tilbake en annen gang.

Har du lyst på ei katte eller fem?

Fordelen med å stå opp tidlig i denne byen jeg nå bor i er at man får hele byen for seg selv. Det er ingen som har stått opp ved 04.00 tida om morgenen i Iguaba Grande. Jeg tipper resten av Brasil sover også. Det gir en glede å gå nedover ei mørk stille gate, bare periodevis avbrutt av en og annen gatehund som roter litt i søpla etter mat. Det er så tidlig jeg starter dagen. Det er da jeg tar min første treningsøkt, og den tar jeg som regel på stranden. Når man begynner dagene såpass tidlig får jeg gjort unna mange gjøremål, og selv om mange synes det er altfor tidlig å begynne dagen, og kanskje lurer på hvordan det er mulig å komme seg opp før sola står opp, ligger jeg ofte og sover allerede klokka 21.00 på kvelden. Det er sjeldent jeg får for lite søvn.

Treningen tar jeg som nevnt ved stranden. Det finnes ingen bedre følelse enn å ta seg en tidlig joggetur og få med seg soloppgangen i Iguaba Grande. Trafikken starter tidlig og det er vanskelig å ikke bli plaget av bl.a tungtransporten på dette stedet. Trikset er da å løpe med musikk på ørene, koble av å bare fokusere på den fantastiske naturen dette stedet har å by på. Det finnes sikkert utallige turstier man kan løpe på, men jeg foretrekker å løpe barbeint på sandunderlag. Jeg har heller ikke noe annet valg etter at noen stjal løpeskoa mine. Jeg har fortsatt til gode å kjøpe nye etter noen tok dem for et par måneder siden. Du har allerede tenkt riktig. Jeg er en liten gjerrigknark.

Når treningen er over tar jeg alltid den samme veien tilbake igjen, men jeg tror nok jeg må finne en ny gate å ta spaserturen på. Det ligger et bygg, et stort slitt et, med noen butikker på bakkeplan i denne gata. Andreetasjen på dette merkelige bygget står tydeligvis helt tomt og åpent. Det har blitt okkupert av et hav av katter. Jeg liker dyr av alle slag, men de tisser ned hele gata og det lukter noe forferdelig. Jeg skjønner ikke at folk klarer å handle på dette stedet. De virker utrolig redde mennesker de fleste av de så jeg tror nok det er villkatter. Hvis noen trenger en katt eller fem er det bare å ta turen til Iguaba Grande å plukke de du vil ha. Kanskje jeg kan nyte hjemturen uten denne sterke urinlukta.

Byens vakreste naturperle?

Reserva Ponta da Farinha er et naturreservat i byen Iguaba Grande. Der brukte jeg dagen idag. Jeg tok turen dit alene. Stedet lå 5km unna sovestedet mitt.

Jeg måtte ta beina fatt, kona brukte bilen. Jeg har vel aldri gått så mye noengang i hele mitt liv som jeg har gjort etter jeg flytta hit. Men jeg liker det også. Jeg har virkelig fått smaken på fotturer. 5km er kanskje ikke den lengste turen, men den intense varmen som pågår nå i byen gjør sitt til at man merker man blir fort sliten. I tillegg skal mann gå tilbaketuren. Jeg tok med meg ei diger vannflaske, ei bok og en rull med dopapir, litt sånn i tilfelle. Alt fikk lett plass i en liten ryggsekk før jeg for av gårde. Man blir ikke mer Ola Nordmann en dette.

Jeg klarte å gå feil, selv etter google maps. Problemet er at det digitale kartet ikke får med seg ny bebyggelse. Litt ekstra gange dør jeg uansett ikke av. Jeg synes det var litt stress å gå etter selve hovedveien. Trafikkstøy er slitsomt, men heldigvis var det ikke så lange turen før jeg kom meg frem til naturreservatet med hørselen fortsatt intakt.

Naturen bortetter området var fabelaktig. Jeg møtte et par andre turgåere også selv på en Mandag. Men hovedsakelig fikk jeg stedet for meg selv. For en luksus. Det var flere stier der og det dukket opp små sjarmerende strender ved vannkanten. Jeg tok stien der det lot seg gjøre. Gå på sand er mye tyngre. Litt som å gå i snø. Man synker ned i sanden som rask tapper deg for krefter.

Jeg hadde sett meg ut et punkt i området som heter Ponto da Farinha. En utstikker som strekker seg lengst ut i lagunen i området. Jeg kom frem til slutt og turen ble enda litt lengre. Dette naturreservatet var virkelig imponerende og jeg tar gjerne turen tilbake hit. Jeg så flere stier jeg kunne gå.

Det var på dette punktet jeg tok en velfortjent dukkert. For et krystallklart vann. Den myke sanden i vannet var som balsam for slitne føtter. En naturlig fotmassasje fra moder jord. Vannet var utrolig varmt og jeg badet lenge. Lagunen har mange flotte steder og dette var virkelig en naturperle. Jeg synes vannet forandrer seg veldig avhengig av hvor man befinner seg. Noen steder er vannet utrolig grumsete andre steder som her, krystallklart. Dermed ble badeturen mye lengre enn planlagt og dette var noe av det beste jeg har opplevd på lenge. Boka jeg tok med fikk jeg lite brukt for, og det gjaldt heldigvis for dorullen også. Det ble totalt nesten 15km gange.

Vi flytter til et nytt sted

Da har vi flytta til en litt større leilighet. Vi befinner oss fortsatt i Iguaba Grande, og her kommer vi til å være ihvertfall ett år til. Det er så lang leiekontrakt vi har skrevet. Den gamle leiligheten ble for liten etterhvert. Vi holdt ut i mange måneder der. Planen var å bli der i 3mnd, men plutselig hadde det gått mye lengre tid. Mye lengre enn planlagt. Grunnen til flyttingen var størrelsen på det gamle stedet. 1soverom ble for lite for 3 mennesker. Konas lillesøster har flytta til oss og bodd her den siste tiden. Da måtte vi til en større leilighet. Prisen på den nye ligger på 900 reais. Billig med andre ord.

Jeg synes det nye stedet var dårlig vaska. Lå støv overalt og vi brukte en hel dag på å gjøre stedet rent. Eller damene i huset var det vel kanskje som sto for den jobben. Rett skal være rett og jeg skal ikke ta på meg æren for ting jeg ikke har gjort. Jeg skiftet et blandebatteri ihvertfall, som sto og lekk. Jeg synes kanskje ikke det var jobben min, men eieren som burde gjøre. Kona kjøpte inn delene og satte meg i jobb. Jeg gadd ikke klage. Det fulgte ikke med hverken toalettsete, dusjhode eller pærer i lampene heller. Det måtte vi også skaffe selv. Jeg skal ta med meg alle de tingene med meg når jeg flytter ut i fremtiden, kun på trass.

Sette inn lyspærer uten stol eller noe å stå på var vanskelig. Det er mye høyere under taket i boligene i Brasil, og armene mine var ikke lange nok til jobben. I sånne tilfeller er det viktig å kreativ og finne løsninger. Konas lillesøster sto på nakken min så hun fikk skrudd i pærene. Steike så sliten jeg ble i beina og låra. Kanskje den beste styrketreningen jeg noengang har hatt.

Flyttelasset gikk også greit for seg. Kona har handlet en del møbler og de måtte flyttes. Flyttelasset kostet meg 150 reais, men det var ikke lange kjøreturen. Fortsatt billig. Malingen av leiligheta vi flytta fra kosta oss 100reais. Jeg gadd ikke gjøre jobben selv. Dere husker kanskje det første innlegget jeg skrev når jeg kom til Iguaba Grande? Ikke? Her er linken : https://brasilbloggen.com/2022/07/15/hoy-levestandard/

Vi har en litt bedre boligstandard nå idag og litt flere møbler enn en madrass å ligge på. Det mangler fortsatt å plassere møblene dit de skal i den nye leiligheta før jeg eventuelt legger ut noen bilder av stedet. Artikkelbildet er utsikta fra balkongen i solnedgang.

Det klareste vannet jeg noensinne har sett

Idag dro vi til et sykt vakkert sted som heter Lagoa Azul. Direkte oversatt betyr det den blå laguen og vi fant fort ut hvorfor den het nettopp det. Stedet ligger i Tangua, et lite tettsted som har vakker natur å by på hvis man kommer seg vekk fra sentrum. Selve byen tror jeg kanskje er den mest falleferdige slitte området jeg har sett. Støvete, gamle bygg og t.o.m folkene så litt utmattede ut. Det var Søndag når vi tok turen, og det var stort sett bare barer som var oppe. Kanskje det var alkoholen som gjorde sitt til at folkene så såpass slitne ut? Jeg vet ikke, men ingen av oss fikk den gode reisefølelsen når vi ankom byen. Vi har besøkt Tangua før og sentrum imponerte ikke da heller. Men byen har faktisk noen flotte natursteder å by på hvis man kommer seg vekk fra bykjernen.

Det var 3 av oss i dette reisefølge. Meg, min kone og hennes lillesøster. Det er ofte vi som tar oss sånne småturer for å utforske nye plasser. Kona likte ikke å kjøre bil inne på nabolaget vi endte opp i, og hun fikk grøssninger av stedet. Jeg skjønte henne godt. Hun ville faktisk bare snu å reise hjem. Jeg fikk overtale henne til å fortsette turen. Den lille byen Tangua var et lugubert sted, men det var en ting som fikk meg til å ville utforske området. Jeg har sett bilder av et vann og et sted som heter Lagoa Azul. Jeg har også hørt folk har snakket om naturen der og dit vil jeg!

Når vi kom frem, et stykke unna sentrum, langt inne i jungelen var veien dit stengt. Vi studerte kartet litt før vi dro litt videre og vi fant en sti noen hadde tråkt opp. Det var parkert masse biler på området også. Det var ikke bare oss som hadde tatt turen. Stien førte oss til vannet jeg hadde lyst til å se. Vi møtte mange på veien dit og den bratte stien var nok ikke lengre en 200meter før vi kom frem.

Vi ble alle lamslåtte når vi så vannet og de høye fjellene rundt. Her var det sykt vakkert. Jeg tror ingen av oss noengang har tatt så mange bilder på et sted noengang. Vannet hadde en vakker, nesten mystisk blåfarge over seg. Jeg har aldri sett sånn vann før. Jeg ble litt mistenksom og turte ikke hoppe uti. Jeg synes vannet så nesten for blåaktig klart ut og hvis man ser på bildene skulle man nesten tro de ikke var ekte. Jeg ble faktisk beskyldt for å bruke photoshop eller filter når jeg viste de frem når jeg kom hjem. Noe jeg selvfølgelig ikke bruker på noen av bildene jeg legger ut på bloggen eller andre steder.

Fjellene rundt var sykt høye og det var vanskelig å få med hele på et bildet. Vi satte oss ned for å lese mer om stedet når vi kom hjem. Ingen av oss hoppet uti, noe vi var glade for. Veien var faktisk stengt av kommunen pga rasfare og for at vannet inneholder kjemikalier. Det stopper fortsatt ikke folk fra å bade å legge ut filmer på sosiale medier fra lagunen. Det har blitt utvinnet mineraler fra området i årevis og kjemikalene ligger igjen i vannet etter arbeiderne forlot stedet. På det dypeste er vannet 30meter og kommunen har sagt at det ikke er mulighet til å hjelpe folk om noen kommer ut for en ulykke. Glad jeg ikke hoppet uti med andre ord, men du verden så vakkert stedet var.

Blir man mere lykkelig av en enkel levemåte?

Den brasilianske landsbygda imponerer stadig. Denne dagen var vi sjåfør til ei gammel tante til kona. Hun hadde overnattet på et småbruk i Cabo Frio. Hun trengte noen å hente henne. Vi har bil og kona ville absolutt ha meg med. Jeg var litt tung å få igang. Jeg hadde mest lyst til å holde senga. Litt trøtt, litt lat og denne søndagen ville jeg bare være hjemme. Kona ga seg ikke å mente jeg måtte bli med. Jeg ga meg tilslutt.

Småbruket lå i Capo Frio. Ikke så langt unna Iguaba Grande der vi holder til. Kona var sjåfør og etter et godt stykke innover landsbygda og langt vekke fra byen kom vi frem til landsstedet. Litt feilkjøring ble det, men til konas forsvar så veiene veldig like ut. Smale jordveier med store åkere på hver side, og et og annet lite hus som kanskje trengte et malingstrøk eller to.

Det var omtrent sånn stedet vi kom frem til også så ut. Hyggelig ektepar som bodde på stedet og den gamle damen åpnet den gamle treporten og vinket bilen vår inn på stedet. Bare parker samme sted som sist, sa hun. Kona har nemlig vært her før.

Huset var veldig enkelt satt opp. Veldig simpel og primitiv levemåte til å være i vår moderne tid, men likevel sjarmerende og behagelig. Jeg kunne tenkt meg et sånn sted en gang. Et lite småbruk på landsbygda i Brasil og tilbringe lange helger på. Ekteparet virket så rolige og behagelige. Ikke stress, ikke mas og hun ville villig vise oss rundt på eiendommen. Jeg kunne bare ta bilder fikk jeg beskjed om. Jeg spurte selvfølgelig først.

De hadde mange husdyr. Jeg tror de var mer eller mindre selvforsynt av det meste. Kjøttet fra grisene. Egg fra hønene og endene. Hva de egentlig fikk ut av geitene vet jeg ikke. Ost og geitemelk kanskje? Eller kanskje de bare trengte noen drøvtyggere på eiendommen for å slippe og klippe plenen. Fult forståelig hvis sistnevnte stemmer. Plenklipping er kjedelig og bråker noe forferdelig. Umulig å finne igjen bensinkanna når man skal fylle bensin på djevelskapet også. Geiter funker bedre.

Grisehuset var primitivt satt opp, men gjorde jobben

Grisehuset var meget enkelt satt opp. Bygd av paller og treplanker og jeg synes det var rart de ikke bare stakk av. Plankene har sett sine bedre dager og det skal ikke mye til for å rive hele byggverket til grunne.

Det skjønte tydeligvis ikke grisene. De sto rolig og pent i inngjerdingen sin og gryntet fornøyd. Den hadde nok mat der den var så den ville kanskje ikke dra noe sted uansett.

Bikubene var fylt opp av bier som ikke stikker

Jeg fikk hilst på biene også, Det var nok det mest spennende. Jeg vet ikke hva slags type bier det var, men de stakk ikke. Jeg sto mitt i svermen og fikk ikke et eneste stikk. Jeg ble allikevel litt nervøs. Merkelig følelse.

Det var både ender, høner og geiter som gikk fritt rundt omkring. Småbruket var ikke større en 2000kvadratmeter, men det virket mye større. Utrolig hvor mange dyr man kan få plass til om man bruker området godt. Jeg fikk med meg noen høne og andeegg med meg hjem. De siste lagde jeg omelett av. Andeegg var faktisk godt det. En matrett jeg aldri har smakt før. I ettertid av besøket begynte jeg å stille meg noen spørsmål. Blir man mere lykkelig av en enkel levemåte? Er lansbygda med husdyr mindre stessende enn bylivet? Ekteparet gjorde så stort inntrykk på meg og virket helt bekymringsløse. Hva mener dere lesere?

Gå seg vill i et skummelt nabolag

Jeg bor fortsatt i Iguaba Grande, den lille landsbyen jeg har blitt så godt kjent med. Jeg har også prøvd å finne ut ting man kan gjøre i denne lille byen for å få tiden til å gå. Jeg søkte meg frem på google maps om et sted som heter Horta Municipal de Iguaba Grande. Fullstendig klar over at det er et utrolig langt og komplisert navn, men det betyr ikke at stedet er noe mindre interessant. Horta betyr hage og jeg er litt usikker på hva stedet har å by på, men det skal visstnok være en turistattraksjon som ligger i Sao Miguel, nabolaget jeg besøkte for en stund siden og fant et flott religiøst berg jeg tok en fottur i. Jeg så ikke noe til Horta Municipal den dagen selv om den skal ligge omtrent på samme sted. Det skal jeg prøve å gjøre noe med i dag. Bli med på turen.

Sommeren har definitivt kommet. Sykt, sykt varmt. Jeg tok med 1.5l med vann på turen. Frukt eller mat kjøper jeg på veien hvis jeg må. Stedet ligger ikke langt unna leiligheten jeg bor på så hvis jeg må snu har jeg alltids mat hjemme. Det er uansett varmen som er verst på denne tiden. Jeg bruker alltid solkrem og ofte en solhatt for å dekke meg til. Noenganger bruker jeg også langermet tynn skjorte for å dekke armene. Jeg hater å bli solbrent. Jeg gikk ut mitt på dagen for å være sikker på å treffe åpningstidene på stedet selv om det også er da varmen er som verst.

Jeg var ikke helt klar over hvor jeg skulle gå så jeg gikk etter google maps. Den guidet meg frem på en fullstendig feil sted, og turen som egentlig skulle bli på litt over 1km ble utrolig mye lengre. Det er ikke første gang dette digitale kartet tar meg med på en tur som jeg ikke skjønner noe av. Denne gangen trasket jeg gjennom et lugubert nabolag før jeg kom frem til en høy mur. Horta var på andre siden. Jeg merket jeg fikk noen rare blikk fra folk, og med tanke på boligstandaren i dette område er nok ikke dette et av de beste stedene å villede seg i. Dette er nok en lite slumområdet jeg ikke følte meg tilfreds i. Heldigvis var det mitt på dagen og jeg ikke hadde noen penger på meg. Noe jeg aldri går ut med mye av. Jeg tok ikke noen bilder av stedet. Jeg foretrakk å ikke vise at jeg hadde mobil, og jeg synes ikke det er moralsk riktig å gå rundt å ta bilder av fattige folk og områder heller. De kan kanskje ikke noe for at de er i en vanskelig situasjon.

Jeg gikk rundt i ring en stund for å prøve og finne ut hvor muren endte noe som ikke var lett. Etter en tid kom jeg meg frem å jeg sto atter en gang i området som jeg har besøkt tidligere. Mange påbegynte hus der og jeg tok en spasertur på en hellig sted sist gang jeg var der. Her er linken : https://brasilbloggen.com/?p=4918

Stedet lå litt bortgjemt til å det var ingen som møtte meg i inngangsporten. Jeg trodde kanskje det var stengt, men jeg åpnet og gikk inn uten invitasjon. Stedet er da for publikum og det verste som kan skje er at man blir kastet ut. Det gikk bra. Jeg ble møtt innendørs av en hyggelig mann som viste meg litt rundt. Vi snakket lenge om byen og om Brasil generelt. Alt gikk selvfølgelig på portugisisk. Ting går så lekende lett når man begynner å mestre språket. Man kunne få 2 planter eller trær per person inne på stedet. For et flott tiltak. Jeg har ingen hage i byen og selv om jeg har en eiendom i en annen by hadde jeg ikke samvittighet til å ta med meg noen. Ifølge mannen var ikke det noe å tenke på og jeg kunne bare ta med meg et par for å plante de hvor jeg måtte ville. Kanskje en annen gang svarte jeg, da kommer jeg tilbake med kona mi. Det gikk nemlig en 5km sti inne på området, men den vil jeg ikke ta alene. Velkommen tilbake fikk jeg hyggelig beskjed om.

Mirante na paz – For en utsikt

Mirante na Paz er en utsiktspost i Araruama. Jeg og kona tok bilen dit i dag. Vi bor jo ikke så langt unna. Var bare tilfeldig at jeg så stedet på kartet, og ifølge de tidligere besøkende skal det visst være verdt å ta turen. Vi får se.

Vi brukte ikke lange tiden på å finne frem, men det var privat eiendom og en vakt måtte ha navnene våres før vi fikk komme inn på stedet. Rart, han spurte bare om fornavn og ikke noe legitimasjon av noe slag. Merkelig opplegg. Det var heller ingen bebyggelse inne på høyden av dette fjellet. Bare et gammelt bygg jeg fikk tatt et par bilder av. Bygget var falleferdig og tagget på med forskjellige tykke svarte skrifter. Ingen verdier å hente der med andre ord. Jeg vet ikke hva vakten skulle beskytte, og det falt meg heller ikke inn å spørre.

Jeg ble litt nervøs når jeg hadde bilen i første gir for å komme meg opp til selve toppen. Den siste biten valgte vi å gå. For en fabelaktig 360 graders utsikt utover hele byen. Det eneste skåret i gleden var den intense varmen. Jeg klarte ikke å stå der så lenge. Ikke min bedre halvdel heller. Men det var heldigvis tråkket opp noen små turstier der vi sjekka ut. Jungelen gav oss skygge for sola, noe som var en utrolig luksus denne dagen. Vi orka ikke å gå hele. Det var litt for varmt. Kanskje blir det en tur senere for å fullføre løypa.

Jeg tok et bildet av en stort området de henta ut stein eller mineraler fra. Var interessant å se på avstand og jeg fikk et enda klarere syn over området på veien vi tok ned fra fjellet. Jeg fikk ikke stoppet og tatt et bedre bildet pga den utrolig bratte veien. Jeg turte rett og slett ikke å stoppe. Jeg er ikke en av de som risikerer livet for et bilde. Stedet festet seg fortsatt godt på minne så jeg får leve på det istedet.

Vi dro videre til et fellespark som lå et lite stykke unna. Praça de Morro Grande var ikke den største parken jeg har sett. Den var utrolig liten og kanskje en liten skuffelse for min del. Men det var en flott kirke der som virkelig tok seg bra ut. Igreja Nossa Senhora Da Conceição var ikke åpen for publikum denne dagen. Bildet jeg tok av området ble nesten seende ut som er maleri. Nabolaget var lite, men flott og vi gikk litt rundt der. Det pågikk en fotballkamp der og de skrek noe forferdelig og skjøt opp raketter. Det ble litt for slitsomt for vår del, men stedet var flott alt i alt. Litt synd at kirka ikke var oppe, men utsiktsposten Mirante na Paz var virkelig et flott sted.