A walk among the tombstones

Våknet etter å ha sovet i nesten 12 timer. Ble tidlig kvelden på oss dagen før og det var deilig å bare sove ut skikkelig. Kroppen er ganske sliten etter all gåinga. Bylivet tar på, men du verden så spennende det er. Været var bra idag også, men litt kjølig. Vi skulle egentlig checket ut denne dagen, men vi bestemte oss for å ta 3 netter til.

Pão na chapa til frokost er det ingenting som slår. Man må selvfølgelig ha en kaffe til, svart og uten sukker.

Vi gikk til nærmeste Padaria og vi inntok frokosten der. For folk som er i Brasil eller har tenkt å reise bør bestille pão na chapa, en slags toast jeg har spist mye av i det siste. Jeg bestiller alltid med ost og skinke, noe jeg gjorde denne dagen også. Etter måltidet fikk vi øye på et skilt der det sto at matmarkedet var åpent.

Vi prøvde å ta turen dit, men på en eller annen måte endte vi opp på en enorm kirkegård. Vi gikk litt rundt på dette begravelsesstedet pga de enorme gravstøttene. Det var visst vanlig å begrave hele familier i samme kiste og det var ofte bilde av familiemedlemmene på steinen. For et merkelig rituale? Jeg har ingen anelse om hva slags religion disse begravde personene tilhørte, men jeg har aldri sett lignende i Norge. Det var også mange som var begravd i en skuff i veggen? Vet ikke om det kun var beinrestene etter levninger eller om det var kremerte folk, men var en ganske spesiell opplevelse å gå rundt på dette stedet.

Vi gikk videre til vi fant en park for å sitte og slappe av litt. Man blir litt sliten av å gå sånn i byen. Petropolis har så utrolig mange vakre parker, og det dukker opp nye uansett hvor man går. Det er lett å få tiden til å gå i denne byen. Mange distraksjoner av vakre kirker, vakre opparbeidede parker og statuer for å hedre den ene personen etter den andre. Mer tid jeg bruker i denne byen, mer får jeg lyst til å flytte hit.

Forsiktig med å mate duene. Det kommer en hel haug med en gang og jeg ble nesten overfalt av dem. Det gjelder vel kanskje Norge også?

Jeg stakk innom og kjøpte ei bok på et bokmarked som var skrevet av enka av Pablo Escobar og fant meg en stille kafe for å lese litt mens kona stakk for å handle. Jeg kan ikke fordra shopping, og er ganske overbevist at det gjelder de fleste mannfolk. Boka var på portugisisk og jeg rakk å lese hele 30 sider før kona var tilbake.

Sjekk den banken.

Vi passerte også et annen vakkert bygg når jeg og min bedre halvdel tuslet rundt og dette hvite majestetiske bygget er faktisk en helt alminnelig bank. Det er nesten gøy å stikke innom å sjekke saldoen på kortet når banken ser sånn ut, selv om kontoen som regel er skrapet for penger. Koster å være på tur. Sånne bankbygg hadde ikke lokalbanken der jeg vokset opp på landsbygda. Jeg hadde ikke så mye penger på den tiden heller så jeg hadde egentlig ikke så mye i en bank å gjøre.

En hårklipp på en frisørsalong, eller Barberaria som det kalles i Brasil fikk jeg også tid til. I Brasil er det ofte at kvinner nekter å klippe menn. Mannfolk må klippe håret på Barberaria der det jobber kun mannfolk. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje pga seksual trakassering. Brasilianske menn kan være ganske pågående. Kun min teori så ta den med en klype salt. Jeg betalte forresten 20 real for hårklippen, eller 40nkr om du vil.

Man sover godt i Petrópolis

Våknet opp klokka 9.00. Jeg sov som et lite barn med andre ord og våknet opp med sykt mye energi og godt humør. Jeg stakk rett til resepsjonen på det flotte hotellet vi lå på å hentet kaffe. På veien var det ei søt mørk jentunge som ønsket meg god morgen gjennom hotellvinduet sitt. Jeg sa selvfølgelig Bom Dia tilbake igjen og merket at humøret ble enda litt bedre. Jeg har sovet litt lite i det siste og våknet opp etter mange timers søvn og da følte jeg meg som et nytt menneske. Skulle ikke tro jeg var en dag over 20 år , selv om jeg er nesten dobbelt så gammel. Det valgte jeg og ikke tenke på før jeg og kona atter en gang stakk ut for å utforske byen.

Et bilde vi tok på spaserturen. Hadde vært gøy å bo i et sånt hus, men det får bli med drømmen.

Sola skinte og det var blå himmel uten ei sky og man kunne fint gå ut med t-skjorte. Kona hadde på seg noe mer klær, hun har tross ikke nordiske gener som en patriotisk nordmann som meg. Vi så en hel haug med folk som spaserte og jogget etter en tilfeldig vei vi møtte på og bestemte oss for å følge etter for å se om det var noe spesielt sted de skulle eller kom fra. Etter ca 4 km kom vi frem til et litt mer lugubert nabolag. Det var et godt stykke unna sentrum. Ettersom det var Søndag var det meste stengt så vi tok en Uber tilbake til sentrum. Jeg orka ikke å gå hele veien tilbake igjen.

Kopi av det første flyet noensinne lagt som kunne lette å fly. Tipper det måtte noen ulykker til før man fant opp et som kunne fly ordentlig.

Han slapp oss av i en park i sentrum der det første flyet som er laget er utstilt. Santos Dumont bodde i Petropolis og det var nettopp denne mannen som fant opp flyet noe kona mi har nevnt utallige ganger de gangene jeg skryter av at det var en nordmann som fant opp ostehøvelen. Huset til Dumont er også et museum idag, men var stengt for turisme pga Korona. Det første flyet han lagde var forresten i 1906. Mannen hadde flere oppfinnelser også og det er bare å lese om han på Wikipedia for de som vil ha mer informasjon.

Huset til Santos Dumont. Nå idag et lite museum, men stengt pga Korona.

Etter en stund begynte sulten og komme snikende. Da stakk vi til restauranten Petiscaria Imperial som vi var på dagen i forveien. Vi ble så fornøyd med stedet at vi bestemte oss for å spise der idag også. Vi bestilte kylling med tilbehør for 2 personer og måltidet kom på 78 real. Det var nok mat til 3 personer og vi klarte såvidt å spise opp alt. Det har blitt litt mye overspising de siste dagene, men når vi kommer hjem igjen får vi gå på en lettere diett.

Man lever godt i Petropolis. Dette var enda en herremåltid inntatt på restauranten Imperial Petiscaria. Stedet ligger helt i Sentrum.

Vi gikk videre der vi fant en vakker park med en utrolig flott ørnestatue i midten. Det var også en gate med noen få telt ved siden av vi gikk for å titte litt, men var ikke så mye å se. Selgerne var uansett hyggelige og vi fikk slått av en liten prat. Vi tilbrakte en del tid i denne flotte parken sammen med en del andre folk som hadde tatt søndagsturen dit. De fleste butikker var tross alt stengt. Det var jo søndag og hva er bedre enn å slappe av i en av disse flere flotte parkene denne byen har? Petropolis fortsetter å imponere.

En av de vakreste parkene jeg har sett til nå.

Første dag i Petrópolis

Jeg våknet opp ved 6tiden, altfor tidlig egentlig når man er på ferie, men man får ihvertfall gripet dagen og nok tid til å oppleve mest mulig. Kona sto opp litt senere så jeg brukte deler av morgenen til drikke gratis kaffe fra hotellresepsjonen. Frokost hadde ikke hotellet lov til å servere pga Korona. Det første jeg merket da jeg våknet var hvor utrolig kaldt det var her så tidlig om morgenen. Denne byen er kjent for å være ganske kald og temperaturer ned mot 10 grader er ikke så uvanlig. Kanskje ikke så kaldt tenker dere nordmenn og mener at det burde jeg som nordmann tåle også. Men når man bor i en by til vanlig der det titt og ofte passerer 40grader enkelte dager så blir man fort vant til varmen. Avklimatisert har jeg nok blitt for lenge siden.

Sånne flotte bygninger var det en hel haug av. Dette var kommunehuset om jeg ikke husker feil.

Da kona endelig våknet gikk vi ut for å nyte dagen. Vi tok på oss både genser og bukser, men da sola endelig tittet frem var det varmt nok til å gå i t-skjorte. Vi spasserte mye av dagen i en handelsgate litt vekke fra sentrum. Denne byen er kjent for å ha mye billige klær og det var en fin pris på klærne også. En god del billigere enn i Norge, noe som ikke er tilfelle i Buzios eller nabobyene der vi bor. Skal man oppgradere garderoben så er det bare å ta turen til Petrópolis.

I denne gaten var det flust med billige butikker som hovedsaklig solgte klær. Føltes ut som vi gitt i milevis opp og ned denne gaten og shoppet.
Fritert banan. Brasilianere kan fritere det meste og maten ga mersmak.

Etter shoppingrunden spiste vi på et vakkert sted midt i byen jeg ikke helt husker navnet på og der spiste jeg fritert banan for første gang. Det tok en time til maten kom, men til gjengjeld smakte maten sykt godt. Jeg kunne fint spist litt mer. Jeg synes det var litt lite mat på tallerken, men jeg spiser ofte litt mer en andre også. Kyllingen var perfekt fritert og krydret, og den friterte bananen på tallerkenen jeg var skeptisk til smakte helt ypperlig. Jeg kunne fint spist 7-8 til bare av den. Måltidet kostet 92real inkludert service. Når vi ventet en time på maten synes jeg kanskje de kunne fjernet tipset de automatisk legger til på regningen, men jeg valgte å ikke klage. Jeg ville ikke bli sett på som han grinete gringoen som klager for minste ting når ting ikke går hans vei. Servitører har sikkert møtt nok av sånne vil jeg tro.

En av de mange flotte parkene i Byen. Her kan man ta med seg en bok eller bare nyte en kopp kaffe eller en sigarett som mannen på bildet.

Vi gikk videre for å titte mer i byen og det er utrolig mange majestetiske bygg her. Utrolig mange flotte bygg og enestående arkitektur. Gamle vakre bygg med masse utskjæringer. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan mennesker langt tilbake i tid klarte å bygge sånne bygg. Det er en opplevelse i seg selv å bare gå rundt å titte på bygninger. Dette minner meg mye om en vakker Europeisk by, ikke bare bygningene men klimaet også. Jeg føler meg virkelig hjemme på dette vakre stedet og jeg tror det blir litt vemodig å reise hjem igjen. Det valgte jeg og ikke tenke på. Det er fortsatt en del dager igjen og jeg håper jeg får muligheten til å oppleve det meste på denne tiden jeg skal være her.

Sånne bygg var det også mange av. De hadde alltid et skilt foran som sier litt om huset og hvem som bodde i dem. Dette store huset tilhørte ei tidligere prinsesse. Huset er fra 1800 tallet.

Etter at beina begynte å verke pga mye gåing dro jeg og kona tilbake på hotellet for å slappe av litt. Jeg er også litt sliten etter dagen i går med altfor mye bilkjøring. Da vi gikk ut igjen senere på kvelden tok vi kveldsmaten på Restauranten Petiscaria Imperial og bestilte Rodizio de Petisco . Det er en matrett der du kan spise hvor mye du vil av forskjellige matretter som servitører kommer med fortløpende, og du tar til deg hva du vil av havmat, kjøtt , pasta og pizzaretter. Det kom fritert lula, bacalhau og brasiliansk gatekjøkkenmat. Ettersom du kan spise for hvor mye du vil overspiste jeg meg, som sikkert mange andre gjorde rundt meg også, og jeg våknet senere på natten med magetrøbbel. Regninga kom på 178 real for 2 personer, men var helt klart vært det.

En slags kake laget av Bacalhau, sammen med flere reker som ligger å stekes på bordet.
Her ligger det både friterte reker og kyllinghjerter med løk de kom og serverte på bordet vårt.
Denne maten har vel alle vært borti og er ofte den som smaker best uansett hvor man spiser. Pizza slår det meste.

Bilturen til Petrópolis

Jeg og kona bestemte oss for en tid siden å besøke byen Petrópolis. Den ligger 70 km unna Rio de Janeiro og er en fjellby jeg har lyst til å sjekke ut. Den er kjent for sitt kalde klima og det skal bli godt og bytte ut varme strender og liten by mot en litt kaldere, men større fjellby med 300 000 innbyggere. Byen har også nettopp åpnet for turister, og selv om vi begge er litt nervøse for Korona har vi tatt med nok munnbind og alkohol til vasking av hender. Flere forholdsregler er det vanskelig å ta og jeg må nok innrømme at det er bilturen som bekymrer meg mest. Jeg har ikke noe særlig erfaring med bilkjøring og 216km som er avstanden fra Buzios der vi bor, er egentlig litt i meste laget med tanke på hvor lite jeg har kjørt bil i Brasil. Vi pakket uansett med litt klær og en del andre ting vi kanskje kan trenge før vi la i vei på min hittil lengste biltur til nå, i et land med over 200millioner innbyggere.

Kona var en utrolig dyktig kartleser og brukte gps`en på mobilen til å guide meg frem. Noe feilkjøring ble det og jeg hadde vel ikke sovet mer en 3-4 timer natten i forveien før vi dro. Jeg burde nok hatt noen flere timer på øyet, men det er en luksus jeg måtte unne meg når, eller hvis vi kom frem. Vi stoppet ved første bensinstasjon i Rio Bonito. En liten landsby som hadde veldig mye trafikk. Vi dro jo på en Fredag, så skulle nok tatt en dag midt i uka istedet. Det var det for sent å tenke på uansett når vi sto å fylte full tank. Bensinprisen ligger på rundt 9kr pga svak valuta så det er forholdsvis billig å kjøre bil her.

Når vi kom frem til Mage, en liten småby som ligger like før fjellveien begynner som tar deg opp til Petropolis var det grensevakter som nektet folk uten tilhørighet til byen å slippe inn eller gjennom. De hadde stengt ned byen pga høy koronasmitte, som er et bra tiltak selv om det ble litt stressende for oss. Men pga den hyggelige vakten lot han oss passere byen så vi slapp å snu. Når vi fartet gjennom byen denne fredagskvelden virket det ikke som koronaviruset hadde skremt innbyggerne fra å kose seg. Her satt de samlet, uten maske og drakk den ene ølen etter den andre. Virker som grillmat og øl er viktig for disse brassene uansett hva slags pandemi som herjer. Småbyen så interessant ut og jeg skal prøve å besøke den ved en senere anledning.

Da fjellene begynte og veien ble brattere og brattere så er ikke dette en kjøretur for de med høydeskrekk, og det er noe jeg har mer en nok av. Men pga lite søvn og etter mange timers bilkjøring var jeg for trøtt til å tenke på det. Var også en del vegetasjon som banantrær og tropisk natur som skjermet utsikten mange steder, noe jeg var evig takknemlig for. De gangene vegetasjonen åpnet seg og man kunne se fjelltoppene og det høye fallet ned, rettet jeg blikket på veien rett foran panseret og fokuserte kun på et lite området foran bilen. Tror det var det trikset som holdt oss i live, for det ble sykt høyt etterhvert. Vi passerte små samfunn etter veien også. Gamle slitte hus med noen lugubre barer innimellom, og ofte fikk vi øye på ei gammel kirke også. Små trossamfunn som var glade i helgepilsen sin. Hvordan folk kan overleve midt i et fjell med en smal hovedvei midt mellom fjellbyda vet jeg ikke. Det kan da ikke være flust med jobber på disse småstedene og jeg så heller ingen som drev med dyrehold. Eneste jeg så var noen slitne gatehunder som gikk etter fjellvegen.

Et bilde av hotellet vi endelig kom frem til. Koselig hotell jeg kan anbefale.

Når vi endelig var fremme og vi slapp gjennom politisperringen til Petropolis var det bare å finne igjen hotellet. Det var ikke så veldig stress å finne igjen stedet. Et vakkert lite hotell ved navn : Hotel Pousada Palacio de Cristal som lå like vi sentrum. Vi betalte 540 real for de 3 første nettene, og 450 real for de neste 3. Vi fikk nemlig de 3 neste nettene noe billigere når vi bestilte rett fra resepsjonen og ikke fra internett siden booking.com. De tar noen prosenter av bestillingsverdien så det er ofte man kan få litt billigere hvis man bestiller rett fra de som driver hotellet. Der fikk dere ihvertfall et lite reisesparetips hvis dere leste hele artikkelen. Bilturen tok forresten rundt 6-7 timer pga trafikk og politisperringer.

Armação dos Búzios vakreste strand?

Vi dro til ei strand som heter Caravelas de Pero, ei veldig bortgjemt strand som ligger et godt stykke unna Sentrum. Den var litt vanskelig og finne igjen og det var egentlig ei annen strand vi lette etter ved navn kun Caravelas, men vi kjørte feil og endte opp ved ei strand ikke så langt unna. Buzios har som nevnt i et tidligere innlegg jeg skrev om byen over 20 strender, og dette må vel være en av de vakreste jeg har sett på lenge.

Den dårlige veien som tilslutt førte oss frem til stranden Caravelas de Pero

Veien dit var nesten ufremkommelig med bil, sånn som jordveier ofte er i Brasil. Humpete,hullete og veldig støvete pga mangelen på regn. Kona er en overraskende dyktig sjåfør og klarte å manøvrere seg unna de fleste hullene. Jeg liker ikke å kjøre bil her så det overlater jeg til andre. Vi dro i vei litt i seneste laget. Det mørkner fort i Brasil denne tiden av året, det er tross alt vinter så vi fikk ikke lange stunden på dette stedet. Neste gang skal vi reise en god del tidligere. Kanskje med en god bok eller en kjølebag med kalde øl. Hvem vet?

En ting man må ha nedi Brasil, spesielt hvis man skal tilbringe tid på stranden og det er brasilianske slipperser, eller Havaianas som de også blir kalt. Det var faktisk det første jeg kjøpte når jeg landet nedi her og jeg betalte 19real for dem(ca38kr). Hjemme i Norge har jeg sett dem til rundt 300kr. Idag fikk jeg endelig brukt for dem.

Det var så og si ingen på stranden, bortsett fra en ensom fisker som sto og fisket med nett og en eierløs hund som sprang rundt på egenhånd. Passer meg utmerket, jeg er ikke så sosial av meg uansett så dette stedet falt virkelig i smak. Bølgene virket heller ikke så store. Mange strender har både høye bølger og kraftige understrømmer som kan dra deg med ut til havs. Det har skjedd mange drukningsulykker på denne måten. Det er vanskelig å vite om det er skummelt å bade her eller ikke før man faktisk går litt uti vannet. Det sto et varselskilt ved inngangen til stranden at det ikke var livreddere på dette stedet så man bør nok være litt forsiktig.

En fisker som prøver fiskelykken.Han brukte ikke vanlig stang,men kastet ut med nett fra strandet.

.Jeg hoppet ikke uti for å teste badevannet. Jeg sjekket bare temperaturen med tærne og til å være vinter så var vannet forholdsvis varmt. Jeg får manne meg opp å ta noen svømmetak neste gang jeg reiser på denne stranden, men da blir det tidligere på dagen når sola er oppe. Sola går ned like etter 17.00 på vinterstid så man må være litt tidligere ute en vi var i dag for å gripe dagen.

Kaffe, kunst og kunstere

Jeg og kona brukte deler av dagen med å spasere rundt i Cabo Frio. Vi har brukt mye tid i denne byen i det siste, de fleste andre byer er fortsatt nedstengt pga Korona. Vi tok en kaffe på en liten sjarmerende cafe like ved hovedveien. Vi satte oss ute, men gleden ble kortvarig. Det var altfor mye støy fra hovedveien like ved og når det i tillegg kom en uteligger som jeg ga litt penger for å bli kvitt bestemte vi heller å sette oss innendørs. Var koselig innendørs, men vi bestemte oss heller å gå til et annet sted vi kjenner godt for å slappe av. Padaria Dupão, et stort bakeri de alltid serverer god kaffe og nystekt brød. Det ligger ved siden av den fargerike brannstasjonen.

Etter en lett matbit og en kaffe som falt i smak stakk vi til Praia do forte. Det begynner å bli en del varmere i været, men det var fortsatt altfor kaldt å bade. Jeg så kun noen få personer som var uti vannet, alle de andre slappet av på land. Det har vært kaldt vann hver gang jeg har vært på denne stranden siden jeg kom til Brasil, og denne dagen var det 26 grader. Man skulle tro at det var en badetemperatur, men der tok jeg feil. Stranden er fortsatt utrolig vakker å se på. Jeg måtte selvfølgelig ta mitt obligatoriske strandbilde.

Vi gikk videre til fellesparken i Cabo Frio og der fikk vi øye på noen skulpturer. Jeg leste en reportasje fra Norge for en stund siden om at kunsten rundt omkring i mitt hjemland var så stygt laget. Den er egentlig ikke så veldig flott nedi her i Brasil heller. Hva synes dere?

Budskapet skulptøren bak disse skulpturene prøver å formidle er en påminnelse om at indianerne tok imot de første oppdagelsesreisende som kom til Sør-Amerika sine med gjestfrihet og åpne armer. Jeg tror kanskje det er et valg de angrer bittert på idag. Selv om jeg ikke synes skulpturene er så vakre så kommer de ihvertfall med et viktig budskap.

Når jeg og kona dro tilbake og vi passerte grensa til Armação dos Búzios kjørte vi forbi masse vakre malerier som sto utstilt etter veien. Vi måtte bare snu bilen for å se nærmere på dette stedet. Vi stakk bort til mannen som var utrolig snakkesalig. Kunstneren reiste fra sted til sted litt som det passet han og startet å male og selge bildene. Det var sånn han hadde livnært seg til nå. Penger og rikdom hadde han ikke sansen for. Så lenge han hadde et sted å sove, litt mat og nok tid til å male bilder var han fornøyd.

Mannen hadde malt i 30år og jeg spurte pent om jeg fikk ta et bilde av han mens han malte, noe mannen satte pris på. Han snakket om livet han hadde levd og han virket så utrolig lykkelig. Det er ingen tvil om at denne mannen hadde funnet sitt kall i livet. Det ser man på resultatet også. Jeg har ofte merket på menneskene jeg har møtt at de som ikke bryr seg i det hele tatt om penger og rikdom er de som oftest er mest lykkelige. De virker mer høy på livet, smiler, ler og er så utrolig mye mer imøtekommende. Jeg skal tilbake senere å kjøpe et par bilder av han. Jeg hadde ikke med nok penger denne gangen. Bildene kostet fra 50 – 800 real avhengig av størrelsen. Det er dette som er kunst for meg.

Sola skinner i Armação dos Búzios

Jeg var alene hjemme og brukte deler av dagen i sentrum av Búzios. Jeg bor 7-8 km unna og med tanke på hvor vakker by jeg faktisk bor i burde jeg dratt til sentrum litt oftere. I det siste har jeg vært mest i nabobyene, og jeg har helt glemt hvor fantastisk vakker by jeg bor i til vanlig. Til sentrum tok jeg en minibuss som går rett utenfor døra. Kostet 3.50 real, eller litt under 7 Norske kroner.

Det var sol og rundt 25 grader i luften. Akkurat passe varmt til å spasere rundt i byen og kanskje også forbrenne noen kalorier. At man i tillegg får tatt noen vakre bilder er også en stor bonus. Denne byen bruker det alltid å oppholde seg en del turister i, ihvertfall i sentrum, men nå er den helt død. Byen er helt skrapet for liv og folkemengder og man kan mer eller mindre gå rundt i sentrum alene. I den berømte gaten Ruas Das Pedras var det heller ikke en person å se.

Koronaviruset har nok satt en stopper for det meste her i Brasil, men sola skinner uansett og strendene har man også litt for seg selv for tiden. Det måtte selvfølgelig utnyttes og jeg tok en rask dukkert på stranden som ligger helt i sentrum.

Jeg måtte selvfølgelig stikke innom kirka i byen. Det har jo blitt en standard ting jeg gjør i de fleste byer. Knipse et par bilder av den lokale kirken, og idag var ikke noe unntak. Jeg fikk ikke med meg hele kirken på bildet. Det var altfor mange forskjellige bygninger rundt hovedkirken til det. Men dere får ihvertfall en smakebit av deler av den. Navnet på kirken er Igreja de Sant’Anna. Stikk innom en tur hvis dere noengang er i Búzios.

Kirken lå oppe på en haug og man kunne se utover til en annen strand. Jeg har vært på den stranden noenganger tidligere, men idag sto jeg over. Jeg hadde allerede tatt meg en dukkert og det fristet ikke med en til. Jeg fikk allikevel tatt et flott utsiktsbilde og sa meg fornøyd med det.

Jeg gikk videre til en lagun og merket at beina mine begynte å bli litt slitne. Heldigvis var det noen benker der man kunne sette seg på for å ta en pust i bakken. Manglet bare en kaffekopp, men det var ikke så mange steder oppe så det ble bare med tanken. Det gikk forbi et kjærestepar som snakket spansk også. Sannsynligvis fra Argentina som ofte ferierer og noen også bosetter seg og jobber i denne byen. Når damer snakker spansk blir de automatisk litt vakrere og jeg klarte ikke unngå å sende henne et blikk eller to. Snakker damene tysk derimot er det litt enklere å styre unna. Det finnes vel ikke et språk som er noe mindre delikat å høre på en det?

Tilslutt får jeg legge ut et bilde av statuen av Brigitte Bardot. Den franske skjønnheten som gjorde byen berømt. Tilogmed statuen av henne er vakker å se på. Det er bare å bestille seg en Flybillett til denne byen så snart grensene åpner igjen. Klarer man ikke å hygge seg på dette stedet klarer man det ikke noen steder.

Øl og appelsiner

Dagen startet ikke så bra. Jeg fikk beskjed av min bedre halvdel å ta oppvasken. Det er egentlig en jobb jeg gjør uten å klage for mye, men det var ikke bestikk og tallerkener jeg fikk beskjed om å vaske opp. Det var posen med appelsiner jeg kjøpte noen dager tidligere av lastebilen som sto ved siden av veikanten. Man må visst vaske frukten pga korona, noe jeg tror er en stor overdrivelse. Ettersom man er gift med ei fra Brasil så finner man fort ut at det er bedre å gjøre som de sier istedet for å starte en diskusjon tidlig på morgenen.

Dagen tok seg opp etterhvert når kona lagde middagen. Hun er ikke bare vakker, men har gode kokke egenskaper også, noe jeg ikke innehar. Brasilianere er ofte bedre til å lage mat. Man spiser ikke ferdig industriell mat nedi her, men lager den fra bunnen av. Kvinnene bruker ofte flere timer på kjøkkenet for å kokkelere etter alle kunstens regler. Middag spiser man to ganger om dagen, selv om de kaller det første måltidet lunch. Frokosten består som regel av brød kjøpt på det lokale bakeriet.

Et typisk smakfull brasiliansk måltid. Bønner,ris,salat og noen kjøttbiter. Denne gangen kylling.

Når kvelden nærmet seg dro vi til nabobyen Capo Frio for å ta noen kalde øl. Jeg var sjåfør og måtte pent holde meg til kaffe og vann, mens kona bestilte den ene ølen etter den andre. Stedet vi benket oss til på het Sintona Gastrobar. En liten hyggelig bar ikke langt unna Praia do Forte stranden. Kona bestilte seg en Corona. Jeg stakk til nabokafeen og bestilte en kaffe. Fyren i kafeen solgte iskrem også og var litt vel pågående når det gjaldt å få inn et iskremsalg. Jeg takket høflig nei, men kaffen hans falt i smak.

Sintona Gastrobar som ligger ca 100-200 meter unna stranden Praia do Forte.Fint sted til å slappe av med et par kalde

Vi satt der noen timer. Kona ville slå ut håret litt og mens hun startet på den neste ølen gikk jeg å bestilte en ny kopp kaffe. Jeg fikk utrolig mye mindre kaffe i kopp nr2 så jeg turte ikke å bestille en kopp til. Når jeg skulle betale skulle han igjen prøve å prakke på meg iskrem, noe jeg igjen takket pent nei til. Grunnen til at vi dro litt tidligere en vanlig var pga noen bråkete fulle folk ved nabobordet. Vi ble ikke bitre og grinete pga det. De var vel bare litt vel beruset noe jeg sikkert har vært mer enn en gang i løpet av livet også. Stikk gjerne innom baren hvis dere noen gang er i Capo Frio. Hyggelig betjening, god service og forholdsvis billige priser. 38 real(76kr) for 2 Corona øl, en stor drink og en liten vannflaske til meg. En billig kveld ute på byen

Slanger og andre krypdyr

I dag fikk jeg besøk av en slange på godt over en meter. Er ikke første gangen disse dyra har kommet på besøk. Denne var ikke av det frekke slaget og holdt seg på veien utenfor huset. Er mere ubehagelig når de faktisk tar seg til rette og kommer krabbende inn i huset, eller de lager seg et hjem i hagen under et tilfeldig banantre jeg har, og begynner å formere seg. Det har skjedd flere ganger tidligere når området var mere ubebodd. De siste årene har det blitt solgt mer og mer tomter i området og byggingen har for alvor skytt fart. De fleste dyr er ikke noe spesielt glad i mennesker og trekker seg tilbake til naturen. Denne krabaten var nok av det sosiale slaget og var nok mer begeistret for meg en jeg var for han. Det er jo selvfølgelig ikke alle av dem som er giftige, men jeg er som kjent ingen slangeekspert og holder meg på god avstand. Det er litt nedverdigende og innrømme det, men det er som regel kona som jager de vekk når de kommer krypende eller noen andre som tilfeldig er på besøk mens jeg låser meg inne på badet og venter til de er borte. Denne tuslet bort helt på egenhånd og jeg kunne på avstand ta et par bilder av den. De er ganske fascinerende, på god avstand vel og merke.

Bildet av Lacraia jeg lastet ned fra internett. Utrolig stygge insekter jeg har altfor mange av både i hus og hage.

Dyret som plager meg mest nedi her, eller insektet blir vel mere riktig er et krypdyr ved navn Lacraia. Et slags ekkelt 2farget tusenbein som kommer opp av sluket i dusjen. Giftige er de også og blir sammenlignet med å bli bitt av en scorpion. Vet ikke hvor mange ganger jeg har pilt ut av dusjen i bare ingentingen, med shampoen fortsatt i håret fordi jeg har hatt dette stygge vesenet inne på badet. Jeg satte meg ned en dag for å lære litt om hvordan jeg skulle bli kvitt dette uhygge av et tusenbein. Er et giftig nattedyr som holder til i sluk og under løse stein og fliser. Er ikke selve giften i de som er verst selv om den gjør deg sengeliggende noen dager, men den intense smerten man får når den stikker. Er mange som har blitt bitt i søvne når de krabber opp i senga på natterstid. Neimen så flott tenkte jeg, og fikk knapt sove på flere døgn. Har ihvertfall fått skiftet alle flisene på badet i tilfelle de holder til under der og tømt gift i alle sluk. Giften gir ifra seg en såpass sterk lukt så det er vanskelig å være i huset resten av dagen, men noe må man ofre for å sove godt om natten.

Rekefiske i Cabo Frio

Jeg ble invitert med på rekefiske av svigermor og noen andre familiemedlemmer av kona i Cabo Frio. Det er noe jeg ikke har vært med på tidligere og da måtte jeg selvsagt gripe muligheten. Jeg, kona og hennes lillesøster mottok invitasjonen når vi nettopp hadde kommet tilbake fra stranden. Jeg merket jeg allerede var litt trøtt i hode før vi dro. Man blir gjerne litt «døsin» av å ligge i sola store deler av dagen. Det skulle uansett ikke stoppe oss, og vi dro av gårde for å møte dem på fiskestedet Lagoa de Araruama som var navnet på lagunen vi skulle prøve fiskelykken. De hadde dratt en stund i forveien, og vi kjørte oss vill et par ganger før vi fant dem igjen. Var gøy å se svigermor igjen, hun er alltid i godt humør og en meget ivrig fisker. Hun var ikke alene, hun hadde med seg et par andre hjelpere også.

Og hjelpere trenger man for å fiske reker. Man måtte dra dette enorme nettet, en på hver side, og skrape etter havbunnen. Det var veldig grunt i lagunen, så vi trengte ikke bekymre oss for drukningsulykker. Vi byttet på å dra dette nettet, og det var utrolig slitsomt, men spennende når vi fikk nettet på land. Vi fikk en del reker og krabber per tur, men det var allikevel vanskelig å finne de igjen pga all bunnslammet som også lå i nettet. Den grønne mosen jeg ikke kan navnet på som lå i nettet (Tang,Tare?) måtte forsiktig fjernes for å se om det var reker gjemt imellom lagene. Jeg var egentlig mest redd for å bli klipt i fingrene av disse krabbene som også ble liggende mellom den grønne, moselignende havbunnen som fulgte med nettet. Hun ene tanten til kona som også var med sa at jeg ikke trengte å være redd, det hadde vært verre om den hadde bitt meg i tissen. Alltid litt frekk i munnen den dama, men har truffet henne før så jeg vet sånn ca hva slags humor hun har.

Rensinga av nettet når det var dratt på land var utrolig mye jobb.

Det var egentlig en ganske interessant fiskemetode, men jeg merket det utrolig fort i ryggen. Jeg er nok ikke vant til å være så aktiv, men til mitt forsvar hadde jeg vært på stranden tidligere å tatt noen svømmetak i havet så jeg var som nevnt litt sliten før jeg kom. Konas lillesøster på 14år var mest ivrig på å plukke opp noen småfisk å putte i en liten kopp med vann som jeg fikk beskjed om å ta et bildet av, noe jeg selvfølgelig gjorde.

Småfisk som ble samlet opp av konas lillesøster. Jeg fikk pent beskjed om å ta et bildet.

Stedet vi fisket på var et utrolig vakkert sted. Palmetrær, noen gamle båter som lå i vannet, og en og annen havfugl som stupte i vannet for å finne mat. Man kan virkelig slappe av på dette stedet.Det kom en tilfeldig snakkesalig eldre mann også for å gi noen fisketips. Han så ut som en fisker og han kunne både fiskesteder og ga oss tips om hvordan man skulle tilberede rekene og krabbene vi hadde fått. Grå i skjegget, i slutten av 60årene, og sigarettene ble jevnlig røykt opp tett etterfulgt av en ny en. Han mente at fisking var balsam for sjelen, og mannen så veldig avslappet og rolig ut også. Kanskje han har rett?

Det ble noen kg med reker og bøtta med krabber ble fylt opp i løpet av kvelden.

Fikk besøk av noen løshunder også. Jeg skrev en artikkel om disse hundene tidligere, men disse var veldig små. De kunne ikke være mer en noen måneder gamle og de pilte inn i skogen så fort jeg nærmet meg dem. Dumt jeg ikke hadde med meg noe mat å gi dem. Jeg syntes litt synd på dem der de sto nysgjerrig og tittet på oss. Jeg så de drev og rotet i en søppelhaug etter mat hver gang vi var litt på avstand, og hver gang det kom kjørende en bil sprang de etter bilene og bjeffet. Sikkert for å leke seg ettersom de fortsatt bare var valper.

3 nysgjerrige hunder. Det var totalt 4 av dem, men sistemann stakk inn i bushen. Han ville tydeligvis ikke være med på bildet

Etter noen timer begynte det å mørkne. Da var det på tide å komme seg hjem. Rekene og krabbene fikk de andre beholde. Jeg var såpass takknemlig for å bli bedt med på rekefiske for første gang, så det var belønning mer enn nok.