Sommeren regner bort

Svigerforeldrene mine bor i utkanten av Sao Pedro, en by jeg har skrevet om flere ganger. De siste dagene har det kommet forferdelig mye regn, og regn på landsbygda kan ofte gi fryktelig mye jobb. Hele huset de bodde i ble oversvømt av regnvann og ettersom mange av veiene er jordveier dro vannet med seg masse gjørme inn i huset og rundt resten av eiendommen. I sånne tilfeller er det greit med en storfamilie så alle kan hjelpe til å ta i et tak. Dugnadsånden lenge leve.

Etter oppryddingen ble det en tur ut i gaten. Jeg bodde i denne bydelen en periode for lenge siden og har mange gode minner herifra. Miljøet har blitt litt hardere de siste 10årene. Nå har det blitt mer narkotika i gatene og drap skjer oftere en før. De stenger skolene også i perioder så bander skal gjøre opp hva de nå krangler om. Man blir også tvingt til å velge internettleverandør som de kriminelle bestemmer. De skal jo sikkert ha sin del av kaka. Kjedelig at det har blitt sånn når jeg har så gode minner om stedet. Prisene her er jo billigere en mange andre steder. En stor øl her koster 4real.

Etter all jobbinga måtte det mat til. Frango assado, helstekt kylling er grei mat etter en dugnadsånd. Kylling med tilbehør som var nok til 6 personer kom på ca 150kr, med ei stor brusflaske. Som nevnt er det billig her. Jeg fikk streng beskjed av eieren av stedet at hun ikke skulle være med på bilde. Hun likte ikke sosiale medier og å bli tatt bilde av. Jeg synes det var rart. Det var ei flott dame. Hyggelig var hun også.

Kokosnøtter rett fra palmetreet i hagen

Startet dagen i dag med å stikke ut i hagen for å hente meg noen forfriskende kokosnøtter. Jeg plantet 2 trær i hagen for en del år tilbake, men det var kun det ene treet som overlevede. Til gjengjeld gir det meg mange kokosnøtter også, selv om det tar litt tid mellom hver gang jeg kan plukke de. Jeg ble litt lurt når jeg kjøpte treet. Jeg kjøpte egentlig et tre som ikke skulle bli høyere en 3meter, men dette er nok høyere en det allerede. For sent å klage nå, men problemet er at høyere treet blir, vanskeligere blir det å få tak i den herlige frukten. Jeg er ganske sikker på at det er ingenting som er en bedre kur mot fyllesyke enn et par glass med kokosvann. Folk sier ihvertfall det til meg. Jeg synes egentlig bare søvn hjelper, eller bare unngå å drikke i det hele tatt.

Det er ikke lett å åpne disse kokosnøttene, og det tar litt øvelse. Dere husker kanskje Tom Hanks i Cast Away når han prøvde og åpne denne forfriskende frukten. Det var omtrent sånn for meg første gangen også, men heldigvis har jeg fått litt trening og det går litt lettere idag. Man kan også kjøpe kokosnøttvann på gata i Brasil, men det er litt mer stas å plukke den selv. Det er også mange som serverer kokosnøtter på strendene med alkohol, som en drink, eller man kan kjøpe de rett fra lastebilen som kommer med fruktene. Hvis du skal bestille deg denne frukten er det viktig at du uttaler det noenlunde riktig. Du må si Coco sakte. Sier du det for fort betyr det møkk, noen en kamerat av meg gjorde mens selgerne lo seg ihjel. Ordene skrives nesten likt også : coco = kokosnøtt , cocô = møkk. Ganske forvirrende, men det går seg til.

Man kan også åpne kokosnøtten å spise det hvite fruktkjøttet som ligger på innsiden av skallet. Jeg synes det blir litt mye jobb, og ikke synes jeg det er like godt som selve kokosnøttvannet så det gidder jeg ikke bruke tiden på. Selve skallet kaster jeg tilbake på min egen avfallsplass i hagen. Det blir til fin matjord tilslutt for den som har tid til å vente. Ha en fin helg lesere.

En kveld i Capo Frio

Jeg og kona tok bilen og dro til den flotte strandbyen Cabo Frio og brukte kvelden der. Vi startet kvelden med et par hamburgere før vi gikk videre ned til stranden en tur. Det var mange folk der til å være sent på kvelden, men det var også 26grader i lufta så mange ville kanskje avkjøle seg litt. Det er ofte kald vind på Praia do Forte, strandens navn, og det er et flott sted å ta seg kveldsturer og kanskje en dukkert på. Jeg synes vannet ofte er litt for kaldt så jeg holdt meg på land med min bedre halvdel. Jeg kjente det lukta marihuana her og der uten at jeg skal dømme noen. Mange strandbomser liker å røyke og hvem er jeg til å dømme. Jeg synes faktisk røyken fra marihuana lukter utrolig godt, selv om jeg holder meg unna planten selv.

Vi gikk også forbi et enormt strandslott. Det finnes mange kunstnere som lager fantastiske sandslott og man betaler selvfølgelig noen kroner for å ta et bilde. Skjønner ikke hvordan folk klarer å bygge sånne flotte ting av noen sandkorn. Jeg klarer knapt å skrive navnet mitt i sanden. Det var virkelig liv ute denne kvelden og det var ikke engang helg. Strand og gateselgere overalt. Turistene har definitivt kommet til byen noe som er bra for menneskene som livnærer seg på turismen her. De har sikkert hatt det tøft mange av dem under denne koronapandemien.

Vi gikk til en park som var full av boder og telt. Sist vi var her var alt tomt, nå er det fult av folk overalt. Bildene blir ikke så gode i mørket selv om smarttelefonen jeg kjøpte bare er noen måneder gammel. Litt skuffende egentlig, men jeg får oppgradere til en bedre en om en stund. Den tar ihvertfall greie bilder på dagtid. Vi gikk rundt mellom boder og telt der det ble solgt alt fra mat, drikke og en haug med andre ting som jeg sannsynligvis aldri vil få bruk for i huset. Det er gøy å titte, men vi kjøpte ikke så mye denne dagen. Bare noen vannflasker før vi gikk videre. Det går med en del vann når man går rundt sånn. En kald øl hadde kanskje smakt bedre, men den får jeg ha til gode. Det er mange som går rundt med en ølboks i hånda nedi Brasil. Her kommer ikke politiet og heller ut ølet ditt om du drikker åpent på gaten sånn som ofte skjer hjemme i Norge.

Vi gikk til en annen park også, et stykke unna. Vi kjørte forbi der på vei til byen og vi så de hadde telt fullstappet av bøker. Da måtte vi dit. Man kan finne mange boksskatter på sånne steder, men utvalget var ikke så bra idag. Kanskje vi kom litt sent. Det var mange billigbøker som vanlige bokhandlere tar en blodpris for. Skal man kjøpe bøker er det på sånne steder man burde gå. Her var den dyreste boka 10 real.

Jeg har fortsatt en bok jeg skal lese ut før jeg kjøper flere, så kanskje jeg kjøper noen neste gang. Alle bøkene er selvfølgelig på portugisisk. Lese er en av flere metoder man kan forbedre språket på, selv om jeg i det siste har foretrukket Netflix dubbet på portugisisk.

Fisking i ferskvann i Brasil.

Denne dagen byttet vi ut fisking i havet til fisking i ferskvann. Det var som vanlig meg og svigermor som var på tur. Kona ble hjemme. Hun er som nevnt i tidligere innlegg totalt uinteressert i fisking. Denne gangen før vi dro hadde jeg stor tro på fisk ettersom jeg har fiska i ferskvann mer enn en gang hjemme i Norge. Problemet var jo selvfølgelig at disse brasilianerne hadde sin egen måte å fiske på i ferskvann også. De brukte bl.a ikke vanlig fiskestang. Den ble laget på veien dit av bambus som vokser på de fleste plasser her i Brasil. Snelle hadde man heller ikke bruk for, eller mark for den saks skyld. Vi brukte kun kylling som agn, hovedsakelig fordi det er umulig å finne mark her. Sikkert pga varmen. Jeg prøvde å finne meitemark i hagen ettersom jeg har fylt opp med både matrester og hestemøkk i en egen haug der, til ingen nytte. Stedet var knusktørt og det var ingen antydning til hverken mark eller noe som helst annet der av levende liv. Det har jo heller ikke regnet på en god stund så får håpe det kommer noen dager med regnvær snart.

Vi tok bilen til fiskestedet og jeg var sjåføren. Jeg har egentlig ikke lov til å kjøre bil nedi her mer. Det norske førerkortet er bare gyldig de første 6 månedene, men når fiskelysten overgår sunn fornuft endte jeg opp med å ta bilen uansett. Vi fant igjen stedet ganske rask. Et lite fisketjern i nabolaget Geriba som ligger i byen Buzios der vi bor. Jeg skrev en liten artikkel om nabolaget Geriba for lenge siden. Her er linken for de som vil lese : https://brasilbloggen.com/2020/10/23/geribaarmacao-dos-buzios/

Det var et vakkert lite tjern med og det var mange flotte brasilianske hus rundt vannet også. Det var ingen der vi var, kun en parkeringsplass og en del siv og gress. Det var også en annen fisker der, men han fisket med vanlig snelle og stang. Jeg så ingen fisk ved siden av han så kanskje utstyret ikke har alt og si. Det var ikke den beste dagen å dra etter fisken. Det blåste noe forferdelig når vi kom frem, uten at det stoppet oss fra å ta noen kast med bambusstengene våres. Solstoler hadde jeg også tilfeldigvis med meg baki bilen så sitteplasser var ikke noe problem. Den eneste fiskeren jeg så rundt vannet dro forholdsvis tidlig. Han ga nok opp pga den sterke vinden. Jeg og svigermor ga ikke opp så lett og vi ble værende en god stund. Vinden ble verre utover dagen og tilslutt måtte vi også gi opp og vende snuta hjem. Det ble ikke en eneste fisk heller, men det var nok ikke bambusstengene sin feil. Det var nok den sterke vinden. Vi bestemte oss for å ta turen til samme sted en annen gang, men da får vi se an været litt bedre før vi drar.

Papayatrærne gir ikke frukter.

Jeg har ikke bevisst plantet disse papayatrærne jeg har i hagen. Jeg har bare kastet ut litt matrester og tydeligvis var det nok noen papayaskall og frø som ble med i matavfallet som endte i den lille hageflekken jeg har plantet hovedsakelig banantrær. Problemet er at ingen av trærne som vokser pent og pyntelig etter hverandre mot muren gir fra seg noen som helst frukter. Da synes jeg litt av poenget å ha trærne er bortkastet, selv om de er flotte å se på og gir litt liv til en ellers så ganske trist hage. Jeg synes det er litt rart at de har vokset så mye på veldig kort tid og jeg har heller ikke vannet noen av buskene jeg har. De klarer seg godt med vannet de selv finner i jorda. Det kan da ikke være mye vann de trenger heller, det er utrolig varmt her på denne tiden. Gresset har til og med visnet noen steder på plenen, noe som skjer ofte i sommerhalvåret. Det kvikner til når regnet kommer uansett så det tar jeg helt med ro. Problemet med disse papayatrærne er at de ikke gir noen som helst frukter, og jeg fikk beskjed av en gartner at det er fordi det finnes 2 typer trær, maskuline og feminine. Det er bare de feminine som gir frukter, de maskuline gir deg ingenting. Jeg fikk også beskjed at den ene halvparten av papayafrukten har maskuline frø, og den andre har feminine. Tydeligvis er det vist bare maskuline frø som har fulgt med matavfallet, noe som er litt bittert. Jeg velger uansett å ikke fjerne de. De gir ifra seg en flott grønnfarge og det skaper da noe liv i hagen.

Jeg har ihvertfall et lite feminint tre i hagen som til nå har gitt meg en liten umoden papayafrukt. Jeg synes treet vokser mye saktere, men kanskje jorda der er noe dårligere. Det er for sent å flytte treet nå så jeg får bare takke meg med den ene frukten den gir å satse på den gir meg mer i fremtiden.

Jeg har også plantet 2 nye banantrær i hagen, men det var bare den ene som overlevde. Jeg ga de nok vann den første uka de trenger det, men den ene ble plantet der jeg har kastet mye hestemøkk. Hestemøkka har nok ødelagt røttene til den ene fordi den var altfor fersk. Hestemøkka skal som kjent brenne fra seg en stund før man skal bruke den som hagegjødsel og det tok jeg meg ikke tid til. Jeg får plante en ny en senere. Jeg har nok banantrær å ta av ettersom de sprer seg veldig fort.

Utchecking og hjemreise.

Sistedagen i Nova Friburgo var litt vemodig for både meg og kona. Det er en opplevelse å ligge og dra seg lenge på morgenen på et flott hotell og slippe unna hverdagsmas. Jeg har det forholdsvis godt til vanlig også, men det er så behagelig å sove litt ekstra på morgenen med vinduet oppe. Den friske fjellufta gjør noe med deg og fuglene som kvitrer utenfor soveromsvinduet gjør at man slapper av litt ekstra. Hotellet hadde et stort bur med forskjellige fugler som kvitret hver morgen. Ei treg skilpadde var det også der som krabbet fredelig rundt. Når jeg endelig skulle ta bilde av den fant jeg den ikke igjen. Den var nok av den sjenerte typen. Vi tok frokosten veldig tidlig den siste dagen og frokosten på stedet var bare herlig. Maten ble etterfulgt av kanskje den sterkeste kaffekoppen jeg noengang har drukket. Det blir nok ikke noe soving på bilturen hjem.

En butikk i Nova Friburgo. Stedet er kjent for billig dameundertøy
Folk hadde ofte bygget husene i fjellene som omringet byen.

Vi tok noen timer ved bassengkanten den siste dagen også før vi gikk til resepsjonen å gjorde opp hotellregningen. Jeg hadde forsynt meg med alle vannflaskene i minibaren, men alkoholen sto urørt, men det ble litt ekstra å betale uansett. Helt klart vært pengene. Regningen kom på 462 real, men vi slapp unna med 450 real fordi hotellet ikke hadde vekslepenger og fordi vi betalte kontant. Det er service det.

Den mest skremmende jordveien jeg noengang har kjørt på.

Kona kjørte mesteparten av veien og den GPSen på telefonen ville vist ha oss med på en skikkelig skogstur. Tror jeg aldri har vært så redd noengang som når jeg kjørte bilen etter den traktorveien som bl.a tok oss over en smal bru uten sikring på noen av sidene. Det sto utallige biler parkert etter veien også, folk som tok turen til elva for å bade. Jeg ville bare hjem. Vi dro langt innover den jordveien og den ble bare smalere og smalere høyere opp vi kom. Når vi sjekket kartet var vi ikke på veien mobilen viste oss og vi måtte stoppe å spørre om vei. Mannen som prøvde å gi oss veibeskrivelse var så full så han hadde problemer med å snakke. Bilen sto parkert ved siden av han og hvordan denne mannen hadde klart å ikke kjøre av veien er for meg en gåte. Vi kom oss helberget tilbake igjen, og selv om jeg nesten fikk hjerteinfarkt pga kjøreforholdene ble det tilslutt en gøy opplevelse både jeg og kona lo godt av på veien hjem. Vi stoppet til og med ved ei vakker elv og tok oss en rask dukkert. Veldig kaldt vann, men da holdt vi oss ihvertfall våkne hele turen hjem. Jeg fikk forøvrig ikke tatt noen bilder av den flotte elva. Mobilen min hadde ikke mer lagringsplass igjen.

Lumiar – For et vakkert lite tettsted.

På veien hjemover fra Nova Friburgo stoppet vi på et vakkert tettsted ved navn Lumiar. Stedet ligger ca 3okm utenfor byen og jeg må si dette stedet imponerte. Vi fikk reisetips av en selger i byen noen dager i forveien at det var verdt å besøke det lille stedet Lumiar. Mannen hadde rett, og vi var ikke de eneste som hadde tatt turen. Det var flere folk som bl.a hadde slått seg til ved elva som renner igjennom nabolaget. Folk grillet, drakk øl og hygget seg og slappet av, mens de var omringet av fjell, bambus, vann og flott natur. Jeg skjønner at folk tar turen hit. Vi hadde tenkt å overnatte på et av sovestedene det var flere av i byen, men jeg synes det var litt i dyreste laget. Vi ble enige om å ta turen tilbake med et telt engang, og heller legge en campingtur hit som mange andre allerede har gjort. Det ser ut som det er nok med campingplasser man kan slo seg ned på, men uten telt er det litt vanskelig. Vi får ha turen til gode. Det var mange småhus bygget som chaler. En fascinerende byggestil det er lett å forelske seg inn. Det lå flere av dem etter elva. Sikkert eid av folk som bruker de som feriested. De så forholdsvis tomme ut.

Chale + Et lite hus ved elva.

Det var nok av små sjarmerende spisesteder i Luminar også, men man fikk ikke sitteplasser pga koronarestriksjoner. Jeg la også merke til at mange parkerte bilene foran spisestedene og bestilte øl. Ølboksene og glassene de drakk av hadde de bare på biltaket som de brukte som bord. Folkene er tydeligvis så avslappet her at de ikke engang prøver å skjule at de kjører i beruset tilstand.

Spisestedet vi kjøpte maten vår på.

Det var ikke alle på stedet som brydde seg om korona og solgte mat som viruset ikke eksisterte, til stor forrargelse til de få som faktisk oppretthold smittevernreglene. Vi kjøpte måltidet nettopp på et av de stedene der eierne tok korona seriøst, og selv om vi måtte ta med maten og spise den ved elvebredden var det kanskje like koselig som å få sitteplass. Et bedre sted å spise maten på en i fri flott natur finnes ikke. Jeg bestile abobora com carne seca, eller gresskar med tørket kjøtt som det blir på norsk. En god matrett jeg ofte spiser hjemme også, men å få maten lagd av andre og servert er selvfølgelig litt mere stas. Jeg begynner å bli bortskjemt nå, noe man lett blir når man er på tur. Kona bestilte gris. Det har jeg forøvrig spist nok av i Norge. Hele stedet minte meg litt om Sana, et sted jeg besøkte og skrev en artikkel om for lenge siden, men jeg vet ikke hvorfor jeg likte dette stedet mye bedre. Naturen er veldig lik, nesten identisk.

Jeg og kona måtte selvfølgelig en tur til selve sentrum av tettstedet. Det var et slit å få parkering der. Vi var ikke de eneste turistene. Etter mye om og men fikk vi parkert og vi gikk til en liten innsjø midt i byen. Fiskene i vannet svømte helt til land til stor oppstandelse til folkene som satt rundt vannet og slappet av.

Stedet hadde også en liten park og selv om de fleste stedene rundt var stengt ble det et par is for å avkjøle oss litt før vi dro hjem. Det var veldig varmt her på denne tiden, men det er uansett verdt å ta turen innom. Spesielt hvis man er glad i tropisk natur. Vi skal ikke se bortifra at vi tar turen tilbake hit, da med telt og fiskestang. Den turen får vi ha til gode, for nå er det på tide å dra hjem.

En sen start på dagen

Det ble en litt tung start på dagen. Det ble nok litt for mange øl dagen i forveien. Jeg har som regel lett for å ta et par øl for mye når jeg først starter. Kona var i fin form. Selv om jeg var litt fyllesyk fikk jeg i meg en skikkelig frokost på hotellet før vi stakk en tur til sentrum. Selv om førsteinntrykket jeg hadde av byen ikke var så bra, merket jeg at å gå rundt i sentrum var hyggelig. Det var en del boder som var satt opp ved parken og jeg og kona slo av en prat med en selger som ga oss reisetips. Han mente vi skulle dra til et nabolag med navn ilumar, et lite sted vi passerte på veien til Nova Friburgo. Man får ofte god informasjon om steder om man snakker med innbyggere og lokalkjente. Et godt reisetips om man er på tur.

Varmen var nesten drepen mitt på dagen, og ettersom det meste var stengt pga korona stakk vi tilbake på hotellet. Følte som man gikk rundt i en norsk by på en søndag. Alt var stengt bortsett fra matbutikkene og bensinstasjonene. Vi bestemte oss for å slappe av i bassenget. Hotellet var såpass fint så det var helt greit å slappe av der når sola stekte som verst. Nabolaget hotellet lå på var også et veldig vakkert sted.

Kona tok en øl denne dagen også, men jeg holdt meg til vann. Kalde øl i sola selv ved et flott basseng fristet ikke idag. Kroppen fikk nok litt for mye dagen i forveien. Maten fikk vi levert til hotellet. Restaurantene kunne levere mat, men hadde ikke lov til å ha gjester. Greit nok når man befinner seg på et fint sovested selv om jeg savner å spise på en restaurant. Etter litt sløving på hotellet begynte solen å forsvinne og kvelden kom overraskende fort. Formen hadde da blitt helt fin igjen også. Fet mat og litt bading i basseng er en bra kur for fyllesyke.

Kveldene i denne byen er faktisk veldig hyggelige selv under korona. De flotte fjellene som ligger rundt byen gjør stedet til en sjarmerende småby. Byen er litt kjøligere på kveldstid også, og det er hyggelig å gå rundt å titte selv om det meste er stengt. Det føles litt som å gå rundt i en spøkelsesby selv om det er forholdsvis mye biltrafikk i sentrum. Førsteinntrykket av byen var ikke så veldig bra, men jeg merker stedet vokser på meg mer jeg tusler rundt i byen.

Kveldsmaten kjøpte vi på et padaria. Man kunne ikke plukke maten selv pga korona, så man måtte si til bakeren hva man skulle ha. I sånne tilfeller er det et must og kunne språket, men jeg behersker portugisisk rimelig greit nå. Jeg bestilte pao do queijo, ostebrød som jeg aldri kan få nok av.

En av flere mørke bakgater vi fikk forbi.
Litt sånn resident evil over dette bildet.

Vi gikk videre til et annet sted i byen, litt vekke i fra sentrum. Jeg og kona fikk en litt uhyggelig følelse av å gå der. Tomme mørke gater overalt, bortsett fra noen folk som satt på fortauskanten og drakk øl. Jeg tror ikke byen er så utsatt for kriminalitet, men stedet begynte å få en guffen atmosfære så vi bestemte oss for å gå tilbake til hotellet.

På veien tilbake gikk vi forbi mange statuer og figurer som dreide seg om religion. Religion er veldig utbredt i Brasil og denne byen er intet unntak. Selv om jeg ikke er troende så føles det som om noen passer på når man villeder seg på bortgjemte plasser og man passerer en statue av en engel eller en annen skikkelse fra bibelen. Vi kom oss trygt frem til hotellet tilslutt.

En aften i Nova Friburgo

Etter vi checket inn på hotellet som forresten var et enestående hotell. De spilte bl.a red hot chilli peppers i fellesarealet i resepsjonen og overnattingstedet hadde også en veldig flott hage med basseng, biljard og velstelt plen med sitteplasser. Mannen i resepsjonen var også en hyggelig sympatisk mann og ga oss et tips at vi bare kunne ta med drikkevarer på rommet å bruke minibaren så mye vi ville til å kjøle det ned. Dette stedet ble man nok ikke sett ned på hvis man tok noen kalde og det var nettopp det vi gjorde første kvelden også. Drikkevarene kjøpte vi ute. Vi gikk forbi en flott kirke ved navn Igreja de Santo Antônio og det gikk også en egen taubane eller heis til toppen av fjellet ved siden av for å få utsikt over byen. Denne var selvfølgelig stengt pga korona og så og si resten av byen var stengt også. Hele byen hadde rødt flagg noe vi ikke sjekka før vi dro. Jeg merket jeg hadde korona litt i bakhodet når vi gikk for å finne nærmeste matbutikk for drikkevarer. Matbutikkene var faktisk det eneste som var oppe. Alle i byen var forresten flinke til å holde avstand å bruke maske, bortsett ifra ungdommene som hang i parken da. De lever vel mer i nuet og føler seg vel litt mer udødelige enn vi godt voksne. Husker selv hvordan det var og jeg hang meg uansett ikke så mye opp i hva de drev med. Folk får leve som de vil.

Selv om både jeg og kona hadde pandemien i bakhodet forsvant nervene utover kvelden ettersom ølglassene ble fylt opp. Brasilianere er gode på alkohol. Førsteinntrykket av byen er faktisk ikke så veldig positivt. Veldig rotete, umulig å kjøre bil pga ustrukturerte gater og hele byen var mer eller mindre bygget i et stort kaos. Ingenting gir egentlig mening på dette stedet. Jeg dro jo hovedsakelig til denne fjellbyen for å komme litt unna varmen, men det er like varmt her, spesielt mitt på dagen. Fjellene rundt byen er naturligvis flotte, men de gjør også at det ikke er noe særlig vind som kan avkjøle folk når man går i byen. Stedet er også kjent for billig undertøy for kvinner. Det blir visst produsert i denne byen, men dameundertøy er egentlig ikke så veldig interessant for min del, kona derimot synes det selvfølgelig var stas. Det hjalp jo ikke så mye hvor interessert hun var i undertøy når stedene var stengt.

Selv om koronaen gjør at alle må holde stengt er det nok med folk som har gode ideer om hvordan man kan tjene seg litt ekstra. Hver gang bilistene stoppet på rødt lys kom det klovner midt i veien og sjonglerte med ringer for å tjene en slant. Artig påfunn og jeg ble stående begeistret å se på. Kona likte ikke at jeg tok bilde av dem, men så lenge de sto med ryggen til kan de vel ikke klage.

Det gikk også en flott elv som rant gjennom byen, men jeg så ingen ved ei fiskestang der så jeg regner med vannet er forurensett. Noe som elvene ofte er som renner gjennom byer. Etter noen timers gange for å bli litt kjent med byen dro vi tilbake til hotellet, satte oss ved bassengkanten med noen kalde pils. Man lever kun en gang.

Reise til Nova Friburgo

Da legger jeg og kona ut på atter en tur. Denne gangen skal vi tilbringe en helg i Nova Friburgo som er en fjellby i delstaten Rio de Janeiro. Vi har allerede besøkt nabobyene Petropolis og Teresopolis, men Nova Friburgo har vi aldri besøkt enda. Fjellbyer har som oftest et mye kjøligere klima og det skal bli herlig å komme seg litt vekk fra varmen i Buzios som har vært intens i det siste.

Det er ingen storby det er snakk om. Den har kun 191 158 innbyggere ifølge Wikipedia, men for meg er egentlig det nok folk for en helg. Vi tenkte en stund på å ta en buss til fjellbyen. Det går direktebuss fra bl.a Cabo Frio, men vi bestemte oss heller for å ta bilen. Da kan man stoppe litt på veien, ta en kaffe, strekke litt på bena og kanskje også få tatt noen vakre landskapsbilder. Byen ligger ikke mer en 140 km unna der vi bor og ifølge kartet skal man klare turen på ca 3 timer, men vi endte opp med å bruke nærmere 5timer pga alle pausene vi tok på veien. Er man på tur skal man ikke stresse og mase. Byen ligger ganske nærme storbyen Rio de Janeiro også, bare 152km unna.

Kona endte opp med å være sjåfør mesteparten av veien. Jeg har ikke gyldig førerkort lengre, men jeg kjører ofte uansett. Det norske førerkortet er visst bare gyldig de første 6 månedene man er i landet, noe jeg stusset litt over. Hvis man kjører skadefritt så lenge har det vel liten betydning om man bare fortsetter å kjøre? Jeg får håpe den unnskyldningen holder hvis jeg skulle bli tatt i kontroll en gang.

Etter en flott kjørertur med mange fine naturopplevelser kom vi frem til stedet vi skulle ligge på. Overnattingsstedet fikset vi på forhold og het Mount Everest hotel. Sovestedet var meget ordentlig og sjarmerende. Vi kunne ikke valgt et bedre sovested. Litt stiv pris. Vi betalte 450 real for 2 netter, men det er tross alt ferie i Brasil nå og hotellrom blir ofte litt dyrere. Jeg tror denne helga kommer til å bli bra uansett jeg. Kona nikket samtykkende. Nå er det å sove litt i den friske fjellufta. Det er en ny dag i morgen.