Nordmannen i Brasil med den laveste levestandarden

Jeg lever godt nedi her, ihvertfall i perioder. Nå derimot har jeg og min bedre halvdel gjort et litt merkelig valg. Vi har flyttet til en naboby ved navn Iguaba Grande og her skal vi være de neste 3 månedene. Det har blitt litt for mye stress og mas med ustabile leieboere der vi bor til vanlig, og da ble det et naturlig valg å flytte på seg for en kort periode.

Vi driver også og selger unna alt av møbler vi hadde i den gamle leiligheten våres i Buzios. Vi bestemte oss begge for å leve med minimalt med ting å bare reise rundt i Brasil for å oppleve forskjellige steder. Kona snakket om å være på reisefot et år, men vi får se hvor lenge det eventuelt må bli. Vi har ihvertfall sikret oss et hjem de neste 3 månedene før planen er å reise videre. Grunnen til det ble såpass lenge er fordi kona må fullføre et kurs i nabobyen. Jeg er ikke så kjent i denne byen selv om jeg har vært her en gang eller to før. Det skal bli gøy å utforske den og stedene rundt. Jeg er sikker på at det blir mange artikler og reisetips de neste månedene fremover.

Den første natta sov jeg godt. Jeg sovnet sliten rundt 9 tiden mens jeg hørte på en podcast med smugleren Roger Reeves. Det eneste møbelet vi har i leiligheten, en madrass liggende på gulvet gjorde jobben sin. Men å kalle det en høy levestandard er nok å dra det litt langt. Til nå er vi begge fortsatt lykkelige og det er en liten befrielse å ikke ha mye ting rundt seg. Dette tror jeg blir bra. Jeg vet dog ikke hvor lenge vi klarer å leve uten kjøleskap. Den lille leiligheten på ca3o kvadratmeter er umøblert. Nå er det ut for å ta seg en kaffe. Vi har jo heller ingen kaffetrakter så Kaffe`n må jeg ut for å kjøpe. Jeg har også en hel by å utforske som jeg ikke er så godt kjent med enda. Vil du vite mer om byen vi nå har bosatt oss i skrev jeg et innlegg om byen for lenge siden. Den har du her : https://brasilbloggen.com/2020/09/07/iguaba-grande/

Hvem spiser grisehoder?

For et merkelig sted. For et merkelig telt å selge mat fra.

Jeg og kona hadde noen småærend i den lille strandbyen Iguaba Grande. Svigermor ble også med. Hun er på utkikk etter en leilighet å leie i denne lille strandbyen. Jeg har skrevet om stedet før. Byen er vakker og ligger helt inntil en flott lagun. Det er et koselig sted å ta noen dagsturer til. Det er lang tid mellom hver gang jeg besøker byen. Den ligger litt i lengste laget unna Buzios der vi bor. Iguaba Grande er et typisk sted man kjører gjennom for å komme seg til de litt større byene rundt. Sikkert derfor stedet har en del gjennomgangstrafikk og hovedveien gjennom byen går like ved den flotte lagunen som dekker hele siden av sentrum.

Kona kjørte og vi endte opp på en liten markedsplass der de solgte diverse matvarer. Jeg viste ikke om stedet før og vi endte opp dit helt tilfeldig. Det som er så fint med å ha egen bil å kjøre rundt sånn. Det dukker opp nye steder man ikke viste fantes og man plukker opp en del ekstra reiseopplevelser hvis man har eget fremkomstmiddel.

Det var ikke så mange teltene på området, men jeg syntes den ene selgeren hadde så merkelig mat å by på. Han solgte alt av kjøttsykker av gris. Det var de hele grisehodene som lå på bordet jeg la mest merke til. Jeg var ikke klar over at folk spiste hele grisehoder, og det er en matrett jeg hverken vet hvordan man tilbereder eller hvordan man spiser. Jeg kommer nok heller ikke til å innta et tilberedt hode som middag med det første heller, og heldigvis har ikke min bedre halvdel sånne matvaner.

Jeg synes fyren hadde det så imponerende ryddig og rent på kjøttbenken sin som sto ute i det fri, kun med et lite overbygd tak av en teltduk. Jeg så knapt ei flue på området. Vet ikke helt hva hemmeligheten hans var. Vi endte opp med å kjøpe noe annet enn grisehode av den snakkesalige salgsmannen. Vi gikk for den berømte ribba. Et kjøttstykke de fleste liker og vet hva er. For å være helt ærlig har jeg ingen anelse om hvordan man tilbereder den heller, men heldigvis kan min bedre halvdel kokkelere på kjøkkenet. Jeg ender som oftest opp med å ta oppvasken.

Som nevnt tidligere var hovedgrunnen til at vi i det hele tatt dro til denne lille strandbyen å titte på noen leiligheter sammen med svigermor som har planer om å flytte hit. Hun har ikke bil og trenger oss til å kjøre seg rundt i byen. En hyggelig oppgave. Jeg liker svigermor, og jeg tipper det er mange som ikke føler det samme? Når vi kjørte rundt i varmen i denne lille sjarmerende byen fikk jeg nesten lyst til å flytte hit selv. Denne lille byen sjarmerer og man kan enkelt leie en leilighet til under 1000 reais, og det må vel kalles billig? Kanskje vi også kaster oss på flyttelasset etterhvert, men jeg er nok ikke så glad i svigermor at vi flytter sammen.

Brasil`s største Bh

Dette er den siste dagen vi skal være i Nova Friburgo. Litt synd egentlig. Jeg kunne tenkt meg å være lengre i denne byen. Det er en god del vi ikke har sett. Spesielt mye av naturopplevelsene man kan få i områdene rundt denne byen har vi gått glipp av. Det er hovedsakelig pga kulden. Det har vært veldig kaldt her disse dagene, spesielt når sola har gått ned. Hvem skulle tro kulden skulle bli et problem når man ferierer i Brasil. Vi har allerede bestemt oss for å reise tilbake hit, da på sommerstid. Det er bl.a noen fossefall byen er kjent for jeg vil tilbake for å se.

Byen jeg ikke likte så godt i starten har virkelig vokst på både meg og kona disse dagene vi har vært her. Den er jo kjent for å ha fabrikkutsalg av dameundertøy også. Jeg vet ikke hvor mye billigere det er å kjøpe undertøy her enn andre steder. Jeg som en voksen mann går ikke rundt i dameundertøy til vanlig. Men vi har uansett kjørt forbi Brasil`s største bh flere ganger tiden vi har vært her. Den står utstilt på en høyde litt utenfor sentrum. Sikkert god reklame for undertøysbutikken som ligger på samme sted. Vi dro dit for å ta en titt på fenomenet.

Vi kom dit litt sent på dagen og en som jobbet der var allerede godt i gang med å stenge sjappa si. Vi slo av en prat med fyren. «Joda, dette er Brasil`s største brystholder» sa han stolt. Den var til om med laget av stoff, hengt opp på ei metallplate som utstilling til forbipasserende biler. Det var også et skilt ved siden av som ga informasjon om underverket. Vi stakk ikke innom selve butikken for å handle, men vi dro heller en liten tur tilbake til sannsynnligsvis Nova Friburgos mest kjente park, Praça do Suspiro.

Praça do Suspiro besøkte vi kvelden før og det var et flott utested der hvor vi endte opp med å ta noen glass øl. Det blir aldri kaldt nok for et par kalde. Når vi var der var det i tillegg en markedsplass som var fylt opp av folk, der det var satt opp salgsboder som solgte diverse varer. Det mest interessante med stedet er at det går heis som tar deg med til toppen av fjellet, og jeg har vært i byen 2ganger nå uten å tørre og ta turen. Høydeskrekk spøker man ikke med, men nestegang skal jeg manne meg opp å kjøre den gondolen. Det får bli på neste tur. Nå vender vi snuta hjem

Sola kom tilbake

Nova Friburgo er en adskillig flottere by når sola skinner. Det har vært overskyet og regn en periode, men denne dagen var værgudene med oss. Men selv om sola skinte var det fortsatt kaldt. Været hadde forøvrig lite å si for denne dagen skulle jeg utforske noen kirkebygg. Blir det for kaldt kan man alltids gå inn å varme seg. Den første kirken jeg ville ta en nærmere titt på var Catedral Metropolitana Sao Joao Batista. Den ligger i sentrum og kort gange unna sovestedet vårt. Kona gikk på shopping mens jeg ivrig tok bilder av det flotte bygget. Min bedre halvdel er ikke så opptatt av religion og gjør hva som helst for å slippe unna kirkebesøk. Eller kanskje hun bare er mer opptatt av shopping? Sistnevnte er nok mer riktig. Helt greit for min egen del. Da får jeg litt tid for meg selv til å utforske katedralen. Det sto en vakt ved inngangen som målte tempen og delte ut håndsprit.Betryggende at de tar koronaviruset alvorlig i denne byen. Jeg hadde ikke antydning til feber og ble sluppet inn. Jeg kom rett inn i en gudstjeneste og alle sto oppreist. Jeg følte meg litt utilpass og at jeg ikke helt hørte hjemme der. Det var uansett ingen som la merke til at jeg kom listende så lydløs som mulig, og jeg stilte meg bakerst for å snikfotografere kirken innvendig. Jeg fikk ikke noen bra bilder. Kirken var heller ikke så imponerende sett innenfra. Etter en kort tid inne og et amen sammen med de andre i salen gikk jeg ut igjen.

Jeg var mest spent på å se den andre kirken jeg hadde lest om tidligere som het Capela Nossa Senhora De Fatima. Den lå ikke i sentrum, men 3,5km unna. Det var såpass frisk i lufta så jeg og kona spaserte dit. Kirken lå på toppen av et berg og høyere opp vi kom kaldere ble det pga vind. Det var faktisk en opplevelse å gå veien opp som ledet oss til det majestetiske bygget. Flott natur og et og annet vakkert hus som sikkert kostet en formue. Det var langt mellom naboene i dette skogsområdet. Naturen var helt fantastisk, nesten som å ta seg en flott skogstur til fjells hjemme i Norge en frisk høstdag, og høyere opp vi kom ble naturligvis utsikten bedre og bedre.

Når vi endelig kom frem var kirken stengt, men den var imponerende sett utenfra. Jeg synes nesten kirken så ut som et digert slott der den lå på toppen av berget. Kirken var så enorm at det var vanskelig å få med hele på bildet. Bygget var flottere enn bildene viser. Det var godt skiltet hele veien og enkelt å finne igjen.

Det blåste såpass kaldt at vi ble ikke på toppen der så lenge. Det var litt bittert at den majestetiske kirka var stengt, men kanskje jeg får muligheten til å se den innvendig en annen gang. Denne byen skal jeg tilbake til. Nova Friburgo blir bare bedre mere tid man tilbringer i den. Spaserturen til toppen ga mersmak så vi bestemte oss for å ta veien tilbake igjen til sovestedet. Her er det ikke snakk om å ta Taxi eller Uber, men ta seg tid til å leve og oppleve fabelaktiv natur. Når vi kom frem til sentrum viste gradestokken 6 varmegrader. Jeg har aldri opplevd Brasil så kald uansett hvor jeg har vært i landet. Det ble selvfølgelig enda kaldere når natten kom. Vi sov godt under ei varm dyne til dagen etter så kulden gikk ihvertfall ikke utover nattesøvnen.

Vi blir lengre

Jeg og kona liker byen så godt så vi bestemte oss for å være her et par dager lengre. Nova Friburgo, den lille fjellbyen kan anbefales til andre reisende. Vi fikk samme pris på sovestedet, 105 Reais per natt, selv om det var helg og da til vanlig koster mer. God service med andre ord. Leiligheten er ikke av de største, men utsikten er upåklagelig, som vist på artikkelbildet.

Vi bestemte oss for å ta bilen å reise utenfor byen denne dagen. Fjellbyen er kjent for å ha fabelaktig natur hvis man kommer litt utenfor sentrum. Planen var å besøke et sted ved navn Jardim do Nego, en park med masse skulpturer. Det sto at stedet skulle være åpent og vi sto og ringte på lenge for å komme inn, men ingen møtte oss. Merkelig. Jeg leste på nettet i ettertid at flere har hatt samme opplevelsen. Useriøst sted. Vi skulle ikke la skuffelsen ødelegge dagen. Ikke alt går som planlagt når man er på reisefot, såpass må vi uansett tåle.

Neste sted vi dro til som lå i samme område var Casa Suíça eller det sveitsiske huset direkte oversatt til norsk. Vi fant aldri ut hva som befant seg på innsiden. Selve bygget var stengt, men det var en flott park på baksiden så vi gikk dit for å tilbringe litt tid.

Du verden for et flott sted. Et stort velstelt området og det første jeg la merke til var en stor statue i midten av parken for å hedre en sveitsisk kriger. Jeg husker ikke navnet på den hedrede personen, men han sto med et armbryst over skulderen. Sannsynligvis en dyktig bueskytter. Det var en del andre bygg på området også, men de var stengt. Det eneste som var oppe var en liten flott bar det var alkohoservering på. Mange forskjellige øltyper, sannsynligvis fra Sveits. Vi holdt oss til vann. Det var flere steder å utforske utenfor sentrum så vi dro videre.

Vi hadde på forhånd lest om et lite honningmuseet som var en annen turistattraksjon som ikke lå så langt unna. Selvfølgelig måtte vi dit. Når vi kom frem var også det stedet stengt. Vi var virkelig uheldige med denne dagen. Av de 3 stedene vi besøkte var ingen åpne for publikum. Hva er egentlig oddsen for det? Vi må nok tilbake til denne byen når ting faktisk er oppe. Det var uansett en reiseopplevelse å kjøre rundt og vi har da fått sett noe denne dagen også. Selv om selve honningmuseet var stengt var det en del trafikk der. Det var utrolig flott på utsiden og mange hadde tatt med barna sine dit for å tilbringe fredagen. Butikk var det der også, som naturlig nok solgte alt som hadde med honning å gjøre. Den var ihvertfall åpen. Vi la igjen noen penger der før vi dro tilbake til sentrum av Nova Friburgo.

Området utenfor honningmuseet var imponerende

Vi stoppet på en jordbærplantasje som faktisk ble det mest interessante stedet iløpet av dagen. Plantene vokset under tak i høyden og ikke på bakken. Tok et par bilder der før vi satte oss på en flott kafe som var åpen. Vi kjøpte også ei jordbærplante de solgte på stedet jeg skal ta med hjem. Eller rettere sagt kona som absolutt skulle ha med seg den for å plante i hagen i hjemmet vårt. Stedet het Docuras Da Suely og er absolutt verdt en tur innom.

Brasil`s vakreste park?

Jeg syntes kanskje ikke byen var så imponerende ved første øyekast, men må virkelig si den begynner å imponere.

Jeg våknet tidlig som vanlig og brukte de første timene på morgenen til å finne ut hva man kan gjøre når man er i Nova Friburgo. På lista jeg søkte meg frem til på internett var Nova Friburgo Country Club på første plass. En park som ligger i sentrum. Da ble det å hive i seg en frokost på nærmeste padaria før vi tok beina fatt for å finne igjen parken. Vi gikk etter gps, men likevel klarte vi å gå oss bort. Vi endte opp i langtvekkistan før vi skjønte vi måtte snu. Litt for sløve tidlig på morgenen både jeg og kona.

Vi valgte heller å spørre folk om vei og da fant vi fram på første forsøk. Ofte så gjør jeg det for å øve meg på portugisisk, men denne gangen var jeg såpass sliten at jeg ville finne igjen parken så fort som mulig. Når vi endelig fant inngangen så burde strengt tatt både jeg og kona klart å funnet frem til stedet på litt kortere tid. Den lå i sentrum og inngangen var utrolig enkel å få øye på. Jeg må virkelig si det var verdt å ta turen hit. Inngangen var så utrolig vakker. Trær som var vokset bøyd over hele inngangspartiet som fungerte som et naturlig tak som førte deg inn i selve parken. Inngangspartiet var såpass imponerende så det ble brukt som forsidebilde på denne artikkelen.

Det var ganske strengt inne i parken. Vi fikk beskjed om at vi hverken kunne grille eller trå i gresset. Jeg gikk forbi er skilt at det i tillegg var forbudt å ta bilder med profesjonelt kamerautstyr, du vet disse store kameraene man kan zoome inn på lange avstander. Jeg bruker kun mobil uansett. Lettere å bære på og jeg trenger ikke bekymre meg for å bli ranet. Jeg skjønte dog ikke helt hvorfor de var så strenge på kamerautstyret man kunne bruke.

De hadde virkelig tatt godt vare på denne enorme parken som lå i sentrum. Nyklipt gress, vakre fontener, flotte vann omgitt av benker man kunne slappe av på. Det var ikke søppel noensteder. Alt var så ryddig. Det var uansett alle fuglene jeg la mest merke til. Jeg er en dyreelsker og alle dyr synes jeg er så fascinerende. Og når det kom en flokk med store ender som gikk og tigde mat, klarte jeg ikke å la være men måtte kaste litt mat til de. Jeg fikk fort litt dårlig samvittighet. De begynte og sloss så busta føk så fort brødbiten traff bakken.

Det er ikke sommer her nå. Faktisk ganske kaldt. 13grader viste gradestokken og som dere ser på bildene var det overskyet. Dette er faktisk den kaldeste dagen hittil på turen. Skal uansett ikke klage. Det har vært sol helt til nå. Det er også Juli i tillegg, og for de som kjenner Brasil er det en vintermåned. Byen ligger også i fjellet der det er mye kjøligere. 13 grader får i tåle.

Etter et par timer på stedet var det på tide å komme seg videre. Vi gikk ut igjen og tilfeldig fant vi et annet interessant sted ikke langt unna parken. Det er utrolig hva man kommer over når man spaserer rundt i en fremmed by. Joda, jeg har vært i Nova Friburgo før. Men jeg er langt fra kjent i fjellbyen.

Vi kom inn i et stort avsperret området som var åpent for publikum. Og hovedbygget inne på stedet var en tidligere stor tekstilfabrikk de drev å bygde om til divere butikker. Jobben var langt fra ferdig, men de stedene som var ferdig bygd var det absolutt verdt å gå rundt å titte i. Kanskje blir det en tur hit i fremtiden når hele stedet er bygd ut og oppe og går?

Det sto en del informasjon og tekst på veggene som forklarte litt om den tidligere tekstilfabrikken. Området het Espaco Arp og det er absolutt verd turen innom. Dette ble en lang dag og etter en stund gikk vi tilbake til leiligheten for å slappe av litt. Det er en dag i morgen også.

Det var da ikke hit vi skulle

Det var egentlig ikke hit vi skulle. Kona kjørte tydeligvis feil og vi endte opp i Nova Friburgo. Jeg har vært i denne fjellbyen før. Da var vi her en hel helg, men det meste var da stengt pga korona. Nå er det meste åpent og det er utrolig mye mer liv i gatene med en gang. Kanskje det ikke blir så ille å være her noen dager?

Men hvordan vi plutselig ende opp i sentrum i denne byen skjønner jeg lite av. Kona skulle bare i banken for å ordne noe og tydeligvis viste gpsèn hennes til denne fjellbyen vi er i nå. Når kona var ferdig med sitt bank ærend bestilte vi en quentinha, et måltid man selger de fleste steder i Brasil for en billig penge. Jeg fikk porsjonen ferdig pakket inn på 2minutter og vi tok måltidet i bilen på parkeringsplassen. Pris 16reais per porsjon. Kanskje ikke den mest romantiske måten å spise på, men vi orka ikke springe rundt for å finne en restaurant. Jeg blir også så matgrett når jeg er sulten så vi kjøpte mat på det første stedet vi gikk forbi i sentrum.

Når vi engang har kommet til byen, og begge er litt trøtte etter kjøreturen er det vel like greit å bare bestille noen dager på et sovested. Noe vi også gjorde. Vi endte opp med å leie en leilighet for 105 reais per natt. Flott sted var det også så vi booka for 3netter. Det var litt stas å komme til en by igjen etter noen dager på landsbygda. Jeg merket jeg ble litt stresset av all trafikken selv om min bedre halvdel kjørte. Jeg synes byen er altfor rotete i forhold til nabobyene Petropolis og Teresopolis. Sentrum gir ikke noe mening her og jeg skjønner ingenting av kjøreretningene.

Sovestedet lå i en bratt bakke litt utenfor bysentrum. Problemet var at det ikke var parkering. Og vi brukte lang tid på å finne et sted vi kunne sette fra seg bilen. Det ble et lite stykke å gå også. Noe som er et slit når man har en del bagasje å drasse på. Ettersom leiligheten lå i høyden måtte jeg slepe disse baggene oppetter asfaltvei og smale trapper for å komme i leiligheten som lå i 2etasje uten heis. Var behagelig å komme inn, pakke ut og ta seg en lang dusj.

Det var også et par små pizzaer, vannflasker og et par kjeks som vi bare kunne forsyne oss av på rommet. Sånne småting setter man pris på når man er på tur. Må si jeg gleder meg til i morgen. Men først slappe av, spise litt og forhåpentligvis få seg en lang natts søvn. På dette flotte sovestedet tror jeg det skal gå lekende lett. Imorgen venter en ny dag

Gøy på landet

Vi har virkelig kost oss disse dagene, og disse dagene har gått unna faretruende fort. Det er lett å hygge seg på den brasilianske landsbygda, men vi må komme oss videre. Livet er for kort til å tilbringe på ett og samme sted for lenge. Vi må jo også fylle på med flere reiseopplevelser og da kan man ikke sitte stille. Kona har bestemt neste reisemål som også ligger på fjellet. Jeg fikk ikke helt tak i navnet dit vi skulle, men samme kan det være. Det er hun som skal være sjåføren dit og stedet vi skal til ligger ikke mer en 20km unna. Det er også ei lita fjellbygd med få innbyggere. 9500 for å være nøyaktig. Kona bestemte stedet litt på impuls noe hun ofte gjør. Men hva pokker var det stedet het igjen?

Først må vi pakke baggene. Jeg har ikke med så mye på denne turen, men kona har med nok til å bosette seg på nytt. Vi har spist opp og drukket opp en del i minibaren også. Den regninga må selvfølgelig gjøres opp. 23 reais. Helt grei pris. Eieren av stedet ga oss beskjed om at vi kunne sjekke ut når det passet oss. For en luksus. Da trenger man ikke stresse med det. Noe jeg sjeldent gjør uansett.

Vi har begge sovet godt og er i godt mot før vi atter engang reiser til neste sted. Vi har kjøpt med nok mat å drikke på turen så det blir nok en piknik og en kaffe etter veien. Det er mange fine steder man kan stoppe når man farter rundt i fjellene.

Helt på tampen når vi skulle reise fikk vi en omvisning på tomta. Jeg ble så fascinert av vannsystemet de hadde. De fikk det gratis fra en bekk like ved og det ble fraktet til huset ved hjelp av rør. De brukte ikke strøm eller noe for å få det dit, men gravitasjon og vannet var i tillegg gratis. Jeg har jo hatt trøbbel med høye vannregninger der jeg bor og ble så utrolig nysgjerrig hvordan ting fungerte på fjellet. Solceller hadde de også. Gratis vann og gratis strøm. Kan man leve bedre? Helt selvforsynt med luksus man betaler gull og grønne skoger for i byen. Jeg har nok bosatt meg på feil sted. Jeg fikk t.o.m en pose med ferske gratis appelsiner de plukket til meg rett fra et av appelsintrærne på tomta. Jeg må nok komme tilbake. Vi takket for gjestfriheten og dro vår vei, med litt mere kunnskap enn når vi kom.

Vi ses på neste sted. Bli med på turen!

Spedbarn sover ikke så godt

Vi sovnet rett etter kveldsmaten, en usunn pizza og vi våknet vel ikke før det hadde gått 10t. Spedbarn sover ikke så godt. Det er forferdelig kaldt i fjellene her, og jeg våknet til sterk vind som fikk hele sovestedet til å riste. Å gå ut tidlig før sola varmer for fullt er en risikosport jeg ikke skal utsette meg for. Ligge under flere tepper om morgenen mens jeg venter på sola er en aktivitet jeg fint mestrer. Det eneste som fikk meg ut av senga er kaffetrakteren for så å gå tilbake med en glovarm kaffekopp. Minner meg om en kald norsk høstdag dette stedet, men jeg nyter det til det fulle.

Når kona endelig våknet dro vi ut for å utforske nabolaget. Det er hverken butikker eller kjøpesentre rundt her, men flotte fjell og fabelaktig natur har stedet nok av. Smale grusveier med litt for mange hull i, men imøtekommende biler er høflige og kjører pent på si når man møtes. Det er en fryd å bare cruise rundt i en liten bil her, spesielt når sola har kommet frem og varmer.

Vi stoppet på den ene butikken som finnes i området. Ingen stor dagligvare kjede. En liten matbutikk som selger akkurat det man trenger. Ble litt vann og kjeks, og frokosten, den tok vi i bilen. Vi brukte mye av morgenen i området før vi dro tilbake til Lumiar. Jeg kjørte og fant frem til tettstedet uten bruk av hjelpemidler. Kjørte kun etter hukommelsen. Jeg spurte min bedre halvdel om hun visste forskjellen av en mann og kvinne bak rattet? En mann trenger ikke gps for å finne frem. Jeg fikk et oppgitt blikk og selvfølgelig klarte jeg å feilparkere når vi var framme. Da var det hennes tur til å skryte på seg kvinnelige kjøre egenskaper.

Lumiar- Fra en vakker utsiktspost

Vi ble værende hele dagen i dette flotte tettstedet. Vi gikk gjennom hele området og satte oss på tilfeldige steder for å slappe av med en kaffekopp. Middag tok vi på flott restaurant også, til en billig penge. Husker ikke navnet på spisestedet.

Kirken i Lumiar.

Jeg har kjørt forbi ei kirke i området flere ganger, men aldri fått tatt et bilde av den. Det fikk jeg gjort denne dagen. Jeg er jo helt gal etter kirkebygg og de gangene jeg får se en må jeg dit. Den lå på toppen av en høyde og jeg tok beina fatt. Det er ikke noe latmannsliv jeg lever, ihvertfall ikke hele tiden. Det var en flott utsiktspost og jeg ble stående der og titte å filosofere over livet. Går det ann å ha det bedre? Etter mange timer begynte sola å forsvinne bak fjellene og kulden kom for fullt. Det blir kaldt her når sola går ned. Da tok vi bilen hjem til sovestedet. Det er en dag i morgen også.

For et vakkert sovested

Vi kom frem til slutt, men det var et blodslit for den lille bilen. Grusvei, hullete og støvete, men området var helt eventyrlig omgitt av flotte fjell og imponerende vegetasjon fra bambus og banantrær. Det var noen bakker som var såpass bratte så jeg turte nesten ikke å prøve og kjøre opp de. Det var uansett så verdt det når vi endelig kom frem. For en fin plass og vakkert sovested.

Sovestedet vi lå på. Utrolig sjarmerende omgitt av vakre fjell.

Overnattingsstedets navn var Casinha do Alto da Bocaina og kostet 160pr natt. Stedet ligger i São Pedro da Serra, den flotte fjellbygda jeg skrev om i forrige artikkel. Det lå ikke i sentrum, men litt i utkantet der man kan føle seg i ett med naturen. Steike, for en flott natur. Vi prutet ned litt over tlf. Faktisk det billigste stedet vi fant. Det er ganske dyrt å feriere på fjellet her selv i lavsesong. Men absolutt verdt det. Sovestedet var vakkert og velstelt og eieren losjet oss høflig inn på suiten. Var litt høyt over gangbrua som førte oss inn til sovestedet. Vakkert utført og stedet var omgitt av flotte farger.

utsikten fra vinduet
Møblene var også tilsalgs. Flott utført

Alt inne på stedet var tilsalgs. Bildene på veggen, pyntegjenstander og til og med kjøkkengruppen jeg tok et bildet av var tilsalgs. Vi kjøpte ikke noe av de tingene, men vi forsynte oss fra varer i kjøleskapet og av kaffen mot en liten tillegg i prisen. Såpass billig så vi valgte å ikke gå ut døra for å kjøpe noe denne kvelden. Vi var begge utslitte av natten i forveien vi sov i bilen. Vi hadde en debatt om hvem som skulle ta den første etterlengtede dusjen. Jeg tapte, men det gikk greit. Damene først er det vel noe som heter? Ingen sure miner her i gården. Etter en lang dusj var det helt ubeskrivelig å legge seg ren i en seng. Og maten fikk vi servert på døra. Eierne av stedet solgte hjemmelaget pizza, og finnes det egentlig bedre kveldsmat?