Brasilrundt

Du ser ut som wolverine

Det var det kona startet dagen med å si til meg. Du ser ut som wolverine. Det var hårsveisen hun sikta til. Ikke den veltrente kroppen til Hugh Jackman. Da var det å finne et sted som klipper hår. Frisør, eller barberaria som det kalles i Brasil, de er det mange av overalt, inkl. São João de Rei, byen vi fortsatt befinner oss i. Det var billig i denne byen også, 15reais. Etter hårklippen følte jeg meg som en ny mann og jeg og kona gikk videre.

Det finnes så mange kreative måter brasilianere klarer å tjene penger på. Det myldrer av selgere i parker, gatemusikanter, tiggere og andre folk som klarer å tjene til sitt daglige brød med kreative idéer. Jeg fikk øye på en sjonglør som sprang ut i veibanen hver gang det ble rødt lys for å underholde de ventende sjåførene med sine sjonglekunnskaper for å tjene en slant. Jeg tok et bilde av han og kona ga han litt penger. Jeg tror det er et stressende og hardt liv sånne lever. Jeg så ingen andre bilister som ga han penger. Jeg har ofte lurt på hva som får noen til å velge en sånn livsstil. Altfor uforutsigbart å ikke ha en fast inntekt og ikke vite når neste måltid vil bli. Fyren så avslappet og rolig ut, noe alle sånne virker.

Sykehuset var også et kunstverk i seg selv i denne byen

São João de Rei er en vakker by og jeg liker meg godt her. Det er en romantisk by når man går rundt i sentrum og arkitekturen tar deg med tilbake til kolonialtiden. Alle de vakre kirkene fra 1700tallet og vakre smale brolagte gater med gamle vakre bygg på hver sin side gjør at det blir en romantisk by å gå rundt i med sin bedre halvdel.

Byen er jo kjent for en rik matkultur i tillegg. Matretter med røtter tilbake til slavetiden, gullrushet og kolonialtiden og portugiserne. Maten har vi kanskje tilgode og oppleve. Jeg har spist flere ganger på et bakeri, det aller beste bakeriet jeg har spist på siden jeg flytta til Brasil. Varme middagsretter har det blitt lite av. Middagen denne dagen tok vi på et kjøpesenter på vei hjem. Kanskje ikke den mest spennende plassen å spise på, men vi ble mette ihvertfall. Vanlig buffé, som var litt i dyreste laget.

Jeg kom borti en litt uheldig situasjon når jeg måtte gjøre mitt ærend på senteret. Jeg hadde litt trøbbel med å finne igjen riktig toalett, og når jeg kom frem og spurte en mann som sto foran speilet om dette var en herredo ble fyren hissig. «Du må da vel se at jeg er en mann», freste han. Kanskje det var et dumt spørsmål fra min side, men til mitt forsvar hadde fyren langt hår og ringer i ørene. Jeg tok meg god tid inne i båsen så jeg var sikker på at mannen hadde gått når jeg var ferdig.

Museu Regional de São João del Rei

Enda et museum. Det er mange av dem i São João Del Rei, byen vi befinner oss i. Vi har kun hatt fantastiske dager siden vi kom, og vi har opplevd utrolig mye. Det er derfor vi gir oss ut på sånne turer, for å oppleve nye ting vi kan leve lenge på.

Museet vi besøkte denne dagen var bygget i 1859. Det enorme bygget tilhørte João Antônio da Silva Mourão og hans familie under gullrushet. Rart og tenke på at folk faktisk har bodd i sånne enorme hus. I 1963 ble bygget gjort om til museum og ble åpent for publikum. Gratis inngang var det på stedet også. Selvfølgelig tok jeg og kona en tur dit.

Museet lå i sentrum og det var enkelt å finne igjen. Ihvertfall når man gikk etter google maps.

Det var ei hyggelig dame som tok imot oss i skranken. Alle er hyggelige i denne byen og vi har bare møtt sjarmerende og imøtekommende folk hittil på denne turen. Jeg vet ikke hva det er med folka i denne delstaten vi er i. Men man føler seg velkommen overalt. Vi måtte levere sekken og vannflaskene i skranken. De ble låst inn og vi fikk beholde nøkkelen.

Museet hadde 3 etasjer. Vakt i hver etasje. De ønsket oss pent god morgen og en hyggelig tur på stedet.

Det var mye historie om selve byen. Religion er veldig utbrett her, som de fleste steder i Brasil og det var mange religiøse skulpturer og gjenstander stilt ut.

Dette er jo fra gammelt av en gullgraver by. Og det var litt informasjon om hvordan gullet ble hentet ut på en digital skjerm. Jeg trenger vel ikke si hva slags hudfarge de folka hadde? Du tippa riktig. Slaveriet var utbrett her.

Det var stilt ut gamle møbler også. Men jeg synes nok det var mest interessant de gamle gjenstandene de brukte før. Hele 3etasjen var fylt opp av gamle vever, strykejern og en elgammel plog. Det var i tillegg stilt ut gamle kalkulatorer, fotoapparater, verktøy og div. Låst inne i glassbur.

Diverse gamøe gjenstander stilt ut i hele 3 etasjen

Jeg tok ikke noe bilde av museet utvendig, men hvis du går etter gps og du kommer til et stort hvit bygg i sentrum er du sannsynnligvis fremme. Dumt å ikke stikke innom.

Et vepsestikk i São João del Rei

Jeg har jo allerede funnet et favorittpadaria. Jeg bruker alltid å stikke dit hver eneste morgen for å kjøpe meg frokost. Den ligger i gata rett foran kirka som heter Igreja de Nossa Senhora do Carmo. Kirka jeg besøkte for en stund siden. Hvis noen er i området rådes dere til å stikke innom. Jeg er nok overbevist om at det er det aller beste bakeriet jeg noengang har spist på. De har helt enorme pão de queijo, et brasiliansk ostebrød jeg har spist opptil flere ganger om dagen siden jeg kom til byen. Jeg må nok gi bakeriet litt av skylden for de par ekstra kiloene som har sneket seg på kroppen iløpet av turen. Dietten tar jeg når jeg kommer hjem. Sånt gidder jeg ikke tenke på når jeg ferierer.

Selve byen er oppkalt etter en konge fra Portugal, João V. Jeg må ærlig innrømme jeg har tenkt lite på han mens jeg har vært i byen. Men tydeligvis har Portugal satt sitt preg på mange steder i Brasil. Og ikke alltid på en positiv måte. Et kallenavn i Brasil er å bli kalt portugeser, litt som å bli kalt svenske hjemme I Norge. Jeg personlig har ikke noe imot noen av folkene.

Ei vakker fontene jeg fikk forbi. Den minte meg litt om den jeg så i Tiradentes

En av flere vakre sjarmerende bakgater i byen

Jeg gikk rundt denne flotte byen og plutselig kjente jeg en intens svie i brystet. Det hadde tydeligvis kommet et insekt innunder t-skjorta mi. Jeg tipper det var en veps. Det svidde noe forferdelig og i ren panikk dro jeg av meg t-skjorta for å se hva det var. Litt hovent og rødt. Jo, dette må være et vepsestikk. Det er et insekt jeg har stor respekt for. Livredd blir mere riktig. Jeg turte ikke å ta på meg igjen skjorta å ble springende rundt i bar overkropp. Noe jeg egentlig ikke har brunfarge eller fysikk til. Jeg veier over 100kg. Sprade rundt i baris er ikke min greie. Jeg klarte å komme meg til leiligheten uten å få for mye oppmerksomhet fra folk. I denne intense varmen, noe som overrasket meg, er det kanskje ikke så uvanlig å gå uten skjorte. Alle jeg har sett til nå har dog hatt klærne på. Ifølge folk er det kun varmt her på sommeren. Det går ned mot 0 grader når det er vinter. Det hadde nok sett dummere ut å sprade rundt i baris på den tiden av året.

Nå er jeg på krigsstien

Neida. Det er jeg så og si aldri. Jeg er rolig anlagt og hisser meg ikke opp av småting. I byen São João del Rei finnes det ihvertfall museer, og et av dem er et krigsmuseum. Det har jeg aldri besøkt før og jeg merker jeg gleder meg litt. Vi har jo den evige runddansen på morgenen. Kona er treg å få igang, jeg prøver å stresse henne opp for å gripe dagen. Kanskje jeg ikke er så rolig anlagt allikevel. Vi kom oss ut døra tilslutt.

Jeg har vært innom museet 2ganger før, og begge gangene har det vært stengt. Alle gode ting er 3 som det sies og denne gangen var det åpent. Gratis inngang også. Vi ble møtt av noen hjelpsomme uniformerte gutter\menn som slapp oss inn og forklarte hvor inngangen var og ga oss litt annen informasjon. De så ut som noen skoleelever der de sto i uniformen sin, selv om de var bevæpnet. Ettersom de er i militæret er de nok annsett som voksne og man kan konkludere med at jeg begynner å bli en eldre middelaldrende mann.

Først gikk vi ned i en kjeller, som egentlig var stengt pga en oversvømmelse. Det var uansett der doen var og er man tissetrengt nok er det utrolig hva man utsetter seg for å tømme blæren. Jeg hoppet dristig over vannet som lå på betonggulvet for å komme meg på toalettet og i et lite øyeblikk følte jeg meg selv som er sprek soldat i sin beste alder helt til jeg så meg i speilet når jeg vasket hendene. Speilet minte meg raskt på at jeg er ingen unggutt lengre.

Jeg fikk tatt et bilde fra kjelleren før jeg gikk ut. En vegg full av diverse utmerkelser jeg ikke vet hva betyr.

Selve museet var et stort rom det var stilt ut forskjellige våpen fra 2verdenskrig. Utrolig interessant. Våpnene har nok utviklet seg mye siden den tid.

Det var mye annet fra krigen også, utstilt på bord som var dekket av glass. Var rart å se førstehjelpskittet og hva de hadde for å fikse skader på den tiden. Jeg nevte det til kona at utstyret så veldig primitivt ut. Hun mente at det er det samme utstyret de kommer til å bruke på meg når jeg skal brokkopereres. En operasjon jeg venter på, og gruer meg enda mer til etter at hun lirte ut seg den kommentaren

Museet heter Museu da FEB for de av dere som vil se flere bilder på nettet eller selv stikke innom om dere er i byen. Grat

Ei vondt tå i São João del Rei

Jeg har jo den uvanen at jeg glemmer tid og sted når jeg reiser. Jeg blir helt målløs av bygg, blir oppgiret når jeg ser nye ting og hvis man ikke følger med skjer det ulykker. Når jeg sprang rundt i byen i går og fikk øye på noe fascinerende, et gammelt kirkebygg på toppen av et berg, fikk jeg igjen den ut av kroppen opplevelsen. Jeg sprang dit så fort jeg kunne, med brasilianske slipperser og en ryggsekk med diverse i, og tuppa stortåa rett i en opphøyet veikant så skinnfilla fløy og blodet rant. Steike så vondt. Om jeg fortsatt sprang opp på toppen og tok bilde av kirka? Selvfølgelig. Den var dog ikke så imponerende på nært hold. Jeg ble litt skuffa når jeg sto foran den mens blodet rant.

Smertene ble verre når jeg kom hjem i leiligheten. Tåa lå å dunka og pulserte utover kvelden. Fin måte å telle hjerterytmen og ta blodtrykket på. Det gjorde jeg for en stund siden uansett og alt sto bra til, da på et legekontor. Selv med ei vondt tå skal jeg ut idag for å utforske byen.

Jeg fikk jo lest en del om denne byen i går kveld. Litt historie om stedene man besøker lærer man mye av. Og det er litt rart å tenke på at går man langt nok tilbake i tid var det indianere ved navn Puris som holdt til på dette stedet. Den gang var det selvfølgelig ingen by og de levde nok mye mer primitivt enn oss. Byen ble til når en brasilianer ved navn Lourenço Costa fant gull i et fjellområde i 1704. Etterhvert ble det funnet flere steder med gull og gullrushet var igang.

Mens jeg gikk nedover den asfalterte kirkebakken, litt haltende pga den vonde tåa dukket plutselig kona mi opp på andre siden av veien. Hun gikk ut i forveien og hadde allerede funnet ei skravlebøtte av et kvinnfolk som var kjent i byen. Hyggelig dame som forklarte litt om hvor diverse severdigheter lå. Hun plukket raskt opp dialekta mi og spurte hvor jeg var fra. Hun mente folka og inkludert henne hadde en sterk dialekt også. Den kalles mineiro og skal visst være ganske populær i Brasil. Jeg hørte ikke så veldig stor forskjell. Kanskje jeg ikke snakker portugisisk bra nok enda. Hun veiledet oss til et sted kona ville se, et gastronomisk senter et stykke unna. Delstaten er kjent for mat så kanskje det blir noen matopplevelser der.

Skuffende, akk så skuffende. Et lite slitt bygg det solgtes frukt, krydder og litt andre ting fra forskjellige boder. De steinkasserollene var kanskje interessante, men jeg har ikke mulighet til å bære rundt på ett kasserollesett i Minas delstaten uansett. Dyre var de også.

Jeg stakk til parken like ved og det var nok av uteliggere der. Jeg ville ikke bry de og stakk videre til kirka like bortenfor.

Den har jeg passert flere ganger siden jeg kom til byen. Ettersom kona ble igjwm på matsenteret, og jeg visste hun kom til å bruke en evighet. stakk jeg innom denne kirka også. Det var ikke gratis her heller, men måtte betale litt for å gå inn. Det er mye penger i religion. Kirka het Igreja de Nossa Senhora do Carmo.

Selve bilde av kirka brukte jeg som artikkelbilde. Jeg synes den var fryktelig lik Igreja de São Francisco de Assis. En annen kirke jeg besøkte første dagen i byen. Hva mener du?

Et støvete mørkt togmuseum

Starter dagen med en bag rene klær. På sovestedet er det gratis vaskeri og det setter man pris på. Når jeg reiser sånn vasker jeg ofte plaggene i dusjen. Det fjerner noe av lukta, men helt rent blir det ikke. Nå er ihvertfall alle klærne rene jeg har brukt hittil på turen. Alle klærne får plass i en ryggsekk. Kona derimot måtte ha to store reisekofferter. Tipp hvem som får jobben med å slepe de ut og inn fra bilen, inn i heiser og opp trapper hver gang vi har ordnet et nytt sovested? Riktig. Du skjønner hvor jeg vil hen. Stedet vi bor på er en studioleilighet, tilgang til treningsrom, basseng og et vaskeri. Alt kunne brukes uten ekstra kostnad. Kosta ikke mer en 140 reais per natt.

Vi har trasket en del i byen. Faktisk utrolig mye. Det er en by det er lett å like. Når jeg og kona gikk rundt i byen fikk vi plutselig øye på et togmuseum. Tog har nok mye historie bak seg. Kanskje mer interessant enn først antatt. Dumt jeg ikke begynte å interessere meg for ting før i voksen alder. For en skolestudent jeg kunne ha blitt. Den første byen vi besøkte på denne turen, Juiz la Fora hadde også et togmuseum. Den stakk vi også innom. Trykk på linken for å lese om det stedet.

Store plakater med interessante faktaopplysninger. Alt på portugisisk

Jeg syntes dog ikke dette museet var like imponerende. Jeg likte det i Juiz la Fora bedre. Når man har sett ting før skal det også mer til for å bli like imponert andre gangen, men jeg synes museet var litt rotete. Det minte meg mer om en forlatt lagerbygning det sto et tog inne på. Det hang noen klokker og gamle telefoner og andre ting på veggene. De var ikke strategisk hengt opp. Virket som bare folk hadde slengt tingene tildeldigvis på veggen uten mål og mening. Lite lys inne på stedet og ikke noe særlig rent. Akkurat som et mørkt lager. Det var stilt opp noen store plakater som hadde en del interessant lesestoff, men bortsett fra det var stedet skuffende. Museet fikk vi for oss selv. Ikke en eneste turist inne selv med gratis inngang.

Da likte jeg heller mer det som var på utsiden av selve museet. Selgere som hadde stilt opp bord med diverse ting man kunne kjøpe. En liten markedsplass rett og slett. Det var også en togvogn fylt opp med gamle klær man kunne låne fra før i tiden for å ta bilder. En reise tilbake i tid der man kunne leve seg inn i en verden når toget ble oppfunnet og fraktet folk fra et sted til et annet. Flotte gamle kjoler og rikmannsdresser som velstående mannfolk brukte på den tiden. For ikke å glemme den store flosshatten som var et status på rikdom og lykke. Kona synes klærne var litt støvete så vi valgte og traske videre. Men det var uansett et interessant påfunn.

Markedsplassen utenfor museet med et gammelt vogntog i bakgrunnen

Trøstespise en stinkende gris

Søndag. Søndag er ukas sløvedag. Jeg må vel innrømme at jeg er flink til det ellers i uka også. På søndager er det ihvertfall lov. Det meste er stengt i São João del Rei, byen vi er i denne dagen. Helt greit. Vi har spradet mye rundt siden vi kom hit.

Vi tok uansett en tur til sentrum. Noe var da oppe. Noen små bakerier, et par kafeer og et og annet apotek. Hvis man skal veie seg er det ofte en felles vekt som publikum kan bruke på apoteket. Det er en stund siden jeg har veid meg. Jeg hadde ikke den beste magefølelsen når jeg gikk på vekta. Det var det jeg frykta. Nåla pekte på litt mer enn 100kg. Perfekt måte å ødelegge dagen på.

Heldigvis var det et matsted oppe. Ironisk nok hjelper det å trøstespise når man blir skuffet over at man er litt for tjukk. Vi har spist der før, og sist gang lagde de så god mat. Vi fikk også beskjed at de var oppe på søndager og da skulle de lage Feijoada denne dagen. Feijoada er mat som slavene spiste og det er fra dem retten opprinnelig kom fra. Idag selges den overalt i Brasil. Matretten består av forskjellige deler fra gris som er kokt sammen med mørke brasilianske bønner.

Jeg er en matelsker og jeg er altspisende, men jeg synes ikke denne maten var av den beste. Var kokken sykemeldt? Maten smakte mye bedre sist gang. Kanskje han bare var drittlei hele jobben og egentlig ville holde hviledagen hellig. Isåfall skjønner jeg han godt. Helgejobbing er pyton. Maten lukta rart også. Kona sa det var pga at grisen var avlet opp hjemme. At den var frittgående. Jeg vet ikke. Grisen smaker da vel det samme uansett hvor den er avlet opp? Tror jeg? Jeg er ingen ekspert, men jeg spiste opp porsjonen min uansett og takket høflig for maten. Kona likte ikke maten i det hele tatt. Hun ble skuffa. Hun elsker dette matstedet og denne gangen leverte de ikke. Ettersom vi fikk så store porsjoner tok vi med restene hjem. Den smakte egentlig ikke noe bedre der pga lukta. Jeg fikk ihvertfall mettet magen ettersom kona ikke orka spise sin mat. En gris som lukter holder jeg meg unna mente hun. Reiser dere til Brasil prøv retten Feijoada, og man trenger ikke spise opp porsjonen om dere er uheldige og grisen stinker.

De vakre kirkene i byen

Vi har jo egentlig bare sløvet i leiligheten siden vi kom. Vel, vi besøke.Igreja São Francisco de Assis, den flotte kirka i sentrum. Men denne byen har mange flere. Idag skal vi prøve å få resten av de på kameraet og kanskje noen andre bilder av sentrum. Jeg elsker å traske rundt å ta bilder.

Jeg var litt trøtt i trynet. Heldigvis er det mulig å koke et par kaffekopper i den lille leiligheten vi bor i. Det sorte gull må man starte dagen med, ellers blir det tungt å komme igang med dagen. Det galer rundt omkring i byen hver dag vi våkner. Det er nok mange som har høner her også, som i Tiradentes. Byhøns er populært i delstaten Minas Gerais.

Den første kirka jeg og kona skulle besøke lå på toppen av en bakketopp. Den het Igreja Nossa Senhora das Mercês og man fikk utsikt over hele byen når man sto der. Jeg ble litt sliten av å traske opp bakken, men litt morgenstrim skader ikke. Utsiktsbildet over byen ble brukt som forsidebilde. Når jeg sto på toppen der fikk jeg se taket på de andre kirkebyggene. Alle i kort avstand fra hverandre.

På veien til den flotte kirka i høyden passerte vi et annet kirkebygg. Paróquia da Catedral Basílica de Nossa Senhora do Pilar var ikke åpen for besøkende så tidlig om morgenen, men vakker utvendig var den.

I samme gaten lå både Igreja de Nossa Senhora do Rosário og Igreja de Nossa Senhora do Carmo. Jeg må si det er vanskelig å holde styr på disse lange navnene. Ofte når jeg trasker rundt som jeg gjør når jeg reiser tar jeg notater på mobilen. Det gjorde jeg nok lurt i i denne byen. Jeg hadde aldri husket alle disse navnene.

Sentrum av byen heter Historical Center og det er nok der turistene holder til. Utenfor er ikke byen noe vakker. En helt alminnelig brasiliansk by. Kanskje litt falleferdig om det er lov å si det. Sentrum derimot er helt fabelaktig. Man føler man reiser tilbale i tid. Det myldrer av gammel arkitur og jeg får nok ikke alle de vakre byggene på kameraet. Det er faktisk vanskelig å plukke ut bildene man liker best. De blir alle så flotte når motivene er så majestetiske. Men hvilken kirke som fikk tittelen den vakreste vet jeg ikke.

En ting er ihvertfall helt sikkert. Alle kirkene så flottere ut en kirka i iguaba grande, byen vi bor i til vanlig. Den er ikke like forlokkende og her er linken for de som vil se praktbygget :http://brasilbloggen.com/2022/08/05/capela-de-nossa-senhora-da-conceicao/

Fremme i São João del Rei

Når vi kjørte inn til byen ble vi litt skuffet. Stedet så litt falleferdig ut. Halvferdige murhus man ser de fleste steder i Brasil. Byen virket veldig stor også. Mye større enn Tiradentes vi dro fra. Kanskje ikke så rart. Det bor 90 897 mennesker i São João del Rei ifølge Wikipedia.

Skuffelsen varte ikke lenge. Vi fikk ikke sjekka inn så vi parkerte ved leiligheten og gikk til sentrum for å spise. Varm by. Lite vind pga all bebyggelsen. Sola stekte mitt på dagen. Det er nok billigere her. Både vannflaskene man kjøper flere av om dagen og den daglige middagen er mye rimeligere. Enkelt å få seg en matbit for under 20reais. Husker ikke stedet vi spiste på, men kirka vi gikk forbi, den huska jeg.

Igreja São Francisco de Assis ligger i sentrum og er umulig å ikke få øye på. Jeg ble helt lamslått over hvor fantastisk den var bygget. Dette må da være den vakreste kirka jeg har sett til nå i Brasil. Ihvertfall på denne turen. Jeg var ikke den eneste som beundret byggverket. Det var utallige turister som gikk rundt kirka og tok bilder. Dette er nok et av byens hovedattraksjoner. Man skal uansett være litt forsiktig når man tar bilder. Man bør følge litt med på trafikken når man løper rundt og knipser. Lett og glemme tid og sted og jeg har vært borti noen nestenulykker når jeg løper rundt distrahert med kameraet. Jeg har enda til gode å bli påkjørt og jeg har ingen planer om å bli det på denne turen heller.

Den var åpen for publikum også. Selvfølgelig stakk jeg en tur inn. Kostet 6 reais. Utrolig Folksomt inne. Var en guide som forklarte en forsamling om kirkebygget. Jeg foretrekker heller å lese selv. Da får man informasjon i sitt eget tempo. Jeg er glad i å lese også.

Turen tok jeg alene. Kona foretrakk å vente på spisestedet. Inne i kirken var det så mange detaljer. Jeg skjønner ikke hvordan de klarte å bygge sånn. Det er nesten vanskelig å vite hvor man skal feste blikket. Man blir overveldende og målløs. Dette er imponerende.

Vi dro tilbake til sovestedet. Nå skal det slappes av ut dagen og kvelden. Vi skal utforske sentrum mer i morgen. Det er flere steder og bygg her.

Neste by — São João del Rei

Byen Tiradentes har imponert. Rolig og stille by. Vakker arkitektur. Mye historie. Jeg tror vi har sett det meste i byen, bortsett fra restaurantene det myldrer av. Vi har fokusert mest på de billige stedene å spise. De var dog vanskelig å finne. Tiradentes er ingen billig by, men utrolig sjarmerende. Vakker natur også.

Da er det uansett på tide å reise videre. Denne gangen skal vi ikke så langt. Vi skal faktisk til nabobyen som ligger 11km unna. Det skal være fint der også. Vi planlegger som vi reiser. Ikke noe stress, ikke noe mas. Jeg har ikke lest så mye om byen. Bare sett noen vakre bilder på nettet som kona viste frem. Jeg hadde faktisk aldri hørt om byen før vi dro hjemmefra. Dette blir spennende. Jeg elsker å reise sånn.

Det var jeg som var sjåfør denne gangen også. Det er kun jeg som har kjørt bilen på denne turen. Jeg merker jeg er litt stolt. Denne avstanden blir såpass kort så selve jobben var all pakkingen.

Jeg er litt sliten i hodet. Ikke pga kjøringen som det har blitt hittil på turen, men alle reiseopplevelsene. Når man opplever mye på kort tid blir det mye å ta innover seg. Den ene reiseopplevelsen etter den andre. Bilder skal tas og jeg skriver artikler og tar notater mens jeg beveger meg fra ene stedet etter det andre. Jeg liker dette nomadelivet også, så jeg klager ikke. Jeg klarer å finne roen på en måte. Noen ganger trenger man dog en hviledag. Det har vi enda ikke hatt på turen.

Kanskje blir det slappe av en dag på neste overnattingssted. Kona har ordnet en møblert leilighet. Billig var det også. Kostet ca 100 reais per natt. Bli med på turen!