Brasilrundt

Prest man skulle vært

Dette ble en impulstur. Ikke planlagt i det hele tatt. Jeg og kona trasket rundt i sentrum når vi tilfeldigvis gikk forbi Padre Toledo Museum. Vi befinner oss fortsatt i Tiradentes og det nærmer seg slutten på ferien i denne byen. Vi.må snart videre til neste. Men vi har enda til gode å besøke et museum i Tiradentes og det måtte vi jo gjøre noe med.

Det kostet ikke mer enn 10reais per person. Hun i kassa var ikke god i hoderegning. «To billetter til 20reais takk», jeg ga henne en 100reais seddel og hun klarte ikke å regne hvor mye vi skulle ha tilbake igjen. «80 reais» svarte jeg, på en hyggelig måte mens jeg smilte litt. «Jeg er flinkere med mennesker enn med tall» sa hun når hun ga meg vekslepengene. Det skal jeg tro på.

Et stilig glassbord som jeg ikke skjønte meningen av

Padre Toledo var en prest som bodde i huset som nå er gjort om til et museum. Fyren bodde fint. Stort hus og høy takhøyde. Det var nok en belønnende jobb å få en høy tittel innen religion før i tiden. Det er det kanskje nå idag også. Jeg synes kanskje det er folk i andre yrker som fortjener mer.

Det var utstilt verktøy og forklaringer på hvordan byggematerialer var brukt. Utrolig interessant. De lagde bl.a egen murstein fra gjørme før i tiden og det var disse steinene som hadde bygd opp huset. Jeg tenkte med en gang å gjøre noe lignende når jeg og kona skal bygge hus. Hun parerte med å si » du gadd knapt å flytte hagestolen foran sovestedet vårt idag tidlig. Hvordan skal du orke det»? Litt frekt sagt, men tror hun er inne på noe.

Kjelleren der jeg slo hodet til jeg nesten svimte av

Vi gikk en tur i kjelleren også. Pass på hodet sto det på et skilt før vi gikk inn. Lav takhøyde i døråpningen. Det var byttet ut en del bjelker i kjelleren og påsatt dato når jobben var gjort. Den ene muren var der fra byggeåret. På veien ut skjedde det vi ble advart mot å passe oss for. Jeg slo skallen i den lave døråpningen på veien ut å ble litt svimmel en periode. At det går ann å ha det så vondt. Kona ristet oppgitt på hodet. Null sympati fra hennes side.

Uteområdet imponerte med utstilte bilder i svart hvitt

Alt på museet var skrevet på portugisisk. Var noen gamle bilder på veggene, men synes ikke de var så interessante. Et stort speil i et rom som var litt stilig selv om jeg ikke skjønte hva det skulle representere.

Jeg synes kanskje ikke dette museet var av det mest interessante. Stikk gjerne innom og døm selv hvis dere er i Tiradentes

Hester røyker ikke marijuana

Vi har farta mye i sentrum siden vi kom til Tiradentes. Kanskje ikke så rart. Det er en koselig liten by.

Husverten vår, en utadvendt hyggelig mann tipsa oss om et fossefall ved navn Cachoeira Paulo Andre det var verdt å ta turen til. Jeg tror han er av den festglade typen. Har sett han flere ganger med en kald en i hånda. Kameratene hans ser veldig hippie ut også. Fint for han. Jeg liker typen. Lett å snakke med og veldig utadvendt. Om det er pga alkoholen eller personligheten skal være usagt.

Jeg så et skilt rett utenfor sovestedet vårt om stedet også. Jeg hadde nok tatt turen uansett. Men hyggelig at eieren er så imøtekommende og ga oss reisetips. Oppholdet blir litt bedre da. Skulle ønske jeg hadde den personligheten. Noen må vel være introverte og rolige anlagt også.

Vi tok turen litt sent på dagen. Det er altfor varmt for sånne gåturer mitt på dagen synes jeg. Varmen overrasket meg litt i Tiradentes. Jeg trodde det skulle være en god del kaldere i denne delstaten. Jeg snakket med ei dame. Det kan være kaldt også, men ikke på denne årstiden. Det er ofte ned mot null grader på vinteren. Man blir fort sliten i varmen, litt daff, på en positiv måte vel og merke.

Jeg hadde ikke de største forhåpningene til dette området. Husverten sa at det ikke var av de største fossefallene. Men både jeg og kona liker natur uansett. Spesielt brasiliansk natur. Her slipper man pakke seg inn i mye klær. Vi tok på et par shorts, slippers og ei t-skjorte. Det holdt i massevis.

1.4km unna sovestedet eller 18minuters gange ifølge det digitale kartet. Vi klarte å gå oss bort, men vi tok følge med et hyggelig par. Vi har vært i området her før når vi ufrivillig endte opp på en fjellsti. Den turen kan dere lese om her!

Når vi gikk innover jordveien som ble en sti etterhvert var det enkel gange. Utrolig enkel gange. Nesten som å gå på asfalt. Ingen bratte bakker. Ingen gjørmeaktig underlag som man kunne skli og falle. Ingen store steiner man måtte klatre over. De få hindrene som dukket opp som f.eks en smal elv var det bygget ei fin trebru over som gikk i et med naturen. Og naturen var imponerende.

Visse steder dukka det opp en veldig spesiell lukt. Den lukta er gjenkjennelig på flere steder i Brasil. Marijuana. En meget populær røyk også i Tiradentes. Vi passerte en flokk med hester. Rytterne syntes kanskje det var for slitsomt å gå. Jeg tror det var de som var synderne. Jeg tviler på det var hesten som hadde røyka.

Tok ikke lange tiden før vi var fremme til fossen. Rare fossen var det ikke, men det ble en behagelig tur. Var balsam for sjela å tilbringe en dag i naturen og få beveget kroppen litt. Dette er et av turistattraksjonene i byen av fossefall. Selv om den ikke var av de største var det vakker natur og absolutt verdt turen.

En tursti fra helvete

Uheldig med disse turstiene synes jeg. Dette er den andre turen inn i jungelen vi driter oss ut. Vi får skylde på Google maps denne gangen også. Det var den som guidet oss inn i bushen. Vi burde kanskje ha lest advarselskiltet først? Den så vi ikke før på tilbaketuren. Da var det selvfølgelig altfor sent.

Det var et fossefall vi egentlig skulle finne, men kartet ledet oss på en helt feil vei. Vi endte opp på en tursti som skulle ta oss til et fjell som het Serra de Sao Jose. Det skal visst være et kjent sted og jeg har sett navnet flere steder. Jeg har i tillegg sett fjellet fra selve sentrum av byen på lang avstand. Det så ikke så høyt ut, men terrenget så man jo ikke fra den avstanden. Ikke den veldig smale stien heller som var dekket av gudene vet hva slags insekter.

Turstien skal uansett frakte oss opptil fjellet, og selv om turen ikke var planlagt og det var et annet sted vi egentlig skulle bestemte vi oss å gå til toppen. Vi hadde jo sett fjellet fra bakken og tenkte at dette blir grei skuring.

Problemet var at vi aldri kom frem. Jeg og kona gikk i det som føltes som evigheter uten at vi så enden av turen. Er dette en sti for topptrente maratonløpere? Ikke en litt kraftig nordmann som i tillegg har dratt på seg lyskebrokk. Vi kom ganske høyt og fikk tatt et utsiktsbilde, men vi orka ikke hele turen. Ikke ville jeg noe særlig opp i høyden heller. Jeg har hatt mareritt om høyder siden fjellturen vi var på i Juiz da Fora.

Utrolig mye mygg var det der også. Helt tykke svermer som surret rundt hode på meg. Dette er et sted man bør bruke myggmelk, eller kontinuerlig gå rundt å røyke sigaretter. Noe jeg forøvrig slutta med for lenge siden. Vi ble møkklei hele greia. Manglet bare at jeg kom til å tråkke på en slange så var turen komplett. Jeg tok turen i brasilianske slippers så jeg følte meg naken på beina. Kona likeså. Jeg har i tillegg som nevnt lyskebrokk så fjellvetregelen : Det er ingen skam å snu, kunne ikke verdt mere gjeldende enn på dette stedet. Hvem skal bære meg tilbake om uhellet skulle være ute og jeg må akuttopereres.

Kona var jo ikke i sitt rette element heller. Tar på å være på tur. Svetten rant og jeg måtte bære ryggsekken. Hver gang jeg måtte stoppe for at kona skulle i sekken å hente opp vannflaska merka jeg irritasjonen kom sigende. Å bli bitt av hundre mygg mens jeg sto rolig gjorde ikke saken bedre. Hvorfor tok jeg på meg en kort shorts egentlig? Bena ble oppspist. Insektene som krøp rundt på den smale stien, spesielt maurene synes det var fryktelig interessant å utforske de bare føttene mine mens jeg sto rolig. Jeg ble heldigvis ikke bitt av de.

Vi fikk vite senere på turen at man bør ha med seg en guide som er kjent i området når man skal ta denne fjellturen. Det sto det faktisk på et advarselsskilt foran inngangen til stien også som vi så når vi endelig kom oss tilbake. Fossen vi egentlig skulle se får vi ta en annen gang.

Flott utsikt i Tiradentes

Enda en dag i sentrum. Denne dagen fikk beina kjørt seg. Vi gikk hele distansen fra sovestedet. Det er kanskje ikke den lengste fotturen den strekka ,men det var så fryktelig varmt i været. Sola grillet oss skikkelig.

Vi begynner å bli godt kjent med byen nå. Vi har vært her en stund. Det finnes en flott liten park som heter Largo das Forras i sentrum. Der sto det en del ryttere klare til å frakte turister rundt med hestene sine som sto oppstilt på rekke og rad. Jeg og kona fant ut at det var billigere å ta beina fatt, men kanskje vi får tid til en romantisk tur med hest og kjerre en annen dag. Vi får se.

Når jeg og kona gikk rundt i byen dukket det et skilt opp. Den pekte opp en veldig bratt bakke og på toppen skulle det være en severdighet. Enda ei kirke. Selvfølgelig måtte jeg opp dit i solsteika. Kona orka ikke. Hun blir litt lei i varmen og skjønte ikke helt hva jeg egentlig skulle opp der å gjøre. Jeg sprang opp med godt mot, med litt for mange kg på kroppen, mens kona ble igjen på bakkeplan og sannsynligvis tenkte sitt der hun ga meg et oppgitt blikk. Kirka var ikke av de vakreste. Den var faktisk så lite imponerende at jeg lot være å ta et bilde av den. Men utsikten fra bakketoppen var helt fabelaktig. Det ble et vakkert artikkelbilde av hele byen Tiradentes. Nå tenker jeg kona kan angre.

Jeg tok også et par bilder av ei gate med Serra de São Jose i bakgrunnen, et fjell jeg blir godt kjent med i løpet av turen, å ikke på den positive måten.

Vi kunne ikke gå noe mer på tom mage. Og vi stakk til et sted som Tempero da Maria. Det var fullstappet av folk der og de kokkene kunne lage god gammeldags brasiliansk mat. Det er nok sånne steder folk tenker på når de sier maten fra Minas smaker fantastisk. Kokken fylte selv på tallerkenen min fra de store svarte kjelene. Hun fylte på så mye at det knapt ble plass til salat. Kokken var av den kraftige sorten og jeg har den holdningen at de ofte lager den beste maten. Dette smakte godt. Kostet ikke mer en 20reais per person heller. Det billigste måltidet til nå i Tiradentes. Det ble dog ikke noe bilde fra restauranten. Det var altfor folksomt og det gikk helt i glemmeboka.

Et dyrt brød, ei brønn og et merkelig kvinnemenneske

Denne dagen startet ikke så bra. Først gikk jeg til matbutikken og kjøpte det dyreste brødet jeg noengang har gjort i alle mine år i Brasil. 19.50 Reais måtte jeg punge ut. Hadde jeg visst prisen på forhånd hadde jeg hoppa over frokosten. Jeg betalte og tok brødet under armen og mumlet «Stive priser i Tiradentes» , mens jeg slukøret gikk min vei. Heldigvis kan ingen norsk i denne byen her. Jeg bestemte meg i tillegg og ta en helt annen vei tilbake. Jeg er av den typen at jeg tror jeg har god retningssans mens jeg egentlig aldri helt vet hvor jeg er. Selvfølgelig gikk jeg meg bort. Jeg fikk til min overraskelse øye på ei ny kirke jeg ikke hadde sett. Det ble et bilde. Jeg nekta å bruke google maps for å finne tilbake til sovestedet. Jeg måtte gi meg tilslutt. Jeg gikk bare rundt i ring og var bekymret for at kona skulle sulte ihjel før jeg kom hjem med verdens dyreste brød til frokost.

Ei lita kirke som dukket opp når jeg gikk meg bort

Vi hadde begge lyst på øl denne dagen. Men vi har bestemt oss for å ikke drikke på denne turen. Vel, lommeboka har vel egentlig bestemt det for oss. Kona tok istedet en treningsøkt på sovestedet. Det går en hovedvei like forbi huset og plutselig stakk ei forbigående dame hodet inn gjennom vinduet i stua. Steike så creepy dame. Hun snakket kontinuerlig mens hun konstant smilte. Vet ikke helt hva som feilte dama. Ingen av oss fikk egentlig tak på hva hun ville heller. Hun spurte bl.a om vi kjente byen. Kanskje hun ville spørre etter veien? Plutselig så gikk hun smilende videre. Vi lukket raskt alle vinduene etter hun stakk.

Etter treningsøkta, den merkelige kvinnen og verdens dyreste brød til frokost gikk vi ut. Vi gikk oss bort for å finne ei brønn. Google maps viste feil sted, men den lå i nærheten. Poço het turistattraksjonen vi var ute etter. Direkte oversatt betyr poço nettopp brønn.

Vi tok følge med en guide som tilfeldigvis gikk med en gruppe turister forbi oss. Brønnen ble brukt for å bygge kirka Igreja Matriz de Santos Antonio som ligger like ved ifølge guiden. Selve kirka har jeg skrevet om tidligere. Jeg følte meg litt sleip ettersom jeg ikke betalte for turen. Veien til brønnen var en brolagt smal vei. Det var nok slavene som ble gående på den veien for å bære vannet til kirka som ligger like ved. Rart å tenke på. Litt ekkelt også for å være ærlig.

Vi gikk tilbake til sovestedet vårt for å slappe av der. Når vi skulle legge oss den kvelden sjekka vi om døra var låst flere ganger etter det merkelige visitten av den spesielle kvinnen. Vi sovna dog tilslutt.

Litt historie fra den vakre byen Tiradentes

Historical centro som sentrum i byen Tiradentes blir kalt er lett å like. Flotte stenlagte brede gater som leder oss til nye flotte bygg med vakker arkitektur. Man blir litt sliten av å gå i sandaler pga steinene. Anklene blir fort ømme og det er best å gå i joggesko.

Byen Tiradentes har masse små sjarmerende bakgater det er så lett å forelske seg i også, men de har derimot en stygg hisorie bak seg. Det var i disse gatene slavene gikk. De fikk ikke bruke hovedveien. Da kunne de risikere å møte på overklassen og det kunne man selvfølgelig ikke ha noe av. De fine pengesterke folka likte å ha hovedveiene for seg selv og ville ikke treffe på slavene som bygde opp byen. Helt sykt å tenke på når man går rundt i Tiradentes idag.

Den andre grunnen til disse små bakgatene var at slavene kunne komme på baksiden av huset for å gå inn der. Tjenerne i huset, altså slavene, var ikke bra nok til å bruke hovedinngangen som var på fremsiden av huset.

Den siste, og det verste poenget med disse bakgatene var at det ikke var kloakk og toalett i husene på 1700tallet, og kassen/bøtta med møkk og urin ble bare satt i bakgaten som slaven måtte bære vekk for å tømme. Hvis det ikke var nedverdigende nok kan du tenke deg hvordan de følte seg hvis man falt og fikk avføringen over seg.

En av de flere små bakgatene som slavene brukte

Navnet Tiradentes betyr fjerne tenner. Byen er oppkalt etter Joaquim Jose da Silva Xavier som var en tannlege som ble kalt Tiradentes. Han vokset opp like utenfor byen på en ranch og var lederen for den revolusjonærende bevegelsen inconfidencia Mineira som mål var å frigjøre landet fra portugeserne. Han ble tatt, dømt og offentlig hengt i 1792 og blir idag sett på som en nasjonalhelt.

Rua Direita i Tiradentes er selve symbolet på kolonialtiden i byen. Hovedveien har vakre hus på begge sider. Det var der de rike bodde, og veien er den samme nå idag. Helt uforandret. Veien er bygget med finere stein også, enn resten av byen. De rike kunne ikke risikere å få ømme føtter. Men når jeg går her selv idag synes jeg veien er ruglete å gå på. Tydeligvis hadde folk fra gammelt av enten bedre fysikk eller bedre fottøy. Vi satser på det siste. Jeg vil selvfølgelig ikke innse at jeg er i litt dårlig form.

Arkitekturen i byen imponerer både meg og kona når vi spaserer rundt her. Det er nok kirka som imponerer meg mest. Igreja Matrix de Santo Antonio som den heter rager over byen på en bakketopp. Jeg besøkte den for en stund siden, men da var den ikke oppe for publikum. Det var den denne dagen.

Da fikk jeg tatt meg en tur inn i den også. Kona ventet utenfor. Hun er ikke så interessert i religiøse monumenter og arkitektur. Jeg tror hun synes det er totalt bortkastet energi. Jeg er uenig og jeg angret ikke et sekund på at jeg måtte punge ut 7reais for å komme inn. Jeg var desidert ikke alene. Utrolig folksomt inne i bygget. Denne kirka må tjene rått på inngangsbilleten de selger i kirkeåpningen. Det var folk som satt på benkene og bedde til Gud også, mens turister sprang rundt ivrige og knipset bilder med mobilene sine. Jeg var en av dem. De reagerte ikke noe på det. Men satt der bare apatiske og fortsatte bønnen som om vi ikke eksisterte. Tålmodige og konsentrerte folk.

Da fikk dere lesere litt historie fra byen vi befinner oss i. Håper det falt i smak.

Et eventyrlig turområde i dårlig fottøy

Jeg har den vanen at jeg våkner utrolig tidlig. Et typisk A menneske. Kona derimot sover mye lengre. Våkner man ved 5tiden er det ihverfall lyst ute snart. Men morgensaktiviteter må jeg da gjøre alene. Først en kaffe, litt tannpuss for så å komme seg ut å oppleve byen før de fleste har stått opp.

Ganske behagelig. Man får byen for seg selv. Jeg startet dagen med å stikke til ei kjent fontene i byen. Den heter Chafariz de Sao Jose. Den lå ikke lange veien fra sovestedet. Det ble en flott morgenstur.

Jeg må si turistattraksjonen imponerte. Det har forresten hele byen gjort siden vi kom. Jeg vet ikke om vannet kan drikkes som renner i fontena. Jeg skjønte heller ikke hvordan vannet kom dit.

Når jeg kom hjem og leste litt ligger det et sted på baksiden av Chafariz de Sao Jose som heter Bosque da Mãe D’Agua.

Når kona våkna stakk vi tilbake dit. Et flott tursted og vi fikk svar på hvor vannet kom fra også. Vannet ble ledet frem av en liten bekk som var blitt bygget av store steiner. Og bekken ville ingen ende ta. Vi gikk for å finne enden, men ga opp. Sikkert slavene som bygde byggverket. Og de måtte ha brukt forferdelig lang tid. Jeg ble sliten bare av å se den lange steinbygde vannføringen. Stien som gikk innover jungelen var enkel å gå etter. Sykt vakker imponerende natur og når man I tillegg får brent noen kalorier mens man får tatt innover seg den ene naturopplevelsen etter den andre kan man ikke ha det stort bedre. Eneste skåret i gleden var at det begynte å regne noe helt forferdelig. Skal si været snudde brått.

Store steiner som ledet vannet frem til fontena

Trærne holdt oss noenlunde tørre og den våte naturen ga et eventyrlug preg over hele naturområdet. Det andre skåret i gleden var de brasilianske slippersene jeg gikk i. Jeg merket jeg var litt redd for slanger, men jeg så ingen. Bare en vakker blå sommerfugl. Sett den før på andre turstier, men selvfølgelig ikke den samme. Vi bestemte oss for å gå tilbake ettersom regnet ble kraftigere. Ta turen selv hvis dere besøker Tiradentes. Dere vil ikke angre.

Hvis du også trenger tursko, sjekk ut denne nettbutikken!!

Tiradentes- En sjarmerende vakker liten by

Sov som en stein første natta. Jeg var nok litt sliten etter bilturen hit. Jeg våknet av at hanen gal. Fin måte å starte dagen på. Jeg våknet i god tid før kona, men fortsatt helt uthvilt. Jeg liker dette sovestedet. Et lite sjarmerende hus med gangavstand til sentrum. Eget kjøkken har vi også. Kalle det et kjøkken er kanskje å dra det litt langt. Men vi har tilgang på to kokeplater og en kaffemaskin. Noe mer trenger man kanskje ikke heller. Og et stort kjøleskap selvfølgelig. Det holder for å få laget frokost og kveldsmat ihvertfall. Det blir nok en del matlaging her. Vi reiser på budsjett. Det var litt kaldt den første morgenen. Naboen har utallige høner. Skikkelig leven, men utrolig sjarmerende. Det er litt landsbyaktig der vi holder til. Vi føler oss trygge, noe som ikke alltid er tilfelle i de store byene. Det var litt mye mygg på soverommet. De summende insektene kunne jeg klart meg foruten. Heldigvis var det en liten gammel reisetv på rommet. Vi sovna etter en av de få kanalene den tok inn. Da hørte vi ikke myggen. Det kostet 110reais per natt å overnatte her. Det vil jeg påstå er billig. Det var utrolig mange gudsgjenstander i huset. Nesten som å komme inn i en suvenirbutikk. Det så faktisk litt rotete ut.

Jeg har sjekka litt på kartet og byen har mange turistattraksjoner. Historiske bygg og steder, museer, fossefall og turstier. Det er nesten vanskelig å bestemme hva slags turiststed jeg skal sjekke ut først. Jeg tror nok kirken Igreja Matriz de Santos Antonio er det mest kjente bygget i byen. Ikke lå det langt unna sovestedet heller. Dit tok jeg turen, helt alene grytidlig om morgenen. Kona ville slappe av på sovestedet en stund.

Jeg fant frem også. Skulle kanskje bare mangle. Jeg gikk etter en Gps. Her var det vakkert. Jeg skjønner ikke hvordan folk klarte å bygge sånne ting i gamle dager. Det måtte da ta uendelig lang tid. Ikke hadde de det samme verktøyet som de har nå idag heller. Jeg begynner alltid å tenke sånne tanker når gamle vakre byggverk med vakre utskjæringer står foran meg.

Litt synd at kona ikke ble med. Nesten ille å oppleve dette alene. Vi tar nok turen tilbake igjen hit. Byen Tiradentes minner meg litt om gamledelen i Paraty. En strandby jeg besøkte for lenge siden.

Folk er så hyggelige her. Jeg prøvde å finne et padaria, men jeg gikk bare rundt i en ring. Ikke verst å klare å gå seg bort første gangen man går ut døra. Jeg spurte et par mennesker jeg så på gata om de visste om et padaria. De mente det var bedre å kjøpe mat i butikken. Alt er så dyrt i Tiradentes. Det skal jeg tro på. Det er tross alt en turistby. Jeg synes menneskene her virker så hyggelige. Eller kanskje de merker at jeg er en positiv turist som ikke skjønner bæra av hvor jeg er eller hva jeg holder på med. Jeg vet ikke hva det er, men folk virker utrolig empatiske og jordnære her. Folk blir ikke fornærmet hvis vi ikke kjøper eller tipser noe. Sistnevnte skal være litt uklart. Jeg har bare spist på restaurant engang siden vi kom.

Tiradentes har ikke mer enn 10960 innbyggere. Når jeg gikk ut denne tidlige morgenen virket det som de fleste av de sov. Man føler seg utrolig trygg når man går rundt i denne lille byen. For en overgang å reise fra en by med over 500 000 innbyggere som Juiz da Fora. Tiradentes er en rolig og avslappende by med fabelaktig arkitektur. Dette oppholdet kommer til å bli bra.

Nervepirrende kjøretur til Tiradentes

Endelig fremme. Jeg kjørte hele veien. 150,5 km i en liten bil, i et annet land, i en helt fremmed delstat. Det er ikke så verst for en nordmann fra landsbygda i Norge. Det ble kun et stopp for en kaffe. Flott natur i Minas Gerais, delstaten vi reiser rundt i, men den forandrer seg ikke. Det blir faktisk litt ensformig landskap etter en stund. De grønne fjellene blir kun brutt opp av noen falleferdige tettsteder. Faktisk litt deprimerende. Kjøreturen var i perioder litt nervepirrende også. Det er mye tungtransport etter hovedveien og jeg ble flere ganger klemt mellom 2 lastebiler. En foran og en bak. Ganske stressende når man kjører en liten 1liters bil som egentlig egner seg best til bykjøring. Det lukter en oppgradering snart.

Vi ble vitne til en nesten ulykke også. En lastebil tok en stygg forbikjøring så lastebilen han passerte fikk sleng. Det kunne gått galt. Heldigvis klarte sjåføren å rette opp sladden før han dro av veien. Sånt er skummelt.

Passerte noen høye bruer og jeg merket jeg ble veldig preget av angst. Det regna litt i perioder så kjøreforholdene var ikke av de beste, men veiene var gode å kjøre på. Fin asfalt, brede og ingen hull man kan punktere i. Allikevel var jeg mye redd og jeg vet ikke hvor redselen kom fra. Jeg besøkte noen utsiktspister i Juiz da Fora og jeg fikk mareritt pga høydene i ettertid når jeg skulle sove. Kanskje derfor.

Bensinlampa begynte i tillegg å lyse når kvelden kom. Ekkel opplevelse i seg selv. Det skjedde selvfølgelig mitt i ingenstedsland i Minas, langt unna reisemålet vårt Tiradentes. Vi kom heldigvis frem i tide til Tiradentes og fikk stoppet på en bensinstasjon. Vi kom frem sent på kvelden. Vi dro litt for sent av gårde pga kona absolutt måtte sende tableten sin på reparasjon i Juiz da Fora. Hvorfor hun skulle styre med det rett før avreise vet jeg ikke. Men en liten krangel i bilen ble det.

Vi startet kvelden med Picanha på en restaurant som het Paz do Interior i Tiradentes. Turens dyreste måltid til nå. Jeg gikk i svime pga sult og trøtthet. Jeg orka ikke tenke på å spare penger. Det kom en kosesyk hund til bordet også. Plutselig ble jeg i bedre humør igjen. Selvfølgelig ga jeg den litt mat. Synes den var litt tykk til å være en gatehund.

Vi fant et billig sovested mens vi spiste maten og booka for flere netter. 110Reais per natt for et lite koselig hus nær sentrum.

Jeg gleder med til å utforske byen. Denne har jeg hørt mye positivt om. Nå skal det derimot soves, forhåpentligvis lenge. Nå er jeg sliten. God natt

Når karmaen biter deg i baken

Da er dagen her. Idag er det dags for utsjekking av hotell å reise videre. Vi skal til en by ved navn Tiradentes. En by jeg ikke vet så mye om, bare at det er et godt kjørestykke. 150,5km for å være helt nøyaktig. Kanskje ikke så langt, men i en 1liters liten Chevrolet er det langt nok.

Jeg våknet tidlig denne dagen også, noe jeg alltid gjør. Det er alltid litt ekstra mye jobb på dagen man skal sjekke ut av hotellet og man skal videre. Man får ofte litt blandede følelser avhengig av hvordan oppholdet har vært. Jeg tror nok jeg likte denne byen bedre enn kona. Jeg har kost meg i storbyen og kunne tenkt meg flere dager her. Jeg kjenner også på følelsen av å komme meg videre på ferden og oppleve flere reiseeventyr, spise ny mat og se en turistattraksjon eller flere. Kanskje møter vi noen hyggelige folk på turen også? Vi får håpe det.

Jeg startet dagen ved frokostbordet på hotellet. Kona sto over. Hun var mer opptatt av pakking av bagger så vi kunne komme oss videre. Hun hadde også et lite ærend i byen hun ville ordne før avreise.

Jeg tok meg god tid ved frokosten. Det er viktig å spise med begge hender når maten er gratis og man heller ikke vet når neste måltid blir. Jeg hadde jo også litt i bakhodet at lengre tid jeg bruker på frokosten, mer pakking slipper jeg unna. Jeg er litt slu sånn. Etter kanskje den lengste frokosten jeg noengang har brukt tid på, gikk jeg tilbake på hotellrommet. Kona hadde allerede stukket ut i byen for å hente en tablet hun satte til reparasjon dagen i forveien. Jeg ble sittende å vente i timesvis før hun kom tilbake. Kanskje jeg ikke var så slu allikevel, og atter engang kom karmaen å bet meg i baken. Jeg merka jeg ble litt irritert. Jeg ville bare komme meg av gårde. Etter at jeg hadde sittet og furtet for meg selv en god stund kom kona og vi fikk endelig hivd den ferdigpakkede bagasjen i bilen.

Endelig er vi på veien igjen. Ses vi i Tiradentes?