Brasilrundt

Litt selvskryt er lov

Dette blir den siste turistattraksjonen i denne byen. Vi må snart komme oss videre, men først er det et sted jeg vil se før vi pakker sammen og sier takk for oss Juiz de Fora. Og det er en utsiktspost som ligger ett stykke utenfor sentrum som heter Mirante Linhares. Det skal også ligge et fjell der som heter Morro Adonai. Jeg og kona er spente og jeg fikk æren av å være sjåfør dit.

Utrolig kronglete å kjøre i byen. Mye trafikk i sentrum og jeg brukte litt tid på å komme meg til veien som ledet oss opp i høyden. Bykjøring er kanskje ikke min sterke side, men jeg har ikke vært borti noen kollisjoner på all den tiden jeg har bodd i Brasil. Kanskje jeg vet hva jeg driver med allikevel? Litt selvskryt er lov.

Vi passerte noen slibrige nabolag i høyden, men jeg synes sånne små samfunn er sjarmerende. Selv om de stedene aldri vil vinne en pris for byens beste arkitektur virker folk til å ha et avslappende forhold til det meste i livet. Rolige anlagt med all verdens tid. Jeg snakker selvfølgelig ikke om slumområder. Der er nok levesituasjonen en helt annen. Men her, på dette stedet, var det faktisk ganske så fint.

Veien tok oss høyere og husene forsvant og selvfølgelig skulle kona sette seg på bakbeina. Dette blir for høyt, dette tørr jeg ikke. Slipp meg av her nede, på et totalt fremmed sted i et nabolag vi ikke kjenner i det hele tatt. Skjer hver eneste gang og jeg må hver eneste gang overbevise henne om at det kommer til å gå bra.

Veien ble utrolig smal. Jeg møtte mange syklister. De sykla foran meg, raskere enn jeg turte å kjøre. Det gikk helt fint. For en gangs skyld irriterte jeg meg ikke av syklister som sperret veien. Her var det så smalt og så høyt at bilen knapt beveget seg forover. Jeg var livredd rett og slett. Høyder skremmer og fascinerer meg, men når bilen kom nærme kanten på fjellet og det var hundrevis av meter rett ned, merket jeg svetten silte nedover ryggen pga ren redsel. Den kunne jeg jo ikke vise til kona. Jeg overbeviste henne nettopp at dette kom til å gå kjempebra. Syklistene foran meg fortsatte også i samme tempo, ubekymret om hva som hadde skjedd hvis de syklet over kanten og rett ned i den sikre død. For noen tøffinger, tenkte jeg.

Første stoppested ble Monte Adonai. Her var det vakkert, og utrolig varmt. Jeg trodde jeg skulle smelte. Området var såpass stort så jeg var ikke kjemperedd når jeg sto der. Jeg turte dog ikke gå altfor nærme kanten. For en utsikt over byen. Noen hadde skrevet navnet på fjellet i gresset også. Vet ikke hva de hadde brukt, men stilig var det.

Neste stoppested var selve utsiktsposten Mirante Linhares. Enda vakrere. Enda litt høyere. Og litt bedre utsikt. Jeg merket jeg grudde meg til å snu bilen for å reise tilbake. Det gikk heldigvis fint.

Det jeg frykta skjedde. Det kom en møtende bil på tilbaketuren. Da ble det å ta hvem skal rygge først krigen. En diskusjon der ingen sa noe, men begge bare tittet vettskremt på hverandre, fra hvert vår sjåførsete, fra hver vår bil. Motstanderen nektet å rikke på seg, og jeg måtte bare innse tapet, sette bilen i revers mens kanten på fjellet lå rett utenfor vinduet. Heldigvis er jeg nesten like god til å rygge bakover som å kjøre fremover og vi kom oss helberget ned igjen. Som nevnt tidligere i innlegget, litt selvskryt er lov.

En imponerende utsiktspost i storbyen.

Vi prøvde å komme oss til en utsiktpost her om dagen, uten hell. Det ble for bratt opp fjellet til fots. Jeg er ingen fjellgeit, men det finnes flere utsiktsposter som er verdt et besøk i Juiz de Fora.

Den ene av de heter Mirante São Bernardo. Det skal gå vei helt opp, bilvei. Ingen klatring på denne turen. Det blir luksus. Selvfølgelig måtte jeg ta med meg kona å gå dit i solsteika. Stedet lå i tillegg ikke så langt unna hotellet. Ca 1.5km. Det må vi da klare.

Vi tok med litt flaskevann og startet turen. Jeg synes kanskje nabolaget vi kom til ikke så ut som det aller beste. Man skal vel uansett ikke dømme folk etter boligstandarden, men kona fikk ihverfall en dårlig magefølelse og ville snu. Hun er litt mer nervøs enn meg når det gjelder nye steder. Skjer som regel ikke noe mitt på dagen uansett, svarte jeg, og overtalte henne til å gå videre.

Jeg bryr meg ikke så mye om hvor jeg går. Jeg har sett verre steder enn dette. Jeg har trasket rundt mitt på natta, beruset på skumle områder. Jeg har kollapset og sovnet på gata når jeg drakk på det meste i dette landet. Dette her blir en avslappende søndagstur i parken i forhold.

Det var varmen som plaget meg verst. Vi stoppet på en bar for å kjøpe vann. Han hadde ikke noen vannflasker igjen, men han tilbudte oss tappevann fra huset hans helt gratis. Vi slo til, men jeg insisterte på å betale. Det ville han ikke høre snakk om. Vi hadde da kommet litt opp i høyden så vi ble stående å snakke en stund, mens vi i tillegg fikk nyte utsikten.

Hyggelige folk i Juiz de Fora. Men vakre er de ikke. Mye rart i denne byen. Mange snodige folk. Kona nikket enig med hodet.

Vi gikk videre. En annen snakkesalig mann ga oss veibeskrivelse. Tror han hadde drukket litt tidlig på denne dagen. Han sto utenfor et lite bakeri. Vi sto omtrent rett unna skiltet som viste veien til utsiktsposten så jeg hadde nok klart og funnet frem på egen hånd. Hyggelig at folk prøver å hjelpe, berusede eller ikke. Stedet lå et par hundre meter unna og vi kom frem etter kort gange.

Steike, for en flott utsikt man fikk over byen. Dette stedet imponerte oss begge. Man så hele byen Juiz de Fora og ettersom området var såpass stort så ble jeg ikke grepet av høydeskrekk heller.

Vi spiste litt mat på toppen vi hadde tatt med. Jeg så plutselig fjellet vi klatret i dagen i forveien. Den turen jeg måtte avbryte pga høyden. Kanskje ikke så rart. Den utsiktsposten er mye høyere enn her vi er nå.

Tilbaketuren gikk lettere. Det gikk smale trapper ned fjellet rett gjennom boligbebyggelsen. Det sto at vi ikke kunne stoppe i trappene å ta bilder. Var rart å spasere nedover de smale trappene med boliger på begge sider. Vi snakket litt med ei gammel dame som hang der. Ei snakkesalig sliten eldre kvinne som hadde bodd der i hele sitt liv. Hun hadde sikkert mange livshistorier å fortelle, men vi fikk ikke tid til å høre alle. Enda en reiseopplevelse fra Juiz de Fora.

Togmuseum i Juiz de Fora!

Rett overfor sovestedet vårt ligger det et Togmuseum. Det er grått vær og hva er da bedre enn å finne på ting som foregår innendørs.

Museets navn er Museu Ferroviário de Juiz de Fora og har en høy score på Google. Jeg har litt høye forventninger. Problemet er at det er da man som regel blir mest skuffa. Museet åpnet i 2003 og eies og driftes av Prefeitura, eller rådhuset direkte oversatt.

Vi gikk gjennom et gammelt bygg på andre siden av hotellet og krysset jernbanen. Der lå museet. Togene går gjennom byen hele tiden. En støyplage siden vi kom hit.

Selve museet var fint. Utrolig majestetisk utvendig. Vi ble godt tatt imot ved inngangen. Vi fikk spørsmål om vi kunne skrive i gjesteboka, noe vi selvfølgelig gjorde, før vi fikk lov til å traske rundt helt på egen hånd. Jeg synes det er mer behagelig og gå rundt på egenhånd uten at noen står og babler om det ene og det andre. Gratis inngang var det også. Perfekt for en gjerrigknark som meg

Jernbanen var en viktig del av denne delstaten. Minas Gerais er kjent for utvinning av mineraler. Derav navnet. Dette måtte jo fraktes rundt omkring med hjelp av nettopp jernbanen.

Jeg må si jeg er litt glad for at jeg ikke levde på den tiden. Verktøyet og gjenstandene de brukte var enorme og tunge. Det meste smidd i jern. Han som jobbet med å sende kull med den enorme jernspaden inn i ovnen så toget fikk energi til å gå fremover var nok utrolig fysisk sterk. Jeg prøvde å lette litt på spaden som hang på veggen og den var blytung. Nå idag klager folk at skolesekken veier litt for mye. Tidene har nok forandret seg, og heldigvis for det.

Alt inne på stedet var skrevet på portugisisk. Jeg skjønner det meste, men det tar litt lengre tid å få med seg ting på et annet språk. Heldigvis har jeg med meg min brasilianske kone på tur, som velvillig oversetter når det dukker opp et ord jeg ikke skjønner.

Jeg blir alltid så fascinert av disse gamle telefonene. Det var vist en amerikaner som fant opp den, og den kom til Brasil i 1876.

På utsiden var det utstilt 2 originale damp lokomotiv. Gudene vet hvor gamle de var, men de var utrolig godt vedlikeholdt. Jeg og kona fikk tatt utallige bilder der. Man fikk også gå inn i vogna. Selvfølgelig gjorde vi det også. Jeg følte meg litt som en lokfører når jeg sto inne der. Manglet bare lua. Ta gjerne turen innom om dere noengang befinner dere i byen Juiz de Fora.

Kloakklukt i gata og noen skumle ungdomspøbler

Calçadão da Rua Halfeld er ei gågate i sentrum av Juiz de Fora. Vi bor kort gange unna og stedet skal være veldig populært for turister. Stedet er av de mest kjente i byen og jeg er litt spent. Det er et flust med restauranter og butikker der og jeg har lyst til å se teateret som også ligger i gata. Navnet Halfeld har jeg sett flere steder i byen. Heinrich Halfied var en tysk ingeniør som bosatte seg i delstaten Minas og var med på utbyggingen av infrastrukturen i byen Juiz de Fora. Les gjerne mer om fyren på Wikipedia. En interessant historie som blir for lang til å gjengi i denne artikkelen.

Jeg og kona tenkte lite på han når vi gikk i den populære gågaten. Men fint var det der. Veldig fint. Spasere rundt i storbyen er behagelig. Det er så mye liv. Det skjer alltid noe. Det var faktisk så folksomt at vi måtte ta tilflukt i et lite kjøpesenter. Vi tok dagens første måltid der. Husker ikke navnet på hverken restauranten eller senteret. Men det var behagelig å komme seg litt vekk fra den myldrende gågaten. Det lukta surt flere plasser. Kloakk rettere sagt. Jeg trodde først det var nesa mi som var problemet, men kona påpekte det samme. Jeg kjente den samme lukta på spisesalen på hotellet. Lukter Juiz da Fora dritt til vanlig, eller er vi her på feil tidspunkt? Kanskje det bare er noe feil med kloakkledningene.

Inne på kjøpesenteret forsvant ihvertfall kloakklufta, heldigvis. Maten i Minas skal jo være berømt for sin gode smak. Jeg nevnte vel det i en tidligere artikkel. Maten var god også, og billig. 16reais per posjon. Kona spiste gris. Jeg pølser med ris og bønner. Standard brasiliansk måltid. Jeg vil ikke påstå den var noe stort bedre enn maten jeg spiser hjemme i Rio, men fryktelig god service. Folk er hyggelige i Minas.

Vi fortsatte spaserturen i gata Halfeld. Den var lengre enn jeg trodde. Fylt opp av gateselgere, men de var ikke av den pågående sorten. Jeg følte meg trygg når jeg gikk der. Tviholdte ikke på hverken lommebok eller gifteringen jeg betalte ca 500kr for. Flere verdisaker har jeg ikke. Den intense drittlukta kom fort tilbake. Man vendte seg til kloakklukta etterhvert. Det så ikke ut som det plagde innbyggerne heller. Litt skremmende egentlig. Kan da ikke være sunt.

I enden av gata var det en park som også het Hatfeld. Utrolig stor og fult av folk av alle mulige slag. Det er nok her byens ungdomspøbler samler seg. Så noen tatoverte smågutter som røyka på noe jeg tviler på var vanlige sigaretter.

Det var folk i alle aldre i parken. Her var alle velkomne. Noen selgere som prøvde å tjene til sitt daglige brød og noen gamle menn som satt og snakket ved noen betongbord der bordplata var dekket av et sjakkmønster. Et spill jeg elsker, men jeg så ingen av de spilte.

Det var vakker natur i den store parken og et majestetisk kirkebygg. Igreja São Sebastião er ei katolsk kirke som ikke var åpen. Jeg hadde nok ikke orka og gått inn uansett. Jeg merket jeg begynte å bli litt sliten. Palmene foran kirken gjorde at den dekte mye av forsiden på kirka, men ga en klar indikasjon på at jeg fortsatt befinner meg i et tropisk land, selv om selve storbyen jeg vanker rundt i har samme arkitektur som en hvilken som helst alminnelig by i Europa. Høye moderne bygg, brolagte gater og en mengde med folk som stresser rundt i hverdagen for å rekke og komme seg til den ene plassen etter den andre.

Kirka dekt av palmer og en haug med strømkabler

Det lå på rundt 25varmegrader når sola kom frem og gråværet forsvant. Vi ble værende i denne parken i ly for sola min kone og jeg. Men en «røyk» med ungdomspøblene som sto og hang for seg selv ble det ikke. Vi holdt oss til vann.

Nordmannen som satt gråtende på ei fjellhylle

Dette ble for tøft. Denne turen ble altfor høyt oppe. Jeg er nok en av de som trives best på bakken.

Vi er fortsatt i Juiz de Fora. Vakker by, og den har virkelig vokst på oss begge. Både jeg og kona liker oss bedre og bedre her. Dette er en typisk storby med myldrende folkeliv. Men denne byen har også flott natur og noen høyder man kan bestige. Vi har sett ut en turistattraksjon som ligger oppi fjellet. Dit dro vi idag. Eller nesten ihvertfall.

Dagen startet i grått vær, men heldigvis forsvant de gråe skyene og goværet kom. Vi skulle opp til toppen av Mirante do Morro do Imperador. En populær utsiktspost som scorer høyt på Google. Vi gleda oss. Problemet var at vi gjorde en liten feil. Men ikke bevisst selvfølgelig. Vi gikk etter google maps og for de som er litt kjent med det digitale kartet vet kanskje at man kan trykke på ikonet bil eller ikonet gående person. Ettersom vi skulle ta beina fatt trykte vi på den gående mannen. Eller kona mi som var kartleser rettere sagt. Problemet var bare at kartet viste oss korteste vei til fots og det var opp fjellet på en smal tursti.

Det var kronglete allerede starten på stien. Det var så sykt bratt så vi måtte hjelpe hverandre bare for å komme oss opp det første hinderet. Jeg måtte bruke overtalelsesevnene mine for å få kona til å fortsette. Hun ville snu, og det hadde nok vært den beste løsninga. Vi gikk uansett videre etter en liten diskusjon. Flott natur og utrolig mange vakre bambustrær på begge sider. Terrenget ble i periodevis ganske lettgåerlig også selv om det tidvis var noen veldig bratte områder.

Jeg begynte å tvile litt på konas kartleserkunnskaper. Hvis dette er et populært turiststed, hvorfor er det ingen her? Ikke en eneste person har vi sett til nå, eller hørt. Jeg spurte kona hva hun mente. «Er det ikke rart at vi er totalt alene her. At det ikke er en eneste person, en eneste lyd fra et medmenneske, hvis stedet skal være så populært. Dette er umulig riktig vei». «Jo, det er det» fikk jeg som kort svar tilbake. Vi gikk dermed videre.

Trærne forsvant etterhvert på turen og plutselig sto vi på det nakne snaufjellet. Utsikten over byen ble klarere og jeg følte meg fryktelig liten. Kona gikk bak og mente at dette går helt greit, bare å fortsette. Steike så redd jeg var. Fjellet ble enda brattere og jeg måtte sette meg på huk. Kona passerte meg på stien, nesten litt arrogant, og tok over styringa. Det ble dermed noen meter til før jeg på nytt måtte huke meg ned. Dette var høyt og sykt bratt. Utsikten var upåklagelig og jeg fikk skjelvende tatt et bilde stående før jeg atter engang satte meg ned igjen.

Dette var bare å avbryte først som sist. Jeg vil ikke risikere å bli henta av helikopter mens jeg sitter gråtende på ei steinhylle på snaufjellet i Juiz de Fora. Jeg er en mann tross alt. Hva ville folk tenke da?

Det viste seg jo senere at det faktisk går bilvei helt frem, noe jeg hadde en mistanke om på turstien. Noen fine bilder ble det ihvertfall, og en historie som sikkert kommer til å bli gjenfortalt av min kone til venner og bekjente når vi er hjemme igjen. Den starter vel noe sånt som dette: Nordmannen som satt gråtende på ei fjellhylle i Juiz de Fora

Hår i kaffen og frokost med kloakklukt

Jeg våknet altfor tidlig. Stå opp ved 5tiden når man er på ferie er ganske bortkastet. Frokosten på hotellet er ikke åpen for gjestene enda heller. Jeg var sulten og stakk ut for å finne et sted å spise. Jeg vekte resepsjonisten som tydeligvis sov på bakrommet som låste opp døra. Jeg fikk litt dårlig samvittighet fordi jeg vekte han. Jeg får gi han tips når vi sjekker ut igjen som plaster på såret.

Selv om det var grytidlig var det faktisk noen folk som hadde stått opp. Dagene starter tidlig i Juiz de Fora. Ved siden av hotellet ligger det en park jeg passerte kvelden i forveien. Praça Dr. João Penido ligger ikke mer enn 1 minutt unna og der var det allerede et par bakerier oppe. Jeg tok meg en liten kaffe og en brødblings for å få tiden til å gå. Jeg liker byen jeg. Jeg vil faktisk si jeg storkoser meg. Nå får jeg endelig kjenne på bylivet igjen. Se travle folk som skal rekke bussen tidlig og folk som rigger til bodene sine for å selge diverse mat og annet til travle forbipasserende gjør meg litt tankefull. Kanskje det er i byen jeg hører hjemme? Jeg synes selvfølgelig litt synd på uteliggerne, men de er overalt. Ingenting man får gjort med sånt. Mitt i min filosofiske tankeverden våkna jeg brått av et hår som var i kaffen og brødet jeg spiste på var borte for lengst. På tide å komme seg tilbake på hotellet. Kona må da vel ha våkna nå.

Det hadde hun og etter litt morgenstell ble det en ny frokost på hotellet. Grei Frokost, men jeg synes det ikke så rent ut der vi spiste. Lukta litt rart også. Brødskivene tok jeg ved vinduet som var åpent. Friskere lukt der. Jeg begynner å skjønne hvorfor hotellet scoret lavt på booking.com. Det går uansett fint for min del. Jeg er ikke så nøye på det. Kloakklukt mens jeg spiser derimot kunne jeg nok klart meg foruten.

Jeg og kona stakk tilbake til Praça Dr. João Penido. Det hadde blitt fryktelig mye mer liv i området litt senere på morgenen. Det er lett å bruke opp tid i Juiz de Fora. Alt er så nytt. Det virker som alle har hastverk. Det pulserende bylivet er litt av en overgang fra der vi dro fra. Iguaba Grande. Hjembyen vår har ikke i nærheten av sånne folkemengder som denne storbyen har. Jeg savner ikke landsbygda vår et sekund enda. Turen har nettopp startet og nå skal vi på en utsiktspost. Det stedet kan dere lese om i neste artikkel.

Gretten kone i storbyen

Vi vet ikke når vi reiser hjem. Turen er over når sykehuset ringer. Jeg venter på en brokkoperasjon og forhåpentligvis hjelper denne turen meg til å tenke på noe annet. Ventetiden på operasjonen er lang og mye vil skje på den tiden, særlig når man reiser rundt i delstaten Minas Gerais.

Førsteinntrykket av byen Juiz de Fora, som vi befinner oss i nå, er at den var større enn forventa. En moderne storby. Jeg visste ikke noe om byen før jeg dro, bare at den lå i delstaten Minas Gerais. Juiz de Fora er en av de største byene delstaten har. 573 285 mennesker bor i byen. Da skjønner jeg litt hvorfor det var så mye trafikk på stedet. Dette er nok ikke en by å kjøre bil i for en distrahert sjåfør som meg Bilen har vi parkert på hotellet og jeg tipper den blir stående der under hele oppholdet. Byen var mye varmere enn først antatt også. Sommeren nærmer seg.

Vi tok en kveld ute. Vi er fortsatt nybegynnere i denne byen. Alt er nytt og egentlig litt skremmende. Det var naturligvis mørkt nå vi gikk ut så sent. I tillegg var det Søndag og det meste var stengt. Utrolig rart. På en storby som dette. Litt skuffende at ingenting er åpent. Vi gikk ut for en matbit og for å bli litt bedre kjent med denne byen. Kona likte ikke stedet, men jeg synes det er litt stas å gå rundt å utforske en ny by. Det er lenge siden jeg har vært i en storby også. Byggene er så enormt høye, spesielt i sentrum. Det er klart, når det meste er stengt virker byen litt kald. Det var grått i været i tillegg, men fortsatt varmt.

Vi gikk forbi ei flott kirke. Den var utrolig vakker og majestetisk, men jeg fikk ikke tid til å gå inn. Kona var gretten. Og mer sulten hun ble, mindre medgjørlig ble hun å diskutere med. Gå inn i fantastiske byggverk, nei sånt tull hadde vi ikke tid til. Vi hadde gått et godt stykke, så kanskje hun hadde lov til å være litt lei. Jeg nøyde meg med et bilde, men jeg angret bittert i ettertid at jeg ikke gikk inn når den flotte kirka faktisk var åpen. Hva gjør man ikke for husfredens skyld. Jeg orka ikke starte ferien med en stor krangel heller. Vi fant et padaria som var åpent etter tid og stunder. Du verden, det var et populært sted. Helt fullstappet med folk som ville handle mat. Kanskje ikke så rart da nesten hele byen var stengt. Det ble litt mat før vi gikk videre og fant et annet spisested. Et annet bakeri med mindre folk. Vi spiste litt der også, og kjøpte litt vann og annet snacks som vi tok med tilbake på hotellet.

Kvinner tar med for mye bagasje på tur!

Utrolig behagelig og få lempet av alle disse reisebaggene på hotellrommet. Det var et ork å få de ut av bilen. Kona har pakket med seg så sinnsykt mye. Kvinnelig fenomen det derre der. Det meste jeg trenger på langtur får plass i en liten ryggsekk.

Hotellet som blir vårt kortvarige hjem de neste dagene ligger i sentrum i Juiz da Fora. Det heter Hotel Centenario og kostet ikke mer enn 125reais per natt. Det var billig med tanke på hvor sentralt det ligger. Jeg skal ikke påstå at hotellet holder tipp topp standard. Det kunne nok trengt et malingstrøk og en liten oppgradering. Men vi klager ikke. Det var ihvertfall heis opp til etasjen vår så vi slapp å slepe baggene opp diverse trapper. Luksus!! Rommet vi fikk lå i 6etasjen og selv om det var et gammelt hotell var det utrolig rent og pent. Utsikten fra 6 etasje var også imponerende. Jeg er egentlig ikke så glad i høyder, livredd høyder blir kanskje mer riktig, men heldigvis kunne vinduet lukkes når jeg ble for skjelven i bena. Et utsiktsbilde fikk jeg mannet meg opp å ta også, på god avstand vel og merke.

Gratis parkering var det også. Bilen ble innelåst på et området like ved og var også innbakt i prisen. Da slipper man å parkere på gaten i storbyen.

Resepsjonisten var så utrolig hyggelig og imøtekommende. Skikkelig behjelpelig med alt vi lurte på. Et vinnende vesen rett og slett. Kona fikk til og med ei gratis vannflaske når hun tok av korken på feil flaske fra kjøleskapet i resepsjonen. Det er service det. Det vanker nok tips på den fyren.

Dobbeltseng og en ekstra seng. Grei standard

Det var selvfølgelig tv på rommet og rask internett. Frokost er inkludert. Det setter man pris på når man reiser. Jeg var utrolig sliten etter kjøreturen og det var utrolig behagelig å ta seg en varm lang dusj for så å legge seg i en varm seng. Jeg er dog ikke så nøye på hvor jeg sover. Har jeg en madrass å sove på er jeg fornøyd. Har man vært en del på reisefot blir man vant til å sove de fleste steder som flyplasser, bussholdeplasser eller i et trangt sete i en bil. Luksusen er noe høyere her. Kunne faktisk tenkt meg flere netter. Det eneste skåret i gleden var toget som passerte på andre siden av veien. Det skulle vise seg at det passerte kontinuerlig gjennom hele oppholdet, men vi vendte oss til det. Det ødela ikke nattesøvnen min uansett. Jeg sov som en stein første natta i Juiz de Fora.

Fremme i Juiz de Fora

Da er vi fremme. For en biltur. For en kjøreopplevelse. Når jeg reiser som vi gjør nå får jeg en indre ro i meg. Jeg vet ikke hvor den kommer fra. Alt av stress, angst og uro forsvinner et sted på veien. Livet er helt herlig og frihetsfølelsen man får når man legger ut på sånne bilturer er ubeskrivelig. Vel, noen stressede situasjoner var vi kanskje borti. Som f.eks han som hoppa uti veien for å tydeligvis ta selvmord, eller kanskje han var rusa på et eller annet. Jeg svingte unna og unngikk han såvidt.

Litt stressende når vi passerte Rio de Janeiro også. Mye trafikk og jeg hadde i tillegg et lite koffeinsjokk. Kona var treg og jeg måtte vente i timesvis før avreise. Jeg tror jeg drakk opp 2kanner med kaffe. Overdriver ikke engang. Men vi velger å fokusere på det positive. Ferien blir bedre da. Jeg kjører jo i tillegg med ugyldig førerkort 4året på rad. Ingen kontroll heldigvis.

Juiz de Fora ligger ovenfor Petropolis, og vi passerte byen når vi kjørte hit. Vi tok hele turen uten overnatting. Det var målet. Det frista å stoppe i fjellbyen petropolis, men den tilhører Rio. Denne turen skal dreie seg om Minas Gerais og da ble det strake veien til en helt ny delstat.

På denne simple restauranten tok vi middagen

Jeg kjørte hele veien. 281km og tok kun et stopp. Det var på fjellveien opp til min favorittby Petropolis. Sjåføren må ha mat og vi stoppa på en halvferdig restaurant der bygningen virkelig trengte en oppussing. Det var slitte vegger og man kunne se upussede murvegger som trengtes å ferdiggjøres. Maten var helt grei og jeg er ikke så nøye på standarden uansett. Buffé. Jeg fylte opp full tallerken. Det eneste jeg egentlig ikke likte på stedet var det svake lyset på badet. Heldigvis så jeg det skimte hvitt der doskolen var og pga rikelig med erfaring tror jeg det meste kom dit det hørte hjemme.

Eieren av spisestedet viste oss entusiastisk rundt på eiendommen. Her er et av flere bassenger.

Eieren av spisestedet ville vise oss rundt på eiendommen. Han minte meg litt om en god gammeldags hippie. Det meste var halvferdig på hele tomta, men det var allikevel et interessant overnattingssted han hadde bygd opp over tid. Hele området var dekket av vill natur og flotte fjell. Jeg elsker sånn naturlandskap.

Det var flere bassenger som ble fylt opp av fjellvann som var bygd i forskjellige høyder på stedet. Det så ikke så rent ut. Jeg har ingen aning hva slags filtreringssystem den middelaldrende fyren hadde, men det frista lite å bade. Kona likte ikke stedet, men jeg synes sovestedet var fint. Jeg kunne tenkt meg å komme tilbake. De primitive små hyttene som var bygget av bambus og diverse planker så kanskje ikke så solide ut, men når jeg gikk inn i en av de datt jeg ihvertfall ikke gjennom gulvet. Jeg veier 100kg. Jeg spurte om tillatelse til å ta bilder av eiendommen hans til de som lurte. Jeg spørr alltid om sånt.

Jeg har kjørt oppetter disse fjellveiene før og klimaet er annerledes. Ofte regn og tåke. Det var det denne gangen også og jeg var like redd bak rattet som jeg alltid er i sånne situasjoner. Jeg så i periodevis knapt bilen foran meg. Jeg misliker denne 1liters bilen vi kjører når det blir bratt også. Den drar så dårlig. På en sånn langtur hadde jeg foretrukket en større bil. Det får bli i fremtiden.

Tåka lettet når vi passerte Petropolis og vi krysset grensa til en ny delstat. Minas Gerais er helt fremmed for både meg og kona. Ingen av oss har vært her før. Naturlandskap var litt sånn som jeg forestilte meg. Grønne berg og daler. Rancher som driver kvegdrift. Jeg ble mest imponert av hvor bra veier det var. Joda, den var veldig svingete i perioder, men asfalten virket helt ny overalt. Det er nok en del tungtransport etter disse veiene og infrastruktur er nok ikke noe de har spart penger på i Minas. Jeg har ingen anelse om hvor mange bomstasjoner vi passerte. Jeg kom ut av tellinga. Litt sånn som å kjøre bil hjemme i Norge.

Vi brukte 6timer på turen. En evighet. Ifølge gpsen skulle det gå på ca 4t. Vi har dog ikke noe stress. Vi koser oss når vi er på tur. Jeg og min bedre halvdel er uansett endelig kommet frem til reisemålet og dette kan fort bli en spennende tur.

Minas Gerais- En ny roadtrip i en ny delstat

Endelig fikk jeg overtalt kona. Hun var litt i tvil, men jeg brukte mine overtalelsesevner til å få henne med på en roadtrip i delstaten Minas Gerais. Jeg får håpe den delstaten er en del kaldere enn der vi bor. Rio de Janeiro har vært varm i det siste, spesielt Iguaba Grande der vi holder til. Minas ligger ikke ved havet, men jeg tipper vi stikker innom noen fossefall og ferskvann vi kan avkjøle oss i.

Planleggingen er ferdig og da legger vi ut på en ny tur. Vel, vi har ikke planlagt så veldig, noe vi aldri bruker å gjøre. Vi har ihvertfall pakket ned klær, litt mat og hver vår mobil. En dorull i sekken har vi sneket med også. Litt sånn i tilfelle.

Delstaten er veldig ukjent for de fleste. Spesielt for skandinavere og europeere. De fleste av turistene og andre besøkende har hørt om Rio de Janeiro og Sao Paulo, men Minas har lett for å gå i glemmeboka. Jeg tror jeg har hørt om en eneste nordmann som har bosatt seg i delstaten, de fleste har slått seg til ro helt andre steder. Men Minas er et navn som dukker opp titt og ofte når man går rundt i diverse småbyer. Spesielt i Rio. Det er ofte serveringssteder som bruker delstaten som navnevalg når de starter en restaurant eller bakeri. Det er fordi Minas er kjent for utrolig god mat og en fantastisk matkultur. Det må jo være stedet for meg. Jeg elsker mat.

Belo Horizonte er hovedstaden i delstaten. Jeg vet ikke om vi stikker innon. Enorm by og jeg er ikke den beste sjåføren. Minas skal også være kjent som en delstat der gullrushet hadde sitt opphav på 1700tallet. Portugiserne har også satt sitt særpreg på mange byer. Det var vel de som hovedsakelig nøyt godt av gullet som ble gravd frem ved hjelp av afrikanske slaver. Mange byer bærer fortsatt preg av arkitektur som spores helt tilbake til 1700 tallet, med flotte bygninger som bærer på mye historie.

Det er spesielt en by i Minas Gerais jeg har hatt lyst til å se lenge, og den heter Ouro Preto. Det blir høydepunktet for min del på denne turen. Vi har ingen anelse om hvor lenge vi skal være borte. Denne reisen kan faktisk ende opp med å bli den lengste turen vi har hatt til nå.

Vi hadde noen diskusjoner før avreise om vi skulle reise med buss eller bil. Jeg hadde foretrukket buss. Jeg synes det er litt mer avlappende. Kona fikk viljen sin og ville absolutt ta bilen, en liten 1l Chevrolet som synger på siste verset. Den er 20 år gammel og har vært mye på verksted den siste tiden. Vi får se hvordan det går. Da blir det roadtrip i Minas Gerais. Jeg merker det kribler i magen. Både av glede og redsel. Jeg er en av de få sjåførene som ikke er redd for å innrømme at jeg kanskje ikke er verdens beste sjåfør. Hvis noen bilister hisser seg opp pga ei sinke av en lusekjører som skaper kø, og de ender opp med å ta ei stygg forbikjøring i rent sinne, er ofte jeg den personen bak rattet som sitter stiv som en pinne mens bilistene kjører tutende forbi mens det koker i topplokket.

Kona ville ha bilen på service. Ikke pokker. Det har vi ikke råd til. Vi reiser på budsjett og vi får satse på skranglekassa tar oss opp i høyden. Vi skal en del meter over havet. Den første byen vi skal besøke heter Juiz de Fora og ligger 161km unna hjemmet vårt.

Bli med på turen.