Brasilrundt

Gjerrigknarkens drømmeplass

Dette stedet besøkte jeg og kona for en tid siden. Da var det matfestival her. Til vanlig er dette området et utsalgsted av det meste innen matvarer, hygieneartikler, planter og frukt. Vi brukte dagen der og selv om det var fryktelig varmt var dette en tur vi ikke angret et sekund på.

CEASP Centro de Abastecimento São Pedro da Aldeia heter stedet for de som vil ta turen dit. Området ligger i byen Sao Pedro da Aldeia, et godt stykke utenfor sentrum.

Det var en forferdelig kø motsatt vei da vi dro til området. Veiarbeid er noe herk. Vi la opp dagen så veiarbeiderne hadde dratt hjem før vi tok tilbaketuren. Da fikk vi også god tid til å utforske dette distribusjonområdet.

Vi hilste først på vakten som møtte oss på stedet. Hyggelig fyr som guidet oss til en parkeringsplass. Vi hadde nok klart det på egenhånd også, men vi var ikke så kjente på området.

Hele dette stedet er egentlig et slags stort lagerhus som inneholder masse boder. Sist gang vi var her var bodene stengt. Nå var de åpne. Og vi gjorde flere røverkjøp. Vi stoppet først på den første boden der vi kjøpte dagligvarer og de var alle mye billigere enn der vi handler til vanlig. 1kg sunne nøtter 12reais, 500g graniola 6.90 reais, 1kg mozarella til 35reais, mortadela 14reais per kg. Enda billigere hvis de ikke trengte å skjære de i skiver. De solgte kaffe der også, 500g for 15reais. En god del billigere enn på matbutikken. Jeg skriver ned noen av prisene for andre som bor i Brasil og kanskje har en viss oversikt hvor mye ting koster. Det begynner å bli dyrt i dette landet også, men her kunne man spare penger på alt man kjøpte. Dette er det man kaller gjerrigknarkens drømmested og hit blir det nok faste handleturer i fremtiden. Det selges mye frukt fra stedet også, men du må kjøpe hele kasser. Jeg spurte tilfeldigvis hvor mye bananene kostet. 80reais for 20kg. Altså 4reais per kg. Ikke så mye billigere enn i butikken. Jeg ble litt skuffa. Jeg hadde ikke hatt mulighet til å kjøpe så mye på en gang, men store familier kan sikkert spare en slant.

Var en restaurant og en kafe der også. Det ble litt for mange kaffekopper. Vi måtte tross alt drøye tiden så vi slapp køen på veien hjem. Fikk besøk av 2 flotte hunder. Disse brasilianske hundene har virkelig sansen for meg. Vet ikke hvorfor. Det sies at dyr har en sans som gjør at de ofte hilser på snille mennesker. Jeg vet ikke. Jeg tror kanskje det var pastelen til kona de egentlig sikla på, selv om jeg ser på meg som en empatisk dyreelsker. Det var begrenset hvor mange kaffekopper jeg kunne drikke uten å få magetrøbbel. Joda, det var toalett på området, men visse ærend foretrekker jeg å gjøre hjemme. Kan anbefale dette stedet til andre folk som bor i Brasil og i byene rundt. Det er noen kroner å spare.

Trykk på denne artikkelen fra forrige gang det var matfestival her.

Reklame. Trenger du hundeutstyr? Sjekk ut denne butikken.

En varm strandpromenad i vakre Brasil

Her har jeg løpt mye. Denne strandvegen strekker seg langstetter hele byen og er på hele 5.5km. Den starter ved popayestranden og den avsluttes ved Ubas stranden. Jeg har jogget etter den utallige ganger og en bedre start på dagen kan man ikke få. Jeg foretrekker å jogge på sanden, barbeint, helt til den dagen noen stjal skoene mine jeg hadde satt under et palmetre. Frekke folk, eller kanskje typen bare virkelig trengte et par sko. Han kunne i det minste spørre om å få de.

Jeg har jogget hele avstanden fra den ene til den andre siden på asfalt også. Det går en vei ved siden av hele strandlinja som kalles Orla do Iguaba Grande. Den er som nevnt på 5.5km, og er en passe joggetur, men da med sko.

Idag nøyer jeg med å gå turen. Jeg har dratt på meg lyskebrokk og venter på operasjon. Gå avstanden belaster jeg ikke kroppen. Da får jeg litt bedre tid til å ta bilder også. Ta vakre bilder er lett her. Denne dagen var litt for varm. Spaserer her mitt på dagen, uten solkrem er en liten risikosport. Heldigvis har jeg god tid og kan slappe av på de flere benkene her som er strategisk plassert under et og annet palmetre. Selvfølgelig blir det tid til en liten kopp kaffe også, litt nettsurfing og bare nyte livet. Det er viktig å sette av noen sånne dager.

Når jeg har tatt mine daglige joggeturer her, før jeg ble syk, tok jeg de alltid på morgenen. Da fikk jeg med meg soloppgangen også. En gang tok ei dame et bilde av meg her, joggende i sanden med soloppgangen i bakgrunnen. Litt synd jeg ikke spurte om bilde. Det ble vakkert. Men jeg tror egentlig dama som tok bilde, uten å spørre, egentlig bare ville ha kontakt. Hun hadde noe annet i gjære tror jeg når hun skrek på meg og viste meg bilde hun tok. Kan være litt sleipe disse brasilianske damene. Jeg får ta det som et kompliment.

Da fikk jeg gått hele Orla do Iguaba idag. Fra popeye til Praia dos Ubas som siste bildet er tatt av. Ser du naturen i bakgrunnen som strekker seg ut i lagunen på bildet? Hvis man vil kan man fortsette spaserturen innover naturreservatet. Det er mange flotte stier der og det ligger også et flott sted som heter Ponta da Farinha jeg har besøkt flere ganger. Linken er her for å lese mer.

Reklame. Hvis du også liker å trene og trenger kosttilskudd bør du sjekke ut denne butikken: Se det store utvalget med kosttilskudd fra Bodylab. Mye bra tilbud

Topptur i høy vind

Jeg og kona tok bilen å dro til Pero, et nabolag i Capo Frio. Nabolaget ligger et stykke unna sentrum av byen og vi har vært her før. Vi dro til en strand som het Praia das Conchas, også ei vakker strand jeg har vært på tidligere. Det kosta 25reais å parkere. Litt stiv pris synes jeg. Hadde jeg tatt en annen vei som sist hadde jeg sluppet den ekstra utgiften.

Det blåste noe forferdelig, men jeg hadde bestemt meg for å bestige et berg som ligger ved stranden. Sist gang jeg var der fant jeg ikke stien som fører til den. Kona satte seg en på de flere strandbarene for å ta seg en drink. Jeg måtte pent ta turen alene. Hun frøs og hadde ikke noe interesse for å bestige noe som helst i denne vinden. Hun tok nok det rette valget.

Jeg startet turen alene og det var enkelt å finne igjen stien denne gangen. Det tok ikke mange minuttene før jeg var på toppen. Jeg så ingen andre der. Vinden var så kraftig at jeg var redd jeg skulle blåse bort. Jeg fikk tatt et utsiktsbilde som nesten kostet meg mobilen. Vinden dro den nesten ut av hendene mine. Det gikk en sti videre oppetter berget, men jeg satser ikke livet for noen bilder. Punktet jeg tok bildet fra het Mirante Praia das Conchas. Berget het Morro Praia das Conchas.

Jeg fant ut at det var best å komme seg ned på bakken igjen. Når jeg fant igjen kona hadde hun ikke rukket og drukket opp caipirinhaen hun bestilte i baren engang og ble overrasket over hvor fort jeg kom tilbake. Vi fant ut av vi skulle dra et annet sted vi passerte på veien hit. Vi hadde tross alt betalt i bommen for å ta denne veien og da måtte vi oppleve noe mer enn dette. Drinken tok hun med seg og vi tok bilen til neste naturopplevelse som lå like ved. Jeg var sjåfør, selvfølgelig. Vi kjører ikke med promille.

Enseada das piscinas naturais

Enseada das piscinas naturais er et annet sted turister stikker innom. Og det skjønner jeg godt. Det stedet var virkelig vakkert. Vi fant en parkering etter veien og stedet var enkelt å finne etter google maps. Kort gange fra der vi parkerte og havet og havgapet møtte oss etter et par minutter. Enkel gange, men litt store steiner noensteder. Enseada das piscinas naturais ligger her og kort fortalt er det et naturlig svømmebasseng som befinner seg rett foran havet, naturlig formet av store steiner. Jeg tok meg en liten dukkert og de høye bølgene slo heldigvis ikke over meg. Jeg følte meg litt liten når jeg hørte lyden av bølgene. Det var naturligvis sterk vind her også, men trengte ihvertfall ikke være redd for å bli blåst over ende. Her sto jeg trykt på havnivå. Lyden fra de kraftige bølgene derimot gjorde at jeg følte meg som nevnt litt liten. Kona satt trygt på land på en av de store steinene. Det tok ikke lange stunden før hun tok seg en høneblund på det store håndkleet hun hadde tatt med seg. Den dama sovner overalt tenkte jeg. Etter kona våknet og jeg hadde badet fra meg i det litt kalde vannet var dagen nærmest over. To flotte naturopplevelser på samme dag i Brasil, det er det ikke mange som får oppleve.

Hvis du selv liker å reise og trenger noe på turen så burde du sjekke ut denne butikken : Reiseartikler . Mye flott turutsyr av god kvalitet.

Kloakk og drittlukt på øya Cactus Malanje

Ilha dos Cactus Malanje er ei lita øy i Sao Pedro da Aldeia. En strandby ikke langt unna der vi bor. Øya hadde ikke mange omtaler på nettet. Faktisk kun en som ga stedet 4 av 5 stjerner. Tja, vet ikke helt hva øya og turstedet vil by på. Det finner vi snart ut. For dit skal jeg og kona idag.

Jeg var sjåfør og jeg har faktisk vært i området før. Jeg kjente meg igjen. Det var her jeg kjørte når jeg besøkte berget Monte Moria og turstien som førte til Praia dos Marinhos. Jeg skjønner godt at jeg ikke la merke til denne øya når jeg var her sist. Den var utrolig liten. Den var faktisk ikke noe innbydende i det hele tatt. Liten og stusselig. Jeg var i tillegg litt uheldig med været også. Overskyet og grått vær. Uansett sol hadde ikke klart å redde dette stedet. Jeg merka jeg ble skuffet. Kona brydde seg ikke engang å gå ut av bilen, men valgte heller å klikke på mobilen sin mens jeg tok turen til øya alene. Skjønner kona godt. For et skuffende møkkasted.

Det var ikke mange meterne til øya. Jeg brukte bena for å gå til den. For en stank fra vannet. Jeg følte at jeg vasset i kloakk den lille spaserturen over. Det var grunt hele veien, bortsett fra en liten gulp jeg falt nedi. Herlig. Da ble shortsen og tissemannen bløt av dette ekle stinkende kloakkvannet også. Kan turen bli verre?

Selve øya var umulig å gå på. Fylt opp av kaktus og ingen stier å gå etter. Jeg gikk litt langs vannkanten. Føttene sank ned i gjørmeaktig bunn mens søppel lå etter øya som vannet hadde tatt med seg. For et ekkel sted. Jeg syntes stanken bare ble verre og verre. Jeg måtte jo i tillegg komme meg til land igjen også. Tilbaketuren gikk på samme måte. Rett ned i den dype kulpen som var umulig å unngå, shortsen ble atter en gang gjennombløt av stinkende vann. Jeg hadde ikke med meg klær til å skifte heller så jeg måtte sette meg bløt i bilen å reise hjem. Jeg håper jeg ikke vil dra på meg noe sykdom eller soppangrep på snabelen i fremtiden. Har hatt det en gang før.

Hvis dere er i området ikke reis til denne øya

Praia do Peró

Peró er et annet nabolag i Cabo Frio. Stedet ligger 5km unna sentrum, men er absolutt verdt turen å stikke innom. Jeg har aldri vært der før og ble overrasket over hvor vakker stranden i Peró var. De fleste strender er som kjent vakre i Brasil, men denne likte jeg utrolig godt. Ifølge Wikipedia er den også den reneste stranden i byen, noe jeg fort la merke til når jeg var der. Her var det ikke noe søppel noe sted. Det kan hende fordi den enorme stranden kun hadde noen få strandbarer og de var stengt når vi var der. Den var meget enkel å finne igjen også. Det var godt merket fra veien hvor man skulle gå for å komme frem på den smale stien som førte oss til stranden. Det går en bilvei frem til stranden også, men den tok ikke vi.

Jeg måtte selvfølgelig prøve badevannet når vi var der, og jeg var den første av oss som hoppet uti. Vannet var litt kaldt til å begynne med, men når man endelig har kommet seg under vannet og tatt en skikkelig dukkert så var vannet mer behagelig med en gang. Lett for å være sånn. Går man sakte uti er det bare å pine seg selv, bedre å bare hoppe i det å få kroppen fortest mulig under vann å få det unnagjort.

Bølgene var ikke noe høye så dette er ikke en strand man kan surfe på, men at det er et ideelt sted å ta med hele familien sammen med småbarn er det ingen tvil om. Det var veldig langgrunt å jeg måtte gå ut ganske langt for å ta en dukkert og noen svømmetak. Det var heller ingen sterke understrømmer som potensielt kan dra deg med ut til havs, så her kan man bade uten å sette livet på spill. Det er ikke alle stedene man kan det på.

Et skilt foran et hotell like ved stranden. De får nok mye gratis reklame når folk tar bildet ettersom hotellets navn sto like bak skiltet. Jeg tok ikke med hotellet på bildet, selv om det så veldig eksklusivt ut. Jeg vil ikke gi reklame til et sted jeg selv ikke har sovet på og opplevd. Men å sette et skilt foran inngangen var uansett et smart og litt utspekulert triks av hotelleieren.

Etter et par timer på stranden, med mye sol og mye bading var det på tide å gå hjem. Jeg bruker aldri å være mer enn et par timer på strendene før jeg går for å gjøre noe annet. Det er ikke helt bra for min hvite hud å ligge i sola altfor lenge om gangen, selv om det er utrolig behagelig noenganger. Kona er litt mer heldig, hun er mørkere i huden og har lett for og sovne når vi tilbringer tid på diverse strender. Jeg kan varmt anbefale denne stranden, spesielt barnefamilier. Her er det hverken høye bølger eller det blir brådypt som kan bli et problem mange andre steder. God tur!

Ny svindelmetode i Brasil

Politiet har gått ut med en advarsel til sine innbyggere i Iguaba Grande. Jeg mottok denne meldingen på mobilen nettopp. Denne svindelmetoden har sikkert spredd seg til flere steder i Brasil, og den er så stygg at jeg nesten måtte skrive et lite innlegg for å advare andre nordmenn nedi her.

Kort fortalt bruker de et gråtende barn eller et eldre menneske som trenger hjelp til å komme hjem på en bestemt adresse. Ikke hjelp de, men gi beskjed til politiet istedet. På hjemadressen til disse personene venter det banditter som kidnapper deg, tømmer bankkontoen din, stjeler bilen din og holder deg i fangenskap. Svindelmetoden er såpass stygg fordi den involverer barn. Disse metodene blir mer og mer utspekulerte. Pass på!!

Sandaler til fjells

i Capo Frio ligger det et fyrtårn som heter Farol da Laginha. Det ligger på et berg og jeg har sett bildet av fyrtårnet på nettet. Turområdet heter Parque Municipal Boca da Barra og det er stier for å gå rundt på området. Vi tok bilen for å finne stedet og vi måtte kjøre inn til et annet kjent sted, Ilha do Japones. Ei utrolig kjent øy for turister. Det kosta 25reais i bom for å parkere. Utrolig hullete jordvei og jeg synes det er litt for ille at man kan ta betalt for å se natur. Ingen sure miner enda. Vi tok beina fatt fra den kjente øya.

Vi passerte Praia boca de Barra. Ei lita strand som var fullstappet av skjell. Jeg plukket med meg noen for å minnes om turen. Jeg så berget like foran meg der fyrtårnet ligger og tenkte at dette kom til å bli en enkel tur. Jeg skjønte ikke da hvor feil jeg kom til å ta. Det var satt opp både skilt for hvor vi skulle gå og stien var flott opptråkt. Vi møtte på et par andre turister som var på vei tilbake fra stedet. Vi gikk til siden,slapp de frem og ønsket de en god ettermiddag på portugisisk.

Stranden vi passerte med fjelltoppene foran seg. De var høyere en først antatt

Problemet var høyden, og de brasilianske slippersene. Jeg har høydeskrekk og berget så da ikke så veldig høyt ut fra bakken. I tillegg var det en forferdelig vind. Kona kosta seg. Hun hadde tatt med seg en drink fra en av barene vi passerte på Ilha do Japones og begynte å bli i godt humør.

Flott utsikt over fjellet og havet. Vinden blåste oss nesten til havs

Det første topppunktet vi kom til var det å ta et par bilder. Jeg var så redd pga høyden at jeg måtte ta de sittende. Vindkastene var sterke i tillegg som gjorde hele turen til et mareritt for min del. Kona derimot begynte å bli brisen og danset i vinden mens jeg ble tvingt til å gå videre. Vi hadde da godt et par hundre meter og vi hadde en halv km igjen til fyrtårnet. Vi gikk videre.

Heldigvis gikk stien bratt ned og vi tok en pause ved havnivå. Neste bakketopp foran oss var høyere og stien var brattere. Der ligger fyrtårnet som var hovedmålet for turen. Jeg måtte bare snu. Jeg turte ikke ta den siste bakketoppen pga høyden og vinden. Jeg hadde ikke det beste fottøyet heller. Jeg og kona snudde og på veien tilbake tråkte hun over og ble liggende i krattskogen, brisen etter drinken og smerter i ankelen. Hun gikk også i slipperser, et fottøy som ikke egner seg til fjells. Jeg kunne ikke bære henne tilbake heller. Jeg har nemlig dratt på meg lyskebrokk og venter på operasjon. Heldigvis kom hun seg på beina igjen og hun ble haltende tilbake til der vi parkerte bilen. Kanskje tar vi denne turen en annen gang, men ikke i sterk vind og slipperser.

Reklame : Hvis du også trenger fottøy på en av dine turer bør du sjekke ut denne butikken : https://affiliate.vikingfootwear.com/c?c=34258&m=12&a=447411&r=&u=.

De kjører akkurat nå 20% avslag på tur og fritidssko.

Reklame. Det nærmer seg ferie. Vet du hva glamping er? Liker du og ferdes i naturen? Da er Campanyon – Glampsites en bookingside du bør sjekke ut.

Finn og book camping, bobilparkering, tretopphytter, glamping og mye mer i hele Norge og resten av Europa.

Campanyon – Glampsites er Norges største bookingplattform for glampingopphold. Selskapets mål er å gjøre naturen mer tilgjengelig for alle gjennom en felles plattform for ulike typer overnatting tett på naturen. Her kan du finne noe for alle, fra de mest ekstreme friluftsoppholdene til luksuriøse glampingopplevelser. Kjernen i glamping er at det er en opplevelse der naturen møter moderne fasiliteter og det lille ekstra. En campingtur men med noe mer luksus rett og slett. Det burde prøves for alle som er glad i naturen. Det er også en billigere måte å feriere på også.

Butikkbeskrivelse

Etter noen år hvor norgesferie og campingopplevelser har blitt stadig mer populært, har stadig flere fått øynene opp for friluftsliv og unike opplevelser i naturen. Campanyon ønsker å gjøre flere steder tilgjengelige for folk på en bærekraftig måte som gagner både lokalmiljøet og reisende, ved å gjøre unike overnattinger i naturen mer tilgjengelig for folk flest.

Glamping har vokst enormt i Norge de siste årene, med en trend som begynte å vokse i 2019 og eskalerte virkelig under koronapandemien. Etterspørselen nådde rekordhøyder i 2022, til tross for at andre reisealternativer kom tilbake, noe som indikerer et permanent skifte i reisemønster. Innenfor glampingsegmentet har Campanyon – Glampsites et bredt utvalg av tretopphytter, glampingdomer, aurorahytter og andre autentiske overnattingssteder i naturen. Her er ofte selve oppholdet i naturen destinasjonen i seg selv.

Med et voksende fellesskap på over 1 500 verter og mer enn 10 000 bookbare opphold, i mer enn 20 land over hele verden, tilbyr de en en-til-en bestillingsplattform med lokale og bærekraftige reisemuligheter gjennom unike utendørs overnattingssteder.

Rekefiske i Cabo Frio

Jeg ble invitert med på rekefiske av svigermor og noen andre familiemedlemmer av kona i Cabo Frio. Det er noe jeg ikke har vært med på tidligere og da måtte jeg selvsagt gripe muligheten. Jeg, kona og hennes lillesøster mottok invitasjonen når vi nettopp hadde kommet tilbake fra stranden. Jeg merket jeg allerede var litt trøtt i hode før vi dro. Man blir gjerne litt slapp av å ligge i sola store deler av dagen. Det skulle uansett ikke stoppe oss, og vi dro av gårde for å møte dem ved Lagoa de Araruama som var navnet på lagunen vi skulle prøve fiskelykken. De hadde dratt en stund i forveien, og vi kjørte oss vill et par ganger før vi fant dem igjen. Var gøy å se svigermor igjen, hun er alltid i godt humør og en meget ivrig fisker. Hun var ikke alene, hun hadde med seg et par andre hjelpere også.

Og hjelpere trenger man for å fiske reker. Man måtte dra dette enorme nettet, en på hver side, og skrape etter havbunnen. Det var veldig grunt i lagunen, så vi trengte ikke bekymre oss for drukningsulykker. Vi byttet på å dra dette nettet, og det var utrolig slitsomt, men spennende når vi fikk nettet på land. Vi fikk en del reker og krabber per tur, men det var allikevel vanskelig å finne de igjen pga all bunnslammet som også lå i nettet. Den grønne mosen jeg ikke kan navnet på som lå i nettet (Tang,Tare?) måtte forsiktig fjernes for å se om det var reker gjemt imellom lagene. Jeg var egentlig mest redd for å bli klipt i fingrene av disse krabbene som også ble liggende mellom den grønne, moselignende havbunnen som fulgte med nettet. Hun ene tanten til kona som også var med sa at jeg ikke trengte å være redd, det hadde vært verre om den hadde bitt meg i tissen. Alltid litt frekk i munnen den dama, men har truffet henne før så jeg vet sånn ca hva slags humor hun har.

Rensinga av nettet når det var dratt på land var utrolig mye jobb.

Det var egentlig en ganske interessant fiskemetode, men jeg merket det utrolig fort i ryggen. Jeg er nok ikke vant til å være så aktiv, men til mitt forsvar hadde jeg vært på stranden tidligere å tatt noen svømmetak i havet så jeg var som nevnt litt sliten før jeg kom. Konas lillesøster på 14år var mest ivrig på å plukke opp noen småfisk å putte i en liten kopp med vann som jeg fikk beskjed om å ta et bildet av, noe jeg selvfølgelig gjorde.

Småfisk som ble samlet opp av konas lillesøster. Jeg fikk pent beskjed om å ta et bildet.

Stedet vi fisket på var et utrolig vakkert sted. Palmetrær, noen gamle båter som lå i vannet, og en og annen havfugl som stupte i vannet for å finne mat. Man kan virkelig slappe av på dette stedet. Det kom en tilfeldig snakkesalig eldre mann også for å gi noen fisketips. Han så ut som en fisker og han kunne både fiskesteder og ga oss tips om hvordan man skulle tilberede rekene og krabbene vi hadde fått. Grå i skjegget, i slutten av 60årene, og sigarettene ble jevnlig røykt opp tett etterfulgt av en ny en. Han mente at fisking var balsam for sjelen, og mannen så veldig avslappet og rolig ut også. Kanskje han har rett?

Det ble noen kg med reker og bøtta med krabber ble fylt opp i løpet av kvelden.

Fikk besøk av noen løshunder også. Jeg skrev en artikkel om disse hundene tidligere, men disse var veldig små. De kunne ikke være mer en noen måneder gamle og de pilte inn i skogen så fort jeg nærmet meg dem. Dumt jeg ikke hadde med meg noe mat å gi dem. Jeg syntes litt synd på dem der de sto nysgjerrig og tittet på oss. Jeg så de drev og rotet i en søppelhaug etter mat hver gang vi var litt på avstand, og hver gang det kom kjørende en bil sprang de etter bilene og bjeffet. Sikkert for å leke seg ettersom de fortsatt bare var valper.

3 nysgjerrige hunder. Det var totalt 4 av dem, men sistemann stakk inn i bushen. Han ville tydeligvis ikke være med på bildet

Etter noen timer begynte det å mørkne. Da var det på tide å komme seg hjem. Rekene og krabbene fikk de andre beholde. Jeg var såpass takknemlig for å bli bedt med på rekefiske for første gang, så det var belønning mer enn nok.

Sanddynene i Peró

Dunas do Peró er en annen turistattraksjon som ligger i strandbyen Cabo Frio. Jeg, kona og hennes lillesøster i tenårene dro for å ta en liten piknik på dette stedet. Vi lagde til noen smørbrød og toast som vi tok med hjemmefra, kaffe og vann som drikkevarer. Manglet bare ei rødvinsflaske hadde pikniken blitt komplett. Klokka var 10 om morgenen og litt for tidlig til alkoholholdige varer. Det var litt kronglete å komme seg dit og veien var ikke noe godt merket opp. Vi fant et sted tilslutt vi parkerte og begynte å gå opp en veldig bratt bakke av helt hvit sand.

Når vi kom på toppen fikk man utsikt utover sanddynene som var utrolig vakre å se på. Sola steiket og man ble blendet av å se rett på den hvite glovarme sanden. Heldigvis hadde jeg på meg sandaler så jeg ikke brant meg på føttene. Solbrillene hadde jeg selvfølgelig lagt igjen hjemme. Plutselig hørte vi bilalarmen begynne å ule og mannen som prøvde å ta seg inn i bilen fikk vi kun et lite glimt av når han pilte av gårde livredd pga alarmens høye lyd. Ikke noe vits i å anmelde uansett, men jeg fikk tatt bilde av bilen han dro i vei med. Vi flyttet på bilen vår til et mer folksomt sted og gikk tilbake igjen.

Når vi kom frem til vannet spiste vi maten vi hadde tatt med og slappet av med noen kaffekopper. Vi møtte på en fisker der også som fisket med nett. Ifølge han var det en fisker som fikk en alligator i fiskenettet sitt for en tid tilbake. Vet ikke om det er hold i historien. Fiskehistorier er ofte litt overdrevet, spesielt sent en Lørdagskveld med noe innabords. Mannen var forøvrig edru og det var midt i uka. Jeg holdt litt avstand fra vannet etterpå for å være på den sikre siden. Det var ikke snakk om å ta en dukkert ihvertfall, selv om svetten silte i den brasilianske sola.

Vi bestemte oss for å gå over hele «ørkenen» for å komme til den andre siden. Det tok ikke lang tid før jeg angret på det valget. Det var litt lengre enn jeg trodde og det begynte å svi på armene. De hadde allerede begynt å bli faretruende røde selv om jeg hadde hatt på meg solkrem. Når jeg gikk der følte jeg meg litt som menneskene i filmen The way back med Jim Sturgess og Colin Farrell. Nå gikk de noe lengre, men de krysset en ørken de også.

Jeg så utrolig mange bilspor i sanden. Det finnes enklere fremkomstmidler enn beina nedi her, men da forbrenner man ikke noen kalorier heller. Strandbiler er populært i disse strand byene og jeg hadde lenge lyst til å kjøpe en sånn en. Til nå har det bare blitt med tanken. Etter en stund gange krysset vi ørkenen tilslutt. Da var det å kjøpe seg litt mat dit vi kom frem og vann for så å finne igjen bilen. Vi tok en annen vei som vi trodde skulle bli enklere. Man blir fort sliten av å gå på sand og da valgte vi asfaltveien istedet for å finne igjen bilen. Den veien var utrolig mye lengre og hele turen tok 3-4 timer. Blir nok hviledag i morgen.