Dette ble den lengste gåturen jeg har hatt i Brasil. Jeg hoppet over frokosten og startet turen ved 06.00 tiden. Det hadde allerede blitt lyst ute i Iguaba Grande. Det var Søndag, men det var allerede en del folk oppe. Spesielt etter stranden som strekker seg gjennom byen. Det var litt kjølig faktisk. Minte meg litt om hjemlandet. Lenge siden jeg har besøkt Norge nå. Folk liker å trene etter denne stranden. Jeg startet turen med støle legger. Jeg har jogga mye etter stranden i det siste., men denne dagen hadde jeg hviledag. Kanskje litt feil å kalle det en hviledag. Man blir sliten av å gå også.
Det ble varmere utover dagen. Sola skinte da jeg kom til nabobyen São Pedro da Aldeia. Heldigvis gjemte sola seg under en sky mesteparten av turen til reisemålet. I skyggen er det enklere å gå. Jeg er kjent her nå. Jeg gikk samme ruta som sist. Selv om denne ruta ble en del lengre.
Jeg kom frem til øya, ilha do Pescador, etter et par timer. Jeg hadde da gått over 1mil. Det var enkelt å vasse over til øya. Det var såpass grunt så skjortsen ble ikke engang bløt. Den var ikke av de største. Man kunne fint spasere rundt den på 10minutter. Det var en merkelig fyr der, med masse hunder. Med tanke på gimikkene hans var det liten tvil om at mannen ikke var sånn overbegeistret for kvinner. Han svingte tydeligvis andre veien. Ikke noe galt med det, men hvorfor han brukte leppestift skjønte jeg ikke. Han snakket litt med meg. Han hadde funnet en tallerken han skulle ta med hjem å vaske. Det var det eneste jeg skjønte. Han snakka utrolig rart.
Området rundt øya var utrolig vakkert. Strender og og flott natur. Populært sted. Det kom flere å flere mennesker hit.Jeg så et nytt sted jeg kanskje må gå en dag et godt stykke unna. Det må bli en annen gang. Jeg hadde et annet sted i området jeg ville se. Nemlig en pir ved navn deck aéreo.
Jeg ble gående en stund rundt i et fremmed nabolag for å finne det. Gikk litt feil noen ganger. Folk ønsket meg en god dag da jeg passerte dem. Brasilianere er så hyggelige. Jeg brukte nok en halvtimes tid for å finne piren selv om den lå like ved øya. Det var vanskelig å komme til vannkanten pga bebyggelsen, men jeg ga meg ikke. Det fikk jeg betalt for. Tålmodighet lønner seg og jeg gikk piren på kameraet. Bena begynte å bli slitne. De var støle før jeg gikk og nå begynte leggene virkelig å bli mørbanket. Jeg hadde heller ikke drukket vann enda. Varmen ville heller ikke gi seg og sola stekte mer og mer som klokka nærmet seg midt på dagen.
Jeg stoppet på en bensinstasjon på veien hjem Det var her jeg tok min første vannslurk etter 15km gåing. T-skjorta lukta ikke godt. Helt gjennombløt av svette. Jeg merket det var litt sjenerende å gå til skranken å betale for vannflaska. Heldigvis var det lite folk inne på stasjonen. Etter tørsten var slukket og beina fikk 20minutters hvile gikk resten av hjemveien lekende lett. Sola var sterk, men den hadde jeg heldigvis i ryggen. Jeg merket det begynte å svi litt i ansiktet. Jeg glemte solkrem, men dekte til ansiktet med t-skjorta deler av turen når sola skinte som verst. Det ble 26km på litt over 6timer. Turen tok noe lengre tid enn forventa.