Trenger man å reise langt for å hygge seg? Trenger man dyre flybiletter, fancy hoteller og 5retters middag på en michelin restaurant? Aldeles ikke. Ihvertfall ikke om man bor i Brasil i landsbyen Iguaba. Noenganger holder det bare å gå noen km unna bostedet sitt. Det gjorde jeg denne dagen. Helt alene. Turen tok jeg til fots før kl. 06.00 om morgenen. Målet for fotturen var å fine igjen ei øy som heter Ilha do Andorinhas og et naturreservatet ved navn Área de Proteção Ambiental das Andorinhas. Begge stedene ligger i Iguaba Grande og ca 4km unna der jeg bor. Og turen, den ble helt magisk.
Det tok ikke lange stunden før jeg fant frem til øya. Har vært i området før når jeg tok en annen fottur. Da gikk jeg motsatt vei og øya så jeg ikke den gangen. Den var ikke av de største, men jeg bestemte meg for å vasse til den. Mobilen la jeg igjen på land. Planen var å gå to turer, men det var altfor dypt til å kunne ta med kameraet. Da ble det ingen bilder fra selve øya. Den var i tillegg umulig å gå på. Utrolig spisse steiner. Det var det rundt den også. Jeg vasset rundt mellom steinene, noen ganger på alle fire så jeg ikke skulle falle. For et forferdelig terreng. Jeg følte meg litt som eventyreren Thor Heyerdahl selv om stedene han besøkte sikkert var større enn denne øya. Etter litt sverting og banning gikk jeg tilbake til land og ga opp å setta bena mine på den lille jordflekken liggende uti lagunen. Det var uansett godt med en dukkert. Det lukta litt svette av meg etter gåturen og vannet var heldigvis varmt.
Spasere rundt vannkanten på naturreservatet var mere behagelig. Flott sti ved vannkanten og strendene. Jeg så kun en sti inn til selve jungelen, men der var det et forlatt bygg. Jeg valgte å ikke gå dit så tidlig. Ofte på sånne plasser hjemløse folk befinner seg.
Møtte en merkelig fyr. Ikke av den snakkesalige sorten. Når han så meg på stien da han kom gående mot meg snudde han seg og skyndte seg for å komme seg vekk. Jeg venta til han forsvant rundt ene svingen før jeg gikk videre i rolig tempo. Da dukket han opp på nytt. Han hadde en stor isoporboks ved vannkanten. Når jeg kom tok han boksen å svømte ut til lagunen med den. Hva pokker han drev med vet ikke jeg. Men tror fyren hadde noe å skjule. Jeg prøvde å ikke gi han oppmerksomhet i form av blikk og holdt meg på avstand. Sniktok et bilde av fyren tok jeg meg friheten til.
Ettet langt om lenge endte jeg opp i Iguabinha. Et sted som tilhører Araruama. Der har jeg vært før. Det ble en frokost på et bakeri der før startet på hjemturen igjen. Du verden så varmt det hadde blitt utover dagen, men jeg kom frem tilslutt.
Ifølge skritt telleren på mobilen som går i bakgrunnen ble hele turen sammenlagt på 11.6km