Brasilrundt

En aften i Nova Friburgo

Etter vi sjekket inn på hotellet som forresten var et enestående hotell. De spilte bl.a red hot chilli peppers i fellesarealet i resepsjonen og overnattingstedet hadde også en veldig flott hage med basseng, biljard og velstelt plen med sitteplasser. Mannen i resepsjonen var også en hyggelig sympatisk mann og ga oss et tips at vi bare kunne ta med drikkevarer på rommet å bruke minibaren så mye vi ville til å kjøle det ned. Dette stedet ble man nok ikke sett ned på hvis man tok noen kalde og det var nettopp det vi gjorde første kvelden også. Drikkevarene kjøpte vi ute. Vi gikk forbi en flott kirke ved navn Igreja de Santo Antônio og det gikk også en egen taubane eller heis til toppen av fjellet ved siden av for å få utsikt over byen. Denne var selvfølgelig stengt pga korona og så og si resten av byen var stengt også. Hele byen hadde rødt flagg noe vi ikke sjekka før vi dro. Jeg merket jeg hadde korona litt i bakhodet når vi gikk for å finne nærmeste matbutikk for drikkevarer. Matbutikkene var faktisk det eneste som var oppe. Alle i byen var forresten flinke til å holde avstand å bruke maske, bortsett ifra ungdommene som hang i parken da. De lever vel mer i nuet og føler seg vel litt mer udødelige enn vi godt voksne. Husker selv hvordan det var og jeg hang meg uansett ikke så mye opp i hva de drev med. Folk får leve som de vil.

Selv om både jeg og kona hadde pandemien i bakhodet forsvant nervene utover kvelden ettersom ølglassene ble fylt opp. Brasilianere er gode på alkohol. Førsteinntrykket av byen er faktisk ikke så veldig positivt. Veldig rotete, umulig å kjøre bil pga ustrukturerte gater og hele byen var mer eller mindre bygget i et stort kaos. Ingenting gir egentlig mening på dette stedet. Jeg dro jo hovedsakelig til denne fjellbyen for å komme litt unna varmen, men det er like varmt her, spesielt mitt på dagen. Fjellene rundt byen er naturligvis flotte, men de gjør også at det ikke er noe særlig vind som kan avkjøle folk når man går i byen. Stedet er også kjent for billig undertøy for kvinner. Det blir visst produsert i denne byen, men dameundertøy er egentlig ikke så veldig interessant for min del, kona derimot synes det selvfølgelig var stas. Det hjalp jo ikke så mye hvor interessert hun var i undertøy når stedene var stengt.

Selv om koronaen gjør at alle må holde stengt er det nok med folk som har gode ideer om hvordan man kan tjene seg litt ekstra. Hver gang bilistene stoppet på rødt lys kom det klovner midt i veien og sjonglerte med ringer for å tjene en slant. Artig påfunn og jeg ble stående begeistret å se på. Kona likte ikke at jeg tok bilde av dem, men så lenge de sto med ryggen til kan de vel ikke klage.

Det gikk også en flott elv som rant gjennom byen, men jeg så ingen ved ei fiskestang der så jeg regner med vannet er forurensett. Noe som elvene ofte er som renner gjennom byer. Etter noen timers gange for å bli litt kjent med byen dro vi tilbake til hotellet, satte oss ved bassengkanten med noen kalde pils. Man lever kun en gang.

Reise til Nova Friburgo

Da legger jeg og kona ut på atter en tur. Denne gangen skal vi tilbringe en helg i Nova Friburgo som er en fjellby i delstaten Rio de Janeiro. Vi har allerede besøkt nabobyene Petropolis og Teresopolis, men Nova Friburgo har vi aldri besøkt enda. Fjellbyer har som oftest et mye kjøligere klima og det skal bli herlig å komme seg litt vekk fra varmen i Buzios som har vært intens i det siste.

Det er ingen storby det er snakk om. Den har kun 191 158 innbyggere ifølge Wikipedia, men for meg er egentlig det nok folk for en helg. Vi tenkte en stund på å ta en buss til fjellbyen. Det går direktebuss fra bl.a Cabo Frio, men vi bestemte oss heller for å ta bilen. Da kan man stoppe litt på veien, ta en kaffe, strekke litt på bena og kanskje også få tatt noen vakre landskapsbilder. Byen ligger ikke mer en 140 km unna der vi bor og ifølge kartet skal man klare turen på ca 3 timer, men vi endte opp med å bruke nærmere 5timer pga alle pausene vi tok på veien. Er man på tur skal man ikke stresse og mase. Byen ligger ganske nærme storbyen Rio de Janeiro også, bare 152km unna.

Kona endte opp med å være sjåfør mesteparten av veien. Jeg har ikke gyldig førerkort lengre, men jeg kjører ofte uansett. Det norske førerkortet er visst bare gyldig de første 6 månedene man er i landet, noe jeg stusset litt over. Hvis man kjører skadefritt så lenge har det vel liten betydning om man bare fortsetter å kjøre? Jeg får håpe den unnskyldningen holder hvis jeg skulle bli tatt i kontroll en gang.

Etter en flott kjørertur med mange fine naturopplevelser kom vi frem til stedet vi skulle ligge på. Overnattingsstedet fikset vi på forhold og het Mount Everest hotel. Sovestedet var meget ordentlig og sjarmerende. Vi kunne ikke valgt et bedre sovested. Litt stiv pris. Vi betalte 450 real for 2 netter, men det er tross alt ferie i Brasil nå og hotellrom blir ofte litt dyrere. Jeg tror denne helga kommer til å bli bra uansett jeg. Kona nikket samtykkende. Nå er det å sove litt i den friske fjellufta. Det er en ny dag i morgen.

Reise til Araruama

Idag dro jeg og kona til en annen strandby ved navn Araruama. Byen ligger ikke langt unna der vi bor i buzios, men denne strandbyen er ikke noe kjent for turister. Det synes jeg egentlig er litt rart med tanke på hvor vakkert sted det er. Det å reise til Araruama er også ganske enkelt, man tar bare en direktebuss fra Rio de Janeiro som ligger 114km unna. Vi tok bilen fra hjemmet vårt og etter ca 1.5t var vi fremme. Utkanten av byen så veldig landsbyaktig, støvete og slitt ut. Det var bare en hovedvei med slitne bygninger på hver side, men når vi kom frem til selve sentrum må jeg si jeg ble overrasket. Høye flotte bygg foran en enda flottere strand folk kan spasere etter. Byen har 130.439 innbyggere i følge Wikipedia. En god del flere enn jeg trodde.

Vi startet dagen med å spasere litt i en flott park som lå like foran hovedveien. Parkens navn var Praça Menino João Hélio. Vi var der veldig tidlig så det var ingenting oppe inne i selve parken. Alle bodene hvor man kunne kjøpe mat og drikke var stengt, men vi dro heller ikke til parken for å spise. Vi dro dit for å ta noen bilder, slappe av litt og bare gå rundt å titte. Dette stedet imponerte ihvertfall meg. Kona har jobbet i denne parken så jeg vet ikke om hun ble like imponert. Hvem liker å besøke sine gamle arbeidsplasser? Ikke jeg ihvertfall.

Inne i selve parken var det bygd flere flotte bygninger. Det var spesielt et bygg jeg la merke til, og det var et som lå på høyden av en bakketopp. Det gikk en trapp opp til stedet. Jeg gikk opp trappen for å få ta et utsiktbildet, men jeg kom ikke inn til selve bygget. Det var inngjerdet, noe som jeg synes var litt dumt. Det så litt slitt ut og kanskje det var under oppussing. Det ligger forresten flottere bilder av parken ute på nettet for de som vil se mer. Det er nok enda vakrere her på kvelden, men det var på morgenkvisten vi tok turen.

Hvis man reiser til Araruama så er det umulig og ikke få øye på stranden Praia do centro som ligger i sentrum, derav navnet. Hovedveien går like ved, men det er bygd opp fine gangfelt for folk som vil spasere ved siden av stranden. Man kan jo selvfølgelig også gå på selve stranden for folk som vil det, men som de fleste vet er det mer avslappende å gå på asfalt noe både min kone og jeg valgte å gjøre. Lagoa de Araruama er en lagune som stranden ligger inntil og den strekker seg helt til nabobyene Iguaba Grande, Sao pedro do aldeia og helt til Cabo Frio. Alle byene har jeg skrevet litt om tidligere. Jeg så forresten ingen som badet i vannet, noe jeg stusset litt over. Det var fryktelig varmt i været og det fristet litt med en forfriskende dukkert.

Vi stakk heller og tok oss en skikkelig middag. Jeg merket fort at maten var litt billigere i Araruama enn de typiske nabobyene som er fylt opp av turister på sommerhalvåret. Vi inntok et måltid på en bufferestaurant ved navn Sabor a Vista som lå i sentrum. Utrolig god mat og man betalte 52,90 per kg. I nabobyene må man ofte opp i 70real per kg.

Vi avsluttet dagen med å stikke en liten snartur til en annen park like ved spisestedet. Jeg vet ikke navnet på parken, men de hadde satt opp en stor snømann i vannet. En slags merkelig julepynt selv om jula forlengst er over. Det var forfriskende å gå rundt i den lille parken pga vannet som sprutet forfriskende rundt omkring. Et flott sted og avkjøle seg i varmen, og selv om jeg ikke vet navnet på parken skal jeg nok klare å finne den igjen nestegang jeg skal til denne strandbyen. Det er nok flere steder å utforske her. Det får vi gjøre ved en senere anledning. Byen er helt klart verdt å ta en tur innom.

En av Búzios mest populære strender

Jeg dro alene til en av Armação dos Búzios mest populære strender som ligger ved hovedveien mot sentrum. Stranden heter Tartaruga, noe som betyr skilpadde på portugisisk. Jeg tok en minibuss utenfor huset mitt, og hoppet av etter jeg betalte for å besøke denne vakre stranden. Det var ca 1.5km å gå fra hovedveien. Jeg synes det virket litt lengre. Kanskje fordi det var 37 varmegrader eller fordi jeg er i dårlig form. Stranden var forøvrig lett å finne. Det var godt skiltet fra hvor jeg gikk av.

Det ble en flott spaserturen i den brasilianske varmen med mye flott natur å se på. Vel fremme la jeg lett merke til turistene. Mange av dem snakket spansk, sannsynligvis fra Argentina. De fleste av turistene fra Argentina er mye lysere i huden også og mange av dem liker denne byen og tar turen hit spesielt på sommerhalvåret. Jeg er glad jeg ikke tok bilen. Folk forlangte 30 real bare for parkeringen. Ta beina fatt er heldigvis gratis. Stranden var imponerende vakker fylt opp av turister selv om klokka bare var 10.00 om morgenen. Vannet var utrolig varmt også. Det tok ikke lang tid før jeg kastet meg uti og tok mine første svømmetak for dagen. Faktisk en stund siden jeg var på stranden sist. I denne vanntemperaturen kunne jeg ligget og badet hele dagen. Har ingen anelse om det er så varmt vann her til vanlig. Jeg er ikke så kjent på dette stedet. Har kun verdt her engang for mange år siden.

Det var også noen vakre steiner som lå utpå havet. Man måtte svømme for å komme dit, men det var ikke lange avstanden. Det så veldig grunt ut frem til disse brune steinene som mange hadde funnet veien til så man kunne sikkert bare vasset dit også. Jeg hadde lyst til å stikke dit selv, men den var så overfylt med turister og jeg hadde koronaen litt i bakhodet. Jeg er heller ikke så sosial av meg så jeg valgte heller en lett spasertur rundt på stranden. Det var så vakkert her.

Det var nok med restauranter og barer man kunne benke seg til, men de var ganske folketomme så tidlig på morgenen. Kanskje turistene synes det var litt vel tidlig å ta dagens første kalde øl? Strandselgere var det også nok av, men de var ikke særlig pågående når jeg gikk forbi dem. Kanskje jeg så blakk og pengelens ut der jeg gikk i ei litt slitt t-skjorte og brasilianske slipperser, og de tok det som gitt at det ikke var noen penger å hente. Isåfall tenkte de rett. Lommeboka har vært litt skrapet i det siste, uten at det har påvirket humøret mitt nevneverdig.

Etter at jeg kom nesten til enden av stranden, for den var mye større en jeg trodde tok jeg veien tilbake igjen. Det gikk nemlig en vei bortetter stranden der restaurantene og barene var og det var gøy å komme litt på baksiden av dem. Det luktet god mat, men jeg er skeptisk til å spise på sånne steder. Jeg har blitt matforgifter flere ganger nedi her og jeg har alltid blitt det når jeg har spist på strandbarer så jeg velger istedet å spise hjemme. Ofte er det mye dyrere å spise på stranden også. Spasere rundt koster ingenting og etter en stund var det på tide og komme seg hjem. Det blir nok ikke siste gangen jeg stikker til dette stedet, men jeg tror jeg venter til turistsesongen er over. Jeg trives best på rolige plasser der jeg kan ha naturen litt for meg selv. Jeg så forresten ingen skilpadder der så hvorfor stranden heter Tartaruga vet jeg ikke. men det er definitivt verdt å ta turen dit hvis dere noengang er i byen.

Larver i komposten

Jeg skrev et innlegg for en stund siden om en kompostbinge jeg har utenfor huset mitt. Den har jeg allerede tømt siden sist og jeg har fylt den opp enda en gang på forholdsvis kort tid. Jeg har tatt mye hestemøkk fra gata ettersom mange har hester her, og jeg har hatt utrolig mye bananskall og andre matrester oppi der. Ettersom jeg kun har spist frukt i det siste sammen med mange andre som har kommet på besøk, og alt har blitt tømt oppi den svarte dunken, har den fylt seg opp på en veldig kort tidsperiode. Den forrige som hadde ligget der en stund har jeg allerede brukt rundt banantrærne mine i hagen. Siden sist har det siste treet også gikk frukter. Trærne vokser jo i klynger og til nå har jeg 3 klynger med banantrær og alle gir faktisk fra seg bananer. Jeg gjorde nok noe riktig med den første jorda som tydeligvis har gitt mye næring til trærne i hagen.

Den nye komposten derimot må jeg ha gjort et eller annet feil. Den er fylt med larver som kravler rundt når jeg prøver å røre litt i komposten. Noen som vet om dette er normalt? Hvis noen har noen tips om hvordan jeg kan bli kvitt dem tas det imot med stor takk. Det har jo også rent ut mye veske fra komposten nedentil i tønna som også stinker ned uteområdet. Tror kanskje jeg har brukt altor lite jord i forhold til fruktskall og matrester. Mye av fluene kommer jo også inn i huset som også samler seg på stedet og hvis det er sånn det skal være og lage kompost kjøper jeg nok heller matjorda istedet. Det ligger på over 30grader i lufta mesteparten av døgnet også nå, midt på dagen kanskje enda varmere. Kanskje temperaturen har noe å si? Kvalmende er det ihvertfall. Jeg rotet i komposten nettopp og hundrevis av larver kom frem og jeg går rundt med en følelse av at disse stygge insektene sitter på meg. Jeg orket ikke å ta bilder av komposten mens larvene kravlet rundt, men jeg tok et bilde av komposten mens larvene hadde roet seg. Jeg googlet problemet og fant et svar at om man heller kokende vann over skal visst larvene dø. Noe som høres logisk ut. Jeg har jo også selvfølgelig prøvd det til liten nytte. Det hjalp kanskje på noe, men det virker mest som om larvene stikker lengre ned i dunken og overlever. Noen som har noen tips?

Fisking i høye bølger

Da dro jeg og svigermor på fisketur igjen. Hun ville prøve et nytt sted. Fiske på noen steinklipper på tucunsstranda. Jeg har vært der før så liten vits i å prøve sa jeg, men sta som disse kvinnfolkene kan være til tider skulle hun absolutt dit. Da var det å parkere bilen nærmest mulig å spasere bortover stranden til steinklippene som lå ved siden av. Spisse steiner og vanskelig terreng å gå i. Bølgene var såpass høye også så vi måtte opp i høyden for ikke å bli tatt av havet. Selv om jeg fant en grei sitteplass måtte jeg fjerne meg når de største bølgene kom. Kliss våt både jeg og fiskesekken, men i denne varmen tørker det meste fort. Det å kaste ut snøret var også en fiskekunst i seg selv. Balansere på steinklipper som en fjellgeit er tydeligvis ikke min sterke side. Det var også steingrunt langt til havs, noe jeg var klar over på forhånd. Det tok ikke lang tid før svigermor skiftet menig og ville dra et annet sted. Turen var ikke helt bortkastet uansett. Jeg fikk i det minste tatt noen flotte naturbilder før vi dro for å teste fiskelykken en annen plass.

Vi dro heller til et sted som heter Vila Verde. Det stedet kjenner vi begge to godt. Vi har fiska der en del ganger tidligere. Når vi kom frem var det en del folk der. Noen fisket, men de fleste badet på den vakre stranden der. Det har nok kommet en del turister til byen. Det hadde også kommet en del fascinerende skilpadder til stedet også. Sist gang jeg var her fikk jeg uheldigvis en på kroken. Jeg var litt redd det skulle skje denne gangen også.

Sola kom sterkere frem lengre utpå dagen, men jeg kom forberedt og hadde med solkrem. Det er menneskelagd gangvei ut i havet så man kommer langt ut til havs når man står i enden av disse enorme sandsekkene. Det jeg fryktet skjedde etter ikke så alt for lang tid, jeg fikk ei skilpadde på kroken denne gangen også. Jeg fikk den noenlunde på land og jeg fikk løsnet den med noen enkle manøvre. Denne slapp med skrekken og kom seg uskadet ut til havs igjen.

Her kan dere lese mer om Vila Verde : https://brasilbloggen.com/2020/07/13/fisketur-til-vila-verde-buzios/

Eller om forrige fisketur jeg også fikk ei skilpadde på kroken : http://brasilbloggen.com/?p=2373

Fisk ble det dog ikke så mange av, men det ble nok til en liten fiskemiddag i det minste. De var ikke så store heller, potetgullmat som Lars Monsen fint sa det i et av sine flere naturprogram. Fritert fisk er intet mindre en enn delikatesse, men om det er sunt skal være usagt.

Den kokende brasilianske januarvarmen

Det er ingen tvil om at varmen har kommet for å bli. Denne januarvarmen er snart i ferd med å ta livet av meg. En liten overdrivelse, men det føles ihvertfall sånn. Får håpe det kommer regn snart så man får kjølt seg ned litt. Det har bare vært blå himmel og sol så lenge jeg kan huske nå og jeg savner faktisk litt den norske vinteren. Selvfølgelig ikke nok til å hoppe på et fly og reise tilbake til mitt hjemland, men tanken har streifet meg mer enn en gang i denne intense varmen som er nå.

Man blir så daff av denne sola også. Man kan jo alltids legge seg på stranda, men det er ikke noe kaldere der selv om man kan avkjøle seg i havet. Jeg er såpass hvit i huden at jeg prøver å unngå strand og sol, ihvertfall midt på dagen når sola steiker som verst. Jeg prøver selvfølgelig å bevege meg noe og tar noen småturer rundt i nabolaget jeg bor i. Jeg må si det er vakkert her selv om det er litt for varmt i været på denne tiden.

Jeg tar ofte noen småturer for bl.a å lete etter hvor hesteeieren har plassert hesten sin. Jeg plukker som nevnt opp møkka og slenger den i hagen grytidlig om morgenen før nabolaget våkner. Tror jeg har plukket opp det meste i flere gater og jeg har snart fylt opp hagen med hestemøkk som blir til fremtidig god gjødsel. Greit og ha noen hobbyer, selv om mange ser på det som litt sært.

Jeg gikk forbi et enorm banantre i nabolaget også. Når sant skal sies gikk jeg forbi flere, men dette treet jeg tok bildet av var utrolig stort. Jeg fikk beskjed av en selvutnevnt planteekspert for en tid siden at banantrærne ikke gir frukter om de vokser mer en 4 i en klynge. Dette treet har mange flere og det henger da ei bananklyse i toppen av stammen. Har jeg blitt feilinformert? Det finnes som nevnt så mange eksperter så det kan nok hende typen tok feil. Det var allikevel et fint tre,

Sumper er det også mange av i nabolaget. Det finnes en del ubebygde tomter enda og mange av de fylles opp av vann og det blir et sumpaktig terreng noen steder. Flott å se på, men det er på sånne steder myggen koser seg. Det er nok en grunn til at jeg har mange av de i leiligheten. De forsvinner vel etterhvert når tomtene blir solgt og bygd ut, og jeg får håpe det skjer snart så jeg slipper og bli spist opp av disse insektene.

Fant ikke fjellet, men stranda var vakker.

Jeg, kona og hennes lillesøster som har vært her mye i det siste brukte lørdagen i pero. Jeg har jo skrevet litt om stedet tidligere, både om nabolaget og strendene. Vi stakk rett til stranden Praia da croncha. Planen min var å bestige et berg ved navn Morro Praia das Conchas som ligger i enden av den stranden.. Jeg fant ikke stien opp til dette berget uansett hvor mye jeg lettet. Jeg ble bare gående rundt det på forskjellige steder uten og helt skjønne hvordan folk i det hele tatt kommer seg opp på toppen. Det var uansett veldig fin natur på nedsiden av berget også, men utsikten på toppen gikk jeg naturligvis glipp av.

Jeg kom frem til noen flotte steder jeg tror det kan være bra sted for å fiske. Det var en del havfugl som stupte i vannflaten og selv om jeg ikke så at de tok noe så er det et sikkert tegn på at her er det fisk. Jeg hadde jo ikke med meg stanga og det begynte å bli litt i seineste laget for å snu og hente fiskeutstyret.

Jeg gikk rundt en stund og når jeg endelig fant stien opp til fjellet begynte det å bli såpass sent så vi tilbrakte tiden på stranden i stedet. Jeg skal jo tross alt ta vakre bilder også, og det gjør man ikke i mørket. Jeg tok meg noen dukkerter i havet. Vannet var fryktelig varmt denne dagen og jeg kunne vel ligget og plasket der i timesvis.

Når jeg kom opp igjen av vannet ble det fort en del kaldere. Det var passe vind, men med våte klær fryser man fort. Heldigvis hadde kethy, konas lillesøster tatt med racketer til å spille ballspill på stranden. Var faktisk utrolig gøy, selv om det var vanskelig å treffe den lille ballen. Spesielt når jeg fikk den siden som sola skinte meg midt i øynene.
Jeg klaget meg til sidebytte, og da ble jeg mer treffsikker med en gang. Spille ball i solnedgang var faktisk helt herlig. Det tok ikke lange tiden før jeg ble sliten og jeg fikk blodsmak i munnen fordi jeg ble så andpusten. Kethy på 14 hadde som vanlig altor mye energi, og kona tok over i midt sted så da var det hennes tur til å bli utslitt. Skulle vært tenåring igjen.

Det beste med dagen var at den kun kostet med 2real. Det var det jeg betalte for ei vannflaske. Det er med andre ord billig og hygge seg i Brasil. Man trenger ikke lomma full av spenn. Fjellet skal jeg nok tilbake til senere, men da litt tidligere på dagen. Tiden flyr fort i godt lag.

Plukking av bær og et par appelsiner

Varmen har kommet for fullt i Buzios og man burde kanskje ha dratt til stranda for å ta en forfriskende dukkert. Vi valgte istedet å jobbe litt i hagen. For mange år siden plantet vi et lite tre som heter acerola. Acerola er en av de mange frukttypene som vokser her, og jeg må si dette treet virkelig har skutt til værs på veldig kort tid. Har allerede klipt grenene flere ganger. Jeg hadde ingen anelse hvor stor busken faktisk kom til å bli, jeg var ikke klar over hvor mye bær den kom til å gi fra seg heller. Jeg plantet den på et sted med ordentlig god matjord og det får jeg betalt for nå. Jeg liker ikke å spise de rå, som mange andre i Brasil gjør, men de blir en utrolig god juice hvis man blander de sammen med litt sukker.

Jeg har jo også et lite appelsintre i hagen og dette er første gang jeg har plukket et par modne appelsiner fra den. Dette treet ble plantet for 5-6 år siden, men har ikke gitt fra seg noen frukter før nå i det siste. Jeg hadde et til, men det andre treet døde. Jeg er egentlig ikke så stor fan av syrlige frukter uansett, men disse appelsinene var faktisk ganske gode. Dumt det bare kun var 2 stk som hang modne på treet. Jeg betalte ikke mer en 10real for dette treet så jeg burde kanskje stikke å kjøpe noen flere. Jeg har en stor hageplass som jeg må fylle opp med trær. De kaster skygge også så det blir litt kjøligere hvis man har mange noe man setter pris på når sola står på som verst. Hittil har det bare blitt med tanken.

Det ble noen kg med Acerola vi plukket på kort tid. Vi burde plukket disse bærene litt oftere. De fleste faller og råtner på bakken noe som er litt synd. Kona lagde utrolig god juice som hun fylte på glassflasker, oppbevarte en stund i kjøleskapet og serverte iskald i varmen. Flaskene ble fort drukket opp. Det ligger på godt over 30grader her nå, spesielt midt på dagen.

Reise til Saquarema

Denne helga var helt fantastisk. Jeg og kona dro til en annen flott strandby ved navn Saquarema. Jeg har aldri vært her før, men kona mi har besøkt byen en gang tidligere for veldig lenge siden. Vi tok bilen fra byen vår og kona kjørte til denne flotte byen. Hvis noen andre vil reise til Saquarema er det enkelt å komme seg dit. Byen ligger bare 93km fra Rio de Janeiro og det går direktebusser til og fra hele tiden. På en så kort avstand koster det ikke all verden å bare ta en taxi fra flyplassen når flyet lander i Rio. Vi tok som nevnt bilen og jeg klarte faktisk å bli solbrent på armen fordi sola skinte på den gjennom bilvinduet som var oppe. Byen lå ikke så langt unna der vi bor og når vi skulle mot sentrum kom vi til en flott utsiktsplass med navn Mirante morro de Cruz. Der tok jeg også forsidebilde til denne artikkelen. Det var flotte sitteplasser i høyden der og man kunne enkelt kjøpe seg noe å drikke. Det var fryktelig varmt når vi var der så det gikk med mye vann. Etter en stund dro vi til Praia de Itaúna, en imponerende vakker strand. Sandkornene var så hvite at jeg ble blendet av å se på dem. Husk å ta med solbriller om dere tar turen dit.

Sanden var nesten like hvit som den første snøen som faller i Norge. Imotsetning til den snøen så var disse sandkornene glovarme å gå på. Jeg brant meg på beina og brukte ikke lang tid før jeg hoppet ut i det friske blå vannet. Jeg måtte også avkjøle den solbrente armen min. Stranden var som nevnt enorm og vi gikk til den ene enden hvor det var et stort slott, som viste seg å være ei vakker kirke. Det var vann i mellom så vi fikk ikke besøkt den, men et fint bilde ble det.

Vi kom også i en lett prat med en amerikaner på stranden. Det er nok mye turister i denne byen, selv under korona.

Jeg vet også at det har bosatt seg noen nordmenn her, men jeg så ingen av de den stunden jeg var i byen. Skal kanskje mye til å treffe på de også i en by som har 89 170 innbyggere i følge Wikipedia. Jeg trodde faktisk byen hadde et høyere folketall når vi trasket rundt i den. Jeg synes byen virket ganske stor, men det er ofte et førsteinntrykk jeg får når jeg besøker byer. Kanskje fordi jeg har vokset opp på landsbygda i Norge. Det lå selvfølgelig mange spisesteder etter stranden også og vi kjøpte en Açaí hver av oss. Den kostet halve prisen som den gjør der vi bor til stor overraskelse til kona. Kanskje denne byen er ganske billig? Jeg har ikke vært her nok til å bedømme det. Etter Açaíen i varmen dro vi videre til sentrum.

For å komme til sentrum måtte vi krysse ei vakker hvit bru som jeg også tok et bilde av. Brua heter Ponte de Saquarema og den har også et eget gangfelt så man kan krysse den til fots eller sykkel om du vil.

Når vi var fremme i sentrum dukket plutselig den flotte kirka ved navn Igreja Nossa Senhora de Nazareth opp foran oss, som jeg hadde tatt bilde av på stranden litt tidligere. Den var faktisk enda vakrere å se på fra forsiden og det var også strender ved begge sider av den. Jeg vet ikke navnet på begge, men den ene het ihvertfall Prainha.

Prainha-ei lita sjarmerende strand ved siden av kirken.

Jeg angrer litt at jeg ikke gikk opp trappen og tok turen innom denne kirken, men tiden fløy av gårde og det begynte å bli litt sent. Jeg stikker innom neste gang jeg besøker byen ble jeg enig med meg selv om. Turistbyen er også kjent som «The National Capital of Surfing. Bølgene på strendene er bland de beste i landet.