Brasilrundt

Turen går til vakre Teresópolis

Jeg og kona bestemte oss for å ta noen dager i Teresópolis. Teresópolis er en liten fjellby i delstaten Rio de Janeiro og ligger et par timer unna med buss fra byen med samme navn, Den er også nabobyen til Petrópolis, men den har ikke like mange innbyggere. Byen har 180 000 innbyggere, men jeg trodde faktisk byen hadde enda mindre bosatte når vi kom dit, stedet virket mer som en liten koselig bygd enn en by. Byen har også et veldig kjølig klima, noe de fleste fjellbyer har.

Vi hoppet på bussen og dro til fjellbyen vi hadde hørt så mye om. Vi måtte ta 2 forskjellige busser. En fra Buzios, og et bussbytte i Rio de Janeiro. Husker ikke nøyaktig prisen på bilettene, men utsikten opp til fjellbyen fra bussvinduet husker jeg godt. Vakkert og veldig imponerende utsikt. Bildet jeg tok fra bussturen ble også forsidebilde på artikkelen. Etter et par timer på bussen var vi fremme i Teresópolis. Vi la oss inn på Santiago Centro. Et flott hotell i sentrum med hyggelig og behjelpelig personale. Vi fikk prutet ned prisen til 200real per natt og 150real for de neste 2 nettene.

Vi gikk til et spisested like ved etter tips fra hotell resepsjonen og fikk oss begge en middag til 10real. Smakte godt som maten ofte gjør her på buffe restauranter. Etter maten tok vi en uber til markedsplassen et stykke unna og betalte 10real for turen. Ikke noe lureri med uber sjåførene i denne byen når vi skulle gjøre opp. Jeg ga han litt tips også.

En glad gutt fra markedsplassen som fikk hilst på statuen.

Fremme på markedsplassen var det imponerende mange boder mange kunne ta en titt i. Vi merket fort at selgerne ikke var så pågående som de har lett for å være på sånne steder. Her kunne man gå å ta seg litt bedre tid for å se på ting. Jeg fikk tatt noen bilder
av stedet, men fikk fryktelig kjeft av en person som jobbet i en bod. Han skulle ikke være med på noen bilder fikk jeg streng beskjed om. Helt greit sa jeg, og slettet bilde rask og forsvant ut derifra.

Vi gikk videre rundt i denne småbyen som lå i fjellet for å titte litt. Byen var utrolig sjarmerende og jeg og kona stakk innom en tilfeldig bruktbutikk. Det hang et skilt på døra :ikke ta bilder inne, dette er ikke et museum eller en bruktbutikk. Ifølge damen som eide stedet var det tross alt en antikvitetsbutikk hun drev. Kall det hva du vil tenkte jeg, selger du brukte ting er det en bruktbutikk uten at jeg sa det høyt. Hun fine frøkna virket litt høy på seg selv så vi ble ikke der så lenge. Det var uansett en flott butikk, det skal hun ha.

Man trenger et pust i bakken når man går i bratte bakker. Legge seg på en benk for å strekke bena er innafor. Fikk ikke altfor mange rare blikk heller.

Det begynte å bli ganske kaldt i denne fjellbyen til kvelds så vi bestemte oss tidlig for å stikke tilbake til hotellet å holde oss under ei varm dyne i stedet. Det er tross alt en dag i morgen også.

Båttur i Arraial do Cabo

Jeg og kona tilbrakte deler av helgen i nabobyen Arraial do Cabo. Vi har vært her noenganger tidligere og vi hadde ikke planlagt turen noe i forveien, ble bare en impulstur. Mange av småturene vi reiser på er ikke så nøye planlagt. Vi bare pakket med oss litt solkrem, litt frukt og et ekstra skift i tilfelle vi bestemte oss for å ta noen svømmetak i havet. Det er såpass varmt på denne tiden at det er litt slitsomt å holde seg innendørs. Man må ut i frisk luft og lufta er som oftest kjøligst ved havet.

Bussturen vi tok for å komme oss dit ble noe slitsom. Ikke pga varmen, men ofte nedi her kommer det selgere på bussen som alltid skal prakke på deg noe. Andre ganger er det vanlige tiggere som steller seg foran i midtgangen for å holde ei sympatitale som skjedde denne gangen. Det er de samme historiene som går igjen hver gang. De trenger penger til familien, mista jobben, staten bryr seg ikke eller de drar inn eller annen religion for å få passasjerene på sin side. Rusmidler er det ingen av de som nevner, men jeg har en mistanke at det er dit pengene går. Etter talen går de rundt til hver enkelt for å spørre om penger. Jeg kunne ikke komme meg av bussen fort nok når den endelig stoppet i Arraial do Cabo.

Var utrolig mange turister her, selv om høytiden ikke starter for fullt før i Desember. Er sikkert en eller annen høytid jeg ikke har fått meg tenkte jeg, folk feirer tross alt så mangt i Brasil. Når det myldrer av turister ser man det ofte på prisene også. De forlangte 5real bare for låne bort en do. 10kr bare fordi jeg er litt tissetrengt? Neitakk, da hopper jeg heller i havet å gjør fra meg der. Vannet er ikke så kaldt tenkte jeg. Var over 30 grader i lufta så jeg og kona ble enige om å ta en båttur. De selger det ofte rundt omkring på strendene i sentrum. Mannen som kom for å selge oss billetter til turen forlangte 110real for meg og min kone. Vi bet på, selv om man ofte kan prute med sånne selgere og dermed spare seg noen kroner. Turen skulle vare 3-4timer fikk vi høre, men vi fant senere ut at det ble altfor lenge.

Bilde tatt fra båten som dere kan se.Var utrolig forfriskende å komme seg til havs i det varme været

Var veldig folksomt på båten og ikke nok sitteplasser. Jeg og kona fikk en liten benkeplass på deling. For kona sin del gikk det helt greit. De serverte tross alt Caipirinhaer om bord som var inkl. i prisen. Festløve som jeg er holdt jeg meg til vann selv om det var Lørdag. Etter en stund guiden hadde snakket litt om de forskjellige stedene vi seilte forbi var det tid for første stopp. Ei vakker strand jeg helt har glemt navnet på, men det krystallklare blå havet rundt og den hvite sanden husker jeg godt. For et vakkert sted. Vi svømte til land og hadde 40 minutter på oss før båten dro til neste stoppested.

På den korte tiden snudde været totalt, og når vi var tilbake på båten var det langtfra 30grader lengre. Det hadde begynt å blåse surt og sola hadde forsvunnet bak mørke svarte skyer som dekte den tidligere blå himmelen. Klærne var jo også bløte etter svømmeturen og det var fortsatt 2 stopp igjen og et par timer til på båten før turen var ferdig. Den festglade gjengen på båten var ikke like fornøyde nå lengre når vi nådde neste stopp. En vakker strand dette også og her fikk man også kjøpt seg en matbit. Det hjalp på humøret mitt, men gjorde ikke underverker på resten av besetningen. Tilbake igjen på båten var man omgitt av misfornøyde mennesker som bare ville tilbake til land. Man fikk utdelt flere gratis drinker, sikkert for å blidgjøre turistene noe. Det gode været lot uansett vente på seg og kapteinen bestemte seg for å hoppe over siste stopp og heller reise tilbake til land. Det tror jeg kapteinen gjorde helt rett i. Selv om været ble litt dårlig etterhvert ble det alt i alt en fin tur. Resten av kvelden brukte vi på å traske litt rundt i denne vakre byen Arraial Do Cabo.

Utsiktsbilde jeg tok over byen senere på kvelden,Var et stykke å gå,men helt klart vært sliten når man ender opp med et sånt resultat

Valgdag i Cabo Frio

Jeg og kona tok en søndagstur til Capo Frio helga som var. Når vi tok bilen til nabobyen passerte vi et tettbygd strøk der det tydeligvis pågikk et valg. Tror det var kommunevalg den Søndagen, uten at jeg følger så mye med på politikk hverken i Brasil eller hjemme i Norge. Det interessante med dette valget var feiringen i gaten. Barene var fulle av folk og jeg tror nok de fleste brukte dagen for en unnskyldning til å ta seg en fyllekule. Det var nesten umulig å kjøre gjennom bydelen. Fulle folk som krysset veien og ingen brukte maske. Det er ikke rart koronaviruset sprer seg nedi her. Nå har man jo fått fra sikre kilder at korona ikke er skadelig, med sikre kilder mener jeg Trump og Brasils president Bolsonaro. Hvor pålitelige de to er er vel noe ubevisst, men jeg velger ihvertfall å holde avstand så får de andre vanke på bar i klynge på selveste valgdagen.

Vel fremme i Cabo Frio ble det en tur på restauranten Tia Maluca som jeg skrev om for en stund siden. Vi kjøpte de samme kjøttbitene som sist , med tilbehør og prisen kom på 126 Real med drikke. Litt stiv pris, men man må unne seg noe. Det vi ikke klarte å spise opp tok vi med hjem. Dere kan forresten lese om spisestedet her også : https://brasilbloggen.com/2020/10/26/romantisk-kveldsmat-i-cabo-frio/

Ikke langt unna spisestedet ligger det en flott strand. Ikke av de største, men uansett et vakkert sted omgitt av vakker brasiliansk natur. Vi fant et tre med litt skygge under der jeg og kona satte oss under for å slappe av og fordøye måltidet. Det var en del fiskere der også, uten at de forstyrret oss.

Etter en stund der dro vi videre. Capo Frio har jo mange vakre steder og by på, og vi stakk til en lagune jeg har vært på mange ganger før. Vi satte oss der på hver vår strandstol vi hadde tatt med og vi var så heldige at vi fant et ledig tre vi kunne sitte under på den plassen også. Vi var heldige på denne dagen. Sitte under et tre som skjermer for sola gjør underverker for kropp og sinn. Det er nok med flotte barer man også kan benke seg til etter dette vakre vannet, men i motsetning til folkene under denne valgdagen hadde vi med egne stoler og holdt oss til vann. Ingen av oss badet denne dagen. Det overlatet vi til de glade barna som tydeligvis ikke brydde seg om vannet var kaldt eller litt vel grumsete. Jeg har ingen anelse om hvordan vannet er, men det er mange steder de sender kloakken rett uti vannplassen for å spare penger. Man har også fått beskjed at man ikke skal bade på en veldig vakker strand i samme lagunen så jeg tviler litt på hvor rent vannet er. Barna som lekte bekymringsløst i vannet brydde seg lite om det.

Vi ble ikke så altfor lenge. Det var faktisk litt for varmt. Vi er nå inne i November og sommeren kommer for fullt. Det tar litt tid før man venner seg til varmen og denne dagen lå det på rundt 30 grader. Det blir nok helt sikkert varmere også, men da er jeg vel forhåpentligvis litt mer vant til sola. Det ble uansett en flott dag selv om det ble litt tidlig kvelden.

Hagearbeid i stekende sol

Formen var veldig bra denne helgen så kanskje jeg ikke har korona allikevel? Jeg håper det. Tror kanskje det bare var en liten influensa, men når man leser om sykdom så ender man alltid opp med de samme symptomene og før du vet ordet av det synger du på siste verset. Ettersom formen var mye bedre denne helga brukte jeg litt tid i min lille brasilianske hage. Egentlig så begynner det å bli en del trær der. De trærne jeg plantet sist var noen banantrær. Jeg har hatt det i hagen før, men disse er ganske nye. Jeg har som nevnt vært på en ganske lang tur og når jeg kom hjem igjen hadde faktisk banantrærne begynt å gitt frukter. Bananene er veldig små enda og er nok ikke klare til å plukkes, men det kan bety at jordflekken jeg har jobbet på i perioder har fått nok rik jord til at jeg faktisk kan begynte å plante ting der. Jeg må nok skaffe mer bra matjord blandet med hestemøkk jeg finner på gata og lempe ut på hageflekken så banantrærne får skikkelig næring.

Matavfallet lager jeg i en stor åpen plastboks. Jeg kaster alt fra matavfall til alt annet som kan bli til jord oppi denne åpne boksen og graver det ned for å fjerne lukt og slitsomme insekter. Dette er et tropisk land og det er mange kakerlakker overalt her som kommer frem på nettene. Disse insektene liker jo matrester så jeg graver det ned godt i boksen så de ikke har mulighet til å finne det igjen. Da slipper jeg unna alle fluene også som kommer fort i varmen.

Når jeg fjerner ugress i fra tomten ligger også den på en egen haug som forhåpentligvis gir meg god jord i fremtiden. Til nå har haugen egentlig bare vært til bry. Jeg synes prosessen går litt sakte, men naturen bruker den tiden den trenger. Den ligger litt bak trærne så det ikke er så lett å få øye på den. Det blir en del luking og fjerning av gress og jeg bruker ikke å kaste det ut hvis jeg kan bruke det på nytt. Min bedre halvdel kjører det alltid vekk, også han vaktmesteren som kommer og jobber litt for oss innimellom. Jeg er sparsommelig og mener det meste kan brukes på nytt, så får vi se om gresshaugen faktisk blir til brukbar jord tilslutt. Det innebærer at ingen kjører vekk haugen når jeg ikke er hjemme, noe som har skjedd før.

Noen som vet hva slags små trær som har vokset seg frem på det siste bildet? Ingen? Det er papayatrær som til nå ikke har gitt noen frukter eller antydning til noen papaya. Synes det er litt rart. De har stått der en stund og de har lett for å vokse overalt. Har ikke nok matjord til å slenge rundt stammen deres enda så de får vente til jeg har mer klart i plastikkboksen min. Jeg skrev om et annet papayatre jeg hadde på tomten, og også noen selvgrodde tomater. Du kan lese om den artikkelen her : https://brasilbloggen.com/2020/10/19/hagearbeid/

Açai og et herremåltid i nabolaget Peró

Vi brukte litt tid i nabolaget Peró denne dagen. Jeg, min kone, hennes lillesøster og bror. Vi har vært her mye i det siste. Nabolaget er veldig vakkert og det er en del gjestgiverier og hoteller her. De er naturligvis tomme for turister pga korona og lavsesong, så det er veldig behagelig og avslappende og bare spasere rundt i dette fine strøket, fri fra folk og bare nyte den brasilianske varmen uten forstyrrelser fra noen.

Det finnes så klart mange små steder man kan både spise eller ta seg en øl, men ingen av oss var noe hissige på alkohol denne dagen så da tok vi oss en Acai istedet. En forfriskende frukt som de serverer som en is i et beger. Den er utrolig mektig så den legger seg fort rundt magen, ihvertfall hvis man går for de største begrene som jeg ofte gjør. Det blir nesten som et måltid pga kaloriene og man kan gå lenge før man blir sulten igjen. Ettersom det er opprinnelig en frukt er den nok i utgangspunktet ganske sunn, men sånn som den er tilberedt her med sukker og annet tilbehør man har på toppen er den nok ikke så sunn lengre. At det er en forfriskene delikatesse i varmen er det ingen tvil om. Test ut den hvis dere er i Brasil noengang.

Acai, en delikatesse i Brasil som fungerer som en forfriskende mellommåltid. Mettende, forfriskende og full av energi.

Deretter gikk vi ned på stranden en tur. Stranden Praia do Peró har jeg skrevet om tidligere og den stranden leverer alltid. Varmt vann idag også, ingen høye bølger og sola skinte som den ofte gjør i Brasil. Det er ingen tvil om jeg fant paradis for ca 10 år siden da jeg dro og besøkte dette landet for første gang. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke dro og flyttet hit tidligere. Etter noen timer bestemte vi oss for å ta en skikkelig middag. Den inntok vi på det lille shoppingsenteret midt i sentrum av Peró.

Det er en del småbutikker inne i dette stedet, men vi tok oss ikke tid til å undersøke alle. Det er litt stressende å gå rundt og titte på dette senteret pga kelnerne som jobber på restaurantene. De er veldig pågående når det gjelder å få gjester. De nærmest drar deg inn på serveringsstedet for å få inn et salg. De som jobber der får en hvis prosent av alle folka de får til å spise så det er en kamp om kundene. Ettersom vi kjente han ene som jobbet der spiste vi på restauranten hans. Jeg tok et bildet av maten og han ville veldig være med på bildet. Skikkelig linselus, men han er litt underholdende også.

Jeg tok også et bildet uten den snakkesalige linselusa. Det var 4stk av oss, men dette var nok mat til 5-6. Vi klarte ikke spise opp alt, noe som sjeldent skjer når jeg skal innta et måltid. Jeg kan ikke fordra å kaste mat, og jeg hadde jo da selvfølgelig som mål å spise opp alt sammen. Det klarte jeg ikke og jeg merket etterhvert at jeg ble syk av overspising. Da vi kom hjem la jeg meg i sengen, totalt slått ut med stinn mage, og klarte knapt å bevege meg før jeg våknet dagen etter. Maten smakte enestående og det blir nok ikke siste gangen jeg skal spise der. Hvis noen er i Peró stikk gjerne innom kelneren med navn Marcelo så får du skikkelig service og skikkelig mat.

Cabo Frio, ilha do Japones

Tilbrakte deler av denne helga i Cabo Frio også. Jeg og kona oppholder oss snart mer der enn i byen vi faktisk bor i til vanlig, Armacao dos Buzios. Startet dagen med brasiliansk fritert gatekjøkken mat som inneholder alt for mye kalorier. Dette er ikke mat for en mann som egentlig burde vært på diett. Fedme er ikke et utbrett fenomen her og virker som jeg er den kraftigste personen uansett hvor vi går. Jeg sover godt om natten uansett jeg, så det går helt fint.

Etter måltidet gikk vi rundt i sentrum. Jeg trengte et par solbriller. Det er så utrolig slitsomt å gå og myse mot sola som ofte skinner i dette vakre land. Jeg fant ingen kledelige solbriller denne gangen heller. Hver eneste gang jeg tester noen synes jeg ansiktet mitt blir enda bredere og større enn det er til vanlig. Det er også grunnen til at jeg aldri bruker caps. Jeg har det samme problemet der.

Vi ble enige om å stikke til en øy ved navn ilha Do Japones (japanske øya), Et vakkert populært sted som er kjent for turister fra mange verdenshjørner. Først måtte vi skaffe noe mat vi kunne ta med dit. Vi stakk innom Galeao. En kyllingrestaurant som jeg er overbevist om har Cabo Frios beste kylling. Vi kjøpte en helgrillet, pakket inn i emballasje sammen med tilbehør. Prisen kom på 30real(60kr) og det var sikkert nok til 4personer.

Vi tok taxi til øye som ligger et godt stykke unna byen.Turen kom på 16real. Parkering kostet 15real. Man sparer ikke mye på å ta egen bil.

Det er to måter å komme seg på selve øya på. Den ene er å vasse over. Den andre er å ta en båt taxi. Vi valgte ingen av delene og tok heller pikniken vår på en av de flere restaurantene ved havkanten foran øya. Var så og si ingen mennesker der, sikkert pga det litt gråe og overskye været. Det er heller ikke så mange turister her på denne tiden av året og koronaviruset har nok fortsatt satt en demper på reiselysten til folk.

Jeg har vært her en gang tidligere og spist mat. Da endte jeg opp med matforgifning. Prisene er også utrolig høye på sånne spisesteder og de er lett for å være veldig uhygeniske. Jeg har ofte gått forbi sånne strandrestauranter og blitt sjokkert når jeg tilfeldigvis spaserer forbi kjøkkenet. Utrolig møkkete og skitne med matrester liggende rundt overalt i altfor høy varme. Restauranten var uansett stengt og vi hadde med medbrakt mat uansett.

Mens vi satt der og spiste fikk vi besøk av noen løshunder som også var sultne. De fikk beinrestene mens vi spiste. Jeg ble noe bekymret. Skal hunder egentlig spise kyllingbein? Etter vi var ferdige med maten og det ble igjen en del, fikk selvfølgelig hundene restene. Hvis man går rundt litt ensom i Brasil så finner man ofte en hund eller flere for å holde seg med selskap.

Prøvde å liste meg innpå for å ta et bilde av noen havfugler, men skremte bare vettet av de. Må skaffe meg kamera snart med zoom på. Bildene ble noe gråe også pga det dårlige været, men også pga tableten jeg bruker også. Tror jeg må rense linsa.

Fjelltur over Tucunsfjellet

Når vi våknet søndagsmorgenen ble jeg og kona enige om å ta oss en fjelltur. Vi er så heldige at vi bor like ved både havet og fjellet. Fjellet er ikke av de høyeste, og det skal gå opptråkte stier for å komme seg på toppen og i den formen jeg er i blir nok turen tøff nok allikevel. Vi har bodd i dette området ganske lenge nå så det er kanskje på tide at vi tar utfordringen og kommer oss på toppen av dette berget. Det ligger tross alt rett utenfor huset vårt. Fotturer i fjellet er også bra trening, ihvertfall for en som bærer på noen kilo for mye. Vi tok med oss litt vann og la avgårde.

Jeg merket at jeg allerede begynte og bli tungpustet før vi i det hele tatt hadde funnet igjen stien som følger oss til toppen. Da gikk det adskillig bedre for kona. Hun er en god del slankere og lettere til beins og brukte ikke lang tid på å finne frem stien selv om vi fikk litt hjelp av noen bekjente som bodde der.

Kona mi guidet oss lett frem i terrenget. Jeg ble som vanlig hengende etter

Stiene på fjellet var godt merket og det hang også veibeskrivelse på et stort skilt som hjalp oss med å finne frem. Vi møtte mange andre turgåere der også og en og annen syklist som syklet nedover fjellet i stor hastighet. Jeg merket fort at av de fleste vi møtte var det jeg som hadde mest kiloer rundt magen så jeg må nok ta denne turen flere ganger.

Utsikten fra fjellet var det ingenting å si på. Utrolig vakkert her og jeg må nok ta denne turen flere ganger

Utsikten ble bedre og bedre høyere opp vi kom og vi gikk forbi et sted hvor folk hoppet med hanggliding ifra også. Selv om svetten silte nedover ansiktet i varmen, og vi begynte og få faretruende lite vann igjen var dette en utrolig flott fjelltur. Tok litt over en time før vi nådde toppen, men skal innrømme at jeg trodde vi hadde gått mye lengre. På toppen gikk den siste vannslurken også. 1,5l på to personer var som jeg fryktet ikke nok.

En blå sommerfugl viser oss veien ned til stranden etter at toppen var nådd.

Nå var det heldigvis bare nedoverbakke igjen og man kunne fint se stranden dit stien skulle lede oss fra fjelltoppen. Stien vi tok ned var mer igjengrodd og man brukte faktisk mer krefter også for ikke å falle. Rett som det var skvatt man til. Det rasler i krattskogen rett som det er når man beveger seg i «jungelen». Sannsynligvis er det nok bare noen øgler, men man tenker slanger ganske fort når man hører noe som rasler ved siden av seg når man går. De stakk uansett fort unna så vi så aldri hva som lagde disse lydene.

Når vi kom ned til Tucunsstranden var det noen som hadde satt opp dette flotte skiltet.

Vi kom oss helberget ned til havet og stranden tilslutt. Vel nede på stranden kom vi over et flott skilt noen hadde satt opp. Direkte oversatt står det : Ikke drep noe utenom tid, ikke ta noe bortsett fra bilder, ikke forlatt noe bortsett fra fotspor, ikke ta med noe utenom god helse. Det høres litt bedre ut på portugisisk, men likte skilte utrolig godt.

Jeg tok også et bildet av en av maurtuene vi gikk forbi. Den var nesten høyere enn meg og jeg turte ikke å stikke ei pinne borti den. Dette er ikke norsk skogsmaur, men hva slags maurtype det er vet jeg ikke. Leste en artikkel om av det mest smertefulle insektet og bli blitt av blir kalt Bullet Ant. Den sammenlignes med smertene av å bli skutt, derav navnet. Den maurtypen fins jo selvfølgelig i Brasil så er nok lurest og holde seg litt på avstand.

Alt i alt ble det en flott fjelltur og kan råde folk til å gjøre noe lignende hvis de har et fjell i nabolaget. Bare husk å ta med nok vann

Romantisk kveldsmat i Cabo Frio

Fredagskvelden ble tilbrakt i Capo Frio med god mat og drikke. Kona og jeg startet kvelden på en av de flere restaurantene som ligger etter kanalen. Navnet på spisestedet var Tia Maluca. Det var lite folk i hele kanalen til å være Fredag. Kanskje vi var litt tidlig ute? Vi kom dit i 6tiden, men hele stedet bruker å være stappfullt med mennesker på helgene. Her ligger det barer og spisesteder langsetter gaten man kan kose seg på.

Stedet var veldig innbydende. God musikk ble spilt lavt i bakgrunnen som Dire Straits, Queen og den brasilianske musikksjangeren Bossa Nova. Rolig romantisk musikk man kan nyte et godt måltid til, og gode måltider kunne virkelig kokken lage. Vi bestilte retten Tabua Mista for 2 personer. Maten kom fort etter vi bestilte den og servitøren kom med 4 forskjellige kjøttretter som fortsatt røyk i pannen pluss tilbehør som ris, pommes frites, Vinagrete salat og Farofa. Farofa er et slags tilberedt mel som de tilsetter kjøtt, pølser eller hva det måtte være. Denne Farofaen var tilsatt egg, og man spiser den sammen med kjøttvarene.

Oksekjøttet eller Picanha som det heter i Brasil kunne kanskje verdt litt mer gjennomstekt, men alle de andre kjøttrettene smakte fabelaktig. Jeg og kona synes kjøttstykket av gris var smaksvinneren, spesielt sammen med den gode Farofaen. En mat type jeg ikke likte til å begynne med pga dens konsistens som minner meg litt om sand, men nå spiser jeg det hele tida. Kona tok noen kalde øl til maten, jeg holdt meg til vann og en liten kaffekopp etter inntatt måltid. Jeg var tross alt sjåfør denne kvelden.

Maten smaker litt ekstra når man har sånn utsikt.

Måltidet kom på 125 real (250kr) for mat og tilbehør. Service eller tips om du vil var inkludert i regninga. De legger ofte på noen prosenter på sluttsummen som arbeiderne deler seg imellom, noe som er helt i orden når man både får både god mat og god service. Capo Frio er som nevnt i tidligere innlegg en turistby så når høysesongen er her i Desember-mars skal du ikke se bort ifra at prisene blir skrudd opp en del.

Det vakre nabolaget Geriba

Kona var på kurs så jeg bestemte meg for å ta meg en liten tur til Geriba. Geriba er et bedre nabolag i Armação dos Búzios og stranden der er meget populær blant turister. Jeg tok en Van utenfor hvor jeg bor. Det går hyppige avganger av minibusser eller vans om du vil som frakter folk rundt omkring i byen.

Når jeg hoppet av bussen og betalte de 3,50 realene turen kostet gikk jeg ikke så lenge rundt før jeg ikke helt skjønte hvor jeg var. Jeg var fullstendig klar over at jeg befant meg i Geriba, men hvor var stranden? Det var helt greit og bare spasere rundt i nabolaget uansett. Her var det flotte villahus og gjestgiverier overalt. Det er ikke i tvil om at dette stedet nyter godt av turisme. Fikk spurt noen kjensfolk i nabolaget om hvor veien til stranden var. De var behjelpelige de, og forklarte meg hvor jeg skulle gå. Språket gikk selvfølgelig på portugisisk. Engelsk kunnskapene er ikke så høye i Brasil, men er man gjest eller bosatt i landet deres er det selvfølgelig min oppgave å lære meg spåket og innrette meg etter skikkene de har her.

Når jeg endelig fant frem til stranden ble jeg ganske imponert. Noen hadde lagd en lang smal murgang som et slags inngangsparti for og komme seg inn til stranden. På muren var det skrevet dikt og andre flotte slagord på portugisisk.

«Ta vare på naturen som det er ditt liv, for den lar deg leve»

Inne på stranden ble jeg overrasket hvor stor den var. Den strekte seg sikkert over 2km. Jeg fikk også øye på en del røde flagg ute i havet. Jeg spurte en som jobbet der hva det betydde. «Deler av stranden er stengt pga høye bølger og understrøm» sa han. Et ganske kjent fenomen på denne stranden fikk jeg beskjed om. Åja tenkte jeg, derfor alle folkene sitter helt på andre enden. Da stakk jeg heller dit for å teste badevannet, men var altfor kaldt etter min smak. Satte meg heller ned for å lese litt i ei bok istedet. Var ikke så varmt som det pleier denne dagen. Faktisk akkurat passe svalt med litt frisk vind og da er lesing et greit tidsfordriv.

Helt greit å slappe av på dette stedet med ei bok.

Det var også små teltboder rundt omkring som selger surfetimer. Ettersom deler av stranden var stengt av og det var forbud mot å hoppe i vannet på disse oppmerkede stedene hadde de naturligvis noe mindre å gjøre enn vanlig.

«Escola de surf» eller surfeskole på norsk for de som vil lære det.

Strandselgere er det på de fleste strender i Armação dos Búzios, også på denne. De var heldigvis ikke så pågående og hvis de blir litt slitsomme er det bare å si : Nao Obrigado (nei takk) så stikker de fort videre til neste gringo. Det er ikke noe galt med det de selger, men de gir deg ofte en såkalt «gringopris» som innebærer at du får æren av å betale 4ganger så mye.

En middag hos Da Nelma like ved stranden

Avsluttet dagen på et lite spisested Da Nelma ikke langt fra stranden. Middagen kom på rundt 40kr og smakte godt som middagene ofte gjør her i Brasil. Hun som eide stedet var også hyggelig og hadde helt klart kokkeegenskapene i orden.

Hvis dere noengang er i nabolaget er det bare å stikke innom for en matbit.

Hvordan få tomatplanter til å blomstre?

Jeg startet dagen idag med å gå ut å plukke tomater. Ingen av tomatplantene jeg har i hagen har jeg plantet selv. De har vokset opp helt av seg selv. Vi har kastet diverse matavfall for å få god plantejord og tomatplantene begynte å spire og gro helt på egenhånd. Passer meg egentlig utmerket. Jeg er ikke kjent for å ha grønne fingre og har trøbbel med å holde liv i en kaktus. Jeg vet ikke hvordan andre folk får tomatplantene sine til å blomstre, men så enkelt var det å gjøre det her i Brasil. Det er også noen Papayatrær som har begynt og spiret, men det tar fort et par år før man kan plukke frukter av de. Jeg har allerede noen av de på fremsiden av tomta jeg har hentet papayafrukt av flere ganger, men de plantet jeg for mange år siden. Frukt koster jo ikke all verden her, men synes det er litt stas å hente dem selv. Problemet er at papayafrukt vokser oppetter stammen, og lengre opp du kommer, vanskeligere er det å strekke seg etter dem. Jeg klarer fortsatt så vidt å nå opp til frukten.

Papayaene vokser oppetter stammen og man må strekke seg lengre og lengre for å nå de.

Jeg har en diger jordflekk på hjørnet av tomta ved siden av grillhytta, og der har jeg som mål å bygge opp min egen grønnsakshage. Jeg mangler også å få ferdig grillhytta, men alt til sin tid. Man stresser ikke nedi varmen i Brasil og alt går i brasiliansk tempo. Ting tar alltid en del lengre tid og det er derfor jeg liker dette landet så godt. Stress hjemme i Norge har jeg hatt nok av opp gjennom årene. Det er igjen utrolig mye jobb igjen for å få istand grønnsakshagen jeg har sett for meg. Målet mitt er selvfølgelig å få en flott hage med god plantejord der jeg bare kan gå ut å hente mine egne friske grønnsaker når det måtte passe. Spise mat uten noen form for sprøytemidler er vel et ønske mange har? Hjørneområde på tomta har jeg kastet et del matrester på en stund, men det er jo begrenset hvor mye matrester det blir etter 2stykker.

Her er flekken jeg skal prøve å få ting til å vokse på.Banantreerne begynner allerede å skyte i været,men er igjen mye jobb.

Tomten er også fylt opp av knuste mursteinshus. Det er vanlig at de bruker knuste byggematerialer som fyllmasse på byggetomter nedi her. Det er sikkert en grei og billig løsning det, men å få noe til å gro på sånne tomter blir desto vanskeligere. Jeg har gravet opp utallige trillebårlass med stein for så å fylle igjen med vanlig jord som jeg har blandet med alt fra hestemøkk til matavfall. Hestemøkka hentet jeg bare med ei trillebår utenfor gata der jeg bor. Det er fortsatt noen som fortsatt bruker hest som fremkostmiddel her vi bor og de setter som regel bare hesten på ei ubebygd tomt eller et annet sted det er noe gress så den holder seg i live. Hvem som eier tomta ser ut til å spille liten rolle, men så lenge den er ubebygd har det vel ikke så mye å si. En gang villedet en hest seg inne på tomta her når porten sto oppe og jeg tok den på fersken en morgen når den spiste tomatene mine. Så lenge den legger igjen litt fersk hestemøkk jeg kan bruke i hagen, og pga den dyreelskeren som jeg er ,tilga jeg den ganske fort selv om jeg guidet den pent ut igjen fra tomten. Koselig med besøk fra både to og firbente.