Når vi våknet søndagsmorgenen ble jeg og kona enige om å ta oss en fjelltur. Vi er så heldige at vi bor like ved både havet og fjellet. Fjellet er ikke av de høyeste, og det skal gå opptråkte stier for å komme seg på toppen og i den formen jeg er i blir nok turen tøff nok allikevel. Vi har bodd i dette området ganske lenge nå så det er kanskje på tide at vi tar utfordringen og kommer oss på toppen av dette berget. Det ligger tross alt rett utenfor huset vårt. Fotturer i fjellet er også bra trening, ihvertfall for en som bærer på noen kilo for mye. Vi tok med oss litt vann og la avgårde.
Jeg merket at jeg allerede begynte og bli tungpustet før vi i det hele tatt hadde funnet igjen stien som følger oss til toppen. Da gikk det adskillig bedre for kona. Hun er en god del slankere og lettere til beins og brukte ikke lang tid på å finne frem stien selv om vi fikk litt hjelp av noen bekjente som bodde der.
Stiene på fjellet var godt merket og det hang også veibeskrivelse på et stort skilt som hjalp oss med å finne frem. Vi møtte mange andre turgåere der også og en og annen syklist som syklet nedover fjellet i stor hastighet. Jeg merket fort at av de fleste vi møtte var det jeg som hadde mest kiloer rundt magen så jeg må nok ta denne turen flere ganger.
Utsikten ble bedre og bedre høyere opp vi kom og vi gikk forbi et sted hvor folk hoppet med hanggliding ifra også. Selv om svetten silte nedover ansiktet i varmen, og vi begynte og få faretruende lite vann igjen var dette en utrolig flott fjelltur. Tok litt over en time før vi nådde toppen, men skal innrømme at jeg trodde vi hadde gått mye lengre. På toppen gikk den siste vannslurken også. 1,5l på to personer var som jeg fryktet ikke nok.
Nå var det heldigvis bare nedoverbakke igjen og man kunne fint se stranden dit stien skulle lede oss fra fjelltoppen. Stien vi tok ned var mer igjengrodd og man brukte faktisk mer krefter også for ikke å falle. Rett som det var skvatt man til. Det rasler i krattskogen rett som det er når man beveger seg i «jungelen». Sannsynligvis er det nok bare noen øgler, men man tenker slanger ganske fort når man hører noe som rasler ved siden av seg når man går. De stakk uansett fort unna så vi så aldri hva som lagde disse lydene.
Vi kom oss helberget ned til havet og stranden tilslutt. Vel nede på stranden kom vi over et flott skilt noen hadde satt opp. Direkte oversatt står det : Ikke drep noe utenom tid, ikke ta noe bortsett fra bilder, ikke forlatt noe bortsett fra fotspor, ikke ta med noe utenom god helse. Det høres litt bedre ut på portugisisk, men likte skilte utrolig godt.
Jeg tok også et bildet av en av maurtuene vi gikk forbi. Den var nesten høyere enn meg og jeg turte ikke å stikke ei pinne borti den. Dette er ikke norsk skogsmaur, men hva slags maurtype det er vet jeg ikke. Leste en artikkel om av det mest smertefulle insektet og bli blitt av blir kalt Bullet Ant. Den sammenlignes med smertene av å bli skutt, derav navnet. Den maurtypen fins jo selvfølgelig i Brasil så er nok lurest og holde seg litt på avstand.
Alt i alt ble det en flott fjelltur og kan råde folk til å gjøre noe lignende hvis de har et fjell i nabolaget. Bare husk å ta med nok vann
Brasilbloggen 