Vi bestemte oss for å ta noen dager i Rio de Janeiro. Storybyen ligger bare 170km unna der vi bor. Vi hoppet på første buss og dro av gårde. Var dårlig med sitteplasser på bussen. Jeg fikk hverken vindusplass eller sitte ved siden av min kone. Vi må nok lære oss å planlegge litt bedre å bestille bussbilletter i forveien neste gang. Vi glemte å ta med oss både mat og drikke og turen tok mye lengre en vanlig pga stor trafikk. Ikke et uvanlig fenomen når man skal inn til Rio.
Når vi kom frem til bussholdeplassen i Rio var det på tide og komme seg til nærmeste hotell. Vi tok en Uber utenfor stasjonen og ble enige om å betale 30real. Vel fremme på hotellet som lå like ved gjemte han unna takstameteret han hadde på mobilen. Han viste den til oss før vi satte oss inn i bilen for å bevise at han startet takstameteret på null. Når vi var fremme ville han ikke vise den til oss, men forlangte 100real. Vi bare betalte uten krangel. Vi var slitne og det begynte og mørkne og det var allerede en ganske ekkel stemning i bilen. Ingen av oss er kjent i Rio heller så vi bare ga han pengene, selv om jeg visste jeg sannsynligvis kom til å angre senere.
Vi sjekket in på Atlantico Hotel midt i sentrum. Kostet oss 130real per natt noe jeg synes var fryktelig billig. Skal godt gjøres å få en bedre beliggenhet. Standarden var helt grei og frokosten var også veldig bra. Det var ikke 100% rent på rommet. Vi fant litt skitt her og der og bl.a hår i sluket i dusjen. Det løste vi med å dusje med sandalene på. Vi booket for 2dager i forveien på booking.com, men bestemte oss for og bli der litt lengre. Hovedsakelig pga tak bassenget kona ble så fascinert av. Jeg synes det derimot var altfor høyt så jeg tilbrakte lite tid der.
Vi tok tidlig kvelden for å få en tidlig start på neste dag.
Tok en dag alene i Cabo Frio. Startet dagen meg å gå opp til toppen av fjellet bak Kirken Convento de Santa Maria dos Anjos der det ligger et kappel.
En brolagt vei man fint kan spasere opp til fjellet som ligger bak ei svær kirke.Skal skrive litt om den kirka senere
Sola var stekende og jeg sto ikke der så lenge før det begynte å svi i nakken. Heldigvis hadde jeg tatt med solkrem. Jeg fikk tatt noen flotte utsiktsbilder fra fjelltoppen og slo av en liten prat med en av kirketjenerne som jobbet der. Han inviterte meg tilbake senere på kvelden. Da skulle han og kameratene hans spille en liten konsert og alle var velkomne.»kanskje jeg kommer tilbake senere,får se hvor sent det blir» sa jeg og tuslet videre. Regner med at noen kirketjenere hverken spiller Bob Dylan eller Springsteen og da kan det egentlig være for min del. Jeg takket selvfølgelig høflig for invitasjonen uansett.
Bildet jeg fikk tatt når jeg kom til toppen av berget.Fikk tatt mange gode utsiktsbilder.Dette er et av dem.Capo Frio er en vakker by
Stakk videre til kanalen. Det var her jeg møtte kona for første gang og jeg har mange gode minner om dette stedet. Det ligger også en statue der til minne om Gandola. Gandola var en dykker, født i byen Cabo Frio, verdensmester i lagspydfiske i 1970 i Peru, i 1971 i Chile og i 1975 i Italia. Dykkeren Gandola var en del av en gullalder for vannsport i Cabo Frio, sammen med Lelei, venn og dykkerkollega. Etter noen kaffekopper ved noen av de mange restaurantene som ligger etter kanalen dro jeg videre ned til stranden Praia do Forte.
Et bildet tatt av Praia do Forte like ved fortet São Mateus
I enden av denne stranden ligger det et slott med navn Forte de São Mateus. Slottet var stengt for publikum så jeg fikk ikke mulighet til å gå inn i selve slottet for å se. Jeg fikk uansett tatt noen bilder av slottet utenfor. Får nøye meg med det for denne gang og heller komme tilbake siden. Hvis man er i Cabo Frio er det absolutt verdt å ta turen innom, men sjekk åpningstider.
Slottet var stengt pga merkelige åpningstider,men man kunne fritt bevege seg utenfor.Sånt blir det gode bilder av
Fant et billig sted i sentrum hvor jeg fikk kjøpt meg en helgrillet kylling for ca50 lappen. Når jeg skulle til å sette meg å spise fikk jeg beskjed om at de kun solgte for å ta med maten.»javel tenkte jeg.hva er poenget med alle sitteplassene da?» Tok med maten til fellesparken og spiste den der. Kom en strandselger bort og ville gi meg noen påsmurte sandwicher han ikke hadde fått solgt på stranden. Jeg ble litt skeptisk til denne unge mannen i bar overkropp med litt vel mange tatoveringer så takket høflig nei. Hadde uansett nok med kyllingen jeg nettopp hadde kjøpt.
Når sola begynte å gå ned var det på tide å komme seg hjem. Hadde trøbbel med å finne igjen bussholdeplassen, men med veibeskrivelser fra kjensfolk kom jeg hjem tilslutt.
Ble invitert på en fisketur med svigermor og mannen hennes i helga. Det er ofte vi tar noen familie fisketurer rundt omkring for å prøve å finne noen nye fiskeplasser. Det er alltid mannen til svigermor som får æren av å være sjåfør. Jeg liker ikke å kjøre bil i dette landet pga høy fart og mye fyllekjøring, og svigermor har ikke førerkort. Mannen hennes klager ikke, han er tidligere yrkessjåfør og liker å kjøre bil. Idag var det ikke i havet fisken skulle tas, men i ferskvann.
Vi hadde ikke bestemt hvor vi skulle reise, men dro bare ut fra São Pedro der svigermor bor for å finne en vannpytt å kaste snøret og kroken i. Tok ikke lang tid før vi dro forbi et sted. Rare vannet var det ikke, men sola skinte og det kunne vel ikke skade å ta et par kast. Vi hadde ikke med mark, men brukte kylling som agn. Det er mange som bruker det nedi her, selv om jeg har mest tiltro til marken.
Tok ikke lang tid før jeg fikk en fisk i denne lille vanndammen, noe jeg synes er rart. Kan gå rundt det på 10minutter og det var veldig grunt vann i tillegg. Tjernet om jeg kan kalle det det lå helt inntil veien også, men fortsatt øde til. Var ikke et hus å se i nærheten så var ganske stille her, selv om man kunne høre en traktor i det fjerne. Jeg kastet fisken ute igjen, var altfor lite mat på den til at det var verdt bryet å gjøre den rent. Man skal tross alt lage en middag ut av fangsten. Tok ikke lang tid før det satt en ny en på kroken, også denne går ikke under kategorien matfisk og ble rask kastet uti igjen. Jeg får fort en mistanke at det er denne størrelsen fisken ligger på i dette vannet, noe reisefølget også var enige i. Vi pakket derfor fiskesakene å dro for å finne et nytt sted.
Vi reiser videre innover landsbygda på jakt etter neste sted. Ofte trenger man ikke reise lenge før man finner et nytt vann man kan fiske litt i. Denne gangen var det en elv vi bestemte oss for å prøve fiskelykken. Var vel mer en bekk å regne, med utrolig lite vann. Her kan det umulig være fisk tenkte jeg? Jeg tok feil, noe jeg ofte gjør når det gjelder fiskesteder nedi her. Det virker som fisken overlever i alle slags vann, bekker og gjørmehull i dette landet. Fisken var ikke så liten av størrelse heller. Det kan fort bli en middag hvis vi kan ta noen flere. Vi ble værende her noen timer og vi tok en rundt 10stk tilsammen og da begynte det å bli litt for sent på dagen til å fortsette. Selv om det er øde går det en vei like ved der vi står og det er lite vits i å henge på sånne steder pga kriminalitet når kvelden kommer.
Vi hadde uansett nok fisk og den tilberedte svigermor hjemme hos henne i Sao Pedro. Med mine kokkekunnskaper overlater jeg sånne ting til brasilianere, de er oftere flinkere til matlaging enn nordmenn som er vant til ferdigmat. Maten smakte enestående som maten ofte gjør når brasilianske kvinner kokkelerer på et kjøkken. Jeg hjalp til med oppvasken etterpå. Da har jeg ihvertfall gjort noe på kjøkkenet jeg også.
Vi sto opp tidlig denne dagen, både jeg og min kone, og vi tok en tur til nabobyen São Pedro da aldeia. Vi har vært mye her i det siste, mest fordi det er vanskelig å komme inn til andre byer pga Korona. Det er politisperringer inn til hver by så man kommer ikke inn såsant man ikke tilhører stedet, til São Pedro derimot kan man fritt reise.
Vi dro til en kafe først. Jeg fungerer ikke om jeg ikke starter dagen med et par kaffekopper. Jeg har dratt mye nedi Brasil til nå, men gjør den samme feilen igjen og igjen. Aldri kjøp kaffe på kafeer nedi her. Kaffekoppene er ikke stort større en en fingerbøl. En slurk eller 2 er koppen tom og den er forferdelig dyr også. De tar rundt 5real(10kr) på de fleste steder. Stikker man på et Padarie(bakeri) får man kaffekoppen til under halve prisen og man får kaffen i større kopper også.
Etter kafe besøket gjorde vi nettopp det. Vi do til et Padaria med navn Rio Lisboa. Utrolig flott bakeri med hyggelige folk. Jeg ble også tilbudt å prøvesmake på Pao de Queijo, noe som falt i smak. Kaffen jeg kjøpte fikk jeg utdelt i glass, noe man ofte får nedi her, og jeg betalte kun 2real. Var også mer kaffe jeg fikk en 2slurker som på kafeen jeg satt på tidligere.
Mange Brasilianere tar frokosten på sånne bakerier ,men jeg var mer sulten på en middag en på brød så jeg og kona dro videre til et spisested ved navn Restaurante Tempero Aldeense. Det er en bufferestaurant man betaler for vekta på tallerkenen. Maten forsyner man seg med selv. På sånne steder har de alt av mat å velge mellom. Ris, spagetti, kylling, okse, gris og alt annet du kan tenke deg.
Restaurante Tempero Aldeense.God mat og absolutt verdt turen.
Jeg fylte opp tallerkenen med Stroganoff og kona tok noen diverse kjøttvarer på sin. Ettersom man betaler for vekta kostet måltidet mitt 44real(88kr) og konas 16(32kr). Synes prisen på min tallerken ble ganske høy, men måltidet veide i underkant av en kilo også. Til midt forsvar var det ettermiddag og jeg hadde ikke spist enda. Stedet var ikke så stort og det var utrolig mange folk inne på spisestedet, noe jeg skjønner godt for maten var helt fantastisk. Det blir nok ikke siste gangen vi spiser på dette stedet. Man fikk også 10% avslag på måltidet hvis man betalte med penger og ikke kort.
Hvis dere noengang er i São Pedro da aldeia kan jeg anbefale begge stedene jeg denne dagen stakk innom. Bare husk å ta ut penger. Det er en del steder som gir prosenter i rabatter hvis man ikke betaler med kort. Man slipper å tenke på om kortet blir kopiert også, noe som har skjedd meg mange ganger nedi her.
Tok en spasertur alene til nabolaget Jose Gonzalves. Nabolaget ligget på andre siden av Tucunsfjellet og det går en sti over. Jeg har aldri gått stien før, men vet sånn ca hvordan jeg kommer frem. Jeg hoppet over frokosten, tok med meg en vannflaske og begynte turen.
Jeg følte meg litt naken på beina når jeg gikk på stien med bare krattskog rundt meg. Hadde kun på meg brasilianske sandaler og savnet noen norske fjellsko. Fottøy er viktig og man kan lett bli bitt av det ene og det andre når man går til sånn. Det er uansett sandaler folk bruker her så da skal ikke jeg være noe dårligere.
Utsikt over det lille nabolaget Joze Gonzalves .Bildet er tatt når jeg var på toppen av stien på Tucunsfjellet
Etter en stunds gange trodde jeg at jeg hadde gått meg bort i jungelen, selv om jeg tilslutt fant en gammel jordvei. Dette stedet virket ikke som sentrum i nabolaget Jose Gonzalves og jeg fikk noen rare blikk fra de folka som bodde der. Følte meg litt beglodd der jeg gikk helt alene. Jeg valgte og ikke tenke det verste og bare fortsatte turen på denne gamle jordvegen mens jeg tenkte «går man lenge nok kommer man frem til asfalt tilslutt». Den tanken har reddet meg mer enn en gang og ganske riktig kom jeg frem til sentrum.
Dette så ikke ut som Sentrum av Joze Gonzalves
Nabolaget var veldig lite. Veldig landsbyaktig, men utrolig koselig med masse av sjarm. I sentrum lå det et lite padaria eller bakeri på norsk. Brasilianere tar frokosten på sånne steder, men denne var ganske folketom selv om det var tidlig på morgenen. De som jobbet der smilte høflig når jeg bestilte meg noe å spise. Brasilianere er veldig gjestfrie av seg og de fleste smiler og snakker uansett når på døgnet det er. Disse hyggelige folkene som jobbet her var ikke noe annerledes. Ettersom jeg allerede følte meg så velkommen satte jeg meg ned på et av bordene på utsiden og spiste frokosten der.
Gikk forbi en bondegård.Synes det var litt rart at bonden har tatt seg tid til å male pallene i flere forskjellige farger.Her snakker vi om en med god tid
Gikk så rundt i sentrum for å titte litt. Det var ganske folketomt så tidlig, men jeg fikk tatt noen bilder. Jeg likte spesielt den lille innsjøen som lå der.
Den lille innsjøen i Joze Gonzalves
Etter en stund gikk jeg videre for å finne Jose Gonzalves stranden. Den ligger veldig øde til, men det går ihvertfall en jordvei helt frem. Den var også godt skiltet så man skulle finne frem. På veien dit gikk jeg forbi haugevis av øgler som lå i grøfta etter veien, men de stakk så fort de hørte lyden av meg. Dette var ikke såkalte linselus som velvillig poserte foran kameraet. Tilslutt klarte jeg allikevel å knipse et bilde av en av dem selv om det ble veldig utydelig og man knapt kunne se hva slags dyr det var.
En veldig liten strand,men allikevel et veldig hyggelig sted.Her kan man virkelig slappe av
Stranden var utrolig fin å se på noe de fleste strender er nedi her. Den var også helt folketom noe strendene i Buzios sentrum aldri er. Her kan man fint slappe av uten og bli forstyrret av selgere eller berusede snakkesalige turister som går rundt med kjølebagger fulle av øl. Selv om stranden ikke var av de største følte jeg at jeg hadde funnet meg mitt eget lille paradis. Vannet var litt i kaldeste laget, noe stedet skal være kjent for. Jeg fikk i det minste duppet tærne før jeg bestemte meg for å spasere hjem.
Hvis du også liker å gå tur og trenger fottøy finner du sikkert noe her!
Det har blitt en del dager i nabobyen Sao Pedro i det siste. De fleste andre byer er fortsatt nedstengt, men jeg begynner å like denne byen mer og mer. Vi hoppet over frokosten og bestemte oss for å spise lunchen på en restaurant i byen. Konas lillesøster var også med, skolene er fortsatt stengt og hun liker seg godt hos oss.
Vi tok en liten sightseeing i byen først før vi skulle spise og vi dro bl.a forbi teateret i byen. Det var under oppussing så jeg ble litt skuffet over bygget. Det var godt skiltet dit og blir sett på som et monument i byen, men jeg synes det var litt oppskrytt. Jeg tok et par bilder så dere kan bedømme selv. Det var både graving rundt deler av bygget, og de hadde også hatt på ny murpuss på flere steder. Det kan nok hende det blir imponerende når det blir ferdig.
Selv om det var Lørdag var det lett å finne en parkeringsplass like ved restauranten Cantinho do Peixe. Det var der vi hadde bestemt oss for å innta vårt første måltid for dagen. Vi har spist der før, de lager god mat. Det ligger helt inntil hovedveien så det er litt støy fra bilistene. Kan være sjarmerende med bystøy og høre at folk lever og samfunnet går sin gang, men når jeg skal spise kan det være litt slitsomt. Maten smakte enestående. Vi bestile Picanha av gris med tilbehør. De fleste forbinder Picanha av okse, men den finnes i andre kjøttvarianter også. Når man spiser i Brasil bruker det ofte å være en kurv med både oliven og hjemmelaget chilisaus. Vær forsiktig med sistnevnte. Det var ikke jeg denne dagen og dynka kjøttet med litt vel mye. Jeg måtte fort bestille ei vannflaske til. Kona tok en øl som vanlig, mens hennes lillesøster holdt seg til Guaravita. Vi betalte 99,99 real for måltidet eller i underkant av 200nkr
Etter maten stakk vi innom fiskeriet. Det ligger rett ved siden av restauranten, og selv om det luktet forferdelig kloakk foran bygget, forsvant den når man kom inn på fiskemarkedet. Her kom fiskelukt fra alle kanter og forskjellige fiskesorter var nøye sortert og lagt frem som delikatesser for at de forbigående skulle kjøpe med seg noen kg før de dro hjem. Det var også en restaurant i midten av markedet som tilbydde seg å steke,grille eller fritere fisken for deg. Vi hadde nettopp spist, og de tok seg saftig betalt. Jeg hadde nok tilberedt den hjemme uansett.
Litt ille å si det, men vi kjøpte ikke med oss noe fisk denne dagen. Vi hadde planer om å reise en tur på stranden for å avslutte dagen der, men ettersom det fantes noen små boder inne på stedet som solgte både frukt,krydder og annet tilbehør til et godt måltid fikk vi handlet noe der først. Kona kjøpte blant annet en hjemmelaget chilisaus som jeg brant munnen min med på restauranten vi spiste på før vi gikk hit.
Etter et stund på fiskemarkedet dro vi til ei strand litt utenfor sentrum som het Linda Praia som direkte oversatt til norsk betyr vakker strand. Jeg synes ikke den var så vakker som navnet tilsa, men var aboslutt et koselig sted. Husene var veldig flotte å se på også, det var nok en såkaldt «kaksenabolag». Selve stranden var ikke noe spesielt. Kanskje fordi det gikk en del kloakkrør rett ut i havet noe som er et utbredt problem i Brasil. De er ikke så veldig nøye på hvor de slipper ut kloakken. Var uansett en del som badet som ikke brydde seg noe om det. Ingen bølger, men utrolig kaldt vann uten at det stoppet mange barn fra å hoppe uti. Vi satte oss ned på en strandbar og kona tok en øl. Jeg er på vannvogna fortsatt så holdt meg til vann noe som er litt ille da det faktisk er helg. Etter at kona hadde slukket øltørsten og hennes lillesøster hadde klikket ferdig på mobilen så fikk jeg æren av å kjøre bilen hjem. Brasil har null toleranse med å kjøre i alkoholpåvirket tilstand selv om mange ikke følger den regelen.
Finnes det noe mer tragisk enn å handle klær egentlig. Jeg utsetter det alltid i det lengste. Jeg kan ikke fordra å gå rundt i klesbutikker å prøve klær, sjekke priser og snakke med selgerne om hva slags stoff klærne er laget av. Det finnes vel netthandel nå idag, men jeg har aldri en anelse om hva slags størrelse jeg bruker i hverken skjorter, shorts eller bukser. De bruker ikke samme størrelsesystem i Brasil som i Norge heller. Norge har tallsystemet som s-m-l-xl osv, nedi her bruker man g-gg og en hel haug med andre tall jeg ikke skjønner noe av. Uansett trengte jeg noen nye shorts så da måtte jeg bare ta turen til nabobyen Capo Frio , å samfare klesbutikker med min bedre halvdel for å finne noen som passet. Det første vi gjorde når vi kom frem til nabobyen var å innta frokosten på restauranten Pimentao. Aldri spist der før, men maten smakte godt. Kostet 34real for 2personer. Ikke så ille pris og var bra utvalg i buffe`n. Er mange brukbare spiseplasser i Cabo Frio for en billig penge. Etterpå stakk vi innom klesbutikken.
Jeg brukte ca 15minutter inne i den første klessbutikken jeg fant og plukket ut et par shortser etter kort tid. Dette var faktisk ikke så ille allikevel. Jeg glemte et øyeblikk at jeg ikke var alene og plutselig var det kona sin tur til å handle seg noen klær. Jeg visste på forhånd at dette kom til å dra ut og benka meg til på en kaffebar med navn Parada Obrigatorio. Den har en fin beliggenhet like overfor parken i sentrum og jeg hadde sikkert rukket og drukket 10 kaffekopper mens jeg ventet. Kroppen fikk nok etter 2. Begynte å fylle seg opp med folk på stedet jeg satt og de fleste bestilte øl. Klokka var ikke mer en 12.00 på dagen, men det stopper ikke en ordentlig brasilianer. Her kan man drikke til alle døgnets tider.
Jeg skiftet til den nye skjortsen med en gang og kona tok et bilde. Jeg fikk så rare blikk av forbipasserende at jeg sto ikke sånn så lenge
Når kona kom tilbake tok vi en uber til shoopingsenteret Park Lagos. Turen kostet 8real.(16kr) Man sparer ikke så mye på å ha egen bil nedi her selv om det er lettvint til tider. Etter og ha gått rundt der en stund meldte sulten jeg igjen. Denne gangen fant vi en sushi restaurant. Husker ikke navnet på stedet, men regninga kom på 55real for 2personer. Absolutt verdt det. Fins det bedre mat en sushi hvis den er ordentlig tilberedt? Har faktisk aldri spist vond sushi i Capo Frio. Kanskje fordi byen ligger ved siden av havet så de er veldig gode på fisk? ikke vet jeg.
Den flotte kaffekoppen jeg fikk av kona.
Jeg fikk også en liten presang av kona. En kopp med teksten «strong coffe always fresh». Man mottar gaver noenganger når man er en ordentlig ektemann. Eller kanskje hun bare fikk dårlig samvittighet fordi hun brukte så lang tid på shoppinga?Men jeg setter uansett pris på små ting i hverdagen. Da må jeg finne en liten ting jeg kan kjøpe tilbake.
Vi bestemte oss for å tilbringe en dag i Cabo Frio. Både jeg og kona liker oss godt i denne byen og den ligger bare en kort busstur unna hvor vi bor. Prisen for en bussbillett ligger på ca 10kr så er billig å kjøre kollektivt her.
Vi hoppet over frokosten, dagens viktigste måltid for å innta en bedre lunch i Cabo Frio istedet. Vi har med tiden blitt mer eller mindre stamgjester på en god Sushi og buffe restaurant midt i sentrum med navn Chicos. Sushien deres er så utrolig god og man betaler for vekta. Med min apetitt kom måltidet på rundt 100lappen, kona spiste for halvparten. Hun har ikke til vane for å overspise på buffer sånn som jeg har lett for og gjøre.
Den gamle flotte kirken ved navn Convento de Santa Maria dos Anjos.
I byen ligger det også ei Kirke ved navn Convento de Santa Maria dos Anjos. Den gamle kirken ble ferdigbygd i 1969 og tok over 10år å bygge. Stedet har blitt brukt bl.a som et kloster gjennom årenes løp hvor de lærte barn å lese og skrive. Brødrene i klosteret reiste også et flott kappel på toppen av fjellet bak kirken, der man kunne be midt i naturen. Det går fortsatt en brolagt vei opp dit nå idag så publikum kan gå og se. Fjelltoppen er nå et lite turiststed der det er heist et Brasiliansk flagg og bygd ut en stor platting som man kan se utover hele byen. Selve kirken nå idag fungerer som et kunst museum og det er gratis og stikke innom.
Jeg fikk tatt noen greie bilder inne i kunstmuseumet også, men man fikk ikke lov å bruke blitz der. Bildene ble noe mørke, men det får man bare godta. Det var uansett en hyggelig opplevelse å gå rundt inne i denne eldgamle kirken. Jeg har gått forbi dette stedet mange ganger, men jeg var ikke klar over at det var mulig å stikke innom. Når jeg har sett folk rundt kirka har jeg alltid trodd at det var ei gudstjeneste eller lignende. Så feil kan man ta og denne gangen fikk jeg endelig tid til å se hvordan den gamle kirken ser ut innvendig. Absolutt verdt turen. De har kun åpent noen timer på dagen så hvis man vil ta en titt bør man planlegge noe.
Vi gikk så videre der vi fikk øye på en 2etasjers bruktbutikk. Jeg har lenge vært interessert i bruktbutikker og må alltid stikke innom de når jeg får øye på dem. Denne gangen var intet unntak, men ble fort skuffet over prisene. Selv om bruktgjenstandene var greie var prisene helt hinsides. Jeg har vært på mange bruktbutikker i Brasil og det samme går igjen på de fleste av de. Blir som regel like billig å kjøpe nytt. Noe jeg synes er dumt når gjenbruk er så bra for miljøet. Dette er også et problem som går igjen i Norge har jeg fått et inntrykk av.
Bildet tatt inne på bruktbutikken. Altfor høye priser som ofte er et problem nedi her.
Er det noe som hjelper når man blir skuffet over priser så er det et par kalde. Det er nok av barer å velge mellom i Capo Frio, men de beste av dem er litt vekke fra Sentrum ved en liten innsjø. Ihvertfall om du foretrekker de litt rolige stedene der man virkelig kan slappe av. For og komme dit tok vi Uber. På kjøreturen opplevde jeg for første gang å være utsatt for en kjedekollisjon. Gikk bra med oss alle, men var 3 biler som fikk seg noen skrammer. Ingen av de var heldigvis mine så ble bare til at vi betalte beløpet vi skyldte mens sjåførene kranglet om hvem som hadde skylden. Vi kom oss uansett frem til innsjøen tilslutt.
En dag i Iguaba Grande. Det var egentlig ikke til denne landsbyen jeg og kona skulle til, men vi var ute etter å finne et historisk monument i Buzios. For å gjøre en lang historie kort så kjørte vi oss bort å endte opp i småbyen Iguaba Grande. 28 000 innbyggere og en hovedvei som går rett gjennom landsbyen var det helt greit å kjøre der selv om det var en del gjennomtrafikk. Mange fra Rio de Janeiro har hytte/feriehus på dette stedet ettersom den ligger 120km unna Rio.
Med så få innbyggere er det nok ikke hverken arkitektur eller nattklubber som lokker folk til dette stedet. Det er nok stillheten og den vakre stranden som går langsetter den store lagunen som ligger etter hovedveien. Ifølge Wikipedia har lagunen et veldig høyt saltinnhold på hele 52% noe som en 1,5 gang mer enn saltinnholdet i havet. Det er fordi stedet har lite regn og det har sterk sol mesteparten av året som fordamper vannet. Ifølge en jeg snakket med der var også innsjøen et ypperlig sted til å fiske reker, en egenskap jeg ikke innehar selv om jeg har vært med på den fiskemetoden en gang eller to tidligere.
Den vakre stranden som lå helt inntil hovedveien. Litt mye støy fra trafikken
Selv om stranden var hvit som snøen og sola varmet veldig, og det også var nok palmetrær som kan kunne sitte under for å få skygge så var ikke vi på stranden så lenge. Det var også noen små strandbarer som var åpne man kunne benke seg på for å ta et par kalde øl, men pga at hovedveien lå like ved og det var en del gjennomtrafikk og støy valgte vi heller å gå litt vekk fra den og inn i byen for å titte litt.
Var helt folketomt i parken, men var nok folk i barene rundt
Det var en del små hyggelige spisesteder og barer i «sentrum» av byen også. Vi kom frem til en ganske fin park som vi slappet av litt på. Jeg savnet å ha noe og lese på når jeg satt der sammen med kona. Finnes det noe bedre enn å slappe av i parken eller ei strand med ei god bok? Det var tydelig at sånne hobbyer var det ingen andre som hadde på dette stedet. Barene rundt parken var fullstappet av folk som drakk øl og slappet av i sola denne søndagen. Vi holdt oss kun til vann.
Et bildet jeg tok av ei gate for å gi et lite inntrykk av hvordan det ser ut her
Jeg tok et bilde av ei liten bakgate for å gi et lite inntrykk av hvor koselig det var i denne lille byen. Det meste var stengt ettersom det var Søndag, men restauranten på bildet var åpent og solgte grillmat. Det var ikke noe billigere å spise her enn noen andre steder, men det var ikke derfor vi hoppet over restaurantmåltidet for å reise videre. Vi spiste bare altfor mye før vi kom hit.
En hest på beite.
På landsbygda finnes det fortsatt folk som bruker hest som fremkomstmiddel i Brasil. Eierne er aldri så nøye på hvor dyra sine faktisk befinner seg. Dette flotte dyret gikk og beitet uforstyrret langs veikanten helt på egenhånd. Den var ganske sjarmerende der den gikk bekymringløst og spiste gress, men hvor den finner seg vann vet jeg ikke. Den drikker ihvertfall ikke vannet fra innsjøen med det altfor høye saltinnholdet.
Etter dagens koronasituasjon er det ikke like lett å komme seg til hver enkelt by pga politisperringer. Heldigvis kan kona noen snarveier så da tok vi en kveld i nabobyen Cabo Frio. Vi var begge sultne på noe gatekjøkkenmat og det er brasilianerne gode på. Vi stoppet på et sted som het Pancudo.
Dette stedet lager utrolig gode burgere. Om de er Capo Frios beste er uvisst, men det er helt klart verdt turen innom hvis man er i byen. Begge burgerne kom på 30real(60kr). Ganske billig i norsk målestokk, men det finnes billigere steder og spise på nedi her. Dette stedet ligger nærme stranden og da blir prisene litt deretter. Mange av disse små lanchonetene eller gatekjøkken om du vil lager så utrolig god hjemmelaget majones man selv tilsetter burgeren. Dette stedet hadde ikke det, kun industriell ferdigkjøpt majones. Det ga uansett mersmak.
Praia do forte kveldstid
Etter maten tok vi en kveldspromenad etter Praia do Forte. Man skal tross alt prøve å forbrenne det man har i seg. Etter en stund kom vi frem til det utrolige vakre parkanlegget vi har besøkt flere ganger tidligere som ligger et lite stykke unna. Den var ikke like vakker den dag i dag. Det er ikke vann i parken og det er både kvister og blad som ligger rundt omkring i det som tidligere var små vakre vannpytter. Det tyder på at vedlikehold av offentlige steder som publikum kan nyte godt av ikke er førsteprioritet her. Det kan vel tenkes at kommunen heller velger å bruke pengene på å bekjempe koronaviruset? Isåfall er det fullt tilgivelig og jeg tror nok kommunen gjorde det rette valget.
Parken var møkkete og tom for vann.Dårlig med vedlikehold i disse koronatider.
Vi gikk videre for like etter parken kommer vi til en markedsplass der man alltids kan finne mye rart og bruke penger på. Man kan kjøpe alt fra alkohol holdige drikker til treutskjæringer, pynt, smykker og annet juggel man sannsynligvis aldri får bruk for. Til vår stores skuffelse var hele plassen stengt, men jeg fikk ihvertfall tatt bilde av Capo Frio skiltet som sto der som et bevis på at jeg har tatt turen.
Selv om mye fortsatt er stengt i nabobyen Cabo Frio er det uansett gøy og bare gå rundt å titte litt. Maten man kjøper fra stedene som er åpne smaker fortsatt like godt som før også. Får håpe pandemien snart er over uansett så man kan begynne å leve litt mere normalt. Skal bli gøy når alt blir som før så man atter en gang kan gå rundt å se liv og røre i gatene. Det er litt for stille i disse koronatider selv om burgerne vi spiste tidligere på kvelden var knallgode.
