Tok en spasertur alene til nabolaget Jose Gonzalves. Nabolaget ligget på andre siden av Tucunsfjellet og det går en sti over. Jeg har aldri gått stien før, men vet sånn ca hvordan jeg kommer frem. Jeg hoppet over frokosten, tok med meg en vannflaske og begynte turen.
Jeg følte meg litt naken på beina når jeg gikk på stien med bare krattskog rundt meg. Hadde kun på meg brasilianske sandaler og savnet noen norske fjellsko. Fottøy er viktig og man kan lett bli bitt av det ene og det andre når man går til sånn. Det er uansett sandaler folk bruker her så da skal uansett ikke jeg være noe dårligere.
Etter en stunds gange trodde jeg at jeg hadde gått meg bort i jungelen, selv om jeg tilslutt fant en gammel jordvei. Dette stedet virket ikke som sentrum i nabolaget Jose Gonzalves og jeg fikk noen rare blikk fra de folka som bodde der. Følte meg litt beglodd der jeg gikk helt alene. Jeg valgte og ikke tenke det verste og bare fortsette turen på denne gamle jordvegen mens jeg tenkte «går man lenge nok kommer man fram til asfalt tilslutt». Den tanken har reddet meg mer enn en gang og ganske riktig kom jeg frem til sentrum.
Nabolaget var veldig lite. Veldig landsbyaktig, men utrolig koselig med masse av sjarm. I sentrum lå det et lite padaria eller bakeri på norsk. Brasilianere tar frokosten på sånne steder, men denne var ganske folketom selv om det var tidlig på morgenen. De som jobbet der smilte høflig når jeg bestilte meg noe å spise. Brasilianere er veldig gjestfrie av seg og de fleste smiler og snakker uansett når på døgnet det er. Disse hyggelige folkene som jobbet her var ikke noe annerledes. Ettersom jeg allerede følte meg så velkommen satte jeg meg ned på et av bordene på utsiden og spiste frokosten der.
Gikk så rundt i sentrum for å titte litt. Det var ganske folketomt så tidlig, men jeg fikk tatt noen bilder. Jeg likte spesielt den lille innsjøen som lå der.
Etter en stund gikk jeg videre for å finne Jose Gonzalves stranden. Den ligger veldig øde til, men det går ihvertfall en jordvei helt frem. Den var også godt skiltet så man skulle finne frem. På veien dit gikk jeg forbi haugevis av øgler som lå i grøfta etter veien, men de stakk så fort de hørte lyden av meg. Dette var ikke såkalte linselus som velvillig poserte foran kameraet. Tilslutt klarte jeg allikevel å knipse et bilde av en av dem selv om det ble veldig utydelig og man knapt kunne se hva slags dyr det var.
Stranden var utrolig fin å se på noe de fleste strender er nedi her. Den var også helt folketom noe strendene i Buzios sentrum aldri er. Her kan man fint slappe av uten og bli forstyrret av selgere eller berusede snakkesalige turister som går rundt med kjølebagger fulle av øl. Selv om stranden ikke var av de største følte jeg at jeg hadde funnet meg mitt eget lille paradis. Vannet var litt i kaldeste laget, noe stedet skal være kjent for. Jeg fikk i det minste duppet tærne før jeg bestemte meg for å spasere hjem.
Brasilbloggen 