Man sover godt i Petrópolis

Våknet opp klokka 09.00. Jeg sov som et lite barn med andre ord og sto opp med sykt mye energi og godt humør. Jeg stakk rett til resepsjonen på det flotte hotellet vi lå på å hentet kaffe. På veien var det ei søt mørk jentunge som ønsket meg god morgen gjennom hotellvinduet sitt. Jeg sa selvfølgelig «bom dia» tilbake igjen og merket at humøret ble enda litt bedre. Jeg har sovet litt lite i det siste, men idag, etter mange timers søvn følte jeg meg som et nytt menneske. Skulle ikke tro jeg var en dag over 20 år, selv om jeg er nesten dobbelt så gammel. Det valgte jeg å ikke tenke på før jeg og kona atter en gang stakk ut for å utforske byen.

Et bilde vi tok på spaserturen. Hadde vært gøy å bo i et sånt hus, men det får bli med drømmen.

Sola skinte og det var blå himmel uten ei sky og man kunne fint gå ut med t-skjorte. Kona hadde på seg noe mer klær, hun har tross alt ikke nordiske gener som en patriotisk nordmann som meg. Vi så en hel haug med folk som spaserte og jogget etter en tilfeldig vei vi møtte på og bestemte oss for å følge etter for å se om det var noe spesielt sted de skulle eller kom fra. Etter ca 4 km kom vi frem til et litt mer lugubert nabolag. Det var et godt stykke unna sentrum. Ettersom det var Søndag var det meste stengt så vi tok en Uber tilbake til sentrum. Jeg orka ikke å gå hele veien tilbake igjen.

Kopi av det første flyet noensinne lagt som kunne lette å fly. Tipper det måtte noen ulykker til før man fant opp et som kunne fly ordentlig.

Han slapp oss av i en park i sentrum der det første flyet som er laget er utstilt. Santos Dumont bodde i Petropolis og det var nettopp denne mannen som fant opp flyet noe kona mi har nevnt utallige ganger de gangene jeg skryter av at det var en nordmann som fant opp ostehøvelen. Huset til Dumont er også et museum idag, men var stengt for turisme pga Korona. Det første flyet han lagde var forresten i 1906. Mannen hadde flere oppfinnelser også og det er bare å lese om han på Wikipedia for de som vil ha mer informasjon.

Huset til Santos Dumont. Nå idag et lite museum, men stengt pga Korona.

Etter en stund begynte sulten og komme snikende. Da stakk vi til restauranten Petiscaria Imperial som vi var på dagen i forveien. Vi ble så fornøyd med stedet at vi bestemte oss for å spise der idag også. Vi bestilte kylling med tilbehør for 2 personer og måltidet kom på 78 real. Det var nok mat til 3 personer og vi klarte såvidt å spise opp alt. Det har blitt litt mye overspising de siste dagene, men når vi kommer hjem igjen får jeg gå på en lettere diett.

Man lever godt i Petropolis. Dette var enda en herremåltid inntatt på restauranten Imperial Petiscaria. Stedet ligger helt i Sentrum.

Vi gikk videre der vi fant en vakker park med en utrolig flott ørnestatue i midten. Det var også en gate med noen få telt ved siden av vi gikk for å titte litt, men var ikke så mye å se. Selgerne var uansett hyggelige og vi fikk slått av en liten prat. Vi tilbrakte en del tid i denne flotte parken sammen med en del andre folk som hadde tatt søndagsturen dit. De fleste butikker var tross alt stengt. Det var jo søndag og hva er bedre enn å slappe av i en av disse flere flotte parkene denne byen har? Petropolis fortsetter å imponere.

En av de vakreste parkene jeg har sett til nå.

Første dag i Petrópolis

Jeg våknet opp ved 6tiden, altfor tidlig egentlig når man er på ferie, men man får ihvertfall gripet dagen og nok tid til å oppleve mest mulig. Kona sto opp litt senere så jeg brukte deler av morgenen til drikke gratis kaffe fra hotellresepsjonen. Frokost hadde ikke hotellet lov til å servere pga Korona. Det første jeg merket da jeg våknet var hvor utrolig kaldt det var her så tidlig om morgenen. Denne byen er kjent for å være ganske kald og temperaturer ned mot 10 grader er ikke så uvanlig. Kanskje ikke så kaldt tenker dere nordmenn og mener at det burde jeg som nordmann tåle også. Men når man bor i en by til vanlig der det titt og ofte passerer 40grader enkelte dager så blir man fort vant til varmen. Avklimatisert har jeg nok blitt for lenge siden.

Sånne flotte bygninger var det et flust av. Dette var kommunehuset om jeg ikke husker feil.

Da kona endelig våknet gikk vi ut for å nyte dagen. Vi tok på oss både genser og bukser, men da sola endelig tittet frem var det varmt nok til å gå i t-skjorte. Vi spasserte mye av dagen i en handelsgate litt vekke fra sentrum. Denne byen er kjent for å ha mye billige klær og det var en fin pris på klærne også. En god del billigere enn i Norge, noe som ikke er tilfelle i Buzios eller nabobyene der vi bor. Skal man oppgradere garderoben så er det bare å ta turen til Petrópolis.

I denne gaten var det flust med billige butikker som hovedsaklig solgte klær. Føltes ut som vi gitt i milevis opp og ned denne gaten og shoppet.
Fritert banan. Brasilianere kan fritere det meste og maten ga mersmak.

Etter shoppingrunden spiste vi på et vakkert sted midt i byen jeg ikke helt husker navnet på og der spiste jeg fritert banan for første gang. Det tok en time til maten kom, men til gjengjeld smakte maten sykt godt. Jeg kunne fint spist litt mer. Jeg synes det var litt lite mat på tallerken, men jeg spiser ofte litt mer en andre også. Kyllingen var perfekt fritert og krydret, og den friterte bananen på tallerkenen jeg var skeptisk til smakte helt ypperlig. Jeg kunne fint spist 7-8 til bare av den. Måltidet kostet 92real inkludert service. Når vi ventet en time på maten synes jeg kanskje de kunne fjernet tipset de automatisk legger til på regningen, men jeg valgte å ikke klage. Jeg ville ikke bli sett på som han grinete gringoen som klager for minste ting når ting ikke går hans vei. Servitører har sikkert møtt nok av sånne vil jeg tro. Måltidet var heller ikke av det dyreste for 2 personer.

En av de mange flotte parkene i Byen. Her kan man ta med seg en bok eller bare nyte en kopp kaffe eller en sigarett som mannen på bildet.

Vi gikk videre for å titte mer i byen og det er utrolig mange majestetiske bygg her. Utrolig mange flotte bygg og enestående arkitektur. Gamle vakre bygg med masse utskjæringer. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan mennesker langt tilbake i tid klarte å bygge så detaljert. Det er en opplevelse i seg selv å bare gå rundt å titte på bygninger. Dette minner meg mye om en vakker europeisk by, ikke bare bygningene men klimaet også. Jeg føler meg virkelig hjemme i Petropolis og jeg tror det blir litt vemodig å reise hjem igjen. Det valgte jeg og ikke tenke på. Det er fortsatt en del dager igjen og jeg håper jeg får muligheten til å oppleve det meste på denne tiden jeg skal være her.

Sånne bygg var det også mange av. De hadde alltid et skilt foran som sier litt om huset og hvem som bodde i dem. Dette store huset tilhørte ei tidligere prinsesse. Huset er fra 1800 tallet.

Etter at beina begynte å verke pga mye gåing dro jeg og kona tilbake på hotellet for å slappe av litt. Jeg er også litt sliten etter dagen i forveien med altfor mye bilkjøring. Da vi gikk ut igjen senere på kvelden tok vi kveldsmaten på Restauranten Petiscaria Imperial og bestilte Rodizio de Petisco . Det er en matrett der du kan spise hvor mye du vil av forskjellige matretter som servitører kommer med fortløpende, og du tar til deg hva du vil av havmat, kjøtt , pasta og pizzaretter. Det kom fritert lula, bacalhau og brasiliansk gatekjøkkenmat. Ettersom du kan spise for hvor mye du vil overspiste jeg meg, som sikkert mange andre gjorde rundt meg også, og jeg våknet senere på natten med magetrøbbel. Regninga kom på 178 real for 2 personer, men var helt klart vært det.

En slags kake laget av Bacalhau, sammen med flere reker som ligger å stekes på bordet.
Her ligger det både friterte reker og kyllinghjerter med løk de kom og serverte på bordet vårt.
Denne maten har vel alle vært borti og er ofte den som smaker best uansett hvor man spiser. Pizza slår det meste.

Bilturen til Petrópolis

Jeg og kona bestemte oss for en tid siden å besøke byen Petrópolis. Den ligger 70 km unna Rio de Janeiro og er en fjellby jeg har lyst til å sjekke ut. Den er kjent for sitt kalde klima og det skal bli godt og bytte ut varme strender og liten by, mot en litt kjøligere, men større fjellby med 300 000 innbyggere. Byen har også nettopp åpnet for turister, og selv om vi begge er litt nervøse for Korona har vi tatt med nok munnbind og alkohol til vasking av hender. Flere forholdsregler er det vanskelig å ta og jeg må nok innrømme at det er bilturen som bekymrer meg mest. Jeg har ikke noe særlig erfaring med bilkjøring og 216km som er avstanden fra Buzios der vi bor, er egentlig litt i meste laget med tanke på hvor lite jeg har kjørt bil i Brasil. Vi pakket uansett med litt klær og en del andre ting vi kanskje kan trenge før vi la i vei på min hittil lengste biltur til nå, i et land med over 200millioner innbyggere.

Kona var en utrolig dyktig kartleser og brukte gps`en på mobilen til å guide meg frem. Noe feilkjøring ble det og jeg hadde vel ikke sovet mer en 3-4 timer natten i forveien før vi dro. Jeg burde nok hatt noen flere timer på øyet, men det er en luksus jeg måtte unne meg når, eller hvis vi kom frem. Vi stoppet ved første bensinstasjon i Rio Bonito. En liten landsby som hadde veldig mye trafikk. Vi dro jo på en Fredag, så skulle nok tatt en dag midt i uka istedet. Det var det for sent å tenke på uansett når vi sto å fylte full tank. Bensinprisen ligger på rundt 9kr pga svak valuta så det er forholdsvis billig å kjøre bil her.

Når vi kom frem til Mage, en liten småby som ligger like før fjellveien begynner som tar deg opp til Petropolis var det grensevakter som nektet folk uten tilhørighet til byen å slippe inn eller gjennom. De hadde stengt ned byen pga høy koronasmitte, som er et bra tiltak selv om det ble litt stressende for oss. Men pga den hyggelige vakten lot han oss passere byen så vi slapp å snu. Når vi fartet gjennom byen denne fredagskvelden virket det ikke som koronaviruset hadde skremt innbyggerne fra å kose seg. Her satt de samlet, uten maske og drakk den ene ølen etter den andre. Virker som grillmat og øl er viktig for disse brassene uansett hva slags pandemi som herjer. Småbyen så interessant ut og jeg skal prøve å besøke den ved en senere anledning.

Da fjellene begynte og veien ble brattere og brattere så er ikke dette en kjøretur for de med høydeskrekk, og det er noe jeg har mer en nok av. Men pga lite søvn og etter mange timers bilkjøring var jeg for trøtt til å tenke på det. Var også en del vegetasjon som banantrær og tropisk natur som skjermet utsikten mange steder, noe jeg var evig takknemlig for. De gangene vegetasjonen åpnet seg og man kunne se fjelltoppene og det høye fallet ned, rettet jeg blikket på veien rett foran panseret og fokuserte kun på et lite området foran bilen. Tror det var det trikset som holdt oss i live, for det ble sykt høyt etterhvert. Vi passerte små samfunn etter veien også. Gamle slitte hus med noen lugubre barer innimellom, og ofte fikk vi øye på ei gammel kirke også. Små trossamfunn som var glade i helgepilsen sin. Hvordan folk kan overleve midt i et fjell med en smal hovedvei midt mellom fjellbyda vet jeg ikke. Det kan da ikke være flust med jobber på disse småstedene og jeg så heller ingen som drev med dyrehold. Eneste jeg så var noen slitne gatehunder som gikk etter fjellvegen.

Et bilde av hotellet vi endelig kom frem til. Koselig hotell jeg kan anbefale.

Når vi endelig var fremme og vi slapp gjennom politisperringen til Petropolis var det bare å finne igjen hotellet. Det var ikke så veldig stress å finne igjen stedet. Et vakkert lite hotell ved navn : Hotel Pousada Palacio de Cristal som lå i sentrum. Vi betalte 540 real for de 3 første nettene, og 450 real for de neste 3. Vi fikk nemlig de 3 neste nettene noe billigere når vi bestilte rett fra resepsjonen og ikke fra internett siden booking.com. De tar noen prosenter av bestillingsverdien så det er ofte man kan få litt billigere hvis man bestiller rett fra de som driver hotellet. Der fikk dere ihvertfall et lite reisesparetips hvis dere leste hele artikkelen. Bilturen tok forresten rundt 6-7 timer pga trafikk og politisperringer.

Armação dos Búzios vakreste strand?

Vi dro til ei strand som heter Caravelas de Pero, ei veldig bortgjemt strand som ligger et godt stykke unna Sentrum. Den var litt vanskelig og finne igjen og det var egentlig ei annen strand vi lette etter ved navn kun Caravelas, men vi kjørte feil og endte opp ved ei strand ikke så langt unna. Buzios har som nevnt i et tidligere innlegg jeg skrev om byen over 20 strender, og dette må vel være en av de vakreste jeg har sett på lenge.

Den dårlige veien som tilslutt førte oss frem til stranden Caravelas de Pero

Veien dit var nesten ufremkommelig med bil, sånn som jordveier ofte er i Brasil. Humpete,hullete og veldig støvete pga mangelen på regn. Kona er en overraskende dyktig sjåfør og klarte å manøvrere seg unna de fleste hullene. Jeg liker ikke å kjøre bil her så det overlater jeg til andre. Vi dro i vei litt i seneste laget. Det mørkner fort i Brasil denne tiden av året, det er tross alt vinter så vi fikk ikke lange stunden på dette stedet. Neste gang skal vi reise en god del tidligere. Kanskje med en god bok eller en kjølebag med kalde øl. Hvem vet?

En ting man må ha nedi Brasil, spesielt hvis man skal tilbringe tid på stranden og det er brasilianske slipperser, eller Havaianas som de også blir kalt. Det var faktisk det første jeg kjøpte når jeg landet nedi her og jeg betalte 19real for dem(ca38kr). Hjemme i Norge har jeg sett dem til rundt 300kr. Idag fikk jeg endelig brukt for dem.

Det var så og si ingen på stranden, bortsett fra en ensom fisker som sto og fisket med nett og en eierløs hund som sprang rundt på egenhånd. Passer meg utmerket, jeg er ikke så sosial av meg uansett så dette stedet falt virkelig i smak. Bølgene virket heller ikke så store. Mange strender har både høye bølger og kraftige understrømmer som kan dra deg med ut til havs. Det har skjedd mange drukningsulykker på denne måten. Det er vanskelig å vite om det er skummelt å bade her eller ikke før man faktisk går litt uti vannet. Det sto et varselskilt ved inngangen til stranden at det ikke var livreddere på dette stedet så man bør nok være litt forsiktig.

En fisker som prøver fiskelykken.Han brukte ikke vanlig stang,men kastet ut med nett fra strandet.

.Jeg hoppet ikke uti for å teste badevannet. Jeg sjekket bare temperaturen med tærne og til å være vinter så var vannet forholdsvis varmt. Jeg får manne meg opp å ta noen svømmetak neste gang jeg reiser på denne stranden, men da blir det tidligere på dagen når sola er oppe. Sola går ned like etter 17.00 på vinterstid så man må være litt tidligere ute en vi var i dag for å gripe dagen.

Kaffe, kunst og kunstere

Jeg og kona brukte deler av dagen med å spasere rundt i Cabo Frio. Vi har brukt mye tid i denne byen i det siste, de fleste andre byer er fortsatt nedstengt pga Korona. Vi tok en kaffe på en liten sjarmerende cafe like ved hovedveien. Vi satte oss ute, men gleden ble kortvarig. Det var altfor mye støy fra hovedveien like ved og når det i tillegg kom en uteligger som jeg ga litt penger for å bli kvitt bestemte vi heller å sette oss innendørs. Var koselig innendørs, men vi bestemte oss heller å gå til et annet sted vi kjenner godt for å slappe av. Padaria Dupão, et stort bakeri de alltid serverer god kaffe og nystekt brød. Det ligger ved siden av den fargerike brannstasjonen.

Etter en lett matbit og en kaffe som falt i smak stakk vi til Praia do forte. Det begynner å bli en del varmere i været, men det var fortsatt altfor kaldt å bade. Jeg så kun noen få personer som var uti vannet, alle de andre slappet av på land. Det har vært kaldt vann hver gang jeg har vært på denne stranden siden jeg kom til Brasil, og denne dagen var det 26 grader. Man skulle tro at det var en badetemperatur, men der tok jeg feil. Stranden er fortsatt utrolig vakker å se på. Jeg måtte selvfølgelig ta mitt obligatoriske strandbilde.

Vi gikk videre til fellesparken i Cabo Frio og der fikk vi øye på noen skulpturer. Jeg leste en reportasje fra Norge for en stund siden om at kunsten rundt omkring i mitt hjemland var så stygt laget. Den er egentlig ikke så veldig flott nedi her i Brasil heller. Hva synes dere?

Budskapet skulptøren bak disse skulpturene prøver å formidle er en påminnelse om at indianerne tok imot de første oppdagelsesreisende som kom til Sør-Amerika sine med gjestfrihet og åpne armer. Jeg tror kanskje det er et valg de angrer bittert på idag. Selv om jeg ikke synes skulpturene er så vakre så kommer de ihvertfall med et viktig budskap.

Når jeg og kona dro tilbake og vi passerte grensa til Armação dos Búzios kjørte vi forbi masse vakre malerier som sto utstilt etter veien. Vi måtte bare snu bilen for å se nærmere på dette stedet. Vi stakk bort til mannen som var utrolig snakkesalig. Kunstneren reiste fra sted til sted litt som det passet han og startet å male og selge bildene. Det var sånn han hadde livnært seg til nå. Penger og rikdom hadde han ikke sansen for. Så lenge han hadde et sted å sove, litt mat og nok tid til å male bilder var han fornøyd.

Mannen hadde malt i 30år og jeg spurte pent om jeg fikk ta et bilde av han mens han malte, noe mannen satte pris på. Han snakket om livet han hadde levd og han virket så utrolig lykkelig. Det er ingen tvil om at denne mannen hadde funnet sitt kall i livet. Det ser man på resultatet også. Jeg har ofte merket på menneskene jeg har møtt at de som ikke bryr seg i det hele tatt om penger og rikdom er de som oftest er mest lykkelige. De virker mer høy på livet, smiler, ler og er så utrolig mye mer imøtekommende. Jeg skal tilbake senere å kjøpe et par bilder av han. Jeg hadde ikke med nok penger denne gangen. Bildene kostet fra 50 – 800 real avhengig av størrelsen. Det er dette som er kunst for meg.

Sola skinner i Armação dos Búzios

Jeg var alene hjemme og brukte deler av dagen i sentrum av Búzios. Jeg bor 7-8 km unna og med tanke på hvor vakker by jeg faktisk bor i burde jeg dratt til sentrum litt oftere. I det siste har jeg vært mest i nabobyene, og jeg har helt glemt hvor fantastisk vakker by jeg bor i til vanlig. Til sentrum tok jeg en minibuss som går rett utenfor døra. Kostet 3.50 real, eller litt under 7 Norske kroner.

Det var sol og rundt 25 grader i luften. Akkurat passe varmt til å spasere rundt i byen og kanskje også forbrenne noen kalorier. At man i tillegg får tatt noen vakre bilder er også en stor bonus. Denne byen bruker det alltid å oppholde seg en del turister i, ihvertfall i sentrum, men nå er den helt død. Byen er helt skrapet for liv og folkemengder og man kan mer eller mindre gå rundt i sentrum alene. I den berømte gaten Ruas Das Pedras var det heller ikke en person å se.

Den kjente gata Ruas das Pedras, helt folketom

Koronaviruset har nok satt en stopper for det meste her i Brasil, men sola skinner uansett og strendene har man også litt for seg selv for tiden. Det måtte selvfølgelig utnyttes og jeg tok en rask dukkert på stranden som ligger helt i sentrum.

Stranda i sentrum fikk jeg helt for meg selv. Her ble det en dukkert i havet

Jeg måtte selvfølgelig stikke innom kirka i byen. Det har jo blitt obligatorisk å ta et par bilder av den lokale kirka, og idag var ikke noe unntak. Jeg fikk ikke med meg hele bygget på bildet. Det var altfor mange forskjellige bygninger rundt hovedkirken til det. Men dere får ihvertfall en smakebit av deler av den. Navnet på kirken er Igreja de Sant’Anna. Stikk innom en tur hvis dere noengang er i Búzios.

Den gamle kirka i byen

Det eldgamle bygget lå oppe på en haug og man kunne se utover til en annen strand. Jeg har vært på den stranden noenganger tidligere, men idag sto jeg over. Jeg hadde allerede tatt meg en dukkert og det fristet ikke med en til. Jeg fikk allikevel tatt et flott utsiktsbilde og sa meg fornøyd med det.

Utsikt over en annen strand

Jeg gikk videre til en lagun og merket at beina mine begynte å bli litt slitne. Heldigvis var det noen benker der man kunne sette seg for å ta en pust i bakken. Manglet bare en kaffekopp, men det var ikke så mange steder oppe så det ble bare med tanken. Det gikk forbi et kjærestepar som snakket spansk også. Sannsynligvis fra Argentina. Argentinere ferierer, og noen også bosetter seg og jobber i denne byen. Landet ligger ikke så langt unna. Når damer snakker spansk blir de automatisk litt vakrere og jeg klarte ikke unngå å sende henne et blikk eller to. Snakker damene tysk derimot er det litt enklere å styre unna. Det finnes vel ikke et språk som er noe mindre delikat å høre på enn det?

Statuen av Brigitte Bardot. Den franske skuespillerinnen som gjorde byen berømt

Tilslutt får jeg legge ut et bilde av statuen av Brigitte Bardot. Den franske skjønnheten som gjorde byen berømt. T.o.m statuen av henne er vakker å se på. Det er bare å bestille seg en flybillett til denne byen så snart grensene åpner igjen. Klarer man ikke å hygge seg på dette stedet klarer man det ikke noen steder.

Øl og appelsiner

Dagen startet ikke så bra. Jeg fikk beskjed av min bedre halvdel å ta oppvasken. Det er egentlig en jobb jeg gjør uten å klage for mye, men det var ikke bestikk og tallerkener jeg fikk beskjed om å vaske opp. Det var posen med appelsiner jeg kjøpte noen dager tidligere av lastebilen som sto ved siden av veikanten. Man må visst vaske frukten pga korona, noe jeg tror er en stor overdrivelse. Ettersom man er gift med ei fra Brasil så finner man fort ut at det er bedre å gjøre som de sier istedet for å starte en diskusjon tidlig på morgenen.

Dagen tok seg opp etterhvert når kona lagde middagen. Hun er ikke bare vakker, men har gode kokke egenskaper også, noe jeg ikke innehar. Brasilianere er ofte bedre til å lage mat. Man spiser ikke ferdig industriell mat nedi her, men lager den fra bunnen av. Kvinnene bruker ofte flere timer på kjøkkenet for å kokkelere etter alle kunstens regler. Middag spiser man to ganger om dagen, selv om de kaller det første måltidet lunch. Frokosten består som regel av brød kjøpt på det lokale bakeriet.

Et typisk smakfull brasiliansk måltid. Bønner,ris,salat og noen kjøttbiter. Denne gangen kylling.

Når kvelden nærmet seg dro vi til nabobyen Capo Frio for å ta noen kalde øl. Jeg var sjåfør og måtte pent holde meg til kaffe og vann, mens kona bestilte den ene ølen etter den andre. Stedet vi benket oss til på het Sintona Gastrobar. En liten hyggelig bar ikke langt unna Praia do Forte stranden. Kona bestilte seg en Corona. Jeg stakk til nabokafeen og bestilte en kaffe. Fyren i kafeen solgte iskrem også og var litt vel pågående når det gjaldt å få inn et iskremsalg. Jeg takket høflig nei, men kaffen hans falt i smak.

Sintona Gastrobar som ligger ca 100-200 meter unna stranden Praia do Forte.Fint sted til å slappe av med et par kalde

Vi satt der noen timer. Kona ville slå ut håret litt og mens hun startet på den neste ølen gikk jeg å bestilte en ny kopp kaffe. Jeg fikk utrolig mye mindre kaffe i kopp nr2 så jeg turte ikke å bestille en kopp til. Når jeg skulle betale skulle han igjen prøve å prakke på meg iskrem, noe jeg igjen takket pent nei til. Grunnen til at vi dro litt tidligere en vanlig var pga noen bråkete fulle folk ved nabobordet. Vi ble ikke bitre og grinete pga det. De var vel bare litt vel beruset noe jeg sikkert har vært mer enn en gang i løpet av livet også. Stikk gjerne innom baren hvis dere noen gang er i Capo Frio. Hyggelig betjening, god service og forholdsvis billige priser. 38 real(76kr) for 2 Corona øl, en stor drink og en liten vannflaske til meg. En billig kveld ute på byen

Slanger og andre krypdyr

I dag fikk jeg besøk av en slange på godt over en meter. Er ikke første gangen disse dyra har kommet på besøk. Denne var ikke av det frekke slaget og holdt seg på veien utenfor huset. Er mere ubehagelig når de faktisk tar seg til rette og kommer krabbende inn i huset, eller de lager seg et hjem i hagen under et tilfeldig banantre jeg har, og begynner å formere seg. Det har skjedd flere ganger tidligere når området var mere ubebodd. De siste årene har det blitt solgt mer og mer tomter i området og byggingen har for alvor skytt fart. De fleste dyr er ikke noe spesielt glad i mennesker og trekker seg tilbake til naturen. Denne krabaten var nok av det sosiale slaget og var nok mer begeistret for meg en jeg var for han. Det er jo selvfølgelig ikke alle av dem som er giftige, men jeg er som kjent ingen slangeekspert og holder meg på god avstand. Det er litt nedverdigende og innrømme det, men det er som regel kona som jager de vekk når de kommer krypende eller noen andre som tilfeldig er på besøk mens jeg låser meg inne på badet og venter til de er borte. Denne tuslet bort helt på egenhånd og jeg kunne på avstand ta et par bilder av den. De er ganske fascinerende, på god avstand vel og merke.

Bildet av Lacraia jeg lastet ned fra internett. En giftig skolopender jeg har altfor mange av både i hus og hage.

Dyret som plager meg mest nedi her, eller insektet blir vel mere riktig er en skolopender ved navn Lacraia. Et slags ekkelt 2farget tusenbein som kommer opp av sluket i dusjen. Giftige er de også og blir sammenlignet med å bli bitt av en scorpion. Vet ikke hvor mange ganger jeg har pilt ut av dusjen i bare ingentingen, med shampoen fortsatt i håret fordi jeg har hatt dette stygge vesenet inne på badet. Jeg satte meg ned en dag for å lære litt om hvordan jeg skulle bli kvitt dette uhyggelige skapningen. Skolopenderen et giftig nattedyr som holder til i sluk og under løse stein og fliser. Det er ikke selve giften i de som er verst, selv om den gjør deg sengeliggende noen dager, men den intense smerten man får når den stikker. Er mange som har blitt bitt i søvne når de krabber opp i senga på natterstid. Neimen så flott tenkte jeg, og fikk knapt sove på flere døgn. Har ihvertfall fått skiftet alle flisene på badet i tilfelle de holder til under der og tømt gift i alle sluk. Giften gir ifra seg en såpass sterk lukt så det er vanskelig å være i huset resten av dagen, men noe må man ofre for å sove godt om natten.

Mathandling i Cem Braças

Nabolaget Cem Braças er et annet sted i Búzios som ligger et lite steinkast unna der jeg bor. Det er ikke av de beste stedene å besøke i Armação dos Búzios, men til gjengjeld er det noen billige serveringsteder der. Matbutikkene er ofte noe billigere også, og det var derfor jeg tok turen. Det er en grei spasertur når det er overskyet så jeg parkerte bilen hjemme og tok beina fatt. Man bør nok ikke oppholde seg der så ofte på natterstid.

På veien til Cem Braças gikk jeg forbi mange påbegynte bygg. Dette er et helt vanlig syn i Brasil, spesielt i litt utsatte steder der folk bare bygger seg et slags murhus med et enkelt plåttak over for å holde regn og uvær unna. Hvordan det ser ut er de ikke ofte så nøye på. Det er vel litt pga pengemangel også, så man skal være forsiktig med å være for fordømmende.

Ofte har de høner på sånne steder, som går rundt mer eller mindre og finner sin egen mat. De hjelper kanskje på noe med gratis egg og kylling hvis lønnen ikke strekker til. Det kan nok tenkes at mange har sånne husdyr pga selskapet sitt skyld også. Jeg leste at noen bruker høner til å rydde vekk skorpioner som også kan være et problem visse steder nedi her. Høner tåler vist giften fra disse insektene og det var en periode jeg hadde lyst til å skaffe de selv for å rydde vekk noen ekle insekter jeg har hatt trøbbel med på tomten, dog ikke skorpioner.

Møtte en sinnsforvirret gatehund også som gikk rundt og knurret. Den så ganske uberegnelig ut så jeg holdt meg litt på avstand. Den var litt brålik en hyene der den sto og siklet på hønene og fråtset rundt munnen. Den oppførte seg ikke noe bedre når det kom mennesker i nærheten heller. Kanskje den bare var gretten fordi det var en stund siden den hadde spist. Jeg hadde ingen planer om å bli et måltid for dette dyret så jeg stakk raskt derifra.

Når jeg kom frem til butikken i Cem Braças var det bare å finne frem handlelisten. Sto noen kjøttvarer på den, og varene må man bestille fra kjøttdisken. Du må si hva du skal ha og hvor mange kg. Han bak disken kutter kjøttet og veier det opp for deg. I sånne tilfeller er det greit å kunne noen gloser portugisisk, eller bare vise frem handlelappen som jeg gjorde når jeg reiste til Brasil de første gangene. Det finnes en egen oste og skinke disk på matbutikkene her også. Jeg gikk dit og bestilte ost. Samme prinsippet der. Osten skal veies og du må si hvilken type og hvor mye. Damen bak disken ble så snakkesalig når hun hørte jeg var fra Norge, og selv om koronaen herjer og man ikke skal håndhilse tok hun rask av seg plastikk hanskene for å ta på meg. Jeg måtte kjenne hvor kald hun var på hendene. For en merkelig oppførsel tenkte jeg. Tror nok hun var på flørtern. Jeg skulle ha noe skinke også, men ble litt satt ut av hele situasjonen så jeg glemte det i farten. Ofte damene kan være litt oppmerksomme på mannfolk fra Norge, noe som kan være hyggelig og smigrende, men ettersom jeg er gift tok jeg turen hjem igjen til min kone.

Jeg elsker Mandager

Jeg elsker mandager har blitt et kjent uttrykk som Petter Stordalen bruker titt og ofte i talene sine. Men da har han ikke brukt mandagen til å luke ugress fra en parkeringsplass i den brasilianske varmen. Det var overskyet og litt vind, men var fortsatt klamt i været. Jeg skjønner ikke hvordan ugresset kan vokse frem heller. Jeg la et tykt plastikklag før jeg fylte opp parkeringsplassen med grus, enda klarer disse uvekstene å vokse seg frem. Noen som har tips? Har prøvd roundup tidligere, men etter 2 uker kom gresset frem igjen. Ser dere forresten det lille Papayatreet på bildet?

Jeg måtte gjøre jobben med skadet fot også. Brasilianere bruker svamp for å ta oppvasken og ikke oppvaskbørste. Vi har enda ikke skaffet vaskemaskin. Problemet er at man lett mister glass og bestikk når man vasker opp med denne tåpelig svampen. Jeg mistet et glass som knuste og klarte jo selvfølgelig å kutte opp litt av foten. Det gjorde lukinga litt mer kronglete og det tok enda lengre tid en det skulle for å få vekk all ugresset.

Etter parkeringsplassen var noenlunde fri for ugress er det flere steder i hagen som trenger litt luking og stell. Med tanke på hvor lite en gartner tar for å jobbe en dag så kunne jeg kanskje bare betalt en person for å gjøre all jobben. Sist gang betalte jeg rundt 200kr for en dags jobb, men da var jeg i Norge og hadde ikke mulighet til å gjøre jobben selv. Når jeg er i ganske grei form, og enda ikke har passert 40 år har jeg ikke samvittighet til å betale noen selv om de helt sikkert hadde utført jobben litt raskere. Jeg skal tross alt ha noe å gjøre jeg også.

Banan trærne mine spirer og vokser i jevnt tempo og det skal nok ikke så mange måneder til før jeg atter engang kan gå å høste egne bananer. Som du ser på bildet må det en del luking til der også. Det eneste jeg får til å gro på denne flekken er ugress. Bygget du ser på bildet er min fremtidige planlagte utegrill som har stått sånn ganske lenge.

Til nå har det bare blitt brukt som et fristed for å ta en kaffekopp når sola skinner som verst. I det siste har det bygget uendelig mange edderkoppnett under dette taket. Edderkoppene er så sykt store også. Det er ikke like koselig å sitte der å slappe av nå. Jeg må nok bare finne et nytt sted å ta morgenskaffen på. Hvis noen har noen tips om hvordan jeg kan fjerne ugress og noen kjempesvære edderkopper skrik ut. Her er ingen forslag for tåpelige. Imellomtiden får jeg drikke kaffen innendørs.