Jeg og kona brukte deler av dagen med å spasere rundt i Cabo Frio. Vi har brukt mye tid i denne byen i det siste, de fleste andre byer er fortsatt nedstengt pga Korona. Vi tok en kaffe på en liten sjarmerende cafe like ved hovedveien. Vi satte oss ute, men gleden ble kortvarig. Det var altfor mye støy fra hovedveien like ved og når det i tillegg kom en uteligger som jeg ga litt penger for å bli kvitt bestemte vi heller å sette oss innendørs. Var koselig innendørs, men vi bestemte oss heller å gå til et annet sted vi kjenner godt for å slappe av. Padaria Dupão, et stort bakeri de alltid serverer god kaffe og nystekt brød. Det ligger ved siden av den fargerike brannstasjonen.
Etter en lett matbit og en kaffe som falt i smak stakk vi til Praia do forte. Det begynner å bli en del varmere i været, men det var fortsatt altfor kaldt å bade. Jeg så kun noen få personer som var uti vannet, alle de andre slappet av på land. Det har vært kaldt vann hver gang jeg har vært på denne stranden siden jeg kom til Brasil, og denne dagen var det 26 grader. Man skulle tro at det var en badetemperatur, men der tok jeg feil. Stranden er fortsatt utrolig vakker å se på. Jeg måtte selvfølgelig ta mitt obligatoriske strandbilde.
Vi gikk videre til fellesparken i Cabo Frio og der fikk vi øye på noen skulpturer. Jeg leste en reportasje fra Norge for en stund siden om at kunsten rundt omkring i mitt hjemland var så stygt laget. Den er egentlig ikke så veldig flott nedi her i Brasil heller. Hva synes dere?
Budskapet skulptøren bak disse skulpturene prøver å formidle er en påminnelse om at indianerne tok imot de første oppdagelsesreisende som kom til Sør-Amerika sine med gjestfrihet og åpne armer. Jeg tror kanskje det er et valg de angrer bittert på idag. Selv om jeg ikke synes skulpturene er så vakre så kommer de ihvertfall med et viktig budskap.
Når jeg og kona dro tilbake og vi passerte grensa til Armação dos Búzios kjørte vi forbi masse vakre malerier som sto utstilt etter veien. Vi måtte bare snu bilen for å se nærmere på dette stedet. Vi stakk bort til mannen som var utrolig snakkesalig. Kunstneren reiste fra sted til sted litt som det passet han og startet å male og selge bildene. Det var sånn han hadde livnært seg til nå. Penger og rikdom hadde han ikke sansen for. Så lenge han hadde et sted å sove, litt mat og nok tid til å male bilder var han fornøyd.
Mannen hadde malt i 30år og jeg spurte pent om jeg fikk ta et bilde av han mens han malte, noe mannen satte pris på. Han snakket om livet han hadde levd og han virket så utrolig lykkelig. Det er ingen tvil om at denne mannen hadde funnet sitt kall i livet. Det ser man på resultatet også. Jeg har ofte merket på menneskene jeg har møtt at de som ikke bryr seg i det hele tatt om penger og rikdom er de som oftest er mest lykkelige. De virker mer høy på livet, smiler, ler og er så utrolig mye mer imøtekommende. Jeg skal tilbake senere å kjøpe et par bilder av han. Jeg hadde ikke med nok penger denne gangen. Bildene kostet fra 50 – 800 real avhengig av størrelsen. Det er dette som er kunst for meg.
Brasilbloggen 