Brasilrundt

Utsjekking og hjemreise.

Sistedagen i Nova Friburgo var litt vemodig for både meg og kona. Det er en opplevelse å ligge og dra seg lenge på morgenen på et flott hotell og slippe unna hverdagsmas. Jeg har det forholdsvis godt til vanlig også, men det er så behagelig å sove litt ekstra på morgenen med vinduet oppe. Den friske fjellufta gjør noe med deg og fuglene som kvitrer utenfor soveromsvinduet gjør at man slapper av litt ekstra. Hotellet hadde et stort bur med forskjellige fugler som kvitret hver morgen. Ei treg skilpadde var det også der som krabbet fredelig rundt. Når jeg endelig skulle ta bilde av den fant jeg den ikke igjen. Den var nok av den sjenerte typen. Vi tok frokosten veldig tidlig den siste dagen og frokosten på stedet var bare herlig. Maten ble etterfulgt av kanskje den sterkeste kaffekoppen jeg noengang har drukket. Det blir nok ikke noe soving på bilturen hjem.

En butikk i Nova Friburgo. Stedet er kjent for billig dameundertøy

Folk hadde ofte bygget husene i fjellene som omringet byen.

Vi tok noen timer ved bassengkanten den siste dagen også før vi gikk til resepsjonen å gjorde opp hotellregningen. Jeg hadde forsynt meg med alle vannflaskene i minibaren, men alkoholen sto urørt. Det ble litt ekstra å betale uansett. Helt klart vært pengene. Regningen kom på 462 real, men vi slapp unna med 450 real fordi hotellet ikke hadde vekslepenger og fordi vi betalte kontant. Det er service det.

Den mest skremmende jordveien jeg noengang har kjørt på.

Kona kjørte mesteparten av veien og den GPSen på telefonen ville vist ha oss med på en skikkelig skogstur. Tror jeg aldri har vært så redd noengang som når jeg kjørte bilen etter den traktorveien som bl.a tok oss over en smal bru uten sikring på noen av sidene. Det sto utallige biler parkert etter veien også. Folk som tok turen til elva for å bade. Jeg ville bare hjem. Vi dro langt innover den jordveien og den ble bare smalere og smalere høyere opp vi kom. Når vi sjekket kartet var vi ikke på veien mobilen viste oss og vi måtte stoppe å spørre om vei. Mannen som prøvde å gi oss veibeskrivelse var så full så han hadde problemer med å snakke. Bilen sto parkert ved siden av han og hvordan denne mannen hadde klart å ikke kjøre av veien er for meg en gåte. Vi kom oss helberget tilbake igjen, og selv om jeg nesten fikk hjerteinfarkt pga kjøreforholdene ble det tilslutt en gøy opplevelse både jeg og kona lo godt av på veien hjem. Vi stoppet til og med ved ei vakker elv og tok oss en rask dukkert. Veldig kaldt vann, men da holdt vi oss ihvertfall våkne hele turen hjem. Jeg fikk forøvrig ikke tatt noen bilder av den flotte elva. Mobilen min hadde ikke mer lagringsplass igjen.

Lumiar – For et vakkert lite tettsted.

På veien hjemover fra Nova Friburgo stoppet vi på et vakkert tettsted ved navn Lumiar. Stedet ligger ca 3okm utenfor byen og jeg må si dette stedet imponerte. Vi fikk reisetips av en selger i byen noen dager i forveien at det var verdt å besøke det lille stedet Lumiar. Mannen hadde rett, og vi var ikke de eneste som hadde tatt turen. Det var flere folk som bl.a hadde slått seg til ved elva som renner igjennom nabolaget. Folk grillet, drakk øl og hygget seg og slappet av, mens de var omringet av fjell, bambus, vann og flott natur. Jeg skjønner at folk tar turen hit. Vi hadde tenkt å overnatte på et av sovestedene det var flere av i byen, men jeg synes det var litt i dyreste laget. Vi ble enige om å ta turen tilbake med et telt engang, og heller legge en campingtur hit som mange andre allerede har gjort. Det ser ut som det er nok med campingplasser man kan slo seg ned på, men uten telt er det litt vanskelig. Vi får ha turen til gode. Det var mange småhus bygget som chaler. En fascinerende byggestil det er lett å forelske seg inn. Det lå flere av dem etter elva. Sikkert eid av folk som bruker de som feriested. De så forholdsvis tomme ut.

Det var nok av små sjarmerende spisesteder i Luminar også, men man fikk ikke sitteplasser pga koronarestriksjoner. Jeg la også merke til at mange parkerte bilene foran spisestedene og bestilte øl. Ølboksene og glassene de drakk av hadde de bare på biltaket som de brukte som bord. Folkene er tydeligvis så avslappet her at de ikke engang prøver å skjule at de kjører i beruset tilstand.

Det var ikke alle på stedet som brydde seg om korona og solgte mat som viruset ikke eksisterte, til stor forrargelse til de få som faktisk oppretthold smittevernreglene. Vi kjøpte måltidet nettopp på et av de stedene der eierne tok korona seriøst, og selv om vi måtte ta med maten og spise den ved elvebredden var det kanskje like koselig som å få sitteplass. Et bedre sted å spise maten på en i fri flott natur finnes ikke. Jeg bestile abobora com carne seca, eller gresskar med tørket kjøtt som det blir på norsk. En god matrett jeg ofte spiser hjemme også, men å få maten lagd av andre og servert er selvfølgelig litt mere stas. Jeg begynner å bli bortskjemt nå, noe man lett blir når man er på tur. Kona bestilte gris. Det har jeg forøvrig spist nok av i Norge. Hele stedet minte meg litt om Sana, et sted jeg besøkte og skrev en artikkel om for lenge siden, men jeg vet ikke hvorfor jeg likte dette stedet mye bedre. Naturen er veldig lik, nesten identisk.

Jeg og kona måtte selvfølgelig en tur til selve sentrum av tettstedet. Det var et slit å få parkering der. Vi var ikke de eneste turistene. Etter mye om og men fikk vi parkert og vi gikk til en liten innsjø midt i byen. Fiskene i vannet svømte helt til land til stor oppstandelse til folkene som satt rundt vannet og slappet av.

Stedet hadde også en liten park og selv om de fleste stedene rundt var stengt ble det et par is for å avkjøle oss litt før vi dro hjem. Det var veldig varmt her på denne tiden, men det er uansett verdt å ta turen innom. Spesielt hvis man er glad i tropisk natur. Vi skal ikke se bortifra at vi tar turen tilbake hit, da med telt og fiskestang. Den turen får vi ha til gode, for nå er det på tide å dra hjem.

En sen start på dagen

Det ble en litt tung start på dagen. Det ble nok litt for mange øl dagen i forveien. Jeg har som regel lett for å ta et par øl for mye når jeg først starter. Kona var i fin form. Selv om jeg var litt fyllesyk fikk jeg i meg en skikkelig frokost på hotellet før vi stakk en tur til sentrum. Selv om førsteinntrykket jeg hadde av byen ikke var så bra, merket jeg at å gå rundt i sentrum var hyggelig. Det var en del boder som var satt opp ved parken og jeg og kona slo av en prat med en selger som ga oss reisetips. Han mente vi skulle dra til et nabolag med navn ilumar, et lite sted vi passerte på veien til Nova Friburgo. Man får ofte god informasjon om steder om man snakker med innbyggere og lokalkjente. Et godt reisetips om man er på tur.

Varmen var nesten drepen mitt på dagen, og ettersom det meste var stengt pga korona stakk vi tilbake på hotellet. Følte som man gikk rundt i en norsk by på en søndag. Alt var stengt bortsett fra matbutikkene og bensinstasjonene. Vi bestemte oss for å slappe av i bassenget. Hotellet var såpass fint så det var helt greit å slappe av der når sola stekte som verst. Nabolaget hotellet lå på var også et veldig vakkert sted.

Kona tok en øl denne dagen også, men jeg holdt meg til vann. Kalde øl i sola selv ved et flott basseng fristet ikke idag. Kroppen fikk nok litt for mye dagen i forveien. Maten fikk vi levert til hotellet. Restaurantene kunne levere mat, men hadde ikke lov til å ha gjester. Greit nok når man befinner seg på et fint sovested selv om jeg savner å spise på en restaurant. Etter litt sløving på hotellet begynte solen å forsvinne og kvelden kom overraskende fort. Formen hadde da blitt helt fin igjen også. Fet mat og litt bading i basseng er en bra kur for fyllesyke.

Kveldene i denne byen er faktisk veldig hyggelige selv under korona. De flotte fjellene som ligger rundt byen gjør stedet til en sjarmerende småby. Byen er litt kjøligere på kveldstid også, og det er hyggelig å gå rundt å titte selv om det meste er stengt. Det føles litt som å gå rundt i en spøkelsesby selv om det er forholdsvis mye biltrafikk i sentrum. Førsteinntrykket av byen var ikke så veldig bra, men jeg merker stedet vokser på meg mer jeg tusler rundt i byen.

Kveldsmaten kjøpte vi på et padaria. Man kunne ikke plukke maten selv pga korona, så man måtte si til bakeren hva man skulle ha. I sånne tilfeller er det et must og kunne språket, men jeg behersker portugisisk rimelig greit nå. Jeg bestilte pao do queijo, ostebrød som jeg aldri kan få nok av.

En av flere mørke bakgater vi fikk forbi.

Litt sånn resident evil over dette bildet.

Vi gikk videre til et annet sted i byen, litt vekke i fra sentrum. Jeg og kona fikk en litt uhyggelig følelse av å gå der. Tomme mørke gater overalt, bortsett fra noen folk som satt på fortauskanten og drakk øl. Jeg tror ikke byen er så utsatt for kriminalitet, men stedet begynte å få en guffen atmosfære så vi bestemte oss for å gå tilbake til hotellet.

På veien tilbake gikk vi forbi mange statuer og figurer som dreide seg om religion. Religion er veldig utbredt i Brasil og denne byen er intet unntak. Selv om jeg ikke er troende så føles det som om noen passer på når man villeder seg på bortgjemte plasser og man passerer en statue av en engel eller en annen skikkelse fra bibelen. Vi kom oss trygt frem til hotellet tilslutt.

En aften i Nova Friburgo

Etter vi sjekket inn på hotellet som forresten var et enestående hotell. De spilte bl.a red hot chilli peppers i fellesarealet i resepsjonen og overnattingstedet hadde også en veldig flott hage med basseng, biljard og velstelt plen med sitteplasser. Mannen i resepsjonen var også en hyggelig sympatisk mann og ga oss et tips at vi bare kunne ta med drikkevarer på rommet å bruke minibaren så mye vi ville til å kjøle det ned. Dette stedet ble man nok ikke sett ned på hvis man tok noen kalde og det var nettopp det vi gjorde første kvelden også. Drikkevarene kjøpte vi ute. Vi gikk forbi en flott kirke ved navn Igreja de Santo Antônio og det gikk også en egen taubane eller heis til toppen av fjellet ved siden av for å få utsikt over byen. Denne var selvfølgelig stengt pga korona og så og si resten av byen var stengt også. Hele byen hadde rødt flagg noe vi ikke sjekka før vi dro. Jeg merket jeg hadde korona litt i bakhodet når vi gikk for å finne nærmeste matbutikk for drikkevarer. Matbutikkene var faktisk det eneste som var oppe. Alle i byen var forresten flinke til å holde avstand å bruke maske, bortsett ifra ungdommene som hang i parken da. De lever vel mer i nuet og føler seg vel litt mer udødelige enn vi godt voksne. Husker selv hvordan det var og jeg hang meg uansett ikke så mye opp i hva de drev med. Folk får leve som de vil.

Selv om både jeg og kona hadde pandemien i bakhodet forsvant nervene utover kvelden ettersom ølglassene ble fylt opp. Brasilianere er gode på alkohol. Førsteinntrykket av byen er faktisk ikke så veldig positivt. Veldig rotete, umulig å kjøre bil pga ustrukturerte gater og hele byen var mer eller mindre bygget i et stort kaos. Ingenting gir egentlig mening på dette stedet. Jeg dro jo hovedsakelig til denne fjellbyen for å komme litt unna varmen, men det er like varmt her, spesielt mitt på dagen. Fjellene rundt byen er naturligvis flotte, men de gjør også at det ikke er noe særlig vind som kan avkjøle folk når man går i byen. Stedet er også kjent for billig undertøy for kvinner. Det blir visst produsert i denne byen, men dameundertøy er egentlig ikke så veldig interessant for min del, kona derimot synes det selvfølgelig var stas. Det hjalp jo ikke så mye hvor interessert hun var i undertøy når stedene var stengt.

Selv om koronaen gjør at alle må holde stengt er det nok med folk som har gode ideer om hvordan man kan tjene seg litt ekstra. Hver gang bilistene stoppet på rødt lys kom det klovner midt i veien og sjonglerte med ringer for å tjene en slant. Artig påfunn og jeg ble stående begeistret å se på. Kona likte ikke at jeg tok bilde av dem, men så lenge de sto med ryggen til kan de vel ikke klage.

Det gikk også en flott elv som rant gjennom byen, men jeg så ingen ved ei fiskestang der så jeg regner med vannet er forurensett. Noe som elvene ofte er som renner gjennom byer. Etter noen timers gange for å bli litt kjent med byen dro vi tilbake til hotellet, satte oss ved bassengkanten med noen kalde pils. Man lever kun en gang.

Reise til Nova Friburgo

Da legger jeg og kona ut på atter en tur. Denne gangen skal vi tilbringe en helg i Nova Friburgo som er en fjellby i delstaten Rio de Janeiro. Vi har allerede besøkt nabobyene Petropolis og Teresopolis, men Nova Friburgo har vi aldri besøkt enda. Fjellbyer har som oftest et mye kjøligere klima og det skal bli herlig å komme seg litt vekk fra varmen i Buzios som har vært intens i det siste.

Det er ingen storby det er snakk om. Den har kun 191 158 innbyggere ifølge Wikipedia, men for meg er egentlig det nok folk for en helg. Vi tenkte en stund på å ta en buss til fjellbyen. Det går direktebuss fra bl.a Cabo Frio, men vi bestemte oss heller for å ta bilen. Da kan man stoppe litt på veien, ta en kaffe, strekke litt på bena og kanskje også få tatt noen vakre landskapsbilder. Byen ligger ikke mer en 140 km unna der vi bor og ifølge kartet skal man klare turen på ca 3 timer, men vi endte opp med å bruke nærmere 5timer pga alle pausene vi tok på veien. Er man på tur skal man ikke stresse og mase. Byen ligger ganske nærme storbyen Rio de Janeiro også, bare 152km unna.

Kona endte opp med å være sjåfør mesteparten av veien. Jeg har ikke gyldig førerkort lengre, men jeg kjører ofte uansett. Det norske førerkortet er visst bare gyldig de første 6 månedene man er i landet, noe jeg stusset litt over. Hvis man kjører skadefritt så lenge har det vel liten betydning om man bare fortsetter å kjøre? Jeg får håpe den unnskyldningen holder hvis jeg skulle bli tatt i kontroll en gang.

Etter en flott kjørertur med mange fine naturopplevelser kom vi frem til stedet vi skulle ligge på. Overnattingsstedet fikset vi på forhold og het Mount Everest hotel. Sovestedet var meget ordentlig og sjarmerende. Vi kunne ikke valgt et bedre sovested. Litt stiv pris. Vi betalte 450 real for 2 netter, men det er tross alt ferie i Brasil nå og hotellrom blir ofte litt dyrere. Jeg tror denne helga kommer til å bli bra uansett jeg. Kona nikket samtykkende. Nå er det å sove litt i den friske fjellufta. Det er en ny dag i morgen.

Reise til Araruama

Idag dro jeg og kona til en annen strandby ved navn Araruama. Byen ligger ikke langt unna der vi bor i buzios, men denne strandbyen er ikke noe kjent for turister. Det synes jeg egentlig er litt rart med tanke på hvor vakkert sted det er. Det å reise til Araruama er også ganske enkelt, man tar bare en direktebuss fra Rio de Janeiro som ligger 114km unna. Vi tok bilen fra hjemmet vårt og etter ca 1.5t var vi fremme. Utkanten av byen så veldig landsbyaktig, støvete og slitt ut. Det var bare en hovedvei med slitne bygninger på hver side, men når vi kom frem til selve sentrum må jeg si jeg ble overrasket. Høye flotte bygg foran en enda flottere strand folk kan spasere etter. Byen har 130.439 innbyggere i følge Wikipedia. En god del flere enn jeg trodde.

Vi startet dagen med å spasere litt i en flott park som lå like foran hovedveien. Parkens navn var Praça Menino João Hélio. Vi var der veldig tidlig så det var ingenting oppe inne i selve parken. Alle bodene hvor man kunne kjøpe mat og drikke var stengt, men vi dro heller ikke til parken for å spise. Vi dro dit for å ta noen bilder, slappe av litt og bare gå rundt å titte. Dette stedet imponerte ihvertfall meg. Kona har jobbet i denne parken så jeg vet ikke om hun ble like imponert. Hvem liker å besøke sine gamle arbeidsplasser? Ikke jeg ihvertfall.

Inne i selve parken var det bygd flere flotte bygninger. Det var spesielt et bygg jeg la merke til, og det var et som lå på høyden av en bakketopp. Det gikk en trapp opp til stedet. Jeg gikk opp trappen for å få ta et utsiktbildet, men jeg kom ikke inn til selve bygget. Det var inngjerdet, noe som jeg synes var litt dumt. Det så litt slitt ut og kanskje det var under oppussing. Det ligger forresten flottere bilder av parken ute på nettet for de som vil se mer. Det er nok enda vakrere her på kvelden, men det var på morgenkvisten vi tok turen.

Hvis man reiser til Araruama så er det umulig og ikke få øye på stranden Praia do centro som ligger i sentrum, derav navnet. Hovedveien går like ved, men det er bygd opp fine gangfelt for folk som vil spasere ved siden av stranden. Man kan jo selvfølgelig også gå på selve stranden for folk som vil det, men som de fleste vet er det mer avslappende å gå på asfalt noe både min kone og jeg valgte å gjøre. Lagoa de Araruama er en lagune som stranden ligger inntil og den strekker seg helt til nabobyene Iguaba Grande, Sao pedro do aldeia og helt til Cabo Frio. Alle byene har jeg skrevet litt om tidligere. Jeg så forresten ingen som badet i vannet, noe jeg stusset litt over. Det var fryktelig varmt i været og det fristet litt med en forfriskende dukkert.

Vi stakk heller og tok oss en skikkelig middag. Jeg merket fort at maten var litt billigere i Araruama enn de typiske nabobyene som er fylt opp av turister på sommerhalvåret. Vi inntok et måltid på en bufferestaurant ved navn Sabor a Vista som lå i sentrum. Utrolig god mat og man betalte 52,90 per kg. I nabobyene må man ofte opp i 70real per kg.

Vi avsluttet dagen med å stikke en liten snartur til en annen park like ved spisestedet. Jeg vet ikke navnet på parken, men de hadde satt opp en stor snømann i vannet. En slags merkelig julepynt selv om jula forlengst er over. Det var forfriskende å gå rundt i den lille parken pga vannet som sprutet forfriskende rundt omkring. Et flott sted og avkjøle seg i varmen, og selv om jeg ikke vet navnet på parken skal jeg nok klare å finne den igjen nestegang jeg skal til denne strandbyen. Det er nok flere steder å utforske her. Det får vi gjøre ved en senere anledning. Byen er helt klart verdt å ta en tur innom.

En av Búzios mest populære strender

Jeg dro alene til en av Armação dos Búzios mest populære strender som ligger ved hovedveien mot sentrum. Stranden heter Tartaruga, noe som betyr skilpadde på portugisisk. Jeg tok en minibuss utenfor huset mitt, og hoppet av etter jeg betalte for å besøke denne vakre stranden. Det var ca 1.5km å gå fra hovedveien. Jeg synes det virket litt lengre. Kanskje fordi det var 37 varmegrader eller fordi jeg er i dårlig form. Stranden var forøvrig lett å finne. Det var godt skiltet fra hvor jeg gikk av.

Det ble en flott spaserturen i den brasilianske varmen med mye flott natur å se på. Vel fremme la jeg lett merke til turistene. Mange av dem snakket spansk, sannsynligvis fra Argentina. De fleste av turistene fra Argentina er mye lysere i huden også og mange av dem liker denne byen og tar turen hit spesielt på sommerhalvåret. Jeg er glad jeg ikke tok bilen. Folk forlangte 30 real bare for parkeringen. Ta beina fatt er heldigvis gratis. Stranden var imponerende vakker fylt opp av turister selv om klokka bare var 10.00 om morgenen. Vannet var utrolig varmt også. Det tok ikke lang tid før jeg kastet meg uti og tok mine første svømmetak for dagen. Faktisk en stund siden jeg var på stranden sist. I denne vanntemperaturen kunne jeg ligget og badet hele dagen. Har ingen anelse om det er så varmt vann her til vanlig. Jeg er ikke så kjent på dette stedet. Har kun verdt her engang for mange år siden.

Det var også noen vakre steiner som lå utpå havet. Man måtte svømme for å komme dit, men det var ikke lange avstanden. Det så veldig grunt ut frem til disse brune steinene som mange hadde funnet veien til så man kunne sikkert bare vasset dit også. Jeg hadde lyst til å stikke dit selv, men den var så overfylt med turister og jeg hadde koronaen litt i bakhodet. Jeg er heller ikke så sosial av meg så jeg valgte heller en lett spasertur rundt på stranden. Det var så vakkert her.

Det var nok med restauranter og barer man kunne benke seg til, men de var ganske folketomme så tidlig på morgenen. Kanskje turistene synes det var litt vel tidlig å ta dagens første kalde øl? Strandselgere var det også nok av, men de var ikke særlig pågående når jeg gikk forbi dem. Kanskje jeg så blakk og pengelens ut der jeg gikk i ei litt slitt t-skjorte og brasilianske slipperser, og de tok det som gitt at det ikke var noen penger å hente. Isåfall tenkte de rett. Lommeboka har vært litt skrapet i det siste, uten at det har påvirket humøret mitt nevneverdig.

Etter at jeg kom nesten til enden av stranden, for den var mye større en jeg trodde tok jeg veien tilbake igjen. Det gikk nemlig en vei bortetter stranden der restaurantene og barene var og det var gøy å komme litt på baksiden av dem. Det luktet god mat, men jeg er skeptisk til å spise på sånne steder. Jeg har blitt matforgifter flere ganger nedi her og jeg har alltid blitt det når jeg har spist på strandbarer så jeg velger istedet å spise hjemme. Ofte er det mye dyrere å spise på stranden også. Spasere rundt koster ingenting og etter en stund var det på tide og komme seg hjem. Det blir nok ikke siste gangen jeg stikker til dette stedet, men jeg tror jeg venter til turistsesongen er over. Jeg trives best på rolige plasser der jeg kan ha naturen litt for meg selv. Jeg så forresten ingen skilpadder der så hvorfor stranden heter Tartaruga vet jeg ikke. men det er definitivt verdt å ta turen dit hvis dere noengang er i byen.

Larver i komposten

Jeg skrev et innlegg for en stund siden om en kompostbinge jeg har utenfor huset mitt. Den har jeg allerede tømt siden sist og jeg har fylt den opp enda en gang på forholdsvis kort tid. Jeg har tatt mye hestemøkk fra gata ettersom mange har hester her, og jeg har hatt utrolig mye bananskall og andre matrester oppi der. Ettersom jeg kun har spist frukt i det siste sammen med mange andre som har kommet på besøk, og alt har blitt tømt oppi den svarte dunken, har den fylt seg opp på en veldig kort tidsperiode. Den forrige som hadde ligget der en stund har jeg allerede brukt rundt banantrærne mine i hagen. Siden sist har det siste treet også gikk frukter. Trærne vokser jo i klynger og til nå har jeg 3 klynger med banantrær og alle gir faktisk fra seg bananer. Jeg gjorde nok noe riktig med den første jorda som tydeligvis har gitt mye næring til trærne i hagen.

Den nye komposten derimot må jeg ha gjort et eller annet feil. Den er fylt med larver som kravler rundt når jeg prøver å røre litt i komposten. Noen som vet om dette er normalt? Hvis noen har noen tips om hvordan jeg kan bli kvitt dem tas det imot med stor takk. Det har jo også rent ut mye veske fra komposten nedentil i tønna som også stinker ned uteområdet. Tror kanskje jeg har brukt altor lite jord i forhold til fruktskall og matrester. Mye av fluene kommer jo også inn i huset som også samler seg på stedet og hvis det er sånn det skal være og lage kompost kjøper jeg nok heller matjorda istedet. Det ligger på over 30grader i lufta mesteparten av døgnet også nå, midt på dagen kanskje enda varmere. Kanskje temperaturen har noe å si? Kvalmende er det ihvertfall. Jeg rotet i komposten nettopp og hundrevis av larver kom frem og jeg går rundt med en følelse av at disse stygge insektene sitter på meg. Jeg orket ikke å ta bilder av komposten mens larvene kravlet rundt, men jeg tok et bilde av komposten mens larvene hadde roet seg. Jeg googlet problemet og fant et svar at om man heller kokende vann over skal visst larvene dø. Noe som høres logisk ut. Jeg har jo også selvfølgelig prøvd det til liten nytte. Det hjalp kanskje på noe, men det virker mest som om larvene stikker lengre ned i dunken og overlever. Noen som har noen tips?

Fisking i høye bølger

Da dro jeg og svigermor på fisketur igjen. Hun ville prøve et nytt sted. Fiske på noen steinklipper på tucunsstranda. Jeg har vært der før så liten vits i å prøve sa jeg, men sta som disse kvinnfolkene kan være til tider skulle hun absolutt dit. Da var det å parkere bilen nærmest mulig å spasere bortover stranden til steinklippene som lå ved siden av. Spisse steiner og vanskelig terreng å gå i. Bølgene var såpass høye også så vi måtte opp i høyden for ikke å bli tatt av havet. Selv om jeg fant en grei sitteplass måtte jeg fjerne meg når de største bølgene kom. Kliss våt både jeg og fiskesekken, men i denne varmen tørker det meste fort. Det å kaste ut snøret var også en fiskekunst i seg selv. Balansere på steinklipper som en fjellgeit er tydeligvis ikke min sterke side. Det var også steingrunt langt til havs, noe jeg var klar over på forhånd. Det tok ikke lang tid før svigermor skiftet menig og ville dra et annet sted. Turen var ikke helt bortkastet uansett. Jeg fikk i det minste tatt noen flotte naturbilder før vi dro for å teste fiskelykken en annen plass.

Vi dro heller til et sted som heter Vila Verde. Det stedet kjenner vi begge to godt. Vi har fiska der en del ganger tidligere. Når vi kom frem var det en del folk der. Noen fisket, men de fleste badet på den vakre stranden der. Det har nok kommet en del turister til byen. Det hadde også kommet en del fascinerende skilpadder til stedet også. Sist gang jeg var her fikk jeg uheldigvis en på kroken. Jeg var litt redd det skulle skje denne gangen også.

Sola kom sterkere frem lengre utpå dagen, men jeg kom forberedt og hadde med solkrem. Det er menneskelagd gangvei ut i havet så man kommer langt ut til havs når man står i enden av disse enorme sandsekkene. Det jeg fryktet skjedde etter ikke så alt for lang tid, jeg fikk ei skilpadde på kroken denne gangen også. Jeg fikk den noenlunde på land og jeg fikk løsnet den med noen enkle manøvre. Denne slapp med skrekken og kom seg uskadet ut til havs igjen.

Her kan dere lese mer om Vila Verde : https://brasilbloggen.com/2020/07/13/fisketur-til-vila-verde-buzios/

Eller om forrige fisketur jeg også fikk ei skilpadde på kroken : https://brasilbloggen.com/?p=2373

Fisk ble det dog ikke så mange av, men det ble nok til en liten fiskemiddag i det minste. De var ikke så store heller, potetgullmat som Lars Monsen fint sa det i et av sine flere naturprogram. Fritert fisk er intet mindre en enn delikatesse, men om det er sunt skal være usagt.

Den kokende brasilianske januarvarmen

Det er ingen tvil om at varmen har kommet for å bli. Denne januarvarmen er snart i ferd med å ta livet av meg. En liten overdrivelse, men det føles ihvertfall sånn. Får håpe det kommer regn snart så man får kjølt seg ned litt. Det har bare vært blå himmel og sol så lenge jeg kan huske nå og jeg savner faktisk litt den norske vinteren. Selvfølgelig ikke nok til å hoppe på et fly og reise tilbake til mitt hjemland, men tanken har streifet meg mer enn en gang i denne intense varmen som er nå.

Man blir så daff av denne sola også. Man kan jo alltids legge seg på stranda, men det er ikke noe kaldere der selv om man kan avkjøle seg i havet. Jeg er såpass hvit i huden at jeg prøver å unngå strand og sol, ihvertfall midt på dagen når sola steiker som verst. Jeg prøver selvfølgelig å bevege meg noe og tar noen småturer rundt i nabolaget jeg bor i. Jeg må si det er vakkert her selv om det er litt for varmt i været på denne tiden.

Jeg tar ofte noen småturer for bl.a å lete etter hvor hesteeieren har plassert hesten sin. Jeg plukker som nevnt opp møkka og slenger den i hagen grytidlig om morgenen før nabolaget våkner. Tror jeg har plukket opp det meste i flere gater og jeg har snart fylt opp hagen med hestemøkk som blir til fremtidig god gjødsel. Greit og ha noen hobbyer, selv om mange ser på det som litt sært.

Jeg gikk forbi et enorm banantre i nabolaget også. Når sant skal sies gikk jeg forbi flere, men dette treet jeg tok bildet av var utrolig stort. Jeg fikk beskjed av en selvutnevnt planteekspert for en tid siden at banantrærne ikke gir frukter om de vokser mer en 4 i en klynge. Dette treet har mange flere og det henger da ei bananklyse i toppen av stammen. Har jeg blitt feilinformert? Det finnes som nevnt så mange eksperter så det kan nok hende typen tok feil. Det var allikevel et fint tre,

Sumper er det også mange av i nabolaget. Det finnes en del ubebygde tomter enda og mange av de fylles opp av vann og det blir et sumpaktig terreng noen steder. Flott å se på, men det er på sånne steder myggen koser seg. Det er nok en grunn til at jeg har mange av de i leiligheten. De forsvinner vel etterhvert når tomtene blir solgt og bygd ut, og jeg får håpe det skjer snart så jeg slipper og bli spist opp av disse insektene.