På veien hjemover fra Nova Friburgo stoppet vi på et vakkert tettsted ved navn Lumiar. Stedet ligger ca 3okm utenfor byen og jeg må si dette stedet imponerte. Vi fikk reisetips av en selger i byen noen dager i forveien at det var verdt å besøke det lille stedet Lumiar. Mannen hadde rett, og vi var ikke de eneste som hadde tatt turen. Det var flere folk som bl.a hadde slått seg til ved elva som renner igjennom nabolaget. Folk grillet, drakk øl og hygget seg og slappet av, mens de var omringet av fjell, bambus, vann og flott natur. Jeg skjønner at folk tar turen hit. Vi hadde tenkt å overnatte på et av sovestedene det var flere av i byen, men jeg synes det var litt i dyreste laget. Vi ble enige om å ta turen tilbake med et telt engang, og heller legge en campingtur hit som mange andre allerede har gjort. Det ser ut som det er nok med campingplasser man kan slo seg ned på, men uten telt er det litt vanskelig. Vi får ha turen til gode. Det var mange småhus bygget som chaler. En fascinerende byggestil det er lett å forelske seg inn. Det lå flere av dem etter elva. Sikkert eid av folk som bruker de som feriested. De så forholdsvis tomme ut.
Det var nok av små sjarmerende spisesteder i Luminar også, men man fikk ikke sitteplasser pga koronarestriksjoner. Jeg la også merke til at mange parkerte bilene foran spisestedene og bestilte øl. Ølboksene og glassene de drakk av hadde de bare på biltaket som de brukte som bord. Folkene er tydeligvis så avslappet her at de ikke engang prøver å skjule at de kjører i beruset tilstand.
Det var ikke alle på stedet som brydde seg om korona og solgte mat som viruset ikke eksisterte, til stor forrargelse til de få som faktisk oppretthold smittevernreglene. Vi kjøpte måltidet nettopp på et av de stedene der eierne tok korona seriøst, og selv om vi måtte ta med maten og spise den ved elvebredden var det kanskje like koselig som å få sitteplass. Et bedre sted å spise maten på en i fri flott natur finnes ikke. Jeg bestile abobora com carne seca, eller gresskar med tørket kjøtt som det blir på norsk. En god matrett jeg ofte spiser hjemme også, men å få maten lagd av andre og servert er selvfølgelig litt mere stas. Jeg begynner å bli bortskjemt nå, noe man lett blir når man er på tur. Kona bestilte gris. Det har jeg forøvrig spist nok av i Norge. Hele stedet minte meg litt om Sana, et sted jeg besøkte og skrev en artikkel om for lenge siden, men jeg vet ikke hvorfor jeg likte dette stedet mye bedre. Naturen er veldig lik, nesten identisk.
Jeg og kona måtte selvfølgelig en tur til selve sentrum av tettstedet. Det var et slit å få parkering der. Vi var ikke de eneste turistene. Etter mye om og men fikk vi parkert og vi gikk til en liten innsjø midt i byen. Fiskene i vannet svømte helt til land til stor oppstandelse til folkene som satt rundt vannet og slappet av.
Stedet hadde også en liten park og selv om de fleste stedene rundt var stengt ble det et par is for å avkjøle oss litt før vi dro hjem. Det var veldig varmt her på denne tiden, men det er uansett verdt å ta turen innom. Spesielt hvis man er glad i tropisk natur. Vi skal ikke se bortifra at vi tar turen tilbake hit, da med telt og fiskestang. Den turen får vi ha til gode, for nå er det på tide å dra hjem.
Brasilbloggen 