Et reisetips fra Araruama

Vi bor ikke så langt unna strandbyen Araruama. En liten hyggelig by jeg ikke kjenner så godt. Jeg leste noen artikler om stedet denne morgenen og fikk overtalt kona til å ta en dagstur dit. Vi reiser såpass mye, men vi kjenner knapt byene rundt oss.

Reisen dit var en grei kjøretur i varmen, men når vi kom frem hadde sola forsvunnet og det hadde blitt grått vær og overskyet. Vi valgte da å hoppe over stranden vi hadde planlagt å besøke og heller stikke til ei kirke ved navn Paróquia São Sebastião. Det var et godt valg. Selv om kirka var stengt var den flott å se på utvendig. Den ligger i sentrum av byen og var lett å finne igjen. Ved siden av lå det et annet bygg, Casa de Cultura. En annen severdighet jeg leste om før jeg tok turen til byen. Det stedet var oppe for publikum og vi benyttet anledningen til å stikke innom.

Casa de Cultura er et lite sjarmerende museum som forteller om byens historie, og det var gratis å komme inn. Stedet var veldig interessant og det var utstilt forskjellige ting indianere brukte for lenge siden. Det bodde visstnok indianere i Araruama for mange, mange år tilbake. Vi så ingen der nå idag. Tidene har nok forandret seg.

Inne på senteret jobbet det 2 damer, og jeg tror de var de mest snakkesalige menneskene jeg har møtt. Hvis de får betalt for hvert ord de sa ligger de på en høy månedslønn. Jeg merket jeg ble litt sliten, men de var litt sjarmerende også. Kona hivde seg meg i samtalen. Da ble det plutselig 3 snakkesalige kvinnfolk, og jeg som ble stående på sidelinjen å late som jeg fulgte med. Heldigvis klarte jeg på listig vis å snike meg vekk fra disse skravlebøttene og ta noen bilder av forskjellige indianergjenstander.

Det var ei diger krukke mitt på gulvet, og den brukte indianerne som likkiste. Jeg spurte om de bruker det fortsatt, til stor latter fra en av damene. Indianerne er som oss nå idag, og har samme begravelsesrituale som vi har, mens hun plutselig begynte å snakke om Morten Harket og A-ha når hun skjønte jeg var fra Norge. Hun var visstnok en stor fan av han, som mange andre brasilianere. Joda, fin sangstemme han, svarte jeg.

Det var en annen sal med masse stoler inne på stedet også. Det hang en del vakre malerier der, men det var jesuskorset som hang øverst i trappen jeg la mest merke til. Stedet hadde dog ikke noe med religion å gjøre. Religiøse symboler finner man overalt i Brasil, å ikke bare i kirkene. Vi takket for praten til disse 2 snakkesalige, men hyggelige kvinnene før vi dro vår vei. Det blir nok snart en ny tur tilbake til Araruama, og da forhåpentligvis i bedre vær. Strandturen vi planla får vi ha til gode.

Stjeling av frukt

Det har tydeligvis vært noen i hagen min og stjelt frukt. Det er ikke kun jeg som bor på tomten, men også noen leieboere som tydeligvis synes det er greit å stikke av med frukten min når jeg ikke er hjemme. De hadde faktisk tatt med seg ei hel bananklyse. Da må man ta affære så da har jeg kjøpt inn materiell de siste dagene til å sette opp et gjerde. Det er mange som tror materialer er billig i Brasil, men det gjelder ihvertfall ikke treverk. Tusenlappene flyr fort når man skal bygge noe. Jeg brydde meg egentlig ikke så mye om selve frukten, men synes de kunne spurt først. Brasilianere er ikke så kjent for sånt, men har lett for å ta seg litt for mye til rette.

Vi har nettopp begynt med gjerde prosjektet så får vi se hvordan det går. Det var mye mer jobb enn jeg trodde. Jeg måtte grave å støpe ned staurene dypt i bakken. Det å grave i denne steinrøysa av en tomt er en tung jobb. Heldigvis hadde jeg godt verktøy, altså et jernspett som gjorde mye av jobben. Jeg gjorde jobben en dag det var litt duskregn og overskyet og selv om svetten rant kom jeg i mål tilslutt. Jeg fikk en del vannblemmer på hendene, men litt skal det koste å drive med hagearbeid.

Matjorda ble rask spredd utover tomta. Alt gresset etter lukinga ble liggende i en egen haug så det blir god matjord i fremtiden.

Det var kona og svigermor som ryddet tomta for gress og luking så den jobben slapp jeg unna. Matjorda jeg hadde komposert fra matrester og hestemøkk i en egen haug på tomta ble også spredd utover av flinke damer. De bananene som hang igjen i trærne tok jeg ned og plasserte de i leiligheten vår. De var veldig grønne, men de modnes nok etterhvert når de blir liggende inne.

Etter hagejobben var det tid for mat. Jeg bor ikke så langt unna et lite fiskeri, og svigermor har jobbet for eieren av stedet. Hun har strøjobber overalt, og kjenner flere folk enn meg. Skal ikke så mye til heller, jeg er av den usosiale typen. Uansett fikk hun en avtale med han at hun kunne komme når det måtte passe for å hente svære fiskehoder som blir kastet uansett. Det er mye mat på et sånt stort hode, og så lenge jobben min ikke er å lage selve maten, men å bære hodene hjem i en svær søppelsekk så ble jo det en veldig god deal for min egendel. Selve gjerdet ble vi langt ifra ferdig med, men jeg tipper det er satt opp om ei ukes tid. Såsant arbeidslysten holder seg vel og merke. Jeg har lett for å bli litt lat i sola.

Pai Vitorio – For en naturopplevelse

Byen jeg bor i, Armação dos Búzios, har flere turistattraksjoner. En av dem er et sted som heter Pai Vitorio. Jeg har aldri sett stedet før, men det skal visstnok være flott natur der. Det skal også være lett å ta fine utsiktsbilder der ettersom stedet ligger på et lite fjell, omkranset med hav og strand. Etter og ha bodd og reist til denne byen i snart 10år mente kona det var på tide at vi snart burde ta en tur for å se stedet. Jeg måtte si meg enig.

Det var enkelt å komme seg dit, ihvertfall hvis man kjører etter google maps. Stedet lå like ved Rasa sentrum, et sted jeg har besøkt flere ganger. Selve veien til Pai Vitoria var kanskje ikke av den mest moderne. Kjøre etter en jordvei er en opplevelse det også, spesielt etter det har regnet. Med tålmodighet bak rattet kjørte vi oss ikke fast en eneste gang. Veien gikk helt fram til turistattraksjonen Pai Vitorio.

En gammel fiskebåt. Krabben som henger foran er død.

Det var en del turister der når vi kom frem. Litt rart egentlig, det er lavsesong og pandemi. Det stoppet tydeligvis ikke disse folka. De fleste var brasilianere. Noen fisket, andre gikk rundt på de flere stiene på fjellet, og de resterende satt på en av de flotte strendene og drakk øl. Jeg og kona derimot gikk rundt og knipset bilder. Dette stedet var vakkert. Det er nesten en skam at jeg ikke har tatt turen før. Jeg testet badevannet, men det var altfor kaldt på denne årstiden. Det blåste kaldt i lufta også, men sola tittet frem etterhvert. Den varmer ikke så veldig på denne tiden av året.

Utsiktsbildet tatt på toppen av fjellet.
Det blir vakre bilder fra høyden.

Etter litt tid på stranda var det tid for å bestige fjellet. Var ganske enkelt å komme seg på toppen, men å stå i høyden i sterk vind derimot var noe verre. Jeg var redd at jeg skulle blåse til havs en periode, men da måtte det isåfall være full storm. Jeg veier fortsatt rundt 100kg. Jeg gikk litt bortetter stien når jeg nådde toppen, men jeg ble altfor skjelven i beina til å fortsette. Stien gikk helt i kanten på berget, og når det er metervis ned til havet og steiner i bunnen ble det litt for mye for en voksen mann med høydeskrekk. Kona derimot lider ikke av det samme, men var for sliten til å fortsette. Det ble flotte utsiktsbilder fra stedet når vi snudde og gikk tilbake. Vi kommer nok til å besøke dette stedet flere ganger.

Tømming av kompost

Jeg har vel nevnt i et innlegg tidligere at det ofte går hester rundt omkring her jeg bor. I det siste har det stått to stykker på den ene ubebygde tomta rett ovenfor boligen min i flere dager og spist opp mye av gresset på stedet. Det betyr at de har lagt igjen mye fersk hestemøkk som jeg startet dagen med å plukke opp i bøtter. Jeg ble ikke ferdig med å ta opp alt. Når jeg gjør sånne ting gjør jeg det før folk står opp. Når jeg hører de første bilene starter opp sier jeg meg ferdig. Jeg vil ikke bli sett på han raringen som går og plukker møkk.

Etter jeg fikk møkka i en haug i hagen så bestemte jeg meg for å tømme hele kompostbingen på samme sted. Det har luktet forferdelig fra den lenge og jeg orker ikke ha denne lukta rett foran huset. Den har vært fylt opp med masse larver også som har krypet foran inngangsdøra og den støpte flislagte plattingen min, til stor begeistring for småfuglene i gata. De har ivrig kommet og spist de opp tidlig på morgenen. Jeg synes denne komposteringen er ganske grisete og selv om jorda ikke er ferdig bestemte jeg meg for å tømme dunken og flytte den til selve hagen. Når jeg begynte var det umulig å telle alle de hvite larvene som kravlet rundt i den halvferdige kompostbingen, og stanken fra halvråtten mat fikk meg nesten til å kaste opp mellom spatakene. Jeg nektet uansett å gi meg og etter et par trillebårer var jeg ferdig. Jeg fikk også halvveis tømt den andre komposten jeg har, men den var det hverken larver eller vond lukt fra. Kanskje fordi det sjeldnere blir kastet matrester i den? Den står også på et mye varmere sted så kanskje derfor ikke larver overlever der.

Jeg fikk alt i en egen haug tilslutt rundt det ene banantreet mitt. Jeg har også tømt bøttevis med fersk hestemøkk på samme sted og jeg plasserte komposten der. Da blir stanken langt unna huset og det blir også kortere vei og kaste ferdig komposert jord i selve grønnsakshagen som jeg forøvrig aldri blir ferdig med. Dette banantreet har stått der utrolig lenge uten å ha gitt meg noen ting. De andre har gitt meg bananer flere ganger imellomtiden. Jeg håper nå som den har fått litt næringsrik jord rundt stammen at den vil snart gi fra seg de første fruktene.

Folketomt i Buzios sentrum

Jeg hadde noen små ærend jeg måtte gjøre idag, og ofte må man da til Buzios sentrum for å fikse de. Jeg skulle bare innom bl.a en bank for å ta ut penger. Bankkortene mine har blitt kopiert så mange ganger nedi her så jeg velger å bare bruke kontanter. De gangene de har blitt kopiert har jeg alltid fått tilbake pengene fra Dnb uansett hvor mye de har klart å tappe kontoen for. Problemet er at det tar flere måneder å få et kort sendt ned hit etter at jeg sperrer det. Da er det er fint lite triks å bare bruke kontanter og ta ut pengene man bruker for et par uker frem i tid. Det må jeg som nevnt til sentrum av Buzios for å gjøre.

Det er lett å komme seg dit. Jeg hoppet på en minibuss utenfor huset mitt som frakter folk frem og tilbake til diverse steder i byen for en billig penge. Koster ikke mer en 3.50 real. Jeg hoppet av i sentrum og de gangene jeg tar turen hit bruker jeg ofte å gå litt rundt i byen for å titte. Det er vakkert her og jeg burde egentlig tatt turen litt oftere. Kona var ikke med denne dagen så jeg ble tuslende rundt alene. Helt greit det også noenganger. Da slipper jeg å stikke innom disse forferdelige kjedelige klessbutikkene byen har så mange av. Byen var forferdelig folketom. Denne pandemien har nesten gjort hele stedet til en spøkelsesby. Det er ikke høysesong nå, men så lite folk har jeg aldri opplevd mitt i sentrum. Det var kanskje litt tidlig på dagen. Litt etter klokka 12, men med tanke på at det var Fredag synes jeg det var urovekkende lite mennesker i byen.

Hver gang jeg er i byen må jeg selvfølgelig stikke ned på stranden en tur for å ta et par bilder og en rask dukkert, noe jeg også gjorde denne dagen. Det sto en fisker der også som fisket med et nett han kastet uti vannet for hånd. Jeg synes det var en merkelig fiskemåte, men han hadde tatt en del småfisk. Jeg slo av en liten prat med han og spurte pent om å få ta et bilde. Såklart, sa han, men selv så var han ikke så interessert å være med på fotograferingen. Han gikk litt unna når jeg tok bildet. Fiskenettet og fisken fikk jeg ihvertfall lov til å ta bilde av, og beina og sandalene av mannen.

Etter en stund på stranden ble det fryktelig varmt. Det lå på bortimot 30varmegrader i sola. Ganske varmt til denne årstiden å være. Det er tross alt vinter her nå. Jeg gikk til selve parken i Buzios sentrum for å kjøpe noe avkjølende drikke. Det ble kun vann selv om det var Fredag. Fellesparken man kan sitte i var tydeligvis under renovering. Alle benkene var fjernet. Planen var å slappe av der en stund, men det ble det ikke noe av. Parkens navn er Praça Santos Dumont, og er et flott sted til vanlig. Jeg får ta turen tilbake når stedet er ferdig pyntet opp.

Inn i jungelen etter matjord

Svigermor, jeg og kona har brukt litt tid i hagen i det siste. Det er litt kjøligere på denne tiden av året og da er det greit å ta unna litt etterlengted vedlikehold i hagen. Gress og annet har lett for å vokse som det selv vil når varmen står på som verst, og temperaturen kan være høy i lange perioder i Brasil. Heldigvis kom regnet og det har vært overskyet en stund så denne tiden har vi brukt til å rydde hele tomta. Til og med parkeringsplassen fikk en runde med luking. Jeg vet ikke helt hvordan ugress klarer å gro på denne parkeringsplassen som har et tykt lag meg grus over seg. Jeg la også tykk plastikk i bunnen når jeg la grus over området, men tydeligvis klarer gresset fortsatt å finne sin vei. Ganske irriterende.

Vi har også satt i gang et lite hageprosjekt der planen er å plante forskjellige grønnsaker, En liten grønnsakshage rett og slett. Jorda er ikke av den beste, men svigermor viste råd. Hun stakk inn i jungelen med ei trillebår for å hente god matjord der. Det orka ikke jeg. Da foretrekker jeg heller å kjøpe jorda, men hun mente vel idéen hennes var bedre. Greit for min del. Jeg gikk ikke inn i bushen blant slanger og skorpioner for å fylle opp trillebårer med matjord. Jeg nekta selvfølgelig ikke henne det når jeg ønsket henne en god tur. Jeg hjalp uansett til med å spre matjorda over min forhåpentligvis fremtidige grønnsakshage.

Vi ble langt fra ferdig med prosjektet og jeg trenger nok mye mer matjord for å få området dyrkbart. Det meste vokser i Brasil så det blir gøy når vi endelig får noen planter i jorda. Hva vi skal plante vet vi ikke enda.

Backpackingturen oppsummering

Jeg kommer nok helt sikkert til å legge ut på flere sånne turer, og jeg og kona har allerede planlagt neste reise. Den turen blir nok litt bedre gjennomtenkt enn denne. Planen når vi dro var å være i Paraty, den første strandbyen vi besøkte et par uker, men jeg klarte å overtale kona mi til å reise videre og videre og turen endte opp å vare i overkant av 2 måneder.

Ettersom reisen endte opp med å vare så lenge måtte vi jo selvfølgelig kjøpe mer og mer klær på de forskjellige stedene vi dro til. Hadde vi planlagt litt bedre hadde vi sluppet det. Det er uansett behagelig å reise med lett bag for så å fylle på litt senere.

Jeg synes det nesten blir umulig å velge ut et favorittsted når de fleste av stedene ga et godt inntrykk, men Curitiba var nok kanskje byen der alt klaffet best. Perfekt overnattingssted, etter vi fikk byttet vel og merke, og en utrolig vakker storby. Dagene virkelig fløy av gårde på det stedet. Det dyreste stedet var forøvrig fjellbyen Gramado, men var helt klart verdt å ta turen innom. Vakkert sted.

Jeg er litt usikker på hvor mye penger det alt i alt gikk på turen. Sovestedene per natt ble nok liggende på rundt 100 reais. Billig med andre ord, men vi dro også på lavsesong og det var som kjent koronaviruset som sikkert gjorde mange av prisene lave. Vi dro forøvrig før de muterte virusene kom til landet, noe jeg har måttet påpeke til noen lesere som ble fornærmet fordi vi ikke holdt oss hjemme. Vi var også flinke til å holde avstand, bruke maske, sprite hender og ikke sosialisere oss alt for mye. Sistnevnte er enkelt for meg, pandemi eller ikke. Jeg er ikke av den sosiale typen. Vi brukte nok mer per dag i perioder på restauranter enn vi brukte på sovesteder. Men vi spiste også ute et par ganger daglig ganske ofte. Litt vel mye alkohol noen dager ble det også, som også gjorde sitt til at turen ble dyrere enn den kunne blitt. Vekta har økt betraktelig på reisen, men vi har ihvertfall levd utrolig godt en periode. Jeg tror nok jeg kan takke all junkfoodmaten for det. Det er litt for lett noenganger å ta en burger eller en fritert pastel brasilianere er så gode på når sulten kommer snikende. Ikke koster det all verden heller. Vi dro kun med buss for å komme oss til byene, og i byene tok vi Uber. Det ble noen kroner i fremkomstmiddel også.

Vi besøkte alt i alt 5 forskjellige delstater : Parana, Rio de Janeiro, Sao Paulo, Santa Catarina og Rio Grande do Sul.

Her kommer en liste over alle byene vi besøkte, og en link til innleggene fra stedene.

Paraty : https://brasilbloggen.com/category/backpacking-sep-nov-2020/paraty/

Ubatuba : https://brasilbloggen.com/category/backpacking-sep-nov-2020/ubatuba/

Sao Paulo : https://brasilbloggen.com/category/backpacking-sep-nov-2020/sao-paulo/

Curitiba : https://brasilbloggen.com/category/backpacking-sep-nov-2020/curitiba/

Foz do Iguaçu : https://brasilbloggen.com/category/backpacking-sep-nov-2020/foz-do-iguacu/

Joinville : https://brasilbloggen.com/category/backpacking-sep-nov-2020/joinville/

Gramado : https://brasilbloggen.com/category/backpacking-sep-nov-2020/gramado/

Florianópolis : https://brasilbloggen.com/category/backpacking-sep-nov-2020/florianopolis/

Petropolis : https://brasilbloggen.com/category/backpacking-sep-nov-2020/petropolis/

Nabolaget Itaipava

Nabolaget Itaipava skal visstnok være et av de bedre nabolagene i Petrópolis ifølge Ubersjåføren som kjørte oss rundt for å titte på leiligheter i gårsdagen. Jeg leste litt på nettet om stedet og jeg tror sannelig mannen visste hva han snakket om. Det står skrevet mye positivt om stedet ihvertfall. Det er et godt stykke dit fra sentrum der jeg og kona holder til. Vi bestemte oss for å ta buss pga å spare inn litt penger. Det er tross alt litt billigere enn å ha en person til å kjøre oss rundt, selv om Uber forholdsvis er ganske billig.

Turen til nabolaget tok lengre tid en jeg trodde og vi måtte i tillegg bytte buss i et annet nabolag. Det gikk forsåvidt greit, men jeg synes nabolaget lå litt vel usentralt til og litt vel langt unna sentrum. Når vi endelig kom frem var det er vakkert sted, men man må nok ha tilgang på egen bil skal man bo her. Fjellene rundt området gjorde stedet helt eventyrlig vakkert og imotsetning til mange andre steder i Brasil var det ikke hundrevis av små hus oppetter de bratte fjellene som ødela utsikten og naturen. Ofte er det mange fattige som bosetter seg på sånne bratte fjell og bakker og etter nok folk har bosatt seg ulovlig har det blitt en favela. Her derimot virker det veldig fredelig.

Det var et flott lite kjøpesenter i sentrum av nabolaget også, men ingenting var oppe der enda. Vi var nok litt for tidlig ute så vi brukte tiden på å bli litt kjent med stedet. Jeg synes stedet virket litt i minste laget. Det følte som om jeg gikk rundt i en fredelig liten landsby, og det var lite her som minte meg om en by med flere hundre tusen innbyggere som Petrópolis faktisk har. Jeg sjekket på internett og det skal være et vakkert slott her i nærheten også, men det fant jeg ikke igjen. Når man ikke har tilgang til bil, men tar den tungvinne måten, altså bruker buss som fremkomstmiddel er det litt verre å komme seg på nye steder. Uansett var det fint i sentrum så skal ikke klage. Etter at ting begynte å åpne var det tid for mat.

Den tok vi på et lite sted jeg ikke helt husker navnet på. Det ble også en øl til maten, og ettersom jeg er i nabolaget Itaipava burde jeg vel strengt tatt bestilt en øl med samme navn. Det ble derimot en Bohemia. Jeg merker det har blitt litt mye alkohol de siste ukene, men man får hoppe på vannvogna når man er hjemme igjen i Buzios. Jeg tror vi legger flytteplanene på vent også. Både jeg og kona ble litt usikre på hvor i Petrópolis vi eventuelt skal flytte til i framtiden. Nabolaget Itaipava ga meg en god følelse så det er ikke umulig at det blir et tomtekjøp her etterhvert. Dette blir også den siste artikkelen som blir skrevet om denne turen. Jeg og kona har vært på farta i litt over 2 måneder og det har virkelig vært mange flotte opplevelser. Nå er det snart på tide å reise hjem å planlegge neste tur. Hvor den ferden går er det ingen som vet.

Det er ikke første gangen jeg besøker denne fjellbyen, og for de som vil lese mer om Petrópolis kan klikke innom denne linken : https://brasilbloggen.com/category/petropolis/

Endelig kom sola til Petrópolis

Etter noen dager med regn tittet sola frem tilslutt og det blir mye mer stas og tusle rundt i denne vakre byen. Det er også en fryd å slippe og sitte inne på det forferdelige hotellrommet vårt.

Vi stakk først til en av de mange flotte parkene i byen. Det finnes ikke noe stort bedre enn å tilbringe tid i en vakker park når sola skinner. Husker ikke navnet på parken i farta, men har vært her en del ganger før.

Vi endte opp med å skaffe oss en favoritt padaria sist gang vi besøkte byen. Vi stakk dit etter en stund for å innta dagens viktigste måltid, frokost. Ble pão na chapa på oss begge, en type brasiliansk toast, og litt kaffe som drikke. Nøyaktig det samme som vi bestilte sist gang vi var her.

Grunnen til at vi tok turen til denne flotte byen atter engang var mest fordi vi har planlagt å flytte hit i fremtiden. Jeg liker meg så godt her, og byen er i tillegg blitt kåret til en av de tryggeste byene å bo i. Jeg er også litt lei den intense varmen i Buzios. Petrópolis har et litt kaldere klima. Minner meg litt om Norge på sommeren. Planen er å bytte ut strandlivet i Buzios, til fjellivet i Petrópolis. Jeg merker jeg er litt spent, men jeg tilpasser meg fort forandringer så det blir nok bare fryd og gammen. Planen er da å sjekke ut noen nye nabolag og titte på noen utleieleiligheter. Det blir nok ikke noen flytting den første uka, men litt planlegging skader ikke.

Den første visningen gikk ganske bra. Stor og fin leilighet, men fikk litt dårlige vibber av hun som eide stedet. Hun ville ikke leie ut til folk som tok seg en fest, hadde dyr eller barn. Tror hun vil få trøbbel med å leie ut når hun stiller sånne krav. Man kunne visstnok ha en fugl i bur, for det hadde eierne også. Utsikten i nabolaget var det ingenting å si på. Flotte fjell i de fleste retninger.

Vi dro videre for å se på en annen leilighet og jeg likte stedet veldig godt. Det var noen små butikker i nabolaget der vi tok en lunsj på et av stedene. God hjemmelaget mat for 14 real per person. Hvis jeg flytter dit blir det nok flere middager på den restauranten. Det beste med nabolaget var nok det enorme hvite bygget med en vakker innsjø foran seg. Jeg følte meg rask hjemme og kunne tenkt å bo i området et års tid for å prøve.

Det neste stedet vi tok en Uber til var ikke noe fint nabolag. Ubersjåføren slapp oss av i et virkelig lugubert område. De stedene er lett å kjenne igjen. Alle husene hadde plåttak og de var bygd som en firkant med mursteiner. De utvendige veggene var det ikke murpuss på og i gaten var det en flokk med barn. De lekte med hjemmelagede drager, sikkert den eneste leka de hadde råd til. Fattige folk har som regel en flokk med barn uten at jeg skal blande meg for mye oppi det. Det var uansett et uhyggelig sted som jeg ikke fikk tatt noen bilder av. Jeg turte ikke å ta opp mobilen eller noen andre verdisaker i et sånt område. Vi får heller prøve lykken i morgen. Da skal vi besøke et av de bedre nabolagene byen har å tilby, Itaipava. Vi gleder oss

Legger forresten ut en link fra forrige tur til denne byen. Artiklene finner du her : https://brasilbloggen.com/category/petropolis-2/

Endelig fremme i Petrópolis

Nettopp gjort unna den lengste bussturen til nå. Florianopolis til São Paulo som tok 12 timer. 1times venting på stajonen i São Paulo før vi tok neste buss til Rio de Janeiro. Den tok 6 timer. Vi trengte ikke vente mer en 3minuter på busstasjonen i Rio før vi tok neste buss til Petrópolis som tok 2timer. Hele bussturen tok totalt 23timer og du verden hvor deilig det var å endelig få strekke på beina på busstasjonen i Petrópolis. Det var 17grader og den friske fjellukta etter at regnet hadde lagt seg ga meg en helt ny energi. Det var på stasjonen jeg tok min første kaffekopp på nesten et døgn og den smakte. Jeg passet meg for både kaffe og søppelmat på hele turen for å unngå magetrøbbel. Taktikken fungerte, men har vært sugen på en kaffekopp i timesvis.

Hotellet vi checket inn på var en gedigen skuffelse. Vi betale 600real for 4 netter og tror nok dette hotellrommet er noe av det verste jeg noengang har ligget på. Møkkete, gammelt, og senga var bare helt fryktinngytende å se på. Jeg måtte ut for å kjøpe nye laken for å tørre å ligge på den. Kranen på badet var lekk og dusjhjørnet kom jeg meg nesten ikke inn i. Jeg dusja med sandalene på pga møkkete gulv. Sluket var løst og hele badet var generelt møkkete. Håndklærne vi fikk utdelt var ikke hvite lengre, men brunaktige. Det eneste positive med sovestedet var såpestykkene vi fikk utdelt , som heldigvis hadde plastikk rundt seg. 4 netter i dette hølet blir vanskelig å komme gjennom.

Vi ringte og klagde på vannkrana. Høre på ei dryppende kran er jo rene torturen. Det var vist ikke noe de kunne gjøre med det, den hadde bare vært sånn lenge. Javel, så bra tenkte vi og kunne ihvertfall glede oss over at det ikke er oss som må betale vannregninga.

Det begynte å regne forferdelig første kvelden også og håper ihvertfall været blir forbedret de neste dagene. Det lover egentlig ikke godt. Det er spådd regn en god stund frem i tid. Vi skulle nok ha sjekka værmeldinga før vi dro. Det er heller ikke noe stas å sitte inne på dette lugubre hotellrommet heller. Vi startet første kveld med noen par kalde for å drukne sorgene i regnværet, i håp om bedre tider.