Iguaba Grande

En dag i Iguaba Grande. Det var egentlig ikke til denne landsbyen jeg og kona skulle til, men vi var ute etter å finne et historisk monument i Buzios. For å gjøre en lang historie kort så kjørte vi oss bort å endte opp i småbyen Iguaba Grande. 28 000 innbyggere og en hovedvei som går rett gjennom landsbyen var det helt greit å kjøre der selv om det var en del gjennomtrafikk. Mange fra Rio de Janeiro har hytte/feriehus på dette stedet ettersom den ligger 120km unna Rio.

Med så få innbyggere er det nok ikke hverken arkitektur eller nattklubber som lokker folk til dette stedet. Det er nok stillheten og den vakre stranden som går langsetter den store lagunen som ligger etter hovedveien. Ifølge Wikipedia har lagunen et veldig høyt saltinnhold på hele 52% noe som en 1,5 gang mer enn saltinnholdet i havet. Det er fordi stedet har lite regn og det har sterk sol mesteparten av året som fordamper vannet. Ifølge en jeg snakket med der var også innsjøen et ypperlig sted til å fiske reker, en egenskap jeg ikke innehar selv om jeg har vært med på den fiskemetoden en gang eller to tidligere.

Den vakre stranden som lå helt inntil hovedveien. Litt mye støy fra trafikken

Selv om stranden var hvit som snøen og sola varmet veldig, og det også var nok palmetrær som kan kunne sitte under for å få skygge så var ikke vi på stranden så lenge. Det var også noen små strandbarer som var åpne man kunne benke seg på for å ta et par kalde øl, men pga at hovedveien lå like ved og det var en del gjennomtrafikk og støy valgte vi heller å gå litt vekk fra den og inn i byen for å titte litt.

Var helt folketomt i parken, men var nok folk i barene rundt

Det var en del små hyggelige spisesteder og barer i «sentrum» av byen også. Vi kom frem til en ganske fin park som vi slappet av litt på. Jeg savnet å ha noe og lese på når jeg satt der sammen med kona. Finnes det noe bedre enn å slappe av i parken eller ei strand med ei god bok? Det var tydelig at sånne hobbyer var det ingen andre som hadde på dette stedet. Barene rundt parken var fullstappet av folk som drakk øl og slappet av i sola denne søndagen. Vi holdt oss kun til vann.

Et bildet jeg tok av ei gate for å gi et lite inntrykk av hvordan det ser ut her

Jeg tok et bilde av ei liten bakgate for å gi et lite inntrykk av hvor koselig det var i denne lille byen. Det meste var stengt ettersom det var Søndag, men restauranten på bildet var åpent og solgte grillmat. Det var ikke noe billigere å spise her enn noen andre steder, men det var ikke derfor vi hoppet over restaurantmåltidet for å reise videre. Vi spiste bare altfor mye før vi kom hit.

En hest på beite.

På landsbygda finnes det fortsatt folk som bruker hest som fremkomstmiddel i Brasil. Eierne er aldri så nøye på hvor dyra sine faktisk befinner seg. Dette flotte dyret gikk og beitet uforstyrret langs veikanten helt på egenhånd. Den var ganske sjarmerende der den gikk bekymringløst og spiste gress, men hvor den finner seg vann vet jeg ikke. Den drikker ihvertfall ikke vannet fra innsjøen med det altfor høye saltinnholdet.

Gode burgere i strandbyen Cabo Frio

Etter dagens koronasituasjon er det ikke like lett å komme seg til hver enkelt by pga politisperringer. Heldigvis kan kona noen snarveier så da tok vi en kveld i nabobyen Cabo Frio. Vi var begge sultne på noe gatekjøkkenmat og det er brasilianerne gode på. Vi stoppet på et sted som het Pancudo.

Dette stedet lager utrolig gode burgere. Om de er Capo Frios beste er uvisst, men det er helt klart verdt turen innom hvis man er i byen. Begge burgerne kom på 30real(60kr). Ganske billig i norsk målestokk, men det finnes billigere steder og spise på nedi her. Dette stedet ligger nærme stranden og da blir prisene litt deretter. Mange av disse små lanchonetene eller gatekjøkken om du vil lager så utrolig god hjemmelaget majones man selv tilsetter burgeren. Dette stedet hadde ikke det, kun industriell ferdigkjøpt majones. Det ga uansett mersmak.

Praia do forte kveldstid

Etter maten tok vi en kveldspromenad etter Praia do Forte. Man skal tross alt prøve å forbrenne det man har i seg. Etter en stund kom vi frem til det utrolige vakre parkanlegget vi har besøkt flere ganger tidligere som ligger et lite stykke unna. Den var ikke like vakker den dag i dag. Det er ikke vann i parken og det er både kvister og blad som ligger rundt omkring i det som tidligere var små vakre vannpytter. Det tyder på at vedlikehold av offentlige steder som publikum kan nyte godt av ikke er førsteprioritet her. Det kan vel tenkes at kommunen heller velger å bruke pengene på å bekjempe koronaviruset? Isåfall er det fullt tilgivelig og jeg tror nok kommunen gjorde det rette valget.

Parken var møkkete og tom for vann.Dårlig med vedlikehold i disse koronatider.

Vi gikk videre for like etter parken kommer vi til en markedsplass der man alltids kan finne mye rart og bruke penger på. Man kan kjøpe alt fra alkohol holdige drikker til treutskjæringer, pynt, smykker og annet juggel man sannsynligvis aldri får bruk for. Til vår stores skuffelse var hele plassen stengt, men jeg fikk ihvertfall tatt bilde av Capo Frio skiltet som sto der som et bevis på at jeg har tatt turen.

Selv om mye fortsatt er stengt i nabobyen Cabo Frio er det uansett gøy og bare gå rundt å titte litt. Maten man kjøper fra stedene som er åpne smaker fortsatt like godt som før også. Får håpe pandemien snart er over uansett så man kan begynne å leve litt mere normalt. Skal bli gøy når alt blir som før så man atter en gang kan gå rundt å se liv og røre i gatene. Det er litt for stille i disse koronatider selv om burgerne vi spiste tidligere på kvelden var knallgode.

Den bitre hjemreise

Våknet til regn denne dagen også. Det passet veldig dårlig. En del av tilbaketuren består i å reise ned et glatt, vått fjell men uansett så er ikke været noe vi kan styre. Vi bestemte oss bare for å hoppe i det å reise. Jeg merket det var litt rart å si farvel til hotellansatte og denne vakre byen jeg nærmest forelsket meg i ved første øyekast. Jeg skal garantert tilbake til Petropolis, men da skal jeg forsikre meg om at alle museene er åpne. Jeg fikk heller ikke sett hele denne byen, spesielt nabolagene rundt sentrum.
Stedet er jo kjent for forskjellige fjellturer også, men de var også stengt. Jeg hadde vel kanskje ikke rukket å gjort så mye mer på disse dagene vi har vært her. Tiden gikk altfor fort og beina er utrolig slitne etter all gåingen.

Jeg rakk å stikke innom et padaria nærme hotellet for å kjøpe litt vann og snacks før vi dro. Man må ha noen å spise på den lange veien hjem og ettersom jeg ikke røyker lengre blir det småspising istedet. Kanskje ikke like bra for vekta, men lungene er ihvertfall ikke til å kjenne igjen. Trekke pusten dypt eller gå opp en bratt bakke går litt lettere nå idag. Mannen i kassen brukte uendelig lang tid på å regne ut hvor mye jeg skulle betale for de 5 tingene jeg skulle ha. Selv med kalkulator klarte han ikke finne ut hvor mye jeg skyldte han, og jeg regnet det ut i hodet fortere enn han klarte på kalkulator. Han trengte hjelp fra en annen ansatt for å regne ut eksakt sum. Vet ikke om han var trøtt eller om han var bakfull, men han ble snakkesalig når han hørte jeg var fra Norge. Når jeg snakker portugisisk nedi her plukker de opp dialekten min fort, så jeg blir fort stemplet som innvandrer.

Dårlig sikt pga tåke. Utrolig ubehagelig føre

Veien nedover fjellene var som jeg fryktet. Våte og jeg valgte å kjøre veldig sakte for ikke å skli noen steder. Det som var verre var ikke regnet, men den tykke tåka som gjorde at jeg kun kunne se noen få meter foran panseret. De tunge lastebilene vi møtte foran oss sperret ofte veiene også pga at de kjørte så forferdelig sakte. De kjørte vel med tungt lass og hadde vel ikke noe annet valg. Det var utrolig ekkelt å kjøre forbi disse overlassede motorkjøretøyene, spesielt når kona satt ved min side livredd og hikset og skrek ved minste hull i bakken eller de gangene hun mente jeg kjørte litt for fort selv om jeg ikke hadde bilen noe særlig over 40 pga kjøreforholdene. Vi tok en annen vei ned fra fjellet og den veien var lettkjørelig. Lite svinger og det tok ikke lange tiden før vi var trygd nede på bakken. Jeg trodde sola ventet på oss når vi hadde kommet ned fra fjellsiden, men det var grått vært og regn hele veien til Buzios. Vi brukte ikke mer en 3-4 timer hjem og selv om jeg måtte betale 3bommer på en annen vei en vi tok tidligere synes jeg det var verdt det.

Uværet kom tilslutt

Våknet tidlig denne dagen også, men i motsetning til de andre dagene var det ikke fint vær denne dagen. Regn og grått vær og jeg begynte å engste meg litt for å reise dagen etter. Kjøre bil nedover et fjell når det er glatt frister ikke mye, men hvis været ikke holder får man bare kjøre litt saktere. Jeg vil nødig skli nedover fjellsiden på tilbaketuren pga regn og våt asfalt.. Fuglene som kvitret denne morgenen brydde seg lite, og var nok ikke av den værsyke sorten. Fuglene som holder til i fjellene rundt hotellet kvitrer alltid om morgenen. Ganske behagelig og avslappende å våkne opp til. De har nok av natur i fjellene rundt byen å boltre seg i. Trafikken fra hovedveien like ved hotellet kunne jeg fint klart meg uten.

Sånn ser fjellene ut rundt hotellet. Vakkert selv i regnvær.

Det var ikke like lett å nyte dagen når været svikter, men vi har fortsatt ikke noe å klage på. Jeg og kona har hatt fine dager siden vi kom så en dag meg grått vær får vi tåle. Var sliten i bena før vi gikk ut, blitt mye gange de siste dagene. Vi har nok ligget på over 1mil per dag.

Et sånt hus kunne jeg tenkt meg, litt vekke fra sentrum, men fortsatt sentralt og gangavstand til det man trenger. Sjarmerende og gammelt.

Vi gikk til et annet nabolag vi ikke hadde vært på før. Var vakkert her også, og tåka som lå over fjellene ga en eventyrlig atmosfære over stedet. Byen fortsetter å imponere med vakker arkitektur, og folk i byen er så hyggelige og behjelpelige når man spørr om veien også når man går seg bort. Tilogmed bilistene stopper opp når man skal krysse ei gate, noe som ikke er en selvfølge når man befinner seg i Brasil.

Kanskje ikke de vakreste husene på dette bildet, men jeg ville få med tåka på fjellet de var bygd på for å få frem den eventyrlige stemningen.

Etter en stund med sightseeing dukket det opp en liten bruktbutikk som solgte brukte bøker. Jeg synes alltid sånne steder er spennende å kikke innom og denne gangen var ikke noe unntak. Til min store skuffelse var prisene helt hinsides så det ble ikke rare handlingen på det stedet. Vi kjøpte ei bok som gave til konas lillesøster, mest fordi det var litt ubehagelig å gå ut uten å kjøpe noe. Jeg hadde lyst til å kjøpe biografen til Bob Marley, men jeg betaler ikke 85 real for en brukt bok i Brasil.

Godt utvalg, men altfor stive priser.

Vi spiste mat på lanches, et lite spisested midt i shopping gata. Maten for 2 personer kostet 32real. En av servitørene som jobbet der var en hyggelig gutt som ikke kunne være stort eldre en 10-11 år. Jeg ga han 10 real i tips før vi dro. Synes at mennesker som starter å jobbe så tidlig kan få en liten påskjønning. Jeg er heller ikke typen som tipser i hytt og pine, noe som de fleste nordmenn kanskje ikke gjør ofte, men denne gangen gjorde jeg et unntak.

32 real for disse 2 porsjonene må vel nesten kalles et ran. Det er billig å leve godt i Petropolis, selv i regnvær.

Kona måtte selvfølgelig handle litt i den billige shoppinggaten denne dagen også, men det ble ikke like hyggelig å gå rundt der i dette været. Tåka ble bare tykkere og tykkere utover dagen, og i perioder kom den ene regnskuren etter den andre. I shoppinggaten møtte jeg en selger som det er mange av her. De prøver alltid å lokke deg inn i diverse klesbutikker. Vi hadde handlet det vi trengte, men den ene selgeren snakket så mye så vi handlet litt til. Mest fordi han roste oss fordi vi ikke var rasister. Jeg er jo tross alt hvit og min kone er mørk. Det sto det vist respekt av ifølge fyren. Kan nok hende han bare var litt for desperat for å få inn et salg, men vi bet på ihvertfall. Selgeren hadde jobbet som gateselger i 21år. Var nok derfor fyren kunne snakke for seg.

Tåka ligger tykt over hele Petropolis denne dagen.

Vi hadde kjøpt en del varer i shoopinggaten så vi tok en uber tilbake til hotellet. Turen kom på 7,50 real. Skjønner ikke at disse sjåførene kan tjene noe her?

Majestetiske kirkebygg i vakre Petrópolis

Vi våknet tidlig å stakk til det flotte padariaet eller bakeriet om du vil, stedet vi har spist frokost på hver dag til nå. Hyggelig betjening, spesielt etter at de har sett oss her hver dag og man kan bestille det man trenger for å starte en bra dag, og den kan ikke starte på tom mage. Stedet ligger på den andre siden av veien rett ovenfor den rosa kirka. Matstedet heter forresten : Cafeteria San Laurent Conveniencia

Sjekk dette bygget. Du verden for ei kirke. Prest man skulle vært.

Etter maten stakk vi innom Catedral de Petrópolis. Arkitekturen på denne som du ser på bildet er helt fantastisk, og heldigvis for meg var den åpen for publikum. Jeg har gått forbi denne kirka noenganger og sett på den på avstand siden jeg kom, og endelig skal jeg få ta en titt innom. Det er helt rart å tenke på at mennesker klarer å bygge noe så enestående. Når jeg gikk inn var det til og med levende orgelmusikk fra andre etasjen og jeg merket jeg gikk litt mer høytidelig når jeg spaserte bortover kirkegulvet. De åpne vakre vinduene og jesusstatuen som holdt i korset var en utrolig opplevelse å se. Det er nesten som man kan bli religiøs når man er på sånne steder.


Bildet innvendig ble litt mørke. Man fikk ikke lov til å bruke blitz innvendig. Jeg så faktisk noen som hadde tagget kirken med gjengskrifter og utsagn som «gud er gay» på utsiden av kirka. Helt utrolig at folk har så lite å gjøre og ikke kan la sånne flotte bygg få være i fred.

Vi gikk videre fant enda en vakker kirke ved navnet igreja Luterana de Petrópolis. Jeg klarte ikke å finne noe info om den på Wikipedia, men kona mi mente det skal være vakre malerier inne, men til min forargelse var den stengt pga korona. Jeg fikk ihvertfall tatt et bilde av den fra utsiden, selv om det selvfølgelig ikke blir det samme. Som dere ser er det flotte utskjæringer og helt fantastisk arkitektur på denne også. Hvordan folk kunne bygge sånne bygg for lenge siden skjønner jeg fortsatt ikke, og jeg blir helt målløs når jeg går rundt i denne byen. Mange hobbysnekkere klarer ikke sette opp en veranda engang, jeg er en av dem.

Skulle virkelig likt og sett denne innvendig, men den var stengt.

Etter en lang dag med kirkebygg og spasering var det tid for mat. Maten tok vi på Cervejaria Bohemia. Som er et ølbryggeri (cervejaria) som til vanlig er åpent for publikum. Den var også delvis stengt ned på grunn av korona, men restaurant delen var åpent. Hadde vært gøy å sett innvendig fra bryggeriet og kanskje fått en øl eller to. Bohemia ølet er nemlig vanvittig god i smaken. Ettersom det ikke var mulig fikk jeg nøye meg med et par bilder fra utsiden før vi gikk inn til selve restaurantet for å spise.

Et behagelig sted rett ved veien og er utrolig lett å finne igjen. Vi har gått forbi tidligere, men da hadde de ikke plass til flere gjester, og når vi fikk maten skjønner jeg hvorfor. Utrolig god mat og med tilbehør kom regningen på 102 real. Bohemia bryggeriet er ikke kun gode på øl, men de kan lage skikkelig god kjøttmat også.

Den grillsausen de hadde over kjøttbitene jeg spiste skulle jeg virkelig ønske jeg hadde oppskriften på. Mat i verdensklasse

Vi ble sittende på denne flotte restauranten og det gikk ene ølglasset etter det andre og vi fant ut at vi måtte bestille enda en porsjon med mat. Merker jeg gruer meg til dietten jeg må på når jeg kommer hjem. Jeg tror jeg har dratt på meg noen kg disse dagene.

Vi avsluttet kvelden med en pub til pub runde.

A walk among the tombstones

Våknet etter å ha sovet i nesten 12 timer. Ble tidlig kvelden på oss dagen før og det var deilig å bare sove ut skikkelig. Kroppen er ganske sliten etter all gåinga. Bylivet tar på, men du verden så spennende det er. Været var bra idag også, men litt kjølig. Vi skulle egentlig checket ut denne dagen, men vi bestemte oss for å ta 3 netter til.

Pão na chapa til frokost er det ingenting som slår. Man må selvfølgelig ha en kaffe til, svart og uten sukker.

Vi gikk til nærmeste Padaria og vi inntok frokosten der. For folk som er i Brasil eller har tenkt å reise bør bestille pão na chapa, en slags toast jeg har spist mye av i det siste. Jeg bestiller alltid med ost og skinke, noe jeg gjorde denne dagen også. Etter måltidet fikk vi øye på et skilt der det sto at matmarkedet var åpent.

Vi prøvde å ta turen dit, men på en eller annen måte endte vi opp på en enorm kirkegård. Vi gikk litt rundt på dette begravelsesstedet pga de enorme gravstøttene. Det var visst vanlig å begrave hele familier i samme kiste og det var ofte bilde av familiemedlemmene på steinen. For et merkelig rituale? Jeg har ingen anelse om hva slags religion disse begravde personene tilhørte, men jeg har aldri sett lignende i Norge. Det var også mange som var begravd i en skuff i veggen? Vet ikke om det kun var beinrestene etter levninger eller om det var kremerte folk, men var en ganske spesiell opplevelse å gå rundt på dette stedet.

Vi gikk videre til vi fant en park for å sitte og slappe av litt. Man blir litt sliten av å gå sånn i byen. Petropolis har så utrolig mange vakre parker, og det dukker opp nye uansett hvor man går. Det er lett å få tiden til å gå i denne byen. Mange distraksjoner av vakre kirker, vakre opparbeidede parker og statuer for å hedre den ene personen etter den andre. Mer tid jeg bruker i denne byen, mer får jeg lyst til å flytte hit.

Forsiktig med å mate duene. Det kommer en hel haug med en gang og jeg ble nesten overfalt av dem. Det gjelder vel kanskje Norge også?

Jeg stakk innom og kjøpte ei bok på et bokmarked som var skrevet av enka av Pablo Escobar og fant meg en stille kafe for å lese litt mens kona stakk for å handle. Jeg kan ikke fordra shopping, og er ganske overbevist at det gjelder de fleste mannfolk. Boka var på portugisisk og jeg rakk å lese hele 30 sider før kona var tilbake.

Sjekk den banken.

Vi passerte også et annen vakkert bygg når jeg og min bedre halvdel tuslet rundt og dette hvite majestetiske bygget er faktisk en helt alminnelig bank. Det er nesten gøy å stikke innom å sjekke saldoen på kortet når banken ser sånn ut, selv om kontoen som regel er skrapet for penger. Koster å være på tur. Sånne bankbygg hadde ikke lokalbanken der jeg vokset opp på landsbygda. Jeg hadde ikke så mye penger på den tiden heller så jeg hadde egentlig ikke så mye i en bank å gjøre.

En hårklipp på en frisørsalong, eller Barberaria som det kalles i Brasil fikk jeg også tid til. I Brasil er det ofte at kvinner nekter å klippe menn. Mannfolk må klippe håret på Barberaria der det jobber kun mannfolk. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje pga seksual trakassering. Brasilianske menn kan være ganske pågående. Kun min teori så ta den med en klype salt. Jeg betalte forresten 20 real for hårklippen, eller 40nkr om du vil.

Man sover godt i Petrópolis

Våknet opp klokka 9.00. Jeg sov som et lite barn med andre ord og våknet opp med sykt mye energi og godt humør. Jeg stakk rett til resepsjonen på det flotte hotellet vi lå på å hentet kaffe. På veien var det ei søt mørk jentunge som ønsket meg god morgen gjennom hotellvinduet sitt. Jeg sa selvfølgelig Bom Dia tilbake igjen og merket at humøret ble enda litt bedre. Jeg har sovet litt lite i det siste og våknet opp etter mange timers søvn og da følte jeg meg som et nytt menneske. Skulle ikke tro jeg var en dag over 20 år , selv om jeg er nesten dobbelt så gammel. Det valgte jeg og ikke tenke på før jeg og kona atter en gang stakk ut for å utforske byen.

Et bilde vi tok på spaserturen. Hadde vært gøy å bo i et sånt hus, men det får bli med drømmen.

Sola skinte og det var blå himmel uten ei sky og man kunne fint gå ut med t-skjorte. Kona hadde på seg noe mer klær, hun har tross ikke nordiske gener som en patriotisk nordmann som meg. Vi så en hel haug med folk som spaserte og jogget etter en tilfeldig vei vi møtte på og bestemte oss for å følge etter for å se om det var noe spesielt sted de skulle eller kom fra. Etter ca 4 km kom vi frem til et litt mer lugubert nabolag. Det var et godt stykke unna sentrum. Ettersom det var Søndag var det meste stengt så vi tok en Uber tilbake til sentrum. Jeg orka ikke å gå hele veien tilbake igjen.

Kopi av det første flyet noensinne lagt som kunne lette å fly. Tipper det måtte noen ulykker til før man fant opp et som kunne fly ordentlig.

Han slapp oss av i en park i sentrum der det første flyet som er laget er utstilt. Santos Dumont bodde i Petropolis og det var nettopp denne mannen som fant opp flyet noe kona mi har nevnt utallige ganger de gangene jeg skryter av at det var en nordmann som fant opp ostehøvelen. Huset til Dumont er også et museum idag, men var stengt for turisme pga Korona. Det første flyet han lagde var forresten i 1906. Mannen hadde flere oppfinnelser også og det er bare å lese om han på Wikipedia for de som vil ha mer informasjon.

Huset til Santos Dumont. Nå idag et lite museum, men stengt pga Korona.

Etter en stund begynte sulten og komme snikende. Da stakk vi til restauranten Petiscaria Imperial som vi var på dagen i forveien. Vi ble så fornøyd med stedet at vi bestemte oss for å spise der idag også. Vi bestilte kylling med tilbehør for 2 personer og måltidet kom på 78 real. Det var nok mat til 3 personer og vi klarte såvidt å spise opp alt. Det har blitt litt mye overspising de siste dagene, men når vi kommer hjem igjen får vi gå på en lettere diett.

Man lever godt i Petropolis. Dette var enda en herremåltid inntatt på restauranten Imperial Petiscaria. Stedet ligger helt i Sentrum.

Vi gikk videre der vi fant en vakker park med en utrolig flott ørnestatue i midten. Det var også en gate med noen få telt ved siden av vi gikk for å titte litt, men var ikke så mye å se. Selgerne var uansett hyggelige og vi fikk slått av en liten prat. Vi tilbrakte en del tid i denne flotte parken sammen med en del andre folk som hadde tatt søndagsturen dit. De fleste butikker var tross alt stengt. Det var jo søndag og hva er bedre enn å slappe av i en av disse flere flotte parkene denne byen har? Petropolis fortsetter å imponere.

En av de vakreste parkene jeg har sett til nå.

Første dag i Petrópolis

Jeg våknet opp ved 6tiden, altfor tidlig egentlig når man er på ferie, men man får ihvertfall gripet dagen og nok tid til å oppleve mest mulig. Kona sto opp litt senere så jeg brukte deler av morgenen til drikke gratis kaffe fra hotellresepsjonen. Frokost hadde ikke hotellet lov til å servere pga Korona. Det første jeg merket da jeg våknet var hvor utrolig kaldt det var her så tidlig om morgenen. Denne byen er kjent for å være ganske kald og temperaturer ned mot 10 grader er ikke så uvanlig. Kanskje ikke så kaldt tenker dere nordmenn og mener at det burde jeg som nordmann tåle også. Men når man bor i en by til vanlig der det titt og ofte passerer 40grader enkelte dager så blir man fort vant til varmen. Avklimatisert har jeg nok blitt for lenge siden.

Sånne flotte bygninger var det en hel haug av. Dette var kommunehuset om jeg ikke husker feil.

Da kona endelig våknet gikk vi ut for å nyte dagen. Vi tok på oss både genser og bukser, men da sola endelig tittet frem var det varmt nok til å gå i t-skjorte. Vi spasserte mye av dagen i en handelsgate litt vekke fra sentrum. Denne byen er kjent for å ha mye billige klær og det var en fin pris på klærne også. En god del billigere enn i Norge, noe som ikke er tilfelle i Buzios eller nabobyene der vi bor. Skal man oppgradere garderoben så er det bare å ta turen til Petrópolis.

I denne gaten var det flust med billige butikker som hovedsaklig solgte klær. Føltes ut som vi gitt i milevis opp og ned denne gaten og shoppet.
Fritert banan. Brasilianere kan fritere det meste og maten ga mersmak.

Etter shoppingrunden spiste vi på et vakkert sted midt i byen jeg ikke helt husker navnet på og der spiste jeg fritert banan for første gang. Det tok en time til maten kom, men til gjengjeld smakte maten sykt godt. Jeg kunne fint spist litt mer. Jeg synes det var litt lite mat på tallerken, men jeg spiser ofte litt mer en andre også. Kyllingen var perfekt fritert og krydret, og den friterte bananen på tallerkenen jeg var skeptisk til smakte helt ypperlig. Jeg kunne fint spist 7-8 til bare av den. Måltidet kostet 92real inkludert service. Når vi ventet en time på maten synes jeg kanskje de kunne fjernet tipset de automatisk legger til på regningen, men jeg valgte å ikke klage. Jeg ville ikke bli sett på som han grinete gringoen som klager for minste ting når ting ikke går hans vei. Servitører har sikkert møtt nok av sånne vil jeg tro.

En av de mange flotte parkene i Byen. Her kan man ta med seg en bok eller bare nyte en kopp kaffe eller en sigarett som mannen på bildet.

Vi gikk videre for å titte mer i byen og det er utrolig mange majestetiske bygg her. Utrolig mange flotte bygg og enestående arkitektur. Gamle vakre bygg med masse utskjæringer. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan mennesker langt tilbake i tid klarte å bygge sånne bygg. Det er en opplevelse i seg selv å bare gå rundt å titte på bygninger. Dette minner meg mye om en vakker Europeisk by, ikke bare bygningene men klimaet også. Jeg føler meg virkelig hjemme på dette vakre stedet og jeg tror det blir litt vemodig å reise hjem igjen. Det valgte jeg og ikke tenke på. Det er fortsatt en del dager igjen og jeg håper jeg får muligheten til å oppleve det meste på denne tiden jeg skal være her.

Sånne bygg var det også mange av. De hadde alltid et skilt foran som sier litt om huset og hvem som bodde i dem. Dette store huset tilhørte ei tidligere prinsesse. Huset er fra 1800 tallet.

Etter at beina begynte å verke pga mye gåing dro jeg og kona tilbake på hotellet for å slappe av litt. Jeg er også litt sliten etter dagen i går med altfor mye bilkjøring. Da vi gikk ut igjen senere på kvelden tok vi kveldsmaten på Restauranten Petiscaria Imperial og bestilte Rodizio de Petisco . Det er en matrett der du kan spise hvor mye du vil av forskjellige matretter som servitører kommer med fortløpende, og du tar til deg hva du vil av havmat, kjøtt , pasta og pizzaretter. Det kom fritert lula, bacalhau og brasiliansk gatekjøkkenmat. Ettersom du kan spise for hvor mye du vil overspiste jeg meg, som sikkert mange andre gjorde rundt meg også, og jeg våknet senere på natten med magetrøbbel. Regninga kom på 178 real for 2 personer, men var helt klart vært det.

En slags kake laget av Bacalhau, sammen med flere reker som ligger å stekes på bordet.
Her ligger det både friterte reker og kyllinghjerter med løk de kom og serverte på bordet vårt.
Denne maten har vel alle vært borti og er ofte den som smaker best uansett hvor man spiser. Pizza slår det meste.

Bilturen til Petrópolis

Jeg og kona bestemte oss for en tid siden å besøke byen Petrópolis. Den ligger 70 km unna Rio de Janeiro og er en fjellby jeg har lyst til å sjekke ut. Den er kjent for sitt kalde klima og det skal bli godt og bytte ut varme strender og liten by mot en litt kaldere, men større fjellby med 300 000 innbyggere. Byen har også nettopp åpnet for turister, og selv om vi begge er litt nervøse for Korona har vi tatt med nok munnbind og alkohol til vasking av hender. Flere forholdsregler er det vanskelig å ta og jeg må nok innrømme at det er bilturen som bekymrer meg mest. Jeg har ikke noe særlig erfaring med bilkjøring og 216km som er avstanden fra Buzios der vi bor, er egentlig litt i meste laget med tanke på hvor lite jeg har kjørt bil i Brasil. Vi pakket uansett med litt klær og en del andre ting vi kanskje kan trenge før vi la i vei på min hittil lengste biltur til nå, i et land med over 200millioner innbyggere.

Kona var en utrolig dyktig kartleser og brukte gps`en på mobilen til å guide meg frem. Noe feilkjøring ble det og jeg hadde vel ikke sovet mer en 3-4 timer natten i forveien før vi dro. Jeg burde nok hatt noen flere timer på øyet, men det er en luksus jeg måtte unne meg når, eller hvis vi kom frem. Vi stoppet ved første bensinstasjon i Rio Bonito. En liten landsby som hadde veldig mye trafikk. Vi dro jo på en Fredag, så skulle nok tatt en dag midt i uka istedet. Det var det for sent å tenke på uansett når vi sto å fylte full tank. Bensinprisen ligger på rundt 9kr pga svak valuta så det er forholdsvis billig å kjøre bil her.

Når vi kom frem til Mage, en liten småby som ligger like før fjellveien begynner som tar deg opp til Petropolis var det grensevakter som nektet folk uten tilhørighet til byen å slippe inn eller gjennom. De hadde stengt ned byen pga høy koronasmitte, som er et bra tiltak selv om det ble litt stressende for oss. Men pga den hyggelige vakten lot han oss passere byen så vi slapp å snu. Når vi fartet gjennom byen denne fredagskvelden virket det ikke som koronaviruset hadde skremt innbyggerne fra å kose seg. Her satt de samlet, uten maske og drakk den ene ølen etter den andre. Virker som grillmat og øl er viktig for disse brassene uansett hva slags pandemi som herjer. Småbyen så interessant ut og jeg skal prøve å besøke den ved en senere anledning.

Da fjellene begynte og veien ble brattere og brattere så er ikke dette en kjøretur for de med høydeskrekk, og det er noe jeg har mer en nok av. Men pga lite søvn og etter mange timers bilkjøring var jeg for trøtt til å tenke på det. Var også en del vegetasjon som banantrær og tropisk natur som skjermet utsikten mange steder, noe jeg var evig takknemlig for. De gangene vegetasjonen åpnet seg og man kunne se fjelltoppene og det høye fallet ned, rettet jeg blikket på veien rett foran panseret og fokuserte kun på et lite området foran bilen. Tror det var det trikset som holdt oss i live, for det ble sykt høyt etterhvert. Vi passerte små samfunn etter veien også. Gamle slitte hus med noen lugubre barer innimellom, og ofte fikk vi øye på ei gammel kirke også. Små trossamfunn som var glade i helgepilsen sin. Hvordan folk kan overleve midt i et fjell med en smal hovedvei midt mellom fjellbyda vet jeg ikke. Det kan da ikke være flust med jobber på disse småstedene og jeg så heller ingen som drev med dyrehold. Eneste jeg så var noen slitne gatehunder som gikk etter fjellvegen.

Et bilde av hotellet vi endelig kom frem til. Koselig hotell jeg kan anbefale.

Når vi endelig var fremme og vi slapp gjennom politisperringen til Petropolis var det bare å finne igjen hotellet. Det var ikke så veldig stress å finne igjen stedet. Et vakkert lite hotell ved navn : Hotel Pousada Palacio de Cristal som lå like vi sentrum. Vi betalte 540 real for de 3 første nettene, og 450 real for de neste 3. Vi fikk nemlig de 3 neste nettene noe billigere når vi bestilte rett fra resepsjonen og ikke fra internett siden booking.com. De tar noen prosenter av bestillingsverdien så det er ofte man kan få litt billigere hvis man bestiller rett fra de som driver hotellet. Der fikk dere ihvertfall et lite reisesparetips hvis dere leste hele artikkelen. Bilturen tok forresten rundt 6-7 timer pga trafikk og politisperringer.

Armação dos Búzios vakreste strand?

Vi dro til ei strand som heter Caravelas de Pero, ei veldig bortgjemt strand som ligger et godt stykke unna Sentrum. Den var litt vanskelig og finne igjen og det var egentlig ei annen strand vi lette etter ved navn kun Caravelas, men vi kjørte feil og endte opp ved ei strand ikke så langt unna. Buzios har som nevnt i et tidligere innlegg jeg skrev om byen over 20 strender, og dette må vel være en av de vakreste jeg har sett på lenge.

Den dårlige veien som tilslutt førte oss frem til stranden Caravelas de Pero

Veien dit var nesten ufremkommelig med bil, sånn som jordveier ofte er i Brasil. Humpete,hullete og veldig støvete pga mangelen på regn. Kona er en overraskende dyktig sjåfør og klarte å manøvrere seg unna de fleste hullene. Jeg liker ikke å kjøre bil her så det overlater jeg til andre. Vi dro i vei litt i seneste laget. Det mørkner fort i Brasil denne tiden av året, det er tross alt vinter så vi fikk ikke lange stunden på dette stedet. Neste gang skal vi reise en god del tidligere. Kanskje med en god bok eller en kjølebag med kalde øl. Hvem vet?

En ting man må ha nedi Brasil, spesielt hvis man skal tilbringe tid på stranden og det er brasilianske slipperser, eller Havaianas som de også blir kalt. Det var faktisk det første jeg kjøpte når jeg landet nedi her og jeg betalte 19real for dem(ca38kr). Hjemme i Norge har jeg sett dem til rundt 300kr. Idag fikk jeg endelig brukt for dem.

Det var så og si ingen på stranden, bortsett fra en ensom fisker som sto og fisket med nett og en eierløs hund som sprang rundt på egenhånd. Passer meg utmerket, jeg er ikke så sosial av meg uansett så dette stedet falt virkelig i smak. Bølgene virket heller ikke så store. Mange strender har både høye bølger og kraftige understrømmer som kan dra deg med ut til havs. Det har skjedd mange drukningsulykker på denne måten. Det er vanskelig å vite om det er skummelt å bade her eller ikke før man faktisk går litt uti vannet. Det sto et varselskilt ved inngangen til stranden at det ikke var livreddere på dette stedet så man bør nok være litt forsiktig.

En fisker som prøver fiskelykken.Han brukte ikke vanlig stang,men kastet ut med nett fra strandet.

.Jeg hoppet ikke uti for å teste badevannet. Jeg sjekket bare temperaturen med tærne og til å være vinter så var vannet forholdsvis varmt. Jeg får manne meg opp å ta noen svømmetak neste gang jeg reiser på denne stranden, men da blir det tidligere på dagen når sola er oppe. Sola går ned like etter 17.00 på vinterstid så man må være litt tidligere ute en vi var i dag for å gripe dagen.