Vi bor ikke så langt unna strandbyen Araruama. En liten hyggelig by jeg ikke kjenner så godt. Jeg leste noen artikler om stedet denne morgenen og fikk overtalt kona til å ta en dagstur dit. Vi reiser såpass mye, men vi kjenner knapt byene rundt oss.
Reisen dit var en grei kjøretur i varmen, men når vi kom frem hadde sola forsvunnet og det hadde blitt grått vær og overskyet. Vi valgte da å hoppe over stranden vi hadde planlagt å besøke og heller stikke til ei kirke ved navn Paróquia São Sebastião. Det var et godt valg. Selv om kirka var stengt var den flott å se på utvendig. Den ligger i sentrum av byen og var lett å finne igjen. Ved siden av lå det et annet bygg, Casa de Cultura. En annen severdighet jeg leste om før jeg tok turen til byen. Det stedet var oppe for publikum og vi benyttet anledningen til å stikke innom.
Casa de Cultura er et lite sjarmerende museum som forteller om byens historie, og det var gratis å komme inn. Stedet var veldig interessant og det var utstilt forskjellige ting indianere brukte for lenge siden. Det bodde visstnok indianere i Araruama for mange, mange år tilbake. Vi så ingen der nå idag. Tidene har nok forandret seg.
Inne på senteret jobbet det 2 damer, og jeg tror de var de mest snakkesalige menneskene jeg har møtt. Hvis de får betalt for hvert ord de sa ligger de på en høy månedslønn. Jeg merket jeg ble litt sliten, men de var litt sjarmerende også. Kona hivde seg meg i samtalen. Da ble det plutselig 3 snakkesalige kvinnfolk, og jeg som ble stående på sidelinjen å late som jeg fulgte med. Heldigvis klarte jeg på listig vis å snike meg vekk fra disse skravlebøttene og ta noen bilder av forskjellige indianergjenstander.
Det var ei diger krukke mitt på gulvet, og den brukte indianerne som likkiste. Jeg spurte om de bruker det fortsatt, til stor latter fra en av damene. Indianerne er som oss nå idag, og har samme begravelsesrituale som vi har, mens hun plutselig begynte å snakke om Morten Harket og A-ha når hun skjønte jeg var fra Norge. Hun var visstnok en stor fan av han, som mange andre brasilianere. Joda, fin sangstemme han, svarte jeg.
Det var en annen sal med masse stoler inne på stedet også. Det hang en del vakre malerier der, men det var jesuskorset som hang øverst i trappen jeg la mest merke til. Stedet hadde dog ikke noe med religion å gjøre. Religiøse symboler finner man overalt i Brasil, å ikke bare i kirkene. Vi takket for praten til disse 2 snakkesalige, men hyggelige kvinnene før vi dro vår vei. Det blir nok snart en ny tur tilbake til Araruama, og da forhåpentligvis i bedre vær. Strandturen vi planla får vi ha til gode.
Brasilbloggen 