Siste dag i Rio de Janeiro

Vi våknet tidlig, tok en frokost på hotellet og hoppet i en Taxi. Jada, er klar over at jeg sa jeg aldri skulle ta en Taxi mer i Rio etter Uber sjåføren svindlet meg , men jeg orker ikke tanken på hverken buss eller Metro. Beina mine er utrolig slitne etter altfor mye gange de siste dagene og ettersom dette er den siste dagen vil jeg ha det litt enklere.

Jeg fulgte godt med på takstameteret de kilometerne den kjørte oss. Denne dagen hadde vi planlagt å bruke i dyreparken. Når vi var fremme var den selvfølgelig midlertidig stengt. Noe vi sikkert kunne ha sjekket på forhånd hvis vi hadde planlagt dagen litt bedre. Men taxisjåføren var hyggelig og ga oss et annet tips. Ikke langt unna finnes det en diger markedsplass med navn Feira de Sao Cristovao.

Et bilde jeg tok fra taxituren.

Det var et lite stykke og gå og jeg merket fort den sterke sola allerede begynte å svi i nakken. Jeg hadde på meg solkrem, men solhatten la jeg igjen hjemme. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre lav Gringofaktor noe jeg er glad for. Dette stedet var ganske slitt og falleferdig. Glad det var lyst ute, i mørket hadde jeg vært livredd her.

Markedsplassen var utrolig flott. Her kan man kjøpe alt man trenger og det er åpent 24timer i døgnet. Veldig praktisk hvis man får en akutt trang til å shoppe mitt på natta. Stedet hadde et flott inngangsparti og stedet innenfor var takoverbygd med massevis av forskjellige boder. Kjøpte meg noen T -skjorter av en hyggelig selger mens jeg gikk forbi noen utrolig stygge askebegre. Jeg røyker ikke lengre og hadde nok sluttet hvis jeg hadde hatt disse stående på stuebordet.

Verdens styggeste askebegre?

Vi fant oss et sted for å spise også. Vi satte oss ned på stedet fordi kelnerne begynte å mase noe veldig når vi passerte serveringsstedet. Etter at vi hadde satt oss uteble servicen og de fløy rundt videre for å finne flere gjester som var dumme nok til å sette seg. Når maten endelig kom på bordet var den ikke skikkelig tilberedt heller. Kjøttet var rødt og blodig og gudene vet hva slags dyr det stammet fra. Nei, dette turte jeg ikke spise. Potetene var ikke ordentlig fritert heller, og drikkepåfyll måtte vi mase på kelnerne for å få. Det var kun 4gjester inne på restauranten. Hvorfor alt tok så lang tid vet jeg ikke. Det skuffende måltidet kom på 85real og de la på 6% i tips. Hva slags service vi tipset for har jeg fortsatt trøbbel med å forstå den dag idag.

Utstilling av mat man kunne kjøpe inne på markedsplassen. Denne var forøvrig av plastikk og ikke spiselig.

Vi tilbrakte mesteparten av dagen inne på markedsplassen og når det begynte å bli sent dro vi tilbake på hotellet, pakket tingene våres og gjorde klart til utchecking dagen etter, Det blir nok ingen lenge til neste tur jeg skal besøke Rio de Janeiro. Denne byen er fantastisk og vi har fortsatt mye å utforske i denne storbyen. Det får bli med en annen gang.

Besøke Cristo Redentor eller kristusstatuen

Vi våknet grytidlig på morgenen og jeg var utrolig støl i kroppen etter all gåingen dagen i forveien. Jeg byttet ut slippersene med joggesko som dempet smertene noe. Vi tok en frokost på hotellet og gikk ut i storbyen Rio. Denne dagen bestemte vi oss for å besøke statuen Cristo Rendentor. Vi tok en metro som var fullstappet av folk selv om det var tidlig på morgenen og hoppet av på stoppestedet Largo do Machado. Et utrolig fint sted med boder og diverse restauranter. Vi stakk innom et stort utetelt som var fullstappet av billige bruktbøker. Jeg må alltid stoppe på sånne steder så vi brukte en god stund for å lete etter noen bokskatter. Ble ingen handel, vi har fortsatt en del uleste bøker på bokhylla hjemme.

Kristusstatuen, eller Cristo Redentor på portugisisk er plassert på fjelltoppen Corcovado. For å komme dit tok vi minibuss som kostet 63real per person. Jeg synes turen opp dit var en opplevelse i seg selv. Var spennede å kjøre gjennom Tijuca nasjonalpark og se jungelen som befinner seg midt i en storby. Utsikten ble naturlig nok bedre og bedre høyere opp vi kom og jeg begynte å merke høydeskrekken komme snikende mens jeg så utover Rio de Janeiro fra bussvinduet.

Fremme på toppen fantes det en del turstier man kunne ta, men de var stengt pga fuktighet i lufta. Det var farlig og bevege seg i sånt fjellterreng hvis det var skyet og fuktig i været. Noe jeg absolutt ikke hadde planer om i utgangspunktet. Dette stedet var altfor høyt for meg. Det lå et lite interessant museum på toppen av fjellet også som hadde mye spennende historie å fortelle om regnskogen som befinner seg rundt Kristusstatuen.

Cristo Redentor var nesten umulig å se pga skyer. Det var også så utrolig sinnsykt høyt der den sto så jeg var livredd når jeg sto der. De andre folka som sto på plattingen foran statuen reagerte lite på det. Turistene sto der blide og fornøyde mens jeg satt på knærne livredd mens skyene blåste forbi hodene deres i høy fart. Dette må da være livsfarlig? Tenkte jeg og stakk ned igjen så fort jeg kunne. Kona rakk jo selvfølgelig å filme meg og jeg gruer meg til å komme hjem allerede. Jeg regner med at den filmen blir spilt til nære og kjære i lang tid fremover. Jeg må gi henne kameraforbud når vi reiser på turer fra nå av.

Tok bussen ned igjen til Largo do Machado, stoppesteded vi dro fra. Nå var det enda flere boder som hadde kommet. Var blitt en del senere på dagen. Selgerne der var ikke så pågående og det blir så mye triveligere å se på ting da. Vi endte opp med å kjøpe med oss noe suvenirer som sikkert blir gjemt bort et sted når vi kommer hjem.

Middagen tok vi på restauranten Brasilerio Machadao. Vi bestilte et måltid for 2 personer. Grillet kylling med tilbehør. Kona tok et glass Chopp, en slags type øl her nede mens jeg holdt meg til vann. Maten smakte godt og betjeningen var veldig hyggelig. Middagen kom på 70 real og jeg kan virkelig anbefale stedet.

Etter måltidet tok vi metroen tilbake til hotellet. Jeg tok kvelden litt etter 20.00. Begynner og dra på åra, men du verden for en fin dag det har vært.

Turtips : Hvis dere skal besøke Kristusstatuen noengang, sørg for at det er klar himmel.

Besøke Museu de Amanha og AquaRio.

Vi fikk en god start på den første dagen i Rio de Janeiro. Vi fikk begge sovet ut i den enorme hotellsengen og startet dagen med en god frokost på hotellet før vi gikk ut for å utforske byen. Det var noe overskyet, men fortsatt godt over 30 varmegrader. Vi gikk forbi kirken Igreja de nossa senhora da Candelaria. For et byggverk. Tror det er en av de flotteste kirkene jeg noengang har sett.

Museu de Amanha eller morgendagens museum er absolutt verdt turen å stikke innom.

Vi stakk også innom Museu de Amanha. Et museum som dreier seg om forskning, mennesker, forskjellige kulturer og global oppvarming. De som tviler på sistnevnte bør absolutt ta turen innom. Det innebærer også da Mr.Trump, Usa`s president, selv om jeg tviler at han noengang kommer til å lese bloggen min. Kostet kun 20real per person og vi kom også først i køen fordi vi var der så tidlig. Jeg hadde ikke noen høye forventinger før jeg gikk inn, og ble mektig imponert av stedet. Utrolig mye interessante ting. Stikk innom stedet hvis dere er i Rio.

Vi rakk også en tur til AquaRio som ligger et lite steinkast unna museumet. Dette stedet har jo vært veldig mye ute i media med at de har Sør-Amerikas største akvarium. Det kostet 120real per person, altså en meget stiv pris og dette stedet svarte ikke til forventningene våre. Det var få akvariumer med fisk inne på stedet og det virker som stedet var mere opptatt av å selge suvenirer. Synes stedet ble mer som en suvenirbutikk enn et fiskemuseum. Og Sør-Amerikas største akvarium var ikke så stort som jeg hadde forestilt meg, og haiene inne i vanntanken var ikke så svære. For den prisen det kosta og komme inn hadde jeg forventa meg noe mer. Vi hadde vel kanskje bare for høye forventninger til stedet.

Da var det tid for middag. Den tok vi på Florida bar & restaurant. Hyggelig sted, med hyggelige folk og prisen for 2personer kom på rundt 150kr.

Mat må man ha, og denne middagen ga mersmak.

Etter måltidet gikk vi til gaten Uruguaiana. Beina begynte og bli ganske slitne. Vi har gått mer eller mindre hele dagen, men etter at Ubersjåføren svindlet oss noen dager i forveien er det ikke snakk om å ta en Taxi. Uruguaiana, en enorm markedsplass med hundrevis av boder var en opplevelse. Det man ikke har fra før får man helt sikkert tak i her.Fantes alt av elektronikk, vesker, sko og merkeklær. Bordene som var stilt opp nedover hele gaten var fulle av Rolexklokker og Ray Ban solbriller og mye annet. Synes alt virker mistenkelig billig til å være merkevarer.

Gaten Uruguaina. Var et hyggelig sted helt til selgerne merket jeg var en utlending.

Selgerne merket fort at jeg var gringo og plutselig fikk jeg veldig mye oppmerksomhet. Alle skulle håndhilse, snakke med meg og selge meg et eller annet. Dette ble veldig slitsomt så jeg og kona bestemte oss for å gå et annet sted. Jeg holdt godt rundt lommeboka når jeg gikk derifra.

Reisen til Rio de Janeiro

Vi bestemte oss for å ta noen dager i Rio de Janeiro. Storybyen ligger bare 170km unna der vi bor. Vi hoppet på første buss og dro av gårde. Var dårlig med sitteplasser på bussen. Jeg fikk hverken vindusplass eller sitte ved siden av min kone. Vi må nok lære oss å planlegge litt bedre å bestille bussbilletter i forveien neste gang. Vi glemte å ta med oss både mat og drikke og turen tok mye lengre en vanlig pga stor trafikk. Ikke et uvanlig fenomen når man skal inn til Rio.

Når vi kom frem til bussholdeplassen i Rio var det på tide og komme seg til nærmeste hotell. Vi tok en Uber utenfor stasjonen og ble enige om å betale 30real. Vel fremme på hotellet som lå like ved gjemte han unna takstameteret han hadde på mobilen. Han viste den til oss før vi satte oss inn i bilen for å bevise at han startet takstameteret på null. Når vi var fremme ville han ikke vise den til oss, men forlangte 100real. Vi bare betalte uten krangel. Vi var slitne og det begynte og mørkne og det var allerede en ganske ekkel stemning i bilen. Ingen av oss er kjent i Rio heller så vi bare ga han pengene, selv om jeg visste jeg sannsynligvis kom til å angre senere.

Vi checket in på Atlantico Hotel midt i sentrum. Kostet oss 130real per natt noe jeg synes var fryktelig billig. Skal godt gjøres å få en bedre beliggenhet. Standarden var helt grei og frokosten var også veldig bra. Det var ikke 100% rent på rommet. Vi fant litt skitt her og der og bl.a hår i sluket i dusjen. Det løste vi med å dusje med sandalene på. Vi booket for 2dager i forveien på booking.com, men bestemte oss for og bli der litt lengre. Hovedsakelig pga tak bassenget kona ble så fascinert av. Jeg synes det derimot var altfor høyt så jeg tilbrakte lite tid der.

Vi tok tidlig kvelden for å få en tidlig start på neste dag.

Imponerende utsikt i Cabo Frio

Tok en dag alene i Cabo Frio. Startet dagen meg å gå opp til toppen av fjellet bak
Kirken Convento de Santa Maria dos Anjos der det ligger et kappel.

En brolagt vei man fint kan spasere opp til fjellet som ligger bak ei svær kirke.Skal skrive litt om den kirka senere

Sola var stekende og jeg sto ikke der så lenge før det begynte å svi i nakken. Heldigvis hadde jeg tatt med solkrem. Jeg fikk tatt noen flotte utsiktsbilder fra fjelltoppen og slo av en liten prat med en av kirketjenerne som jobbet der. Han inviterte meg tilbake senere på kvelden. Da skulle han og kameratene hans spille en liten konsert og alle var velkomne.»kanskje jeg kommer tilbake senere,får se hvor sent det blir» sa jeg og tuslet videre. Regner med at noen kirketjenere hverken spiller Bob Dylan eller Springsteen og da kan det egentlig være for min del. Jeg takket selvfølgelig høflig for invitasjonen uansett.

Bildet jeg fikk tatt når jeg kom til toppen av berget.Fikk tatt mange gode utsiktsbilder.Dette er et av dem.Capo Frio er en vakker by

Stakk videre til kanalen. Det var her jeg møtte kona for første gang og jeg har mange gode minner om dette stedet. Det ligger også en statue der til minne om Gandola. Gandola var en dykker, født i byen Cabo Frio, verdensmester i lagspydfiske i 1970 i Peru, i 1971 i Chile og i 1975 i Italia. Dykkeren Gandola var en del av en gullalder for vannsport i Cabo Frio, sammen med Lelei, venn og dykkerkollega. Etter noen kaffekopper ved noen av de mange restaurantene som ligger etter kanalen dro jeg videre ned til stranden Praia do Forte.

Et bildet tatt av Praia do Forte like ved fortet São Mateus

I enden av denne stranden ligger det et slott med navn Forte de São Mateus. Slottet var stengt for publikum så jeg fikk ikke mulighet til å gå inn i selve slottet for å se. Jeg fikk uansett tatt noen bilder av slottet utenfor. Får nøye meg med det for denne gang og heller komme tilbake siden. Hvis man er i Cabo Frio er det absolutt verdt å ta turen innom, men sjekk åpningstider.

Slottet var stengt pga merkelige åpningstider,men man kunne fritt bevege seg utenfor.Sånt blir det gode bilder av

Fant et billig sted i sentrum hvor jeg fikk kjøpt meg en helgrillet kylling for ca50 lappen. Når jeg skulle til å sette meg å spise fikk jeg beskjed om at de kun solgte for å ta med maten.»javel tenkte jeg.hva er poenget med alle sitteplassene da?» Tok med maten til fellesparken og spiste den der. Kom en strandselger bort og ville gi meg noen påsmurte sandwicher han ikke hadde fått solgt på stranden. Jeg ble litt skeptisk til denne unge mannen i bar overkropp med litt vel mange tatoveringer så takket høflig nei. Hadde uansett nok med kyllingen jeg nettopp hadde kjøpt.

Når sola begynte å gå ned var det på tide å komme seg hjem. Hadde trøbbel med å finne igjen bussholdeplassen, men med veibeskrivelser fra kjensfolk kom jeg hjem tilslutt.

Fisking i São Pedro da Aldeia

Ble invitert på en fisketur med svigermor og mannen hennes i helga. Det er ofte vi tar noen familie fisketurer rundt omkring for å prøve å finne noen nye fiskeplasser. Det er alltid mannen til svigermor som får æren av å være sjåfør. Jeg liker ikke å kjøre bil i dette landet pga høy fart og mye fyllekjøring, og svigermor har ikke førerkort. Mannen hennes klager ikke, han er tidligere yrkessjåfør og liker å kjøre bil. Idag var det ikke i havet fisken skulle tas, men i ferskvann.

Vi hadde ikke bestemt hvor vi skulle reise, men dro bare ut fra São Pedro der svigermor bor for å finne en vannpytt å kaste snøret og kroken i. Tok ikke lang tid før vi dro forbi et sted. Rare vannet var det ikke, men sola skinte og det kunne vel ikke skade å ta et par kast. Vi hadde ikke med mark, men brukte kylling som agn. Det er mange som bruker det nedi her, selv om jeg har mest tiltro til marken.

Tok ikke lang tid før jeg fikk en fisk i denne lille vanndammen, noe jeg synes er rart. Kan gå rundt det på 10minutter og det var veldig grunt vann i tillegg. Tjernet om jeg kan kalle det det lå helt inntil veien også, men fortsatt øde til. Var ikke et hus å se i nærheten så var ganske stille her, selv om man kunne høre en traktor i det fjerne. Jeg kastet fisken ute igjen, var altfor lite mat på den til at det var verdt bryet å gjøre den rent. Man skal tross alt lage en middag ut av fangsten. Tok ikke lang tid før det satt en ny en på kroken, også denne går ikke under kategorien matfisk og ble rask kastet uti igjen. Jeg får fort en mistanke at det er denne størrelsen fisken ligger på i dette vannet, noe reisefølget også var enige i. Vi pakket derfor fiskesakene å dro for å finne et nytt sted.

Vi reiser videre innover landsbygda på jakt etter neste sted. Ofte trenger man ikke reise lenge før man finner et nytt vann man kan fiske litt i. Denne gangen var det en elv vi bestemte oss for å prøve fiskelykken. Var vel mer en bekk å regne, med utrolig lite vann. Her kan det umulig være fisk tenkte jeg? Jeg tok feil, noe jeg ofte gjør når det gjelder fiskesteder nedi her. Det virker som fisken overlever i alle slags vann, bekker og gjørmehull i dette landet. Fisken var ikke så liten av størrelse heller. Det kan fort bli en middag hvis vi kan ta noen flere. Vi ble værende her noen timer og vi tok en rundt 10stk tilsammen og da begynte det å bli litt for sent på dagen til å fortsette. Selv om det er øde går det en vei like ved der vi står og det er lite vits i å henge på sånne steder pga kriminalitet når kvelden kommer.

Vi hadde uansett nok fisk og den tilberedte svigermor hjemme hos henne i Sao Pedro. Med mine kokkekunnskaper overlater jeg sånne ting til brasilianere, de er oftere flinkere til matlaging enn nordmenn som er vant til ferdigmat. Maten smakte enestående som maten ofte gjør når brasilianske kvinner kokkelerer på et kjøkken. Jeg hjalp til med oppvasken etterpå. Da har jeg ihvertfall gjort noe på kjøkkenet jeg også.

Fisken ferdig tilberedt

Dagstur til São Pedro da aldeia

Vi sto opp tidlig denne dagen, både jeg og min kone, og vi tok en tur til nabobyen São Pedro da aldeia. Vi har vært mye her i det siste, mest fordi det er vanskelig å komme inn til andre byer pga Korona. Det er politisperringer inn til hver by så man kommer ikke inn såsant man ikke tilhører stedet, til São Pedro derimot kan man fritt reise.

Vi dro til en kafe først. Jeg fungerer ikke om jeg ikke starter dagen med et par kaffekopper. Jeg har dratt mye nedi Brasil til nå, men gjør den samme feilen igjen og igjen. Aldri kjøp kaffe på kafeer nedi her. Kaffekoppene er ikke stort større en en fingerbøl. En slurk eller 2 er koppen tom og den er forferdelig dyr også. De tar rundt 5real(10kr) på de fleste steder. Stikker man på et Padarie(bakeri) får man kaffekoppen til under halve prisen og man får kaffen i større kopper også.

Etter kafe besøket gjorde vi nettopp det. Vi do til et Padaria med navn Rio Lisboa. Utrolig flott bakeri med hyggelige folk. Jeg ble også tilbudt å prøvesmake på Pao de Queijo, noe som falt i smak. Kaffen jeg kjøpte fikk jeg utdelt i glass, noe man ofte får nedi her, og jeg betalte kun 2real. Var også mer kaffe jeg fikk en 2slurker som på kafeen jeg satt på tidligere.

Mange Brasilianere tar frokosten på sånne bakerier ,men jeg var mer sulten på en middag en på brød så jeg og kona dro videre til et spisested ved navn Restaurante Tempero Aldeense. Det er en bufferestaurant man betaler for vekta på tallerkenen. Maten forsyner man seg med selv. På sånne steder har de alt av mat å velge mellom. Ris, spagetti, kylling, okse, gris og alt annet du kan tenke deg.

Restaurante Tempero Aldeense.God mat og absolutt verdt turen.

Jeg fylte opp tallerkenen med Stroganoff og kona tok noen diverse kjøttvarer på sin. Ettersom man betaler for vekta kostet måltidet mitt 44real(88kr) og konas 16(32kr). Synes prisen på min tallerken ble ganske høy, men måltidet veide i underkant av en kilo også. Til midt forsvar var det ettermiddag og jeg hadde ikke spist enda. Stedet var ikke så stort og det var utrolig mange folk inne på spisestedet, noe jeg skjønner godt for maten var helt fantastisk. Det blir nok ikke siste gangen vi spiser på dette stedet. Man fikk også 10% avslag på måltidet hvis man betalte med penger og ikke kort.

Hvis dere noengang er i São Pedro da aldeia kan jeg anbefale begge stedene jeg denne dagen stakk innom. Bare husk å ta ut penger. Det er en del steder som gir prosenter i rabatter hvis man ikke betaler med kort. Man slipper å tenke på om kortet blir kopiert også, noe som har skjedd meg mange ganger nedi her.

Spasertur med dårlige sko!

Tok en spasertur alene til nabolaget Jose Gonzalves. Nabolaget ligget på andre siden av Tucunsfjellet og det går en sti over. Jeg har aldri gått stien før, men vet sånn ca hvordan jeg kommer frem. Jeg hoppet over frokosten, tok med meg en vannflaske og begynte turen.

Jeg følte meg litt naken på beina når jeg gikk på stien med bare krattskog rundt meg. Hadde kun på meg brasilianske sandaler og savnet noen norske fjellsko. Fottøy er viktig og man kan lett bli bitt av det ene og det andre når man går til sånn. Det er uansett sandaler folk bruker her så da skal uansett ikke jeg være noe dårligere.

Utsikt over det lille nabolaget Joze Gonzalves .Bildet er tatt når jeg var på toppen av stien på Tucunsfjellet

Etter en stunds gange trodde jeg at jeg hadde gått meg bort i jungelen, selv om jeg tilslutt fant en gammel jordvei. Dette stedet virket ikke som sentrum i nabolaget Jose Gonzalves og jeg fikk noen rare blikk fra de folka som bodde der. Følte meg litt beglodd der jeg gikk helt alene. Jeg valgte og ikke tenke det verste og bare fortsette turen på denne gamle jordvegen mens jeg tenkte «går man lenge nok kommer man fram til asfalt tilslutt». Den tanken har reddet meg mer enn en gang og ganske riktig kom jeg frem til sentrum.

Dette så ikke ut som Sentrum av Joze Gonzalves

Nabolaget var veldig lite. Veldig landsbyaktig, men utrolig koselig med masse av sjarm. I sentrum lå det et lite padaria eller bakeri på norsk. Brasilianere tar frokosten på sånne steder, men denne var ganske folketom selv om det var tidlig på morgenen. De som jobbet der smilte høflig når jeg bestilte meg noe å spise. Brasilianere er veldig gjestfrie av seg og de fleste smiler og snakker uansett når på døgnet det er. Disse hyggelige folkene som jobbet her var ikke noe annerledes. Ettersom jeg allerede følte meg så velkommen satte jeg meg ned på et av bordene på utsiden og spiste frokosten der.

Gikk forbi en bondegård.Synes det var litt rart at bonden har tatt seg tid til å male pallene i flere forskjellige farger.Her snakker vi om en med god tid

Gikk så rundt i sentrum for å titte litt. Det var ganske folketomt så tidlig, men jeg fikk tatt noen bilder. Jeg likte spesielt den lille innsjøen som lå der.

Den lille innsjøen i Joze Gonzalves

Etter en stund gikk jeg videre for å finne Jose Gonzalves stranden. Den ligger veldig øde til, men det går ihvertfall en jordvei helt frem. Den var også godt skiltet så man skulle finne frem. På veien dit gikk jeg forbi haugevis av øgler som lå i grøfta etter veien, men de stakk så fort de hørte lyden av meg. Dette var ikke såkalte linselus som velvillig poserte foran kameraet. Tilslutt klarte jeg allikevel å knipse et bilde av en av dem selv om det ble veldig utydelig og man knapt kunne se hva slags dyr det var.

En veldig liten strand,men allikevel et veldig hyggelig sted.Her kan man virkelig slappe av

Stranden var utrolig fin å se på noe de fleste strender er nedi her. Den var også helt folketom noe strendene i Buzios sentrum aldri er. Her kan man fint slappe av uten og bli forstyrret av selgere eller berusede snakkesalige turister som går rundt med kjølebagger fulle av øl. Selv om stranden ikke var av de største følte jeg at jeg hadde funnet meg mitt eget lille paradis. Vannet var litt i kaldeste laget, noe stedet skal være kjent for. Jeg fikk i det minste duppet tærne før jeg bestemte meg for å spasere hjem.

God mat i São Pedro da Aldeia

Det har blitt en del dager i nabobyen Sao Pedro i det siste. De fleste andre byer er fortsatt nedstengt, men jeg begynner å like denne byen mer og mer. Vi hoppet over frokosten og bestemte oss for å spise lunchen på en restaurant i byen. Konas lillesøster var også med, skolene er fortsatt stengt og hun liker seg godt hos oss.

Vi tok en liten sightseeing i byen først før vi skulle spise og vi dro bl.a forbi teateret i byen. Det var under oppussing så jeg ble litt skuffet over bygget. Det var godt skiltet dit og blir sett på som et monument i byen, men jeg synes det var litt oppskrytt. Jeg tok et par bilder så dere kan bedømme selv. Det var både graving rundt deler av bygget, og de hadde også hatt på ny murpuss på flere steder. Det kan nok hende det blir imponerende når det blir ferdig.

Selv om det var Lørdag var det lett å finne en parkeringsplass like ved restauranten Cantinho do Peixe. Det var der vi hadde bestemt oss for å innta vårt første måltid for dagen. Vi har spist der før, de lager god mat. Det ligger helt inntil hovedveien så det er litt støy fra bilistene. Kan være sjarmerende med bystøy og høre at folk lever og samfunnet går sin gang, men når jeg skal spise kan det være litt slitsomt. Maten smakte enestående. Vi bestile Picanha av gris med tilbehør. De fleste forbinder Picanha av okse, men den finnes i andre kjøttvarianter også. Når man spiser i Brasil bruker det ofte å være en kurv med både oliven og hjemmelaget chilisaus. Vær forsiktig med sistnevnte. Det var ikke jeg denne dagen og dynka kjøttet med litt vel mye. Jeg måtte fort bestille ei vannflaske til. Kona tok en øl som vanlig, mens hennes lillesøster holdt seg til Guaravita. Vi betalte 99,99 real for måltidet eller i underkant av 200nkr

Etter maten stakk vi innom fiskeriet. Det ligger rett ved siden av restauranten, og selv om det luktet forferdelig kloakk foran bygget, forsvant den når man kom inn på fiskemarkedet. Her kom fiskelukt fra alle kanter og forskjellige fiskesorter var nøye sortert og lagt frem som delikatesser for at de forbigående skulle kjøpe med seg noen kg før de dro hjem. Det var også en restaurant i midten av markedet som tilbydde seg å steke,grille eller fritere fisken for deg. Vi hadde nettopp spist, og de tok seg saftig betalt. Jeg hadde nok tilberedt den hjemme uansett.

Litt ille å si det, men vi kjøpte ikke med oss noe fisk denne dagen. Vi hadde planer om å reise en tur på stranden for å avslutte dagen der, men ettersom det fantes noen små boder inne på stedet som solgte både frukt,krydder og annet tilbehør til et godt måltid fikk vi handlet noe der først. Kona kjøpte blant annet en hjemmelaget chilisaus som jeg brant munnen min med på restauranten vi spiste på før vi gikk hit.

Etter et stund på fiskemarkedet dro vi til ei strand litt utenfor sentrum som het Linda Praia som direkte oversatt til norsk betyr vakker strand. Jeg synes ikke den var så vakker som navnet tilsa, men var aboslutt et koselig sted. Husene var veldig flotte å se på også, det var nok en såkaldt «kaksenabolag». Selve stranden var ikke noe spesielt. Kanskje fordi det gikk en del kloakkrør rett ut i havet noe som er et utbredt problem i Brasil. De er ikke så veldig nøye på hvor de slipper ut kloakken. Var uansett en del som badet som ikke brydde seg noe om det. Ingen bølger, men utrolig kaldt vann uten at det stoppet mange barn fra å hoppe uti. Vi satte oss ned på en strandbar og kona tok en øl. Jeg er på vannvogna fortsatt så holdt meg til vann noe som er litt ille da det faktisk er helg. Etter at kona hadde slukket øltørsten og hennes lillesøster hadde klikket ferdig på mobilen så fikk jeg æren av å kjøre bilen hjem. Brasil har null toleranse med å kjøre i alkoholpåvirket tilstand selv om mange ikke følger den regelen.

På jakt etter klær i Cabo Frio

Finnes det noe mer tragisk enn å handle klær egentlig. Jeg utsetter det alltid i det lengste. Jeg kan ikke fordra å gå rundt i klesbutikker å prøve klær, sjekke priser og snakke med selgerne om hva slags stoff klærne er laget av. Det finnes vel netthandel nå idag, men jeg har aldri en anelse om hva slags størrelse jeg bruker i hverken skjorter, shorts eller bukser. De bruker ikke samme størrelsesystem i Brasil som i Norge heller. Norge har tallsystemet som s-m-l-xl osv, nedi her bruker man g-gg og en hel haug med andre tall jeg ikke skjønner noe av. Uansett trengte jeg noen nye shorts så da måtte jeg bare ta turen til nabobyen Capo Frio , å samfare klesbutikker med min bedre halvdel for å finne noen som passet. Det første vi gjorde når vi kom frem til nabobyen var å innta frokosten på restauranten Pimentao. Aldri spist der før, men maten smakte godt. Kostet 34real for 2personer. Ikke så ille pris og var bra utvalg i buffe`n. Er mange brukbare spiseplasser i Cabo Frio for en billig penge. Etterpå stakk vi innom klesbutikken.

Jeg brukte ca 15minutter inne i den første klessbutikken jeg fant og plukket ut et par shortser etter kort tid. Dette var faktisk ikke så ille allikevel. Jeg glemte et øyeblikk at jeg ikke var alene og plutselig var det kona sin tur til å handle seg noen klær. Jeg visste på forhånd at dette kom til å dra ut og benka meg til på en kaffebar med navn Parada Obrigatorio. Den har en fin beliggenhet like overfor parken i sentrum og jeg hadde sikkert rukket og drukket 10 kaffekopper mens jeg ventet. Kroppen fikk nok etter 2. Begynte å fylle seg opp med folk på stedet jeg satt og de fleste bestilte øl. Klokka var ikke mer en 12.00 på dagen, men det stopper ikke en ordentlig brasilianer. Her kan man drikke til alle døgnets tider.

Jeg skiftet til den nye skjortsen med en gang og kona tok et bilde. Jeg fikk så rare blikk av forbipasserende at jeg sto ikke sånn så lenge

Når kona kom tilbake tok vi en uber til shoopingsenteret Park Lagos. Turen kostet 8real.(16kr) Man sparer ikke så mye på å ha egen bil nedi her selv om det er lettvint til tider. Etter og ha gått rundt der en stund meldte sulten jeg igjen. Denne gangen fant vi en sushi restaurant. Husker ikke navnet på stedet, men regninga kom på 55real for 2personer. Absolutt verdt det. Fins det bedre mat en sushi hvis den er ordentlig tilberedt? Har faktisk aldri spist vond sushi i Capo Frio. Kanskje fordi byen ligger ved siden av havet så de er veldig gode på fisk? ikke vet jeg.

Den flotte kaffekoppen jeg fikk av kona.

Jeg fikk også en liten presang av kona. En kopp med teksten «strong coffe always fresh».
Man mottar gaver noenganger når man er en ordentlig ektemann. Eller kanskje hun bare fikk dårlig samvittighet fordi hun brukte så lang tid på shoppinga?Men jeg setter uansett pris på små ting i hverdagen. Da må jeg finne en liten ting jeg kan kjøpe tilbake.