Brasilrundt

Hvordan spare penger?

Spare penger er vel noe mange er opptatt av, også vi som lever i Brasil. Noenganger synes jeg kanskje det kan bli litt for mye av det gode. Jeg gikk ut i hagen for å pusle litt og plutselig fikk jeg øye på en del av et ødelagt toalett kona hadde brukt som blomsterpotte. Jeg synes kanskje at vi kunne ta oss råd til noen ekstra blomsterpotter istedet for å bruke den øvrige delen av et ødelagt toalett for å spare penger. Jeg klagde ikke uansett, men jeg klarte ikke å holde meg og brølte ut i stor latter. Kona tok det pent som vanlig. Hun blir ikke så lettkrenka som mange folk blir nå idag. I Brasil er det mange som bruker det meste for å spare noen kroner, og kanskje vi nordmenn har noe å lære der? De fleste nordmenn kaster og kjøper nytt titt og ofte, jeg inkludert, selv om mange av tingene sikkert kunne ha holdt et par år til.

Jeg har ofte noen folk i jobb i Brasil og han ene fikset så jeg fikk gratis vann til hagen. Den ene leieboeren på tomta har installert air-condition og de som er kjent med den teknologien vet at det drypper vann fra den når den står på. Der fant jeg, eller min arbeidstager en god måte å spare penger. Han koblet på en slange på anlegget og førte den i en 50litersdunk stående på bakken. Det tar faktisk ikke mange dagene for dunken fylte seg opp, og vipps fikk jeg gratis vann til hagen. Det er bare en midlertidlig løsning sa han. Mannen skulle legge det opp med rør enda mere lettvint i fremtiden, så vannet går automatisk til grønnsakshagen min. De er kreative disse brasilianske arbeiderne. Hittil så har det ikke vært så mye jobb å tømme dunken, selv om den er litt i tyngste laget.

En varm dag i Rasa

Rasa er et nabolag i Buzios jeg har skrevet en liten artikkel om tidligere. Jeg er egentlig ikke så kjent med dette stedet, og har hovedsakelig bare kjørt forbi for å besøke andre steder. Det er jo fortsatt litt mye styr med korona i Brasil så det er vanskelig å få til en skikkelig langtur. Jeg merker reiselysten har kommet snikende i det siste, men folk blir rådet til holde seg mest mulig i ro. Sitte inne har jeg gjort litt mye i det siste, men heldigvis har vi noen flotte områder vi kan utforske rett utenfor husveggen. Denne dagen dro jeg og kona til Rasa for å utforske det stedet litt mer. Jeg tok meg av bilkjøringa, mens kona slappet av. Før vi var fremme stoppet vi på et rolig lite sted ved stranden som lå etter vegen.

Det er alltid behagelig og frisk bris ved havet. Strekke litt på bena å ta seg litt frisk luft er bare ren luksus når man kjører en bil uten air condition i den brasilianske varmen. Stranden er enorm og strekker seg helt fra det ene nabolaget til det andre. Vi ble ikke der altfor lenge, og ingen av oss hoppet uti vannet for å sjekke badetemperaturen. Vi orket ikke å starte dagen med bløte klær. Sitte i et vått bilsete når turen akkurat har begynt er vel noe de fleste vil unngå.

Vi dro rett til den store fellesparken som ligger i sentrum av Rasa. Jeg har aldri gått der før, heller ikke min bedre halvdel. Det var lite folk der også, men vi var der veldig tidlig. Vi brukte lang tid i denne parken. Den var også utrolig stor og kommunen hadde ikke spart på pengene da denne ble bygget. Det var flere forskjellige idrettsbaner man kunne sparke fotball, spille basket og mange andre ting. Det hadde sikkert vært gøy og vært ungdom igjen og vokset opp på dette stedet.

Her har den yngre generasjonen mulighet å dyrke sine idrettsinteresser. Det var tilogmed et eget basseng inne på stedet. Men alt var stengt. Denne koronaen ødelegger mye. Det var også et enormt bygg i parken. Det lå høyest og skuet majestetisk over hele stedet. Det var teateret, men det så veldig forlatt ut.

Baksiden av teateret. Mye stygg tagging som ødelegger bygget.

Det var bygget i 2013 og jeg må si det var dårlig vedlikeholdt når man kom på nært hold. Det trengtes et malingsstrøk eller to. Det var også noen som hadde tagget på det flotte bygget på flere steder. Tenk å ødelegge noe så fint når det er bygget for allmenheten. Noen folk liker tydeligvis ikke å ha flotte ting rundt seg. Vi slappet av litt i skyggen bygget kastet fra seg og fant et par sitteplasser. Man blir sliten av å gå sånn i varmen. Etter et pust i bakken var det allerede midt på dagen og det var dags for lunsj. Den tok vi på et sted i sentrum som hadde både bakeri og matservering i et.

God mat var det også, selv om den ene grønnsaken jeg hadde på tallerkenen smakte helt forferdelig. Husker ikke navnet på hverken spisestedet eller grønnsaken i farten, men min bedre halvdel hjalp meg med porsjonen min. Etter maten var det på tide å komme oss hjem, og jeg avsluttet turen med å ta et par bilder fra sentrum.

Casimiro – Imponerende sted selv i regnvær

Idag har vi besøkt et distrikt ved navn Barra de São João som ligger i kommunen Casimiro de Abreu i delstaten Rio de Janeiro. Stedet ligger ikke så langt unna hvor vi bor og vi har kjørt gjennom stedet et par ganger. Det ligger også like etter Unamar, et sted jeg skrev om for litt siden. Hele kommunen har ikke mer enn 35 373 innbyggere ifølge Wikipedia så det er ikke så folksomt her. Hvor mange som har bosatt seg i Barra de São João vet jeg ikke, men det kan da ikke være mange folk som har slått seg ned på dette lille stedet. Arkitekturen var ikke noe særlig heller og når det i tillegg regnet, ble det en tur jeg kanskje kunne klart meg foruten. Skal vel ikke klage og stedet tok seg opp når vi fikk gått litt rundt. Gå rundt gjennomvåt gjør uansett noe med humøret. Kona derimot var i godt humør som alltid.

Det var en del billigere frukt her enn det er i byen vi bor i og det måtte vi selvfølgelig utnytte til det fulle. Vi parkerte bilen så nærme inngangsdøra til fruktbutikken overhodet mulig for å få slippe å gå minst mulig i regnet. Når været ble litt bedre stakk vi på andre siden av veien. Der var det nemlig et torg ved navn As Primaveras. Det var et flott skilt utenfor som jeg tok bildet av og det ble også hovedbildet på denne artikkelen. Det var mange boder og foodtrucker der, men ingen var oppe. Det var også satt opp en del sperreteip på benker og andre steder for å unngå at folk skulle gå nærme hverandre pga Korona. Det var nesten ingen der så hverken jeg eller kona hadde pandemien i bakhodet. Stedet var veldig interessant selv i regnvær og jeg må nok ta turen tilbake hit, da på en helg da bodene er oppe og sola skinner.

Stedet hadde mye brasiliansk historie å fortelle og jeg fikk tatt bildet av en mur som var bygd av slavene. Muren hadde de vernet og det var rart å gå der å tenke på at Brasil, som så mange andre land tok del i slavehandelen for lenge siden. Det er litt sånn at mer jeg reiser rundt i Brasil jo flere steder ender jeg opp med å ville reise tilbake til for å finne ut mer. Landet har så utrolig mye historie å vise til at man får aldri nok. Jeg angrer på at jeg ikke besøkte landet og lærte meg språket tidligere. Jeg kan ikke huske å ha sett et uinteressant sted noen plasser her.

Det var ei kirke der også. Den het Igreja Sagrada Família og var umulig å ikke få øye på der den lå helt inntil hovedveien. Jeg har jo en fetish for kirker og majestetiske bygg. Jeg stikker innom når minste anledning byr seg for å sniktitte og kanskje ta et par bilder selv om det kanskje er en gudstjeneste der. Den var til min store skuffelse stengt. Var uheldig med både været og åpningstider idag.

Den ødelagte, men flotte brua som også ligger i området fikk jeg også tatt et bildet av. Jeg har skrevet om den før, men jeg har ikke fått tatt bilder fra denne siden tidligere. Det ble alt i alt en flott turopplevelse selv om været var elendig. Her er en eldre artikkel jeg skrev om den ødelagte brua : https://brasilbloggen.com/2021/09/09/den-odelagte-broa/

Det ligger masse flotte bilder av den som det er verdt å ta en titt på hvis du klikker på linken. Jeg har fortsatt ikke fått funnet ut hva brua faktisk heter. Jeg kaller den bare for den ødelagte brua. God fornøyelse

Geiter på besøk

Jeg trodde egentlig geiter var fjelldyr som likte å gå i bakker og berg, men det gjaldt nok ikke disse som plutselig sto utenfor huset mitt når jeg skulle ut med søpla. Jeg fikk heldigvis tatt et bilde av de og de stilte velvillig opp foran kameraet. Hyggelig med dyrebesøk selv om jeg synes det er rart at de ville henge rundt på området jeg bor. Her er det hovedsakelig hav og strand, men de var kanskje bare lei fjellivet og ville oppleve noe annet. Tenkte å gi de noe mat, men jeg har ingen anelse om hva slags mat disse spiser så jeg får håpe de nøyde seg med gresset som vokser rundt omkring her. Var uansett et hyggelig og overraskende besøk. Jeg liker bedre besøk av dyr en mennesker også så dette ga mersmak.

Hagearbeid

Kona hadde bestilt noe matjord. Vi har et lite hageprosjekt pågang foran den ene leiligheten. Det hender det må litt vedlikehold til i ny og ne. Vi fikk en byggearbeider til å lage egne brosteiner av tykk sement og fylte på med matjord rundt steinene for å plante gress rundt. Jeg ble ordentlig fornøyd med resultatet også. Det hadde ikke blitt sett ut sånn hvis jeg skulle gjort det. Heldigvis finnes det flinke arbeidere i Brasil også, og noenganger er det en fryd og gi folk jobb. Det kan forresten gå begge veier. Noenganger ansetter du en som ikke bryr seg noe og gjør en elendig jobb. Ofte lukter det gammel fyll av dem eller de ikke er helt edru når de jobber. Har hatt sånne i jobb også, men heldigvis ikke så lenge. Mannen jeg ansatte til å gjøre denne lille hagejobben derimot gjorde en skikkelig jobb. Det vanker nok mer jobb på han i fremtiden. Jeg la til før og etter bilde. Hva synes du?

Det var egentlig når matjorda kom at jeg reagerte. Stedet kona bestilte matjorda fra fraktet den i hest og kjerre. Man sparer jo drivstoff, men jeg synes det virker litt tungvint. Mannen spadde jorda av hengeren og sa ikke så mye. Det har faktisk skjedd før nedi her at matjord har blitt fraktet til eiendommen på denne måten og jeg synes det er like spesielt hver gang. Hesten får da trening og det så ikke ut som den hadde det så ille. Kanskje den likte å jobbe i varmen. Jeg tok et bilde av begivenheten når han så en annen vei. Var en gøy opplevelse. Kanskje det gamle ofte er det beste? Matjorda kom ihvertfall frem tilslutt.

Den store stygge vaskedagen

Da var den store vaskedagen her igjen. Det er viktig å ta et skikkelig vasketak ganske ofte nedi her for å holde både kakerlakker, edderkopper og andre insekter vekke fra huset. I Norge er det vel mer vanlig å ta stor rengjøringen før jul, her må man ta den noe oftere.

Var ikke så ille denne gangen, men gjesterommet måtte tas grundig. Var en stund siden sist. Rommet blir ikke så ofte brukt som de andre. Kona stakk inn først med sopekosten, mens jeg var som vanlig litt mer tung å få igang. Utrolig hvor mange kaffekopper jeg trenger før jeg skal starte å gjøre noe jeg ikke liker.

Jeg satt og slappet av i sofaen for å psyke meg opp til vaskingen når plutselig kona børstet frem en Lacraia. Du vet, de store stygge skolopenderne jeg har skrevet om tidligere. Jeg sprang ut, hoppet på toppen av en stol livredd for å bli bitt. Lillesøstera til kona på 15år var også på besøk den dagen og fikk foreviget øyeblikket med mobilen sin mens de begge sto i full latterkrampe. Vet ikke helt hvorfor disse brasilianerne synes det er så hysterisk underholdende at jeg ikke liker insekter og lurer samtidig på hvor lenge jeg kommer til og bli mobbet for denne episoden. Til mitt forsvar er de giftige og smertefulle å bli bitt av. Jeg har jo også brukt gift i alle sluk og sprekker rundt omkring i huset og vet ikke helt hva som får de til å komme inn hele tida, eller hvor de egentlig kommer fra.

Der ligger lacraiaen død, og flaska som tok livet av den står ved siden av.

Vi måtte også børstet litt ute for bl.a fjerne noen edderkoppnett. Edderkoppene her er en god del større en de hjemme i Norge, men av en eller annen grunn synes jeg ikke de er like skremmende. De holder seg ofte utendørs selv om jeg også har hatt en og annen plutselig krabbende på meg når jeg har sittet foran tvèn. Man skal uansett være litt forsiktige med de. Noen av de mest giftige edderkoppene befinner seg i Brasil, og det var faktisk ei i nabolaget for en tid tilbake som døde av et bitt. Hun var i slutten av 20 årene også så hun var ikke utgammel. Kommer man seg på sykehuset skal det vel gå bra.

Vi avsluttet dagen på et pastel spisested i nabolaget. Pastel er en typisk fritert gatekjøkkenrett som alltid går i smak. Hun som driver stedet har nettopp åpnet og selger de foreløpig veldig billig også. 10kr for en pastel og på grunn av størrelsen så skal det godt gjøres å spise mer en 2stykker. Det har blitt litt mye usunn kost i det siste, men man lever bare en gang.

Her en en annen artikkel om Lacraia for de som vil lese mer om disse ekle skapningene : https://brasilbloggen.com/2020/07/27/slanger-og-andre-krypdyr/

Kastet ut av huset.

Ja, dere leste riktig. Dette var dagen jeg ble regelrett kastet ut fra mitt eget hjem av min bedre halvdel, men ikke fordi jeg hadde oppført meg ufint. Det var en ingeniør som skulle komme å lage en plantegning over eiendommen vår, så staten kan flå oss i eiendomsskatt, og da kunne jeg tydeligvis ikke være hjemme. Hvis folk som kommer for å gjøre en jobb hører at en utlending eier stedet har de lett for å legge på prisen. Utrolig slitsomt, spesielt under byggingen da det var en del trafikk fra folk som jobbet for oss en periode. Alt fra bygningsarbeidere til de som solgte materialer prøvde å grave til seg litt ekstra penger. Til og med de som leverte materiell til oss prøvde å stikke av med alt fra 10reais, eller levere mindre materiell enn det som vi hadde bestilt. Derfor er det lettere at kona tar seg av sånt så jeg tok bilen og dro til et tilfeldig nabolag i Buzios.

Jeg fikk godt selskap av hennes lillesøster som også ble med på turen. Det var mye trafikk denne aftenen og sola skinte som vanlig. Jeg ble litt trøtt utover dagen pga varmen og jeg hadde mest lyst til å sove. Vi stoppet et sted og kjøpte oss en Acai og ei vannflaske. Jeg holdt meg til vann. Jeg veier såpass mye at jeg er på en diett, en diett jeg ikke tar så altfor seriøst. Jeg tenkte kanskje at iskaldt vann kunne få meg til å våkne, men det hjalp lite. Vi stakk videre for å titte litt i dette litt lugubre nabolaget vi endte opp i. Stedet vi gikk rundt i var etter hovedveien inn til byen og der er det ikke så mye vakker arkitektur, og det var heller ingen strand i nærheten. vi kunne benke oss til. Heldigvis var det et padaria der hvor jeg kunne få meg en sterk kaffekopp og ettersom vi måtte vente lenge før jeg kunne reise hjem ble det litt mat der også. En burger etterfulgt av ostebrød. Der sprakk dietten igjen, men hva annet enn spise skal man gjøre når man sitter og venter. Jeg røyker ikke lengre og alkohol er også utelukket mitt i uka. Da er det kun en uvane igjen og det er mat.

Etter måltidet gikk vi videre og etter litt utforsking av nabolaget kom vi til Manguinhos stranden. Jeg har skrevet om den før, men vi endte opp på en helt annen side av stranden.

Jeg og Ketty konkurrerte om hvem som klarte å ta de flotteste strandbildene. Jeg tror hun vant, men jeg syntes mine ble bra også. Ta en kikk å døm selv.

Vi har alltid lett for å ende opp med vår egen interne fotokonkurranse. Husker jeg ikke feil var det jeg som vant den forrige. Da synes jeg hun kunne få æren av å stikke av med seieren av denne. Da tror jeg sannelig det er på tide å reise hjem. Ingeniøren må da være ferdig meg oppmålingen av huset nå.

God øl og litt mat i Manguinhos

Vi tok en kveld i Manguinhos. Et flott nabolag i byen Buzios. Kona viste om et nytt sted jeg ikke har sett før. Planen for dagen var og ta oss noen kalde øl og en matbit. Det har blitt litt mye øl i det siste synes jeg og det er vel snart på tide med en liten drikkepause igjen. Greit og fylle inn noen hvite måneder i ny og ne. Det er en stund siden sist nå. Denne kvelden brydde vi oss lite om det og tok en minibuss til Manguinhos. Disse minibussene går her hele tiden, men ikke så ofte som før pga Korona. Alt stenger jo tidligere også så folk vanker ikke så mye ute på natterstid lengre. Vi gikk av i nabolaget vi hadde planlagt og bruke tiden på, og stakk til en bar/restaurant som het Bar do Gordo. Jeg synes navnet var litt spesielt. Direkte oversatt til norsk blir det : Den feites bar. Kanskje eieren er overvektig og har god selvironi. Ikke vet jeg. Stedet lå utrolig vakkert til. Helt inntil havet og prisene var ikke så verst heller. 11,80 reais for en øl på 600dl. Det synes jeg var et røverkjøp med tanke på beliggenheten.

Jeg synes det var litt rart at det var satt opp skilt der det sto at man ikke kan gå inn uten bruk av maske. Det går da ikke ann å drikke øl eller spise mat med maske på seg, noe heller ingen av de mange gjestene gjorde som satt tett i tett. Jeg tenkte litt på viruset som fortsatt herjer nedi her, men disse reglene skjønner jeg lite av. Vi satte oss uansett og rakk å drikke mange kalde øl før de skulle stenge. Jeg synes de stengte litt tidlig, men til deres forsvar var vi også litt sent ute. Jeg synes en bar uansett burde være oppe lengre en til klokka 09.00 på kvelden. Heldigvis var det andre steder som fortsatt var åpent og vi betalte regningen på litt under 100 reais før vi gikk videre.

Vi hadde ikke planlagt noe hvor vi skulle gå videre, men vi fant ihvertfall et sted som var oppe. Vi kjøpte noen friterte pastel vi spiste og noen flere kalde øl. Jeg skal besøke dette stedet engang til i fremtiden. Da skal jeg sørge for å være litt tidligere ute for dette stedet var også iferd med å stenge. Vi gikk videre.

Det neste stedet lå etter hovedveien til sentrum. Jeg husker ikke helt hvor langt vi gikk, men det var en hyggelig ung man som serverte oss. Dette stedet serverte ikke øl, men chopp. En annen type drikk som er populær nedi her. Jeg synes det blir litt det samme, men chopp koster som regel litt mer. Vi fikk til og med prøvesmake de 3 sortene han hadde. Mannen som serverte oss snakket kun spansk. Sikkert en fra Argentina, argentinere er det mange av i byen. Jeg var allerede ganske bedugget så jeg synes det meste smakte likt, men den ene var litt mer syrlig. Jeg gikk for den, selvfølgelig servert i det største glasset de hadde. Jeg og kona ble sittende på dette stedet lenge. Mest fordi flesteparten av de andre stedene var stengt, men det var uansett et hyggelig sted. Etter en stund var det på tide og ta en Uber hjem. Jeg husker faktisk ikke hvor mye regningen kom på, eller navnet på stedet, og selv om jeg våknet opp fyllesyk dagen derpå synes jeg det for en gangs skyld var verdt det. Dette ble alt i alt en fin kveld.

Te rett fra min brasilianske hage

Grønnsakshagen min vokser seg frem gjemt og trutt. Spesielt i det siste da det har vært periodevis en del regn. Da slipper jeg å vanne også.

Jeg har ikke bare frukter, grønnsaker og trær som vokser og spirer i hagen, men jeg har blader fra en liten busk som fungerer bra som te. Kona mi som plantet de buskene. Jeg tar blader fra den, og stilker fra en annen plante, koker det sammen i en liten kjele så ender man opp med en god sitron te. Jeg har ikke peiling på hva vekstene heter, men når jeg blander sammen de to forskjellige bladene, fra de to forskjellige buskene, ender jeg opp en utrolig god og varm drikk man kan nyte når det er kaldt.

Den smaker akkurat passe syrlig og man trenger heller ikke sukker i den, men kan fint nytes uten. Den virker beroligende også, og forebyggende mot stress så jeg burde egentlig byttet ut kaffen mot den teen, spesielt på kveldstid. Kanskje Jon Blund hadde kommet litt tidligere på natten. Jeg er egentlig ikke så stresset til vanlig, men jeg sliter en del med angst i perioder og dårlig nattesøvn så da burde jeg strengt tatt holdt meg kun til denne drikken. Lettere sagt en gjort. Jeg har lett for å gå for kaffen uansett.

Jeg plukker som nevnt bladene og stilkene fra plantene, koker opp ei gryte med vann og når vannet er varmt legger jeg bladene oppi og lar de trekke. Vips så har jeg en ferdig varm tekopp rett fra min egen hage.

Diverse salater har vi hentet flere ganger i det siste også, men den biten er det kona som tar seg av. Jeg er ikke en reser på kjøkkenet, uten at det plager henne. Jeg synes hagearbeid i Brasil blir mer og mer interessant. Sikkert fordi det vokser ting her året rundt. Man trenger ikke bekymre seg om vinter, snø og frost. Problemet er gjødsel. Det får jeg aldri nok av. Det er en stund siden jeg har hentet hestemøkk fra noen firbeinte venner som går rundt omkring i nabolaget mitt. Jeg må vel snart ta en tur igjen.

Nå tror jeg teen var ferdig gitt. Da får dagen begynne. Ha en flott Mandag og uke kjære lesere.

Mat i Capo Frio og et skuffende kjøpesenter

Denne kvelden bestemte jeg og min kone oss for atter en gang ta en kveld i nabobyen Capo Frio. Man kan fortsatt ferdes fritt der selv under pandemien , i motsetning til mange andre steder som er stengt for alt og alle. Vi har sittet mye inne i det siste og det har gått mye i tv titting og hagearbeid, men noenganger må man bare ta seg en tur ut hvis man ikke skal bli gal i hodet. Vi dro til et annet sted denne gangen. I Capo Frio renner det en kanal i byen og vi har kun vært på den ene siden av vannet. Idag bestemte vi oss for å sjekke ut den andre siden. Der har jeg kun vært en gang tidligere, og det er lenge siden.

Stedet er ikke av de flotteste å se på. Lurvete bygninger og det meste ser veldig slitt ut. Men det er et kjøpesenter der som vi bestemte oss for å sjekke ut. Det var litt sent på aftenen når vi kom frem, men det var fortsatt 27grader i lufta. Helt grei temperatur å gå rundt i t-skjorte og kortbukse. Jeg synes ikke selve senteret jeg hadde gledet meg til å se var noe spesielt. Det var ikke ordentlig overbygd tak, men mer som en gate man gikk i med små butikker på hver side. Det var heller ikke gratis parkering der, noe jeg merket irriterte meg litt når man kan parkere gratis så mange andre steder i byen, og spesielt foran kjøpesentre. Man fikk heller ikke låne toalettet der uten kostnad, og jeg måtte punge ut 2real for det også. Stedet hadde kun et sted man kunne drikke kaffe, og en restaurant som ikke var åpen. Sikkert pga korona. Hele området var mer eller mindre tomt for folk, og de fleste butikker solgte kun bikinier. Dette er nok et sted jeg ikke skal besøke mer enn en gang. Jeg så tilfeldigvis et skilt ved inngangen etter å ha gått rundt en stund at stedet het : Shooping Rua dos Biquinis. Da skjønte jeg hvorfor alle de små butikkene solgte det samme, og hadde jeg sett det skiltet med engang hadde jeg nok spart meg for turen.

Jeg og kona dro videre til den andre siden av kanalen. Den delen av byen vi kjenner best og som i tillegg er mye vakrere å se på. Planen var å finne oss et godt sted å spise. Det var tross alt fredag og da må man unne seg noe ekstra. Vi trengte ikke lete så lenge.

Sist gang vi var her spiste vi på en fantastisk japansk restaurant ved navn Kento – cozinha oriental. De hadde helt greie priser også så da så vi ingen grunn til å bytte spisested. Vi fikk sitteplasser i andre etasjen, og dermed utsikt over byen.

Vi bestilte ikke det samme som sist vi var der, men et måltid som heter rodrizio. En spisemåte der du kan spise så mye du vil. Det kostet 98real pr person. Når jeg har spist på den måten før har alltid servitørene kommet med tilfeldig mat og man sier bare ja takk eller nei takk avhengig om man vil ha maten eller ikke. På dette stedet måtte man bestille hver gang fra en menu, noe jeg syntes var litt tungvint. Jeg kan heller ikke navnet på japanske matretter så servitøren måtte forklare hva de forskjellige tingene var også. Vi bestilte vel 7-8 måltider tipper jeg, og jeg merket jeg ble forferdelig mett.

Plutselig så husket jeg hvorfor jeg ikke bruker å spise for hvor mye jeg vil for en bestemt sum. Sluttregningen kom på 250real med et bra tips fra min side. Litt i dyreste laget, men vi fikk oss begge en matopplevelse.

Vakker utsikt i Buzios

Jeg og kona tok turen til et av de bedre nabolagene i Buzios, João Fernandes. Jeg vil nok påstå at dette stedet sannsynligvis er det aller beste og vakreste nabolaget byen har å by på. Vi tok bilen og parkerte på et avsidesliggende sted og brukte søndagen på en lang spasertur til de aller mest kjente og vakreste strendene som ligger rundt dette nabolaget. Men først stakk vi til den velkjente utsiktsposten der det er bygd en flott platting der man får et overblikk over området og den kjente stranden João Fernandes. Utsiktposten navn er Mirante Deck de João Fernandes, og for de som liker hav og strand bør virkelig ta turen dit.

Var mange andre som hadde tatt turen denne dagen også. Populært sted. Jeg fikk tatt noen flotte utsiktsbilder uansett. Stedet ligger i sentrum av nabolaget og utrolig lett å få øye på. Det er nok derfor det alltid er så mye trafikk der.

Vi stakk ned og tilbrakte litt tid ved stranden João Fernandes, oppkalt etter nabolaget, men det ble ikke en dukkert. Vi hadde flere steder og se. Vi snakket mye med en servitør som ville selge oss mat, men ingen av oss var sultne riktig enda. Dette er nok ikke av de billige stedene heller så man skal spise billig er nok ikke dette det riktig nabolaget.

Vi gikk til neste strand i stedet ved navn Azeda. Det var 30 varmegrader så svetten rente godt når vi gikk for å finne stranden som lå på andre siden av fjellsiden. Merker pandemien har gjort meg i dårlig form. Greit å ha noe å skylde på for det var ikke lange spaserturen. Uansett et dette en utrolig vakkert og populært sted hvor man kan ta fine utsiktsbilder og strandbilder. Den vakre menneskelagde trappen fører deg trygt ned til selve stranden.

Vi avsluttet turen ved en annen strand som også er populær ved navn Praia dos Ossos. Der tok vi dagen middag på en restaurant ved navn Bonfim. Fisken vi fikk var utrolig god, men husker ikke nøyaktig prisen, men det var ikke av de dyreste spisestedene. Når vi skulle ta bilen og reise hjem tok vi en helt annen vei enn den vi tok inn til byen. Tilfeldigvis dukket det opp en av de vakreste og flotteste utsikspostene jeg har sett i byen.

Stedet heter Mirante das Ilhas, og det er en stor, høy støpt platting man kan stå på som gir deg utsikt 360 grader rundt havet. Utrolig vakkert sted jeg ikke visste om. Møtte en guide som kjørte et par turister dit med strandbilen sin også, men jeg tror nok dette stedet er litt mer ukjent ettersom det ligger et lite stykke unna byen i høyden. Litt for langt å gå i varmen, men med bil går det meste lekende lett.