Brasilrundt

En imponerende vannpark ved siden av campingen

Aldeia das Aguas er en vannpark som ligger ved siden av Aldeia camping. Og det er to ting man skal huske på når man skal i vannparken ; solkrem og badeshorts. Jeg glemte begge deler. Heldigvis har jeg ei kone som husker på alt. Kostet 45reais per person å komme inn.

Vi startet turen på et sted det var masse boblebad. Eieren av campingstedet og hennes nevø var med som guide. Utrolig hyggelige mennesker. Hun rakk å hoppe uti det ene boblebadet før vi fikk beskjed om å gå ut. Det kostet ekstra på dette området. Vi var for gjerrige til å betale. Eller blakke blir vel kanskje mest riktig. Bilde jeg tok fikk jeg derimot gratis.

Vi benket oss til ved et av bassengene på stedet. Guttungen skulle absolutt ha meg med på å ta ei vannsklie. Jeg klarte ikke si nei. Jeg er enkel å overtale når det gjelder unger. Det var gøy å skli nedover vannsklia i en stor badering selv om det var litt kaldt vann i bassenget. Og det var heldigvis voksne folk som gjorde det samme. Jeg hadde følt meg litt utilpass om jeg var den eneste 40åringen der.

Vi brukte mest tid på å sløve foran et basseng som ga falske bølger. Vi badet litt, men jeg synes vannet var så kaldt. Bølger i vannet og musikk i bakgrunnen. Kona tok en øl. Jeg la meg og sov i skyggen en times tid. Har ingen anelse om hvorfor jeg var så trøtt. Jeg sov så godt i teltet på campingen også. Kanskje det er naturen og den friske lufta?

Hvis man blir lei av å bade finnes det et dyreområdet inne på stedet. Selvfølgelig ble det en tur dit. Jeg tror guttungen var mest ivrig. Han sprang inn først.

Området var pent og flott bygget. Imponerende sted. Dyrene inne på stedet var godt stelt og så fornøyde ut. Jeg likte fuglene best.

Den sinna strutsen som sto å hveste turte jeg ikke gå inntil. Vet ikke helt hva som plaget den, men den hadde nok ikke dagen sin. Jeg holdt avstand og tok et bilde. Kanskje det var kameraet den reagerte på?

De fargerike fuglene med de flotte fargene som fikk mest oppmerksomhet. Husker ikke hva de heter. Det sto et skilt om hva slags dyr det var. Orka ikke lese. For sliten i hue i sola. Ble en hard dag detta. Var det påfugl kanskje?

Det er nok av steder å spise og drikke inne i parken. Jeg synes prisene var stive. Ofte det dobbelte enn andre steder. Det mest slitsomme var egentlig at de ikke tok imot kontanter eller kort. Man måtte fylle på et eget kort som tilhørte parken for så å bruke det til å handle. Merkelig opplegg og egentlig litt tungvint. Hadde med 100reais og det var egentlig langt fra nok for 2personer. Jeg drakk ikke noe heller, men kona tok en øl. Mer hadde vi ikke råd til. Det ble en fin dag uansett.

Første natta i telt

Det var forferdelig kaldt å våkne. Campinglivet i Brasil kan være hardt. Spesielt når man våkner før sola varmer og man må ut av et lite telt for å gå på to. Teltet er akkurat lite nok til å ikke klare å strekke ut beina. Allikevel sov vi utrolig godt. Solnedgangen fikk vi med oss før vi la oss også. Vi sovna tidlig. Litt trøtte etter all bilkjøringa. Jeg orka ikke ta et bilde av soloppgangen. Var for kaldt ute og jeg var for trøtt. Angret litt i etterkant.

Jeg har egentlig ikke likt camping noe særlig. Jeg kan ikke fordra campingplasser. Jeg forbinder det med dårlig svenskemusikk og doven importøl, hovedsakelig pripps blå, og litt for fulle folk som konkurrerer om hvem som har størst platting og grill foran vogna. Men i Brasil, i godt selskap var dette slett ikke verst. Dette er nok en reisemåte vi skal benytte oss mer av.

Siden vi kom har vi fått mer eller mindre campingplassen for oss selv også. Fellesdoen uten kø og fellesdusjen helt for oss selv. Dette var jaggu stas. Jeg kunne kanskje overlevd det enorme insektet som satte seg på nettingen foran inngangen til teltet før jeg la meg, eller de andre insektene som jeg har blitt bitt av siden jeg kom. Det får man tåle.

Stedet har så fabelaktig natur og det var så fantastisk dyreliv på denne rolige campingplassen. Spesielt fugler av forskjellige slag. Jeg skrev litt om det i forrige innlegg. Og at jeg håpet å få den ene fuglen på kameraet. Det fikk jeg etter flere forsøk. Stort nebb den hadde. Noen som vet navnet på den? Var en del andre som spiste frukten på trærne også. De fløy fort når jeg nærmet meg. Mange av de lagde utrolig mye støy og leven.

Vi har ikke savnet pc eller tv et sekund. Vi blir lengre!

Sove ute i telt i Brasil

Vi dro videre fra den lille fjellbyen Pirai. Planen var å reise til et sted ved navn Conservatorio. Det var jo det som var planen hele tiden siden vi dro hjemmefra. Dit kom vi ikke. Vi kjørte rundt på forskjellige landeveier og motorveier etter en Gps som levde litt sitt eget liv. Joda, det var kanskje litt våres skyld også. Begynner man å bli sliten følger man lite med.

Vi endte faktisk opp på en campingplass som het Aldeia Camping. Campingplassen ligger i kommunen Barra do Pirai. Kostet 100reais per natt. Enda billigere hvis man har med eget telt. Det lånte vi. Hyggelig dame som driver stedet. Vi ble guidet rundt. Jeg var mest spent på dusjen og doen. Ikke så ille dette. Ikke så ille. Teltet vi lånte slo vi opp selv. Utrolig enkelt. Jeg trengte ikke se på bruksanvisningen en eneste gang. Endelig fikk jeg betalt for alle fisketurene jeg har hatt i Norge. Madrasser fikk vi også låne. Pledd hadde vi med selv. Det var også mulighet for å grille på enkelte grillsteder. Det fikk vi ikke mulighet til. Vi hadde jo ikke tatt med noe ettersom turen ikke var bestemt på forhånd. Det var heldigvis steder å lade mobilen, men ingen internett. Vi la oss på plenen utenfor teltet på et av pledda. Kona sovna, jeg ble oppspist av noen insekter. Hvorfor jeg var så populær vet jeg ikke.

Fabelaktig og imponerende natur rundt campingen, og utrolig varmt mitt på dagen. Fuglene i trærne på plassen ga fra seg utrolig mye lyd. Håper jeg kan få en av de på kameraet.

Det var utrolig god service på stedet. Vi bestilte kaffe og litt brødmat. Kakene sto jeg over. Kona holdt seg til søtsakene. De rigget til et hagebord utenfor teltet til oss. Et lite hyggelig familiedrevet sted. Vi var faktisk de eneste menneskene der. Rart. Ifølge kartet er Volta Redonda nærmeste storby. Ettersom de selger alt for en billig penge fra campingen slipper jeg forhåpentligvis å ta turen dit. Orker ikke tanken på å sitte mer i en bil. Ihvertfall ikke på en stund.

Ved siden av Aldeia camping ligger det en stor vannpark med navn Aldeia das Aguas. Vi hørte popmusikk fra området fra campingplassen. Dit skal vi imorgen. Kanskje blir det noen kalde øl. Kona har allerede betalt inngang. 45reais per person. Men først skal vi sove noen timer i telt.

Tatoverte skjeggete bikere

Hotellet hadde frokost allikevel. Jeg måtte bare spørre i skranken hvor den ble servert. Jeg gjorde ikke det første natta. Da får jeg spise dobbelt så mye nå til konas forargelse. Jeg må tross alt ta igjen det tapte. Etter frokosten gikk vi ut.

Sentrum i Pirai er ikke av de største. Byen har ikke mer enn 29.802 innbyggere. Den er uansett sjarmerende. De fleste småbyer i delstaten Rio de Janeiro imponerer. Dette er en av de. Man føler seg trygg når man går her. Fjellbyer har ofte mye mindre kriminalitet enn byene som ligger på havnivå. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. På dette stedet går man ikke rundt og tviholder på lommeboka. Det er ingen som har stoppet meg og spurt om penger heller, og jeg har enda til gode å se en som bor på gata. Jeg dømmer ingen. Men jeg føler meg aldri helt trygg når de kommer bort og spørr om penger.

Mitt i byen i Pirai ligger det ei kirke på en høyde. De fleste kirker er bygd på det høyeste punktet i sentrum. Her var intet unntak. Den var ikke åpen, men jeg fikk tatt et par bilder allikevel og sa meg fornøyd med det. Jeg ble litt andpusten når jeg nærmest sprang opp kirketrappen for å forevige øyeblikkene på kameraet. Kona ble værende igjen nede på bakkenivå. Hun tenkte vel sitt. Hva får denne mannen til å stresse seg opp sånn? Bare for ei kirke?

Jeg klagde jo litt på hotellprisene i byen. Grunnen til de høye prisene var pga en motorsykkelfestival som foregikk i Pirai. Jeg har gått forbi noen skjeggete tatoverte bikere siden jeg kom hit. Jeg ble ikke noe redd eller urolig av den grunn. Snarere tvert imot. Jeg ble litt misunnelig. Jeg kan ikke legge an til skjegg pga elendig hårvekst. Jeg har heller ingen motorsykkel, men vi bestemte oss for å ta en tur til festivalen. Den lå et godt stykke unna sentrum. Det går ei vakker elv gjennom byen. Vi fulgte den og elva ledet oss til festivalområdet.

Vi var nok litt tidlig ute. Tror faktisk de fleste av deltagerne fortsatt sov. Lite liv med andre ord. De hadde sikkert festet hardt dagen før.

Det var noen boder der. Kun det. Men jeg så ingen som solgte noe særlig enda. Jeg la mest merke til et par gamle varebiler som var bygd om til bobiler. De er så flotte og jeg har alltid hatt lyst på en. Vi gikk litt bort der det var øde. Festivalområdet var stort. Både jeg og kona sovna på gressplenen. En liten powernap i sola.

Vi gikk hele veien tilbake til byen. Hadde en liten diskusjon med kona. Hun ville ta en taxi tilbake. Ikke pokker. Reiser man på budsjett får man oppføre seg deretter. Det var så fint vær å gå i også. Klærne mine ble våte av svette på tilbaketuren. Vi stoppet innom en bensinstasjon og kjøpte et par store vannflasker. Skal si de gikk ned fort.

Sentrum i Pirai er ikke av de største, men det ligger en flott park i den. Vi satte oss godt til rette på en av benkene i parken mens vi diskuterte hvor vi skulle ta dagens middag. Den inntok vi ved en liten sjarmerende restaurant ved siden av elva som går gjennom byen. Fyren som tok oss imot, en snakkesalig litt eldre herremann, kunne virkelig kokkelere. Restaurantens navn var Cantim de Minas. Stikk innom der hvis dere er i området

Er du glad i å lese?

Norges billigste bøker! Jeg har fått et lite reklameoppdrag. Det synes jeg er gøy. Er du litt som meg? Istedet for å gå ut å sosialisere seg så er det best å sitte inne med en god bok og en kopp kaffe. Ikke høre på mas og sladder, ikke høre på høylytte bråkete mennesker, men heller ligge under et pledd med ei knallgod bok. Da burde du sjekke ut linken øverst på siden. Da kommer du frem til et nettsted som heter bokreolen, og de har et gått utvalg i bøker som passer de fleste. Finner du ikke ei god bok på dette stedet har du sannsynligvis ikke søkt på riktig boktittel. De har masse lesestoff til en billig penge. Jeg hørte i tillegg at sommeren lar vente på seg i kalde Norge. Hva er da bedre enn å ligge under et pledd med ei knallgod bok? Eller bare ta med litt lesestoff på neste piknik da sola atter engang begynner å skinne? De frakter i tillegg boka hjem til deg, uten ekstra kostnad, ved kjøp av bøker til over 300kr. Det eneste du trenger å gjøre er å gå til postkassa di og hente boka etter du har bestilt og betalt. Enklere kan det ikke bli.

Norges billigste bøker!
Bokreolen.no

Søvnløse netter i Brasil

Jeg skal ikke påstå dette hotellet holdt så god standard. Betalte 202reais per natt. Ganske dyrt. Det var vist en motorsykkelfestival i byen og prisene var noe høyere enn vanlig. Kanskje stikke innom der iløpet av oppholdet. Vi får se.

Vi hadde en liten diskusjon jeg og kona om hvor vi skulle sove igår. Planen var faktisk bare å sove i bilen. Vi har gjort det før. Men jeg orka ikke tanken på å sove i en liten bil. Vi fant et hotell i sentrum av Pirai istedet. Jeg er nok ganske overbevist om at man sover best i en seng. Jeg vet ikke. Jeg brukte utrolig lang tid på å sovne. Kanskje kroppen er litt stresset pga reisen. Sånt skjer noenganger og det er en stund siden sist tur nå.

Kona sovna timesvis før meg mens jeg lå og grublet over det ene og det andre. De negative tankene kommer ofte på kvelden og jeg ble liggende å bekymre meg om ting man ikke får gjort noe med. Noen netter er bare sånn. I tillegg våknet jeg lenge før min bedre halvdel og før byen hadde stått opp.

Jeg snek meg ut tidlig for å ta meg kaffe. Sånne ting var det ikke å få på sovestedet. Jeg våkna faktisk uthvilt selv om det ble få timer på øyet. Det var vel strengt tatt poenget med å sove her.

Glad vi ikke sov i bilen. Det var sykt kaldt å gå ut tidlig. Etter kaffen på det eneste padariaet som var åpent, og det lå heldigvis rett utenfor hotellet tok jeg en liten spasertur for å ta noen bilder. Bilder er min store lidenskap, men mobilkameraet er ikke av de beste.

Jeg følte meg litt ensom der jeg gikk rundt så grytidlig. Hvorfor må jeg våkne så tidlig? Kanskje er det den friske lufta som gjør at jeg sover så lite? Eller kanskje det bare er uvant å være på tur igjen. Vakkert var det her uansett. Det gikk ei flott elv gjennom byen. Vi passerte flotte vann inn til byen også. Det virker som det ligger et fattig området på den ene siden av elva. Jeg får prøve å ikke villede meg dit så tidlig på morgenen. De fleste sover vel på denne tiden uansett. Pirai er en flott liten brasiliansk bygd. Utrolig sjarmerende og de folka vi har møtt til nå på turen har vært imøtekommende og vennlige. Jeg tror resten av oppholdet her kommer til å bli bra også, selv om det ikke blir noe mer en noen få netter før vi reiser videre.

En liten roadtrip til fjells

Dette ble litt av en impulstur. Ingen planlegging overhodet fra min side. Vi var en liten tur i nabobyen da plutselig kona ville ta en liten ferie til en by ved navn Conservatoria. Jeg har aldri hørt om byen, men den ligger 5t unna med bil. Med vår kjøring tar det nok det dobbelte. Byen ligger i et fjellområdet i Rio de Janeiro. Jeg har aldri tatt bilen så langt noengang. Jeg er litt skeptisk til om bilen i det hele tatt vil ta seg opp de bratte fjellene. Den har en 1liters motor og den begynner å lage den ene ulyden etter den andre. Kona satte den på vask så den ihvertfall ble ren, og like etterpå dro vi. Dette ble nesten litt for mye reise på impuls for en person som liker å planlegge. Vel, kona har talt og vi får se hvor vi ender.

Vi ble ihvertfall enige om at det ikke var snakk om å kjøre hele turen uten stopp på veien og på kartet så jeg ut en liten by ved navn Tres Rios. Vi bestemte oss for å prøve og komme oss dit. Den ligger ovenfor Petropolis, en by jeg har besøkt utallige ganger, og nesten på grensa til en ny delstat Minas Gerais. Jeg er litt nervøs før avreise. Det er litt hard kjøring etter den motorveien i fjellet har jeg erfart. Jeg kjørte meg bort der engang, og jeg får håpe det er litt mindre trafikk der denne gangen. Jeg blir så stressa når lastebiler henger seg på støtfangereren, og det er mange av de etter hovedveien som går gjennom og forbi fjellbyene oppi der.

Pakkinga gjorde jeg på ca5minutter. Jeg kunne ikke ta med meg så mye på turen. Jeg kan ikke løfte noen særlig pga lyskebrokk jeg har dratt på meg. Jeg burde egentlig ordnet helsa før vi legger ut på en ferie, men det fant vi ut at vi ikke hadde tid til. Eller kona rettere sagt. Hvis jeg må ta en hasteoperasjon får jeg håpe det er tilgang på sykehus dit vi skal, noe jeg ikke har hatt tid til å sjekke.

Startet bilturen med magetrøbbel og kona begynte i tillegg å mase om mat. Vi hadde da rukket å komme til bensinstasjonen som ligger 400m unna huset vårt i iguaba Grande. Hun var sjåfør. Heldigvis hadde vi med frukt og jeg fikk i oppgave å mate henne på motorveien mens jeg satt livredd og mente hun burde følge med på veien.

Det første stoppet ble på Graal Oasis kjøpesenter. Sist gang var det julepynt her, nå byttet ut med noe annet mer passende. Naturen rundt var like fabelaktig som sist gang. Prisene rakk jeg ikke sjekke sist jeg var der, og det gjorde jeg nå. Kona tok verdens minste kaffekopp til en hinsides pris. Jeg sto over. Magetrøbbel fra før og altfor stive priser. Da holder jeg meg til litt vann jeg tok med på kjøreturen. Vi hoppet over middagen på stedet. Vi reiser på budsjett, et veldig stramt et. Vi dro videre. Vi kom sent av gårde og vi kom ikke frem til Trees Rios.

Pirai kom vi frem til. Byen hadde ingen av oss hørt om før avreise. Byen var ei lita sjarmerende fjellbygd. Jeg tror jeg spiste verdens beste burgere i Kidogao, en liten burgersjappe i sentrum. Ingen av oss hadde spist på evigheter. Hadde de stekt en grevling hadde sikkert den smakt godt også. Vi tuslet litt rundt i sentrum. Deilig å strekke beina etter en lang biltur. Jeg var litt bekymret for parkeringen. Skal man betale eller ikke. Vi spurte ei dame om det kosta noe og hun svarte stolt; «Det er gratis å parkere overalt i Pirai», med den stolteste stemmen jeg har hørt på lenge. Hyggelig med innbyggere som er stolte av byen sin. Byen var så ren. Ikke noe søppel noe sted. Jeg fikk ikke tatt noen særlige bilder. Altfor mørkt ute.

Det eneste fine bilde jeg fikk tatt av byen

Det var dyre overnattingssteder. Vi diskuterte å sove i bilen. Men jeg orka ikke. Hvorfor kona ville sove i framsetet i en liten bil skjønner jeg ikke. Hun har tross alt kjørt hele veien. Vi reiser på stramt budsjett og har i tillegg betalt en liten formue i bommer. Hele 3stykk måtte vi igjennom. Uansett, sove i bilen for å spare en slant ble uaktuelt.

Vi gleder oss ihvertfall til imorgen. Da skal vi utforske dette stedet litt nærmere. Først må vi bare finne et sovested…..

Vannveien til fots til en imponerende øy

Det ligger en øy i lagunen rett utenfor stranden som strekker seg gjennom den lille landsbyen Iguaba Grande. Jeg har gått forbi øya utallige ganger, men har aldri satt mine ben på den. Jeg har heller ingen tilgang på båt og lite visste jeg at det faktisk var mulig å bare spasere over dit pga det grunne vannet. Jeg fikk tilfeldigvis øye på en helt masse mennesker som gikk til øya en helg jeg tok meg en spasertur i området og bestemte meg med en gang at dette var en tur jeg også ville prøve.

Jeg dro det ut i det lengste. Jeg har hatt litt å gjøre i det siste, men en dag jeg var hjemme alene og kona i nabobyen tok jeg turen litt på impuls. Jeg bor ikke lange stykke unna så det var ikke lange gåturen til selve stranden i sentrum. Men ettersom jeg aldri har gått dit tidligere tok jeg turen uten mobil. Jeg ville finne ut hvor dypt vannet faktisk var før jeg gikk dit. Jeg er ikke villig til å risikere mobil og kamerautstyr for noen bilder.

Det var ingen andre der så jeg hadde ingen å gå etter. Stranden var helt tom for folk. Jeg var tidlig ute, i tillegg mitt i uka. Det er roligere her da. Ingen folk som drikker øl, ingen strandbarer åpne, ihvertfall ikke så tidlig på morgenen. Turen gikk greit, men vannet rakk meg opp til halsen. Vel fremme var det et imponerende lite sted. En oppmuret liten platting det var en liten religiøs statue på, sikkert derfor øya heter Ilha de Santa Rita, som noen hadde tatt seg tid til å bygge mitt på øya.

Øya var ikke av de største. Den var utrolig liten og det er ikke mange mennesker som får plass på den. Heldigvis sto jeg der alene og fikk hele turistattraksjonen for meg selv, bortsett fra selskap fra en del havfugler som fløy av gårde når jeg nærmet meg dem. Jeg gikk barbeint og var litt redd for å tråkke på de kaktusene som var der. Heldigvis klarte jeg enkelt å manøvrere meg forbi dem. Det var en pir som gikk ut i havet fra øya også. Den var laget av tynn plank av tre, men jeg måtte uansett gå til enden av piren. Jeg var noe redd for å tråkke gjennom treverket enkelte steder, spesielt der det knirket som verst, men det gikk helt fint. Det var faktisk fuglebæsjen som dekte de fleste plankene som plaget meg mest, kanskje slått av vinden som nesten blåste meg over ende.

Det var vindstille ved stranden, men det blåste mer lengre og lengre ut i lagunen jeg gikk, og øya var faktisk lengre unna land enn jeg først antok. Jeg la spesielt merke til den lange avstanden når jeg faktisk sto på øya å så veien jeg hadde tilbakelagt. Når sola skinte så jeg en grunnere vei enn jeg hadde tatt til øya så tilbaketuren gikk lettere. Vannet rakk meg ikke lengre enn opp til hofta. Jeg måtte jo da selvfølgelig ta turen en gang til senere på dagen sammen med mobilkameraet. Intet blogginnlegg uten bilder som det hetes.

En imponerende utsiktspost og ei livredd kone

Vi skal igjen tilbake til byen São Pedro da Aldeia. Der har vi vært mye i det siste. Det dukker opp nye steder på google maps hele tiden. Denne gangen skal vi til en bergtopp som ligger i byen. Jeg tror ikke den er av de høyeste, men det skal være et fint turområdet. Utsiktsposten heter Monte Moriá. Problemet med sånne turområder og spesielt turstier er at Google Maps har lett for å ikke finne frem. Vi har blitt villedet opptil flere ganger pga det digitale kartet. Vi får håpe vi finner frem denne gangen

Jeg og kona dro tidlig, mitt i uka. Faktisk på brullypsdagen vår. Det er 9år siden vi ble mann og kone. Tenk det. De årene har gått fort. Som utrykket sier; Tiden går fort i godt lag.

Til min store overraskelse gikk det en brolagt vei helt opp til toppen. Vi trengte ikke å gå i det hele tatt. Og den var uhyre enkel å finne igjen. Veien virka helt ny og det hadde for ikke lenge siden vært maskiner som har fikset opp stedet. Det var utrolig bratt opp, men ikke lange turen. Kona var overnervøs når jeg putra opp i første gir. Jeg merket det kriblet i magen selv, og ikke på den positive måten. Det er alltid i sånne settinger, når vi kommer opp i høyden, at nervene tar overhånd. Skjedde denne gangen også. Tok ikke lange tiden før kona fikk panikk og begynte å hyle. Jeg prøvde å holde meg kald og rolig. Det var tross alt jeg som satt bak rattet og guidet oss frem, i første gir. Vi nådde toppen til slutt og det var en flott parkering der. Det siste stykket opp gikk vi. Til det høyeste punktet var det jordvei og der turte jeg ikke ta bilen.

Vi ble lenge på toppen og tok utallige utsiktsbilder. For et vakkert sted. Området var såpass stort så jeg merket ikke noe til høydeskrekken min heller. Vel, nærmet jeg meg kanten på høydetoppen sto jeg ikke der så lenge. Det var veldig bratt visse steder. Det lukta utrolig godt der. Jeg vet ikke hvor lukta kom fra. Det måtte være noen blomster eller busker som ga fra seg en god lukt. Jeg så dog ingen. Kun kaktus. Og jeg er sikker på at de ikke lukter noe.

Kona hadde tatt med seg en hel kaffekanne. Vi bestemte oss for å bli der en stund. Internettdekning var det på toppen der også. Nesten som å sitte på en kafé, bare med sykt fin natur og god blomsterlukt. Heldigvis var det lite vind også. Høyder og sterk vind liker jeg ikke. Jeg må si byen São Pedro da Aldeia imponerer mer og mer, spesielt om man kommer seg litt ut av sentrum. Rart de ikke satser mer på turisme her. Hvis jeg blir kjent med flere steder kanskje jeg kan begynne å få turister her og jobbe som reiseguide? Utrolig hvordan man begynner å filosofere med en kaffekopp i høyden. For en dag.

Utforsking av et helt nytt sted i Sao Pedro da Aldeia

Nytt sted, nye muligheter er det vel et utrykk som lyder. Denne dagen ble brukt i nabobyen Sao Pedro. Jeg begynner å bli kjent i byen nå. Vi har vært der utallige ganger. Selv om sentrum av byen sannsynligvis ikke vinner en hederspris på hverken arkitektur eller infrastruktur, den er litt rotete å kjøre i, har byen fantastisk natur å tilby. Man må bare litt utenfor sentrum. Denne dagen dro vi til et sted som heter Praia dos Marinhos. Det skal være ei vakker strand med flotte omgivelser. Dit må jeg bare.

Vi kom litt sent av gårde. Det var Søndag og jeg måtte vente utålmodig på at kona skulle våkne. Vel, leste en artikkel om at kvinner trenger litt mere søvn så jeg unngikk å vekke henne. Gikk bare rastløst rundt i leiligheta og venta på vi kunne dra. Kriblet faktisk litt i magen. Denne dagen skal vi tilbringe i naturen, og brasiliansk natur imponerer så og si hver eneste gang.

36minutter tok turen med bil. Eller nøyaktig 24km unna leiligheta vår i Iguaba Grande. En perfekt kjøretur en søndagsmorgen. Lite trafikk også. De fleste ligger vel fyllesyke etter gårsdagen. Passer mer ypperlig. Da blir kjøreturen en sann glede.

En annen liten strand ved tuppen av en odde

Etter kartet å dømme skulle veien gå helt frem til stranda. Det stemte ikke. Det var privat eiendom. Men vakten slapp oss inn og det var tilrette lagt en flott sti som ledet oss gjennom et flott området. Utrolig vakkert. Stedvis på stien var det høye kaktuser og man hørte det raslet i gresset og i kvistene på bakken rett som det var. Sannsynligvis små øgler jeg ikke fikk på kameraet. Det finnes så mange av de i Brasil, i forskjellige varianter farger og størrelser. Flotte skapninger som er kjappe til beins. De liker ikke å bli tatt bilde av.

Jeg likte denne stranda vi passerte best. Her ble vi værende en stund før vi gikk videre.

Hele området lå på en odde som strekte seg ut i lagunen. Lagua Araruama huser mange naturperler og her var intet unntak. Det var noe lengre å gå en først antatt, men det var overskyet heldigvis. Vi tok med lite vann. Vi viste ikle at det ble en tursti vi måtte gå for å komme frem.

Det var en enorm farm jeg kanskje la mest merke til i området. Et stort palass. Jeg spurte kona om hun kunne tenkt seg å bo på et sånt sted. Helt klart, mente hun. Jeg vet dog ikke. Litt for avsidesliggende for meg. Litt for mange insekter også, for ikke å snakke om alle slangene som sikkert befinner seg her. Det valgte jeg å ikke tenke på da vi gikk videre.

Når vi endelig kom frem synes jeg ikke selve stranden var av de vakreste. Vi passerte vakrere strender på veien hit. Noen flotte bilder ble det før vi tok tilbaketuren. Vannet var kaldt så jeg hoppet over badinga. Kona også. Blåste fælt i tillegg. Stedet hadde sikkert imponert mer i sol og blå himmel.