Nytt sted, nye muligheter er det vel et utrykk som lyder. Denne dagen ble brukt i nabobyen Sao Pedro. Jeg begynner å bli kjent i byen nå. Vi har vært der utallige ganger. Selv om sentrum av byen sannsynligvis ikke vinner en hederspris på hverken arkitektur eller infrastruktur, den er litt rotete å kjøre i, har byen fantastisk natur å tilby. Man må bare litt utenfor sentrum. Denne dagen dro vi til et sted som heter Praia dos Marinhos. Det skal være ei vakker strand med flotte omgivelser. Dit må jeg bare.
Vi kom litt sent av gårde. Det var Søndag og jeg måtte vente utålmodig på at kona skulle våkne. Vel, leste en artikkel om at kvinner trenger litt mere søvn så jeg unngikk å vekke henne. Gikk bare rastløst rundt i leiligheta og venta på vi kunne dra. Kriblet faktisk litt i magen. Denne dagen skal vi tilbringe i naturen, og brasiliansk natur imponerer så og si hver eneste gang.
36minutter tok turen med bil. Eller nøyaktig 24km unna leiligheta vår i Iguaba Grande. En perfekt kjøretur en søndagsmorgen. Lite trafikk også. De fleste ligger vel fyllesyke etter gårsdagen. Passer mer ypperlig. Da blir kjøreturen en sann glede.
Etter kartet å dømme skulle veien gå helt frem til stranda. Det stemte ikke. Det var privat eiendom. Men vakten slapp oss inn og det var tilrette lagt en flott sti som ledet oss gjennom et flott området. Utrolig vakkert. Stedvis på stien var det høye kaktuser og man hørte det raslet i gresset og i kvistene på bakken rett som det var. Sannsynligvis små øgler jeg ikke fikk på kameraet. Det finnes så mange av de i Brasil, i forskjellige varianter farger og størrelser. Flotte skapninger som er kjappe til beins. De liker ikke å bli tatt bilde av.
Hele området lå på en odde som strekte seg ut i lagunen. Lagua Araruama huser mange naturperler og her var intet unntak. Det var noe lengre å gå en først antatt, men det var overskyet heldigvis. Vi tok med lite vann. Vi viste ikle at det ble en tursti vi måtte gå for å komme frem.
Det var en enorm farm jeg kanskje la mest merke til i området. Et stort palass. Jeg spurte kona om hun kunne tenkt seg å bo på et sånt sted. Helt klart, mente hun. Jeg vet dog ikke. Litt for avsidesliggende for meg. Litt for mange insekter også, for ikke å snakke om alle slangene som sikkert befinner seg her. Det valgte jeg å ikke tenke på da vi gikk videre.
Når vi endelig kom frem synes jeg ikke selve stranden var av de vakreste. Vi passerte vakrere strender på veien hit. Noen flotte bilder ble det før vi tok tilbaketuren. Vannet var kaldt så jeg hoppet over badinga. Kona også. Blåste fælt i tillegg. Stedet hadde sikkert imponert mer i sol og blå himmel.
Brasilbloggen 