Hotellet hadde frokost allikevel. Jeg måtte bare spørre i skranken hvor den ble servert. Jeg gjorde ikke det første natta. Da får jeg spise dobbelt så mye nå til konas forargelse. Jeg må tross alt ta igjen det tapte. Etter frokosten gikk vi ut.
Sentrum i Pirai er ikke av de største. Byen har ikke mer enn 29.802 innbyggere. Den er uansett sjarmerende. De fleste småbyer i delstaten Rio de Janeiro imponerer. Dette er en av de. Man føler seg trygg når man går her. Fjellbyer har ofte mye mindre kriminalitet enn byene som ligger på havnivå. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. På dette stedet går man ikke rundt og tviholder på lommeboka. Det er ingen som har stoppet meg og spurt om penger heller, og jeg har enda til gode å se en som bor på gata. Jeg dømmer ingen. Men jeg føler meg aldri helt trygg når de kommer bort og spørr om penger.
Mitt i byen i Pirai ligger det ei kirke på en høyde. De fleste kirker er bygd på det høyeste punktet i sentrum. Her var intet unntak. Den var ikke åpen, men jeg fikk tatt et par bilder allikevel og sa meg fornøyd med det. Jeg ble litt andpusten når jeg nærmest sprang opp kirketrappen for å forevige øyeblikkene på kameraet. Kona ble værende igjen nede på bakkenivå. Hun tenkte vel sitt. Hva får denne mannen til å stresse seg opp sånn? Bare for ei kirke?
Jeg klagde jo litt på hotellprisene i byen. Grunnen til de høye prisene var pga en motorsykkelfestival som foregikk i Pirai. Jeg har gått forbi noen skjeggete tatoverte bikere siden jeg kom hit. Jeg ble ikke noe redd eller urolig av den grunn. Snarere tvert imot. Jeg ble litt misunnelig. Jeg kan ikke legge an til skjegg pga elendig hårvekst. Jeg har heller ingen motorsykkel, men vi bestemte oss for å ta en tur til festivalen. Den lå et godt stykke unna sentrum. Det går ei vakker elv gjennom byen. Vi fulgte den og elva ledet oss til festivalområdet.
Vi var nok litt tidlig ute. Tror faktisk de fleste av deltagerne fortsatt sov. Lite liv med andre ord. De hadde sikkert festet hardt dagen før.
Det var noen boder der. Kun det. Men jeg så ingen som solgte noe særlig enda. Jeg la mest merke til et par gamle varebiler som var bygd om til bobiler. De er så flotte og jeg har alltid hatt lyst på en. Vi gikk litt bort der det var øde. Festivalområdet var stort. Både jeg og kona sovna på gressplenen. En liten powernap i sola.
Vi gikk hele veien tilbake til byen. Hadde en liten diskusjon med kona. Hun ville ta en taxi tilbake. Ikke pokker. Reiser man på budsjett får man oppføre seg deretter. Det var så fint vær å gå i også. Klærne mine ble våte av svette på tilbaketuren. Vi stoppet innom en bensinstasjon og kjøpte et par store vannflasker. Skal si de gikk ned fort.
Sentrum i Pirai er ikke av de største, men det ligger en flott park i den. Vi satte oss godt til rette på en av benkene i parken mens vi diskuterte hvor vi skulle ta dagens middag. Den inntok vi ved en liten sjarmerende restaurant ved siden av elva som går gjennom byen. Fyren som tok oss imot, en snakkesalig litt eldre herremann, kunne virkelig kokkelere. Restaurantens navn var Cantim de Minas. Stikk innom der hvis dere er i området
Brasilbloggen 