Det ligger en øy i lagunen rett utenfor stranden som strekker seg gjennom den lille landsbyen Iguaba Grande. Jeg har gått forbi øya utallige ganger, men har aldri satt mine ben på den. Jeg har heller ingen tilgang på båt og lite visste jeg at det faktisk var mulig å bare spasere over dit pga det grunne vannet. Jeg fikk tilfeldigvis øye på en helt masse mennesker som gikk til øya en helg jeg tok meg en spasertur i området og bestemte meg med en gang at dette var en tur jeg også ville prøve.
Jeg dro det ut i det lengste. Jeg har hatt litt å gjøre i det siste, men en dag jeg var hjemme alene og kona i nabobyen tok jeg turen litt på impuls. Jeg bor ikke lange stykke unna så det var ikke lange gåturen til selve stranden i sentrum. Men ettersom jeg aldri har gått dit tidligere tok jeg turen uten mobil. Jeg ville finne ut hvor dypt vannet faktisk var før jeg gikk dit. Jeg er ikke villig til å risikere mobil og kamerautstyr for noen bilder.
Det var ingen andre der så jeg hadde ingen å gå etter. Stranden var helt tom for folk. Jeg var tidlig ute, i tillegg mitt i uka. Det er roligere her da. Ingen folk som drikker øl, ingen strandbarer åpne, ihvertfall ikke så tidlig på morgenen. Turen gikk greit, men vannet rakk meg opp til halsen. Vel fremme var det et imponerende lite sted. En oppmuret liten platting det var en liten religiøs statue på, sikkert derfor øya heter Ilha de Santa Rita, som noen hadde tatt seg tid til å bygge mitt på øya.
Øya var ikke av de største. Den var utrolig liten og det er ikke mange mennesker som får plass på den. Heldigvis sto jeg der alene og fikk hele turistattraksjonen for meg selv, bortsett fra selskap fra en del havfugler som fløy av gårde når jeg nærmet meg dem. Jeg gikk barbeint og var litt redd for å tråkke på de kaktusene som var der. Heldigvis klarte jeg enkelt å manøvrere meg forbi dem. Det var en pir som gikk ut i havet fra øya også. Den var laget av tynn plank av tre, men jeg måtte uansett gå til enden av piren. Jeg var noe redd for å tråkke gjennom treverket enkelte steder, spesielt der det knirket som verst, men det gikk helt fint. Det var faktisk fuglebæsjen som dekte de fleste plankene som plaget meg mest, kanskje slått av vinden som nesten blåste meg over ende.
Det var vindstille ved stranden, men det blåste mer lengre og lengre ut i lagunen jeg gikk, og øya var faktisk lengre unna land enn jeg først antok. Jeg la spesielt merke til den lange avstanden når jeg faktisk sto på øya å så veien jeg hadde tilbakelagt. Når sola skinte så jeg en grunnere vei enn jeg hadde tatt til øya så tilbaketuren gikk lettere. Vannet rakk meg ikke lengre enn opp til hofta. Jeg måtte jo da selvfølgelig ta turen en gang til senere på dagen sammen med mobilkameraet. Intet blogginnlegg uten bilder som det hetes.
Brasilbloggen 