Vi fikk en god start på denne dagen også selv om kona sov noe lengre en meg. Litt kjedelig å våkne først hver morgen, men når sola skinner og man våkner til fuglesang så spiller det ingen rolle. Vi dro til sentrum med første buss og ved siden av busstasjonen fikk vi øye på en markedsplass som solgte økologisk mat og diverse frukter. Det var levende dyr i bur også, som kalkuner,høner og ender. Vet ikke om dyrene var tilsalgs eller om det var eggene fra dyrene de solgte.
Synes fjærkre er så gøye skapninger og hvis jeg noen gang skaffer meg et lite småbruk nedi her i Brasil er det de første dyrene jeg skal skaffe meg. Det er en liten drøm jeg har hatt lenge, selv om det finnes litt for mange giftige slanger og krypdyr på landsbygda. Jeg kjøpte og spiste kakaofrukt for første gang som de også solgte inne på stedet. Jeg visste ikke at kakao opprinnelig var frukt som vokser på trær, og jeg trodde ikke på fyren som solgte meg frukten før jeg slo det opp på wikipedia. Med tanke på hvor godt kakao smaker smakte kakaofrukten det motsatte.
Jeg orket ikke å spise så mye av den bitre frukten. Jeg sa selvfølgelig ikke det til mannen som solgte meg den og som ga meg en prøvesmak. Jeg smilte og sa det smakte fantastisk og kjøpte en frukt for høflighetens sin skyld. En hvit løgn skader ingen og frukten gikk rett i søppelkassen når jeg kom hjem.
Vi var så heldige at eieren av gjestgiveriet vi bor på lånte bort gratis sykler til oss. Sånt setter vi selvfølgelig pris på. Da kan vi spare litt i Taxi og Uberutgifter, noe som vi allerde har erfart er fryktelig dyrt. Paraty er definitivt ikke en billig by, men den har virkelig imponert til nå. Vi hadde en dag på stranden i går så denne dagen bestemte jeg og min kone for å tilbringe i fjellet. Det er mange fjell og fossefall i denne vakre byen og etter noen reisetips fra befolkningen dro vi til et sted som het Poço de Tarzan eller Tarzans brønn på norsk. Det var overskyet denne dagen også, men fortsatt varmt i været og perfekt temperatur for en sykkeltur. Det tok ikke så altfor lang tid på sykkelsetet før vi tok vår første pause. Vi fant et lunt og rolig sted ved elven som gikk ved siden av fjellveien som etter noen km skulle guide oss opp og frem til nabolaget Penha der Poço de Tarzan lå.
Den blå sekken er fylt opp med bl.a 3 liter vann og en smart tlf. Man skal jo ta bilder på turen ogsåGår helt klart ann å slappe av her. Fjellene i bakgrunnen er reisemålet vårt
Det var enkelt å finne sitteplasser ved elva som var fylt opp med hundrevis av tørre steiner. Jeg og kona fant en hver der vi satt og snakket litt,drakk vann og slappet av. Det manglet fortsatt litt over 3km før vi var fremme og veien gikk i rett oppoverbakke. Når vi hadde samlet nok krefter dro vi videre og veien var fin å sykle etter. Asfalt som gjorde det forholdsvis greit å tråkke seg oppover den svingete veien, og selv om bilistene kjørte litt vel fort fra begge retninger, noe som alle de hjulkapslene som lå etter krøftene vitnet til var dette en utrolig behagelig tur. Vi kom frem til et annet interessant sted på veien opp. Nemlig ei gammel hengebru tatt rett utifra en spillefilm.
Både jeg og kona krysset brua selv om hun gikk først. Den svaiet veldig når jeg gikk over den og når jeg attpåtil trådde på en løs planke følte jeg meg ganske livredd der jeg sto høyt over bakken å så ned. Det var en restaurant på andre siden, men den var stengt. Like greit egentlig. Jeg mistet all matlyst av nær døden opplevelsen jeg nettopp opplevde. Vi passerte mange andre vakre steder på ferden opp til nabolaget Penha også. Naturen her er imponerende selv om svetten silte nedover kroppen for hvert sykkeltråkk jeg tok. Vel fremme på toppen var det flust med barer og restauranter som serverte de andre turistene som også hadde tatt turen. De fleste kom med bil eller turistguider som kjørte de rundt i store terrengbiler. Jeg så ikke mange på sykkel vel fremme på toppen.
Det var utrolig vakkert på toppen av fjellet og jeg fikk tatt bilde av ei vakker kirke og fjellene rundt. Resten av bygningene på stedet holdt en lav standard som er ganske normalt på mange steder i Brasil, men de duger til å servere mat og drikke fra så da gjør de nytten sin. Var lett å finne igjen stien som ledet oss inn i jungelen for å finne Poço de Tarzan, og det tok ikke lengre en 10minutter så var vi fremme. Vi gikk forbi andre vakre turiststeder på den korte turen også.
En naturlig vannsklie
Det ene stedet var det en naturlig vannsklie laget av moderjord selv. Folk kastet seg nedover den glatte steinen til full jubel fra de andre som sto spent og ventet i bunnen av sklien. De filmet og tok bilder med mobilene sine. De var ikke gamle de som tappert sklidde nedover steinen, og de som gjorde de beste triksene som f.eks skli hele veien stående uten å falle fikk selvfølgelig den høyeste applausen. Jeg og kona gikk videre og endelig kom vi frem til Poço de Tarzan, men synes den var veldig grunn. Hengebrua som gikk over stedet som førte til restauranten på andre siden var mer imponerende.
Hengebrua over Tarzans brønn
Jeg testet badevannet også, men det var bikkjekaldt. Kanskje derfor stedet er oppkaldt etter Tarzan? Man må være skikkelig barsk og tøff for å bade der. Vi var ikke der så lenge før vi dro tilbake igjen. Veien ned fjellet gikk unna på utrolig kort tid, men det er lenge siden jeg har vært så redd på et sykkelsete også. Veien var svingete og det var utrolig bratt ned, og selv om jeg holdt inne både fram og bakbrems samtidig gikk det altfor fort pga dårlige bremser som konrinuerlig lagde en forferdelig pipe/skrapelyd. Jeg måtte faktisk bruke beinet noenganger for å bremse. Jeg la nok igjen noe svidd gummi fra slippersene mine på veien. Vel nede stoppet vi på spisestedet Puro Sabor og bestilte mat. Utrolig god mat med drikke for 2personer som kom på 42real. Stikk innom der hvis dere selv er på sykkeltur i Paraty, men husk og sjekk bremsene før avreise.
Denne kvelden brukte jeg og kona i Paraty sentrum, og byen er delt inn i 2 deler. En moderne del som er bygd etter dagens standard og en gammel del som ble bygd for mange år siden. På den tiden gamle delen var bygd hadde de ikke kloakksystem så de gjorde bare fra seg i ei bøtte. Bøtta tømte de bare i midten av gaten og når tidevannet kom renset havet gaten naturlig. Veldig rart å gå rundt her og tråkke på disse steinene som gaten er laget av å tenke på at for mange nok år siden fløt det av avføring her. Heldigvis har de et bedre kloakksystem idag ellers hadde jeg nok ikke tatt turen hit.
Ei gate i gamlebyen
Jeg ble overrasket hvor mange gater, kriker og kroker gamlebyen inneholdt. Det virket til tider at jeg gikk rundt i en labyrint omringet av hvite eldgamle vakre bygg, og jeg klarte ikke å slutte og gå rundt for å finne ut av hva som befant seg rundt neste sving. Jeg ble fryktelig sliten under beina av å gå sånn. De naturlige steinene i gaten, som alle hadde forskjellige fasonger, var tunge å gå på selv om de var støpt i betong og holdt seg rolige.
Gamlebyen idag er gjort om til en turistattraksjon og turister var det mange av der. Folk brydde seg lite om koronaviruset, men gikk rundt og nøyt arkitekturen der de gikk rundt og tok bilder av stedet. Butikker og restauranter var det et flust av så til de som vil bruke penger på shopping må dette være en ideel plass. Det er fortsatt folk som bor i leilighet der den dag i dag, men det må være utrolig slitsomt når turister går forbi vinduene og døra som ligger rett ved siden av de berømte gatene. De fleste av dem hadde vinduene lukket noe som må bli utrolig varmt etterhvert. Jeg tipper de få som hadde vinduene åpne fikk mange turister som tittet inn hodene sine i løpet av dagen som lurte på hva som var inne i bygget. Jeg var selv en av dem, men beboeren merket ikke noe ettersom han så på tv.
Etter en stund gange fant vi en hyggelig liten kafe som jeg og kona tok hver vår kaffekopp. Det var utrolig godt å sette seg ned å hvile litt. Man blir ganske sliten når man går rundt sånn. Mannen som eide kafeen kjente godt til byen vi tilhører også, Buzios. Han kjente en person der som drev en kafe som hadde samme navn som hans sted.
Når det begynte å mørkne ble stedet enda mer sjarmerende og den vakre kirka jeg gikk forbi måtte jeg selvfølgelig forevige med mange bilder. Gatene der de serverte mat og alkohol ble det plutselig mer liv i også. Vet ikke om det var kvelden eller ølserveringen som gjorde det. Kanskje et blanding av begge. Da man spaserer rundt i gamledelen trenger man ikke bekymre seg for å bli påkjørt. Det er ikke lov å kjøre bil der.
Det ble ikke noe drikkevarer på oss denne kvelden. Det er så mye annet man kan gjøre i en ny by man besøker så det kan vi ta når vi er tilbake fra ferien. Vi tok ganske tidlig kvelden. Vi hadde lagt gode planer for dagen etter. Da skal vi ta en lang sykkeltur.
Vi fikk en veldig god start på morgenen både jeg og kona den første dagen i Paraty. Vi sovnet tidlig dagen før og begge våknet uthvilte og eventyrlystne. Vi stakk ut av gjestgiveriet og gikk hele veien til sentrum opplagte og med mye energi. Gjestgiveriet vi overnatter på ligger ikke mer en 4km unna bykjernen, men det er fortsatt et godt stykke for en latsabb på 100kg som liker seg best i sofakroken, så sant jeg ikke er på reisefot vel og merke. Vi fikk noen reisetips fra noen tilfeldige folk vi møtte som mente vi måtte stikke til en flott restaurant litt vekke fra byen med en fabelaktig utsikt. Vi tok en uber og dro dit og vi ble ikke skuffet.
Utsikten var helt fabelaktig. Maten de serverte ga mersmak også, men direkte billig var den ikke. Man betaler nok litt for utsikten noe jeg pent var villig til å gjøre. Dette stedet var imponerende. Det eneste som ødela noe var at det var litt tåket og overskyet som hindret meg i å ta noen skikkelige utsiktsbilder. Det har ingenting med stedet å gjøre. Været styrer ingen. Familien som drev stedet hadde små barn også. Noe jeg synes var rart. Må være skummelt å oppfostre barn på en fjellklippe som går rett ned uten form for sikring.
Etter maten tok vi veien ned fra restauranten som var en opplevelse å gå i seg selv. Målet var å finne ei strand som skulle ligge litt over en km unna. Det tok ikke lange stunden før vi var fremme. Gå i nedoverbakke går fryktelig lett og når vi også fikk følge av en sjarmerende gatehund og vegetasjonen var dekt med både bambus og andre vakre tresorter kunne jeg fint ha gått et godt stykke til selv om jeg merket det litt i beina. Det var ganske bratt nedover fjellveien.
Bambus på begge sider av veien på veien ned til stranden
Den første stranden vi kom frem til het Praia Grande. Både jeg og kona synes ikke den var så imponerende. Litt møkkete og det var parkert masse båter overalt. Ikke var stranden noe stor heller. Praia Grande betyr tross alt stor strand. Denne hadde nok skrøtet på seg litt på størrelsen. Sjekk bilde og døm selv.
Praia Grande som egentlig ikke var noe stor.
Vi fikk et godt reisetips når vi sto på stranden av noen fulle sjømenn at vi måtte stikke til nabostranden som var flottere å se på. For å komme dit måtte vi gjennom en krattskog. Stien og jungelen ga et eventyrlig preg over stedet som ikke var lengre en 300m.
Selv om stranden var liten når vi kom frem hadde de fulle sjømennene rett. Stranden var imponerende vakker og vannet var utrolig varmt. Litt bortgjemt med en egen sti for å komme til. Flotte steiner og dekt av fjell og naturvekster som banantrær og palmetrær. Kanskje det er noe i uttrykket «fulle folk lyver aldri?».
Kanskje en av de vakreste strender jeg har sett til nåHer er det lett å slappe av.
Tok ikke lange stunden før jeg hoppet uti og det varme vannet var som balsam for sjelen etter en lang dags gange. Både jeg og kona sovnet på stranden etter en dukkert og når vi våknet opp fra havets bris og lyden av bølger som slo mot stranden tok vi første uber hjem. Småbyen Paraty imponerer.
Da reiser jeg og kona atter en gang ut på tur. Denne gangen til strandbyen Paraty. Vi har lest en del om byen og den ligger på listen over en av de beste feriedestinasjonene i Brasil for de som liker hav og strand. Det skal visst være noen vakre fjell og fossefall der også så vi er begge spente på hva som venter oss. Byen har 35000 innbyggere og gjestgiveriet Beija Flor booket vi i forveien. 450 reais for 6 netter må kalles et røverkjøp. Vi fikk rabatt fordi vi kontaktet eier og avtalte pris istedenfor å booke over internett. Kontakte eieren direkte er en smart måte å spare penger på. De gir ofte en del i rabatt. Småbyen ligger i delstaten Rio de Janeiro, men fortsatt et godt stykke unna der vi bor.
Bilde tatt fra bussholdeplassen i Rio.
Vi bestemte oss å ta buss denne gangen ettersom vi må gjennom storbyen Rio de Janeiro. Vi dro 08.00 på morgenen fra Buzios og var på bussholdeplassen i Rio ved 10.00 tiden. Neste buss gikk ikke før 16.00 til Paraty så det ble noen timers venting. Vi dro nok altfor tidlig fra buzios og vi angret begge bittert på at vi ikke tok en senere buss fra der vi bor. Når bussen endelig kom hadde han som solgte billettene gitt oss feil billetter og avreisen fra Rio var ikke før dagen etter. Vi hadde 5minutter på å løpe inn til billettluka for å skifte billett og vi rakk det med ca 1minutts margin. Med riktig billett slapp bussjåføren oss på bussen og vi var endelig på vei til Paraty.
Bildet fra Paraty bussholdeplassen. Endelig fremme
Etter nesten 5 timers busstur var vi fremme og det var utrolig godt å strekke på beina. Vi praiet den første taxien vi så og kom endelig frem til gjestgiveriet. Et vakkert og sjarmerende sted og vi ble godt tatt imot av hun som eier stedet. Overnattingstedet lå 4 km vekke fra sentrum, men det var ikke noe problem så lenge gjestgiveriet leier ut sykler for 20 real per dag. Dette overnattingsstedet likte vi begge.
Vi fikk ikke sett noe særlig til byen første kvelden. Det ble altfor sent og vi var begge slitne etter den lange bussturen med all ventingen. Vi gikk begge tidlig til sengs for å gripe neste dag.
Svigerforeldrene mine bor i utkanten av Sao Pedro, en by jeg har skrevet om flere ganger. De siste dagene har det kommet forferdelig mye regn, og regn på landsbygda kan ofte gi fryktelig mye jobb. Hele huset de bodde i ble oversvømt av regnvann og ettersom mange av veiene er jordveier dro vannet med seg masse gjørme inn i huset og rundt resten av eiendommen. I sånne tilfeller er det greit med en storfamilie så alle kan hjelpe til å ta i et tak. Dugnadsånden lenge leve.
Etter oppryddingen ble det en tur ut i gaten. Jeg bodde i denne bydelen en periode for lenge siden og har mange gode minner herifra. Miljøet har blitt litt hardere de siste 10årene. Nå har det blitt mer narkotika i gatene og drap skjer oftere en før. De stenger skolene også i perioder så bander skal gjøre opp hva de nå krangler om. Man blir også tvingt til å velge internettleverandør som de kriminelle bestemmer. De skal jo sikkert ha sin del av kaka. Kjedelig at det har blitt sånn når jeg har så gode minner om stedet. Prisene her er jo billigere en mange andre steder. En stor øl her koster 4real.
Etter all jobbinga måtte det mat til. Frango assado, helstekt kylling er grei mat etter en dugnadsånd. Kylling med tilbehør som var nok til 6 personer kom på ca 150kr, med ei stor brusflaske. Som nevnt er det billig her. Jeg fikk streng beskjed av eieren av stedet at hun ikke skulle være med på bilde. Hun likte ikke sosiale medier og å bli tatt bilde av. Jeg synes det var rart. Det var ei flott dame. Hyggelig var hun også.
Startet dagen i dag med å stikke ut i hagen for å hente meg noen forfriskende kokosnøtter. Jeg plantet 2 trær i hagen for en del år tilbake, men det var kun det ene treet som overlevede. Til gjengjeld gir det meg mange kokosnøtter også, selv om det tar litt tid mellom hver gang jeg kan plukke de. Jeg ble litt lurt når jeg kjøpte treet. Jeg kjøpte egentlig et tre som ikke skulle bli høyere en 3meter, men dette er nok høyere en det allerede. For sent å klage nå, men problemet er at høyere treet blir, vanskeligere blir det å få tak i den herlige frukten. Jeg er ganske sikker på at det er ingenting som er en bedre kur mot fyllesyke enn et par glass med kokosvann. Folk sier ihvertfall det til meg. Jeg synes egentlig bare søvn hjelper, eller bare unngå å drikke i det hele tatt.
Det er ikke lett å åpne disse kokosnøttene, og det tar litt øvelse. Dere husker kanskje Tom Hanks i Cast Away når han prøvde og åpne denne forfriskende frukten. Det var omtrent sånn for meg første gangen også, men heldigvis har jeg fått litt trening og det går litt lettere idag. Man kan også kjøpe kokosnøttvann på gata i Brasil, men det er litt mer stas å plukke den selv. Det er også mange som serverer kokosnøtter på strendene med alkohol, som en drink, eller man kan kjøpe de rett fra lastebilen som kommer med fruktene. Hvis du skal bestille deg denne frukten er det viktig at du uttaler det noenlunde riktig. Du må si Coco sakte. Sier du det for fort betyr det møkk, noen en kamerat av meg gjorde mens selgerne lo seg ihjel. Ordene skrives nesten likt også : coco = kokosnøtt , cocô = møkk. Ganske forvirrende, men det går seg til.
Man kan også åpne kokosnøtten å spise det hvite fruktkjøttet som ligger på innsiden av skallet. Jeg synes det blir litt mye jobb, og ikke synes jeg det er like godt som selve kokosnøttvannet så det gidder jeg ikke bruke tiden på. Selve skallet kaster jeg tilbake på min egen avfallsplass i hagen. Det blir til fin matjord tilslutt for den som har tid til å vente. Ha en fin helg lesere.
Jeg og kona tok bilen og dro til den flotte strandbyen Cabo Frio og brukte kvelden der. Vi startet kvelden med et par hamburgere før vi gikk videre ned til stranden en tur. Det var mange folk der til å være sent på kvelden, men det var også 26grader i lufta så mange ville kanskje avkjøle seg litt. Det er ofte kald vind på Praia do Forte, strandens navn, og det er et flott sted å ta seg kveldsturer og kanskje en dukkert på. Jeg synes vannet ofte er litt for kaldt så jeg holdt meg på land med min bedre halvdel. Jeg kjente det lukta marihuana her og der uten at jeg skal dømme noen. Mange strandbomser liker å røyke og hvem er jeg til å dømme. Jeg synes faktisk røyken fra marihuana lukter utrolig godt, selv om jeg holder meg unna planten selv.
Vi gikk også forbi et enormt strandslott. Det finnes mange kunstnere som lager fantastiske sandslott og man betaler selvfølgelig noen kroner for å ta et bilde. Skjønner ikke hvordan folk klarer å bygge sånne flotte ting av noen sandkorn. Jeg klarer knapt å skrive navnet mitt i sanden. Det var virkelig liv ute denne kvelden og det var ikke engang helg. Strand og gateselgere overalt. Turistene har definitivt kommet til byen noe som er bra for menneskene som livnærer seg på turismen her. De har sikkert hatt det tøft mange av dem under denne koronapandemien.
Vi gikk til en park som var full av boder og telt. Sist vi var her var alt tomt, nå er det fult av folk overalt. Bildene blir ikke så gode i mørket selv om smarttelefonen jeg kjøpte bare er noen måneder gammel. Litt skuffende egentlig, men jeg får oppgradere til en bedre en om en stund. Den tar ihvertfall greie bilder på dagtid. Vi gikk rundt mellom boder og telt der det ble solgt alt fra mat, drikke og en haug med andre ting som jeg sannsynligvis aldri vil få bruk for i huset. Det er gøy å titte, men vi kjøpte ikke så mye denne dagen. Bare noen vannflasker før vi gikk videre. Det går med en del vann når man går rundt sånn. En kald øl hadde kanskje smakt bedre, men den får jeg ha til gode. Det er mange som går rundt med en ølboks i hånda nedi Brasil. Her kommer ikke politiet og heller ut ølet ditt om du drikker åpent på gaten sånn som ofte skjer hjemme i Norge.
Vi gikk til en annen park også, et stykke unna. Vi kjørte forbi der på vei til byen og vi så de hadde telt fullstappet av bøker. Da måtte vi dit. Man kan finne mange boksskatter på sånne steder, men utvalget var ikke så bra idag. Kanskje vi kom litt sent. Det var mange billigbøker som vanlige bokhandlere tar en blodpris for. Skal man kjøpe bøker er det på sånne steder man burde gå. Her var den dyreste boka 10 real.
Jeg har fortsatt en bok jeg skal lese ut før jeg kjøper flere, så kanskje jeg kjøper noen neste gang. Alle bøkene er selvfølgelig på portugisisk. Lese er en av flere metoder man kan forbedre språket på, selv om jeg i det siste har foretrukket Netflix dubbet på portugisisk.
Denne dagen byttet vi ut fisking i havet til fisking i ferskvann. Det var som vanlig meg og svigermor som var på tur. Kona ble hjemme. Hun er som nevnt i tidligere innlegg totalt uinteressert i fisking. Denne gangen før vi dro hadde jeg stor tro på fisk ettersom jeg har fiska i ferskvann mer enn en gang hjemme i Norge. Problemet var jo selvfølgelig at disse brasilianerne hadde sin egen måte å fiske på i ferskvann også. De brukte bl.a ikke vanlig fiskestang. Den ble laget på veien dit av bambus som vokser på de fleste plasser her i Brasil. Snelle hadde man heller ikke bruk for, eller mark for den saks skyld. Vi brukte kun kylling som agn, hovedsakelig fordi det er umulig å finne mark her. Sikkert pga varmen. Jeg prøvde å finne meitemark i hagen ettersom jeg har fylt opp med både matrester og hestemøkk i en egen haug der, til ingen nytte. Stedet var knusktørt og det var ingen antydning til hverken mark eller noe som helst annet der av levende liv. Det har jo heller ikke regnet på en god stund så får håpe det kommer noen dager med regnvær snart.
Vi tok bilen til fiskestedet og jeg var sjåføren. Jeg har egentlig ikke lov til å kjøre bil nedi her mer. Det norske førerkortet er bare gyldig de første 6 månedene, men når fiskelysten overgår sunn fornuft endte jeg opp med å ta bilen uansett. Vi fant igjen stedet ganske rask. Et lite fisketjern i nabolaget Geriba som ligger i byen Buzios der vi bor. Jeg skrev en liten artikkel om nabolaget Geriba for lenge siden. Her er linken for de som vil lese : https://brasilbloggen.com/2020/10/23/geribaarmacao-dos-buzios/
Det var et vakkert lite tjern med og det var mange flotte brasilianske hus rundt vannet også. Det var ingen der vi var, kun en parkeringsplass og en del siv og gress. Det var også en annen fisker der, men han fisket med vanlig snelle og stang. Jeg så ingen fisk ved siden av han så kanskje utstyret ikke har alt og si. Det var ikke den beste dagen å dra etter fisken. Det blåste noe forferdelig når vi kom frem, uten at det stoppet oss fra å ta noen kast med bambusstengene våres. Solstoler hadde jeg også tilfeldigvis med meg baki bilen så sitteplasser var ikke noe problem. Den eneste fiskeren jeg så rundt vannet dro forholdsvis tidlig. Han ga nok opp pga den sterke vinden. Jeg og svigermor ga ikke opp så lett og vi ble værende en god stund. Vinden ble verre utover dagen og tilslutt måtte vi også gi opp og vende snuta hjem. Det ble ikke en eneste fisk heller, men det var nok ikke bambusstengene sin feil. Det var nok den sterke vinden. Vi bestemte oss for å ta turen til samme sted en annen gang, men da får vi se an været litt bedre før vi drar.
Jeg har ikke bevisst plantet disse papayatrærne jeg har i hagen. Jeg har bare kastet ut litt matrester og tydeligvis var det nok noen papayaskall og frø som ble med i matavfallet som endte i den lille hageflekken jeg har plantet hovedsakelig banantrær. Problemet er at ingen av trærne som vokser pent og pyntelig etter hverandre mot muren gir fra seg noen som helst frukter. Da synes jeg litt av poenget å ha trærne er bortkastet, selv om de er flotte å se på og gir litt liv til en ellers så ganske trist hage. Jeg synes det er litt rart at de har vokset så mye på veldig kort tid og jeg har heller ikke vannet noen av buskene jeg har. De klarer seg godt med vannet de selv finner i jorda. Det kan da ikke være mye vann de trenger heller, det er utrolig varmt her på denne tiden. Gresset har til og med visnet noen steder på plenen, noe som skjer ofte i sommerhalvåret. Det kvikner til når regnet kommer uansett så det tar jeg helt med ro. Problemet med disse papayatrærne er at de ikke gir noen som helst frukter, og jeg fikk beskjed av en gartner at det er fordi det finnes 2 typer trær, maskuline og feminine. Det er bare de feminine som gir frukter, de maskuline gir deg ingenting. Jeg fikk også beskjed at den ene halvparten av papayafrukten har maskuline frø, og den andre har feminine. Tydeligvis er det vist bare maskuline frø som har fulgt med matavfallet, noe som er litt bittert. Jeg velger uansett å ikke fjerne de. De gir ifra seg en flott grønnfarge og det skaper da noe liv i hagen.
Jeg har ihvertfall et lite feminint tre i hagen som til nå har gitt meg en liten umoden papayafrukt. Jeg synes treet vokser mye saktere, men kanskje jorda der er noe dårligere. Det er for sent å flytte treet nå så jeg får bare takke meg med den ene frukten den gir å satse på den gir meg mer i fremtiden.
Jeg har også plantet 2 nye banantrær i hagen, men det var bare den ene som overlevde. Jeg ga de nok vann den første uka de trenger det, men den ene ble plantet der jeg har kastet mye hestemøkk. Hestemøkka har nok ødelagt røttene til den ene fordi den var altfor fersk. Hestemøkka skal som kjent brenne fra seg en stund før man skal bruke den som hagegjødsel og det tok jeg meg ikke tid til. Jeg får plante en ny en senere. Jeg har nok banantrær å ta av ettersom de sprer seg veldig fort.
Brasilrundt 