Det er deilig å være norsk i Danmark er vel et kjent uttrykk, men tror nok vi som befinner oss i Brasil lever godt også. Denne dagen måtte jeg være privatsjåfør for konas lillesøster Ketty. Det er en hyggelig oppgave egentlig, selv om førerkortet mitt ikke er gyldig lengre. Jeg har aldri vært borti noen bilulykker og er heller ikke kjent for å være så tung på gasspedalen så jeg har kjørt skadefritt mer eller mindre siden jeg tok førerkortet for ca 20år siden.
Etter noen småærend dro vi til sentrum av Buzios. Det var dårlig vær fra morgenen av, men fortsatt 25varmegrader. Været snudde utover dagen og når sola kom frem krøp gradestokken opp mot 30 varmegrader. Vi stakk til en liten flott kafeteria med navn Maria Maria Cafe, og selv om hun som tok imot vår bestilling snakket spansk hadde jeg ikke noe problemer med å bestille vann og en kaffe. Portugisisk og spansk har mange likheter og jeg forstår mye av det sistnevnte språk også. Det jeg liker best med å tilbringe tid med konas lillesøster er at hun alltid er i godt humør og at hun ikke snakker et ord engelsk. Det betyr at alt går på portugisisk, og hun retter ofte på feil når jeg bøyer et verd galt eller kommer med en merkelig uttalelse. Jeg spørr ofte om grammatikken i språket også. Hun har nærmest blitt min private språklærer der hun forklarer om verb, og om han og hunkjønnsord. Hun blir heller ikke oppgitt om jeg bruker litt for lang tid på å skjønne noe. Imotsetning til min kone som har tålmodighet som varer omtrent 20sekunder. Lønnen får hun i iskrem og acai. Disse tenåringene er glad i søtsaker, men det blir en billig språklærer for min del.
Flott gangvei som leder deg trygt frem ved siden av den vakre stranden
Etter en lang stund på kafeterian vi ble sittende på i flere timer, mest fordi de hadde internett der stakk vi videre. Stranden som ligger etter sentrum er alltid vakker å se på. Spesielt når sola er oppe. Jeg har fortsatt ikke fått med meg hva stranden heter, men den blir ikke noe mindre vakker å se på av den grunn. Det ble dog ingen bading denne dagen. Jeg så ikke så mange andre som badet heller.
Piren som går ut i havet omkranset av flott natur
Vi stakk til den flotte piren som ligger i sentrum og vi gikk i enden av den som strekker seg mange meter ut i havet. Det var faktisk satt opp benker man kunne slappe av på. Det ble bare til at vi tok noen bilder. Vi hadde vår interne fotokonkurranse som vi ofte bruker å ha, og denne gangen var det Ketty som vant. Vel unt vel og merke. Hun tar flottere bilder med en mobil som koster mindre enn min. Det eneste som trakk litt ned var den sterke eimen av marijuanalukt som i perioder trengte seg opp i nesa. Det er mange som røyker sånt mange steder i byen, uten at jeg bryr meg så mye om det. Jeg føler livet er best om jeg ikke henger meg oppi så mye hva andre folk gjør.
Jeg har fått noen spørsmål om hvordan det er å bli syk i Brasil. Jeg kan skrive en liten artikkel om dette temaet. For en liten stund siden ble jeg nettopp det. Det startet smått med smerter i ryggen, og ettersom jeg har trent en del tidligere og har hatt lignende symptomer før, trodde jeg det bare var en senebetennelse eller en hoven muskel jeg hadde trøbbel med. Jeg kjøpte noen reseptfrie smertestillende på nærmeste apotek og fortsatte livet som ingenting hadde skjedd. Smertene ga seg med en gang og jeg fikk atter engang sove på nettene.
Smertene ble nesten borte etterhvert etter at jeg mer eller mindre sluttet med tablettene. Jeg kjente noen stikk noenganger, men regnet med at dette var noe som kom til å sitte i en stund så jeg tenkte lite på det. Etterhvert begynte ryggsmertene å flytte på seg til skuldrene, uten at det var noen krise med hverken å sove eller gjøre små gjøremål.
Etter ei ukes tid begynte andre merkelige symptomer å komme. Jeg ble fort sliten, andpusten og gikk rundt med alltid lite energi. Jeg var samtidig på en diett og tenkte at dette har sikkert noe med kaloriunderskuddet jeg har ligget på de siste ukene som gjorde kroppen mer sliten en vanlig. At jeg begynte å bli mer og mer kortpustet og at jeg fikk litt feber tenkte jeg heller ikke så mye over. Jeg var sikker på det ikke var korona. Hverken kona eller noen andre i huset hadde det, og jeg hadde ikke de symptomene heller. Det var ikke snakk om å reise til legen enda. Når jeg tok temperaturen så visste den nesten normal kroppstemperatur.
Da begynte kaldsvettinga. Hovedsakelig mitt på natten, men etterhvert helt plutselig på helt alminnelige tider på døgnet også. Kroppen ble svakere, pusten kortere og jeg klarte nesten ikke holde øynene åpne ved middagsbordet pga mangel av energi. Det hadde da gått ca 2uker fra ryggsmertene starten.
Kona ble bekymret, satte meg i bilen og dro til sykehuset i Buzios som ligger rett bortenfor der vi bor. Det er ikke første gangen jeg har vært der så jeg fikk ikke panikk riktig enda. De har jo satt opp store koronatelt, og bygd på sykehuset midlertidlig for å få unna alle pasientene og gi de hjelpen de trenger med sengeplasser og oksygen.
Jeg og kona gikk inn i telten. Hun tok seg av mesteparten av snakkingen mens jeg ventet. Jeg var såpass sliten så jeg orka ikke konsentrere meg om så mye. Legen hadde sympati med meg, slapp meg først i køen og jeg måtte inn i koronateltet for å ta ei blodprøve. Et lite stikk i fingeren bare fikk jeg beskjed om.
Var en uggen følelse å gå ned hallen i det store sykehusteltet å se alle pasientene koblet til gassbeholderne for å få tilgang på oksygen. Kona måtte også vente utenfor pga smittefare. Da kom legen med de første sprøytene. Jeg så fort at dette ikke bare skulle i fingeren og fikk panikk og tenkte at dette blir en lang dag. Legen måtte stå og snakke med meg for å få meg til å slappe av, mens en annen stakk meg i armen med den ene sprøyta etter den andre. Jeg kan ikke fordra sprøyter og ihvertfall ikke når kroppen er sår og svak. De første var for å ta blod, de andre var for å tilføre hydrokortison for å hjelpe lungene til å fungere igjen. Når den første prøva kom tilbake var det ikke korona jeg hadde. De visste fortsatt ikke hva det var.
Da var det lungescanning jeg måtte gjennom. Først i en maskin jeg tok stående på sykehuset, så ble jeg plassert i en ambulanse, koblet til en oksygentank mens jeg satt inne i bilen, og kjørt til en annen del av byen for å bli lagt inn i en trommel for å scanne lungene i en annen maskin. Jeg var såpass sliten og lei og heldigvis kunne jeg gjøre det liggende. På dette tidspunktet trodde jeg det var kreft og var sikker på at jeg var døende før de satte meg tilbake i ambulansen og kjørte meg tilbake til koronateltet etter lungescanningen var ferdig.
Jeg måtte sitte der, lenge. Timene gikk. Jeg hørte ingenting før det hadde gått ca 5timer og legen hadde fått sett på prøvene. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde gått rundt med en lungebetennelse. Og pga smertestillende jeg gikk og spiste sannsynligvis hadde gjort sykdommen verre. Den hadde spredd seg til 20 % av lungene. Kanskje ikke så rart jeg var kortpustet? Jeg be overlykkelig fordi jeg ikke skulle dø, fikk en haug med tabletter på resept jeg og kona hentet på hjemveien på nærmeste apotek. Hadde jeg ventet litt lengre måtte de legge meg inn sa legen, men pga all medisinen de sprøytet i meg i koronateltet var jeg allerede på bedringens vei. Tablettkuren tok jeg hjemme, og varte i ei uke. Alt dette var helt gratis og jeg betalte ingenting. Jeg betalte ikke engang en egenandel og jeg kan ikke huske jeg noengang har blitt så grundig undersøkt av leger når jeg har vært syk. Tablettene jeg fikk på resept måtte jeg betale for. De kom på 600reais. Jeg har heller ingen sykeforsikring så jeg ble meget imponert over hvordan offentlige sykehus fungerer i Brasil.
Jeg vil også avslutte artikkelen med å rette en stor takk til legene på Hospital Municipal Rodolfo Perissé i Armação dos Búzios. Selv om jeg tviler de leser bloggen min.
Vi feiret nyttårsdagen i Iguaba Grande min kone og jeg. Tror det var den første nyttårsfeiringen jeg har hatt i Brasil selv om jeg har bodd i landet lenge. Jeg har nesten hvert eneste år tatt turen til Norge og tilbrakt desembermåneden der, men denne gangen fikk jeg feiret den store dagen i Brasil. Mitt nye hjemland.
Selv om vi fortsatt lever i en pandemi har ihvertfall de fleste blitt vaksinerte og forhåpentligvis går ting mer tilbake til normalen. Det virker litt sånn i denne landsbyen. Det var ingen som virket bekymret for viruset når feiringen pågikk. Det er også helt i orden. En dag i året må man få lov til å slå ut håret selv om de fleste gikk rundt meg maske, meg inkludert.
Jeg startet selve nyttårsdagen utrolig tidlig. Det er en park mitt i byen med treningsapparater folk kan benytte seg av gratis, og jeg startet der med en tidlig treningsøkt. Til da var byen helt død. Men jeg var der ved 05.00 tiden. Kanskje ikke rart feiringen ikke hadde startet enda. Jeg liker uansett å få en god start på dagen, og hva er bedre enn en treningsøkt mens man nyter soloppgangen? Det er også litt kjøligere før sola står opp ved 06.00 tiden. Jeg klarte heldigvis å skvise inn en middagslur senere på dagen så jeg ble klar for fest og morro på nyttårskvelden.
Nyttårsmiddagen
Jeg vet ikke helt hva slags mat folk spiser på nyttårsdagen. Er det kalkun det går i? Jeg har egentlig ikke så mange tradisjoner når det gjelder høytider, men jeg og kona tok ihvertfall en veldig tidlig middag på en restaurant som het Cantinha da Vovo. Et lite spisested som serverte god mat. Vi gikk for stekt kylling, med ris og bønner. En helt alminnelig brasiliansk måltid. Jeg spesielt likte bønnene på spisestedet. Kylling er kanskje ikke helt det samme som kalkun, men begge er ihvertfall fjærkre og ligner litt på hverandre.
Det var behagelig å ta middagen ute, selv i regnvær. Gråe skyer som dekket hele himmelen og vi har fortsatt til gode å se sola og blå himmel, og det spøker litt for videre feiring hvis det begynner å regne enda mer. Vi satt heldigvis ute under tak. Litt stressende å høre nyttårstrafikken, all bilstøyen og spesielt hun slitsomme dama som skulle guide bilene og som tydeligvis likte å blåse i den nye fløyta si. Tror ingen av bilistene helt skjønte hva hun egentlig drev med der hun vimset stressende rundt foran bilene. Når det i tillegg var en smarting som hadde parkert ved veien og gjorde gjennomkjøringen så trang at en buss og en trailer som fraktet vann som kom i motsatt kjøreretning ikke klarte å møtes, og de begynte tutekrigen , var det på tide å betale for maten å komme seg hjem. 26 reais for en skikkelig middag må vel uansett kalles et røverkjøp.
Vi tok nyttårsmiddagen litt for tidlig. Ved 12.00 tiden mitt på dagen. Jeg merket også at jeg ble litt søvnig etter måltidet og det var forsatt ca et halvt døgn før selve fyrverkeriet startet. Kanskje ikke så rart man blir litt trøtt når jeg våknet såpass tidlig. Jeg leste noen nyheter på mobilen mens jeg spiste ; ja, vet det er uhøflig å sitte med mobilen ved matbordet, og tror du ikke kommunen hadde avlyst hele nyttårsfeiringen. Det skal uansett ikke stoppe oss fra å ha det morro.
Det ble feiring tross alt
Selv om været ikke var av det beste, det regnet mer eller mindre hele tiden, og at kommunen hadde avlyst feiringen var nok det bare en av de flere falske nyhetene som florerer på Facebook. Fake News er det så mye av så man kan snart ikke stole på noe man leser.
Kirkene på stedet var åpne hele natten. Gudstjenester er viktig i Iguaba Grande
Når vi gikk ut senere på aftenen ble jeg overrasket hvor mye som var åpent. Det virket ikke som vi gikk ute på en helligdag. Det gjorde ikke det tidligere på dagen heller. Tydeligvis er det noen som heller velger å jobbe enn å feire med øl og vin. Det var dog ikke så veldig sent enda og det var fortsatt en del timer til selve fyrverkeriet skulle starte. Grunnen til at vi gikk ut var som vanlig at vi begynte på nytt å bli sultne. Burgere som sto på menyen denne gangen. Kanskje ikke det mest romantiske måltidet, men vi er gode på romantikk ellers i året. Da er det innafor.
Det var kolossalt med trafikk i Iguaba når det var nyttår. Skal si disse brassene kan feire og slo ut håret. Forferdelig trafikk, køer og mye tuting for trafikken sto stille. Rart folk gidder. Bilene kjører ikke fortere om folk slår på tuta. Det ble roligere når fyrverkeriet startet ved midnatt. Da var de fleste utenfor bilene sine. Mange brukte panseret som bord til ølglassene.
Fyrverkeri
Det finnes en enorm lagun i Iguaba, der det ligger nok med strender man kan benke seg til. Og det var der det meste av fyrverkeriet skjedde også. Jeg har en merkelig døgnrytme der jeg legger meg veldig tidlig, noe jeg gjorde denne dagen også. Heldigvis hadde jeg alarmen som begynte å ringe ved 23.00 tiden. Akkurat nok tid til å stikke og få med selg selve feiringen ved midnatt. Kona som også våknet av samme alarm bestemte seg for og heller sove videre, og jeg måtte pent ta turen alene. Helt greit. Jeg klarer å kose meg i eget selskap også. Jeg gikk ned til det store vannet i sentrum alene, i mørket og regnet bare fortsatte. Det var fortsatt varmt mitt på natten. Short og t-skjorte holdt i massevis.
Det var mange folk som hadde samlet seg der. Det var også mange vakter og politi som kjørte rundt som fulgte med at alt gikk riktig for seg. Jeg så faktisk ingen som kranglet eller var såpass beruset at de ikke klarte å ta vare på seg selv. Jeg synes alle oppførte seg så fint i denne byen. Da klokka slo midnatt, og fyrverkeriet startet var det et flott syn. Ettersom kona fortsatt lå å sov hadde jeg ingen å gi et nyttårskyss til for å ringe det nye året inn. Det får jeg ha til gode.
Jeg synes det var et innmari spetakkel. Høye smell som ga et stort ekko rundt hele vannet. Jeg så dog ingen som ødela seg. Brasil har jo mange gatehunder og når dette rabalderet av et fyrverkeri pågikk måtte de vel bli livredde. Samtlige fikk sikkert hjerteinfarkt for alt jeg vet. De fleste tenkte lite på de og for å være helt ærlig kosta jeg meg nesten glugg ihjel. Dette var stas. Selv for en introvert bondegutt som har vokst opp i utkantsnorge. Ingen tvil om at jeg er langt unna mitt hjemland nå. Dette er det ikke mange nordmenn som har opplevd. Det eneste skåret i gleden måtte vel være at jeg sto på helt feil plass enn der rakketene faktisk ble skutt opp. Greit å se på fyrverkeriet på avstand, selv om bildene ble veldig utydelige. Det er prisen man betaler for ikke å følge med på nyhetene. Dette burde jeg vist på forhånd. Det ble uansett en stor opplevelse. Jeg la ut en videosnutt på facebooksiden min fra fyrverkeriet også. De fleste som følger meg kommer derifra.
Kleskodepå nyttårsaften
Det fine med å feire nyttår i Brasil, Iguaba Grande må vel være temperaturen. Det ligger på bortimot 30 varmegrader mesteparten av døgnet. Det er vel 30grader mange steder i Norge også, men da på feil side av gradestokken. Gå rundt i shorts og t skjorte 12 på natten og svette pga varmen er ganske spesielt. Spesielt, men en herlig følelse. Det var faktisk ingen jeg så i dress. Flott. Stivpynta selskaper er det verste jeg vet, og sist gang jeg gikk i dress må vel være i konfirmasjonen min på 90 tallet. Det var litt kjøligere ved den store lagunen pga en varm, behagelig vind. Jeg tror de fleste som befant seg der og i byen var mer opptatt av å drikke øl og feire enn de brydde seg om været. Det virker som om det var kun jeg som gikk rundt der med ei vannflaske. Jeg sto over øldrikkinga og valgte heller å starte det nye året uten å ligge fyllesyk, angrende liggende under et laken dagen derpå gjennomsvettet i en seng. Jeg tror jeg tok det riktige valget. Kona holdt seg fasten også, men hun sov jo så da er det ikke en like stor bragd. Jeg våknet ikke opp med lungebetennelse heller, noe som kanskje er et under i seg selv med tanke på at jeg gikk våt mye av gårsdagen pga regn. Jeg tror 2022 blir et bra år og jeg kunne ikke bedt om en bedre start på nyåret. Glemte jeg å skrive godt nytt år?
Vi holder til i Buzios som nevnt tidligere i bloggen, en liten turistby 15mil fra Rio de Janeiro. Med hyppige bussavganger daglig til nettopp storbyen Rio er det veldig enkelt for oss å ta en helgetur dit, noe jeg og kona bestemte oss for denne helga. Bussturen dit tar rundt 4timer, ofte pga trafikk. Heldigvis har sånne turistbusser en veldig mye bedre standard enn de vanlige bussene. Det er nok seteplass og setene er i tillegg behagelige, toalett er det på bussen og også air-condition. Det er nesten som å ta et fly på førsteklasse, selv om jeg aldri har hatt råd til det noengang og jeg da selvfølgelig ikke vet hva jeg snakker om.
Når vi kom frem til denne enorme byen med 6,5 millioner innbyggere følte jeg meg utrolig liten. Når en by har flere innbyggere enn landet jeg vokset opp i er det kanskje ikke så rart heller. Dette er ikke et sted å gå seg vill og heldigvis er kona med som guide. Ofte er det hun som snakker med selgere og taxisjåfører. Hvis folka her finner ut at du er en utlending eller gringo som de ofte blir kalt, blir prisene som oftest en del høyere. Holdningene til brasilianere er at utlendinger fra Europa har uendelig mye penger. Et luksusproblem jeg aldri har hatt. Får håpe jeg får det problemet en eller annen gang i fremtiden. Det å bli kalt Gringo er faktisk en del som ser på som noe negativt, uten at jeg egentlig skjønner hvorfor. Jeg har ofte blitt kalt det og jeg synes det bare høres litt tøft ut.
Rio er en glovarm by. Jeg har vært her før når gradestokken har vist 44varmegrader. Jeg har også hørt fra folk som har bodd her at det i perioder mitt på dagen har blitt enda varmere. Om det er en overdrivelse fra deres side vet jeg ikke, men det høres ganske sannsynlig ut. Vi kom heldigvis frem på kvelden etter sola hadde gått ned. Det hjelper egentlig ikke så veldig mye. Når man går ut av en kjølig buss med air-condition virker det plutselig så uendelig mye varmere når man møter den tette tropiske lufta og den intense heten. Heldigvis hadde både jeg og kona med oss nok vann.
Vi tok taxi til et hotell ved navn Royal Rio Palace hotel. Et hotell på over 60etasjer liggende en kort spasertur unna den berømte Copacabana stranden. Det kostet kun 180kr per natt og sove der og vi booka for 2netter. Prisen er nok adskillig høyere på høysesong. Med tanke på hotellets standard kunne jeg ha blitt der mye lengre. Et av de beste hotellene både jeg og kona har overnattet på. Tok ikke lang tid etter at vi hadde satt fra oss bagasjen på rommet før vi tok heisen til siste etasjen for å sjekke ut svømmebassenget og baren som lå på taket. Det ble ikke noen drinker i baren, men vi tok en rask kveldsdukkert i takbassenget mens vi nøt kvelden og utsikten over Rio de Janeiro og Copacabana stranden. Vi la oss tidlig. Vi var begge slitne etter bussturen og bestemte oss for å gripe dagen i storbyen tidlig neste morgen.
Vi våknet tidlig som planlagt og helt uthvilte. Da var det tid for frokost, noe som var inkludert på hotellet. Rio Palace hadde virkelig et godt utvalg av mat i frokostsalen. Mange varianter av brødsorter, egg, pølser og diverse frukter for de som vil starte dagen på den sunne måten. Jeg valgte ikke den sunne varianten og heiv meg over pølsene med det samme. Er man på tur skal man ikke tenke på hverken vekt eller kolesterol. Kona var litt mer beskjeden av seg og tok seg et par brødskiver med egg. Var utrolig lite folk på hotellet. Man merker tydelig at det er lavsesong. Faktisk utrolig behagelig. Vi hadde nesten hele hotellet for oss selv der vi satt ved bordet.
Klokken var rundt 07.00 når vi hadde spist ferdig og vi bestemte oss for å spasere ned til den berømte Copacabana stranden. Selv om det er tidlig om morgenen er solen alt oppe og begynner å brenne godt allerede. Heldigvis hadde jeg husket solkrem. Når jeg reiste hit på mine yngre dager hadde jeg lett for å glemme solbeskyttelse, men man blir ikke solbrent så mange gangene før man lærer seg og ha respekt for varmen. I dag har jeg med både solkrem og ofte solhatt de fleste stedene jeg reiser til.
Tok oss ikke mer en 10minutters gange før vi var på stranden og vi fortsatte spaserturen helt til enden av Copacabana. Var utrolig avslappende og bare ta seg en morgenstur på stranden i den behagelige hav vinden. Det var også en del andre som brukte morgenen på å mosjonere litt. Vi så mange turgåere og syklister som startet dagen som oss. Syklistene hadde til og med egen sykkelbane fri for trafikk. For en luksus. Det myldrer av gateselgere på dette stedet utover dagen og kvelden, men så tidlig hadde de fleste av dem tydeligvis ikke stått opp.
Vi slo av en liten prat med en tilfeldig taxisjåfør vi fikk øye på. De kan jo byen ut og inn så de vet jo om alle stedene, men troverdige er de ofte ikke. Man gjør lurt i å bli enige om en fastpris på forhånd eller ta buss eller metroen istedet. Denne taxisjåføren virket både hyggelig og ærlig og ifølge han var de beste shoppingstedene i bydelen Barra da Tijuaca. En overklasse bydel et godt stykke unna. Jeg personlig hater shopping, men det gjør ikke kona. Ofte så er det bedre og bare bli med på disse idéene til damene. De blir litt hyggeligere og ha med å gjøre da.
Taxien kjørte oss til et stort shoppingsenter som lå i bydelen. Jeg husker ikke helt navnet på senteret, men jeg fant meg ihvertfall en liten Kafé jeg kunne sitte å drikke kaffe. Jeg visste jo på forhånd at jeg måtte vente i timesvis før shoppinga var ferdig så jeg hadde med meg noe lesestoff. Jeg leste litt om bydelen Barra da Tijuaca som vi befant oss i. Den er den mest utviklede stedet i hele Rio ifølge boka, og er kjent for både vakre innsjøer, elver og strender. Jeg tror jeg må ta turen til denne bydelen en annen gang i fremtiden, men da skal jeg ikke tilbringe hele dagen på et kjøpesenter.
Når kvelden meldte seg var det på tide å reise tilbake til hotellet for å slappe av litt. Skaffe seg en Taxi var ikke noe problem. Det var nok av de som ventet rett utenfor senteret. Tilbake på hotellet var det å hoppe i dusjen for å ordne seg. Kvelden i Copacabana hadde nettopp startet og man kunne høre at det myldret av liv i gatene. Når jeg sjekket reisebaggen min for å finne meg noen klær burde nok også jeg oppgradert garderobeskapet mitt. Det begynner å bli langt mellom penplaggene jeg har. Og jeg som nettopp kom fra et kjøpesenter! Jeg kastet på meg de litt for utdaterte klærne jeg hadde med og angret bittert på at jeg ikke kjøpte noe fra der vi kom fra. En utvasket t-skjorte og shorts får holde for denne gang.
Kvelden, og spesielt helgene er helt fantastiske i Rio de Janeiro. Du finner alltid et sted med liv og alltid et eller annet som er oppe til alle døgnets tider. Vi gikk nedover Copacabana gaten igjen for å finne en strandbar med levende musikk og kanskje noe godt drikke. Og barer er det nok å velge i.
Gateselgerne hadde for alvor inntatt området og man blir litt sliten når man går forbi hundrevis av dem og de alltid skal prøve å selge deg et eller annet. Det er vel sånn de livnærer seg, selge diverse varer til forbigående turister. Vi gikk ikke så lenge før vi fant et behagelig sted for å tilbringe kvelden. En hyggelig strandbar med levende musikk. Kona tok en øl og jeg bestilte litt vann og noe grillmat. Har bestemt meg for og holde meg på vannvogna en stund så får vi se hvor lenge det går. Det er lett å falle for fristelser her i Rio de Janeiro
Da er julen her. Dette året har gått fort. Hvor blir tiden av? Det er vel et uttrykk som sier at tiden går fort i godt selskap.
Denne julen skal vi feire i en by som heter Iguaba Grande. En liten brasiliansk landsby jeg kommer til å skrive mye om i fremtiden. Kona har familie på dette lille stedet og vi skal selvfølgelig stikke innom samtlige av de for å ønske dem en god jul. Det er selvfølgelig ikke noe snø her, og den varmeste tiden på året har kommet, Desember. Sykelig varmt og julestemning har jeg ikke i det hele tatt. Kanskje det er pga mangelen på snø. Jeg ser det er noen folk som allikevel pynter husene sine med lys og julestjerner, men de fleste på dette stedet har til nå latt pynten bli liggende på loftet.
Det er ikke spart på julepynt i fellesparker og inne på butikker ihvertfall. Jeg var innom en av parkene i landsbyen for å ta et julebilde å legge ut på bloggen. Det ble kun et bilde. Det var altfor varmt til å gå rundt å knipse flere. Det var koselig å gå ute der på aftenen selv om svetten rant nedover kroppen pga den sterke sola. Jeg synes kommunene rundt omkring i Brasil er flinke til å pynte parkene sine. De er godt ivaretatt året rundt, men julepynten henger selvfølgelig ikke oppe hele tiden.
Det er rart å stikke innom en matbutikk og de spiller kjente julesanger mens det er over 30varmegrader ute. Som nevnt lar julestemningen vente på seg for min egen del, og det er kanskje like greit. Av personlige grunner hadde jeg ofte en ensom jul den tiden jeg bodde i Norge. Mørketiden synes jeg også var vanskelig, men ensomheten var nok verst. Nå er jeg godt gift og har alltid min flotte kone som selskap. Ting har forandret seg betraktelig etter at jeg forlot mitt hjemland, helt klart til det bedre.
Selv om det ikke er mye som minner om jul så finnes det steder i Brasil der de tar jula mer høytidelig som jeg har besøkt tidligere. Når jeg var i en by som het Gramado for lenge siden, en brasiliansk fjellby, hadde de pyntet hele gater fulle av julepynt og lys, og det var enda ikke Desember. Det føltes litt ut som jeg gikk rundt i en julekatalog når jeg besøkte byen. Romantisk og vakker og mye kaldere klima. Her er en link for de som vil lese om stedet : https://brasilbloggen.com/category/backpacking-sep-nov-2020/gramado/
Visste du forresten at juleaften feires den 25desember i Brasil, og ikke den 24 som i Norge? Det betyr at jeg har en dag ekstra å komme i julestemning på.
Maten i Brasil er litt annerledes en hjemme i Norge, men tror kanskje jeg har spist det kvalmeste jeg noengang har hatt i meg noengang. Vi har jo besøkt en del slekninger av kona i det siste, og flere av dem har et lite småbruk med både gjesser, høner og en og annen gris som står å grynter for seg selv et sted. De er også veldig flinke til å sende med besøkende forskjellige matretter når de reiser hjem. Jeg vet som regel ikke hva det er jeg har i meg, altspisende som jeg er, men kona kokkelerer og friterer uansett hvor maten kommer fra.
Sist gang vi besøkte slekta hennes fikk vi bl.a med oss en isboks med noe kjøttvarer i. Jeg visste ikke hva det var, men det lukta ikke så veldig godt av denne isdunken. Kona friterte maten og vi gikk og spiste den rå, litt som snacks når vi begynte å bli litt sultne. Kjøttet luktet rart når det ble fritert også. Ja, jeg vil nesten kalle det en stank i huset hver gang hun friterte disse kjøttbitene i kasterollen. Utrolig nok var smaken god og jeg har spist av denne isdunken i dagevis. Jeg må nok påstå både kylling og biff er bedre, men det var slett ikke verst. Kona spurte meg plutselig om hun viste hva jeg har gått rundt å spist i det siste? Jeg svarte jo som sant var at det var jeg ikke klar over. jeg, eller vi hadde de siste dagene gått rundt å spist intestino de porco. Det betyr grisetarm på norsk. Jeg sa jo vi har det i Norge også, men da fyller vi dem med kjøtt og kaller det pølser. Jeg er litt usikkert på om det er riktig, men de bruket vel tarmer i pølser? Disse tarmene derimot var selve endetarmen på grisen og plutselig hadde jeg ikke så lyst mer på det som var igjen på tallerkenen. Hvis dere skal spise mat i Brasil er det greit å spørre hvor maten kommer fra noengangen, selv om jeg tviler på du får bestilt fritert endetarm på restaurant.
Idag måtte jeg en tur til sentrum av Buzios. Det er dit jeg må for å ta ut penger. Jeg bruker Bradesco banken som er noe billigere å bruke en banco24horas. Et lite sparetips til andre folk som bor i Brasil. Jeg tok en minibuss som jeg pleier utenfor huset mitt for å komme meg dit. Det var tidlig om morgenen, så sola hadde ikke begynt å steike på det varmeste enda, men det var uansett 30 varmegrader. Når man reiser rundt i byer i Brasil så henger det ofte store digitale skilt som viser gradene og gir ut annen informasjon, som f.eks å huske og bruke maske for beskyttelse for korona. Vel fremme i sentrum la jeg merke til hvor lite turister det var, noe jeg stusset litt på når det er høysesong. Det bruker å være folk i gata hele døgnet så og si. Passet fint for meg. Da fikk jeg gangfeltet for meg selv og jeg fikk også en ide om å gå til en annen populær strand i Buzios ved navn Ferradura. Det er godt skiltet fra hovedveien og den ligger på motsatt side av sentrum.
Jeg tok spaserturen dit. Jeg har vært der før for lenge siden, men jeg klarte å gå meg bort selv om stranden bare ligger et kort stykke unna sentrum. Heldigvis var det noen andre folk som var oppe denne morgenen så jeg fikk spurt om vei og de guidet meg fram dit jeg skulle. Det er viktig og kunne litt portugisisk i sånne tilfeller, engelsk kunnskapene er veldig lave i Brasil. Dette er nok et finere området i Buzios. Det er flotte villaer og gjestgiverier overalt og det er nok ikke noen billig overnatting på disse sovestedene. Jeg har tidligere sjekket boligprisene her, men en eiendom her får jeg nok aldri råd til. Skyhøye priser som rike folk gladelig betaler. Jeg hadde nok gjort det samme selv. Området er vakkert. Politistasjonen ligger også i området her, så det er nok et tryggere sted en mange andre nabolag også. Jeg har aldri vært borti noe kriminelt i byen her, eller Brasil forøvrig bortsett ifra kloning av bankkortene mine. Derfor jeg tar ut penger i banken og ikke bruker kort til vanlig. Jeg har alltid fått igjen pengene fra min norske bank. Dnb er hyggelige sånn sett.
Det tok ikke lange tiden før jeg var fremme til stranden, og selv om jeg har vært på dette stedet før så kjente jeg meg ikke igjen. Jeg er ikke alltid like flink til å huske steder, og det er som sagt veldig lenge siden jeg var her sist. Stranden var flott å se på som de ofte er i denne byen og det var noen folk på den selv om det var tidlig på morgenen. De fleste satt under en parasoll på stranden. Jeg så faktisk omtrent ingen i selve vannet. Jeg prøvde å ta meg en dukker og jeg skjønte fort hva folkene gjorde på land. Det var utrolig kaldt vann, noe stedet skal være kjent for. Jeg synes det er rart når det er så varmt i lufta. Det er også rart at det er så forskjell på temperaturen i vannet på de forskjellige strendene selv om de ligger i samme by og forholdsvis nærme hverandre.
Jeg ble ikke så altfor lenge på stranden. Jeg hadde hverken med meg solkrem eller parasoll å sitte under. Turen var ikke så veldig godt planlagt. Bare en liten impulstur jeg tok alene. Både på veien til stranden og på tilbaketuren tok jeg bilder av noen flotte vann. Kanskje jeg skal ta turen tilbake en annen gang med fiskestanga?
Coatis eller nesebjørn som de kalles på norsk, var en merkelig dyreart jeg møtte på i Foz do Iguaçu og jeg må si jeg ble betatt av disse dyrene. De er nærmest blitt et symbol på byen og når man reiser rundt spesielt til fossefallet Cataratas er man nesten garantert sikkert å se noen. Jeg fikk faktisk et par av de på film også som jeg har lagt ut på facebooksiden knyttet til denne bloggen. De er noen snodige pattedyr og er kjent for å stjele mat fra turister der de springer rundt beina til folk. De virket helt tamme, men man skal være forsiktig meg å ta på de ettersom de fort kunne bite. Dyktige tyver var de også der de gikk rundt å skulle stjele maten til turistene.
Urubu eller svartkondor er en fugl man ser de fleste steder i Brasil. De holder steder rene ettersom de spiser døde dyr og det er ofte du kan se de spiser på en død gatehund som ligger i ei grøft, som forresten ikke er et veldig vakkert syn, eller et annet råttent kadaver. Noen skal vel gjøre den jobben også og de holder naturen ren. Disse på bildene ble tatt i en by jeg besøkte ved navn Paraty og disse var opptatt med og sortere søpla for å finne mat. Paraty var en utrolig vakker by jeg kunne tenke meg å reise tilbake til. Svartkondorene blir ofte forvekslet med gribber og hvis man prøver å oversette Urubu med hjelp av Google Translater blir ordet også oversatt til nettopp gribb. Enda en grunn til å holde seg unna Google Translater hvis man skal lære et nytt språk.
Ender er vel kanskje ikke en veldig interessant dyreart for de fleste, men jeg synes de er så gøyale. Dette bildet tok jeg i Gramado, en fjellby jeg også besøkte for en tid siden. Vakker by det også. Jeg fikk disse endene på kameraet på mobilen min. Jeg hadde nemlig kjøpt meg en fancy ny smart telefon som jeg ikke helt enda hadde lært å bruke. Kona ble litt oppgitt av at jeg sprang etter disse dyrene for å få de på film, men det var ingen andre mennesker rundt som så meg så da synes jeg ikke hun har grunn til å klage.
Ettersom posten aldri kommer frem dit jeg bor må jeg gå til nærmeste postkontor for å hente brevene mine. Jeg venter fortsatt på mastercardet mitt fra Dnb. Kortet ble klonet og misbrukt når jeg var i Rio de Janeiro så da var det bare å sperre kortet fort som mulig og bestille et nytt et. Det har nå gått 3 måneder og jeg venter enda. Man må ha god tålmodighet i dette landet.
Nærmeste postkontor ligger i Cem Braca, et litt slitent nabolagt et stykke unna der jeg bor. Stedet er litt utsatt for kriminalitet, men å gå dit på dagtid går helt fint.
Vel fremme på kontoret fikk jeg beskjed om at det ikke hadde kommet noen brev denne gangen heller. Jeg måtte komme tilbake neste uke. Det kom på ingen måte som en overraskelse og jeg har fortsatt Visakortet mitt jeg kan bruke imellomtiden. Jeg liker uansett å ha et reservekort ettersom kloning av kort skjer ofte her.
Det lokale postkontoret
Skal man sende brev og pakker med Posten i Brasil er det faktisk en god del dyrere en det er hjemme i Norge. Noe jeg synes er rart med tanke på lønnen til de som jobber der. Det virker ikke som de bruker store kostnader på vedlikehold av postbygget heller. Med det i bakhodet burde det vel nesten vært gratis å sende brev. Det tar også uendelig mye lengre tid før det man sender kommer frem i tillegg.
Hjelper ikke å henge med geipen selv om kortet ikke kom frem denne gangen heller, og jeg tok meg heller en spasertur i nabolaget. Det er alltid så deilig og varmt vær her så er behagelig og bare gå litt rundt for å kikke. Jeg stakk innom en fruktbutikk for å se om de hadde noen varer på tilbud. Brasilianere er gode på frukt og man kan spare mye på å sammenligne priser. Var ikke de store tilbudene, men fikk kjøpt noe småtteri jeg kan spise på veien hjem.
Reisetips : Ha alltid med ekstra bankkort når dere drar på ferie.
Bare reisen inn til den lille strandbyen Arraial do Cabo er en opplevelse i seg selv. Hvis man tar veien fra nabobyen Cabo Frio passerer man vakre hvite sanddyner og kaktuser jeg ikke fikk tatt bilder av denne gangen, men det fikk jeg gjort på den forrige turen til byen. Denne vakre lille strandbyen er et sted jeg ofte kommer tilbake til når muligheten byr seg.
Jeg og kona stoppet på en tilfeldig strand på veien inn til byen. En strand det er nesten umulig å ikke få øye på om man kjører fra retningen Cabo Frio, nabobyen. Det var flotte hus som var bygd etter en enda flottere strand. Usikker på hva nabolaget heter, men stranden var utrolig vakker. Jeg sjekket på kartet når jeg kom hjem og jeg er ganske sikker at strandens navn er : Praia do Foguete. Hvis det stemmer heter nabolaget Foguete også og tilhører strandbyen Capo Frio.
Jeg og kona stoppet ihvertfall på dette vakre stedet for å ta en forfriskende dukkert. Det var utrolig varmt i været, og uten air condition i bilen kokte vi begge nesten bort på bilturen. Det var lett å finne parkering i det vakre nabolaget. Vi satte fra oss bilen på veien som går bortetter den hvite stranden. Det var ikke så folksomt der, noe jeg synes var rart. Stedet var utrolig vakkert. Sanden var så varm så jeg brant føttene før jeg hoppet uti. Jeg hadde på meg solbriller fordi den hvite stranden blendet meg. Vannet var utrolig varmt, men det var litt høye bølger og sterk strøm der. Det var også satt opp røde flagg for å advare folk, men det stoppet ikke meg fra å hoppe uti. Jeg leste på internett i etterkant at denne stranden kan være farlig å bade i pga bølger og understrømmer. Sikkert det var derfor det var lite folk der. Passet meg utmerket uansett. Jeg er ikke så glad i å småsnakke med folk.
Etter at jeg og kona hadde avkjølt oss litt dro vi videre for å besøke strandbyen Arraial do Cabo. Hvis man liker natur er det umulig å ikke elske det stedet. Jeg må si inngangsporten de har laget når man kommer frem til byen for å ønske deg velkommen virkelig er vakkert utført. Det var en haug med turister som stoppet for å ta bildet av begivenheten. Jeg gjorde det selv også denne dagen. Jeg har kjørt forbi flere ganger, men aldri tatt meg tid til å stoppe der. Bildet jeg tok ble også forsidebildet på artikkelen, og jeg fikk med meg det fargerike skiltet som sier jeg elsker Arraial do Cabo ved siden av, selvfølgelig skrevet på portugisisk. Etter et stopp dro vi videre og den neste stranden som møter deg hvis man besøker byen tror jeg de fleste blir lamslått av. Denne byen har imponerende natur.
Når man kommer rett til byen fra retning Capo Frio dukker det opp en liten vakker strand på venste side av kjøreretningen. Navnet på stranden er Prainha, noe som også betyr liten strand. Selv om stranden ikke er av den største er den vakker å se på. Jeg og kona brukte mesteparten av dagen på denne stranden. Arraial do Capo er en vakker strandby som har en flust av strender å benke seg til. Det er nesten umulig å plukke ut et favorittsted.
Vi avsluttet dagen på restauranten Bom Paladar. Man blir sulten av å ligge i solen hele dagen. Det blir ikke siste gangen jeg besøker denne byen. Jeg bor tross alt ikke så langt unna.
Brasilrundt 