Å bli syk i Brasil

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan det er å bli syk i Brasil. Jeg kan skrive en liten artikkel om dette temaet. For en liten stund siden ble jeg nettopp det. Det startet smått med smerter i ryggen, og ettersom jeg har trent en del tidligere og har hatt lignende symptomer før, trodde jeg det bare var en senebetennelse eller en hoven muskel jeg hadde trøbbel med. Jeg kjøpte noen reseptfrie smertestillende på nærmeste apotek og fortsatte livet som ingenting hadde skjedd. Smertene ga seg med en gang og jeg fikk atter engang sove på nettene.

Smertene ble nesten borte etterhvert etter at jeg mer eller mindre sluttet med tablettene. Jeg kjente noen stikk noenganger, men regnet med at dette var noe som kom til å sitte i en stund så jeg tenkte lite på det. Etterhvert begynte ryggsmertene å flytte på seg til skuldrene, uten at det var noen krise med hverken å sove eller gjøre små gjøremål.

Etter ei ukes tid begynte andre merkelige symptomer å komme. Jeg ble fort sliten, andpusten og gikk rundt med alltid lite energi. Jeg var samtidig på en diett og tenkte at dette har sikkert noe med kaloriunderskuddet jeg har ligget på de siste ukene som gjorde kroppen mer sliten en vanlig. At jeg begynte å bli mer og mer kortpustet og at jeg fikk litt feber tenkte jeg heller ikke så mye over. Jeg var sikker på det ikke var korona. Hverken kona eller noen andre i huset hadde det, og jeg hadde ikke de symptomene heller. Det var ikke snakk om å reise til legen enda. Når jeg tok temperaturen så visste den nesten normal kroppstemperatur.

Da begynte kaldsvettinga. Hovedsakelig mitt på natten, men etterhvert helt plutselig på helt alminnelige tider på døgnet også. Kroppen ble svakere, pusten kortere og jeg klarte nesten ikke holde øynene åpne ved middagsbordet pga mangel av energi. Det hadde da gått ca 2uker fra ryggsmertene starten.

Kona ble bekymret, satte meg i bilen og dro til sykehuset i Buzios som ligger rett bortenfor der vi bor. Det er ikke første gangen jeg har vært der så jeg fikk ikke panikk riktig enda. De har jo satt opp store koronatelt, og bygd på sykehuset midlertidlig for å få unna alle pasientene og gi de hjelpen de trenger med sengeplasser og oksygen.

Jeg og kona gikk inn i telten. Hun tok seg av mesteparten av snakkingen mens jeg ventet. Jeg var såpass sliten så jeg orka ikke konsentrere meg om så mye. Legen hadde sympati med meg, slapp meg først i køen og jeg måtte inn i koronateltet for å ta ei blodprøve. Et lite stikk i fingeren bare fikk jeg beskjed om.

Var en uggen følelse å gå ned hallen i det store sykehusteltet å se alle pasientene koblet til gassbeholderne for å få tilgang på oksygen. Kona måtte også vente utenfor pga smittefare. Da kom legen med de første sprøytene. Jeg så fort at dette ikke bare skulle i fingeren og fikk panikk og tenkte at dette blir en lang dag. Legen måtte stå og snakke med meg for å få meg til å slappe av, mens en annen stakk meg i armen med den ene sprøyta etter den andre. Jeg kan ikke fordra sprøyter og ihvertfall ikke når kroppen er sår og svak. De første var for å ta blod, de andre var for å tilføre hydrokortison for å hjelpe lungene til å fungere igjen. Når den første prøva kom tilbake var det ikke korona jeg hadde. De visste fortsatt ikke hva det var.

Da var det lungescanning jeg måtte gjennom. Først i en maskin jeg tok stående på sykehuset, så ble jeg plassert i en ambulanse, koblet til en oksygentank mens jeg satt inne i bilen, og kjørt til en annen del av byen for å bli lagt inn i en trommel for å scanne lungene i en annen maskin. Jeg var såpass sliten og lei og heldigvis kunne jeg gjøre det liggende. På dette tidspunktet trodde jeg det var kreft og var sikker på at jeg var døende før de satte meg tilbake i ambulansen og kjørte meg tilbake til koronateltet etter lungescanningen var ferdig.

Jeg måtte sitte der, lenge. Timene gikk. Jeg hørte ingenting før det hadde gått ca 5timer og legen hadde fått sett på prøvene. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde gått rundt med en lungebetennelse. Og pga smertestillende jeg gikk og spiste sannsynligvis hadde gjort sykdommen verre. Den hadde spredd seg til 20 % av lungene. Kanskje ikke så rart jeg var kortpustet? Jeg be overlykkelig fordi jeg ikke skulle dø, fikk en haug med tabletter på resept jeg og kona hentet på hjemveien på nærmeste apotek. Hadde jeg ventet litt lengre måtte de legge meg inn sa legen, men pga all medisinen de sprøytet i meg i koronateltet var jeg allerede på bedringens vei. Tablettkuren tok jeg hjemme, og varte i ei uke. Alt dette var helt gratis og jeg betalte ingenting. Jeg betalte ikke engang en egenandel og jeg kan ikke huske jeg noengang har blitt så grundig undersøkt av leger når jeg har vært syk. Tablettene jeg fikk på resept måtte jeg betale for. De kom på 600reais. Jeg har heller ingen sykeforsikring så jeg ble meget imponert over hvordan offentlige sykehus fungerer i Brasil.

Jeg vil også avslutte artikkelen med å rette en stor takk til legene på Hospital Municipal Rodolfo Perissé i Armação dos Búzios. Selv om jeg tviler de leser bloggen min.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: