Deilig å være norsk i Brasil

Det er deilig å være norsk i Danmark er vel et kjent uttrykk, men tror nok vi som befinner oss i Brasil lever godt også. Denne dagen måtte jeg være privatsjåfør for konas lillesøster Ketty. Det er en hyggelig oppgave egentlig, selv om førerkortet mitt ikke er gyldig lengre. Jeg har aldri vært borti noen bilulykker og er heller ikke kjent for å være så tung på gasspedalen så jeg har kjørt skadefritt mer eller mindre siden jeg tok førerkortet for ca 20år siden.

Etter noen småærend dro vi til sentrum av Buzios. Det var dårlig vær fra morgenen av, men fortsatt 25varmegrader. Været snudde utover dagen og når sola kom frem krøp gradestokken opp mot 30 varmegrader. Vi stakk til en liten flott kafeteria med navn Maria Maria Cafe, og selv om hun som tok imot vår bestilling snakket spansk hadde jeg ikke noe problemer med å bestille vann og en kaffe. Portugisisk og spansk har mange likheter og jeg forstår mye av det sistnevnte språk også. Det jeg liker best med å tilbringe tid med konas lillesøster er at hun alltid er i godt humør og at hun ikke snakker et ord engelsk. Det betyr at alt går på portugisisk, og hun retter ofte på feil når jeg bøyer et verd galt eller kommer med en merkelig uttalelse. Jeg spørr ofte om grammatikken i språket også. Hun har nærmest blitt min private språklærer der hun forklarer om verb, og om han og hunkjønnsord. Hun blir heller ikke oppgitt om jeg bruker litt for lang tid på å skjønne noe. Imotsetning til min kone som har tålmodighet som varer omtrent 20sekunder. Lønnen får hun i iskrem og acai. Disse tenåringene er glad i søtsaker, men det blir en billig språklærer for min del.

Etter en lang stund på kafeterian vi ble sittende på i flere timer, mest fordi de hadde internett der stakk vi videre. Stranden som ligger etter sentrum er alltid vakker å se på. Spesielt når sola er oppe. Jeg har fortsatt ikke fått med meg hva stranden heter, men den blir ikke noe mindre vakker å se på av den grunn. Det ble dog ingen bading denne dagen. Jeg så ikke så mange andre som badet heller.

Vi stakk til den flotte piren som ligger i sentrum og vi gikk i enden av den som strekker seg mange meter ut i havet. Det var faktisk satt opp benker man kunne slappe av på. Det ble bare til at vi tok noen bilder. Vi hadde vår interne fotokonkurranse som vi ofte bruker å ha, og denne gangen var det Ketty som vant. Vel unt vel og merke. Hun tar flottere bilder med en mobil som koster mindre enn min. Det eneste som trakk litt ned var den sterke eimen av marijuanalukt som i perioder trengte seg opp i nesa. Det er mange som røyker sånt mange steder i byen, uten at jeg bryr meg så mye om det. Jeg føler livet er best om jeg ikke henger meg oppi så mye hva andre folk gjør.