Brasilrundt

Vi blir lengre

Jeg og kona liker byen så godt så vi bestemte oss for å være her et par dager lengre. Nova Friburgo, den lille fjellbyen kan anbefales til andre reisende. Vi fikk samme pris på sovestedet, 105 Reais per natt, selv om det var helg og da til vanlig koster mer. God service med andre ord. Leiligheten er ikke av de største, men utsikten er upåklagelig, som vist på artikkelbildet.

Vi bestemte oss for å ta bilen å reise utenfor byen denne dagen. Fjellbyen er kjent for å ha fabelaktig natur hvis man kommer litt utenfor sentrum. Planen var å besøke et sted ved navn Jardim do Nego, en park med masse skulpturer. Det sto at stedet skulle være åpent og vi sto og ringte på lenge for å komme inn, men ingen møtte oss. Merkelig. Jeg leste på nettet i ettertid at flere har hatt samme opplevelsen. Useriøst sted. Vi skulle ikke la skuffelsen ødelegge dagen. Ikke alt går som planlagt når man er på reisefot, såpass må vi uansett tåle.

Neste sted vi dro til som lå i samme område var Casa Suíça eller det sveitsiske huset direkte oversatt til norsk. Vi fant aldri ut hva som befant seg på innsiden. Selve bygget var stengt, men det var en flott park på baksiden så vi gikk dit for å tilbringe litt tid.

Du verden for et flott sted. Et stort velstelt området og det første jeg la merke til var en stor statue i midten av parken for å hedre en sveitsisk kriger. Jeg husker ikke navnet på den hedrede personen, men han sto med et armbryst over skulderen. Sannsynligvis en dyktig bueskytter. Det var en del andre bygg på området også, men de var stengt. Det eneste som var oppe var en liten flott bar det var alkohoservering på. Mange forskjellige øltyper, sannsynligvis fra Sveits. Vi holdt oss til vann. Det var flere steder å utforske utenfor sentrum så vi dro videre.

Vi hadde på forhånd lest om et lite honningmuseet som var en annen turistattraksjon som ikke lå så langt unna. Selvfølgelig måtte vi dit. Når vi kom frem var også det stedet stengt. Vi var virkelig uheldige med denne dagen. Av de 3 stedene vi besøkte var ingen åpne for publikum. Hva er egentlig oddsen for det? Vi må nok tilbake til denne byen når ting faktisk er oppe. Det var uansett en reiseopplevelse å kjøre rundt og vi har da fått sett noe denne dagen også. Selv om selve honningmuseet var stengt var det en del trafikk der. Det var utrolig flott på utsiden og mange hadde tatt med barna sine dit for å tilbringe fredagen. Butikk var det der også, som naturlig nok solgte alt som hadde med honning å gjøre. Den var ihvertfall åpen. Vi la igjen noen penger der før vi dro tilbake til sentrum av Nova Friburgo.

Området utenfor honningmuseet var imponerende

Vi stoppet på en jordbærplantasje som faktisk ble det mest interessante stedet iløpet av dagen. Plantene vokset under tak i høyden og ikke på bakken. Tok et par bilder der før vi satte oss på en flott kafe som var åpen. Vi kjøpte også ei jordbærplante de solgte på stedet jeg skal ta med hjem. Eller rettere sagt kona som absolutt skulle ha med seg den for å plante i hagen i hjemmet vårt. Stedet het Docuras Da Suely og er absolutt verdt en tur innom.

Brasil`s vakreste park?

Jeg syntes kanskje ikke byen var så imponerende ved første øyekast, men må virkelig si den begynner å imponere.

Jeg våknet tidlig som vanlig og brukte de første timene på morgenen til å finne ut hva man kan gjøre når man er i Nova Friburgo. På lista jeg søkte meg frem til på internett var Nova Friburgo Country Club på første plass. En park som ligger i sentrum. Da ble det å hive i seg en frokost på nærmeste padaria før vi tok beina fatt for å finne igjen parken. Vi gikk etter gps, men likevel klarte vi å gå oss bort. Vi endte opp i langtvekkistan før vi skjønte vi måtte snu. Litt for sløve tidlig på morgenen både jeg og kona.

Vi valgte heller å spørre folk om vei og da fant vi fram på første forsøk. Ofte så gjør jeg det for å øve meg på portugisisk, men denne gangen var jeg såpass sliten at jeg ville finne igjen parken så fort som mulig. Når vi endelig fant inngangen så burde strengt tatt både jeg og kona klart å funnet frem til stedet på litt kortere tid. Den lå i sentrum og inngangen var utrolig enkel å få øye på. Jeg må virkelig si det var verdt å ta turen hit. Inngangen var så utrolig vakker. Trær som var vokset bøyd over hele inngangspartiet som fungerte som et naturlig tak som førte deg inn i selve parken. Inngangspartiet var såpass imponerende så det ble brukt som forsidebilde på denne artikkelen.

Det var ganske strengt inne i parken. Vi fikk beskjed om at vi hverken kunne grille eller trå i gresset. Jeg gikk forbi er skilt at det i tillegg var forbudt å ta bilder med profesjonelt kamerautstyr, du vet disse store kameraene man kan zoome inn på lange avstander. Jeg bruker kun mobil uansett. Lettere å bære på og jeg trenger ikke bekymre meg for å bli ranet. Jeg skjønte dog ikke helt hvorfor de var så strenge på kamerautstyret man kunne bruke.

De hadde virkelig tatt godt vare på denne enorme parken som lå i sentrum. Nyklipt gress, vakre fontener, flotte vann omgitt av benker man kunne slappe av på. Det var ikke søppel noensteder. Alt var så ryddig. Det var uansett alle fuglene jeg la mest merke til. Jeg er en dyreelsker og alle dyr synes jeg er så fascinerende. Og når det kom en flokk med store ender som gikk og tigde mat, klarte jeg ikke å la være men måtte kaste litt mat til de. Jeg fikk fort litt dårlig samvittighet. De begynte og sloss så busta føk så fort brødbiten traff bakken.

Det er ikke sommer her nå. Faktisk ganske kaldt. 13grader viste gradestokken og som dere ser på bildene var det overskyet. Dette er faktisk den kaldeste dagen hittil på turen. Skal uansett ikke klage. Det har vært sol helt til nå. Det er også Juli i tillegg, og for de som kjenner Brasil er det en vintermåned. Byen ligger også i fjellet der det er mye kjøligere. 13 grader får i tåle.

Etter et par timer på stedet var det på tide å komme seg videre. Vi gikk ut igjen og tilfeldig fant vi et annet interessant sted ikke langt unna parken. Det er utrolig hva man kommer over når man spaserer rundt i en fremmed by. Joda, jeg har vært i Nova Friburgo før. Men jeg er langt fra kjent i fjellbyen.

Vi kom inn i et stort avsperret området som var åpent for publikum. Og hovedbygget inne på stedet var en tidligere stor tekstilfabrikk de drev å bygde om til divere butikker. Jobben var langt fra ferdig, men de stedene som var ferdig bygd var det absolutt verdt å gå rundt å titte i. Kanskje blir det en tur hit i fremtiden når hele stedet er bygd ut og oppe og går?

Det sto en del informasjon og tekst på veggene som forklarte litt om den tidligere tekstilfabrikken. Området het Espaco Arp og det er absolutt verd turen innom. Dette ble en lang dag og etter en stund gikk vi tilbake til leiligheten for å slappe av litt. Det er en dag i morgen også.

Det var da ikke hit vi skulle

Det var egentlig ikke hit vi skulle. Kona kjørte tydeligvis feil og vi endte opp i Nova Friburgo. Jeg har vært i denne fjellbyen før. Da var vi her en hel helg, men det meste var da stengt pga korona. Nå er det meste åpent og det er utrolig mye mer liv i gatene med en gang. Kanskje det ikke blir så ille å være her noen dager?

Men hvordan vi plutselig ende opp i sentrum i denne byen skjønner jeg lite av. Kona skulle bare i banken for å ordne noe og tydeligvis viste gpsèn hennes til denne fjellbyen vi er i nå. Når kona var ferdig med sitt bank ærend bestilte vi en quentinha, et måltid man selger de fleste steder i Brasil for en billig penge. Jeg fikk porsjonen ferdig pakket inn på 2minutter og vi tok måltidet i bilen på parkeringsplassen. Pris 16reais per porsjon. Kanskje ikke den mest romantiske måten å spise på, men vi orka ikke springe rundt for å finne en restaurant. Jeg blir også så matgrett når jeg er sulten så vi kjøpte mat på det første stedet vi gikk forbi i sentrum.

Når vi engang har kommet til byen, og begge er litt trøtte etter kjøreturen er det vel like greit å bare bestille noen dager på et sovested. Noe vi også gjorde. Vi endte opp med å leie en leilighet for 105 reais per natt. Flott sted var det også så vi booka for 3netter. Det var litt stas å komme til en by igjen etter noen dager på landsbygda. Jeg merket jeg ble litt stresset av all trafikken selv om min bedre halvdel kjørte. Jeg synes byen er altfor rotete i forhold til nabobyene Petropolis og Teresopolis. Sentrum gir ikke noe mening her og jeg skjønner ingenting av kjøreretningene.

Sovestedet lå i en bratt bakke litt utenfor bysentrum. Problemet var at det ikke var parkering. Og vi brukte lang tid på å finne et sted vi kunne sette fra seg bilen. Det ble et lite stykke å gå også. Noe som er et slit når man har en del bagasje å drasse på. Ettersom leiligheten lå i høyden måtte jeg slepe disse baggene oppetter asfaltvei og smale trapper for å komme i leiligheten som lå i 2etasje uten heis. Var behagelig å komme inn, pakke ut og ta seg en lang dusj.

Det var også et par små pizzaer, vannflasker og et par kjeks som vi bare kunne forsyne oss av på rommet. Sånne småting setter man pris på når man er på tur. Må si jeg gleder meg til i morgen. Men først slappe av, spise litt og forhåpentligvis få seg en lang natts søvn. På dette flotte sovestedet tror jeg det skal gå lekende lett. Imorgen venter en ny dag

Gøy på landet

Vi har virkelig kost oss disse dagene, og disse dagene har gått unna faretruende fort. Det er lett å hygge seg på den brasilianske landsbygda, men vi må komme oss videre. Livet er for kort til å tilbringe på ett og samme sted for lenge. Vi må jo også fylle på med flere reiseopplevelser og da kan man ikke sitte stille. Kona har bestemt neste reisemål som også ligger på fjellet. Jeg fikk ikke helt tak i navnet dit vi skulle, men samme kan det være. Det er hun som skal være sjåføren dit og stedet vi skal til ligger ikke mer en 20km unna. Det er også ei lita fjellbygd med få innbyggere. 9500 for å være nøyaktig. Kona bestemte stedet litt på impuls noe hun ofte gjør. Men hva pokker var det stedet het igjen?

Først må vi pakke baggene. Jeg har ikke med så mye på denne turen, men kona har med nok til å bosette seg på nytt. Vi har spist opp og drukket opp en del i minibaren også. Den regninga må selvfølgelig gjøres opp. 23 reais. Helt grei pris. Eieren av stedet ga oss beskjed om at vi kunne sjekke ut når det passet oss. For en luksus. Da trenger man ikke stresse med det. Noe jeg sjeldent gjør uansett.

Vi har begge sovet godt og er i godt mot før vi atter engang reiser til neste sted. Vi har kjøpt med nok mat å drikke på turen så det blir nok en piknik og en kaffe etter veien. Det er mange fine steder man kan stoppe når man farter rundt i fjellene.

Helt på tampen når vi skulle reise fikk vi en omvisning på tomta. Jeg ble så fascinert av vannsystemet de hadde. De fikk det gratis fra en bekk like ved og det ble fraktet til huset ved hjelp av rør. De brukte ikke strøm eller noe for å få det dit, men gravitasjon og vannet var i tillegg gratis. Jeg har jo hatt trøbbel med høye vannregninger der jeg bor og ble så utrolig nysgjerrig hvordan ting fungerte på fjellet. Solceller hadde de også. Gratis vann og gratis strøm. Kan man leve bedre? Helt selvforsynt med luksus man betaler gull og grønne skoger for i byen. Jeg har nok bosatt meg på feil sted. Jeg fikk t.o.m en pose med ferske gratis appelsiner de plukket til meg rett fra et av appelsintrærne på tomta. Jeg må nok komme tilbake. Vi takket for gjestfriheten og dro vår vei, med litt mere kunnskap enn når vi kom.

Vi ses på neste sted. Bli med på turen!

Spedbarn sover ikke så godt

Vi sovnet rett etter kveldsmaten, en usunn pizza og vi våknet vel ikke før det hadde gått 10t. Spedbarn sover ikke så godt. Det er forferdelig kaldt i fjellene her, og jeg våknet til sterk vind som fikk hele sovestedet til å riste. Å gå ut tidlig før sola varmer for fullt er en risikosport jeg ikke skal utsette meg for. Ligge under flere tepper om morgenen mens jeg venter på sola er en aktivitet jeg fint mestrer. Det eneste som fikk meg ut av senga er kaffetrakteren for så å gå tilbake med en glovarm kaffekopp. Minner meg om en kald norsk høstdag dette stedet, men jeg nyter det til det fulle.

Når kona endelig våknet dro vi ut for å utforske nabolaget. Det er hverken butikker eller kjøpesentre rundt her, men flotte fjell og fabelaktig natur har stedet nok av. Smale grusveier med litt for mange hull i, men imøtekommende biler er høflige og kjører pent på si når man møtes. Det er en fryd å bare cruise rundt i en liten bil her, spesielt når sola har kommet frem og varmer.

Vi stoppet på den ene butikken som finnes i området. Ingen stor dagligvare kjede. En liten matbutikk som selger akkurat det man trenger. Ble litt vann og kjeks, og frokosten, den tok vi i bilen. Vi brukte mye av morgenen i området før vi dro tilbake til Lumiar. Jeg kjørte og fant frem til tettstedet uten bruk av hjelpemidler. Kjørte kun etter hukommelsen. Jeg spurte min bedre halvdel om hun visste forskjellen av en mann og kvinne bak rattet? En mann trenger ikke gps for å finne frem. Jeg fikk et oppgitt blikk og selvfølgelig klarte jeg å feilparkere når vi var framme. Da var det hennes tur til å skryte på seg kvinnelige kjøre egenskaper.

Vi ble værende hele dagen i dette flotte tettstedet. Vi gikk gjennom hele området og satte oss på tilfeldige steder for å slappe av med en kaffekopp. Middag tok vi på flott restaurant også, til en billig penge. Husker ikke navnet på spisestedet.

Jeg har kjørt forbi ei kirke i området flere ganger, men aldri fått tatt et bilde av den. Det fikk jeg gjort denne dagen. Jeg er jo helt gal etter kirkebygg og de gangene jeg får se en må jeg dit. Den lå på toppen av en høyde og jeg tok beina fatt. Det er ikke noe latmannsliv jeg lever, ihvertfall ikke hele tiden. Det var en flott utsiktspost og jeg ble stående der og titte å filosofere over livet. Går det ann å ha det bedre? Etter mange timer begynte sola å forsvinne bak fjellene og kulden kom for fullt. Det blir kaldt her når sola går ned. Da tok vi bilen hjem til sovestedet. Det er en dag i morgen også.

For et vakkert sovested

Vi kom frem til slutt, men det var et blodslit for den lille bilen. Grusvei, hullete og støvete, men området var helt eventyrlig omgitt av flotte fjell og imponerende vegetasjon fra bambus og banantrær. Det var noen bakker som var såpass bratte så jeg turte nesten ikke å prøve og kjøre opp de. Det var uansett så verdt det når vi endelig kom frem. For en fin plass og vakkert sovested.

Sovestedet vi lå på. Utrolig sjarmerende omgitt av vakre fjell.

Overnattingsstedets navn var Casinha do Alto da Bocaina og kostet 160pr natt. Stedet ligger i São Pedro da Serra, den flotte fjellbygda jeg skrev om i forrige artikkel. Det lå ikke i sentrum, men litt i utkantet der man kan føle seg i ett med naturen. Steike, for en flott natur. Vi prutet ned litt over tlf. Faktisk det billigste stedet vi fant. Det er ganske dyrt å feriere på fjellet her selv i lavsesong. Men absolutt verdt det. Sovestedet var vakkert og velstelt og eieren losjet oss høflig inn på suiten. Var litt høyt over gangbrua som førte oss inn til sovestedet. Vakkert utført og stedet var omgitt av flotte farger.

Alt inne på stedet var tilsalgs. Bildene på veggen, pyntegjenstander og til og med kjøkkengruppen jeg tok et bildet av var tilsalgs. Vi kjøpte ikke noe av de tingene, men vi forsynte oss fra varer i kjøleskapet og av kaffen mot en liten tillegg i prisen. Såpass billig så vi valgte å ikke gå ut døra for å kjøpe noe denne kvelden. Vi var begge utslitte av natten i forveien vi sov i bilen. Vi hadde en debatt om hvem som skulle ta den første etterlengtede dusjen. Jeg tapte, men det gikk greit. Damene først er det vel noe som heter? Ingen sure miner her i gården. Etter en lang dusj var det helt ubeskrivelig å legge seg ren i en seng. Og maten fikk vi servert på døra. Eierne av stedet solgte hjemmelaget pizza, og finnes det egentlig bedre kveldsmat?

Våkne ved siden av elva i lumiar

Vi begge sov godt, selv i en liten bil. Denne soveopplevelsen var helt magisk. Jeg vil faktisk påstå at å våkne opp i en liten bil ved siden av ei vakker elv i Lumiar er en av de beste reiseopplevelsene jeg har hatt. Kanskje det var lyden av den vakre elva som gikk ved siden av oss som gjorde at vi ikke våknet før ved 9tiden på morgenen? Det var litt slitsomt med folka som skulle hjem fra fest dagen i forveien som gikk forbi og skravlet, men vi sovnet tilslutt. Jeg ble i tillegg vekket av kona mitt på natta som var overbevist at noen dumpet noe i elva der de gikk rundt å lyste med et par lommelykter. Jeg var i halvsøvne og tenkte lite på det, helt til de kom lysende mot bilen vår. Jeg fikk en litt ekkel følelse, men de gikk begge heldigvis rett forbi oss. Tror de drev å lette etter noe de hadde mistet, men man tenker ikke alltid like rasjonelt mitt på natta, sovende i en bil, i et land som er kjent for å ha mye kriminalitet. Vi sovnet igjen og alt i alt fikk vi nok søvn. Overnattingen ble gratis også. For en opplevelse!

Vi startet dagen med litt tannpuss ved elva før vi dro til et lite matsted for en kopp kaffe. Jeg hadde et doærend jeg måtte gjennomføre, og uten dopapir var det vanskelig å få utført den aktiviteten ute i det fri. Stedets navn var Boteko og vi tok kveldsmaten der dagen i forveien. Billig sted med hyggelig personale og i tillegg gratis Wifi. Vi bestilte et par kaffekopper og litt å spise mens jeg fløy inn på toalettet. Det var selvfølgelig ikke noe dolokk så jeg måtte gjøre aktiviteten stående. Heldigvis var det ingen dokø utenfor døren så tidlig en morgen som hørte hva som foregikk. Vi ble værende på spisestedet lenge mens vi planla dagen videre.

Lumiar – en flott park med fjellene rundt

Sao Pedro da Serra er et lite sted 5km unna Lumiar. Etter litt planlegging ville vi begge ta turen til det stedet.Vi tok bilen og kjørte dit og vi angret ikke et sekund på det valget. Kjøre den lille bilen på svingete smale fjellveier var en liten reiseopplevelse i seg selv og den lille fjellbygda virkelig imponerte når vi kom frem.

Små kafeer, restauranter og hyggelige små gjestgiverer man enkelt kunne booke rom for noen dager. Synes noen av de var litt dyre. De forlangte 100reais per person, men tror de skrudde opp prisen fordi jeg var utlending. Vi takket høflig nei før vi gikk videre for å titte i fjellbygda.

Kirkebygget var flott å se på også. Brasil har så flotte kirker. Dette stedet var ikke et unntak. Den var ikke oppe, men jeg fikk tatt noen flotte bilder. Man fikk så god utsikt når man gikk på toppen av den i tillegg. Man kunne virkelig se utsikten over de flotte fjellene rundt området. For en frihetsfølelse det er å reise og se nye ting.

Av alle de små flotte byggene som lå ved hver side av gaten var det nok selve fellesparken jeg la mest merke til. Vi ble gående rundt på det stedet og knipse noen bilder og ta en kaffe på et av serveringsstedene.

Var stappfullt av folk i gaten og ettersom mange av turistene parkerte ved den ene siden ble det lite plass når man møtte bilister. Ei av de fastboende som ble sittende fast i kø likte tydeligvis ikke turistene som hadde tatt turen dit denne søndagen der hun satt i førersetet og skrek og knyttet neve. Køen gikk ikke fortere av den grunn og hun måtte bare pent vente på sin tur. Nabolaget er ikke av de største, så vi trengte ikke mange timene på stedet før vi hadde gått gjennom det meste. Flott og sjarmerende lite sted det er verdt å ta turen innom. Det ble såpass folksomt etterhvert så etter en middag på en av de flere serveringstedene bestemte vi oss for å finne oss et sovested. Vi var begge litt trøtte etter natten i bilen og jeg orker ikke å overnatte i den to netter på rad selv om det å sove i bil var en flott opplevelse. Jeg synes uansett 1natt er nok. Sovestedet og området vi booket kan dere lese mer om i neste artikkel.

Til fjells igjen

Da reiser vi igjen. En ny tur til fjells. Reise rundt i fjellet Brasil med en 1l Chevrolet er en fantastisk opplevelse. Det var ihvertfall det på forrige tur. Denne gangen skal vi besøke noen nye steder som ligger i høyden i delstaten Rio de Janeiro. Det første stedet er Lumiar som tilhører Nova Friburgo. Stedet ligger et godt stykke unna sentrum av byen. Vi besøkte stedet sist gang vi dro til fjells, og vi likte tettstedet veldig godt. Hvor lenge vi blir der får vi se an når vi kommer dit.

Turen startet ikke like bra denne gangen. Vi kom oss ikke ut av byen Buzios engang før vi måtte stoppe på verkstedet for å sjekke bremsene som ga fra seg en merkelig lyd. Vi bytta de 2dager i forveien. Ingen fare var mekanikerens klare beskjed. Jeg pustet lettet ut, overrasket over at jeg ikke atter engang trengte å punge ut for ei verkstedregning. Vi satte oss i bilen og dro videre. Første stopp for å spise tok vi på restauranten Sabor a Vista i nabobyen Iguaba Grande. De har god mat der. Vi har spist der før.

Etter maten dro vi videre. Kona var sjåfør og hun fikk en idé om å kjøre omvei for å ikke betale bompenger. Vel, idéen var kanskje bra, men skal ikke gjøre den feilen to ganger. Vi endte opp med å kjøre den ene omveien etter den andre i ørkenlignende landskap. Utrolig varmt i tillegg med en bil uten air condition på ekstremt hullete vei. Vi hadde heller ikke med vann noen av oss. Dårlig planlegging med andre ord. Humøret var ikke på topp når vi på merkelig vis kom frem til en by ved navn Silva Jardim.

Den byen har jeg besøkt før, men husker den ikke så godt. Kona derimot kjenner stedet godt og har mye familie der. Hun foreslå å stoppe i en flott park i sentrum. Ganske riktig, parken var flott. Var ei vakker kirke ved siden av også jeg tok et bilde av.

Vi ble en liten stund i denne lille byen. Virker som det er en del fattigdom på stedet. Jeg så bl.a annet noen folkeskye barn som gikk rundt i byen og samlet flasker og annet søppel de kunne selge. De holdt seg på avstand så jeg fikk ikke gitt de noen penger. Jeg bruker ofte å gjøre det til gatebarn. Jeg synes så synd på sånne mennesker som er født inn i en så forferdelig fattigdom.

Turen videre ble mye lengre enn først antatt. Det man sparte inn på å kjøre rundt bomstasjonene brukte vi garantert opp i ekstra drivstoffutgifter. Vi klarte i tillegg å kjøre oss bort så vi kastet bort en del tid, og vi endte opp med å kjøre 20 km ekstra. Det mest interessante med kjøreopplevelsen var at vi plutselig så den ene bomstasjonen etter motorveien, og en periode trodde jeg at vi kom til å ende opp med å betale allikevel. Jeg satt i full latterkrampe, men kona som var sjåfør syntes tydeligvis ikke at det var like hysterisk morsomt. Heldigvis fikk vi snudd rett før bompasseringen og vi slapp unna den ekstra utgiften.

Etter noen flere kaffestopp på veien kom vi frem til Lumiar. Vi bestemte oss for å stoppe der for å spise. Dette stedet har vi vært på tidligere. Fint sted, men det var mye kaldere denne gangen enn det var sist gang vi var her. Det var sykt mange folk også. Vi bestemte oss å slappe av litt i Lumiar til sola gikk ned. Sovestedet vi booka i forveien ligger enda høyere til fjells i området. Faktisk et ganske godt stykke unna. Kjøre rundt i kveldsol som trenger inn gjennom bilvinduet så man ikke ser noen ting blir for slitsomt å kjøre i. Ferden gikk videre når sola gikk ned.

Turen videre ble egentlig et stort mareritt. Vi snakket med eieren av sovestedet som guidet oss oppetter en ekstremt hullete fjellvei. Den lille bilen vår, som hovedsakelig ble kjørende på veien i 1gir, hadde virkelig noe å jobbe med. Det gikk i sneglefart oppetter fjellveien, og hullene ble større og større høyere opp vi kom. I tillegg var det bekmørkt og absolutt ingen hus eller gatelykter etter grusveien. Det ble skikkelig ekkel stemning og vi var begge bekymret at vi skulle kjøre oss bort på fjellet. Vi så ikke mange meterne foran oss. Det var heller ingen andre bilister. Det eneste antydningen til liv var ei lita gammel kirke vi kjørte forbi, der det var noen folk som tilhørte hva slags religion det nå var. Virket litt som vi var med i en skrekkfilm og etter en stund begynte bensinlampen å lyse. Denne ferden turte vi faktisk ikke å fortsette, og vi bestemte oss å snu. Problemet var bensinen og å finne igjen Lumiar sentrum i mørket. Heldigvis møtte vi en motorsykkel som guidet oss frem til hovedveien. Nå var det altfor sent til å finne hotell. Vi kom oss ihvertfall fram til en bensinstasjon og fikk fylt opp tanken igjen med etterlengted drivstoff. Dette var nære på. Overnattingen tok vi i bilen ved siden av ei vakker elv i sentrum i Lumiar.

Hva gjør man på helga?

Hva gjør folk på helga? Eller hva gjør folk på søndager blir vel mer riktig. Jeg synes søndagene er så utrolig kjedelige uansett hva slags land jeg befinner meg i. Den siste dagen i uka kan faktisk bli litt i lengste laget for oss som befinner oss i Brasil også. Hva er det folk gjør på denne dagen? Det meste er stengt og jeg er ikke skapt for å sitte inne og sture. Plutselig fikk kona en lysende idè. De gode ideène kommer ofte fra henne. Kanskje vi kunne ta en kjøretur på landsbygda for å titte litt, og kanskje lage til en liten piknik på ei strand bortenfor der vi bor? Jeg synes det hørtes fornuftig ut så det ble det til vi gjorde.

Vi lagde til litt mat, tok med litt drikke og dro til ei strand i retning Rasa, et nabolag i Buzios jeg har besøkt og skrevet artikler om flere ganger tidligere. Når vi kom frem til stranden var det en fryktelig fæl vind. Det blåste faktisk veldig kaldt. Ikke sånn jeg befinner meg i Norge en kald desembermåned kaldt. Men kaldt nok til at jeg ikke ville rigge til en piknik ute og risikere å blåse til havs. Jeg så nesten ingen andre på den store stranden heller. Ihvertfall ingen som var i selve vannet og badet. Det endte opp med at vi tok kaffen og maten i den lille bilen våres, men det ble fortsatt en koselig piknik. Bilen parkerte vi mot havet så vi fikk en flott utsikt, mens vi hørte vindet blåse av gårde i alle retninger rundt bilen.

Etter vi hadde spist ferdig dro vi likesågodt til selve sentrum av nabolaget Rasa. Det er en stor park jeg liker meg så godt i der og et veldig koselig sted å bare gå rundt å la tankene vandre. Man får i tillegg litt morsjon. Jeg savnet en bok å lese på og plutselig kom jeg på at jeg har kjøpt noen digitale bøker som jeg har lastet ned på mobilen. Jeg var litt skeptisk til digitale bøker først, men kjøper man de rette er de like underholdende som på papir. Vi ble sittende i parken en god stund. Kona bruker hovedsakelig mobilen sin til Facebook. Jeg synes det er litt for bortkastet tid noenganger. Snoke rundt på det folk driver med på sosiale medier, der de legger ut sitt såkalt perfekte liv til de som faktisk tror på de, synes er er et merkelig tidsfordriv. Etter litt lesing og litt surfing avsluttet vi dagen på et bakeri ikke langt unna. De selger alltid billig kaffe på bakeriene i Brasil som kalles padaria. Et lite sparetips til dere som kanskje har lyst til å besøke Brasil.

For dere som vil se bilder fra parken i Rasa og av nabolaget forøvrig kan klikke innom denne linken : https://brasilbloggen.com/2021/12/06/en-varm-dag-i-rasa/

Fjellvandring i Serra de Sapiatiba

Serra de Sapiatiba er et fjell som ligger i byen Sao Pedro da Aldeia. Jeg har kjørt forbi skiltet som går til stedet flere ganger, og i tillegg mast på kona at dit vil jeg ta meg en tur. Etter flere år som jeg i periodevis har hatt stedet i bakhodet skal vi endelig ta turen dit. Jeg merker jeg gleder meg. Det skal vist være flotte stier og gå etter og fabelaktig utsikt. Når jeg i tillegg har fått smaken av fotturer og elsker å ta naturbilder så må denne turen falle i smak. Kona var ikke like ivrig, men jeg fikk lurt henne med. Jeg sto for bæringa av vannet og maten. Det var vist en av kriteriene for at hun skulle bli med. Grei avtale for min del.

Vi tok bilen til stedet og til min overraskelse var det faktisk en vei som gikk opp mot toppen og ikke en natursti. Veien ble etterhvert altfor dårlig for bilen. Jeg var faktisk litt bekymret for at jeg skulle punktere så høyt oppe i bushen. Jeg ville heller ikke gå hele veien tilbake til byen hvis uhellet skulle inntreffe . Stedene vi dro forbi for å komme hit var ikke av de beste. Fattige steder som sannsynligvis har nok kriminalitet i seg. Etter mange år i Brasil kjenner man lett igjen sånne steder. Sao Pedro da Aldeia er ikke den tryggeste byen og ferdes i heller, såsant man ikke befinner seg i sentrum.

Vi fant et sted og parkerte bilen og tok beina fatt. Jeg følte meg litt som et esel der jeg gikk med litt for mange kilo på ryggen. Varmt var det også, men det var så verdt det. Naturen var helt fantastisk og jeg merket at jeg våknet skikkelig når jeg kom meg ut av byen, opp i fjellet som var omkranset av vakker brasiliansk natur. Lufta var så mye friskere også. I tillegg kastet trærne skygge som dekket for sola.

Det første stedet vi tok en velfortjent pause var et åpent sted som ga oss utsikt over hele byen Sao Pedro da Aldeia og noen utrolig vakre bergtopper. Vi spiste litt frukt og drakk rikelig med vann mens vi hørte et par apekatter som snakket og skrek til hverandre i jungelen. Utrolig spesiell naturopplevelse. Jeg kom ikke innpå dem så jeg fikk de ikke på kameraet. De holdt seg på god avstand. Men jeg har hatt de på nært hold tidligere når jeg var i fjellbyen Petropolis for en tid tilbake. Den fikk jeg faktisk på film som ligger ute på facebooksiden tilknyttet bloggen.

Vi måtte videre før det var for sent. Jeg ville nødig tusle rundt her når det blir mørk. Kona var enig, men var glad hun tilslutt ble med på turen. Jeg merket spesielt jeg ble utrolig sliten høyere opp vi kom. I tillegg begynte jeg å få igjen faretruende lite vann igjen. Jeg trodde 1.5l skulle rekke i massevis, men der tok jeg feil. Det gikk noe bedre med kona. Hun som egentlig ikke ville være med på turen hadde tydeligvis fått ny energi. Det var uansett ikke snakk om å gi seg før vi kom på toppen.

Trikset når man begynner å bli sliten er å stoppe opp litt, ta noen bilder, nyte litt natur og trøste seg med at tilbaketuren blir mye lettere når det er nedoverbakke.

Den tankegangen reddet meg denne gangen også. Vi kom oss til topps der veien slutter. På toppen på fjellet er det satt opp høye satelittårn. Mye av området var avstengt, men vi gikk litt rundt der for å titte litt. Jeg vet ikke hva slags signaler tårnene gir fra seg, men så lenge jeg har mobildekning og fungerende internett er jeg takknemlig og fornøyd.

Jeg er litt usikker på hvor lang tid vi brukte på å nå toppen, men jeg synes det gikk ganske fort. Man kan uansett ikke være altfor dårlig til beins skal man ta turen. Det var virkelig bratt oppetter dette fjellet. Nå skal det sies at jeg har noen kilo for mye så jeg tror nok de fleste andre tar turen raskere enn meg. Heldigvis var tilbaketuren mye lettere. Da var det tross alt nedoverbakke og bilen sto og ventet på oss. Husk nok vann hvis dere selv tar turen. 1.5l ble litt lite på en person.