Fjellvandring i Serra de Sapiatiba

Serra de Sapiatiba er et fjell som ligger i byen Sao Pedro da Aldeia. Jeg har kjørt forbi skiltet som går til stedet flere ganger, og i tillegg mast på kona at dit vil jeg ta meg en tur. Etter flere år som jeg i periodevis har hatt stedet i bakhodet skal vi endelig ta turen dit. Jeg merker jeg gleder meg. Det skal vist være flotte stier og gå etter og fabelaktig utsikt. Når jeg i tillegg har fått smaken av fotturer og elsker å ta naturbilder så må denne turen falle i smak. Kona var ikke like ivrig, men jeg fikk lurt henne med. Jeg sto for bæringa av vannet og maten. Det var vist en av kriteriene for at hun skulle bli med. Grei avtale for min del.

Vi tok bilen til stedet og til min overraskelse var det faktisk en vei som gikk opp mot toppen og ikke en natursti. Veien ble etterhvert altfor dårlig for bilen. Jeg var faktisk litt bekymret for at jeg skulle punktere så høyt oppe i bushen. Jeg ville heller ikke gå hele veien tilbake til byen hvis uhellet skulle inntreffe . Stedene vi dro forbi for å komme hit var ikke av de beste. Fattige steder som sannsynligvis har nok kriminalitet i seg. Etter mange år i Brasil kjenner man lett igjen sånne steder. Sao Pedro da Aldeia er ikke den tryggeste byen og ferdes i heller, såsant man ikke befinner seg i sentrum.

Vi fant et sted og parkerte bilen og tok beina fatt. Jeg følte meg litt som et esel der jeg gikk med litt for mange kilo på ryggen. Varmt var det også, men det var så verdt det. Naturen var helt fantastisk og jeg merket at jeg våknet skikkelig når jeg kom meg ut av byen, opp i fjellet som var omkranset av vakker brasiliansk natur. Lufta var så mye friskere også. I tillegg kastet trærne skygge som dekket for sola.

Det første stedet vi tok en velfortjent pause var et åpent sted som ga oss utsikt over hele byen Sao Pedro da Aldeia og noen utrolig vakre bergtopper. Vi spiste litt frukt og drakk rikelig med vann mens vi hørte et par apekatter som snakket og skrek til hverandre i jungelen. Utrolig spesiell naturopplevelse. Jeg kom ikke innpå dem så jeg fikk de ikke på kameraet. De holdt seg på god avstand. Men jeg har hatt de på nært hold tidligere når jeg var i fjellbyen Petropolis for en tid tilbake. Den fikk jeg faktisk på film som ligger ute på facebooksiden tilknyttet bloggen.

Vi måtte videre før det var for sent. Jeg ville nødig tusle rundt her når det blir mørk. Kona var enig, men var glad hun tilslutt ble med på turen. Jeg merket spesielt jeg ble utrolig sliten høyere opp vi kom. I tillegg begynte jeg å få igjen faretruende lite vann igjen. Jeg trodde 1.5l skulle rekke i massevis, men der tok jeg feil. Det gikk noe bedre med kona. Hun som egentlig ikke ville være med på turen hadde tydeligvis fått ny energi. Det var uansett ikke snakk om å gi seg før vi kom på toppen.

Trikset når man begynner å bli sliten er å stoppe opp litt, ta noen bilder, nyte litt natur og trøste seg med at tilbaketuren blir mye lettere når det er nedoverbakke.

Den tankegangen reddet meg denne gangen også. Vi kom oss til topps der veien slutter. På toppen på fjellet er det satt opp høye satelittårn. Mye av området var avstengt, men vi gikk litt rundt der for å titte litt. Jeg vet ikke hva slags signaler tårnene gir fra seg, men så lenge jeg har mobildekning og fungerende internett er jeg takknemlig og fornøyd.

Jeg er litt usikker på hvor lang tid vi brukte på å nå toppen, men jeg synes det gikk ganske fort. Man kan uansett ikke være altfor dårlig til beins skal man ta turen. Det var virkelig bratt oppetter dette fjellet. Nå skal det sies at jeg har noen kilo for mye så jeg tror nok de fleste andre tar turen raskere enn meg. Heldigvis var tilbaketuren mye lettere. Da var det tross alt nedoverbakke og bilen sto og ventet på oss. Husk nok vann hvis dere selv tar turen. 1.5l ble litt lite på en person.