Brasilrundt

Teller størrelsen?

Teller størrelsen? Har størrelsen noe å si? Det er et spørsmål sikkert mange har stilt seg, og svaret er nok helt klart ja. Ihvertfall hvis man snakker om bananene som vokser på det ene banantreet mitt i hagen. Jeg plantet dette treet for årevis siden og den har ikke gikk fra seg noe som helst av frukter, men plutselig en dag hadde det kommet en liten bananklyse på stammen. Jeg må si de bananene var i minste laget. Små og stusslige av vekst. Noe som betyr at treet får for lite næring. Jeg har hentet litt god matjord blandet med litt hestemøkk jeg har plassert rundt stammen. Jeg håper med det at bananene vil vokse i størrelse. Når det gjelder frukt har faktisk størrelsen mye å si. Jeg har jo også funnet ut at hestemøkk fungerer bra som gjødsel og jeg har gjort lignende med flere trær i hagen som har skutt i været på kort tid. Jeg ble frarådet å bruke hestemøkk, men det var bare svada at man ikke kunne bruke det. Når det gjelder hagearbeid i Brasil har jeg funnet ut at det er bedre å prøve og feile enn å ta til seg alt av råd. Jeg leser jo selvfølgelig hageartikler i perioder for å tilegne meg mer kunnskap.

Jeg hadde også en ansatt som jobber hos meg i perioder og han hjalp meg med å stelle på palmetreet jeg har. Jeg har plantet flere trær nå, men det tar år før man kan høste noen kokosnøtter fra de nye trærne. Det ene treet jeg har har blitt angrepet av lus så vi måtte fjerne mange av greinene som kokosnøttene henger på å spraye treet med gift. Jeg vet ikke hva slags gift han fyren brukte, men det ser nå ut til at insektene ble borte. Palmetreet ble enda litt flottere å se på også synes jeg, når man fikk gjort rent stammen for kvister.

Kokosnøttene la jeg i en egen haug på plenen og jeg har allerede gitt bort noen av de. Jeg har ikke mulighet til å drikke opp all kokosvannet disse fruktene gir før de blir ødelagte. Det er også hyggelig å gi bort litt frukt man henter i sin egen hage. Det er flere som gjør det i Brasil og kanskje får jeg noe tilbake igjen ved en senere anledning.

Jeg skrev et innlegg for lenge siden om noen papayatrær jeg hadde i hagen som ikke ville gi frukter. De har jeg fjernet, men jeg lot et tre stå igjen. Det treet har virkelig begynt å gi fra seg mye søte papayaer. De er ikke helt modne enda, men tipper det ikke blir så lenge til før jeg kan spise fersk papaya til frokost. Finnes det egentlig noe bedre enn en sunn start på dagen?

Hjelp! Invasjon av edderkopper

Det har dukket opp en del insekter i det siste. Det er spesielt edderkopper det har kommet en del av. Kanskje fordi sommeren er her, og varmen har blitt veldig intens. Jeg er ingen ekspert på sånne ting, men heldigvis er jeg ikke så redd disse edderkoppene såsant de holder seg litt på avstand. I hagen, spesielt under tak liker de å bygge disse enorme spindelvevene sine. Det er ekstremt ubehagelig hvis man får nettet i ansiktet, og det klistrer seg i fjeset mens man i full panikk prøver å fjerne det før en av de enorme edderkoppene kvikner ting for å komme og ta sitt bytte. Alle de jeg har sett ute i hagen er på størrelsen med en fyrstikkeske også. Skikkelige svære, ofte med sterke farger. Litt fascinerende, litt stygge og egentlig ganske skremmende å se på. Det er vel prisen man må betale for å bo på landsbygda, men at jeg flytter til storbyen tror jeg det ikke blir noe av. Jeg liker meg her. Rolig sted og jeg sover godt om natta. Kort avstand til stranden også for å ta seg en dukkert.

En jeg tok et bildet av i hagen. På størrelsen med en fyrstikkeske.

Når disse edderkoppene befinner seg ute er det egentlig greit, men i det siste har det kommet en del av de inne i huset også. Noen av de er veldig små og vanskelig å få øye på før de heiser seg ned fra taket og nærmest svaier rett foran ansiktet mitt. Jeg har jo heller ingen aning om de er giftige eller ikke, og jeg har hørt historier fra der jeg bor at folk har dødd etter og ha blitt bitt. Jeg vet ikke om det er hold i historiene. Folk har ofte en tendens til å overdrive. Jeg har ikke blitt bitt av noen til nå, som jeg vet om ihvertfall, men jeg hatt noen av de krypende på meg mens jeg har sittet på kvelden og slappet av foran tv`en. Jeg skvetter like mye hver eneste gang. Fortsetter det sånn ender jeg vel opp med å få et fremtidig hjerteinfarkt.

Hele poenget med denne artikkelen er mest for å se om det kanskje er noen der ute av mine lesere som kanskje har noen gode ideer for å bli kvitt de? Noen som har noen smarte løsninger så de holder seg utenfor huset og ikke kommer seg inn? Jeg skjønner at de fleste skapninger har en funksjon i naturen så jeg vil nødig ta livet av de hvis jeg ikke behøver. Takk for tips og forslag.

Kuer i Tucuns

Brukte dagen i dag til å gå litt rundt i nabolaget Tucuns,. Et lite sted i byen Buzios. Bydelen er nok ikke av den vakreste i byen og det pågår utbygging av solgte tomter over hele stedet. Jeg synes det fortsatt er hyggelig å ta noen spaserturer i den varme brasilianske solen. Hovedsakelig fordi jeg selv bor i området. Temperaturen i Buzios er høy mesteparten av året selv om man må regne med noen regnværsdager innimellom som frisker opp naturen.

Jeg gikk ganske langt etterhvert og når jeg bestemte meg for å komme meg hjem igjen prøvde jeg å ta en snarvei gjennom Cem Braca nabolaget. Et lite slitt nabolag like vet Tucuns der jeg bor. Det tok sin tid å komme seg gjennom stedet. Jeg ble oppholdt en stund av noen kuer som gikk midt i veien. Det var ganske fascinerende å se en kuflokk som gikk og spiste gress og fant noe mat mellom søppelet som lå ved siden av veien. Det var tydeligvis noen biler som mente det motsatte som ikke likte disse enorme dyrene som gikk og sperret veien. De minte meg litt om syklistene hjemme i Norge der de totalt gikk å overså bilistene helt. Brasilianere er ikke så nøye på ting. Jeg har ofte sett både geiter og hester som går fritt rundt omkring her. Kuer midt i veien i byen har jeg ikke sett før så den var ny. Jeg kom meg uansett hjem tilslutt og det ble en liten fortelling av det.

Jeg og kona stakk deretter innom Vezuvio. Et hyggelig spisested i Tucuns vi har spist på et par ganger før. Det er et hyggelig ungt ektepar som driver stedet som er så utrolig glade i å snakke. Mange brasilianere er sånn og det får deg til å føle deg så velkommen. Jeg tror nok det som er hovedgrunnen til at folkeslaget er kjent for å være så milde, gjestfrie og imøtekommende. Det er ikke så mange restauranter i området så de har nok ikke så mye konkurranse. Det var uansett få med gjester der når vi tok middagen der denne dagen, men det er nok flere folk her på helgene når brassene virkelig skal slå ut håret. Faktisk litt behagelig å gå ut midt i uka. Det er litt roligere da.

Ettermaten tok vi turen til Tucunsstranden for å slappe av litt. Det er en del som surfer på den stranden, men den er ikke en populær badeplass. Grunnen til at det aldri er så mange folk der er jo selvfølgelig at Tucuns har få beboere, men det er nok litt for at den er veldig farlig også. Den blir fort brådyp og det utrolig sterke understrømninger som drar deg med ut igjen til havet. Det er mange som har måttet bøte med livet og druknet på det stedet. Sitte på land og bare slappe av kan man gjøre trygt.

Jeg er livredd sprøyter

Startet dagen med vasking av frukt og grønt. I Brasil er det noe de fleste gjør om dagen. Man vasker til og med frukt som har skall på. Synes kanskje det er en overdrivelse, men jeg jobber ikke i helsevesenet, og om kona mener dem skal vaskes, da skal det vaskes. All frukten du ser på bildet kostet 150kr. Det er med andre ord billig og leve sunt nedi her. Andre matvarer man trenger i hverdagen synes jeg egentlig ikke er så billig, ihvertfall ikke med tanke på den brasilianske lønna.

Salatbladene dynker vi i klorvann og man må sjekke alle bladene for insekter først. Jeg tror Brasil er ganske gjerrige på sprøytemidler for det dukker opp det ene salatspisende insektet etter det andre når man renser disse bladene. Bedre å få de av før de ender opp i magen. I Brasil så er det normalt å ta en menneskelig mark kur engang i året for å fjerne eventuelle mark man kan ha voksende i magesekken. Medisinene koster ikke så mye, men husker ikke prisen. Det er en stund siden sist jeg gikk på en sånn kur og jeg burde vel stikke på nærmeste apotek snart og kjøpe disse pillene før jeg setter meg på toalettet og serverer mark i doskåla. Ekkelt å tenke på.

Mens jeg sto å vasket frukten fikk jeg også besøk av en brasiliansk veps. Jeg trodde først at det var en såkalt Maribondo, men den er noe større. Dette var en mindre utgave av det flyvende insektet, men navnet vet jeg ikke. Fikk beskjed om at den stikker og det mest ubehagelige med mange av vepsesortene i Brasil er at de flyr lydløse. Man merker ikke at de flyr rundt deg eller setter seg på deg. Jeg har aldri blitt stukket av noen enda og heldigvis har jeg ikke møtt på noen som er like aggressive som norsk jordveps.

Det er nå over 600 000,- dødsfall i Brasil pga pandemien, men det er mindre dødsfall per døgn enn det var for en stund siden. Vaksineringen er godt igang og de fleste har vel snart fått første dose. Jeg har derimot enda ikke fått min. Jeg har besøkt steder i det siste der man må bevise man er vaksinert for å slippe inn og hvis jeg skal reise i fremtiden må jeg vel bare vaksineres som alle andre. Jeg er livredd sprøyter og det er vel litt derfor jeg har utsatt det så lenge jeg klarer. Noen som har tatt sprøyta og kan forklare sånn ca på en skala fra 1 til 10 hvor vondt det er?

Sushi i Cabo Frio

Jeg og kona tok en kveld i Cabo Frio. Vi dro fra Buzios litt sent og var ikke fremme før 20.00 tiden. Kona bruker alltid lang tid på å ordne seg så jeg må ofte vente i evigheter mens hun gjør seg istand. Vi kom frem tilslutt og vi bestemte oss for å finne et sted å spise sushi. Stedet vi fant het Kento – cozinha oriental, og det er første gang vi har spist der. Det var enkelt å finne igjen restauranten. Stedet lå etter hovedveien like ved sentrum.

Jeg og kona ble ikke helt enig om hva vi bestille. Hun ville spise så mye man vil og jeg ville ha en vanlig porsjon. Spise så mye du vil på en sushirestaurant som kalles rodizio er ganske dyrt. Jeg fikk for en gangs skyld viljen min og vi bestilte begge en rett med 30 biter med sushi. Mens vi ventet på maten fikk vi en liten forrett, eller en appetittvekker som de kaller det mens vi ventet på selve hovedretten. For et flott sted med god service.

Den lille salaten jeg og kona fikk som forrett var utrolig god og jeg kunne sikkert ha spist opp en hel bolle. Kona var enig og ble selv overrasket. Hun fikk jo som nevnt ikke viljen sin om hva vi skulle spise, men den lille forretten fikk henne i godt humør igjen.

Når hovedretten kom så det ut som det var mye mer på tallerkenen og den var så flott tilberedt og servert. Jeg hadde faktisk trøbbel med å spise alt, men jeg var heller ikke så altfor sulten før jeg dro. Vannflaska jeg bestilte var litt i minste laget, men det løste jeg med å bestille en til. 330ml er ikke mye og synes man i det minste kan servere minimum halvlitersflasker. Når maten smaker såpass skal man ikke klage. Tallerkenen, som var formet som en båt, var fylt opp av sushibiter i forskjellige farger og fasonger. Disse folka kunne virkelig lage god mat.

Regningen kom på 143real og servitøren sa at de ikke legger på 10% i tips som de gjør mange steder. Selvfølgelig tipset jeg, og betalte 160 real. Litt mer en 10% i tips er ikke verst for en nordmann å være. Stikk innom restauranten Kento – cozinha oriental, hvis dere noengang er i Cabo Frio.

Plukking av acerola og graving

Jeg skrev en gang for lenge siden om ei buske i hagen som heter Acerola. Det treet vokser seg uendelig stor så idag har jeg klippet bort noen greiner så den ikke skal ta altfor mye plass. Busken gir fra seg utrolig mye bær også, men hadde jeg visst på forhånd hvor stor den skulle bli hadde jeg nok plantet den et annet sted der det hadde vært mer plass. Litt for sent nå, og selv om den vokser seg så stor så den nesten sperrer utgangsdøra til en utleiebolig jeg har så gir den ihvertfall fra seg masse bær. Jeg er ikke noe begeistra for disse sure bæra, men det er andre i huset som liker dem. Man kan også lage en ganske god juice av de, hvis du har i nok sukker. Jeg plukket busken mer eller mindre ren for bær grytidlig idag. Jeg gjør ofte hagearbeid veldig tidlig før sola står opp. Da synes jeg det blir altfor varmt. Jeg liker sånn jobb, men på busken var det masse rare insekter. Jeg tok nærbilde av en av de. Den lignet på en slags gresshoppe, og hoppet og oppførte seg deretter også.

Problemet når man er i Brasil er at man aldri vet hva slags insekter som faktisk stikker eller ikke. Man vet heller ikke om de er giftige. Denne krabaten jeg fikk et bilde av bet ihvertfall ikke, og det var flere av dem. Selvfølgelig visste jeg ikke det før jeg plukket all bæra.

Vi har jo kjøpt en del trær også, som jeg skrev en artikkel om. De ble kjøpt på landsbygda i Brasil for en forholdsvis billig penge. Problemet er at kona har lett for å kjøpe litt mye når hun engang er på handletur, og alle de trærne skal jo selvfølgelig i bakken. Jeg har fått alle i jorda, men da gikk hun selvfølgelig ut for å kjøpe flere trær. Jeg har ikke peiling på hva slags busker det var, men jeg tror det skal vokse å bli en slags hekk i framtiden. Vi får se. Det var jeg som fikk jobben å få disse plantene i jorda, og jorda var utrolig hard å grave i også. Selv med bra hageutstyr.

Denne hageflekken vi driver på har virkelig blitt til en hardpakket hageflekk det virkelig kreves krefter for å grave i. Det koster. Selv om jeg brukte hansker fikk jeg blodblemmer på hendene. Det er vel prisen man betaler for å feriere i Brasil og nyte gode dager på stranden. Hendene blir ikke herda, og man får fort åpne sår om man skal gjøre noe fysisk arbeid.

Jeg ble uansett ferdig med gravinga og da mangler det kun å få plantet de buskene kona har gått til innkjøp av. Det får jeg eventuelt ta en annen dag for nå gidder jeg ikke mer. Ble en stressende dag dette, og jeg flyttet tross alt ikke til Brasil for å jobbe meg ihjel. Tar man tiden til hjelp blir man alltids ferdig tilslutt.

Da vender vi snuta hjem

Etter en flott strandferie som har gått alt for fort måtte også denne ferien ha sin slutt. Helt greit egentlig. Vi har allerede plantlagt vår neste reise, men før vi legger ut på den må nok bilen på et verksted. Reisebaggene er allerede pakket ned i den lille bilen vår som har fraktet oss rundt noen dager i Marica og Saquarema. Vi fikk også tid til en lang og koselig frokost av omelett og noen lette frukter før utsjekkingen skulle finne sted. Vi slo også av en hyggelig prat med eieren av sovestedet som ville ønske oss lykke til på veien hjem. Hun påpekte også hvor pent ektepar vi var, og dama virket som en av de mest sympatiske menneskene jeg har møtt på lenge. Man blir alltid i bedre sinnstemning når man møter sånne folk. Hun ga oss også et tips om en lagun vi burde ta en titt på før vi dro. Stedet lå ikke langt unna sovestedet. Selvfølgelig måtte vi ta oss tid til å utforske det området før vi skulle forlate byen. Etter avskjeden dro vi rett dit.

Det angret vi ikke et sekund på. Dette stedet var vakkert. Flott strand og flott natur. Det finnes tydeligvis ingen stygge steder i Maricá. Det er flott natur overalt, hvis man kommer seg ut av selve sentrum vel og merke. Og man får alltid de beste reisetipsene fra lokalbefolkningen. Hør på de dere som er ofte på farta.

Vi tok oss en strandpromenad etter den flotte lagunen og det var både vakker kunst og et stort sandslott noen mennesker hadde bygd etter stranden. Jeg har aldri helt klart å skjønt hvordan folk klarer å bygge sånne sandslott. Det må da ta fryktelig lang tid. Ofte betaler man litt penger for å knipse et bilde av disse byggverkene laget av sand, men det var ingen som forlangte penger fra dette slottet. Det hadde vært interessant å se hvordan disse kunstnerne bygger sånne ting.

Vi tok en helt annen vei tilbake til hjemmet vårt enn den vi tok for å komme til byen. Når vi dro til Maricá husker dere kanskje at vi dro langs stranden? Denne gangen endte vi opp på en annen vei, og merkelig nok har jeg vært her før når jeg, kona og svigermor dro på landsbygda for å kjøpe planter til hagen for en tid siden. Verden er liten, også i Brasil, Sør-Amerikas største land.

Dette ble en helt fantastisk flott tur, og både dagene vi hadde i Saquarema og Maricá gikk altfor fort. Jeg kan varmt anbefale begge disse små strandbyene som ligger i delstaten Rio de Janeiro. Enkelt å komme seg dit fra Rio når begge byene ligger så nærme. Da er det hjem å planlegge neste reise som dere også snart kan lese om på Brasilbloggen.com

Inn i jungelen

Dette er den siste dagen i Maricá og jeg og kona kunne godt tenkt oss å ta noen dager til. Det må vi nok ha til gode selv om byen og leiligheten fikk oss til å føle oss hjemme. Den siste dagen bestemte vi oss for å ta en tur til en av de flere fossefallene i byen. Fossefallet vi hadde plukket ut på kartet lå i nabolaget Espraiado. Fossen het Cachoeira e Vale do Espraiado.

Veien inn til stedet var stengt. For å komme dit måtte vi gå 1.2km for å komme frem til fossen. Helt grei spasertur. Det var overskyet og fin temperatur å gå i. Den ene vakten som sto foran veisperringen spurte om jeg var amerikaner. «Nordmann» svarte jeg. Mannen mumlet tilbake «reise fra landet sitt for å komme hit» på en veldig sarkastisk måte. En merkelig og litt ekkel person både måten han snakket på og hvordan han så ut. Kanskje han bare ikke likte utlendinger. Finnes noen sånne tullinger overalt uten at det plager meg. Kan også hende mannen bare hadde en dårlig dag. Jeg er såpass tykkhudet og bryr meg lite om sånt. Jeg og kona gikk bare videre.

Vi passerte flere sjarmerende småbruk eller gårder om du vil. De var ikke åpne for publikum, men de var flotte å se på utenfra. Jeg tror noen av de skal være mulig å besøke når det ikke er en pandemi, eller kanskje vi bare var der på feil tidspunkt.

For å komme til dette berømte fossefallet måtte vi krysse et par små elver som rant gjennom veien vi gikk på. Tok en liten prat med en annen turist. Spurte bl.a om veibeskrivelse og om vi var på riktig spor. Det var vi. «Bare gå litt lengre frem så kommer dere til fossen».

Selv om naturen var fascinerende, og det var behagelig med en spasertur var ikke selve fossen sånn veldig imponerende. Jeg tipper det er andre fossefall i byen som kanskje er flottere å se på. Mannen som sto alene i fossen og drakk øl var jo en litt merkelig skrue. Ikke av den sjenerte typen der han sto og drakk alene i dammen sin. Tipper det var alkoholen som gjorde han så glad. Bildet av fossen er forresten forsidebildet på denne artikkelen, for de som lurte.

Maricá imponerer til de grader!

Jeg må si denne byen fortsetter å imponere til de grader. Jeg skrev tidligere at førsteinntrykket ikke var så positivt når vi ankom byen for flere dager siden. Da regnet det og selve sentrum synes jeg ikke var så forlokkende. En helt alminnelig brasiliansk by. Litt rotete, litt slitt og veiarbeidere og bygningsarbeidere som prøver å ta unna noe av vedlikeholdet byen trenger. Utenfor sentrum derimot har byen mye å by på. Strender, sjarmerende nabolag, fjell, grotter og en hel haug med andre severdigheter en turist fra Norge setter pris på.

Jeg og kona tok bilen og kjørte rundt til forskjellige nabolag denne dagen. En liten sightseeing i godværet. Selv om vi har vært veldig uheldig med været de dagene vi har vært her skinte sola denne dagen. Vi kjørte etter ei flott strand før vi kom frem til et slott. Slottet var stengt. Noe som var litt synd. Vi hadde lyst til å ta en titt inne i selve bygget. Jeg synes de hadde gjort litt slett vedlikehold på fasaden. Slottet var flott på fremsiden, men på sidene og baksiden så man upussede røde murstein. Det kan fortsatt være fint på innsiden, men den må vi derimot se en annen gang.

Vi dro videre og kom til et hus helt nede på stranden vi kjørte etter tidligere. Det var vist en viktig person som bodde her fra gammelt av. Han hadde en statue av seg selv foran selve huset. Liten av vekst, men sikkert en dyktig person uansett. Synes det er litt merkelig å ha en statue av seg selv foran huset sitt. Kanskje den var satt opp etter mannens bortgang?

Huset var tegnet av den berømte arkitekten Oscar Niemeyer, mannen som også tegnet Brasilia som er brasils hovedstad. Han døde i 2012 og ble hele 104 år gammel. For en alder! Vi stakk inn i bygget og ble guidet rundt og forklart det ene og det andre om huset. Jeg fikk ikke med meg alt, men takket for gjestfriheten. Jeg fikk også utdelt et kart over byen og dens severdigheter.

Det neste stedet vi skulle ta en tur til var en fyrtårn på toppen av et berg. Vi kjørte litt feil og endte opp på en utsiktstopp i et nabolag med navn Jaconé. Nabolaget var flott og hyggelig, men det var selve stranden jeg la merke til når vi kom på toppen. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle feste øynene. Det var vakkert landskap samme hvor man snudde seg. Naturen i denne byen er helt ubeskrivelig og det er umulig å ikke hygge seg i Marica.

Det var også en sti som skulle lede oss til ei grotte, men kona turte ikke. Jeg sjekket bildene av grotta når jeg kom hjem og jeg angrer litt på at jeg ikke tok turen alene. Det stedet ville jeg sett med egne øyne. Navnet på severdigheten var Gruta da Sacristia.

Vi dro videre med den lille bilen vår og nabolaget Ponta Negra lå like ved der vi var, og endelig kom vi frem til fyrtårnet også. Farol Ponta Negra som turistattraksjonen heter står stolt høyt oppe på et berg og skuer utover havet.

Stranden Ponta Negra og nabolaget får man også lett øye på når man står på toppen. Det var utrolig høyt der, og også der var det en sti til ei grotte. Jeg ble litt svimmel av å være så høyt i været så denne gangen var det jeg som ikke turte.

Selv om de ikke ble noen besøk til grottene denne dagen ble det ihvertfall nok utsiktsbilder på mobilkameraet. Jeg tror jeg må besøke denne byen en gang til i fremtiden. Det er en del ting vi ikke har fått sett pga elendig vær og pga korona. Denne strandferien har tatt seg opp så veldig, og jeg merker jeg får en bitter følelse av å tenke på at turen snart er over.

Nabolaget Itaipuaçú, og den vakre stranden med samme navn

Idag besøkte jeg og kona bydelen Itaipuacu, som er en av flere bydeler i Maricá Det var et godt kjørestykke fra sovestedet vårt i sentrum, men det var helt klart verdt turen. Jeg må si denne strandbyen blir mer og mer imponerende lengre tid jeg tilbringer her. Det var spådd overskyet og regn, men heldigvis var værgudene på vår side og ga oss sol og blå himmel. Jeg har vel lenge gitt opp å høre på disse værekspertene som spår feil i hytt og pine. Jeg vil nesten påstå det er totalt bortkastet å søke opp værmeldinga på internett, men jeg fortsetter med uvanen likevel.

Vi kom frem til ei strand ved navn praia de Itaipacu, kanskje den vakreste stranden jeg har sett på lenge. Den er også kjent for å være farlig og har mange drukningsulykker bak seg, noe jeg også så enkelt på deler av havet. Jeg turte ikke hoppe uti. Det var faktisk ikke lov heller pga korona hverken bade eller oppholde seg på stranden. Den var helt tom, bortsett fra en barnefamilie i det fjerne.

Det var noen badevakter der også, som sto foran vakttårnet på stranden. De sa ingenting på at jeg og kona gikk litt rundt for å ta noen bilder. De hadde kanskje gitt opp å kjefte på turister som ikke hører på regler? Eller kanskje det var sjarmen vår som gjordet at de lot være. Vi får satse på det sistnevnte.

Det er en kjent utsiktspost i bydelen også. Det var det neste stoppestedet på turen. Kona kjørte, men jeg måtte raskt ta over fordi hun ble livredd når hun så hvor bratt veien var.

Vi kjører jo en liten bil med en 1l motor og jeg måtte ha bilen i 1gir for å komme meg opp. Jeg skapte faktisk bilkø oppetter den smale veien, noe som naturligvis var veldig stressende. Kona som satt ved siden av meg likblek og hylte av redsel i perioder, kun overdøvd av en rusa motor gjorde heller ikke kjøreturen noe mer behagelig. Heldigvis kom vi raskt frem og utsikten var fantastisk.

Det var sitteplasser der også, men jeg fikk ikke sittet så lenge pga ei stresset kone. Jeg hadde lyst til å ferdes oppe på utsiktstoppen litt lengre, men når min bedre halvdel ikke hadde lyst så var det vel bare å gi etter som vanlig.

Det skulle være en annen severdighet i bydelen også. Jeg så flere ganger et skilt med ei kirke på og ble veldig spent på hvordan den så ut. Jeg bygde opp et bilde i hodet mitt om at dette bygget var brasils svar på Nidarosdommen. Jeg kunne ikke tatt mere feil når jeg kom frem. Heldigvis var det vakkert rundt selve bygget.

Gikk et flott elv der, eller kanal som det var bygd en liten vakker hvit bro over. Sjarmerende småhus på andre siden og jeg skjønner at folk kan slå seg til ro her.

Dagen gikk veldig fort noe den ofte gjør når man ferierer. I morgen er det en ny dag og da skal vi utforske et annet sted i Maricá. Vi har enda ikke bestemt oss for hvilket. Vi fikk en litt dårlig start på ferien i denne strandbyen, hovedsakelig pga av været. Men du verden så fint det er her når sola kommer og man reiser på de rette stedene. Vi ses i morgen. Bli med videre på turen!