Maricá imponerer til de grader!

Jeg må si denne byen fortsetter å imponere til de grader. Jeg skrev tidligere at førsteinntrykket ikke var så positivt når vi ankom byen for flere dager siden. Da regnet det og selve sentrum synes jeg ikke var så forlokkende. En helt alminnelig brasiliansk by. Litt rotete, litt slitt og veiarbeidere og bygningsarbeidere som prøver å ta unna noe av vedlikeholdet byen trenger. Utenfor sentrum derimot har byen mye å by på. Strender, sjarmerende nabolag, fjell, grotter og en hel haug med andre severdigheter en turist fra Norge setter pris på.

Jeg og kona tok bilen og kjørte rundt til forskjellige nabolag denne dagen. En liten sightseeing i godværet. Selv om vi har vært veldig uheldig med været de dagene vi har vært her skinte sola denne dagen. Vi kjørte etter ei flott strand før vi kom frem til et slott. Slottet var stengt. Noe som var litt synd. Vi hadde lyst til å ta en titt inne i selve bygget. Jeg synes de hadde gjort litt slett vedlikehold på fasaden. Slottet var flott på fremsiden, men på sidene og baksiden så man upussede røde murstein. Det kan fortsatt være fint på innsiden, men den må vi derimot se en annen gang.

Vi dro videre og kom til et hus helt nede på stranden vi kjørte etter tidligere. Det var vist en viktig person som bodde her fra gammelt av. Han hadde en statue av seg selv foran selve huset. Liten av vekst, men sikkert en dyktig person uansett. Synes det er litt merkelig å ha en statue av seg selv foran huset sitt. Kanskje den var satt opp etter mannens bortgang?

Huset var tegnet av den berømte arkitekten Oscar Niemeyer, mannen som også tegnet Brasilia som er brasils hovedstad. Han døde i 2012 og ble hele 104 år gammel. For en alder! Vi stakk inn i bygget og ble guidet rundt og forklart det ene og det andre om huset. Jeg fikk ikke med meg alt, men takket for gjestfriheten. Jeg fikk også utdelt et kart over byen og dens severdigheter.

Det neste stedet vi skulle ta en tur til var en fyrtårn på toppen av et berg. Vi kjørte litt feil og endte opp på en utsiktstopp i et nabolag med navn Jaconé. Nabolaget var flott og hyggelig, men det var selve stranden jeg la merke til når vi kom på toppen. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle feste øynene. Det var vakkert landskap samme hvor man snudde seg. Naturen i denne byen er helt ubeskrivelig og det er umulig å ikke hygge seg i Marica.

Det var også en sti som skulle lede oss til ei grotte, men kona turte ikke. Jeg sjekket bildene av grotta når jeg kom hjem og jeg angrer litt på at jeg ikke tok turen alene. Det stedet ville jeg sett med egne øyne. Navnet på severdigheten var Gruta da Sacristia.

Vi dro videre med den lille bilen vår og nabolaget Ponta Negra lå like ved der vi var, og endelig kom vi frem til fyrtårnet også. Farol Ponta Negra som turistattraksjonen heter står stolt høyt oppe på et berg og skuer utover havet.

Stranden Ponta Negra og nabolaget får man også lett øye på når man står på toppen. Det var utrolig høyt der, og også der var det en sti til ei grotte. Jeg ble litt svimmel av å være så høyt i været så denne gangen var det jeg som ikke turte.

Selv om de ikke ble noen besøk til grottene denne dagen ble det ihvertfall nok utsiktsbilder på mobilkameraet. Jeg tror jeg må besøke denne byen en gang til i fremtiden. Det er en del ting vi ikke har fått sett pga elendig vær og pga korona. Denne strandferien har tatt seg opp så veldig, og jeg merker jeg får en bitter følelse av å tenke på at turen snart er over.