Idag besøkte jeg og kona bydelen Itaipuacu, som er en av flere bydeler i Maricá Det var et godt kjørestykke fra sovestedet vårt i sentrum, men det var helt klart verdt turen. Jeg må si denne strandbyen blir mer og mer imponerende lengre tid jeg tilbringer her. Det var spådd overskyet og regn, men heldigvis var værgudene på vår side og ga oss sol og blå himmel. Jeg har vel lenge gitt opp å høre på disse værekspertene som spår feil i hytt og pine. Jeg vil nesten påstå det er totalt bortkastet å søke opp værmeldinga på internett, men jeg fortsetter med uvanen likevel.
Vi kom frem til ei strand ved navn praia de Itaipacu, kanskje den vakreste stranden jeg har sett på lenge. Den er også kjent for å være farlig og har mange drukningsulykker bak seg, noe jeg også så enkelt på deler av havet. Jeg turte ikke hoppe uti. Det var faktisk ikke lov heller pga korona hverken bade eller oppholde seg på stranden. Den var helt tom, bortsett fra en barnefamilie i det fjerne.
Det var noen badevakter der også, som sto foran vakttårnet på stranden. De sa ingenting på at jeg og kona gikk litt rundt for å ta noen bilder. De hadde kanskje gitt opp å kjefte på turister som ikke hører på regler? Eller kanskje det var sjarmen vår som gjordet at de lot være. Vi får satse på det sistnevnte.
Det er en kjent utsiktspost i bydelen også. Det var det neste stoppestedet på turen. Kona kjørte, men jeg måtte raskt ta over fordi hun ble livredd når hun så hvor bratt veien var.
Vi kjører jo en liten bil med en 1l motor og jeg måtte ha bilen i 1gir for å komme meg opp. Jeg skapte faktisk bilkø oppetter den smale veien, noe som naturligvis var veldig stressende. Kona som satt ved siden av meg likblek og hylte av redsel i perioder, kun overdøvd av en rusa motor gjorde heller ikke kjøreturen noe mer behagelig. Heldigvis kom vi raskt frem og utsikten var fantastisk.
Det var sitteplasser der også, men jeg fikk ikke sittet så lenge pga ei stresset kone. Jeg hadde lyst til å ferdes oppe på utsiktstoppen litt lengre, men når min bedre halvdel ikke hadde lyst så var det vel bare å gi etter som vanlig.
Det skulle være en annen severdighet i bydelen også. Jeg så flere ganger et skilt med ei kirke på og ble veldig spent på hvordan den så ut. Jeg bygde opp et bilde i hodet mitt om at dette bygget var brasils svar på Nidarosdommen. Jeg kunne ikke tatt mere feil når jeg kom frem. Heldigvis var det vakkert rundt selve bygget.
Gikk et flott elv der, eller kanal som det var bygd en liten vakker hvit bro over. Sjarmerende småhus på andre siden og jeg skjønner at folk kan slå seg til ro her.
Dagen gikk veldig fort noe den ofte gjør når man ferierer. I morgen er det en ny dag og da skal vi utforske et annet sted i Maricá. Vi har enda ikke bestemt oss for hvilket. Vi fikk en litt dårlig start på ferien i denne strandbyen, hovedsakelig pga av været. Men du verden så fint det er her når sola kommer og man reiser på de rette stedene. Vi ses i morgen. Bli med videre på turen!
Brasilbloggen 