Brasilrundt

Petrópolis flotteste nabolag og fellespark

Vi startet dagen tidlig min kone og jeg. Tok oss en god og lang frokost på sovestedet før vi gikk ut for å gripe dagen. Det var kaldt fra morgenen av og jeg merket jeg frøs litt, selv om sola allerede hadde tittet frem og det var blå himmel uten ei sky. Det ble utrolig varmt utover dagen, og jeg angret på jeg ikke tok med en shorts før vi dro til et vakkert nabolag i Petrópolis ved navn Itaipava.

Kona var sjåfør og vi stoppet like før nabolaget og tok beina fatt. Hun mente vi begge hadde godt av å gå litt noe jeg kan si meg enig i. Vi stoppet og drakk litt vann i en enorm park og for å slappe av en stund. Det er lett å kose seg her. Parken het Parque Municipal de Petropolis. Vakkert sted som er verdt å ta turen innom. Området var enormt og vi rakk ikke se hele. Vi orket ikke å gå rundt hele blir kanskje mer riktig. Man kan bli sliten av å være på reisefot og vi måtte også spare kreftene for å se resten av nabolaget Itaipava. De solgte forskjellige ting som mat og vann fra noen telt og boder i parken også, men alt var ikke åpent. Vi var nok litt tidlig ute.

Etter turen i parken gikk vi videre. Nabolaget har mange forskjellige små kjøpesentre man kan ta en kaffe eller gå rundt å titte i. Dette stedet er et behagelig sted å sløve i. Nabolaget er kjent for å være et av de bedre nabolagene med mange vellykkede innbyggere. Jeg synes de virket hyggelige og jordnære allikevel. Tydeligvis har ikke den høye velstanden gått i hodet på dem. Cappuccinoene vi kjøpte på en flott kafé kunne godt vært litt varmere, men det var fortsatt en god stemning å bare sitte der med en halvlunken kopp med kaffe.

Det var et lite skår i gleden med denne dagen. Jeg har en del tester jeg må ta etter lungebetennelsen jeg skrev om for en tid tilbake og noe av de testene tar jeg på denne turen. Vi stakk innom et annet flott kjøpesenter og der var det også noen medisinke privatklinikker. Vi tok den ene testen litt på impuls. Det var scanning av magen og levra. Hva det har med lunge og en lungebetennelse å gjøre har jeg aldri fått et konkret svar på. Ifølge eksperter burde jeg kostet på meg den testen så da stilte jeg ingen spørsmål og gjorde nettopp det. Kostet 120 reais og jeg måtte drikke rikelig med vann før timen. Kjøpte den dyreste vannflaska jeg noengang har handlet meg i Brasil til 9.15 reais på et apotek i nærheten. Jeg har kjøpt øl billigere enn det.

Prøvene var uansett fine og vi avsluttet dagen med en middag på samme senteret.

Koselig sted alt i alt selv om legetimer er ubehagelige samme hvor man befinner seg. Må tilbake igjen senere for blodprøver og annet, men tror jeg tar de prøvene når ferien er over.

Museu Imperial – Petrópolis mest kjente museum

Vi sjekket inn på sovestedet i går, og kona kan plukke ut overnattingssteder. Jeg sov som en stein i den friske fjellufta og våknet tidlig dagen etter. Jeg må si utsikten fra kjøkkenet var en fryd å våkne opp til. De vakre fjellene rett utenfor gir deg en god start på dagen, men litt kaldt i været så tidlig. Heldigvis er kjøkkenet i leiligheten vår utstyrt med kjøkkenutstyr til å koke kaffe. Den eneste drikken som fungerer for å få varmen i kroppen, ihvertfall som er sosialt akseptert å drikke tidlig på morgenen.

Vi tok en taxi utenfor sovestedet vårt og dro rett til sentrum. Jeg må si byen imponerer uansett hvor mange ganger jeg reiser hit. Masse liv i gatene, utrolig mange gateselgere og spisesteder man kan ta et hyggelig måltid.

Man kan selvfølgelig stikke å slappe av i en av de mange parkene byen har å tilby. Vi derimot startet dagen på en liten hyggelig kafé der det også ble noe gatekjøkkenmat til min bedre halvdel. Jeg prøver å passe litt på vekta.

Etter måltidet stakk vi til Museu imperial eller Palacio Imperial som det også populært blir kalt. Stedet var stengt sist gang vi var der. Selve hovedbygget var stengt nå også, men det var ihvertfall mulighet til å stikke inn i selve hagen rundt museet som var imponerende i seg selv.

Utrolig mange flotte statuer inne på museet

inngangspartiet av museet. Rart å tenke på at det har bodd folk i dette flotte bygget.

Selve museet var stengt. Fortsatt vakkert utvendig.

Et bildet utenfor museet av folka som bodde på stedet.

Vi stakk også innom et annet bygg på samme tomta som var åpent for publikum. Der var det utstilt hva slags fremkostmiddel de hadde på den tiden.

Fremkostmiddelet folk måtte bære. En på hver side mens storkaren satt inne i vogna.

De første vi kom til var små kjerrer som ble brukt på korte avstander. De ble bært av 2 mennesker for å frakte rundt de som var høyere oppe på den sosiale rangstigen. Egentlig kvalmt å tenke på. Jeg regner med de fleste kan tippe hudfargen på de stakkars folka som bærte rundt på dette tunge fremkostmiddelet?

Etter hvert kom vi til større kjerrer som ble dratt av hester. Jeg syntes litt synd på hestene fra den tiden også. Jeg ble egentlig litt trist når jeg var inne i selve bygget og kan prise meg lykkelig over at jeg vokser opp i en annen tidsperiode. Inne på museumstomta fantes det i tillegg en suvenirbutikk vi rask stakk innom, men pga de sinnssyke prisene var vi fort ute igjen.

Jeg avsluttet dagen med å spise mat på en flott restaurant i sentrum. Det var et greit måltid og jeg har spist her før. Det eneste som dro ned matopplevelsen var han personen som satt ved nabobordet som ikke hadde vasket seg på gud vet hvor lenge. Betalte 26real. Måltidet tok jeg alene mens kona handlet. Restaurantens navn var D’ angelo. Folka er litt trege som jobber der, men maten er god. Det er også et flott sted å nyte noen kalde øl utover kvelden pga stedets sentrale beliggenhet. Det ble uansett ikke noe alkohol denne dagen på oss.

Dårlig magefølelse og negative vibber

Endelig fremme. Det tok sin tid. Jeg må si kona har blitt en imponerende sjåfør som har kjørt hele veien. Jeg har ikke gyldig førerkort så jeg må være litt forsiktig hvor jeg kjører.

Jeg kan ikke huske jeg har vært i nabolaget sovestedet ligger på før, men jeg har vært i denne flotte fjellbyen mange ganger tidligere. Petropolis er en by jeg alltid reiser tilbake til. Dette vil alltid være min favorittby. Jeg fikk dog litt dårlig magefølelse av selve nabolaget sovestedet ligger på. Kona likeså. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hvor jeg går, og har vært på lurvete plasser flere ganger før i Brasil. Jeg fikk uansett negative vibber av området selv om jeg ikke sa så mye til min bedre halvdel. Hun har så lett for å frike ut og bli stressa så det er ofte jeg som må holde hodet kaldt for oss begge. Vi ble uansett enige om å gi stedet en sjanse. Sovestedet har en såpass høy score på Booking.com så det må da være noe som får folk til å overnatte her.

Vi ble godt tatt imot av eieren av stedet, som høflig losjet oss inn og ga oss all informasjonen vi trengte. Mannen var opprinnelig fra Tyskland, men snakket flytende portugisisk. Det er mange byer i Brasil der mange europeere har slått seg ned. Petrópolis er en av dem pga det europeiske klimaet.

Jeg må påstå det var utsikten fra kjøkkenvinduet som var det mest imponerende med leiligheten. Man kan jo stå i timesvis med en kaffekopp å filosofere over livet når man har sånn utsikt fra kjøkkenet. Man trenger ikke dyr kunst og malerier på veggene når man bare kan ta opp vinduet å se på så flott natur.

Sovestedet kunne ikke vært bedre. Egen parkering på tomta. Noe man setter pris på i Brasil. Biltyverier foregår ofte hvis mann parkerer etter veien selv om byen er kjent for veldig lite kriminalitet. Og leiligheten, den kunne ikke vært bygd bedre. Stedet hadde fullt utstyrt kjøkken, flotte møbler og en flatskjerm man kan sløve foran når bylivet gjør man sliten. Det var tilogmed et fruktfat fylt med frukt, en bolle med sjokolade og 2 øl i kjøleskapet vi kunne forsyne oss av. Magefølelsen var kanskje ikke så god når vi ankom stedet, men dette tror jeg kommer til å bli et bra opphold i Brasil`s beste fjellby.

Utsjekking og reisen videre

Vi startet dagen med en god frokost på hotellet før det var tilbake til hotellrommet for å pakke ned bagasjen.

Vi fikk også tid til en siste tur til sentrum av Cachoeiras de Macacu. Skal ikke påstå selve sentrum av byen har så mye å skryte av, men naturen rundt er upåklagelig. Det ble faktisk ingen bilder fra sentrum. Kona ville bare vekk fra dette stedet fortest mulig. Da kona har talt er det vel bare å følge etter. Jeg synes det var helt klart verdt turen å reise til denne byen. Litt dumt at Parque Terra Santa jeg hadde lyst til å se var stengt. En park jeg leste om på internett. Kanskje det blir en tur tilbake hit senere en gang, men da tror jeg kona må bli igjen hjemme. Kan anbefale stedet til de som er glad i fjell og flott natur. Vi hadde planlagt mange fjellturer, men det ble ikke så mange turene. Turen til Bruxas do poco som jeg skrev om var en fin gåtur, men det er nok mange andre steder her man kan utforske også. De turene får vi ha til gode for vi måtte videre.

Neste reisemål ble fjellbyen Petropolis, men det ble en del stopp på veien dit. Det var et godt kjørestykke før vi kom frem. Det første stoppet ble på en annen liten landsby som het Guapiririm. Kona likte faktisk det stedet bedre enn der vi har tilbrakt de siste dagene. Vi gikk litt rundt i småbyen og tittet litt før vi dro videre. Det virket som et sjarmerende sted.

Reisen til neste fjellby var en opplevelse i seg selv. Når man reiser opp fjellveier i Brasil kan man ihvertfall ikke klage på utsikten.

Vi tok en vei vi aldri hadde kjørt før og passerte en annen flott by ved navn Teresopolis. Har vært her før, men byen var mye større enn jeg trodde når vi kjørte gjennom den. Vi må nok prøve å tilbringe et par dager her på turen også, men det får vi eventuelt ta på tilbaketuren.

Et kjapt måltid derimot tok vi oss tid til i byen. Den tok vi på et sted som het Esperancinha og kom på 46 real. Billig måltid for 2 personer. Et slott passerte vi også, men det var ikke åpent for publikum. Et par bilder ble det før vi dro videre.

Ferden gikk videre med den lille bilen vår med kona bak rattet som stødig fraktet oss opp neste fjell for å komme til neste by. Jeg merket det ble veldig høyt for meg. Det merket nok min bedre halvdel også. Vi stoppet på veien der det var folk som solgte forfriskninger og kjøpte oss noen kaffekopper mens vi beundret utsikten. Og utsikten? Vel, bildene taler for seg selv :

Sola stekte skikkelig der vi satt og nøyt en kaffekopp. Den friske fjellufta og lukta av nyklipt høy som noen hadde slått for å få frem utsikten var den samme lukta jeg har kjent mange ganger før når jeg jobbet på garder og småbruk når jeg var i tenårene. Hadde jeg hatt et telt kunne jeg sovet der i dagevis selv om høyden fikk det til å krible litt i magen.

Etter en lang biltur kom vi frem til Petrópolis. Finne igjen nabolaget og sovestedet i fjellbyen var en enkel oppgave. Det kan dere lese om i neste artikkel.

Den vakre dammen Poço das Bruxas

Jeg og kona våknet opp tidlig og startet dagen med en god frokost på hotellet. Tror jeg spiste nok for 2personer, men til mitt forsvar kostet det 160reais per natt på hotellet og når frokosten er inkludert er det viktig å få valuta for pengene. Kona spiste mer normalt, som hun ofte bruker å gjøre. Etter frokosten og et par kaffekopper dro vi ut til byen. Eller rettere sagt et stykke unna byen. Det er en fin vanndam som også er et kjent sted for turister å besøke. Den heter Poço das Bruxas og skal være en av severdighetene i området. Vi dro dit og det var et veldig avsidesliggende sted. Med gps finner man frem uansett hvor stedene befinner seg. Nabolaget derimot og de husene som var der var veldig sjarmerende. Jeg kunne godt tenkt meg og bodd sånn avsidesliggende på fjellet og nyte ro, stillhet og vakker natur.

Mange hadde høner og ender i hagen som kjæledyr. Typisk levestandard for de på den brasilianske landsbygda.

Vi måtte gjennom en ganske smal sti for å komme til dammen, men det var ikke lange turen før vi var fremme. Jeg tenkte litt på slanger og andre ville dyr når jeg trasket innover jungelen, men det var piggtråd gjerdet jeg kom borti som var mest plagsomt.

Ville dyr så vi ingenting av. Vi gikk forbi noen eiendommer helt inntil vannet. Sikkert slitsomt med turister som spaserer rett forbi hjemmene deres hele tiden, eller kanskje folka er vant til det.

Poço das Bruxas var et fint sted, men vannet var altfor kaldt til at jeg hoppet uti. Kona badet heller ikke.

Det ble uansett noen fine naturbilder. Det var heller ingen andre folk der så vi fikk hele stedet for oss selv. Det er nok lavsesong og lite turister på denne tiden. Det er litt mer behagelig å reise da synes jeg. Etter litt sightseeing i nabolaget dro vi videre. Kona hadde sett ut en park på google maps og vi tok turen dit. Turen var totalt bortkastet. Et falleferdig bygg, en forsåvidt vakker elv, men ungdommer som ødela stemningen med røyking av alt annet enn sigaretter. Jeg dømmer ingen, men skjønner ikke hvorfor de måtte være så høyrøstet. Det ble ingen bilder fra det stedet. Vi stoppet knapt bilen før vi dro videre. Skikkelig ekkel stemning.

Tilbake til hotellet var det enkelt å nyte resten av dagen. Vi stakk en tur opp til bassenget på hotellet der kona tok seg noen glass vin. Jeg er på vannvogna og det ble bare kaffe og vann på meg. Selv om bassenget var på toppen av bygget og jeg har høydeskrekk var det utrolig fint der. Det er lett å kose seg meg en sånn utsikt ved bassengkanten.

Rekesuppe uten reker

Det var deilig å endelig komme frem å strekke på beina. Kjøreturen tok noe lengre tid enn vi først trodde. Kona som kjørte hele veien. Jeg var litt for trøtt og førerkortet mitt er heller ikke gyldig lengre. Hun har også blitt glad i å kjøre bil så det plager henne ikke å sitte bak rattet, hvis musikken på spotify er av en engasjerende sorten vel og merke.

Jeg fikk et positivt førsteinntrykk av stedet. Det er en liten fjellbygd med vakre fjell rundt seg. Fabelaktig natur man ikke kan få nok av. Man merker fort man kommer til fjells. Lufta blir så utrolig mye friskere, og klimaet en del kaldere. Jeg våkna med engang vi gikk ut av bilen for å sjekke inn på hotellet. Den friske lufta gjør noe med deg etter en lang kjøretur og jeg følte meg plutselig 10år yngre.

**Hotel Palace Serra Verde Imperial** kan anbefales. Et flott sovested.

Hotellet var også av den luksuriøse sorten. Et av de bedre sovestedene jeg har vært på. Nesten litt for luksus etter min smak. Kostet 160reais per natt. Lavsesong nå. Prisen er nok høyere på høysesong. Hotellet het : Hotel Palace Serra Verde Imperial og kan lett bookes på nettsiden booking.com hvis noen er interessert i å ta samme turen engang. Etter en kjapp dusj og skifting av klær gikk vi ut for å undersøke fjellbygda. Jeg hadde heldigvis med meg flere par bukser og gensere. Kulda kom fort når mørket senket seg, noe som er et naturlig fenomen når man er på fjellet i Brasil.

Fikk et mattips av mannen i resepsjonen og han rådet oss til å reise litt utenfor sentrum for en matbit. Det var Søndag og det meste var stengt i byen. Vi tok bilen og dro litt utenfor og stedet var vakkert. Flotte fjell og en elv som rant ved siden av den ene restauranten. Jeg følte meg raskt hjemme på dette stedet. Jeg elsker naturen på fjellet.

Ei vakker elv som renner rett ved siden av den litt for dyre restauranten.

Kona var ikke imponert. Hun synes elva var flott, men prisene altfor høye. Vi kjøpte mat ved et spisested ved siden av. Vi bestilte begge en varm suppe med reker for å få tilbake varmen i kroppen. Rekene var det ikke mange av. Sørgelige greier og vi måtte vente en evighet på maten også. Man måtte i tillegg smøre seg med tålmodighet for å få regningen. Vi la ikke igjen noe tips på dette stedet. Beliggenheten var flott. Herlig natur, men selve middagen kunne vi nok spart oss for.

Den billige restauranten vi endte opp med å spise hadde ikke den beste suppa å tilby.

Det hjelper selvfølgelig ikke å klage, noe jeg prøver å ikke gjøre heller. Jeg vil ikke bli sett på som en grinete europeer som går rundt og breker i hytt og pine fordi ikke alt går etter planen. Er ikke sånne folk slitsomme? Det ble tidlig kvelden og en ny dag venter rett rundt hjørnet.

Endelig! Da reiser vi til fjells

Da reiser jeg og kona på en ny tur. Denne gangen drar vi til fjells. Vi må reise litt smartere under pandemien og vi har sett ut en plass vi skal besøke som heter Cachoeiras de Macacu. Et lite sted i et fjellområdet vi tilfeldigvis så på kartet. Ligger i staten Rio de Janeiro, ikke så langt unna Teresopolis, Petropolis og Nova Friburgo. Alle de stedene har jeg besøkt og skrevet om tidligere. Vi skal innom flere steder på turen også, men hvilke vet vi ikke enda. Vi planlegger turen ettersom vi reiser. Ingen av oss er så gode på å følge en plan og ofte vet vi ikke hvor ferden går. Vi vet heller ikke hvor lenge vi blir borte, men det blir nok ikke av de lengste turene. Kanskje et par uker.

Vi tok bilen for å komme dit. Det tok en god stund før vi kom frem. Det ble en del stopp på turen som gjorde at kjøreturen tok litt lengre tid. Vi er begge altfor avhengig av kaffe til å kjøre uten pause. Ikke orker jeg å stresse når jeg reiser heller. Det ene stedet vi tok en liten pause på fikk vi også besøk av en gatehund. Ettersom vi satt og drakk kaffe hadde vi ikke noe mat å gi til den. Litt synd egentlig. Den var flott å se på og kom også inn på kafeen der vi satt ved bordet for å hilse.

Vi kjørte forbi mange fruktselgere etter veien. Jeg stoppet på den ene for å kjøpe meg noe å spise på. Jeg var veldig sugen på noen mandariner, men jeg fikk ikke noe hjelp av selgeren uansett hvor lenge jeg sto der. Jeg ga opp og gikk slukøret tilbake til bilen og dro videre. Dårlig service, eller kanskje han bare hadde litt for mange kunder å ta seg av? Jeg bruker ofte å stoppe hos sånne selgere. Jeg synes det er så artig påfunn når folk står ved hovedveien og selger ting. Ofte er frukten billig også.

Etter noen timer bak rattet var vi fremme i den lille byen Cachoeiras de Macacu, og med sine 59.303 innbyggere fikk vi en god landsbyfølelse når vi kom inn til byen. Tror noen dager her skal gjøre godt for kropp og sjel før vi reiser videre til neste sted.

Hestemøkk som hagegjødsel

Jeg har skrevet flere innlegg om hageprosjektet mitt i det siste. Litt om hva jeg har gjort for å få plantene til å gro, og hva slags planter jeg har i hagen. Jeg skal ikke skryte for mye. Det meste gror i Brasil hvis man gjødsler.

Jeg klarer heller ikke å påpeke nok ganger hvor bra hestemøkk fungerer som hagegjødsel. Trærne skyter av gårde når jeg legger møkka rundt buskene. Det er hovedsakelig banantrærne mine som har fått det meste av hestemøkka. Jeg er litt redd for å ødelegge appelsintrærne og de andre buskene med hestemøkk. Hestemøkka er som kjent varm og kan brenne i stykker røttene. Det er ikke alltid jeg har ventet med møkka har brent ferdig før jeg har brukt den i hagen. Jeg tok livet av et appelsintre tidligere på den måten, men da plantet jeg selve treet mitt i møkkahaugen så jeg kan vel egentlig takke meg selv. Det er vel av sånne feil man lærer.

Jeg komposterer mye av møkka også. Legger de i noen dunker som fyller seg opp altfor fort og blander det med litt jord og matavfall. Mye av gresset som blir klippet ender også i en av de dunkene. Jeg har nesten fått et luksusproblem i det siste. Hvor skal jeg gjøre av all denne matjorda? Jeg får vel grave opp noen digre hull i hagen, fylle de igjen med god jord og plante et eller annet der, men for et ork i varmen a gitt. Merker jeg har vært litt lat i det siste.

Hestemøkka henter jeg som nevnt i tidligere innlegg bare rundt omkring der jeg bor. Det står hester her og der på ubebygde tomter så gjødselen får jeg gratis. Det mest gøyale er at den ene hesten kjenner meg igjen og kommer for å få klapp og kos om morgenen når jeg er ute grytidlig for å hente møkk. Sånne ærend gjør jeg før nabolaget har våknet. En bedre start på morgenen er det vanskelig å få. Hester er flotte dyr.

Jeg leste også en interessant artikkel på internett at en hest produserte, eller bæsjer om du vil 25 kg møkk på en dag. Jeg trenger nok aldri å kjøpe gjødsel eller matjord til hageflekken min.

Her er en link til flere hageartikler fra Brasil : https://brasilbloggen.com/category/hus-og-hage/

Termitter og annet ugagn

Da har de ubudne gjestene kommet tilbake igjen. Selv om huset er bygd i mur, klarer disse insektene å finne ei dør eller i list i treverk for å spise seg mette av. Det er ikke første gang jeg har fått termittangrep og jeg har gift liggende klar hver gang svineriet kommer på besøk. De kan være vanskelig å få øye på før det nesten er for sent. Ihvertfall hvis de går og forsyner seg på et gjesterom som ikke blir brukt eller de bosetter seg inne i ei dør. De fleste dørbladene i huset har jeg bort små hull i toppen på dørbladet så jeg enkelt bare kan helle en gift som heter Pentox nedi. Det blir en del ekstra vedlikehold man ikke tenker på når man bosetter seg i et varmt land. Det verste hadde vært om de finner det for godt til å stikke og spise opp undertaket mitt som taksteinen ligger på. Det taket var faktisk det dyreste på hele huset. Heldigvis tok jeg og kona det rette valget med å kjøpe det mest
kompakte treverket som finnes i Brasil, som hverken termitter eller maur spiser på. Prisen ble selvfølgelig deretter, men det var uansett et klokt valg. Det valget tok ikke naboen. Han må sjekke taket sitt med jevne mellomrom for å smøre\beise på gift.

Huset jeg bor i ligger også et steinkast unna havet. Det betyr at det er mye saltinnhold i lufta som tærer på huset utvendig. Man må faktisk male her hvert tredje år hvis huset skal se perfekt ut, selv om det er bygd i mur. Jeg husker reklamen som gikk på tv når jeg var liten «bygg huset i mur og glem vedlikehold i 10 år» . Den reklamen hadde ikke fungert nedi her. Det har jo også mye med den intense sola som steker på bygget hele dagen. Skal ikke gi all skylda bare på havet. Det er uansett hvert det når man bare kan ta seg en spasertur ned på stranda for å ta en liten dukkert når det måtte passe. Det tror jeg sannelig jeg skal gjøre nå.

Vedlikehold av hus

Jeg og kona har en eiendom i Brasil som jevnlig trenger vedlikehold. I det siste har det vært en god del vind og en del av taksteinen som ble lagt for mange år siden har nesten båst vekk. De ligger på taket enda. De som la taket festet de med ståltråd, men de ligger ihvertfall ikke på rekke og rad lengre. Jeg har høydeskrekk og heller ikke noe særlig byggekunnskaper så når ting skal vedlikeholdes må vi tilkalle eksperthjelp. Vi har en person som har jobbet mye for oss under denne pandemien, som kan alt det er og kunne om bygg og vedlikehold. Han er en altmuligmann som jobber for en dagspris på 170reais. Realen er veldig billig nå så ha folk i jobb her er nesten gratis. Jeg merket jeg ble nervøs bare av å se han klatre opp i høyden og jeg orket ikke stå der så lenge. Jeg blir svimmel bare av å se på folk som jobber der det er høyt så hvis jeg måtte gjøre jobben selv hadde jeg svimt av før jeg hadde nådd toppen på stigen. Vi hadde selvfølgelig kjøpt inn beskyttelses sele hvis uhellet skulle være ute og fyren faktisk hadde falt ned. Hvis man har folk i jobb er det arbeidsgiveren som har ansvaret for sånt. Jeg har også hatt en maler som har drevet og malt og fikset på rundt omkring i tillegg. Ting jeg strengt tatt kunne gjort selv, men som jeg må ærlig innrømme at jeg er for lat til. Hvem liker egentlig å male? Når mannen attpåtil ikke forlangte mer enn 70 reais per dag så gidder jeg ikke tenke på å gjøre det selv engang. Det er vel en overdrivelse å kalle han en mann enda. Gutten var vel ikke mer enn 15-16år, men skolene er stengt pga pandemien og hvis ungdom vil jobbe istedet for å drive dank ser jeg på det som en positiv ting. Dyktig arbeider var han også.

Vi har også fjernet en del ødelagte gipsplater som vannet har ødelagt. Å bruke gipsplater utendørs var visst ingen god ide. De har selvfølgelig stått i ly for uvær, men de ble ødelagte uansett. Det taket fjernet ihvertfall jeg på egenhånd. Slå i sønder saker for å fjerne det er en typisk jobb jeg takler så lenge det ikke blir altfor høyt.