Kan man leve uten bøker?

Finnes det noe bedre enn en god bok man kan sitte å lese i under en parasoll eller i en skyggeflekk i hagen som skjermer vekk den brasilianske sola? Kan man leve uten bøker? Kanskje, men god underholdning er det hvis man finner en god bok vel å merke. Jeg foretrekker selvfølgelig å lese bøker på mitt eget morsmål, men jeg har lest ut de jeg har. I Brasil er alt på portugisisk. Bare det å finne noe lesestoff på engelsk er nytteløst. Jeg brukte dagen idag til nettopp å prøve finne en bok jeg kunne underholde meg selv med. Varmen var intens når jeg gikk ut midt på dagen for å finne igjen bokhandlersjappa jeg har gått forbi tidligere. Jeg husket veien også, utrolig nok, og det tok ikke lang tid før jeg fant noe lesestoff inne i den lille sjarmerende bruktbokbutikken som jeg endte opp med å kjøpe. Boka var selvfølgelig på portugisisk, men å lese på et annet språk hjelper mye når man skal lære et nytt språk. Jeg endte opp med en liten reisebok. Kanskje jeg kan finne noen nye reiseperler jeg kan besøke i fremtiden? Vi får håpe det. Boka kostet 10reais, men vekslepenger hadde ikke stedet. Et problem mange butikker har i Brasil er at de ikke har vekslepenger. Litt rart egentlig når man skal drive butikk. Eieren var så snakkesalig. Ei litt eldre dame som hadde vært gift tidligere med en svenske. Han døde av prostatakreft, og etter ei tid som enke hadde hun giftet seg på nytt. Hun og mannen drev den lille bruktbutikken sammen og hun sa at nestegang jeg skulle ta turen innom måtte jeg ta med kona mi så hun kunne få hilse på henne. Kanskje hun sa det fordi hun ville jeg skulle komme tilbake å handle mer, og det tror jeg sannelig jeg kommer til å gjøre også. For de som er av den gjerrige typen kan selvfølgelig låne bøker på biblioteket også. De finnes det i Iguaba Grande og Brasil forøvrig som man kan bruke fritt. Problemet er da at man ikke kan kladde i bøkene. Jeg liker å streke under ord jeg ikke forstår for så å slå de opp senere og prøve å huske de.

På veien hjem gikk jeg forbi ei død pungrotte. Eller gamba som de kalles her. Jeg har sett flere av de i denne byen. De romsterer i søppelkassene og finner mat der, eller de plyndrer frukt i hagen til folk. Jeg har hørt at folk har spist disse dyrene, men jeg har aldri smakt på de. Hvis jeg skulle prøve og spist en engang blir det nok ikke denne som jeg så liggende død på bakken. Den hadde nok ligget en stund.

Nå står jeg på hellig grunn

Jeg befinner meg fortsatt i Iguaba Grande. Det er en fin liten landsby, men at det er mangel på turistattraksjoner her er nok ingen overdrivelse. Jeg har lest litt om byen i det siste og det dukket opp et sted som het Monte das Oliveiras. Monte betyr haug og det skal visst være et slags hellig sted som ligger litt i høyden. Det så ut som et interessant sted på bildene som dukket opp når jeg søkte på internett på ting man burde gjøre i Iguaba Grande. Monte das Oliveiras er et sted folk reiser for å be. Jeg er på ingen måte religiøs, men at sånne hellige området kan være interessante å sjekke ut det synes jeg. Kanskje kan jeg lære litt mer om religion i tillegg. Lærdom og kunnskap får man aldri nok av.

Det hellige stedet ligger inne i Parque Ecologico Celia Barbosa da Silva. En fellespark jeg skrev om i forrige artikkel. Kan lese om den her : https://brasilbloggen.com/?p=4607

Det var en flott tillaget sti bygget av brostein som førte meg oppover berget. Fint og ryddig laget med flott natur på begge sider av stien. Her har de virkelig gjort en god jobb. Det var også satt opp forskjellige skilt. Små vers tatt ut fra bibelen, selvfølgelig på portugisisk. Jeg klarte enkelt å tyde all teksten. Det tok ikke mange minuttene før jeg kom meg opp på toppen så man trenger ikke være i god form for å komme for å be. Det tok ikke mer enn 5minutter å komme seg dit. En spasertur de fleste klarer. Det var fint å ryddig der også. Et lite området med sitteplasser og en stående bokholder der sannsynligvis en foredragsholder leser fra bibelen titt og ofte. Jeg merket ingen tilknytning til noen guder når jeg sto der alene, men nå er jeg ikke religiøs heller. Man må vel be og tro for at noen der oppe skal høre deg? Det ble uansett en fin tur i varmen og hvis man først er i parken så er det dumt å ikke ta den lette turen opp på toppen.

Jeg måtte ta turen dit alene. Kona er ikke interessert i å følge meg til sånne religiøse steder. Litt synd egentlig. Jeg tror hun hadde likt dette sjarmerende området. Man trenger ikke være religiøs for å ta turen så hvis noen tilfeldigvis er i Iguaba Grande på ferie er det bare å stikke dit.

Et reisetips fra Iguaba Grande

Jeg plukket opp et reisetips fra internett at Parque Ecologico Celia Barbosa da Silva som ligger i Iguaba Grande er et flott sted og ta med familien. Parken ligger ikke så langt unna sovestedet vårt, nøyaktig 3.5km ifølge gps`en. Kona var i nabobyen så turen måtte jeg ta alene. Det å gå etter en gps er utrolig enkelt. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å leve uten smarttelefon. Problemet er at den tar den korteste ruta. Når man bruker beina som framkomstmiddel høres kanskje det uproblematisk ut, noe det også burde være, men i Brasil er det alltid noen nabolag i de fleste byer som er litt mer lugubre enn de andre. Sånne ting tar ikke en gps forhold til og jeg endte opp med å passere et ganske utrivelig sted. Heldigvis gikk jeg mitt på dagen. Ulykker skjer oftest når kveldinga kommer og mørket faller. Jeg tar bare med meg de pengene jeg skal bruke den dagen jeg går ut i tillegg. Lommeboka og bankkortene blir igjen hjemme. I verste fall er det bare et par hundrelapper jeg mister og en mobil som ikke er verdt all verden. Et overkommelig økonomisk tap. Selv om jeg følte at jeg var den eneste hvite personen i området når jeg passerte det ene halvferdige huset etter det andre, og søppel var kastet tilfeldig der det hadde passet folk så kom jeg meg helberget frem til parken.

Jeg synes kanskje den var i det minste laget. Skal ikke klage for mye. Det var tross alt gratis inngang. Det var Lørdag, omtrent mitt på dagen og jeg synes det var utrolig lite folk der. De få folka som var der satt foran den ene matcontaineren å drakk øl mens barna lekte på barneområdet som var fylt opp med lekegjenstander. De få menneskene som var der dro ganske tidlig så jeg fikk hele parken for meg selv.

Jeg fikk ihvertfall selskap av noen ender. Hyggelige dyr, spesielt når jeg ga de litt potetgull fra posen jeg kjøpte på veien til stedet. De begynte og sloss om maten og jeg merket jeg angret på at jeg ikke kjøpte mer mat til dyrene. Jeg hadde litt for lite igjen i posen til å mette alle.

Det var laget en flott sti rundt parken så det var lekende lett å gå der. Ingen anstrengelser overhodet med å komme seg frem, selv under blå himmel og steikende sol. Heldigvis kom jeg meg inn i jungelen etter kort tid som på eventyrligvis kastet skygge under seg. Den kom akkurat tidsnok. Jeg kjente det begynte å svi i hodebunnen pga sola. Jeg brukte solkrem i ansiktet, men å gnu inn krem i hodebunnen når man klipper håret litt for kort med maskin er det vel ingen som gjør. Jeg må bli flinkere til å bruke solhatt.

Det var satt opp skilt rundt hele vannet at det var forbudt å bade. Det hadde uansett ikke falt meg inn. Vannet var altfor brunt og grumsete til det. Det var faktisk satt opp forbudt skilt der det var sump terreng også. Hvem i all verden hadde badet der uansett?

Det går en sti til Monte Das Oliveiras, et hellig sted som ligger inne i selve parken. Jeg fikk ikke tid til å utforske det stedet denne dagen. Som oftest så går tiden altfor fort når man hygger seg og jeg måtte ta hjemturen før det mørknet. Jeg er ikke kjent her og jeg vil ikke ta tilbaketuren når kveldinga kommer. Monte Das Oliveiras, det hellige stedet får jeg nesten ha til gode. Det kommer en dag i morgen også.

Favorittkafe

Det finnes vel ikke noe stort bedre enn å sløve på en cafe? Jeg har allerede funnet mitt favorittsted i Iguaba Grande. Jeg har vært her en stund så det tok lang nok tid før jeg fant stedet. Men når man venter på noe godt venter man ikke forgjeves er vel et kjent uttrykk. Stemmer bra og jeg har vært der utallige ganger den siste tiden. Det står alltid en eldre herremann ved inngangen for å ønske deg velkommen. Sannsynligvis eieren. En sympatisk mann som alltid yter god service. Det er så sinnssykt billig på stedet også. En kaffe for 2 reais. Mange steder koster det 5 ganger prisen. Nesten så jeg ikke trengte å kjøpe min egen kaffetrakter til leiligheten. Men stedet er tross alt ikke døgnåpent og jeg må ha påfyll av den sorte drikk flere ganger om dagen. Til kaffen tar jeg alltid pao na chapa, en brasiliansk toast det skal godt gjøres å spise kun en av. Kona tar alltid en kake til kaffen, av den sunne sorten. Kona jobber alltid med mobilen. De har selvfølelig wifi her. Jeg føler mobilbruk har tatt over mye av det sosiale livet de siste årene. Flere som føler det samme?

Etter kaffen bruker jeg alltid å ta en rusletur i nabolaget. Området er fint det. Lett å slå ihjel tid på stedet. Det ligger en liten sjarmerende plantebutikk her. Jeg har vært innom den noenganger. Brasil har mange sånne små butikker som selger ting til hagen. Hvis jeg skaffer meg en tomt i byen i fremtiden skal jeg innom for å handle meg noen trær.

Øverst i veien troner kirken som skuer over området. Den har ikke vært oppe de gangene jeg har vært her. Den er ikke så vakker heller som kirker ofte er. Jeg har ingen anelse om hva slags religion bygget tilhører. Det finnes så utallige religioner i dette landet som stammer fra hele verden pga landets flerkulturelle folkeslag. Det er nesten umulig å sette seg inn i alle disse forskjellige gudene. Ikke interesserer det meg så mye heller selv om folk får tro på hva de vil. Om ikke lenge skal jeg reise til et ny severdighet Iguaba Grande har å tilby. En flott park som ligger et stykke unna sentrum Det stedet er jeg litt spent på å se. Følg med i neste artikkel for bilder og tekst.

For en matopplevelse

Det er en ting som er fint med å ikke ha møbler som f.eks kjøleskap, og det er at all maten må man kjøpe ute. Jeg vet nå ikke hvor lenge jeg orker å leve i ei leilighet kun med en madrass og noen bøker som lesestoff, men til nå har det godt overraskende greit. Jeg er ikke så storkrevende av meg, og det er heller ikke min bedre halvdel.

Kona kom hjem fra jobb veldig sent en kveld og ettersom vi ikke hadde noe særlig mat i leiligheten, bortsett fra et og annet tørt brød som lå på benken, ville hun ta med meg ut og vise meg et nytt matsted. Selv om jeg var litt søvnig og egentlig hadde lyst til å legge meg så har jeg vondt for å si nei takk til et måltid, uansett hvor sent på kvelden og hvor trøtt jeg eventuelt er. Det var naturligvis veldig mørkt ute når vi gikk, og det virket som det var kun vi som var oppe i nabolaget når vi spaserte til spisestedet. Kona hadde vært og spist der før. Det var derimot min første gang.

Spisestedet var bygd på en utrolig simpel måte. Det var et lite åpent skur som lå etter veien der de grillet mat på spyd. Selve grillen hadde et enkelt plåttak over seg, og på disken som var laget av enkelt treverk ute i det fri, kun overdekt av det samme enkle takbygget, lå tilbehøret til grillmaten. Jeg må si jeg ble litt skeptisk, men lukta fra kjøttet gjorde meg enda mer sulten.

Vi bestilte maten og til min store overraskelse hadde de til og med kortautomat på stedet. Oppgjøret blir litt enklere da, men det er mange som kun tar imot kontant betaling nedi her, spesielt på så enkle spisesteder som dette. Vi tok maten på stedet. Utenfor skuret var det satt opp enkle plastikkhagemøbler man kunne sitte å spise maten på. Grillmaten smakte helt nydelig. Det gjorde tilbehøret også. Og den hjemmelagede grillsausen ga kjøttet en enda bedre smak. Ettersom vi ble sittende ute i det fri, under åpen himmel og gomle grillmat kom det selvfølgelig en flokk gatehunder som også var sultne. Jeg bruker ofte gi hundene nedi her mat, men denne gangen ble det ingenting til overs. De var såpass kraftige så jeg tror ikke de led noen nød uansett. Jeg har ingen anelse om hva spisestedet heter, eller om det i det hele tatt har noe navn, men det blir ikke siste gangen jeg skal spise kveldsmaten der. Dette ble rett og slett en enestående matopplevelse. Hvis noen av dere skal til Iguaba Grande, den lille strandbyen i delstaten Rio de Janeiro, stikk innom og kjøp grillmat hvis dere ser et lite skur med overbygd plåttak som ligger etter veien. Prisen kom forresten på 30 reais, med drikke.

Man vet man bor på landsbygda når…..

Vi har bodd en stund i landsbyen Iguaba Grande. Jeg begynner å skli inn i en hverdagsrutine der bl.a å gå ned til den flotte stranden som strekker seg gjennom byen er en aktivitet jeg nesten gjør daglig. Det har vært utrolig varmt i det siste så det har blitt minimalt med søvn. Jeg har verken air condition eller ventilator i leiligheten til å kjøle meg ned så det blir ikke alltid nok timer på øyet. Denne dagen derimot var det fryktelig mye vind. Jeg trodde jeg skulle blåse til havs en periode når jeg gikk etter strandkanten. Det var lite folk på stedet, men jeg la merke til 2 personer som drev og skulle plukke med seg kokosnøtter på de veldig høye palmetrærne som ligger på stranden. Den ene mannen klatret bare rett opp på toppen og fikk løstnet kokosen, og kastet de ned til han som sto på bakken og tok imot fruktene. Jeg så ikke han brukte noen form for sikring og at han ikke blåste ned synes jeg er rart. Tydeligvis var han både i sprekere og bedre form enn jeg er i, uten at det skal så mye til. Han kunne umulig ha høydeskrekk heller, noe jeg har hatt hele livet. Ikke at det plager meg nevneverdig. Jeg kjøper kokosnøttene på butikken uansett.

Det er ofte jeg får øye på folk som går rundt og plukker søppel på denne lille landsbygda også. Jeg vet ikke om det er så mye penger i det, men tydeligvis har de nok til å overleve. Jeg synes mange av de ser både tynne og slitne ut, og merker jeg synes litt synd på mange av de. De virker uansett i godt humør så kanskje de ikke er så opptatt av eiendeler og stor formue. For alt jeg vet kan de være millionærer også, selv om jeg har mine tvil.

Jeg har også iløpet av tiden skaffet meg et favorittbakeri jeg spiser frokosten min på, som ligger et steinkast unna huset. Når jeg tilfeldigvis satt der med en kopp kaffe fikk jeg øye på noen arbeidsfolk som tydeligvis drev et lite flyttebyrå. Det er kanskje ikke noe spesielt med nettopp det, men disse 2 ungdommene flyttet kjøleskapet bare med hjelp av en hest, eller kanskje det var et esel? Jeg fikk ihvertfall tatt et bilde for å forevige øyeblikket. Det er da man vet man bor på landsbygda, men fint er det her. Et sånt skue har jeg aldri fått de årene jeg bodde i Norge.

På jakt etter en kaffetrakter

Jeg har bodd i denne lille strandbyen Iguaba Grande en stund nå, sammen med min kone. Og selv om hun er opptatt med studier om dagen og er en del borte, begynner jeg å bli vant med min nye hverdag i denne lille landsbyen. Vi har fortsatt bare en madrass vi sover på, og det er det eneste møbelet vi har. Vi har heller ikke tenkt å skaffe oss noe mer. Vi skal bare være her en kort periode før vi reiser videre til en annen by.

Vi befinner oss ikke så langt unna byen vi bodde i tidligere, og vi har hentet noen småting for å få dagene til å gå litt fortere. Jeg hentet bl.a en stabel med bøker jeg har hatt liggende. Alle skrevet på norsk. Jeg liker fortsatt å lese bøker på morsmålet mitt. Bøker er en av de få tingene jeg kan underholde meg med her. Uten tv og møbler blir det litt stille og tomt i leiligheten vi leier. Det jeg har savnet mest til nå er forøvrig en kaffetrakter.

Sistnevnte dro jeg ut denne dagen for å kjøpe i dag. Jeg hadde ingen anelse hvor jeg skulle gå, men heldigvis fikk jeg en konkret veibeskrivelse fra ei som jobbet i en butikk som fortalte meg hvor jeg kunne kjøpe en kaffemaskin. Stedet lå helt ved den vakre stranden som dekker hele byen og jeg måtte selvfølgelig benytte anledningen til å ta noen strandbilder. Vakre strender blir jeg aldri lei, men jeg blir ikke like imponert etter så mange år i Brasil som jeg ble de første turene. Det er fortsatt avslappende å bare gå rundt og være turist med et lite kamera. Hva synes dere om bildene?

Jeg ble ikke så altfor lenge. Varmen har kommet for fullt, og det blir litt for varmt mitt på dagen. Neste gang jeg tar meg turen til strandsonen skal jeg sette meg ned på en av de flere små barene som ligger etter stranden. Idag derimot blir det nykokt kaffe. Kaffetrakteren ble flittig brukt med engang jeg kom inn døra i leiligheten. De kalde ølene får jeg ha til gode

Matmesse i Iguaba Grande

Det ligger en stor fellespark litt bortenfor det jeg bor. Denne dagen hadde jeg faktisk planlagt å stikke dit for å trene på en av de flere treningsapparatene som befinner seg på stedet. Skal man kvitte seg med noen overflødig kg må man nok være litt mer aktiv enn jeg har vært i det siste. Det var grått i været i tillegg, en perfekt dag å tilbringe ute. Det har vært sykt varmt i det siste. Noe som har påvirket både søvn og matlyst. Sommeren i Brasil, spesielt i strandbyene i delstaten Rio de Janeiro har en ekstrem varme i perioder, og vi har nettopp forhåpentligvis lagt en sånn periode bak oss. Denne dagen var det svalt og godt ute.

Jeg tror ikke han her likte å bli tatt bildet av.

Når jeg kom frem til parken var det satt opp en haug med telt der som folk solgte forskjellige frukter og andre ting fra. Jeg er jo ikke så kjent her enda, men hver eneste Torsdag er det matmesse i parken. Det passet meg egentlig bra. Da hadde jeg en gyldig unnskyldning for ikke å trene denne dagen. Prisene var ikke så ille heller. Bare så innmari dumt jeg var helt blakk den dagen så jeg hadde ikke mulighet til å kjøpe noe. Heldigvis for meg er dette et sosialt fenomen som forekommer en gang i uka så jeg får komme tilbake neste gang for å handle litt.

Mange av selgerne solgte varer fra en diger gammel varebil også. Jeg synes de bilene er så sjarmerende og det hadde vært gøy å kjøpe en en gang for å bygge den om til en campingbil og cruise rundt i Brasil. Det får bli med drømmen foreløpig. Jeg må pent nødt til å klare meg med den lille bilen jeg har pga en slunken lommebok. Kanskje jeg også skal begynne å selge frukt på denne matmessen i fremtiden?

Jeg tipper mange av disse selgerne kommer fra gårder og selger varene de selv dyrker. Jeg vet dog ikke om lønna er så bra. De begynte å pakke ned teltene ved 14.00 tiden, noe jeg synes var veldig tidlig. Ifølge en selger jeg kom i prat med var det veldig dødt denne dagen. Jeg lovet å komme tilbake neste gang for å handle noe fra han. Et løfte jeg har tenkt å holde. Da skal jeg også ta med min bedre halvdel. Shopping er litt mer gøy når man har med ei dame, selv om turen som oftest blir litt mere kostbar også.

Middag til 20kr

Jeg har jo ikke noe kjøleskap i leiligheten, og til nå har både jeg og kona overlevd godt uten. Det er jo litt tungvint å måtte gå ut flere ganger om dagen når man skal spise. Heldigvis kan man få billig og god mat i Brasil de fleste steder.

Frokosten tar jeg alltid på nærmeste bakeri. Jeg har allerede blitt en stamgjest der. De vet allerede hva jeg skal ha. Brød, pålegg og 2 kaffekopper. Gudene vet hvor mange kaffekopper jeg stikker dit og kjøper på en dag. Jeg merker jeg blir litt flau over hvor mange kopper jeg drikker, men noen vaner skal man vel ha. En kopp koster ikke mer en 1.50 reais eller under 3kr. Grei pris.

Middagen tar jeg alltid på et lite sted i sentrum som ligger 1km fra huset. Akkurat en passe gåtur i den brasilianske varmen. Byen Iguaba Grande er utrolig varm synes jeg. Den ligger litt for langt unna havet så det er litt mindre vind her som avkjøler.

Det koster ikke mer enn 10reais (20kr i norske) for en komplett middag jeg alltid tar med hjem fra en liten restaurant som heter O Beco. Porsjonene er store i tillegg og man holder seg mett lenge. Restauranten i seg selv er altfor liten og trang og alltid full av folk så jeg foretrekker å ta med maten hjem. Jeg er folkesky og i tillegg når det er såpass varmt så liker jeg å ta maten i stille omgivelser uten å kjenne lukta av svetten til sidemannen.

Dette er nok det billigste spisestedet i byen og Jeg trenger aldri å vente mer enn 5min på porsjonen heller, og maten er knallgod og menyen variert. Det er ikke alltid jeg vet hva jeg bestiller, men jeg har enda til gode å få noe uspiselig. Maten tar jeg som nevnt hjemme. Jeg har ingen stoler eller matbord så alt foregår på madrassen vi sover på. Det enkle er ofte det beste.

Nyter livet i Iguaba Grande

Jeg koser meg mer og mer i den lille byen Iguaba Grande. Grande betyr stor på portugisisk, men byen er ganske liten. Jeg bor bare kort avstand fra sentrum og ettersom jeg enda ikke har skaffet kjøleskap, eller noen møbler for den saks skyld må jeg til sentrum for å handle mat flere ganger om dagen. Litt tungvint, men det har jeg tid til. Kaffetrakter er fortsatt det største savnet. Tv ser jeg ikke på.

Jeg gikk forbi et stort telt kommunen har satt opp for å behandle covid pasienter. Sånne telt har jeg sett i flere byer, og jeg synes det er rart folk klager på sykehusene her når de tydeligvis gjør så mye for å ta vare på folk. Kanskje de klager uten grunn? Eller kanskje det er verre i andre delstater? Ikke vet jeg, men jeg blir mektig imponert av hva de gjør nedi her. Jeg ble jo også selv liggende på sykehuset for en tid tilbake og har bare ros å gi til legene og de andre som gjorde oppholdet behagelig. Det var forresten for en lungebetennelse. Jeg trodde det var en sykdom man fikk i kulda, men det kan man tydeligvis få i varmen også.

Jeg gikk forbi et annet sykehus også. Ved siden av lå begravelsesbyrået. Grei plassering så det blir kort vei fra sykesengen hvis uhellet først er ute (var litt stygg den). Jeg synes bare begravelsesbyrået eller funeraria som det heter nedi her hadde så komisk og strategisk plassering.

Jeg gikk også forbi et annet gammelt hus. I Brasil der det er en del fattigdom er det helt normalt å henge klærne på tørk i ei snor som de henger opp på et tilfeldig sted på tomta. Jeg gjør det på samme måten selv og kona mener at det ser så slumaktig ut. Jeg er uenig. Kan hende det ser litt lurvete ut, men hovedsaken er å slippe og gå rundt i bløte klær og hva er da bedre enn å henge de opp i sola? Hvordan henger rike opp klær egentlig? De skal vel tørkes på et hvis de også?