Et reisetips fra Iguaba Grande

Jeg plukket opp et reisetips fra internett at Parque Ecologico Celia Barbosa da Silva som ligger i Iguaba Grande er et flott sted og ta med familien. Parken ligger ikke så langt unna sovestedet vårt, nøyaktig 3.5km ifølge gps`en. Kona var i nabobyen så turen måtte jeg ta alene. Det å gå etter en gps er utrolig enkelt. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å leve uten smarttelefon. Problemet er at den tar den korteste ruta. Når man bruker beina som framkomstmiddel høres kanskje det uproblematisk ut, noe det også burde være, men i Brasil er det alltid noen nabolag i de fleste byer som er litt mer lugubre enn de andre. Sånne ting tar ikke en gps forhold til og jeg endte opp med å passere et ganske utrivelig sted. Heldigvis gikk jeg mitt på dagen. Ulykker skjer oftest når kveldinga kommer og mørket faller. Jeg tar bare med meg de pengene jeg skal bruke den dagen jeg går ut i tillegg. Lommeboka og bankkortene blir igjen hjemme. I verste fall er det bare et par hundrelapper jeg mister og en mobil som ikke er verdt all verden. Et overkommelig økonomisk tap. Selv om jeg følte at jeg var den eneste hvite personen i området når jeg passerte det ene halvferdige huset etter det andre, og søppel var kastet tilfeldig der det hadde passet folk så kom jeg meg helberget frem til parken.

Jeg synes kanskje den var i det minste laget. Skal ikke klage for mye. Det var tross alt gratis inngang. Det var Lørdag, omtrent mitt på dagen og jeg synes det var utrolig lite folk der. De få folka som var der satt foran den ene matcontaineren å drakk øl mens barna lekte på barneområdet som var fylt opp med lekegjenstander. De få menneskene som var der dro ganske tidlig så jeg fikk hele parken for meg selv.

Jeg fikk ihvertfall selskap av noen ender. Hyggelige dyr, spesielt når jeg ga de litt potetgull fra posen jeg kjøpte på veien til stedet. De begynte og sloss om maten og jeg merket jeg angret på at jeg ikke kjøpte mer mat til dyrene. Jeg hadde litt for lite igjen i posen til å mette alle.

Det var laget en flott sti rundt parken så det var lekende lett å gå der. Ingen anstrengelser overhodet med å komme seg frem, selv under blå himmel og steikende sol. Heldigvis kom jeg meg inn i jungelen etter kort tid som på eventyrligvis kastet skygge under seg. Den kom akkurat tidsnok. Jeg kjente det begynte å svi i hodebunnen pga sola. Jeg brukte solkrem i ansiktet, men å gnu inn krem i hodebunnen når man klipper håret litt for kort med maskin er det vel ingen som gjør. Jeg må bli flinkere til å bruke solhatt.

Det var satt opp skilt rundt hele vannet at det var forbudt å bade. Det hadde uansett ikke falt meg inn. Vannet var altfor brunt og grumsete til det. Det var faktisk satt opp forbudt skilt der det var sump terreng også. Hvem i all verden hadde badet der uansett?

Det går en sti til Monte Das Oliveiras, et hellig sted som ligger inne i selve parken. Jeg fikk ikke tid til å utforske det stedet denne dagen. Som oftest så går tiden altfor fort når man hygger seg og jeg måtte ta hjemturen før det mørknet. Jeg er ikke kjent her og jeg vil ikke ta tilbaketuren når kveldinga kommer. Monte Das Oliveiras, det hellige stedet får jeg nesten ha til gode. Det kommer en dag i morgen også.