Brasilrundt

Tørr du å sette deg i denne tannlegestolen?

Det er en ting som er noe av det verste jeg vet, og det er å stikke til tannlegen. Jeg har slitt med tannlegeskrekk hele livet og jeg begynner å kaldsvette bare ved tanke på å sette meg i en tannlegestol, for så å bli blendet av dette sterke lyset som svever foran ansiktet mens jeg skjelvende venter på at tannlegen skal bli ferdig. Ikke liker jeg sprøyter heller og jeg svimer nesten av når jeg hører en lyd som minner meg om en tannlegebor. Flere som har det sånn?

I det siste har jeg gått rundt i Iguaba Grande for å psyke meg opp for å bestille en tannlegetime. Jeg har hatt trøbbel med å spise en stund. Spesielt krydret mat, eller drikke som smaker bittert. Vann med sitron som jeg nyter ofte i varmen er smertefullt å ha i seg. Mens jeg gikk rundt med munnsmerter i sentrum klarte jeg å villede meg inn i ei lita blindgate. Det var noen små bruktbutikker der og da måtte jeg selvfølgelig stikke innom for å titte. Jeg elsker bruktbutikker, og jeg elsker å gjøre en god handel.

Det var dog ikke den lille bruktbutikken jeg passerte jeg la mest merke til, men den lille tannlegeklinikken som lå i samme gate. Av en eller annen grunn hadde tannlegen åpne dører så forbipasserene kunne se rett inn på stedet der den lå på gateplan. Utenfor var det noen seterader som var plassert mitt i den lille gata. Tydeligvis var det for pasientene. Jeg så ingen som ventet utenfor, og det skjønner jeg godt. Dette må være det mest forskrekkede tannlegekontoret jeg noengang har sett. Jeg hadde heller gått rundt til tenna hadde falt ut før jeg hadde satt meg i den stolen. Jeg tok et kjapt bildet av tannlegekontoret uten at legen så meg og brukte det som forsidebildet. Hadde du turt og satt deg i denne stolen?

I enden på gaten var det et offentlig toalett. Det også var utrolig skremmende. Må man så må man. Det virket som den smale mørke gangen skulle lede meg til et torturkammer og jeg så bak meg hele tiden pga ren redsel for å bli overfalt av noen. Du verden for et grøssende sted. Det minte meg litt om bildene av kjelleren til Josef Fritzl, han sinnssyke østerrikeren som holdt dattera si innesperret i årevis.

Jeg fikk ihvertfall gjort mitt ærend, og toalettet fikk jeg for meg selv. Tipper det er få folk som tørr å ta turen. Hva jeg egentlig skal gjøre med munnsmertene vet jeg ikke. Jeg får satse på det går over og om det blir verre får jeg bare sette meg i tannlegestolen å håpe på det beste. Det blir nok på et bedre sted enn plassen jeg besøkte idag.

Nei takk, jeg spiser ikke snørr

En tid tilbake fikk jeg en ubehagelig matopplevelse der jeg kjøper min daglige middag. Som nevnt i tidligere innlegg tar jeg som regel maten med meg hjem for å spise. Jeg er en usosial type med andre ord.

Denne gangen var jeg og kona på min favorittrestaurant for å kjøpe mat. Hun har ikke vært så mye hjemme etter vi flytta til Iguaba Grande så det er mest jeg som har spist på stedet. Da vi begge var der for å kjøpe middag denne søndagen, og mens vi bestilte maten så vi at han ene som jobbet på kjøkkenet tørket av nesa med handa si for så å tørke snørret sitt på nærmeste stol. Og ettersom ingen av oss er noe glad i snørr i maten var det siste gangen vi bestiller mat der. Det er litt ekkelt å tenke på at jeg har spist der hver dag siden jeg flyttet til byen. Jeg må finne et nytt yndlingssted. Litt dumt at de ansetter sånne griser, men da får man ihvertfall muligheten til å utforske andre restauranter. Trikset er å finne et billig et.

Det gjorde vi etter litt tilfeldig spasering i byen. Det dukket plutselig opp et lite bygg liggende ved et gatehjørne når vi nærmet oss lagunen i sentrum. Stedet het Cantinha do Vovo, og de folka kunne lage mat. Kostet ca 20reais også for en porsjon for å sitte der. Billigere hvis vi ville ta med hjem. Man trenger ikke fancy restauranter å betale hundrevis av kroner for en liten matbit for å spise godt. Jeg er egentlig ikke en så stor fan av flotte steder heller. Jeg liker hjemmelaget mat på små koselige spisesteder der man kan hygge seg med god mat mens man sitter i shorts og slipperser. Det kan man på Cantinho do Vovo og jeg og kona har spist der utallige ganger allerede. Jeg får ikke betalt av restauranten for å skrive dette. Ville bare gi dere et mattips hvis dere noengang er i Iguaba Grande.

Hva hjelper mot psoriasis?

Jeg må si jeg liker meg mer og mer i denne lille landsbyen vi flyttet til. Vi skal som nevnt i et tidligere innlegg ikke bo her mer en 3mnd før vi legger ut på en langtur vi har planlagt. Jeg gleder meg til den reisen, men det blir nok en litt vemodig følelse å pakke ned de få tingene vi har for å si farvel til denne landsbyen. Jeg liker meg så godt her. Sikkert fordi jeg har fått en så god rutine på hverdagen.

Jeg startet dagen med en treningsøkt i fellesparken. Den har jeg brukt flittig i det siste. Formen er fortsatt ikke av den beste, men jeg er ihvertfall godt i gang. Jeg driver ingen fitnessblogg uansett så jeg tar det ikke så seriøst. Jeg har lett for å sitte for mye stille med film, bøker og skriving så jeg synes det er viktig å bevege seg noe. Jogge er jeg for lat til, men litt styrketrening i fellesparken det har jeg foreløpig energi til. Etter treningstimen som egentlig varte en halvtime dro jeg ned til lagunen.

Jeg har slitt litt med psoriasis i hodebunn, et problem jeg får i perioder. Jeg leste et sted å bade i saltvann hjelper. De som kjenner til hudsykdommen vet kanskje at det klør i perioder, og jeg hadde naturligvis en del skrapte sår fra neglene etter intens kløe en periode i forveien. Jeg hoppet uti vannet som forøvrig var overraskende kaldt, men jeg kom meg under vannet. Ettersom lagunen har veldig høyt saltinnhold begynte det å svi noe forferdelig i hodebunn på veien hjem. Spaserturen på litt over en km virket som nærmere en mil med den forferdelige svien i hodebunn. Det virket som jeg nettopp hadde fått 100 vepsestikk i hode.

Jeg kom meg helberget hjem for å hive meg i dusjen. Det hjalp på sekundet og smertene ga seg med en gang. Huden virket mye friskere etterpå også. Jeg må nok ta flere sånne bad, men da uten åpne sår i hodet. Man skal forresten alltid ta seg en dusj rett etter han har vært på stranden så man ikke drar inn sand som har festet seg på føtter, kropp og klær rundt omkring i huset. Det tok en stund før jeg skjønte det når jeg bodde hos andre folk i Brasil til å begynne med. Jeg tror noen av de ble litt fornærmet når de måtte vaske huset etterpå. Men hva visste jeg om strandlivet som kom fra kalde nord. Det er derfor mange brasilianere har en dusj utenfor huset. For å vaske av seg sanden før man går inn. Da lærte dere brasilelskere forhåpentligvis noe nytt.

Rio Bonito – For en vakker liten brasiliansk by

Idag skal vi til et helt nytt sted. Rio Bonito er en kommune i delstaten Rio de Janeiro med 67 201 innbyggere. Jeg har aldri vært det før, men stedet ligger ikke så langt unna der vi bor. Da blir det en biltur dit for å bli kjent med den lille byen. Vi dro ut på en Søndag og måtte betale 24.50 reais i bom. Det var vist dyrere på helga. Notert, hvis byen imponerer tar vi turen på en vanlig hverdag nestegang. Jeg kan ikke fordra bompenger.

Vi ble overrasket, min kone og jeg. Rio Bonito var faktisk en veldig sjarmerende liten landsby. Det er lett å like seg her. Når det er Søndag er jo det meste stengt og byen var helt fri for folk. Bra, jeg er både folkesky og introvert så dette er mitt i blinken for meg. Byen er nok ikke et kjent sted for turister og det er en typisk by man bare kjører forbi.

Det var utrolig varmt og klamt i været og deler av himmelen var dekket av mørke skyer. Vi slapp unna regnet, men t-skjorta ble gjennombløt av svette uansett. Det er litt ubehagelig med klær som klistrer seg til kroppen når man går rundt for å utforske et nytt sted. Litt regn hadde heller hvert å foretrekke. Dette er tropevarme på det aller varmeste. Byen har ikke noen strender eller hav den ligger ved siden av heller. De byene får ofte litt sval vind fra havet som kan virke dempende på varmen.

Rio Bonito er en typisk liten småby man bare kjører rett forbi. Motorveien går gjennom selve byen og de fleste gidder nok ikke stoppe på dette stedet. Jeg har selv passert stedet i bilen uten å tenke på engang å ta et liten tur hit. Det burde jeg definitivt gjort tidligere, men for all del, jeg har fortsatt nok tid til å bli kjent med denne lille bygda.

Jeg hadde sett ut et sted på kartet som het Praca do Green Valley. Vi dro dit hovedsakelig fordi stedet har blitt så godt omtalt av andre besøkende. Og det skjønner jeg godt. Utrolig imponerende sted som det var enkelt å slå ihjel noen timer på. En stor fellespark der man kommer nærme naturen. Vi var ikke alene, men også mange andre hadde tatt turen dit. Når jeg reiser og besøker sånne plasser som Praca do Green Valley synes jeg det er så rart innbyggere klager i hytt og pine og mener at kommunene ikke gjør noe som helst. Politikerne har ikke spart på penger når det gjelder vedlikehold på dette stedet. Nabolaget rundt var fint også. Masse flotte hus omgitt av enda flottere natur. Rio Bonito ligger i en liten dal og stedet er dekket av høye fjell. Sånne steder blir så utrolig mye mere sjarmerende med engang. Jeg og kona brukte god tid i denne parken. Vi kjøpte en forfriskende acai, en type søt iskrem som er populær i Brasil. Litt for søt for min egen del, og jeg har jo den evigvarende kampen mot vekta i tillegg. Kona som er slankere kan spise med god samvittighet. Det var også en annen flott park ved siden av Praca do Green Valley, men den var stengt av med en stor grønn jernport med tykke kjettinger. Tydeligvis ville ikke kommunen at man skulle ta seg inn på det naturområdet, men det så utrolig fint ut når jeg tittet gjennom metallgitteret på den doble ståldøra.

Igreja de Nossa Senhora da Conceição- Ei imponerende kirke som troner over byen

Etter å ha slått ihjel litt tid i parken hadde kona allerede funnet et nytt sted man burde besøke. I selve sentrum av byen ligger det ei kirke ved navn Igreja de Nossa Senhora da Conceição. Disse brasilianske kirkene har alltid så lange navn, men du verden så flott mange av de er bygget. Denne kirka var intet unntak. Det eneste skåret i gleden var at den ikke var åpen. Noe som er rart ettersom det var Søndag. Det var uansett en reiseopplevelse å se så flott arkitektur og når det i tillegg var en flott park foran den med religiøse statuer og benker å sitte på ble det til at vi fikk brukt opp litt tid der også. Den parken het Praça Fonseca Portela. Når jeg sto på toppen på kirketrappa var det virkelig en flott utsikt man fikk over byen. Utrolig synd at selve kirka ikke var oppe. Jeg fikk en Deja vu følelese når jeg gikk rundt på kirkeområdet. Jeg følte at jeg hadde vært der før. Det har jeg ganske bestemt ikke og hvor den følelsen kom fra vet jeg ikke. Kanskje det er kirkens byggemåte som fikk meg til å minne meg om en annen en? Jeg har reist og besøkt så mange plasser i Brasil så man kan gå litt i surr.

Vi må nok reise tilbake igjen hit. Jeg har allerede sett ut flere steder man kan besøke her. De stedene får vi ha til gode. Denne dagen virkelig fløy av gårde og det har allerede vært på tide en god stund å bytte den gjennomsvettede t-skjorta som begynner å stinke for de få folka jeg passerte denne søndagen i Rio Bonito.

Ei flott majestetisk skole som ligger i byen. Den måtte jeg forevige med et bildet

Salt i øya og rød som ei reke

Denne dagen hadde jeg bestemt meg. Jeg skulle ned til sentrum der lagunen ligger for å ta meg et forhåpentligvis forfriskende bad. Jeg har bodd i Iguaba Grande en stund nå, men jeg har enda til gode å teste badevannet. Jeg har faktisk ikke tilbrakt noe tid på stranda i det hele tatt. Det må man prøve å gjøre noe med. Det er vel hovedsakelig det man burde gjøre i en strandby i Brasil.

Jeg har knapt sett andre mennesker som bader i vannet. De jogger og sykler på sykkelstien og gangveien ved siden av stranden, eller de sitter ved en av de små barene og drikker øl. Sistnevnte hørtes fristende ut i varmen, men jeg får holde meg på vannvogna en stund til. Jeg har hørt fra mange at lagunen er veldig forurenset. Jeg tror det er derfor et fåtall ikke bader i den. Men kommunen har ihvertfall gått ut og sagt at de har renset vannet. Jeg vet ikke helt hvor troverdig det er, men jeg har uansett bestemt meg at nå skal jeg prøve badetemperaturen. Jeg har overlevd både matforgiftning, lungebetennelse, Sika viruset og nå nylig en korona pandemi så jeg bør klare å komme meg gjennom en dukkert i muligens et forurenset vann også. Vi satser på det.

Det var en frihetsfølelse å hoppe uti. Utrolig varmt vann. Det eneste problemet var saltinnholdet i vannet. Det svir å få saltvannet i øynene. Lagua de Araruama som vannet heter er kjent for å ha et veldig høyt saltinnhold. Sikkert derfor de driver med saltutvinning fra stedet. Jeg har enda til gode å utforske hvordan de stedene ser ut og hvordan de gjør det. Det skal jeg få til en dag i fremtiden, men det er så utrolig mange nye steder i området jeg har å finne ut av først. Vi får ta et sted av gangen.

Etter dukkerten ble jeg liggende en kort stund på stranden. Mange påpeker at jeg er utrolig blek til å bo i et tropisk land, noe som sikkert stemmer. Jeg prøvde å slappe av en stund i sola for å få litt farge, men jeg har bare ikke tålmodighet. Ikke blir jeg solbrun heller, bare rød så jeg blir kalt camarao ( reke på norsk) fra andre lattermilde brasilianere. Folk liker å slenge med leppa nedi her.

Hele gangveien som går etter stranden er på 4km. En dag skal jeg gå hele turen for å se de forskjellige stedene som ligger etter lagunen. Selvfølgelig med et mobilkamera så jeg kan legge ut bildene på bloggen. Det er også en tur jeg får ha tilgode. Nå må jeg tilbake til leiligheten. Det tok ikke lange tiden før huden min atter engang begynte å få litt gyllen rødfarge.

Et nedbrent slavebygg i Araruama

Museu Arqueológico de Araruama er et gammelt museum i byen Araruama. Vi bor ikke så langt unna byen og ettersom jeg elsker gamle bygg som inneholder mye historie måtte jeg bare ta med meg kona for å besøke stedet. Jeg leste på nettet at museet er stengt pga brann og det har ikke vært oppe siden 2007. Altså en liten evighet siden. De siste folka som var inne i bygget var visst brannmenn i 2013. Selv om det ikke er åpent for å gå inn kan det fortsatt være et interessant sted å besøke.

Bygget har en ekkel historie bak seg. Det var her slavehandelen foregikk. Dette var siste stoppested for de afrikanske slavene før de ble solgt til rike handelsmenn for å jobbe seg ihjel. Før brannen da bygget var åpent var det i tillegg et indianermuseum. Dumt det ikke er i drift nå idag. Jeg koser meg når jeg ser hva slags gjenstander indianere brukte til å jakte og drepe med, og om de mange merkelige ritualene deres. Jeg besøkte et annet museum i Iguaba Grande som hadde mye gøy informasjon om de menneskene. Linken er her : https://brasilbloggen.com/?p=4538

Jeg var sjåfør og med Gps var det lett å finne igjen. Det store bygget lå helt inntil hovedveien som knytter Araruama med nabobyene Rio Bonito og Rio de Janeiro. Forferdelig stygg trafikk synes jeg. Jeg er en lusekjører og skaper kø de fleste steder. og her var intet unntak. Jeg får skylde på den lille bilen. Det er en 1l motor og den liker å ta det med ro.

Når jeg fikk parkert bilen og jeg fikk roet ned nervene etter en biltur der jeg skapte kø og ble tutet på utallige ganger var det endelig ut å strekke litt på beina. Etter noen minutter i frisk luft hadde skjelvingene på hendene roet seg og jeg og kona var klare for å utforske stedet.

Det var et stort området og det var enkelt å finne parkering. En skole var det der også som var oppe. Vi gikk selvfølgelig ikke dit. En middelaldrende mann som springer rundt en barneskole er like lite sosialt akseptert i Brasil som andre steder.

Selve museet eller det tidligere slavebygget var helt enormt. Vi gikk rundt bygget nysgjerrige som vi var, og både jeg og kona ble helt målløse. Bygget var enormt og jeg følte meg litt liten når jeg gikk rundt det. Vakkert var det også, selv om jeg selvfølgelig hadde slavehistoriene i bakhodet når jeg gikk der. Velstelt utenfor og hele området var dekt av fabelaktig natur. Det er tydeligvis noen som tar seg bryet å klippe både buskene og gresset som ligger rundt det majestetiske gamle bygget. Utrolig synd det ikke er åpent for å gå inn. Jeg hadde villig betalt hva det måtte være for å få et bein innenfor.

Vi ble sittende en god stund på en av de vakre benkene som var satt opp utenfor. Jeg tror de var i massiv stein. Jeg gikk helt febrilsk rundt og knipset bilder. Jeg har lett for å bli litt for entusiastisk og oppspilt når jeg oppdager sånne steder, til både latter og fortvilelse noenganger for kona.

Jeg synes det er rart at kommunen, som jeg antar vedlikeholder hageanlegget og bygget utenfor, bruker tid og penger på dette stedet hvis de ikke har tenkt å åpne det engang i fremtiden. Jeg synes det uansett ble en liten reiseopplevelse å bare få se det utvendig. Hvis du befinner deg i Araruama, den lille strandbyen som ligger et stykke unna Rio de Janeiro, er det umulig å ikke kjøre forbi bygget en gang eller to. Stikk innom der hvis dere noengang er i området. Helt klart verdt et lite besøk

Hva hjelper hvis man er støl?

Jeg tok jo en liten treningsøkt i går og idag når jeg våknet klarte jeg knapt å bevege kroppen. Flere som har opplevd det samme? Jeg leste en gang at et godt tips mot stølhet er å bevege kroppen så den blir litt varm så verkinga gir seg. Det var nettopp det jeg gjorde denne dagen i Iguaba Grande. Det var såpass med sol, som det ofte er i denne landsbyen i Brasil så å få kroppen varm er en enkel oppgave med en liten spasertur under himmelen. Om det hjelper noe særlig for den verkende overkroppen gjenstår å se. Tror ikke denne treninga er så sunn som folk skal ha det til. Kjennes ikke sånn ut nå idag.

3 hester på bildet. Klarer du å se alle?

Jeg tok meg en ganske lang gåtur. Jeg hadde ikke planlagt turen og etter et godt stykke hadde jeg kommet frem til et helt nytt nabolag. Det var et flott sted. En blanding av småhusbebyggelse og fin natur. På et stort ubebygd område sto det å beita noen hester. Hester er et populært dyr i denne byen og jeg har sett samtlige som fortsatt bruker dyret til både fremkomstmiddel og til å frakte ting. De er vakre bare å se på i tillegg og jeg har lett for å gå bort til de for å klappe på dem.

Nabolaget het Iguabela, og bela betyr vakker. Jeg er enig, det var vakkert her. Vakrere enn i selve sentrum som ser litt falleferdig ut. Ihvertfall enkelte bygg. Når jeg gikk rundt på stedet klarte jeg det sjakktrekket å ta på meg en svart t-skjorte, og de fleste vet at den fargen varmer mer i sola. Jeg gjør nok ikke den feilen flere ganger, ihvertfall ikke på en stund.

Selv om barene var oppe tidlig så jeg en og annen som satt og nippet til en kald øl. De er glade i øl i dette varme land. Jeg også, selv om det blir lengre og lengre tid mellom ølglassene. Jeg blir eldre som alle andre, å ligge fyllesyk i flere dager frister mindre og mindre. Man blir så lite produktiv i tillegg. Politibiler som patruljerer ser man til alle døgnets tider i Iguaba Grande. Det er nok en grunn til at byen er trygg for beboere. Her er det liten kriminalitet imotsetning til mange andre byer i Rio de Janeiro. Kanskje jeg kjøper meg ei lita tomt her i fremtiden? Etter spaserturen var det på tide å komme seg hjem og jeg synes egentlig stølheten ble enda verre. Kanskje det hadde vært best å bare holdt senga.

Ikke gjør dette bak ryggen til kona

Vi befinner oss fortsatt i Iguaba Grande. Jeg liker landsbygda mer og mer selv om det har blitt utrolig varmt i det siste. Jeg skrev et innlegg for en stund siden om en fellespark som har treningsapparater for å holde kroppen i aktivitet. Målet var jo å bruke det stedet til å bli i litt bedre form. Den planen har gått i vasken, men idag dro jeg til stedet for å ta meg en økt for første gang. Det var mitt på dagen og utrolig varmt, men jeg synes jeg ikke var i så ille form. Skal ikke gå så mye inn på øvelsene, men du bruker hovedsakelig din egen kroppsvekt på apparatene og ettersom jeg veier 102kg ble jeg naturligvis fort sliten. Brasil har mange parker man kan trene gratis, året rundt. Jeg orker ikke treningssentre der svette menn sprader rundt for å vise frem musklene og tatoveringene sine for så å skryte opp seg selv hvor tungt de klarer å lette. Merkelige folk synes jeg. Trene utendørs under blå himmel når sola skinner er nesten en fryd og man kan i tillegg slå av en prat med en tilfeldig brasilianer som kanskje ikke har som mål å se ut som en bodybuilder eller springe maraton. Da gir trening mening.

På hjemveien gikk jeg forbi en liten bruktbutikk. Jeg liker sånne utsalgssteder, men problemet er at det oftere blir billigere å kjøpe nytt. Denne lille butikken som solgte kun klær hadde sykt billige klesplagg tilsalgs. Jeg kjøpte noen t+skjorter og noe annet å ha på meg på overkroppen og salgsdamen forlangte kun 8 reais per plagg. Det er billig! Jeg hater å shoppe, men når man har mulighet til å spare så mye er det en fryd å lete etter klær man kan gjøre et kupp på. Finnes ingen bedre følelse en å kjøpe brukt og billig. Jeg er sterk for gjenbruk og synes det er altfor mye sløsing i dagens samfunn.

Problemet oppsto når jeg kom hjem. Kona likte selvfølgelig ingen av klærne og ga meg streng beskjed om å ikke gå ut å kjøpe klær alene lengre. Hun har lett for å bruke klær hun selv mener er stygge til gulvfiller, eller hun bare kaster de bak ryggen min. Hva jeg mener har tydeligvis lite å si. Jeg lovte henne å ikke gå på shopping mer alene, men problemet var bare at den gamle salgsdamen sa jeg skulle komme tilbake dagen etter. Da hadde hun fått inn flere klær i min størrelse. Jeg snek meg selvfølgelig ut dagen etter på egenhånd når hun ikke var hjemme og handlet flere klær. Jeg fikk faktisk ikke dårlig samvittighet heller. Det var jo tross alt så billig. Humøret til kona var ikke noe bedre når hun så de nye fillene jeg hadde kjøpt, og jeg fikk ikke brukt de en eneste gang før hun sparket både meg og klærne ut døra. Jeg fikk ikke lov å komme inn før klærne lå i søppeldunken. Jeg gjør nok ikke dette en gang til.

Det skjer store ting i Iguaba Grande

Endelig er det helg og endelig skjer det en stor begivenhet i den lille landsbyen Iguaba Grande. En gang i måneden rigger de nemlig til et stort marked i den ene parken i byen. Der selges det alt en stor markedsplass skal ha som mat, klær, pynt og små suvenirer. Mye av husholdningsartikler er hjemmelaget og mye av maten som selges er hentet fra brasilianske gårder. Denne dagen er nødt til å bli bra.

Det var sykt varmt i været. Det var nesten litt ubehagelig å gå rundt i denne intense varmen. Varmen plaget hverken kona eller hennes lillesøster som også var med på turen. Jeg derimot kokte nesten ihjel. Heldigvis fant vi lett frem til området der maten og drikkevarene serveres. Det var allerede noen som hadde rukket og drukket seg utrolige fulle så tidlig. Vi var der allerede ved 10 tiden på morgenen. Jeg skal ikke dømme noen. Det var tross alt Lørdag.

Det ble litt slitsomt når han ene skulle begynne å småprate og spørre om hvor jeg kom ifra når jeg sto i køen for å bestille mat. Brasilianere er snakkesalige, spesielt hvis du er utlending og de i tillegg er veldig beruset. «Noruega» svarte jeg, på portugisisk med en sterk aksent. Han ga meg en tommel opp, mens han hadde trøbbel med å stå oppreist. Jeg tror ikke han skjønte hva jeg sa.

Kona tok en øl, jeg holdt meg til vann denne dagen. At jeg klarte å holde meg på vannvogna i denne varmen, attpåtil på en Lørdag burde jeg nesten fått en medalje for.

Når de arrangerer dette markedet så sperrer de i tillegg av all trafikk. Det er så behagelig å bare gå rundt å titte uten å bekymre seg for hurtigkjørende bilister når man skal krysse en vei. Mange har disse svære anleggene i bilene sine også som man slipper å høre dunkinga til når de ikke får parkert i området. Jeg må nok bare inse det. Jeg begynner å bli gammel.

For de som liker sang og musikk er det også en scene mitt i parken der det spilles musikk fra. Det var hovedsakelig små barn som danset, sang og lo til tonene som ble spilt fra scenen i passe høyt volum.

Det jeg egentlig likte best med hele stedet var hverken bodene de solgte ting fra, den kalde ølen til kona jeg misunte henne, eller musikken folk danset til. Nei, det jeg likte aller best var alle de gamle bilene som var oppstilt etter veien.

Her var det mange vakre doninger med mange stolte eiere. Jeg som hverken har gyldig førerkort til å kjøre bil, eller råd til å cruise rundt i noe så lekkert for den saks skyld, har ihvertfall en gyllen mulighet til å drømme meg bort mens jeg knipset noen bilder av alle kjøretøyene.

Det var oppstilt mange bobler på et sted også. En sånn bil hadde kanskje passet til lommeboka mi. Sjarmerende og billige å kjøpe inn. Det finnes mange av de fortsatt i Brasil og for en kort periode kjørte jeg rundt i en selv for en del år tilbake. Problemet var at den sto på verkstedet hele tida og jeg fant ut at det egentlig var lettere å bare ta bussen. Disse som sto utstilt her så ut til å hadde blitt tatt litt bedre vare på. Helt sikkert noen som kan skru på egenhånd som eier de. Jeg ser knapt forskjell på en skiftnøkkel og en skrutrekker så dette er ikke en hobby for meg. Dagen fløy av gårde og jeg rakk og bli solbrent også. Rart jeg aldri lærer å bruke nok solkrem. Det blir nok flere turer til dette stedet. Det holdes som nevnt hele helga en gang i måneden.

Kveldstur med flott utsikt

Det er kanskje en overdrivelse å si jeg trives best i mitt eget selskap, men jeg har ihvertfall kjent en del på det å være alene her i byen Iguaba Grande. Kona er på kurs i byen vi bodde i tidligere, og ettersom vi har et hjem i den byen tilbringer hun ukedagene der. Sånn er det å være gift med ei karrierekvinne. Jeg er stolt av min bedre halvdel uansett, og jeg får ihvertfall god nok tid til å utforske landsbyen jeg bor i på egenhånd. Jeg trives godt i eget selskap så jeg henger ikke med leppa av den grunn. Språket behersker jeg noenlunde også, selv om det tok litt for lang tid å lære det for en introvert person som jeg er. Leve i Brasil med å snakke kun engelsk er nesten håpløst.

Denne kvelden tok jeg en liten tur ut for å utforske noen nye steder. Jeg er ikke så kjent her enda. Planen var bare å ta seg en liten kveldspromenad med kameraet og ta noen bilder. En flott hobby man kan gjøre alene.

Jeg gikk forbi en av de flere barene som ligger etter den lange stranden som strekker seg så langt øyet kan se. Det er flere sånne små strandbarer etter lagunen, men det er kun den ene jeg ofte går forbi som alltid spiller bra musikk. Det er like fristende hver gang å sette seg der for å ta seg noen kalde øl. Jeg har det fortsatt til gode. Jeg har for vane og alltid ende opp med å drikke altfor mye, og ettersom jeg må krysse en høytrafikkert vei som ligger like ved serveringsstedet tror jeg det er best å holde seg unna. Stå på avstand å nyte den rytmiske brasilianske musikken tar ingen skade. Gratis er det også og man slipper å våkne opp angrende dagen derpå.

Istedet for å tømme i meg alkohol stakk jeg heller til et annet sted. En burgersjappe som lå i en liten bortgjemt gate i sentrum. Jeg tok kveldsmaten på dette stedet og det blir nok ikke siste gangen jeg kommer til å spise der. Maten var god og jeg har heller ikke mat, kjøleskap eller kjøkkenutstyr i leiligheten enda. Til nå har det ikke vært et savn heller og når man kan bruke det som en unnskyldning for å gå ut å spise søppelmat hver kveld så kan man ikke klage.