Sandaler til fjells

i Capo Frio ligger det et fyrtårn som heter Farol da Laginha. Det ligger på et berg og jeg har sett bildet av fyrtårnet på nettet. Turområdet heter Parque Municipal Boca da Barra og det er stier for å gå rundt på området. Vi tok bilen for å finne stedet og vi måtte kjøre inn til et annet kjent sted, Ilha do Japones. Ei utrolig kjent øy for turister. Det kosta 25reais i bom for å parkere. Utrolig hullete jordvei og jeg synes det er litt for ille at man kan ta betalt for å se natur. Ingen sure miner enda. Vi tok beina fatt fra den kjente øya.

Vi passerte Praia boca de Barra. Ei lita strand som var fullstappet av skjell. Jeg plukket med meg noen for å minnes om turen. Jeg så berget like foran meg der fyrtårnet ligger og tenkte at dette kom til å bli en enkel tur. Jeg skjønte ikke da hvor feil jeg kom til å ta. Det var satt opp både skilt for hvor vi skulle gå og stien var flott opptråkt. Vi møtte på et par andre turister som var på vei tilbake fra stedet. Vi gikk til siden,slapp de frem og ønsket de en god ettermiddag på portugisisk.

Stranden vi passerte med fjelltoppene foran seg. De var høyere en først antatt

Problemet var høyden, og de brasilianske slippersene. Jeg har høydeskrekk og berget så da ikke så veldig høyt ut fra bakken. I tillegg var det en forferdelig vind. Kona kosta seg. Hun hadde tatt med seg en drink fra en av barene vi passerte på Ilha do Japones og begynte å bli i godt humør.

Flott utsikt over fjellet og havet. Vinden blåste oss nesten til havs

Det første topppunktet vi kom til var det å ta et par bilder. Jeg var så redd pga høyden at jeg måtte ta de sittende. Vindkastene var sterke i tillegg som gjorde hele turen til et mareritt for min del. Kona derimot begynte å bli brisen og danset i vinden mens jeg ble tvingt til å gå videre. Vi hadde da godt et par hundre meter og vi hadde en halv km igjen til fyrtårnet. Vi gikk videre.

Heldigvis gikk stien bratt ned og vi tok en pause ved havnivå. Neste bakketopp foran oss var høyere og stien var brattere. Der ligger fyrtårnet som var hovedmålet for turen. Jeg måtte bare snu. Jeg turte ikke ta den siste bakketoppen pga høyden og vinden. Jeg hadde ikke det beste fottøyet heller. Jeg og kona snudde og på veien tilbake tråkte hun over og ble liggende i krattskogen, brisen etter drinken og smerter i ankelen. Hun gikk også i slipperser, et fottøy som ikke egner seg til fjells. Jeg kunne ikke bære henne tilbake heller. Jeg har nemlig dratt på meg lyskebrokk og venter på operasjon. Heldigvis kom hun seg på beina igjen og hun ble haltende tilbake til der vi parkerte bilen. Kanskje tar vi denne turen en annen gang, men ikke i sterk vind og slipperser.

Reklame : Hvis du også trenger fottøy på en av dine turer bør du sjekke ut denne butikken : https://affiliate.vikingfootwear.com/c?c=34258&m=12&a=447411&r=&u=.

De kjører akkurat nå 20% avslag på tur og fritidssko.

Reklame. Det nærmer seg ferie. Vet du hva glamping er? Liker du og ferdes i naturen? Da er Campanyon – Glampsites en bookingside du bør sjekke ut.

Finn og book camping, bobilparkering, tretopphytter, glamping og mye mer i hele Norge og resten av Europa.

Campanyon – Glampsites er Norges største bookingplattform for glampingopphold. Selskapets mål er å gjøre naturen mer tilgjengelig for alle gjennom en felles plattform for ulike typer overnatting tett på naturen. Her kan du finne noe for alle, fra de mest ekstreme friluftsoppholdene til luksuriøse glampingopplevelser. Kjernen i glamping er at det er en opplevelse der naturen møter moderne fasiliteter og det lille ekstra. En campingtur men med noe mer luksus rett og slett. Det burde prøves for alle som er glad i naturen. Det er også en billigere måte å feriere på også.

Butikkbeskrivelse

Etter noen år hvor norgesferie og campingopplevelser har blitt stadig mer populært, har stadig flere fått øynene opp for friluftsliv og unike opplevelser i naturen. Campanyon ønsker å gjøre flere steder tilgjengelige for folk på en bærekraftig måte som gagner både lokalmiljøet og reisende, ved å gjøre unike overnattinger i naturen mer tilgjengelig for folk flest.

Glamping har vokst enormt i Norge de siste årene, med en trend som begynte å vokse i 2019 og eskalerte virkelig under koronapandemien. Etterspørselen nådde rekordhøyder i 2022, til tross for at andre reisealternativer kom tilbake, noe som indikerer et permanent skifte i reisemønster. Innenfor glampingsegmentet har Campanyon – Glampsites et bredt utvalg av tretopphytter, glampingdomer, aurorahytter og andre autentiske overnattingssteder i naturen. Her er ofte selve oppholdet i naturen destinasjonen i seg selv.

Med et voksende fellesskap på over 1 500 verter og mer enn 10 000 bookbare opphold, i mer enn 20 land over hele verden, tilbyr de en en-til-en bestillingsplattform med lokale og bærekraftige reisemuligheter gjennom unike utendørs overnattingssteder.

Rekefiske i Cabo Frio

Jeg ble invitert med på rekefiske av svigermor og noen andre familiemedlemmer av kona i Cabo Frio. Det er noe jeg ikke har vært med på tidligere og da måtte jeg selvsagt gripe muligheten. Jeg, kona og hennes lillesøster mottok invitasjonen når vi nettopp hadde kommet tilbake fra stranden. Jeg merket jeg allerede var litt trøtt i hode før vi dro. Man blir gjerne litt slapp av å ligge i sola store deler av dagen. Det skulle uansett ikke stoppe oss, og vi dro av gårde for å møte dem ved Lagoa de Araruama som var navnet på lagunen vi skulle prøve fiskelykken. De hadde dratt en stund i forveien, og vi kjørte oss vill et par ganger før vi fant dem igjen. Var gøy å se svigermor igjen, hun er alltid i godt humør og en meget ivrig fisker. Hun var ikke alene, hun hadde med seg et par andre hjelpere også.

Og hjelpere trenger man for å fiske reker. Man måtte dra dette enorme nettet, en på hver side, og skrape etter havbunnen. Det var veldig grunt i lagunen, så vi trengte ikke bekymre oss for drukningsulykker. Vi byttet på å dra dette nettet, og det var utrolig slitsomt, men spennende når vi fikk nettet på land. Vi fikk en del reker og krabber per tur, men det var allikevel vanskelig å finne de igjen pga all bunnslammet som også lå i nettet. Den grønne mosen jeg ikke kan navnet på som lå i nettet (Tang,Tare?) måtte forsiktig fjernes for å se om det var reker gjemt imellom lagene. Jeg var egentlig mest redd for å bli klipt i fingrene av disse krabbene som også ble liggende mellom den grønne, moselignende havbunnen som fulgte med nettet. Hun ene tanten til kona som også var med sa at jeg ikke trengte å være redd, det hadde vært verre om den hadde bitt meg i tissen. Alltid litt frekk i munnen den dama, men har truffet henne før så jeg vet sånn ca hva slags humor hun har.

Rensinga av nettet når det var dratt på land var utrolig mye jobb.

Det var egentlig en ganske interessant fiskemetode, men jeg merket det utrolig fort i ryggen. Jeg er nok ikke vant til å være så aktiv, men til mitt forsvar hadde jeg vært på stranden tidligere å tatt noen svømmetak i havet så jeg var som nevnt litt sliten før jeg kom. Konas lillesøster på 14år var mest ivrig på å plukke opp noen småfisk å putte i en liten kopp med vann som jeg fikk beskjed om å ta et bildet av, noe jeg selvfølgelig gjorde.

Småfisk som ble samlet opp av konas lillesøster. Jeg fikk pent beskjed om å ta et bildet.

Stedet vi fisket på var et utrolig vakkert sted. Palmetrær, noen gamle båter som lå i vannet, og en og annen havfugl som stupte i vannet for å finne mat. Man kan virkelig slappe av på dette stedet. Det kom en tilfeldig snakkesalig eldre mann også for å gi noen fisketips. Han så ut som en fisker og han kunne både fiskesteder og ga oss tips om hvordan man skulle tilberede rekene og krabbene vi hadde fått. Grå i skjegget, i slutten av 60årene, og sigarettene ble jevnlig røykt opp tett etterfulgt av en ny en. Han mente at fisking var balsam for sjelen, og mannen så veldig avslappet og rolig ut også. Kanskje han har rett?

Det ble noen kg med reker og bøtta med krabber ble fylt opp i løpet av kvelden.

Fikk besøk av noen løshunder også. Jeg skrev en artikkel om disse hundene tidligere, men disse var veldig små. De kunne ikke være mer en noen måneder gamle og de pilte inn i skogen så fort jeg nærmet meg dem. Dumt jeg ikke hadde med meg noe mat å gi dem. Jeg syntes litt synd på dem der de sto nysgjerrig og tittet på oss. Jeg så de drev og rotet i en søppelhaug etter mat hver gang vi var litt på avstand, og hver gang det kom kjørende en bil sprang de etter bilene og bjeffet. Sikkert for å leke seg ettersom de fortsatt bare var valper.

3 nysgjerrige hunder. Det var totalt 4 av dem, men sistemann stakk inn i bushen. Han ville tydeligvis ikke være med på bildet

Etter noen timer begynte det å mørkne. Da var det på tide å komme seg hjem. Rekene og krabbene fikk de andre beholde. Jeg var såpass takknemlig for å bli bedt med på rekefiske for første gang, så det var belønning mer enn nok.

Sanddynene i Peró

Dunas do Peró er en annen turistattraksjon som ligger i strandbyen Cabo Frio. Jeg, kona og hennes lillesøster i tenårene dro for å ta en liten piknik på dette stedet. Vi lagde til noen smørbrød og toast som vi tok med hjemmefra, kaffe og vann som drikkevarer. Manglet bare ei rødvinsflaske hadde pikniken blitt komplett. Klokka var 10 om morgenen og litt for tidlig til alkoholholdige varer. Det var litt kronglete å komme seg dit og veien var ikke noe godt merket opp. Vi fant et sted tilslutt vi parkerte og begynte å gå opp en veldig bratt bakke av helt hvit sand.

Når vi kom på toppen fikk man utsikt utover sanddynene som var utrolig vakre å se på. Sola steiket og man ble blendet av å se rett på den hvite glovarme sanden. Heldigvis hadde jeg på meg sandaler så jeg ikke brant meg på føttene. Solbrillene hadde jeg selvfølgelig lagt igjen hjemme. Plutselig hørte vi bilalarmen begynne å ule og mannen som prøvde å ta seg inn i bilen fikk vi kun et lite glimt av når han pilte av gårde livredd pga alarmens høye lyd. Ikke noe vits i å anmelde uansett, men jeg fikk tatt bilde av bilen han dro i vei med. Vi flyttet på bilen vår til et mer folksomt sted og gikk tilbake igjen.

Når vi kom frem til vannet spiste vi maten vi hadde tatt med og slappet av med noen kaffekopper. Vi møtte på en fisker der også som fisket med nett. Ifølge han var det en fisker som fikk en alligator i fiskenettet sitt for en tid tilbake. Vet ikke om det er hold i historien. Fiskehistorier er ofte litt overdrevet, spesielt sent en Lørdagskveld med noe innabords. Mannen var forøvrig edru og det var midt i uka. Jeg holdt litt avstand fra vannet etterpå for å være på den sikre siden. Det var ikke snakk om å ta en dukkert ihvertfall, selv om svetten silte i den brasilianske sola.

Vi bestemte oss for å gå over hele «ørkenen» for å komme til den andre siden. Det tok ikke lang tid før jeg angret på det valget. Det var litt lengre enn jeg trodde og det begynte å svi på armene. De hadde allerede begynt å bli faretruende røde selv om jeg hadde hatt på meg solkrem. Når jeg gikk der følte jeg meg litt som menneskene i filmen The way back med Jim Sturgess og Colin Farrell. Nå gikk de noe lengre, men de krysset en ørken de også.

Jeg så utrolig mange bilspor i sanden. Det finnes enklere fremkomstmidler enn beina nedi her, men da forbrenner man ikke noen kalorier heller. Strandbiler er populært i disse strand byene og jeg hadde lenge lyst til å kjøpe en sånn en. Til nå har det bare blitt med tanken. Etter en stund gange krysset vi ørkenen tilslutt. Da var det å kjøpe seg litt mat dit vi kom frem og vann for så å finne igjen bilen. Vi tok en annen vei som vi trodde skulle bli enklere. Man blir fort sliten av å gå på sand og da valgte vi asfaltveien istedet for å finne igjen bilen. Den veien var utrolig mye lengre og hele turen tok 3-4 timer. Blir nok hviledag i morgen.

Kunsten å forlise

Enda en fulltreffer av en bok. Jeg kjøpte boka Kunsten å forlise, en blanding av reise og biograf om livet til Peter Røren og Mariann Palmborg og jeg ble hektet så fort jeg åpnet boka. Jeg kjøpte den som ebok utgave og den inneholdt 264sider og de gikk unna altfor fort. Utgivelsesåret er 2012.

Forfatteren av boka Peter Røren bygde sin egen skute i hagen og selve byggingen av båten var underholdende i seg selv. Måten han fikk bygd båten utrolig billig på, og alle naboene som klagde når byggingen starta var gøyal lesning. De dro ut på et seileventyr sammen med et mannskap. Jeg likte innledningen av boka som gjør deg kjent med hovedpersonen og som forteller hva som fikk forfatteren til å legge ut på en sånn reise. Underholdende og godt skrevet.

Selve reisen som skulle vare i 6år gikk ikke helt som planlagt. Skuta hans sank etter 1år til sjøs i Karibien når båten traff et rev. De 12 personene ombord overlevde heldigvis, men fleste tok flyet hjem. De som ble igjen klarte på mirakuløst hvis å heise båten som sank med hjelp av tomme tønner. Hørtes ut som noe man ser på en tegnefilm. De dro videre og måtte reise mange nautiske mil for å reparere båten et sted der det var bedre treverk, og møtte på storm til havs. Den hjemmelagete skuta overlevde de naturkreftene også.

Når de fikk fikset båten og trengte penger startet de å bruke skuta å frakte turister. Plutselig var de i turistnæringa, men pga en konkurs og en ødelagt motor ville tilfeldighetene at de skulle begynne å frakte møbler. Plutselig var skuta en shippingbåt med alt det innebar. Boka har ingen bilder, men denne reise/dokumentar boka trenger heller ingen. Utrolig godt og humoristisk skrevet til tider som har utallige reisefortellinger å by på.

Etter 15år på havet solgte han båten og han og Mariann slo seg ned i Karibien nærmere bestemt Bequia.

Tilslutt solgte han skuta. Men han dro ikke hjem til Norge. Han skaffet seg en tomt, bygde seg et lite skur i Karibien og ble boende der og jobbet som lærer. Det ble også et a4liv som han rømte fra i Norge og etter en stund ble han lei. Han bygde sitt eget verksted i stedet av båtsalget og skaffet verktøy og maskiner. Da fikk han navnet MrFixman og det meste klarte han også å få reparert. Da hadde det gått 18år siden han forlot Norge.

Selv om skuta sank, pengetrøbbel, naturkatastrofer osv, er selve handlingen om 2 mennesker der ønske om å bryte det vanlige a4 livet så sterkt at uansett motgang fant de alltid løsninger for å fullføre drømmen. Dette er en bok det går ann å lese flere ganger.

Hvis du selv ønsker å kjøpe boka kan du gjøre det her : Norges billigste bøker!

Reklame. Ut å reise i fellesferien? Eller blir det norgesferie? Da burde du sjekke ut denne reisebutikken

chillout.no er en fantastisk reisebutikk for deg som trenger enten en trillebagg på reisen, et telt i naturen, en sekk på fjellturen eller om du skal ut å backpacke. De har mange gode kvalitetsklær i tillegg hvis du trenger noen varme plagg på fjell eller fisketuren. De har også et godt utvalgt i kart, reiseguider og andre turbøker. Og hvis du kjenner noen som er glad i turer og kanskje vil overraske han\henne med en gave skal det godt gjøres om du ikke finner en presang som faller i smak på chillout.no

De kjører gode tilbud nå pga utvidelse av butikken og jeg kunne tenkt meg en av de store sekkene de hadde på siden. Min ble nemlig stjålet nedi her i Brasil.

Gratis frakt tilbyr de også, og er du ikke fornøyd med varen kan den byttes iløpet av 30dager. Da sendes den tilbake med posten og de tar kostnaden for den prossesen også, eller du leverer varen til utsalgstedet.

Distriktets vakreste fjell og ei imponerende bru

Dette har vi gleda oss til. Stedet vi skal til idag har vi hørt mye om. Serra da Beleza er turistattraksjon nummer en i distriktet Conservatorio, og selvfølgelig må vi ta turen dit. Vi sto opp tidlig med masse tåke og jeg ble litt bekymra. Serra da Beleza er en utsiktspost, men heldigvis letta tåka og det ble klart utover morgenen. Utrolig kaldt tidlig på dette stedet, men heldigvis kom sola. Vi pakket tinga i bilen fra sovestedet.. Etter dette besøket vender vi snuta hjem.

Jeg var sjåfør. Stedet ligger 13km unna sovestedet og i dette distriktet som er nesten uten trafikk stolte kona såpass på kjøreegenskapene mine at jeg fikk æren av sitte bak rattet. Det er ikke alltid hun slapper like godt av som passasjer når jeg kjører i litt større byer. Jeg er litt lettdistrahert og får ikke alltid med meg alt som skjer på veien. Det er så mye fint å se på når man kjører i Brasil så ofte følger jeg litt for mye med på det som skjer rundt meg og ikke på selve veien. Det kan være skummelt. Her derimot er det såpass rolig trafikk så jeg kan frakte oss trygt frem.

På veien dit, til fjellet Serra da Beleza dukket det opp ei gammel bru. Den har jeg sett bilde av i byen og er en annen turistattraksjon.

Jeg måtte selvfølgelig stoppe og foreviget øyeblikket. Jeg gikk rundt den, opp en vei for å spasere over den. Det var faktisk noen hus som lå på toppen av enden på brua og folkene der stirret rart. De hadde kanskje aldri sett en hvit mann før og jeg følte meg litt beglodd. Det var veldig enkle hus så tydeligvis har ikke de folka tjent seg rike på turismen på stedet. Jeg turte dog ikke gå over den gamle lille brua. Ingen rekkverk og det var altfor høyt. Jeg fikk tatt noen bilder og nøyde meg med det. Brua`s navn er Ponte dos Arcos og det var gøy å få oppleve en turistattraksjon vi ikke hadde planlagt.

Videre klarte jeg å kjøre feil. Jeg svingte av hovedveien innpå en liten grusveien, og når jeg tittet ut av siden på vinduet var det fryktelig lang vei ned. Jeg var overbevist at det var hit vi skulle og jeg fokuserte kun på hva som foregikk rett foran panseret. Trikset er å ikke se ned når man er redd høyder. Det fungerte og etter en kort tid kom vi til en liten snuplass og et inngjerdet sted. Der var det fabelaktig utsikt. Vi måtte bare ta oss inn på eiendommen. Vi var jo overbevist om at dette stedet var riktig destinasjon og vi reagerte på at området var stengt. Vi krabbet under gjerdet og fikk utsikt over et vakkert fjell.

Da kom eierne av området. Hyggelig kar, men det var privat eiendom. De bare lo og sa vi var ikke de første som hadde tatt turen. Vi fikk et visittkort og beskjed om å bare komme tilbake om vi ville ha et sted og overnatte. Det var tydeligvis en campingplass vi hadde kommet til, og en restaurant som ikke var oppe på denne tiden. Kanskje vi kan overnatte her nestegang? Vi fikk i tillegg beskjed om at vi bare kunne gjøre oss ferdig på stedet, ta de bildene vi ville ha uten stress før de dro. Vi fikk en dyktig veibeskrivelse av han for å finne Serra da Beleza også, turistattraksjonen vi letet etter. Vi var ikke mer en noen få hundre meter unna.

Når vi kom på den asfalterte hovedveien igjen lå faktisk utsiktsposten helt inntil veien. Det var bygd et flott sted man kunne stoppe bilen og ta bilder. Metallgelender og støpt platting i høyden. Målet mitt var og ta på gelenderet for et bilde mens kona skulle forevige øyeblikket. Jeg klarte det også, selv om jeg var skjelven i beina. Her var det høyt, og for en fabelaktig utsikt. Serra da Beleza betyr direkte oversatt det vakre fjell, og det bringer ingen skam over navnet sitt. Her var det vakkert. Helt klart den største reiseopplevelsen hittil på turen. Bortsett fra en syklist så var det ingen andre turister så tidlig ute på stedet. Rart, men hele området har vært uten folk så jeg ble ikke så overrasket. Reiseopplevelser man kan oppleve uten turister er faktisk mye bedre. Da kan man ta seg bedre tid. Vi ble en stund på dette stedet jeg og min kone. Etter mange bilder, frisk luft, og en utsikt man ble målløs av, var vi begge fylt opp med nok energi til å kjøre hele veien hjem. Dette ble alt i alt en flott ferietur.

Sentrum av Conservatorio

Da er vi kommet frem til tettstedet som var målet for turen. Dette var egentlig en liten nedtur. Førsteinntrykket var ikke all verden. Kona var enig. Det meste var visst stengt på mandager. Ingenting var åpent. Merkelig. Ifølge eierne av Aldeia camping, stedet vi overnattet på i forveien, er dette en helgeby. Et sted folk reiser for å feste på helgene. Jeg tror sannelig dama hadde rett. Det er sikkert derfor det er utstilt gitarer av forskjellige slag overalt i sentrum. Store pappfigurer formet som gitarer som sikkert skal påpeke at her er det samba og musikk som gjelder. Distriktet virket mye mindre enn jeg trodde det var når man så på bilder fra området også. Jeg merker jeg ble litt skuffet. Den skuffelsen prøvde jeg å ikke vise til kona. Det er viktig at humøret mitt ikke smitter over på andre.

Kona hadde gjort litt forarbeid med å sjekke ut tettstedet før vi kom hit, men jeg trodde sentrum var en del større. Vi parkerte bilen utenfor ei kirke ved navn Igreja Matriz de Santo Antônio. Den var ikke åpen, men den var flott å se på utvendig. Man kan gå gjennom byen, som har en vei gjennom den, på kanskje 10minutter.

Vi bestemte oss uansett å prøve og gjøre det beste ut av dette spøkelsesdistriktet. Det må da være et sted man kan sette seg å spise mat i det minste. Det tok sin tid å finne en åpen restaurant ettersom alt var stengt. Vi fikk ihvertfall en spasertur og vi fikk tatt noen bilder. Joda, det var da noen turistattraksjoner her. Det store toget som var utstilt vi tilfeldigvis gikk forbi var jo fint.

Folkene i Conservatorio virker veldig høflige og empatiske. Vi har faktisk bare møtt sjarmerende mennesker på denne turen. I storbyene har man lett for å finne mye rart, men her er det lett å slå av en liten prat hvis man har lyst. Folk har litt bedre tid her. De ønsker deg god morgen, kveld og ettermiddag og starter lett en samtale om alt og ingenting.

Jeg synes biltrafikken gikk veldig sakte også. Utrolig behagelig og kjøre bil på dette stedet. Parkering er heller ikke noe problem. Men når det knapt finnes mennesker eller trafikk så skulle det kanskje bare mangle.

Vi tok en liten biltur. Selv om tettstedet ikke er av de største, og man kan gå er jeg fortsatt ganske lat. Og det er ofte man finner nye ting å se litt utenfor sentrum. Det var ganske riktig denne gangen også. Vi kjørte gjennom en veldig gammel tunnel. Den het Túnel Que Chora eller den gråtende tunnel direkte oversatt. Den var ikke av den lengste, men den var utrolig flott å se på uansett. Jeg stoppet og tok noen bilder, selv om det sikkert plaget de bilene som kom. Jeg la merke til at det dryppet vann foran inngangen. Kanskje derfor den har fått navnet gråtende? Jeg vet ikke, men flott var den.

Det finnes et sted i Conservatorio som lager sin egen sprit. Eller Cachaça som det kalles nedi her. Laget av sukkerrør og den brukes bl.a i den berømte drikken Caipirinha. Det bryggeriet var ikke åpent. Jeg var der flere ganger for å se om det lille sjarmerende bryggeriet tok imot gjester, men den gang ei. Jeg må nok heller nyte en Caipirinha i nærmeste bar selv om det hadde vært interessant å se hvordan Cachaçaen fremstilles som blir brukt i den berømte drinken.

Sovestedet i Conservatorio

Vi fant frem til stedet vi skulle overnatte på tilslutt. Det tok litt tid. Vi klarte å kjøre feil etter en Gps. Det er ikke alltid disse digitale kartene er nyoppdaterte og det hadde nok vært en del bygging i nabolaget vi kjørte rundt i siden google hadde oppdadert kartet sitt. Jeg så tilfeldigvis en rad med små chaler liggende på en bergetopp og skjønte rask at det var dit vi skulle.

Nøkkel til porten fikk vi utlevert og det var enkelt å parkere på tomten. Inngjerdet og med god utsikt over deler av byen. Vakkert sted, men litt kaldt i været. Vi kom frem litt sent på kvelden og sola var iferd med å forsvinne. Prisen var også av den beskjedne. 120reais per natt er faktisk et røverkjøp.

Jeg må si det var lite plass inne på sovestedet vårt, men jeg synes byggemåten var så sjarmerende. Chaler er vel en byggemåte fra Skandinavia hvis jeg ikke tar feil. Jeg vet det er mange fra Finland som bygger hus på den måten og byggemåten har spredd seg til forskjellige steder i Brasil inkl. her vi er nå. Huset er en liten trekant bygd av trevirke med plåttak som ligger skrått ned mot bakken. Det meste i Rio de Janeiro delstaten er bygd i mur og betong. Dette er som å sove i et hus hjemme i Norge, bare i en miniatyrutgave. Problemet med treverk er at det blir lett spist opp av insekter. Man må investere i et spesifikt behandlet tremateriale som termitter og maur holder seg unna. Det koster penger, men isolasjon slipper man.

Det var en tv på sovestedet, men ingen kanaler. Ikke var det internett heller. Sikkert ikke betalt regning. Illsinte katter var det nok av. Vi hørte katteskrik hele kvelden og vi får håpe innbyggerne i byen er litt mer imøtekomne enn disse hvesende firbeinte pelsdyrene. Naturen rundt eiendommen var vakker og jeg tror dette kan bli et fint opphold. Først noen timer på øyet før man går ut for å utforske stedet.

Ferden går til Conservatorio!

Turen går videre. Vi har hatt et flott opphold på Aldeia Camping. Vi knyttet nye vennskapsbånd og vi fikk beskjed om å komme tilbake. Det må vi nesten få til en gang. Sove i telt i naturen var en ny reiseopplevelse for meg og kona. Nå går ferden videre.

Conservatorio er stedet som har vært målet vårt hele tiden på denne turen. Men jeg var overbevist om at det var en by vi skulle til. Det er det ikke. Conservatorio er et distrikt som tilhører Valença og har ikke mer en 6500innbyggere. Vi befinner oss fortsatt i delstaten Rio de Janeiro. Jeg er litt skeptisk. Med så få innbyggere kan det da ikke være rare stedet. Kona har bestemt at hit skal vi så da er del vel ikke så mye annet enn å gjøre det beste ut av det.

Vi tok en forferdelig omvei. Da slapp vi nemlig å betale bom. Vi reiser som nevnt på budsjett. Men jeg er ikke så begeistret for å kjøre i tungtrafikken uansett. Ikke er jeg så glad i bommer heller for å være ærlig. Jeg har vel nevnt opptil flere ganger tidligere at jeg er ei sinke i trafikken, og når man i tillegg er veldig rolig anlagt er det bedre å ikke ta disse fartfsfylte hovedveiene. Denne 1liters lille bilen jeg putrer rundt i rister godt om man presser den opp i 80km. Tar man omveier får man med seg brasiliansk natur og flott landskap i tillegg og man kan kjøre saktere. Da får man tåle at grusveien er litt hullete og bilen slår oppunder noenganger. En liten steinsprut må man også tåle. Bilen er gammel uansett.

Vi passerte et par tettsteder. Jeg husker ikke navnet på dem. Sjarmerende sådan. Vi stoppet i et par av dem. Det første stoppet fylte vi på litt mat, et kjapt toalettbesøk, og litt snacks fikk vi også tid til i en flott fellespark. Jeg tok bilde av kirka ved siden av. Kirkene er ofte det flotteste bygget i de fleste byer. Her var inntet unntak.

Vi dro videre. Reise rundt å være på farta gir en frihetsfølelse som knapt kan beskrives med hverken ord eller bilder. Konger lever ikke så godt. Flott temperatur og fabelaktig natur. Vi kjørte i sirkel et periode. Gpsen lever sitt eget liv noenganger. Dukket opp ei ny kirke. Jeg måtte ut å ta et bilde der også. Slo av en prat med kirketjeneren som ga meg navnet på kirka. Hva den nå het husker jeg ikke. Hyggelig fyr.

Vi kom frem til slutt og da manglet det bare en ting: Hvor skal vi sove disse dagene?