Da er vi kommet frem til tettstedet som var målet for turen. Dette var egentlig en liten nedtur. Førsteinntrykket var ikke all verden. Kona var enig. Det meste var visst stengt på mandager. Ingenting var åpent. Merkelig. Ifølge eierne av Aldeia camping, stedet vi overnattet på i forveien, er dette en helgeby. Et sted folk reiser for å feste på helgene. Jeg tror sannelig dama hadde rett. Det er sikkert derfor det er utstilt gitarer av forskjellige slag overalt i sentrum. Store pappfigurer formet som gitarer som sikkert skal påpeke at her er det samba og musikk som gjelder. Distriktet virket mye mindre enn jeg trodde det var når man så på bilder fra området også. Jeg merker jeg ble litt skuffet. Den skuffelsen prøvde jeg å ikke vise til kona. Det er viktig at humøret mitt ikke smitter over på andre.
Kona hadde gjort litt forarbeid med å sjekke ut tettstedet før vi kom hit, men jeg trodde sentrum var en del større. Vi parkerte bilen utenfor ei kirke ved navn Igreja Matriz de Santo Antônio. Den var ikke åpen, men den var flott å se på utvendig. Man kan gå gjennom byen, som har en vei gjennom den, på kanskje 10minutter.
Vi bestemte oss uansett å prøve og gjøre det beste ut av dette spøkelsesdistriktet. Det må da være et sted man kan sette seg å spise mat i det minste. Det tok sin tid å finne en åpen restaurant ettersom alt var stengt. Vi fikk ihvertfall en spasertur og vi fikk tatt noen bilder. Joda, det var da noen turistattraksjoner her. Det store toget som var utstilt vi tilfeldigvis gikk forbi var jo fint.
Folkene i Conservatorio virker veldig høflige og empatiske. Vi har faktisk bare møtt sjarmerende mennesker på denne turen. I storbyene har man lett for å finne mye rart, men her er det lett å slå av en liten prat hvis man har lyst. Folk har litt bedre tid her. De ønsker deg god morgen, kveld og ettermiddag og starter lett en samtale om alt og ingenting.
Jeg synes biltrafikken gikk veldig sakte også. Utrolig behagelig og kjøre bil på dette stedet. Parkering er heller ikke noe problem. Men når det knapt finnes mennesker eller trafikk så skulle det kanskje bare mangle.
Vi tok en liten biltur. Selv om tettstedet ikke er av de største, og man kan gå er jeg fortsatt ganske lat. Og det er ofte man finner nye ting å se litt utenfor sentrum. Det var ganske riktig denne gangen også. Vi kjørte gjennom en veldig gammel tunnel. Den het Túnel Que Chora eller den gråtende tunnel direkte oversatt. Den var ikke av den lengste, men den var utrolig flott å se på uansett. Jeg stoppet og tok noen bilder, selv om det sikkert plaget de bilene som kom. Jeg la merke til at det dryppet vann foran inngangen. Kanskje derfor den har fått navnet gråtende? Jeg vet ikke, men flott var den.
Det finnes et sted i Conservatorio som lager sin egen sprit. Eller Cachaça som det kalles nedi her. Laget av sukkerrør og den brukes bl.a i den berømte drikken Caipirinha. Det bryggeriet var ikke åpent. Jeg var der flere ganger for å se om det lille sjarmerende bryggeriet tok imot gjester, men den gang ei. Jeg må nok heller nyte en Caipirinha i nærmeste bar selv om det hadde vært interessant å se hvordan Cachaçaen fremstilles som blir brukt i den berømte drinken.
Brasilbloggen 