Brasilrundt

Gretten kone i storbyen

Vi vet ikke når vi reiser hjem. Turen er over når sykehuset ringer. Jeg venter på en brokkoperasjon og forhåpentligvis hjelper denne turen meg til å tenke på noe annet. Ventetiden på operasjonen er lang og mye vil skje på den tiden, særlig når man reiser rundt i delstaten Minas Gerais.

Førsteinntrykket av byen Juiz de Fora, som vi befinner oss i nå, er at den var større enn forventa. En moderne storby. Jeg visste ikke noe om byen før jeg dro, bare at den lå i delstaten Minas Gerais. Juiz de Fora er en av de største byene delstaten har. 573 285 mennesker bor i byen. Da skjønner jeg litt hvorfor det var så mye trafikk på stedet. Dette er nok ikke en by å kjøre bil i for en distrahert sjåfør som meg Bilen har vi parkert på hotellet og jeg tipper den blir stående der under hele oppholdet. Byen var mye varmere enn først antatt også. Sommeren nærmer seg.

Vi tok en kveld ute. Vi er fortsatt nybegynnere i denne byen. Alt er nytt og egentlig litt skremmende. Det var naturligvis mørkt nå vi gikk ut så sent. I tillegg var det Søndag og det meste var stengt. Utrolig rart. På en storby som dette. Litt skuffende at ingenting er åpent. Vi gikk ut for en matbit og for å bli litt bedre kjent med denne byen. Kona likte ikke stedet, men jeg synes det er litt stas å gå rundt å utforske en ny by. Det er lenge siden jeg har vært i en storby også. Byggene er så enormt høye, spesielt i sentrum. Det er klart, når det meste er stengt virker byen litt kald. Det var grått i været i tillegg, men fortsatt varmt.

Vi gikk forbi ei flott kirke. Den var utrolig vakker og majestetisk, men jeg fikk ikke tid til å gå inn. Kona var gretten. Og mer sulten hun ble, mindre medgjørlig ble hun å diskutere med. Gå inn i fantastiske byggverk, nei sånt tull hadde vi ikke tid til. Vi hadde gått et godt stykke, så kanskje hun hadde lov til å være litt lei. Jeg nøyde meg med et bilde, men jeg angret bittert i ettertid at jeg ikke gikk inn når den flotte kirka faktisk var åpen. Hva gjør man ikke for husfredens skyld. Jeg orka ikke starte ferien med en stor krangel heller. Vi fant et padaria som var åpent etter tid og stunder. Du verden, det var et populært sted. Helt fullstappet med folk som ville handle mat. Kanskje ikke så rart da nesten hele byen var stengt. Det ble litt mat før vi gikk videre og fant et annet spisested. Et annet bakeri med mindre folk. Vi spiste litt der også, og kjøpte litt vann og annet snacks som vi tok med tilbake på hotellet.

Kvinner tar med for mye bagasje på tur!

Utrolig behagelig og få lempet av alle disse reisebaggene på hotellrommet. Det var et ork å få de ut av bilen. Kona har pakket med seg så sinnsykt mye. Kvinnelig fenomen det derre der. Det meste jeg trenger på langtur får plass i en liten ryggsekk.

Hotellet som blir vårt kortvarige hjem de neste dagene ligger i sentrum i Juiz da Fora. Det heter Hotel Centenario og kostet ikke mer enn 125reais per natt. Det var billig med tanke på hvor sentralt det ligger. Jeg skal ikke påstå at hotellet holder tipp topp standard. Det kunne nok trengt et malingstrøk og en liten oppgradering. Men vi klager ikke. Det var ihvertfall heis opp til etasjen vår så vi slapp å slepe baggene opp diverse trapper. Luksus!! Rommet vi fikk lå i 6etasjen og selv om det var et gammelt hotell var det utrolig rent og pent. Utsikten fra 6 etasje var også imponerende. Jeg er egentlig ikke så glad i høyder, livredd høyder blir kanskje mer riktig, men heldigvis kunne vinduet lukkes når jeg ble for skjelven i bena. Et utsiktsbilde fikk jeg mannet meg opp å ta også, på god avstand vel og merke.

Gratis parkering var det også. Bilen ble innelåst på et området like ved og var også innbakt i prisen. Da slipper man å parkere på gaten i storbyen.

Resepsjonisten var så utrolig hyggelig og imøtekommende. Skikkelig behjelpelig med alt vi lurte på. Et vinnende vesen rett og slett. Kona fikk til og med ei gratis vannflaske når hun tok av korken på feil flaske fra kjøleskapet i resepsjonen. Det er service det. Det vanker nok tips på den fyren.

Dobbeltseng og en ekstra seng. Grei standard

Det var selvfølgelig tv på rommet og rask internett. Frokost er inkludert. Det setter man pris på når man reiser. Jeg var utrolig sliten etter kjøreturen og det var utrolig behagelig å ta seg en varm lang dusj for så å legge seg i en varm seng. Jeg er dog ikke så nøye på hvor jeg sover. Har jeg en madrass å sove på er jeg fornøyd. Har man vært en del på reisefot blir man vant til å sove de fleste steder som flyplasser, bussholdeplasser eller i et trangt sete i en bil. Luksusen er noe høyere her. Kunne faktisk tenkt meg flere netter. Det eneste skåret i gleden var toget som passerte på andre siden av veien. Det skulle vise seg at det passerte kontinuerlig gjennom hele oppholdet, men vi vendte oss til det. Det ødela ikke nattesøvnen min uansett. Jeg sov som en stein første natta i Juiz de Fora.

Fremme i Juiz de Fora

Da er vi fremme. For en biltur. For en kjøreopplevelse. Når jeg reiser som vi gjør nå får jeg en indre ro i meg. Jeg vet ikke hvor den kommer fra. Alt av stress, angst og uro forsvinner et sted på veien. Livet er helt herlig og frihetsfølelsen man får når man legger ut på sånne bilturer er ubeskrivelig. Vel, noen stressede situasjoner var vi kanskje borti. Som f.eks han som hoppa uti veien for å tydeligvis ta selvmord, eller kanskje han var rusa på et eller annet. Jeg svingte unna og unngikk han såvidt.

Litt stressende når vi passerte Rio de Janeiro også. Mye trafikk og jeg hadde i tillegg et lite koffeinsjokk. Kona var treg og jeg måtte vente i timesvis før avreise. Jeg tror jeg drakk opp 2kanner med kaffe. Overdriver ikke engang. Men vi velger å fokusere på det positive. Ferien blir bedre da. Jeg kjører jo i tillegg med ugyldig førerkort 4året på rad. Ingen kontroll heldigvis.

Juiz de Fora ligger ovenfor Petropolis, og vi passerte byen når vi kjørte hit. Vi tok hele turen uten overnatting. Det var målet. Det frista å stoppe i fjellbyen petropolis, men den tilhører Rio. Denne turen skal dreie seg om Minas Gerais og da ble det strake veien til en helt ny delstat.

På denne simple restauranten tok vi middagen

Jeg kjørte hele veien. 281km og tok kun et stopp. Det var på fjellveien opp til min favorittby Petropolis. Sjåføren må ha mat og vi stoppa på en halvferdig restaurant der bygningen virkelig trengte en oppussing. Det var slitte vegger og man kunne se upussede murvegger som trengtes å ferdiggjøres. Maten var helt grei og jeg er ikke så nøye på standarden uansett. Buffé. Jeg fylte opp full tallerken. Det eneste jeg egentlig ikke likte på stedet var det svake lyset på badet. Heldigvis så jeg det skimte hvitt der doskolen var og pga rikelig med erfaring tror jeg det meste kom dit det hørte hjemme.

Eieren av spisestedet viste oss entusiastisk rundt på eiendommen. Her er et av flere bassenger.

Eieren av spisestedet ville vise oss rundt på eiendommen. Han minte meg litt om en god gammeldags hippie. Det meste var halvferdig på hele tomta, men det var allikevel et interessant overnattingssted han hadde bygd opp over tid. Hele området var dekket av vill natur og flotte fjell. Jeg elsker sånn naturlandskap.

Det var flere bassenger som ble fylt opp av fjellvann som var bygd i forskjellige høyder på stedet. Det så ikke så rent ut. Jeg har ingen aning hva slags filtreringssystem den middelaldrende fyren hadde, men det frista lite å bade. Kona likte ikke stedet, men jeg synes sovestedet var fint. Jeg kunne tenkt meg å komme tilbake. De primitive små hyttene som var bygget av bambus og diverse planker så kanskje ikke så solide ut, men når jeg gikk inn i en av de datt jeg ihvertfall ikke gjennom gulvet. Jeg veier 100kg. Jeg spurte om tillatelse til å ta bilder av eiendommen hans til de som lurte. Jeg spørr alltid om sånt.

Jeg har kjørt oppetter disse fjellveiene før og klimaet er annerledes. Ofte regn og tåke. Det var det denne gangen også og jeg var like redd bak rattet som jeg alltid er i sånne situasjoner. Jeg så i periodevis knapt bilen foran meg. Jeg misliker denne 1liters bilen vi kjører når det blir bratt også. Den drar så dårlig. På en sånn langtur hadde jeg foretrukket en større bil. Det får bli i fremtiden.

Tåka lettet når vi passerte Petropolis og vi krysset grensa til en ny delstat. Minas Gerais er helt fremmed for både meg og kona. Ingen av oss har vært her før. Naturlandskap var litt sånn som jeg forestilte meg. Grønne berg og daler. Rancher som driver kvegdrift. Jeg ble mest imponert av hvor bra veier det var. Joda, den var veldig svingete i perioder, men asfalten virket helt ny overalt. Det er nok en del tungtransport etter disse veiene og infrastruktur er nok ikke noe de har spart penger på i Minas. Jeg har ingen anelse om hvor mange bomstasjoner vi passerte. Jeg kom ut av tellinga. Litt sånn som å kjøre bil hjemme i Norge.

Vi brukte 6timer på turen. En evighet. Ifølge gpsen skulle det gå på ca 4t. Vi har dog ikke noe stress. Vi koser oss når vi er på tur. Jeg og min bedre halvdel er uansett endelig kommet frem til reisemålet og dette kan fort bli en spennende tur.

Minas Gerais- En ny roadtrip i en ny delstat

Endelig fikk jeg overtalt kona. Hun var litt i tvil, men jeg brukte mine overtalelsesevner til å få henne med på en roadtrip i delstaten Minas Gerais. Jeg får håpe den delstaten er en del kaldere enn der vi bor. Rio de Janeiro har vært varm i det siste, spesielt Iguaba Grande der vi holder til. Minas ligger ikke ved havet, men jeg tipper vi stikker innom noen fossefall og ferskvann vi kan avkjøle oss i.

Planleggingen er ferdig og da legger vi ut på en ny tur. Vel, vi har ikke planlagt så veldig, noe vi aldri bruker å gjøre. Vi har ihvertfall pakket ned klær, litt mat og hver vår mobil. En dorull i sekken har vi sneket med også. Litt sånn i tilfelle.

Delstaten er veldig ukjent for de fleste. Spesielt for skandinavere og europeere. De fleste av turistene og andre besøkende har hørt om Rio de Janeiro og Sao Paulo, men Minas har lett for å gå i glemmeboka. Jeg tror jeg har hørt om en eneste nordmann som har bosatt seg i delstaten, de fleste har slått seg til ro helt andre steder. Men Minas er et navn som dukker opp titt og ofte når man går rundt i diverse småbyer. Spesielt i Rio. Det er ofte serveringssteder som bruker delstaten som navnevalg når de starter en restaurant eller bakeri. Det er fordi Minas er kjent for utrolig god mat og en fantastisk matkultur. Det må jo være stedet for meg. Jeg elsker mat.

Belo Horizonte er hovedstaden i delstaten. Jeg vet ikke om vi stikker innon. Enorm by og jeg er ikke den beste sjåføren. Minas skal også være kjent som en delstat der gullrushet hadde sitt opphav på 1700tallet. Portugiserne har også satt sitt særpreg på mange byer. Det var vel de som hovedsakelig nøyt godt av gullet som ble gravd frem ved hjelp av afrikanske slaver. Mange byer bærer fortsatt preg av arkitektur som spores helt tilbake til 1700 tallet, med flotte bygninger som bærer på mye historie.

Det er spesielt en by i Minas Gerais jeg har hatt lyst til å se lenge, og den heter Ouro Preto. Det blir høydepunktet for min del på denne turen. Vi har ingen anelse om hvor lenge vi skal være borte. Denne reisen kan faktisk ende opp med å bli den lengste turen vi har hatt til nå.

Vi hadde noen diskusjoner før avreise om vi skulle reise med buss eller bil. Jeg hadde foretrukket buss. Jeg synes det er litt mer avlappende. Kona fikk viljen sin og ville absolutt ta bilen, en liten 1l Chevrolet som synger på siste verset. Den er 20 år gammel og har vært mye på verksted den siste tiden. Vi får se hvordan det går. Da blir det roadtrip i Minas Gerais. Jeg merker det kribler i magen. Både av glede og redsel. Jeg er en av de få sjåførene som ikke er redd for å innrømme at jeg kanskje ikke er verdens beste sjåfør. Hvis noen bilister hisser seg opp pga ei sinke av en lusekjører som skaper kø, og de ender opp med å ta ei stygg forbikjøring i rent sinne, er ofte jeg den personen bak rattet som sitter stiv som en pinne mens bilistene kjører tutende forbi mens det koker i topplokket.

Kona ville ha bilen på service. Ikke pokker. Det har vi ikke råd til. Vi reiser på budsjett og vi får satse på skranglekassa tar oss opp i høyden. Vi skal en del meter over havet. Den første byen vi skal besøke heter Juiz de Fora og ligger 161km unna hjemmet vårt.

Bli med på turen.

Gjerrigknarkens drømmeplass

Dette stedet besøkte jeg og kona for en tid siden. Da var det matfestival her. Til vanlig er dette området et utsalgsted av det meste innen matvarer, hygieneartikler, planter og frukt. Vi brukte dagen der og selv om det var fryktelig varmt var dette en tur vi ikke angret et sekund på.

CEASP Centro de Abastecimento São Pedro da Aldeia heter stedet for de som vil ta turen dit. Området ligger i byen Sao Pedro da Aldeia, et godt stykke utenfor sentrum.

Det var en forferdelig kø motsatt vei da vi dro til området. Veiarbeid er noe herk. Vi la opp dagen så veiarbeiderne hadde dratt hjem før vi tok tilbaketuren. Da fikk vi også god tid til å utforske dette distribusjonområdet.

Vi hilste først på vakten som møtte oss på stedet. Hyggelig fyr som guidet oss til en parkeringsplass. Vi hadde nok klart det på egenhånd også, men vi var ikke så kjente på området.

Hele dette stedet er egentlig et slags stort lagerhus som inneholder masse boder. Sist gang vi var her var bodene stengt. Nå var de åpne. Og vi gjorde flere røverkjøp. Vi stoppet først på den første boden der vi kjøpte dagligvarer og de var alle mye billigere enn der vi handler til vanlig. 1kg sunne nøtter 12reais, 500g graniola 6.90 reais, 1kg mozarella til 35reais, mortadela 14reais per kg. Enda billigere hvis de ikke trengte å skjære de i skiver. De solgte kaffe der også, 500g for 15reais. En god del billigere enn på matbutikken. Jeg skriver ned noen av prisene for andre som bor i Brasil og kanskje har en viss oversikt hvor mye ting koster. Det begynner å bli dyrt i dette landet også, men her kunne man spare penger på alt man kjøpte. Dette er det man kaller gjerrigknarkens drømmested og hit blir det nok faste handleturer i fremtiden. Det selges mye frukt fra stedet også, men du må kjøpe hele kasser. Jeg spurte tilfeldigvis hvor mye bananene kostet. 80reais for 20kg. Altså 4reais per kg. Ikke så mye billigere enn i butikken. Jeg ble litt skuffa. Jeg hadde ikke hatt mulighet til å kjøpe så mye på en gang, men store familier kan sikkert spare en slant.

Var en restaurant og en kafe der også. Det ble litt for mange kaffekopper. Vi måtte tross alt drøye tiden så vi slapp køen på veien hjem. Fikk besøk av 2 flotte hunder. Disse brasilianske hundene har virkelig sansen for meg. Vet ikke hvorfor. Det sies at dyr har en sans som gjør at de ofte hilser på snille mennesker. Jeg vet ikke. Jeg tror kanskje det var pastelen til kona de egentlig sikla på, selv om jeg ser på meg som en empatisk dyreelsker. Det var begrenset hvor mange kaffekopper jeg kunne drikke uten å få magetrøbbel. Joda, det var toalett på området, men visse ærend foretrekker jeg å gjøre hjemme. Kan anbefale dette stedet til andre folk som bor i Brasil og i byene rundt. Det er noen kroner å spare.

Trykk på denne artikkelen fra forrige gang det var matfestival her.

Reklame. Trenger du hundeutstyr? Sjekk ut denne butikken.

En varm strandpromenad i vakre Brasil

Her har jeg løpt mye. Denne strandvegen strekker seg langstetter hele byen og er på hele 5.5km. Den starter ved popayestranden og den avsluttes ved Ubas stranden. Jeg har jogget etter den utallige ganger og en bedre start på dagen kan man ikke få. Jeg foretrekker å jogge på sanden, barbeint, helt til den dagen noen stjal skoene mine jeg hadde satt under et palmetre. Frekke folk, eller kanskje typen bare virkelig trengte et par sko. Han kunne i det minste spørre om å få de.

Jeg har jogget hele avstanden fra den ene til den andre siden på asfalt også. Det går en vei ved siden av hele strandlinja som kalles Orla do Iguaba Grande. Den er som nevnt på 5.5km, og er en passe joggetur, men da med sko.

Idag nøyer jeg med å gå turen. Jeg har dratt på meg lyskebrokk og venter på operasjon. Gå avstanden belaster jeg ikke kroppen. Da får jeg litt bedre tid til å ta bilder også. Ta vakre bilder er lett her. Denne dagen var litt for varm. Spaserer her mitt på dagen, uten solkrem er en liten risikosport. Heldigvis har jeg god tid og kan slappe av på de flere benkene her som er strategisk plassert under et og annet palmetre. Selvfølgelig blir det tid til en liten kopp kaffe også, litt nettsurfing og bare nyte livet. Det er viktig å sette av noen sånne dager.

Når jeg har tatt mine daglige joggeturer her, før jeg ble syk, tok jeg de alltid på morgenen. Da fikk jeg med meg soloppgangen også. En gang tok ei dame et bilde av meg her, joggende i sanden med soloppgangen i bakgrunnen. Litt synd jeg ikke spurte om bilde. Det ble vakkert. Men jeg tror egentlig dama som tok bilde, uten å spørre, egentlig bare ville ha kontakt. Hun hadde noe annet i gjære tror jeg når hun skrek på meg og viste meg bilde hun tok. Kan være litt sleipe disse brasilianske damene. Jeg får ta det som et kompliment.

Da fikk jeg gått hele Orla do Iguaba idag. Fra popeye til Praia dos Ubas som siste bildet er tatt av. Ser du naturen i bakgrunnen som strekker seg ut i lagunen på bildet? Hvis man vil kan man fortsette spaserturen innover naturreservatet. Det er mange flotte stier der og det ligger også et flott sted som heter Ponta da Farinha jeg har besøkt flere ganger. Linken er her for å lese mer.

Reklame. Hvis du også liker å trene og trenger kosttilskudd bør du sjekke ut denne butikken: Se det store utvalget med kosttilskudd fra Bodylab. Mye bra tilbud

Topptur i høy vind

Jeg og kona tok bilen å dro til Pero, et nabolag i Capo Frio. Nabolaget ligger et stykke unna sentrum av byen og vi har vært her før. Vi dro til en strand som het Praia das Conchas, også ei vakker strand jeg har vært på tidligere. Det kosta 25reais å parkere. Litt stiv pris synes jeg. Hadde jeg tatt en annen vei som sist hadde jeg sluppet den ekstra utgiften.

Det blåste noe forferdelig, men jeg hadde bestemt meg for å bestige et berg som ligger ved stranden. Sist gang jeg var der fant jeg ikke stien som fører til den. Kona satte seg en på de flere strandbarene for å ta seg en drink. Jeg måtte pent ta turen alene. Hun frøs og hadde ikke noe interesse for å bestige noe som helst i denne vinden. Hun tok nok det rette valget.

Jeg startet turen alene og det var enkelt å finne igjen stien denne gangen. Det tok ikke mange minuttene før jeg var på toppen. Jeg så ingen andre der. Vinden var så kraftig at jeg var redd jeg skulle blåse bort. Jeg fikk tatt et utsiktsbilde som nesten kostet meg mobilen. Vinden dro den nesten ut av hendene mine. Det gikk en sti videre oppetter berget, men jeg satser ikke livet for noen bilder. Punktet jeg tok bildet fra het Mirante Praia das Conchas. Berget het Morro Praia das Conchas.

Jeg fant ut at det var best å komme seg ned på bakken igjen. Når jeg fant igjen kona hadde hun ikke rukket og drukket opp caipirinhaen hun bestilte i baren engang og ble overrasket over hvor fort jeg kom tilbake. Vi fant ut av vi skulle dra et annet sted vi passerte på veien hit. Vi hadde tross alt betalt i bommen for å ta denne veien og da måtte vi oppleve noe mer enn dette. Drinken tok hun med seg og vi tok bilen til neste naturopplevelse som lå like ved. Jeg var sjåfør, selvfølgelig. Vi kjører ikke med promille.

Enseada das piscinas naturais

Enseada das piscinas naturais er et annet sted turister stikker innom. Og det skjønner jeg godt. Det stedet var virkelig vakkert. Vi fant en parkering etter veien og stedet var enkelt å finne etter google maps. Kort gange fra der vi parkerte og havet og havgapet møtte oss etter et par minutter. Enkel gange, men litt store steiner noensteder. Enseada das piscinas naturais ligger her og kort fortalt er det et naturlig svømmebasseng som befinner seg rett foran havet, naturlig formet av store steiner. Jeg tok meg en liten dukkert og de høye bølgene slo heldigvis ikke over meg. Jeg følte meg litt liten når jeg hørte lyden av bølgene. Det var naturligvis sterk vind her også, men trengte ihvertfall ikke være redd for å bli blåst over ende. Her sto jeg trykt på havnivå. Lyden fra de kraftige bølgene derimot gjorde at jeg følte meg som nevnt litt liten. Kona satt trygt på land på en av de store steinene. Det tok ikke lange stunden før hun tok seg en høneblund på det store håndkleet hun hadde tatt med seg. Den dama sovner overalt tenkte jeg. Etter kona våknet og jeg hadde badet fra meg i det litt kalde vannet var dagen nærmest over. To flotte naturopplevelser på samme dag i Brasil, det er det ikke mange som får oppleve.

Hvis du selv liker å reise og trenger noe på turen så burde du sjekke ut denne butikken : Reiseartikler . Mye flott turutsyr av god kvalitet.

Kloakk og drittlukt på øya Cactus Malanje

Ilha dos Cactus Malanje er ei lita øy i Sao Pedro da Aldeia. En strandby ikke langt unna der vi bor. Øya hadde ikke mange omtaler på nettet. Faktisk kun en som ga stedet 4 av 5 stjerner. Tja, vet ikke helt hva øya og turstedet vil by på. Det finner vi snart ut. For dit skal jeg og kona idag.

Jeg var sjåfør og jeg har faktisk vært i området før. Jeg kjente meg igjen. Det var her jeg kjørte når jeg besøkte berget Monte Moria og turstien som førte til Praia dos Marinhos. Jeg skjønner godt at jeg ikke la merke til denne øya når jeg var her sist. Den var utrolig liten. Den var faktisk ikke noe innbydende i det hele tatt. Liten og stusselig. Jeg var i tillegg litt uheldig med været også. Overskyet og grått vær. Uansett sol hadde ikke klart å redde dette stedet. Jeg merka jeg ble skuffet. Kona brydde seg ikke engang å gå ut av bilen, men valgte heller å klikke på mobilen sin mens jeg tok turen til øya alene. Skjønner kona godt. For et skuffende møkkasted.

Det var ikke mange meterne til øya. Jeg brukte bena for å gå til den. For en stank fra vannet. Jeg følte at jeg vasset i kloakk den lille spaserturen over. Det var grunt hele veien, bortsett fra en liten gulp jeg falt nedi. Herlig. Da ble shortsen og tissemannen bløt av dette ekle stinkende kloakkvannet også. Kan turen bli verre?

Selve øya var umulig å gå på. Fylt opp av kaktus og ingen stier å gå etter. Jeg gikk litt langs vannkanten. Føttene sank ned i gjørmeaktig bunn mens søppel lå etter øya som vannet hadde tatt med seg. For et ekkel sted. Jeg syntes stanken bare ble verre og verre. Jeg måtte jo i tillegg komme meg til land igjen også. Tilbaketuren gikk på samme måte. Rett ned i den dype kulpen som var umulig å unngå, shortsen ble atter en gang gjennombløt av stinkende vann. Jeg hadde ikke med meg klær til å skifte heller så jeg måtte sette meg bløt i bilen å reise hjem. Jeg håper jeg ikke vil dra på meg noe sykdom eller soppangrep på snabelen i fremtiden. Har hatt det en gang før.

Hvis dere er i området ikke reis til denne øya

Praia do Peró

Peró er et annet nabolag i Cabo Frio. Stedet ligger 5km unna sentrum, men er absolutt verdt turen å stikke innom. Jeg har aldri vært der før og ble overrasket over hvor vakker stranden i Peró var. De fleste strender er som kjent vakre i Brasil, men denne likte jeg utrolig godt. Ifølge Wikipedia er den også den reneste stranden i byen, noe jeg fort la merke til når jeg var der. Her var det ikke noe søppel noe sted. Det kan hende fordi den enorme stranden kun hadde noen få strandbarer og de var stengt når vi var der. Den var meget enkel å finne igjen også. Det var godt merket fra veien hvor man skulle gå for å komme frem på den smale stien som førte oss til stranden. Det går en bilvei frem til stranden også, men den tok ikke vi.

Jeg måtte selvfølgelig prøve badevannet når vi var der, og jeg var den første av oss som hoppet uti. Vannet var litt kaldt til å begynne med, men når man endelig har kommet seg under vannet og tatt en skikkelig dukkert så var vannet mer behagelig med en gang. Lett for å være sånn. Går man sakte uti er det bare å pine seg selv, bedre å bare hoppe i det å få kroppen fortest mulig under vann å få det unnagjort.

Bølgene var ikke noe høye så dette er ikke en strand man kan surfe på, men at det er et ideelt sted å ta med hele familien sammen med småbarn er det ingen tvil om. Det var veldig langgrunt å jeg måtte gå ut ganske langt for å ta en dukkert og noen svømmetak. Det var heller ingen sterke understrømmer som potensielt kan dra deg med ut til havs, så her kan man bade uten å sette livet på spill. Det er ikke alle stedene man kan det på.

Et skilt foran et hotell like ved stranden. De får nok mye gratis reklame når folk tar bildet ettersom hotellets navn sto like bak skiltet. Jeg tok ikke med hotellet på bildet, selv om det så veldig eksklusivt ut. Jeg vil ikke gi reklame til et sted jeg selv ikke har sovet på og opplevd. Men å sette et skilt foran inngangen var uansett et smart og litt utspekulert triks av hotelleieren.

Etter et par timer på stranden, med mye sol og mye bading var det på tide å gå hjem. Jeg bruker aldri å være mer enn et par timer på strendene før jeg går for å gjøre noe annet. Det er ikke helt bra for min hvite hud å ligge i sola altfor lenge om gangen, selv om det er utrolig behagelig noenganger. Kona er litt mer heldig, hun er mørkere i huden og har lett for og sovne når vi tilbringer tid på diverse strender. Jeg kan varmt anbefale denne stranden, spesielt barnefamilier. Her er det hverken høye bølger eller det blir brådypt som kan bli et problem mange andre steder. God tur!

Ny svindelmetode i Brasil

Politiet har gått ut med en advarsel til sine innbyggere i Iguaba Grande. Jeg mottok denne meldingen på mobilen nettopp. Denne svindelmetoden har sikkert spredd seg til flere steder i Brasil, og den er så stygg at jeg nesten måtte skrive et lite innlegg for å advare andre nordmenn nedi her.

Kort fortalt bruker de et gråtende barn eller et eldre menneske som trenger hjelp til å komme hjem på en bestemt adresse. Ikke hjelp de, men gi beskjed til politiet istedet. På hjemadressen til disse personene venter det banditter som kidnapper deg, tømmer bankkontoen din, stjeler bilen din og holder deg i fangenskap. Svindelmetoden er såpass stygg fordi den involverer barn. Disse metodene blir mer og mer utspekulerte. Pass på!!