Brasilrundt

Trøstespise en stinkende gris

Søndag. Søndag er ukas sløvedag. Jeg må vel innrømme at jeg er flink til det ellers i uka også. På søndager er det ihvertfall lov. Det meste er stengt i São João del Rei, byen vi er i denne dagen. Helt greit. Vi har spradet mye rundt siden vi kom hit.

Vi tok uansett en tur til sentrum. Noe var da oppe. Noen små bakerier, et par kafeer og et og annet apotek. Hvis man skal veie seg er det ofte en felles vekt som publikum kan bruke på apoteket. Det er en stund siden jeg har veid meg. Jeg hadde ikke den beste magefølelsen når jeg gikk på vekta. Det var det jeg frykta. Nåla pekte på litt mer enn 100kg. Perfekt måte å ødelegge dagen på.

Heldigvis var det et matsted oppe. Ironisk nok hjelper det å trøstespise når man blir skuffet over at man er litt for tjukk. Vi har spist der før, og sist gang lagde de så god mat. Vi fikk også beskjed at de var oppe på søndager og da skulle de lage Feijoada denne dagen. Feijoada er mat som slavene spiste og det er fra dem retten opprinnelig kom fra. Idag selges den overalt i Brasil. Matretten består av forskjellige deler fra gris som er kokt sammen med mørke brasilianske bønner.

Jeg er en matelsker og jeg er altspisende, men jeg synes ikke denne maten var av den beste. Var kokken sykemeldt? Maten smakte mye bedre sist gang. Kanskje han bare var drittlei hele jobben og egentlig ville holde hviledagen hellig. Isåfall skjønner jeg han godt. Helgejobbing er pyton. Maten lukta rart også. Kona sa det var pga at grisen var avlet opp hjemme. At den var frittgående. Jeg vet ikke. Grisen smaker da vel det samme uansett hvor den er avlet opp? Tror jeg? Jeg er ingen ekspert, men jeg spiste opp porsjonen min uansett og takket høflig for maten. Kona likte ikke maten i det hele tatt. Hun ble skuffa. Hun elsker dette matstedet og denne gangen leverte de ikke. Ettersom vi fikk så store porsjoner tok vi med restene hjem. Den smakte egentlig ikke noe bedre der pga lukta. Jeg fikk ihvertfall mettet magen ettersom kona ikke orka spise sin mat. En gris som lukter holder jeg meg unna mente hun. Reiser dere til Brasil prøv retten Feijoada, og man trenger ikke spise opp porsjonen om dere er uheldige og grisen stinker.

De vakre kirkene i byen

Vi har jo egentlig bare sløvet i leiligheten siden vi kom. Vel, vi besøke.Igreja São Francisco de Assis, den flotte kirka i sentrum. Men denne byen har mange flere. Idag skal vi prøve å få resten av de på kameraet og kanskje noen andre bilder av sentrum. Jeg elsker å traske rundt å ta bilder.

Jeg var litt trøtt i trynet. Heldigvis er det mulig å koke et par kaffekopper i den lille leiligheten vi bor i. Det sorte gull må man starte dagen med, ellers blir det tungt å komme igang med dagen. Det galer rundt omkring i byen hver dag vi våkner. Det er nok mange som har høner her også, som i Tiradentes. Byhøns er populært i delstaten Minas Gerais.

Den første kirka jeg og kona skulle besøke lå på toppen av en bakketopp. Den het Igreja Nossa Senhora das Mercês og man fikk utsikt over hele byen når man sto der. Jeg ble litt sliten av å traske opp bakken, men litt morgenstrim skader ikke. Utsiktsbildet over byen ble brukt som forsidebilde. Når jeg sto på toppen der fikk jeg se taket på de andre kirkebyggene. Alle i kort avstand fra hverandre.

På veien til den flotte kirka i høyden passerte vi et annet kirkebygg. Paróquia da Catedral Basílica de Nossa Senhora do Pilar var ikke åpen for besøkende så tidlig om morgenen, men vakker utvendig var den.

I samme gaten lå både Igreja de Nossa Senhora do Rosário og Igreja de Nossa Senhora do Carmo. Jeg må si det er vanskelig å holde styr på disse lange navnene. Ofte når jeg trasker rundt som jeg gjør når jeg reiser tar jeg notater på mobilen. Det gjorde jeg nok lurt i i denne byen. Jeg hadde aldri husket alle disse navnene.

Sentrum av byen heter Historical Center og det er nok der turistene holder til. Utenfor er ikke byen noe vakker. En helt alminnelig brasiliansk by. Kanskje litt falleferdig om det er lov å si det. Sentrum derimot er helt fabelaktig. Man føler man reiser tilbale i tid. Det myldrer av gammel arkitur og jeg får nok ikke alle de vakre byggene på kameraet. Det er faktisk vanskelig å plukke ut bildene man liker best. De blir alle så flotte når motivene er så majestetiske. Men hvilken kirke som fikk tittelen den vakreste vet jeg ikke.

En ting er ihvertfall helt sikkert. Alle kirkene så flottere ut en kirka i iguaba grande, byen vi bor i til vanlig. Den er ikke like forlokkende og her er linken for de som vil se praktbygget :https://brasilbloggen.com/2022/08/05/capela-de-nossa-senhora-da-conceicao/

Fremme i São João del Rei

Når vi kjørte inn til byen ble vi litt skuffet. Stedet så litt falleferdig ut. Halvferdige murhus man ser de fleste steder i Brasil. Byen virket veldig stor også. Mye større enn Tiradentes vi dro fra. Kanskje ikke så rart. Det bor 90 897 mennesker i São João del Rei ifølge Wikipedia.

Skuffelsen varte ikke lenge. Vi fikk ikke sjekka inn så vi parkerte ved leiligheten og gikk til sentrum for å spise. Varm by. Lite vind pga all bebyggelsen. Sola stekte mitt på dagen. Det er nok billigere her. Både vannflaskene man kjøper flere av om dagen og den daglige middagen er mye rimeligere. Enkelt å få seg en matbit for under 20reais. Husker ikke stedet vi spiste på, men kirka vi gikk forbi, den huska jeg.

Igreja São Francisco de Assis ligger i sentrum og er umulig å ikke få øye på. Jeg ble helt lamslått over hvor fantastisk den var bygget. Dette må da være den vakreste kirka jeg har sett til nå i Brasil. Ihvertfall på denne turen. Jeg var ikke den eneste som beundret byggverket. Det var utallige turister som gikk rundt kirka og tok bilder. Dette er nok et av byens hovedattraksjoner. Man skal uansett være litt forsiktig når man tar bilder. Man bør følge litt med på trafikken når man løper rundt og knipser. Lett og glemme tid og sted og jeg har vært borti noen nestenulykker når jeg løper rundt distrahert med kameraet. Jeg har enda til gode å bli påkjørt og jeg har ingen planer om å bli det på denne turen heller.

Den var åpen for publikum også. Selvfølgelig stakk jeg en tur inn. Kostet 6 reais. Utrolig Folksomt inne. Var en guide som forklarte en forsamling om kirkebygget. Jeg foretrekker heller å lese selv. Da får man informasjon i sitt eget tempo. Jeg er glad i å lese også.

Turen tok jeg alene. Kona foretrakk å vente på spisestedet. Inne i kirken var det så mange detaljer. Jeg skjønner ikke hvordan de klarte å bygge sånn. Det er nesten vanskelig å vite hvor man skal feste blikket. Man blir overveldende og målløs. Dette er imponerende.

Vi dro tilbake til sovestedet. Nå skal det slappes av ut dagen og kvelden. Vi skal utforske sentrum mer i morgen. Det er flere steder og bygg her.

Neste by — São João del Rei

Byen Tiradentes har imponert. Rolig og stille by. Vakker arkitektur. Mye historie. Jeg tror vi har sett det meste i byen, bortsett fra restaurantene det myldrer av. Vi har fokusert mest på de billige stedene å spise. De var dog vanskelig å finne. Tiradentes er ingen billig by, men utrolig sjarmerende. Vakker natur også.

Da er det uansett på tide å reise videre. Denne gangen skal vi ikke så langt. Vi skal faktisk til nabobyen som ligger 11km unna. Det skal være fint der også. Vi planlegger som vi reiser. Ikke noe stress, ikke noe mas. Jeg har ikke lest så mye om byen. Bare sett noen vakre bilder på nettet som kona viste frem. Jeg hadde faktisk aldri hørt om byen før vi dro hjemmefra. Dette blir spennende. Jeg elsker å reise sånn.

Det var jeg som var sjåfør denne gangen også. Det er kun jeg som har kjørt bilen på denne turen. Jeg merker jeg er litt stolt. Denne avstanden blir såpass kort så selve jobben var all pakkingen.

Jeg er litt sliten i hodet. Ikke pga kjøringen som det har blitt hittil på turen, men alle reiseopplevelsene. Når man opplever mye på kort tid blir det mye å ta innover seg. Den ene reiseopplevelsen etter den andre. Bilder skal tas og jeg skriver artikler og tar notater mens jeg beveger meg fra ene stedet etter det andre. Jeg liker dette nomadelivet også, så jeg klager ikke. Jeg klarer å finne roen på en måte. Noen ganger trenger man dog en hviledag. Det har vi enda ikke hatt på turen.

Kanskje blir det slappe av en dag på neste overnattingssted. Kona har ordnet en møblert leilighet. Billig var det også. Kostet ca 100 reais per natt. Bli med på turen!

Prest man skulle vært

Dette ble en impulstur. Ikke planlagt i det hele tatt. Jeg og kona trasket rundt i sentrum når vi tilfeldigvis gikk forbi Padre Toledo Museum. Vi befinner oss fortsatt i Tiradentes og det nærmer seg slutten på ferien i denne byen. Vi.må snart videre til neste. Men vi har enda til gode å besøke et museum i Tiradentes og det måtte vi jo gjøre noe med.

Det kostet ikke mer enn 10reais per person. Hun i kassa var ikke god i hoderegning. «To billetter til 20reais takk», jeg ga henne en 100reais seddel og hun klarte ikke å regne hvor mye vi skulle ha tilbake igjen. «80 reais» svarte jeg, på en hyggelig måte mens jeg smilte litt. «Jeg er flinkere med mennesker enn med tall» sa hun når hun ga meg vekslepengene. Det skal jeg tro på.

Et stilig glassbord som jeg ikke skjønte meningen av

Padre Toledo var en prest som bodde i huset som nå er gjort om til et museum. Fyren bodde fint. Stort hus og høy takhøyde. Det var nok en belønnende jobb å få en høy tittel innen religion før i tiden. Det er det kanskje nå idag også. Jeg synes kanskje det er folk i andre yrker som fortjener mer.

Det var utstilt verktøy og forklaringer på hvordan byggematerialer var brukt. Utrolig interessant. De lagde bl.a egen murstein fra gjørme før i tiden og det var disse steinene som hadde bygd opp huset. Jeg tenkte med en gang å gjøre noe lignende når jeg og kona skal bygge hus. Hun parerte med å si » du gadd knapt å flytte hagestolen foran sovestedet vårt idag tidlig. Hvordan skal du orke det»? Litt frekt sagt, men tror hun er inne på noe.

Kjelleren der jeg slo hodet til jeg nesten svimte av

Vi gikk en tur i kjelleren også. Pass på hodet sto det på et skilt før vi gikk inn. Lav takhøyde i døråpningen. Det var byttet ut en del bjelker i kjelleren og påsatt dato når jobben var gjort. Den ene muren var der fra byggeåret. På veien ut skjedde det vi ble advart mot å passe oss for. Jeg slo skallen i den lave døråpningen på veien ut å ble litt svimmel en periode. At det går ann å ha det så vondt. Kona ristet oppgitt på hodet. Null sympati fra hennes side.

Uteområdet imponerte med utstilte bilder i svart hvitt

Alt på museet var skrevet på portugisisk. Var noen gamle bilder på veggene, men synes ikke de var så interessante. Et stort speil i et rom som var litt stilig selv om jeg ikke skjønte hva det skulle representere.

Jeg synes kanskje ikke dette museet var av det mest interessante. Stikk gjerne innom og døm selv hvis dere er i Tiradentes

Hester røyker ikke marijuana

Vi har farta mye i sentrum siden vi kom til Tiradentes. Kanskje ikke så rart. Det er en koselig liten by.

Husverten vår, en utadvendt hyggelig mann tipsa oss om et fossefall ved navn Cachoeira Paulo Andre det var verdt å ta turen til. Jeg tror han er av den festglade typen. Har sett han flere ganger med en kald en i hånda. Kameratene hans ser veldig hippie ut også. Fint for han. Jeg liker typen. Lett å snakke med og veldig utadvendt. Om det er pga alkoholen eller personligheten skal være usagt.

Jeg så et skilt rett utenfor sovestedet vårt om stedet også. Jeg hadde nok tatt turen uansett. Men hyggelig at eieren er så imøtekommende og ga oss reisetips. Oppholdet blir litt bedre da. Skulle ønske jeg hadde den personligheten. Noen må vel være introverte og rolige anlagt også.

Vi tok turen litt sent på dagen. Det er altfor varmt for sånne gåturer mitt på dagen synes jeg. Varmen overrasket meg litt i Tiradentes. Jeg trodde det skulle være en god del kaldere i denne delstaten. Jeg snakket med ei dame. Det kan være kaldt også, men ikke på denne årstiden. Det er ofte ned mot null grader på vinteren. Man blir fort sliten i varmen, litt daff, på en positiv måte vel og merke.

Jeg hadde ikke de største forhåpningene til dette området. Husverten sa at det ikke var av de største fossefallene. Men både jeg og kona liker natur uansett. Spesielt brasiliansk natur. Her slipper man pakke seg inn i mye klær. Vi tok på et par shorts, slippers og ei t-skjorte. Det holdt i massevis.

1.4km unna sovestedet eller 18minuters gange ifølge det digitale kartet. Vi klarte å gå oss bort, men vi tok følge med et hyggelig par. Vi har vært i området her før når vi ufrivillig endte opp på en fjellsti. Den turen kan dere lese om her!

Når vi gikk innover jordveien som ble en sti etterhvert var det enkel gange. Utrolig enkel gange. Nesten som å gå på asfalt. Ingen bratte bakker. Ingen gjørmeaktig underlag som man kunne skli og falle. Ingen store steiner man måtte klatre over. De få hindrene som dukket opp som f.eks en smal elv var det bygget ei fin trebru over som gikk i et med naturen. Og naturen var imponerende.

Visse steder dukka det opp en veldig spesiell lukt. Den lukta er gjenkjennelig på flere steder i Brasil. Marijuana. En meget populær røyk også i Tiradentes. Vi passerte en flokk med hester. Rytterne syntes kanskje det var for slitsomt å gå. Jeg tror det var de som var synderne. Jeg tviler på det var hesten som hadde røyka.

Tok ikke lange tiden før vi var fremme til fossen. Rare fossen var det ikke, men det ble en behagelig tur. Var balsam for sjela å tilbringe en dag i naturen og få beveget kroppen litt. Dette er et av turistattraksjonene i byen av fossefall. Selv om den ikke var av de største var det vakker natur og absolutt verdt turen.

En tursti fra helvete

Uheldig med disse turstiene synes jeg. Dette er den andre turen inn i jungelen vi driter oss ut. Vi får skylde på Google maps denne gangen også. Det var den som guidet oss inn i bushen. Vi burde kanskje ha lest advarselskiltet først? Den så vi ikke før på tilbaketuren. Da var det selvfølgelig altfor sent.

Det var et fossefall vi egentlig skulle finne, men kartet ledet oss på en helt feil vei. Vi endte opp på en tursti som skulle ta oss til et fjell som het Serra de Sao Jose. Det skal visst være et kjent sted og jeg har sett navnet flere steder. Jeg har i tillegg sett fjellet fra selve sentrum av byen på lang avstand. Det så ikke så høyt ut, men terrenget så man jo ikke fra den avstanden. Ikke den veldig smale stien heller som var dekket av gudene vet hva slags insekter.

Turstien skal uansett frakte oss opptil fjellet, og selv om turen ikke var planlagt og det var et annet sted vi egentlig skulle bestemte vi oss å gå til toppen. Vi hadde jo sett fjellet fra bakken og tenkte at dette blir grei skuring.

Problemet var at vi aldri kom frem. Jeg og kona gikk i det som føltes som evigheter uten at vi så enden av turen. Er dette en sti for topptrente maratonløpere? Ikke en litt kraftig nordmann som i tillegg har dratt på seg lyskebrokk. Vi kom ganske høyt og fikk tatt et utsiktsbilde, men vi orka ikke hele turen. Ikke ville jeg noe særlig opp i høyden heller. Jeg har hatt mareritt om høyder siden fjellturen vi var på i Juiz da Fora.

Utrolig mye mygg var det der også. Helt tykke svermer som surret rundt hode på meg. Dette er et sted man bør bruke myggmelk, eller kontinuerlig gå rundt å røyke sigaretter. Noe jeg forøvrig slutta med for lenge siden. Vi ble møkklei hele greia. Manglet bare at jeg kom til å tråkke på en slange så var turen komplett. Jeg tok turen i brasilianske slippers så jeg følte meg naken på beina. Kona likeså. Jeg har i tillegg som nevnt lyskebrokk så fjellvetregelen : Det er ingen skam å snu, kunne ikke verdt mere gjeldende enn på dette stedet. Hvem skal bære meg tilbake om uhellet skulle være ute og jeg må akuttopereres.

Kona var jo ikke i sitt rette element heller. Tar på å være på tur. Svetten rant og jeg måtte bære ryggsekken. Hver gang jeg måtte stoppe for at kona skulle i sekken å hente opp vannflaska merka jeg irritasjonen kom sigende. Å bli bitt av hundre mygg mens jeg sto rolig gjorde ikke saken bedre. Hvorfor tok jeg på meg en kort shorts egentlig? Bena ble oppspist. Insektene som krøp rundt på den smale stien, spesielt maurene synes det var fryktelig interessant å utforske de bare føttene mine mens jeg sto rolig. Jeg ble heldigvis ikke bitt av de.

Vi fikk vite senere på turen at man bør ha med seg en guide som er kjent i området når man skal ta denne fjellturen. Det sto det faktisk på et advarselsskilt foran inngangen til stien også som vi så når vi endelig kom oss tilbake. Fossen vi egentlig skulle se får vi ta en annen gang.

Flott utsikt i Tiradentes

Enda en dag i sentrum. Denne dagen fikk beina kjørt seg. Vi gikk hele distansen fra sovestedet. Det er kanskje ikke den lengste fotturen den strekka ,men det var så fryktelig varmt i været. Sola grillet oss skikkelig.

Vi begynner å bli godt kjent med byen nå. Vi har vært her en stund. Det finnes en flott liten park som heter Largo das Forras i sentrum. Der sto det en del ryttere klare til å frakte turister rundt med hestene sine som sto oppstilt på rekke og rad. Jeg og kona fant ut at det var billigere å ta beina fatt, men kanskje vi får tid til en romantisk tur med hest og kjerre en annen dag. Vi får se.

Når jeg og kona gikk rundt i byen dukket det et skilt opp. Den pekte opp en veldig bratt bakke og på toppen skulle det være en severdighet. Enda ei kirke. Selvfølgelig måtte jeg opp dit i solsteika. Kona orka ikke. Hun blir litt lei i varmen og skjønte ikke helt hva jeg egentlig skulle opp der å gjøre. Jeg sprang opp med godt mot, med litt for mange kg på kroppen, mens kona ble igjen på bakkeplan og sannsynligvis tenkte sitt der hun ga meg et oppgitt blikk. Kirka var ikke av de vakreste. Den var faktisk så lite imponerende at jeg lot være å ta et bilde av den. Men utsikten fra bakketoppen var helt fabelaktig. Det ble et vakkert artikkelbilde av hele byen Tiradentes. Nå tenker jeg kona kan angre.

Jeg tok også et par bilder av ei gate med Serra de São Jose i bakgrunnen, et fjell jeg blir godt kjent med i løpet av turen, å ikke på den positive måten.

Vi kunne ikke gå noe mer på tom mage. Og vi stakk til et sted som Tempero da Maria. Det var fullstappet av folk der og de kokkene kunne lage god gammeldags brasiliansk mat. Det er nok sånne steder folk tenker på når de sier maten fra Minas smaker fantastisk. Kokken fylte selv på tallerkenen min fra de store svarte kjelene. Hun fylte på så mye at det knapt ble plass til salat. Kokken var av den kraftige sorten og jeg har den holdningen at de ofte lager den beste maten. Dette smakte godt. Kostet ikke mer en 20reais per person heller. Det billigste måltidet til nå i Tiradentes. Det ble dog ikke noe bilde fra restauranten. Det var altfor folksomt og det gikk helt i glemmeboka.

Et dyrt brød, ei brønn og et merkelig kvinnemenneske

Denne dagen startet ikke så bra. Først gikk jeg til matbutikken og kjøpte det dyreste brødet jeg noengang har gjort i alle mine år i Brasil. 19.50 Reais måtte jeg punge ut. Hadde jeg visst prisen på forhånd hadde jeg hoppa over frokosten. Jeg betalte og tok brødet under armen og mumlet «Stive priser i Tiradentes» , mens jeg slukøret gikk min vei. Heldigvis kan ingen norsk i denne byen her. Jeg bestemte meg i tillegg og ta en helt annen vei tilbake. Jeg er av den typen at jeg tror jeg har god retningssans mens jeg egentlig aldri helt vet hvor jeg er. Selvfølgelig gikk jeg meg bort. Jeg fikk til min overraskelse øye på ei ny kirke jeg ikke hadde sett. Det ble et bilde. Jeg nekta å bruke google maps for å finne tilbake til sovestedet. Jeg måtte gi meg tilslutt. Jeg gikk bare rundt i ring og var bekymret for at kona skulle sulte ihjel før jeg kom hjem med verdens dyreste brød til frokost.

Ei lita kirke som dukket opp når jeg gikk meg bort

Vi hadde begge lyst på øl denne dagen. Men vi har bestemt oss for å ikke drikke på denne turen. Vel, lommeboka har vel egentlig bestemt det for oss. Kona tok istedet en treningsøkt på sovestedet. Det går en hovedvei like forbi huset og plutselig stakk ei forbigående dame hodet inn gjennom vinduet i stua. Steike så creepy dame. Hun snakket kontinuerlig mens hun konstant smilte. Vet ikke helt hva som feilte dama. Ingen av oss fikk egentlig tak på hva hun ville heller. Hun spurte bl.a om vi kjente byen. Kanskje hun ville spørre etter veien? Plutselig så gikk hun smilende videre. Vi lukket raskt alle vinduene etter hun stakk.

Etter treningsøkta, den merkelige kvinnen og verdens dyreste brød til frokost gikk vi ut. Vi gikk oss bort for å finne ei brønn. Google maps viste feil sted, men den lå i nærheten. Poço het turistattraksjonen vi var ute etter. Direkte oversatt betyr poço nettopp brønn.

Vi tok følge med en guide som tilfeldigvis gikk med en gruppe turister forbi oss. Brønnen ble brukt for å bygge kirka Igreja Matriz de Santos Antonio som ligger like ved ifølge guiden. Selve kirka har jeg skrevet om tidligere. Jeg følte meg litt sleip ettersom jeg ikke betalte for turen. Veien til brønnen var en brolagt smal vei. Det var nok slavene som ble gående på den veien for å bære vannet til kirka som ligger like ved. Rart å tenke på. Litt ekkelt også for å være ærlig.

Vi gikk tilbake til sovestedet vårt for å slappe av der. Når vi skulle legge oss den kvelden sjekka vi om døra var låst flere ganger etter det merkelige visitten av den spesielle kvinnen. Vi sovna dog tilslutt.

Litt historie fra den vakre byen Tiradentes

Historical centro som sentrum i byen Tiradentes blir kalt er lett å like. Flotte stenlagte brede gater som leder oss til nye flotte bygg med vakker arkitektur. Man blir litt sliten av å gå i sandaler pga steinene. Anklene blir fort ømme og det er best å gå i joggesko.

Byen Tiradentes har masse små sjarmerende bakgater det er så lett å forelske seg i også, men de har derimot en stygg hisorie bak seg. Det var i disse gatene slavene gikk. De fikk ikke bruke hovedveien. Da kunne de risikere å møte på overklassen og det kunne man selvfølgelig ikke ha noe av. De fine pengesterke folka likte å ha hovedveiene for seg selv og ville ikke treffe på slavene som bygde opp byen. Helt sykt å tenke på når man går rundt i Tiradentes idag.

Den andre grunnen til disse små bakgatene var at slavene kunne komme på baksiden av huset for å gå inn der. Tjenerne i huset, altså slavene, var ikke bra nok til å bruke hovedinngangen som var på fremsiden av huset.

Den siste, og det verste poenget med disse bakgatene var at det ikke var kloakk og toalett i husene på 1700tallet, og kassen/bøtta med møkk og urin ble bare satt i bakgaten som slaven måtte bære vekk for å tømme. Hvis det ikke var nedverdigende nok kan du tenke deg hvordan de følte seg hvis man falt og fikk avføringen over seg.

En av de flere små bakgatene som slavene brukte

Navnet Tiradentes betyr fjerne tenner. Byen er oppkalt etter Joaquim Jose da Silva Xavier som var en tannlege som ble kalt Tiradentes. Han vokset opp like utenfor byen på en ranch og var lederen for den revolusjonærende bevegelsen inconfidencia Mineira som mål var å frigjøre landet fra portugeserne. Han ble tatt, dømt og offentlig hengt i 1792 og blir idag sett på som en nasjonalhelt.

Rua Direita i Tiradentes er selve symbolet på kolonialtiden i byen. Hovedveien har vakre hus på begge sider. Det var der de rike bodde, og veien er den samme nå idag. Helt uforandret. Veien er bygget med finere stein også, enn resten av byen. De rike kunne ikke risikere å få ømme føtter. Men når jeg går her selv idag synes jeg veien er ruglete å gå på. Tydeligvis hadde folk fra gammelt av enten bedre fysikk eller bedre fottøy. Vi satser på det siste. Jeg vil selvfølgelig ikke innse at jeg er i litt dårlig form.

Arkitekturen i byen imponerer både meg og kona når vi spaserer rundt her. Det er nok kirka som imponerer meg mest. Igreja Matrix de Santo Antonio som den heter rager over byen på en bakketopp. Jeg besøkte den for en stund siden, men da var den ikke oppe for publikum. Det var den denne dagen.

Da fikk jeg tatt meg en tur inn i den også. Kona ventet utenfor. Hun er ikke så interessert i religiøse monumenter og arkitektur. Jeg tror hun synes det er totalt bortkastet energi. Jeg er uenig og jeg angret ikke et sekund på at jeg måtte punge ut 7reais for å komme inn. Jeg var desidert ikke alene. Utrolig folksomt inne i bygget. Denne kirka må tjene rått på inngangsbilleten de selger i kirkeåpningen. Det var folk som satt på benkene og bedde til Gud også, mens turister sprang rundt ivrige og knipset bilder med mobilene sine. Jeg var en av dem. De reagerte ikke noe på det. Men satt der bare apatiske og fortsatte bønnen som om vi ikke eksisterte. Tålmodige og konsentrerte folk.

Da fikk dere lesere litt historie fra byen vi befinner oss i. Håper det falt i smak.