Brasilbloggen

Redd for slanger i høyt gress

Jeg klikket rundt på google maps over Araruama, den lille strandbyen som ligger et lite steinkast unna der vi bor, og helt tilfeldig fant jeg en nytt sted som ifølge kartet skal være en turistattraksjon verdt å sjekke ut. Utrolig hvor mange steder man finner med bruk av Google. Hvordan folk fant frem til steder før den digitale verden har jeg ofte lurt på.

Vi tok bilen dit, jeg og min kone, og vi dro av gårde litt sent på dagen. Sola skinner ikke så sterkt på ettermiddagen og jeg slipper å få følelsen av å sitte i en mikrobølgeovn når jeg kjører den lille bilen vår. I det siste har det faktisk vært så varmt at lakken på biltaket har blitt ødelagt av sola. Det har jeg aldri opplevd hjemme i Norge.

Når vi klagde på varmen ble det pluselig overskyet. Det er fullt fortjent når man syter i hytt og pine, men det stoppet ikke meg og kona fra å utforske stedet. Vi er ikke laget av sukker. Litt duskregn får vi tåle. Det var en smal grusvei som tok oss nesten til stedet. Vi kom helt ned til vannet lagua de Araruama. Vel, vi valgte å gå de siste hundre meterne. Veien var gjørmete og jeg ville ikke risikere å sette meg fast. Forferdelig høyt gress der jeg parkerte og jeg følte meg veldig naken på beina da jeg steg ut fra bilen kun iført brasilianske slipperser. Heldigvis trådde jeg ikke på noen slanger eller noen andre kryp som ofte gjemmer seg på sånne steder.

Det store vannet har tydeligvis evig med steder man kan undersøke. Her var det fint. Vannet var krystallklart. Om det er det hele tiden vet jeg ikke. Selve Posto das Bandeiras var et stort hvitt bygg bygd på en høyde. Hva bygningen brukes til vet jeg ikke. Området rundt derimot var helt fantastisk.

Det var noen private hus som lå ved vannkanten også. Men man må nok være lottomillionær for å kjøpe de. Jeg så et som var tilsalgs. Jeg gadd ikke engang å sjekke prisen. Når hus har denne beliggenheten og er større enn et sagbruk har jeg ikke råd uansett. Jeg tok ikke noen bilder av disse flotte husene. Jeg synes de fortjente privatlivets fred og ro. Jeg så noen folk der også.

Det ble ingen bading her. Hverken på kona eller meg. Det begynte å blåse litt og regnet ble verre utover dagen. Litt synd. Jeg kunne tenke meg litt mer tid her. Kanskje vi tar turen tilbake en annen gang. Da får vi sjekke værmeldingen først og kanskje ta på noe bedre fottøy. Slipperser er ikke det beste fottøyet å gå i.

En sliten og trist hund i høyden

Noenganger tar man en impulstur som virkelig overrasker. Ingen planlegging overhodet og stedet lå rett utenfor huset vårt i Iguaba Grande. Kun litt ovet en kilometer å gå. Det viste seg etter vært at turen ble noe lengre. Den første veien vi skulle ta var stengt pga bygging.

Jeg hadde med en turkamerat også. En 8år gammel gutt som ville være med. Eller var han 10? Han snakket kontinuerlig og likte tydeligvis å få være med og mesteparten av hva han sa fikk jeg ikke med meg. Kona ble igjen hjemme. Noe annet hadde overrasket meg. Hun har blitt litt lat i det siste. Nevøen hennes som var på besøk hos oss hadde mer enn nok av energi så da ble det vi to som tok bena fatt.

Stedet het Caixa d’aqua eller vannboksem direkte oversatt. En enorm vanntak som er satt opp i høyden på et berg som sikkert gir vann til noen husstander i nærheten. Jeg må si turområder og toppturer er en aktivitet jeg virkelig liker bedre og bedre. Jeg trodde jeg hadde sett det meste i Iguaba Grande. Tilfeldigvis så jeg dette stedet på kartet. Jeg hadde ikke de største forhåpningene, men dette er en tur jeg vil ta en gang senere også.

Jeg ble fort svett i panna. Det er varmt på kveldene her og lite vind. Litt sliten i hodet også. Guttungen jeg hadde med meg snakket på inn og utpust og hadde tydeligvis uendelig med energi. Man skulle vært ung igjen. Den eneste gangen han ble rolig var når vi passerte noen bjeffende hunder. Jeg skjønte han godt. De var litt aggressive og i tillegg fulgte to av dem etter oss noen meter. Når de mente vi ikke var noen trussel stakk de videre. Sikkert for å plage noen andre fotturister. Fine i pelsen. De hadde nok noen eiere et sted. Hvorfor de lar de springe løse kan man lure på.

Etter gåing på asfalt, brostein og litt feilgåing, hovedsakelig rett opp i oppoverbakker, kom vi frem til et veldig primitivt sted. Et nabolag med noen veldig enkle hus. Halvferdige små murbygg med enkle plåttak med halvnakne små barn lekende ute. Lekene var noen kvister de hovedakelig sprang etter noen frittgående høner og skremte livet av. Den eneste takken de får for å gi familien egg. Stakkars dyr.

Den siste biten var en hullete jordvei som ledet oss frem til utsiktsposten. Her var det vakkert. Det var en veldig sliten villhund der også, som var livredd oss når vi kom nærme. Sannsynligvis blitt mishandlet av noen mennesker. Finnes folk som behandler dyr veldig stygt og denne hunden var ikke glad i mennesker. Jeg fikk den på kameraet før den pilte av gårde Den var to.m redd guttungen som var med på turen. Og han er av den empatiske typen. Jeg hadde ikke noe mat jeg kunne gi til denne magre gatehunden.

Vi ble gående mye rundt for å ta bilder. Eneste problemet var at gutten jeg hadde med var veldig redd høyder. Like redd høyder som hunden var redd for oss. Han fikk jobben med å ta bilder mens jeg prøvde å posere. Da slapp han å nærme seg noen bratte bakker. Jeg synes det ikke var så høyt, men så er jeg en del eldre også. Utsiktsbildene ble utrolig bra og dette ble en flott tur selv om jeg syntes veldig synd på den slitne hunden vi møtte på.

Et skuffende museum

Jeg begynner å bli godt kjent i den lille strandbyen São Pedro. Jeg tror jeg har vært innom de fleste stedene det er å se, ihvertfall i sentrum. Det er nok fortsatt noen naturperler som jeg må utforske en dag, og kanskje en og annen turistattraksjon.

Byen er liten, og det er ikke så mye å se i sentrum. Den er ikke spesielt innbydende eller vakker heller, bortsett fra kirka som er bygd på toppen av en bakke og skuer over sentrum, har den ikke rare arkitekturen å vise frem. Jeg synes det fortsatt er koselig og spasere rundt uten mål og mening. Joda, denne lille byen er litt sjarmerende.

Det er et sted jeg har lyst til å besøke, og det er et museum ved navn Casa Da Cultura. Sist gang fant jeg ikke bygget. Jeg prøver lykken en gang til, denne gangen med kona som guide. Hun har vokst opp i byen. Hun fant stedet med engang, og jeg gikk rett forbi det sist gang jeg var her. Kanskje ikke så rart. Dette var et bygg som ikke skilte seg ut i det hele tatt. Faktisk litt stusslig. Dårlig vedlikeholdt.

Vi måtte skrive navnet vårt i gjesteboka før vi gikk inn. For et skuffende sted. For en dårlig atmosfære. Lav ekkel musikk og merkelige malerier på veggene som en 6åring hadde klart og laget. Rart at kommunen bruker penger på å lønne de som jobber på dette patetiske stedet. Totalt bortkasta skattepenger. Jeg så lite til de ansatte også. Tror de satt på kjøkkenet og drakk kaffe.

Det var en film som de spilte av inne der også. Bak noen støvete forheng. Vi gikk inn for å se filmsnuttet i mørket. For noen rare greier. Svart hvitt film med ekkel musikk der ei dame gikk rundt i noe som så ut som et mentalsykehus. Hun minte meg litt om hun dama som krabbet ut av tvskjermen av den gamle ringfilmen som slapp ut for over 20år siden. Jeg og kona kom oss fort ut igjen. Dette var bare et utrivelig sted og vi kommer nok ikke tilbake til dette stedet. Noenganger svarer ikke stedene til forventningene våre og Casa da Cultura i São Pedro da Aldeia var et av de turistattraksjonene.

Søndagen skal brukes på ingenting

En kamerat av meg tipset meg for lenge siden at søndagen skulle brukes til ingenting. Bare sløve og slappe av var søndagsoppskriften ifølge han. Det gjorde vi denne søndagen, jeg og kona. Vi tok bilen for en liten kjøretur i Buzios, uten mål og mening, bare en avlasppende kjøretur under den varme brasilianske sola for å slå ihjel litt tid.

Bilen, en 1liter chervrolet har faktik hittil vært meget pålitelig, den trenger kun bensin,selvfølgeig og etterfylling av vann. Den bruker en del vann pga varmen nedi her. Den har gått som ei klokke i flere år nå og jeg angrer ikke et sekund på kjøpet. Betalte ca 11 000real for den. Noen turer har den vært på verkstedet, men ha bilen på verkstedet i Brasil er nesten gratis uansett.

Det var kone som kjørte mesteparten av turen. Jeg var mere opptatt av å ta bilder, min nye lidenskap i livet. Jeg har ikke noe profesjonelt utstyr enda, men det er såre enkelt å ta bra bilder i Brasil. Landskapet her er helt utrolig og cruise rundt på den brasilianske landsbygda er en fryd selv om veiene til tider er veldig dårlige.

Vi tok med litt kaffe og vann og noe å spise på også. Og etter en stund så fant vi et sted og stoppe for å ta søndagspikniken. Går det egentlig ann å ha det bedre? Uansett hvor man reiser rundt omrking her er det alltid nye ting å se. Det er ikke noe rart at en nordmann forelsker seg i et sånt land. Kan ærlig innrømme at det kan bli litt vel mye mygg og varme på natterstid. Det å sove kan ofte by på problemer.

Når jeg reiser rundt sånn er jeg alltid på utkikk etter nye fiskesteder. En annen hobby jeg ikke har fått dyrket så mye i det siste. Dagene går alltfor fort med strandliv, bading og litt for mye mat. Dietten har jeg også utsatt i det lengste, men alt til sin tid. Jeg tror jeg fant noen steder denne gangen også det skulle vært gøy å kaste med fiskestanga og jeg må nok reise tilbake.

Vi kjørte forbi en hel haug med geiter også. Vet ikke hvor disse dyrene tilhører fordi dem sto mer eller mindre midt i veien mens noen tilfeldige barn på andre siden av veien prøvde å lokke på de. Heldigvis for de kom de ikke, tror det kan bli vondt å bli stanget av de. Ser ihvertfall sånn ut etter hornene å dømme. Jeg knipset bilde fra bilvinduet. Denne dagen fløy av gårde, men kameraten min hadde rett. Søndagen skal brukes til å sløve.

En strandpromenad i ei illeluktende t-skjorte

Her er det en stund siden jeg har vært. Den lille strandbyen São Pedro da Aldeia. Vi bor i nabobyen og det er ikke lange bilturen dit. Det er et sted I denne byen jeg har hatt lyst til å se på nærmere. Alltid har vi bare kjørt forbi i full fart pga høy trafikk, og hver eneste gang har jeg sagt at jeg skal stoppe der. Det gjorde vi idag. Stedet vi stoppet på var selve strandgaten som leder besøkende inn til selve byen. Veien er som nevnt veldig trafikkert, spesielt på helgene. Derfor tok vi turen mitt i uka, mitt på dagen. Det er noe mindre biltrafikk da. Det er hovedsakelig skiltet som sier navnet på byen man legger merke til i området. Selvfølgelig ble det et bilde når vi endelig fant et sted å parkere. Vi var ikke de eneste. Jeg har alltid sett biler parkert her. Det er vist normen å sette opp sånne flotte skilt i Brasil. Jeg ser de i de fleste byer og det stopper alltid folk for å ta bilder. Kanskje ikke så rart. De er alltid flott satt opp, på et perfekt sted, med hav, utsikt eller strand i bakgrunnen til stor begeistring for turister som meg. Flott reklame for byen.

Selve strandgaten er ikke av de lengste, men verdt å ta turen. Det er enkelt å ta gode bilder her når man får lagua de Araruama i bakgrunnen. Som nevnt er det litt trafikkstøy da man går der, men de kjører ikke der fotgjengerne går. Når man spaserer etter stranden og lagunen får man sin helt brolagte vei for seg selv. Da får man tåle litt bilstøy fra motorveien ved siden av.. Det er en fryd å besøke dette stedet. Kona derimot var ikke helt enig. Hun hoppet over hele turen. Området imponerte ikke henne. Hun er tross alt vokst opp her. Jeg er i himmelen når jeg går her. Hun foreslo at hun tok bilen inn til selve byen, mens jeg tok spaserturen alene. Hun var i tillegg sulten. Grei deal. Når kona ikke vil og i tillegg er sulten har jeg en liten mistanke at det kan bli et dårlig selskap.

Jeg gikk hele veien. Ettersom kona dro hadde jeg vel heller ikke noe valgt. Det var satt opp noen treningsapparater etter veien der folk kunne trimme seg til en flott strandkropp. Jeg liker å trene, men denne dagen har jeg satt av til å bare nyte livet. Noen bilder, litt sol og den behagelige brisen fra havet. Går det ann å ha det bedre?

Jeg passerte en stor flott park når jeg endelig kom frem til sentrum. Skal si jeg ble svett. Den brasilianske sola tar på og det er viktig med solkrem. T-skjorta var helt gjennomsvett og jeg merka jeg lukta. Kona var ikke å finne så jeg måtte finne meg et ensomt sted i parken for å hvile beina litt. Gjennombløt av svette ville jeg ikke møte på noen som kanskje ville slå av en prat. Brasilianere liker nemlig å snakke.

Når jeg endelig fikk tak i min bedre halvdel avsluttet vi dagen på en liten bortgjemt café med navn Atelie de Sabor. Et par kaffekopper i det dyreste laget, men til gjengjeld smake de himmelsk. Vi var også alene så den eneste som hovedsakelig ble plaget av den gjennomsvette t-skjorta mi var meg selv.

Karneval i Brasil

Karnevalet i år varte fra 8 til 13 februar. Klokka er 05.00 om morgenen. Det er 14februar idag og karnevalet er over. Er det lov å si heldigvis? Jeg vet ikke om det er alderen eller bostedet som har gjort at disse dagene har vært ganske stressende. Bilkjøring hele natta utenfor soveromsvinduet, skrik og skrål fra fulle folk som har holdt meg våken, krangling og høylytte diskusjoner, eller lyden av en litt for full stakkar som spyr ved hushjørnet har gjort denne perioden til et mareritt for en middelaldrende stakkar. Og den altfor høye musikken som har blitt spilt fra fellesparken fra ei svær scene, gigantiske høyttalere som har holdt ungdommen oppe hele natte med sambamusikk og sceneopptredener har heller ikke gjort de varme brasilianske sommernettene til en magisk opplevelse. Den intense varmen som har pågått i en evighet har også satt et negativ preg på denne enorme fyllefesten som det heldigvis er et år til neste gang. Da skal jeg rømme fra byen og stikke til bushen å tilbringe hele denne rølpefesten i et telt alene. Jeg har ligget og svettet meg gjennom utallige netter, og søvn har blitt mangelvare. Varmen har i tillegg gitt meg et kløende og stikkende soleksem. Noe som har kommet og gått hele sommeren. Jeg vet, nå klager jeg fælt.

Joda, noe feiring har det blitt disse dagene. Jeg har nok brukt opp en god del timer og en god del penger på og slukket tørsten på en av disse flere strandbarene i byen. Noen kalde øl på stranda for å få bukt med varmen og for å avkjøle kroppen. Jeg syns det egentlig bare ble stress det også. Altfor mye folk, altfor høy musikk og et kløende soleksem helt ute av kontroll. Vannet i lagunen var såpass varmt så det hjelp heller ikke å hoppe uti. Man må til havet der vannet er mye kaldere. Jeg møtte på noen gamle kjenninger på stranden og fikk slått av en liten prat. Det er alltid hyggelig. Pga høyt alkoholinntak husker jeg ikke mye av samtalene og jeg får håpe jeg ikke sa noe dumt. Jeg merker fylleangsten kommer snikende. Da jeg besøkte Brasil for mange år siden og jeg var fortsatt i tyveårene, var karnevalet den største begivenheten jeg noengang hadde opplevd. Idag, i 40årene må jeg vel bare innrømme at jeg kanskje har blitt for gammel. Det meste er i tillegg stengt når karnevalet pågår, inkl. postkontoret. Bank id brikken min slutta å fungere for kort tid siden og jeg venter på en ny i posten. Jeg har ingen anelse om hvor mye jeg har brukt av penger eller hvor mye jeg har igjen. Kontoen er vel skrapet etter feiringen og jeg får leve på gammelt brød og vann en stund. Kanskje jeg kan bli kvitt de ekstra kiloene som har lagt seg på magen.

Karnevalet er heldigvis over og jeg må vel bare innse at jeg har blitt litt for gammel for dette.

En kald dukkert i Atlanterhavet

Da har jeg igjen funnet et sted vi må utforske. Klikker man rundt på google maps er det alltid nye steder som dukker opp. Denne gangen skal jeg og min kone til et nabolag med navn Fogueira som ligger i strandbyen Arraial da Cabo. Stedet ligger 50km unna der vi bor i Iguaba Grande, på motsatt side av den enorme lagunen som ligger inntil byen vi holder til. Jeg tok bilen og var sjåfør mens kona nøyde seg med å være passasjer.Kjøreturen var en opplevelse i seg selv.

Kjører man mot Fogueira fra Iguaba, får man Lagoa de Araruama på den ene siden og havet på den andre siden. Det finnes ikke en stort bedre frihetsfølelse enn dette. Problemet var kanskje lørdagstrafikken og køen jeg skapte fordi jeg ble så opphengt i naturen og glemte helt at det var andre etter veien. Jeg har alltid vært en lusekjører, til stor forargelse til andre bilister. Litt tuting fra illsinte brasilianere med latinsk temperament er noe man må tåle. Jeg burde kanskje tatt turen på en stille ukedag.

Vi stoppet på stranden Fogueira først og det tok kort tid før jeg hoppet uti det blå Atlanterhavet. Det tok enda kortere tid før jeg kom meg opp igjen. Steike, for et kaldt vann, Iskaldt. Det var nok en grunn til at de få folkene som holdt seg på den store stranden satt på land. Kona klarte knapt å duppe tærne i vannet, forståelig nok.

En flott treningspark man kan trimme bort magen, helt gratis. Brasil er flinke til å bygge treningsparker til innbyggerne.

Da var vannet adskillig varmere i lagunen som lå en kort gange unna. Vi fant et matsted for å innta dagens middag, og før maten kom på bordet, som føltes som en evighet rakk vi å ta en dukkert mens vi ventet. Problemet er saltinnholdet som gjør at det svir i øynene, men vannet er alltid varmt i lagoa de Araruama. Man kan selvfølgelig bare vasse uti å nekte og dykke hodet under, men da telles det ikke som et bad i boka mi. Totalt utelukka. Jeg dykker alltid under så får man leve med litt svie i øynene en kort periode etterpå.

Restauranten. Flott utsikt, men husker ikke navnet. Man kunne lett gå ned til Lagunen fra spisestedet.

Vi slappet av en god stund på denne restauranten. Det var godt å hvile bena litt. Maten var god også. Kanskje ikke den billigste, men prisene er ofte litt dyrere når stedene har sånn vakker beliggenhet ved siden av vann og hav. Ingen øl, selv på en Lørdag. Det burde jeg vel egentlig fått en liten premie for? Vi stakk heller litt rundt i selve nabolaget for å finne et sted som serverte kaffe.

Nabolaget Fogueira var egentlig ikke av de vakreste, men hyggelig å spasere i. Varmen var uutholdelig denne dagen og det gikk med rikelig med vann. Vi fant et padaria, eller bakeri på norsk der vi fikk en kopp kaffe hver. Bakerier selger alltid billig kaffe. Kona fikk dog en større kopp en meg. Frekt, men til gjengjeld bestilte jeg en kopp ekstra.

Vi dro deretter til et annet sted som skal være en populær plass. En fellespark der sinnssykt mange folk hadde samlet seg. Ingen tvil om at det var Lørdag. I parken satt folk og grillet, drakk øl, hørte på musikk mens samtlige badet i vannet. Parken lå like ved lagunen og det var t.o.m noen som hadde satt solstolen rett i vannet og slappet av med en kald en. Jeg tok selv et bad. Utrolig langgrunt og utrolig varmt. Klart og vakkert vann og man så bunnen fra land langt utover lagunen. Jeg måtte et godt stykke uti for å duppe hele kroppen under, men helt klart verdt det. Etter en god stund på dette stedet vendte vi snuta hjemover. Det begynte å bli sent.

Som jeg skrev innledningsvis i denne artikkelen er det utrolig mange flotte steder etter denne lagunen. Jeg var sjåfør og kona så en sidevei hun ville ta turen innover å utforske. Det angret vi ikke på et sekund. Her var det jammen fint. Kona tok et bad, men for meg hadde det blitt nok bading denne dagen. Stedet het Novo Arraial og ble det siste stedet vi rakk denne dagen.

Damer liker å snakke

Nå skal vi reise til et sted i Saquarema. Jeg har besøkt byen flere ganger, men nå skal jeg og kona til et nytt området jeg ikke har vært i før. Det er 3ting som lokker meg dit. Det ene er en strand jeg har lest om ved navn Praia de Massambaba. Jeg leste om stranden i tripadviser der de mente at den tilhører nabobyen Araruama. Ifølge google er det feil. Stranden tilhører Saquarema. Det skal uansett være et utrolig vakkert sted ifølge flere reisetips, og jeg er spent på om det stemmer.

Den andre tingen som vil ha meg dit er en tursti ved navn Trilha Vilatur-Itaúna som ligger nærme stranden. Planen er først en spasertur for så å ta seg en forfriskende dukkert i Atlanterhavet. Jada, vi lever godt.

Den tredje og siste tingen er et sted som heter Reserva Natural de Massambaba. Et naturreservat jeg har lyst til å besøke. Jeg får håpe jeg ikke blir for sliten. Vi har uansett satt opp en hel dag for å prøve og rekke de tre plassene. Jeg har troa, kona litt mer skeptisk. Hun klager på at energinivået mitt har blitt altfor høyt i det siste. Vel, kanskje hun er inne på noe. Men man lever kun en gang og jeg vil oppleve mest mulig.

Vi dro avgårde tidlig og det var enkelt å finne igjen naturreservatet. Det gikk vei dit og jeg fikk tatt et bilde som også ble forbildet på artikkelen. Jeg hadde kanskje forvente meg litt flottere natur. Det var tydeligvis et veldig tørt sted med tanke på kaktusene som vokset rundt overalt. Jeg gikk ikke så mye rundt. Jeg ville nødig bli stukket av disse store buskene som vokset mellom sanddynene.

Vi dro videre til turstien. Den var som vanlig umulig å finne. Google maps er helt elendig på å finne igjen stier. Den fungerer mest på veier og bygninger, men når det gjelder turområder er det ikke første gang den sender meg til feil sted. Utrolig slitsomt. Vi spurte noen joggere som vi så på veien, men den veiforklaringen var lite pålitelig. Etter en stund ga vi opp og dro til stranden som ikke lå langt unna.

Det var også en litt bortkastet tur. Den var fylt opp av brune alger fra vannet. Det blå havet hadde skiftet farge til brunt og mye av den tangen var på vei til å bli liggende etter den hvite strandkanten. Det lukta ganske vondt der også. Litt synd. Denne stranden skal være en av de vakreste stedet har å by på og bortsett fra de brune algene var det fint her også. Utrolig øde, lite folk og ingen kystvakter som kan hjelpe hvis uhellet skulle være ute. Man skal nok være litt forsiktig med å hoppe uti Atlanterhavet der bølgene er høyest. Spiller ingen rolle. Det ble ikke noe bading i dette brune vannet uansett.

Heldigvis fant vi et lite bortgjemt restaurant ved vannkanten som solgte utrolig billig mat. 15reais per person. Vi brukte lang tid på å sitte der, hovedsakelig pga kona ville ta seg et par kalde Brahma, et kjent ølmerke nedi her. Helt greit, det er tross alt Lørdag og jeg var sjåfør.

Selv om havet var fylt opp av alger og vi ikke fant turstien var uansett ikke dagen bortkastet. På veien tilbake stoppet vi på en markedsplass som solgte forskjellige matvarer fra små telt. De arrangerer markedet en gang i måneden og vi tilfeldigvis kjørte forbi den dagen. Selvfølgelig måtte vi ta en stopp der å handle litt. Litt snacks å spise i bilen er kos på tur.

Det var ikke selve stedet som var så utrolig interessant, selv om det er lett å bruke en times tid på sånne markedsplasser. Vi kom i snakk med et ektepar som levde på veien. De dro rundt i Brasil og hadde bygget bilen sin om til en liten campingbil. De hadde utallige historier å fortelle og de solgte også diverse ting fra bilen. Jeg kjøpte en caps til kona for å skygge unna sola. De hadde også en Youtube kanal som heter Saqua in Brasil. Jeg har ikke sjekket ut kanalen deres enda, men det er noe jeg selvfølgelig skal gjøre. Kona drømmer om å reise sånn og når damer begynner å snakke, vel, jeg trenger vel ikke å forklare det noe nærmere. Jeg ble litt ør i hodet etterhvert.

Turen avbrutt.

Dette var litt trist. Vi må desverre avbryte turen. Lastebilene streiker og leverer bl.a ikke bensin til bensinstasjonene. Helvete. Jeg som hadde flere steder å se i Minas. Spesielt Ouro Preto. Da må vi nesten ta en tur til denne delstaten senere. Jeg risikerer ikke å gå bensintom mitt i bushen i en ukjent delstat. Dette var triste greier.

Vi stoppet på flere bensinstasjoner for å finne en som hadde igjen bensin i São João del-Rei. Jeg fant en tilslutt og fikk fylt full tank. Bilen går billig og jeg vet at det er nok til å komme hjem til Iguaba Grande.

Det regna når vi dro, og det var kaldt i tillegg. Det lå på rundt 15 varmegrader. Høres kanskje varmt ut, men det er bikkjekaldt når man er vant til temperaturen i Rio.

Det var digre lastebiler overalt som demonstrerte. Mange hadde parkert etter veiene. Militærpolitiet var koblet inn og sto klare på strategiske steder så de ikke fikk sperret veien så alt gikk fredelig for seg. Allikevel ble dette en av de verste kjøreturene jeg har hatt i løpet av livet.

Det var sikkert tusenvis av lastebiler som kjørte fra by til by. Mange av de var harde på gassen. Jeg kjører en 1liter Chevrolet, og den går ikke så fort. Skapte kø flere ganger og hissige lastebilsjåfører hang på støtfangeren min for å stresse meg opp. Heldigvis var det 2felts vei de fleste steder så de kom forbi. Vi passerte 2stygge ulykker der lastebilene hadde kjørt av og landet på taket. Jeg kunne ikke komme tidsnok hjem. Asfalten var våt pga regnet og jeg ville nødig ende opp med samme skjebne.

Vi tok det første stoppet i Santos Dumont. En liten sliten by i Minas. Gatehundene så deprimerte ut også. I regnet og gjørma så tettstedet enda mer falleferdig ut. Mat måtte jeg uansett ha. Steike for et trist og tafatt sted. Maten smakte greit nok ihvertfall. Der fikk jeg energien til å fortsette den lange turen hjem.

Trafikken ble vanlig igjen når vi passerte delstatsgrensa og kom til Rio. Der var det ikke hundrevis av lastebiler etter veiene. Regnet ble verre. Mye verre. Ned fjellveiene fra Petropolis, og de er bratte, var det både tåkete og våt asfalt. Nå fikk det briste eller bære. Jeg ville bare hjem. Jeg dro nedover fjellveiene med den lille bilen og passerte den ene bilen etter den andre. I nedoverbakke går Chevrolee’n fort.

Når vi kom til havnivå fortsatte regnet. Det ville ikke gi seg. I tillegg ble det mørk. Og kjøre bil i stortraffiken, spesielt når man passerer storbyen Rio er stressende. Når asfalten er våt, det regner og det i tillegg mørkner ser man nesten ingenting heller. Dette ble en ekkel tur. Men jeg var for sta til å stoppe å sove på et hotell.

Vi kom helberget hjem til Iguaba Grande tilslutt. Jeg kjørte hele veien. Over 400km. På en dag! I en liten 1liters Chevrolet!

Hvor pokker blir penga av?

Startet dagen med å sjekke kontoen. Fikk sjokk når jeg så hvor dårlig det sto til. Det koster å reise. Det er dyrt. Mange utgifter man kanskje ikke tenker på. En kaffe der, en is i varmen og litt junkfood i ny og ne når sulten kommer snikende. Vi har ihvertfall spart bensin. Vi har hovedsakelig brukt beina. Mye av maten spises også på sovestedet. Ihverfall frokosten og kveldsmaten. En daglig middag ute har vi som regel unnet oss. Vi er tross alt på ferie. De dyre restaurantene har vi dog hoppa over. Allikevel raser penga av gårde. Hvor forsvinner de hen? Det får briste eller bære. Penger kan man vel alltids tjene. Men det velger jeg å fokusere på når jeg er hjemme igjen i Iguaba.

Vi kom oss ut tidlig denne dagen også. Man blir aldri lei av å spasere rundt i sentrum av São João del Rei. Byen er så sjarmerende. Vi gikk tilbake til der Museu Regional de São João del-Rei lå. Vi besøkte museet et par dager i forveien og jeg skrev en liten artikkel om stedet.

Denne dagen derimot tilbrakte vi litt tid i parken foran museet. Jeg la faktisk ikke merke til parken når jeg gikk forbi den sist. Den er ikke av de vakreste, og ikke av de største, men det var noen benker der som jeg fikk tatt frokosten i. Den siste brødblingsen fikk jeg ikke i meg. Heldigvis var det noen sultne duer som tydeligvis ikke hadde fått mat en stund.

Jeg og kona gikk videre. Det er litt rart å tenke på, men dette er siste dag i byen. Imorgen er det utsjekking å reise videre. Gruer meg litt til pakkingen. Det er en del natur rundt byen jeg kunne tenkt meg og sett. Det fikk vi dessverre ikke tid til. Tiden har virkelig flydd av gårde.

Det finnes flere vakre gamle bruer i byen, som er bygget over en kanal. Det var fryktelig lite vann i den, noe jeg reagerte litt på. Den fyller seg sikkert opp når det regner. De gamle bruene er med på å sette et vakkert og romantisk preg på byen. Men jeg er glad jeg ikke var med på å bygge de. Man må nok ha fysikken i orden skal man bære disse steinene og det er nok ikke så mange som hadde orket det i dagens moderne samfunn.

Vi spanderte på oss en litt bedre middag denne dagen. Den inntok vi på en restaurant som het Republica Gourmet. Et fint spisested der vi kunne velge om vi ville sitte inne eller utendørs. Vi satte oss ute. Det er så innmari varmt i denne byen og jeg foretrekker og innta middagen i frisk luft. Jeg spiste kylling, kona spiste gris med ris og bønner. God mat og utmerket service. Det kom hele 3 forskjellige servitører til bordet vårt iløpet av middagen for å sørge for om det var noe vi trengte. Jeg følte meg litt som en filmstjerne og jeg synes det egentlig var litt ubehagelig med så mye oppmerksomhet. Jeg ga ifra meg tips denne gangen. Jeg tror det var mest det de var ute etter.

Da er det tilbake til leiligheten og starte pakkingen. Jeg merker jeg gruer meg, men det er alltid spennende å komme til et nytt sted. Vi ses.