Sist gang vi gikk denne strandpromenaden, eller jeg gikk den vel strengt tatt alene. Kona orka ikke. Vi la uansett merke til at det går en annen vei, omtrent i motsatt retning av strandveien som går inn til byen når vi var her sist. Den gikk vi idag. Vi stoppet ved skiltet som forrige gang vi var her. Det er en stor parkering der. Denne gangen tok kona også følge. Ting er så mye bedre når man er to.
Imotsetning til den andre veien som går inn til selve byen var det heldigvis ingen trafikk her. Ikke noe bilstøy. Knapt noen folk. Det eneste vi hørte av lyder var den kraftige vinden. Det blåste helt forferdelig. Vannet etter denne veien var ikke av det reneste. Dette saltvannet i lagunen skifter farge avhengig av hvor du befinner deg. Et kjent fenomen i Lagua de Araruama. Det hadde nok ikke blitt en svømmetur uansett. Altfor kraftig vind. Jeg frøs selv om det sikkert lå på rundt 20varmegrader. Jeg skal si det brasilianske klimaet har gjort meg pysete med årene. Komme fra Norge å gå rundt i et tropisk land å fryse er nesten litt flaut.
Det var ikke lange turen før vi kom til enden av veien og til et flott nabolag. Det var satt opp noen benker man kunne hvile seg på, men vi hadde ikke noe behov for et pust i bakken på en så kort tur. Spaserturen var kanskje ikke på mer enn 1km. Jeg trodde den skulle være en god del lengre når jeg startet turen
Der veien stoppet og boligbebyggelsen startet var det bygd et langt pir som gikk ut i vannet. Jeg turte ikke gå der. Plankene så litt råtne ut og jeg ville ikke risikere å falle nedi dette møkkete vannet. Kona var enig. Risikosport driver vi ikke med. Det er vi for gamle til. Det ble ikke lange turen denne gangen og vi bestemte oss for å gå tilbake og hente bilen og stikke inn til selve byen istedet.
Vi avsluttet dagen på kafe Atelie de Sabor som sist. Den lille bortgjemte kafeterian i sentrum. Uttrykket never change a winning game gjelder. Kaffen var like god denne gangen. Eneste som trakk ned var kirkekoret som sang og hylte i nabobygget. Noe må man tåle.