Brasilrundt

Et eventyrlig turområde i dårlig fottøy

Jeg har den vanen at jeg våkner utrolig tidlig. Et typisk A menneske. Kona derimot sover mye lengre. Våkner man ved 5tiden er det ihverfall lyst ute snart. Men morgensaktiviteter må jeg da gjøre alene. Først en kaffe, litt tannpuss for så å komme seg ut å oppleve byen før de fleste har stått opp.

Ganske behagelig. Man får byen for seg selv. Jeg startet dagen med å stikke til ei kjent fontene i byen. Den heter Chafariz de Sao Jose. Den lå ikke lange veien fra sovestedet. Det ble en flott morgenstur.

Jeg må si turistattraksjonen imponerte. Det har forresten hele byen gjort siden vi kom. Jeg vet ikke om vannet kan drikkes som renner i fontena. Jeg skjønte heller ikke hvordan vannet kom dit.

Når jeg kom hjem og leste litt ligger det et sted på baksiden av Chafariz de Sao Jose som heter Bosque da Mãe D’Agua.

Når kona våkna stakk vi tilbake dit. Et flott tursted og vi fikk svar på hvor vannet kom fra også. Vannet ble ledet frem av en liten bekk som var blitt bygget av store steiner. Og bekken ville ingen ende ta. Vi gikk for å finne enden, men ga opp. Sikkert slavene som bygde byggverket. Og de måtte ha brukt forferdelig lang tid. Jeg ble sliten bare av å se den lange steinbygde vannføringen. Stien som gikk innover jungelen var enkel å gå etter. Sykt vakker imponerende natur og når man I tillegg får brent noen kalorier mens man får tatt innover seg den ene naturopplevelsen etter den andre kan man ikke ha det stort bedre. Eneste skåret i gleden var at det begynte å regne noe helt forferdelig. Skal si været snudde brått.

Store steiner som ledet vannet frem til fontena

Trærne holdt oss noenlunde tørre og den våte naturen ga et eventyrlug preg over hele naturområdet. Det andre skåret i gleden var de brasilianske slippersene jeg gikk i. Jeg merket jeg var litt redd for slanger, men jeg så ingen. Bare en vakker blå sommerfugl. Sett den før på andre turstier, men selvfølgelig ikke den samme. Vi bestemte oss for å gå tilbake ettersom regnet ble kraftigere. Ta turen selv hvis dere besøker Tiradentes. Dere vil ikke angre.

Hvis du også trenger tursko, sjekk ut denne nettbutikken!!

Tiradentes- En sjarmerende vakker liten by

Sov som en stein første natta. Jeg var nok litt sliten etter bilturen hit. Jeg våknet av at hanen gal. Fin måte å starte dagen på. Jeg våknet i god tid før kona, men fortsatt helt uthvilt. Jeg liker dette sovestedet. Et lite sjarmerende hus med gangavstand til sentrum. Eget kjøkken har vi også. Kalle det et kjøkken er kanskje å dra det litt langt. Men vi har tilgang på to kokeplater og en kaffemaskin. Noe mer trenger man kanskje ikke heller. Og et stort kjøleskap selvfølgelig. Det holder for å få laget frokost og kveldsmat ihvertfall. Det blir nok en del matlaging her. Vi reiser på budsjett. Det var litt kaldt den første morgenen. Naboen har utallige høner. Skikkelig leven, men utrolig sjarmerende. Det er litt landsbyaktig der vi holder til. Vi føler oss trygge, noe som ikke alltid er tilfelle i de store byene. Det var litt mye mygg på soverommet. De summende insektene kunne jeg klart meg foruten. Heldigvis var det en liten gammel reisetv på rommet. Vi sovna etter en av de få kanalene den tok inn. Da hørte vi ikke myggen. Det kostet 110reais per natt å overnatte her. Det vil jeg påstå er billig. Det var utrolig mange gudsgjenstander i huset. Nesten som å komme inn i en suvenirbutikk. Det så faktisk litt rotete ut.

Jeg har sjekka litt på kartet og byen har mange turistattraksjoner. Historiske bygg og steder, museer, fossefall og turstier. Det er nesten vanskelig å bestemme hva slags turiststed jeg skal sjekke ut først. Jeg tror nok kirken Igreja Matriz de Santos Antonio er det mest kjente bygget i byen. Ikke lå det langt unna sovestedet heller. Dit tok jeg turen, helt alene grytidlig om morgenen. Kona ville slappe av på sovestedet en stund.

Jeg fant frem også. Skulle kanskje bare mangle. Jeg gikk etter en Gps. Her var det vakkert. Jeg skjønner ikke hvordan folk klarte å bygge sånne ting i gamle dager. Det måtte da ta uendelig lang tid. Ikke hadde de det samme verktøyet som de har nå idag heller. Jeg begynner alltid å tenke sånne tanker når gamle vakre byggverk med vakre utskjæringer står foran meg.

Litt synd at kona ikke ble med. Nesten ille å oppleve dette alene. Vi tar nok turen tilbake igjen hit. Byen Tiradentes minner meg litt om gamledelen i Paraty. En strandby jeg besøkte for lenge siden.

Folk er så hyggelige her. Jeg prøvde å finne et padaria, men jeg gikk bare rundt i en ring. Ikke verst å klare å gå seg bort første gangen man går ut døra. Jeg spurte et par mennesker jeg så på gata om de visste om et padaria. De mente det var bedre å kjøpe mat i butikken. Alt er så dyrt i Tiradentes. Det skal jeg tro på. Det er tross alt en turistby. Jeg synes menneskene her virker så hyggelige. Eller kanskje de merker at jeg er en positiv turist som ikke skjønner bæra av hvor jeg er eller hva jeg holder på med. Jeg vet ikke hva det er, men folk virker utrolig empatiske og jordnære her. Folk blir ikke fornærmet hvis vi ikke kjøper eller tipser noe. Sistnevnte skal være litt uklart. Jeg har bare spist på restaurant engang siden vi kom.

Tiradentes har ikke mer enn 10960 innbyggere. Når jeg gikk ut denne tidlige morgenen virket det som de fleste av de sov. Man føler seg utrolig trygg når man går rundt i denne lille byen. For en overgang å reise fra en by med over 500 000 innbyggere som Juiz da Fora. Tiradentes er en rolig og avslappende by med fabelaktig arkitektur. Dette oppholdet kommer til å bli bra.

Nervepirrende kjøretur til Tiradentes

Endelig fremme. Jeg kjørte hele veien. 150,5 km i en liten bil, i et annet land, i en helt fremmed delstat. Det er ikke så verst for en nordmann fra landsbygda i Norge. Det ble kun et stopp for en kaffe. Flott natur i Minas Gerais, delstaten vi reiser rundt i, men den forandrer seg ikke. Det blir faktisk litt ensformig landskap etter en stund. De grønne fjellene blir kun brutt opp av noen falleferdige tettsteder. Faktisk litt deprimerende. Kjøreturen var i perioder litt nervepirrende også. Det er mye tungtransport etter hovedveien og jeg ble flere ganger klemt mellom 2 lastebiler. En foran og en bak. Ganske stressende når man kjører en liten 1liters bil som egentlig egner seg best til bykjøring. Det lukter en oppgradering snart.

Vi ble vitne til en nesten ulykke også. En lastebil tok en stygg forbikjøring så lastebilen han passerte fikk sleng. Det kunne gått galt. Heldigvis klarte sjåføren å rette opp sladden før han dro av veien. Sånt er skummelt.

Passerte noen høye bruer og jeg merket jeg ble veldig preget av angst. Det regna litt i perioder så kjøreforholdene var ikke av de beste, men veiene var gode å kjøre på. Fin asfalt, brede og ingen hull man kan punktere i. Allikevel var jeg mye redd og jeg vet ikke hvor redselen kom fra. Jeg besøkte noen utsiktspister i Juiz da Fora og jeg fikk mareritt pga høydene i ettertid når jeg skulle sove. Kanskje derfor.

Bensinlampa begynte i tillegg å lyse når kvelden kom. Ekkel opplevelse i seg selv. Det skjedde selvfølgelig mitt i ingenstedsland i Minas, langt unna reisemålet vårt Tiradentes. Vi kom heldigvis frem i tide til Tiradentes og fikk stoppet på en bensinstasjon. Vi kom frem sent på kvelden. Vi dro litt for sent av gårde pga kona absolutt måtte sende tableten sin på reparasjon i Juiz da Fora. Hvorfor hun skulle styre med det rett før avreise vet jeg ikke. Men en liten krangel i bilen ble det.

Vi startet kvelden med Picanha på en restaurant som het Paz do Interior i Tiradentes. Turens dyreste måltid til nå. Jeg gikk i svime pga sult og trøtthet. Jeg orka ikke tenke på å spare penger. Det kom en kosesyk hund til bordet også. Plutselig ble jeg i bedre humør igjen. Selvfølgelig ga jeg den litt mat. Synes den var litt tykk til å være en gatehund.

Vi fant et billig sovested mens vi spiste maten og booka for flere netter. 110Reais per natt for et lite koselig hus nær sentrum.

Jeg gleder med til å utforske byen. Denne har jeg hørt mye positivt om. Nå skal det derimot soves, forhåpentligvis lenge. Nå er jeg sliten. God natt

Når karmaen biter deg i baken

Da er dagen her. Idag er det dags for utsjekking av hotell å reise videre. Vi skal til en by ved navn Tiradentes. En by jeg ikke vet så mye om, bare at det er et godt kjørestykke. 150,5km for å være helt nøyaktig. Kanskje ikke så langt, men i en 1liters liten Chevrolet er det langt nok.

Jeg våknet tidlig denne dagen også, noe jeg alltid gjør. Det er alltid litt ekstra mye jobb på dagen man skal sjekke ut av hotellet og man skal videre. Man får ofte litt blandede følelser avhengig av hvordan oppholdet har vært. Jeg tror nok jeg likte denne byen bedre enn kona. Jeg har kost meg i storbyen og kunne tenkt meg flere dager her. Jeg kjenner også på følelsen av å komme meg videre på ferden og oppleve flere reiseeventyr, spise ny mat og se en turistattraksjon eller flere. Kanskje møter vi noen hyggelige folk på turen også? Vi får håpe det.

Jeg startet dagen ved frokostbordet på hotellet. Kona sto over. Hun var mer opptatt av pakking av bagger så vi kunne komme oss videre. Hun hadde også et lite ærend i byen hun ville ordne før avreise.

Jeg tok meg god tid ved frokosten. Det er viktig å spise med begge hender når maten er gratis og man heller ikke vet når neste måltid blir. Jeg hadde jo også litt i bakhodet at lengre tid jeg bruker på frokosten, mer pakking slipper jeg unna. Jeg er litt slu sånn. Etter kanskje den lengste frokosten jeg noengang har brukt tid på, gikk jeg tilbake på hotellrommet. Kona hadde allerede stukket ut i byen for å hente en tablet hun satte til reparasjon dagen i forveien. Jeg ble sittende å vente i timesvis før hun kom tilbake. Kanskje jeg ikke var så slu allikevel, og atter engang kom karmaen å bet meg i baken. Jeg merka jeg ble litt irritert. Jeg ville bare komme meg av gårde. Etter at jeg hadde sittet og furtet for meg selv en god stund kom kona og vi fikk endelig hivd den ferdigpakkede bagasjen i bilen.

Endelig er vi på veien igjen. Ses vi i Tiradentes?

Litt selvskryt er lov

Dette blir den siste turistattraksjonen i denne byen. Vi må snart komme oss videre, men først er det et sted jeg vil se før vi pakker sammen og sier takk for oss Juiz de Fora. Og det er en utsiktspost som ligger ett stykke utenfor sentrum som heter Mirante Linhares. Det skal også ligge et fjell der som heter Morro Adonai. Jeg og kona er spente og jeg fikk æren av å være sjåfør dit.

Utrolig kronglete å kjøre i byen. Mye trafikk i sentrum og jeg brukte litt tid på å komme meg til veien som ledet oss opp i høyden. Bykjøring er kanskje ikke min sterke side, men jeg har ikke vært borti noen kollisjoner på all den tiden jeg har bodd i Brasil. Kanskje jeg vet hva jeg driver med allikevel? Litt selvskryt er lov.

Vi passerte noen slibrige nabolag i høyden, men jeg synes sånne små samfunn er sjarmerende. Selv om de stedene aldri vil vinne en pris for byens beste arkitektur virker folk til å ha et avslappende forhold til det meste i livet. Rolige anlagt med all verdens tid. Jeg snakker selvfølgelig ikke om slumområder. Der er nok levesituasjonen en helt annen. Men her, på dette stedet, var det faktisk ganske så fint.

Veien tok oss høyere og husene forsvant og selvfølgelig skulle kona sette seg på bakbeina. Dette blir for høyt, dette tørr jeg ikke. Slipp meg av her nede, på et totalt fremmed sted i et nabolag vi ikke kjenner i det hele tatt. Skjer hver eneste gang og jeg må hver eneste gang overbevise henne om at det kommer til å gå bra.

Veien ble utrolig smal. Jeg møtte mange syklister. De sykla foran meg, raskere enn jeg turte å kjøre. Det gikk helt fint. For en gangs skyld irriterte jeg meg ikke av syklister som sperret veien. Her var det så smalt og så høyt at bilen knapt beveget seg forover. Jeg var livredd rett og slett. Høyder skremmer og fascinerer meg, men når bilen kom nærme kanten på fjellet og det var hundrevis av meter rett ned, merket jeg svetten silte nedover ryggen pga ren redsel. Den kunne jeg jo ikke vise til kona. Jeg overbeviste henne nettopp at dette kom til å gå kjempebra. Syklistene foran meg fortsatte også i samme tempo, ubekymret om hva som hadde skjedd hvis de syklet over kanten og rett ned i den sikre død. For noen tøffinger, tenkte jeg.

Første stoppested ble Monte Adonai. Her var det vakkert, og utrolig varmt. Jeg trodde jeg skulle smelte. Området var såpass stort så jeg var ikke kjemperedd når jeg sto der. Jeg turte dog ikke gå altfor nærme kanten. For en utsikt over byen. Noen hadde skrevet navnet på fjellet i gresset også. Vet ikke hva de hadde brukt, men stilig var det.

Neste stoppested var selve utsiktsposten Mirante Linhares. Enda vakrere. Enda litt høyere. Og litt bedre utsikt. Jeg merket jeg grudde meg til å snu bilen for å reise tilbake. Det gikk heldigvis fint.

Det jeg frykta skjedde. Det kom en møtende bil på tilbaketuren. Da ble det å ta hvem skal rygge først krigen. En diskusjon der ingen sa noe, men begge bare tittet vettskremt på hverandre, fra hvert vår sjåførsete, fra hver vår bil. Motstanderen nektet å rikke på seg, og jeg måtte bare innse tapet, sette bilen i revers mens kanten på fjellet lå rett utenfor vinduet. Heldigvis er jeg nesten like god til å rygge bakover som å kjøre fremover og vi kom oss helberget ned igjen. Som nevnt tidligere i innlegget, litt selvskryt er lov.

En imponerende utsiktspost i storbyen.

Vi prøvde å komme oss til en utsiktpost her om dagen, uten hell. Det ble for bratt opp fjellet til fots. Jeg er ingen fjellgeit, men det finnes flere utsiktsposter som er verdt et besøk i Juiz de Fora.

Den ene av de heter Mirante São Bernardo. Det skal gå vei helt opp, bilvei. Ingen klatring på denne turen. Det blir luksus. Selvfølgelig måtte jeg ta med meg kona å gå dit i solsteika. Stedet lå i tillegg ikke så langt unna hotellet. Ca 1.5km. Det må vi da klare.

Vi tok med litt flaskevann og startet turen. Jeg synes kanskje nabolaget vi kom til ikke så ut som det aller beste. Man skal vel uansett ikke dømme folk etter boligstandarden, men kona fikk ihverfall en dårlig magefølelse og ville snu. Hun er litt mer nervøs enn meg når det gjelder nye steder. Skjer som regel ikke noe mitt på dagen uansett, svarte jeg, og overtalte henne til å gå videre.

Jeg bryr meg ikke så mye om hvor jeg går. Jeg har sett verre steder enn dette. Jeg har trasket rundt mitt på natta, beruset på skumle områder. Jeg har kollapset og sovnet på gata når jeg drakk på det meste i dette landet. Dette her blir en avslappende søndagstur i parken i forhold.

Det var varmen som plaget meg verst. Vi stoppet på en bar for å kjøpe vann. Han hadde ikke noen vannflasker igjen, men han tilbudte oss tappevann fra huset hans helt gratis. Vi slo til, men jeg insisterte på å betale. Det ville han ikke høre snakk om. Vi hadde da kommet litt opp i høyden så vi ble stående å snakke en stund, mens vi i tillegg fikk nyte utsikten.

Hyggelige folk i Juiz de Fora. Men vakre er de ikke. Mye rart i denne byen. Mange snodige folk. Kona nikket enig med hodet.

Vi gikk videre. En annen snakkesalig mann ga oss veibeskrivelse. Tror han hadde drukket litt tidlig på denne dagen. Han sto utenfor et lite bakeri. Vi sto omtrent rett unna skiltet som viste veien til utsiktsposten så jeg hadde nok klart og funnet frem på egen hånd. Hyggelig at folk prøver å hjelpe, berusede eller ikke. Stedet lå et par hundre meter unna og vi kom frem etter kort gange.

Steike, for en flott utsikt man fikk over byen. Dette stedet imponerte oss begge. Man så hele byen Juiz de Fora og ettersom området var såpass stort så ble jeg ikke grepet av høydeskrekk heller.

Vi spiste litt mat på toppen vi hadde tatt med. Jeg så plutselig fjellet vi klatret i dagen i forveien. Den turen jeg måtte avbryte pga høyden. Kanskje ikke så rart. Den utsiktsposten er mye høyere enn her vi er nå.

Tilbaketuren gikk lettere. Det gikk smale trapper ned fjellet rett gjennom boligbebyggelsen. Det sto at vi ikke kunne stoppe i trappene å ta bilder. Var rart å spasere nedover de smale trappene med boliger på begge sider. Vi snakket litt med ei gammel dame som hang der. Ei snakkesalig sliten eldre kvinne som hadde bodd der i hele sitt liv. Hun hadde sikkert mange livshistorier å fortelle, men vi fikk ikke tid til å høre alle. Enda en reiseopplevelse fra Juiz de Fora.

Togmuseum i Juiz de Fora!

Rett overfor sovestedet vårt ligger det et Togmuseum. Det er grått vær og hva er da bedre enn å finne på ting som foregår innendørs.

Museets navn er Museu Ferroviário de Juiz de Fora og har en høy score på Google. Jeg har litt høye forventninger. Problemet er at det er da man som regel blir mest skuffa. Museet åpnet i 2003 og eies og driftes av Prefeitura, eller rådhuset direkte oversatt.

Vi gikk gjennom et gammelt bygg på andre siden av hotellet og krysset jernbanen. Der lå museet. Togene går gjennom byen hele tiden. En støyplage siden vi kom hit.

Selve museet var fint. Utrolig majestetisk utvendig. Vi ble godt tatt imot ved inngangen. Vi fikk spørsmål om vi kunne skrive i gjesteboka, noe vi selvfølgelig gjorde, før vi fikk lov til å traske rundt helt på egen hånd. Jeg synes det er mer behagelig og gå rundt på egenhånd uten at noen står og babler om det ene og det andre. Gratis inngang var det også. Perfekt for en gjerrigknark som meg

Jernbanen var en viktig del av denne delstaten. Minas Gerais er kjent for utvinning av mineraler. Derav navnet. Dette måtte jo fraktes rundt omkring med hjelp av nettopp jernbanen.

Jeg må si jeg er litt glad for at jeg ikke levde på den tiden. Verktøyet og gjenstandene de brukte var enorme og tunge. Det meste smidd i jern. Han som jobbet med å sende kull med den enorme jernspaden inn i ovnen så toget fikk energi til å gå fremover var nok utrolig fysisk sterk. Jeg prøvde å lette litt på spaden som hang på veggen og den var blytung. Nå idag klager folk at skolesekken veier litt for mye. Tidene har nok forandret seg, og heldigvis for det.

Alt inne på stedet var skrevet på portugisisk. Jeg skjønner det meste, men det tar litt lengre tid å få med seg ting på et annet språk. Heldigvis har jeg med meg min brasilianske kone på tur, som velvillig oversetter når det dukker opp et ord jeg ikke skjønner.

Jeg blir alltid så fascinert av disse gamle telefonene. Det var vist en amerikaner som fant opp den, og den kom til Brasil i 1876.

På utsiden var det utstilt 2 originale damp lokomotiv. Gudene vet hvor gamle de var, men de var utrolig godt vedlikeholdt. Jeg og kona fikk tatt utallige bilder der. Man fikk også gå inn i vogna. Selvfølgelig gjorde vi det også. Jeg følte meg litt som en lokfører når jeg sto inne der. Manglet bare lua. Ta gjerne turen innom om dere noengang befinner dere i byen Juiz de Fora.

Kloakklukt i gata og noen skumle ungdomspøbler

Calçadão da Rua Halfeld er ei gågate i sentrum av Juiz de Fora. Vi bor kort gange unna og stedet skal være veldig populært for turister. Stedet er av de mest kjente i byen og jeg er litt spent. Det er et flust med restauranter og butikker der og jeg har lyst til å se teateret som også ligger i gata. Navnet Halfeld har jeg sett flere steder i byen. Heinrich Halfied var en tysk ingeniør som bosatte seg i delstaten Minas og var med på utbyggingen av infrastrukturen i byen Juiz de Fora. Les gjerne mer om fyren på Wikipedia. En interessant historie som blir for lang til å gjengi i denne artikkelen.

Jeg og kona tenkte lite på han når vi gikk i den populære gågaten. Men fint var det der. Veldig fint. Spasere rundt i storbyen er behagelig. Det er så mye liv. Det skjer alltid noe. Det var faktisk så folksomt at vi måtte ta tilflukt i et lite kjøpesenter. Vi tok dagens første måltid der. Husker ikke navnet på hverken restauranten eller senteret. Men det var behagelig å komme seg litt vekk fra den myldrende gågaten. Det lukta surt flere plasser. Kloakk rettere sagt. Jeg trodde først det var nesa mi som var problemet, men kona påpekte det samme. Jeg kjente den samme lukta på spisesalen på hotellet. Lukter Juiz da Fora dritt til vanlig, eller er vi her på feil tidspunkt? Kanskje det bare er noe feil med kloakkledningene.

Inne på kjøpesenteret forsvant ihvertfall kloakklufta, heldigvis. Maten i Minas skal jo være berømt for sin gode smak. Jeg nevnte vel det i en tidligere artikkel. Maten var god også, og billig. 16reais per posjon. Kona spiste gris. Jeg pølser med ris og bønner. Standard brasiliansk måltid. Jeg vil ikke påstå den var noe stort bedre enn maten jeg spiser hjemme i Rio, men fryktelig god service. Folk er hyggelige i Minas.

Vi fortsatte spaserturen i gata Halfeld. Den var lengre enn jeg trodde. Fylt opp av gateselgere, men de var ikke av den pågående sorten. Jeg følte meg trygg når jeg gikk der. Tviholdte ikke på hverken lommebok eller gifteringen jeg betalte ca 500kr for. Flere verdisaker har jeg ikke. Den intense drittlukta kom fort tilbake. Man vendte seg til kloakklukta etterhvert. Det så ikke ut som det plagde innbyggerne heller. Litt skremmende egentlig. Kan da ikke være sunt.

I enden av gata var det en park som også het Hatfeld. Utrolig stor og fult av folk av alle mulige slag. Det er nok her byens ungdomspøbler samler seg. Så noen tatoverte smågutter som røyka på noe jeg tviler på var vanlige sigaretter.

Det var folk i alle aldre i parken. Her var alle velkomne. Noen selgere som prøvde å tjene til sitt daglige brød og noen gamle menn som satt og snakket ved noen betongbord der bordplata var dekket av et sjakkmønster. Et spill jeg elsker, men jeg så ingen av de spilte.

Det var vakker natur i den store parken og et majestetisk kirkebygg. Igreja São Sebastião er ei katolsk kirke som ikke var åpen. Jeg hadde nok ikke orka og gått inn uansett. Jeg merket jeg begynte å bli litt sliten. Palmene foran kirken gjorde at den dekte mye av forsiden på kirka, men ga en klar indikasjon på at jeg fortsatt befinner meg i et tropisk land, selv om selve storbyen jeg vanker rundt i har samme arkitektur som en hvilken som helst alminnelig by i Europa. Høye moderne bygg, brolagte gater og en mengde med folk som stresser rundt i hverdagen for å rekke og komme seg til den ene plassen etter den andre.

Kirka dekt av palmer og en haug med strømkabler

Det lå på rundt 25varmegrader når sola kom frem og gråværet forsvant. Vi ble værende i denne parken i ly for sola min kone og jeg. Men en «røyk» med ungdomspøblene som sto og hang for seg selv ble det ikke. Vi holdt oss til vann.

Nordmannen som satt gråtende på ei fjellhylle

Dette ble for tøft. Denne turen ble altfor høyt oppe. Jeg er nok en av de som trives best på bakken.

Vi er fortsatt i Juiz de Fora. Vakker by, og den har virkelig vokst på oss begge. Både jeg og kona liker oss bedre og bedre her. Dette er en typisk storby med myldrende folkeliv. Men denne byen har også flott natur og noen høyder man kan bestige. Vi har sett ut en turistattraksjon som ligger oppi fjellet. Dit dro vi idag. Eller nesten ihvertfall.

Dagen startet i grått vær, men heldigvis forsvant de gråe skyene og goværet kom. Vi skulle opp til toppen av Mirante do Morro do Imperador. En populær utsiktspost som scorer høyt på Google. Vi gleda oss. Problemet var at vi gjorde en liten feil. Men ikke bevisst selvfølgelig. Vi gikk etter google maps og for de som er litt kjent med det digitale kartet vet kanskje at man kan trykke på ikonet bil eller ikonet gående person. Ettersom vi skulle ta beina fatt trykte vi på den gående mannen. Eller kona mi som var kartleser rettere sagt. Problemet var bare at kartet viste oss korteste vei til fots og det var opp fjellet på en smal tursti.

Det var kronglete allerede starten på stien. Det var så sykt bratt så vi måtte hjelpe hverandre bare for å komme oss opp det første hinderet. Jeg måtte bruke overtalelsesevnene mine for å få kona til å fortsette. Hun ville snu, og det hadde nok vært den beste løsninga. Vi gikk uansett videre etter en liten diskusjon. Flott natur og utrolig mange vakre bambustrær på begge sider. Terrenget ble i periodevis ganske lettgåerlig også selv om det tidvis var noen veldig bratte områder.

Jeg begynte å tvile litt på konas kartleserkunnskaper. Hvis dette er et populært turiststed, hvorfor er det ingen her? Ikke en eneste person har vi sett til nå, eller hørt. Jeg spurte kona hva hun mente. «Er det ikke rart at vi er totalt alene her. At det ikke er en eneste person, en eneste lyd fra et medmenneske, hvis stedet skal være så populært. Dette er umulig riktig vei». «Jo, det er det» fikk jeg som kort svar tilbake. Vi gikk dermed videre.

Trærne forsvant etterhvert på turen og plutselig sto vi på det nakne snaufjellet. Utsikten over byen ble klarere og jeg følte meg fryktelig liten. Kona gikk bak og mente at dette går helt greit, bare å fortsette. Steike så redd jeg var. Fjellet ble enda brattere og jeg måtte sette meg på huk. Kona passerte meg på stien, nesten litt arrogant, og tok over styringa. Det ble dermed noen meter til før jeg på nytt måtte huke meg ned. Dette var høyt og sykt bratt. Utsikten var upåklagelig og jeg fikk skjelvende tatt et bilde stående før jeg atter engang satte meg ned igjen.

Dette var bare å avbryte først som sist. Jeg vil ikke risikere å bli henta av helikopter mens jeg sitter gråtende på ei steinhylle på snaufjellet i Juiz de Fora. Jeg er en mann tross alt. Hva ville folk tenke da?

Det viste seg jo senere at det faktisk går bilvei helt frem, noe jeg hadde en mistanke om på turstien. Noen fine bilder ble det ihvertfall, og en historie som sikkert kommer til å bli gjenfortalt av min kone til venner og bekjente når vi er hjemme igjen. Den starter vel noe sånt som dette: Nordmannen som satt gråtende på ei fjellhylle i Juiz de Fora

Hår i kaffen og frokost med kloakklukt

Jeg våknet altfor tidlig. Stå opp ved 5tiden når man er på ferie er ganske bortkastet. Frokosten på hotellet er ikke åpen for gjestene enda heller. Jeg var sulten og stakk ut for å finne et sted å spise. Jeg vekte resepsjonisten som tydeligvis sov på bakrommet som låste opp døra. Jeg fikk litt dårlig samvittighet fordi jeg vekte han. Jeg får gi han tips når vi sjekker ut igjen som plaster på såret.

Selv om det var grytidlig var det faktisk noen folk som hadde stått opp. Dagene starter tidlig i Juiz de Fora. Ved siden av hotellet ligger det en park jeg passerte kvelden i forveien. Praça Dr. João Penido ligger ikke mer enn 1 minutt unna og der var det allerede et par bakerier oppe. Jeg tok meg en liten kaffe og en brødblings for å få tiden til å gå. Jeg liker byen jeg. Jeg vil faktisk si jeg storkoser meg. Nå får jeg endelig kjenne på bylivet igjen. Se travle folk som skal rekke bussen tidlig og folk som rigger til bodene sine for å selge diverse mat og annet til travle forbipasserende gjør meg litt tankefull. Kanskje det er i byen jeg hører hjemme? Jeg synes selvfølgelig litt synd på uteliggerne, men de er overalt. Ingenting man får gjort med sånt. Mitt i min filosofiske tankeverden våkna jeg brått av et hår som var i kaffen og brødet jeg spiste på var borte for lengst. På tide å komme seg tilbake på hotellet. Kona må da vel ha våkna nå.

Det hadde hun og etter litt morgenstell ble det en ny frokost på hotellet. Grei Frokost, men jeg synes det ikke så rent ut der vi spiste. Lukta litt rart også. Brødskivene tok jeg ved vinduet som var åpent. Friskere lukt der. Jeg begynner å skjønne hvorfor hotellet scoret lavt på booking.com. Det går uansett fint for min del. Jeg er ikke så nøye på det. Kloakklukt mens jeg spiser derimot kunne jeg nok klart meg foruten.

Jeg og kona stakk tilbake til Praça Dr. João Penido. Det hadde blitt fryktelig mye mer liv i området litt senere på morgenen. Det er lett å bruke opp tid i Juiz de Fora. Alt er så nytt. Det virker som alle har hastverk. Det pulserende bylivet er litt av en overgang fra der vi dro fra. Iguaba Grande. Hjembyen vår har ikke i nærheten av sånne folkemengder som denne storbyen har. Jeg savner ikke landsbygda vår et sekund enda. Turen har nettopp startet og nå skal vi på en utsiktspost. Det stedet kan dere lese om i neste artikkel.