Brasilrundt

En kald dukkert i Atlanterhavet

Da har jeg igjen funnet et sted vi må utforske. Klikker man rundt på google maps er det alltid nye steder som dukker opp. Denne gangen skal jeg og min kone til et nabolag med navn Fogueira som ligger i strandbyen Arraial da Cabo. Stedet ligger 50km unna der vi bor i Iguaba Grande, på motsatt side av den enorme lagunen som ligger inntil byen vi holder til. Jeg tok bilen og var sjåfør mens kona nøyde seg med å være passasjer.Kjøreturen var en opplevelse i seg selv.

Kjører man mot Fogueira fra Iguaba, får man Lagoa de Araruama på den ene siden og havet på den andre siden. Det finnes ikke en stort bedre frihetsfølelse enn dette. Problemet var kanskje lørdagstrafikken og køen jeg skapte fordi jeg ble så opphengt i naturen og glemte helt at det var andre etter veien. Jeg har alltid vært en lusekjører, til stor forargelse til andre bilister. Litt tuting fra illsinte brasilianere med latinsk temperament er noe man må tåle. Jeg burde kanskje tatt turen på en stille ukedag.

Vi stoppet på stranden Fogueira først og det tok kort tid før jeg hoppet uti det blå Atlanterhavet. Det tok enda kortere tid før jeg kom meg opp igjen. Steike, for et kaldt vann, Iskaldt. Det var nok en grunn til at de få folkene som holdt seg på den store stranden satt på land. Kona klarte knapt å duppe tærne i vannet, forståelig nok.

En flott treningspark man kan trimme bort magen, helt gratis. Brasil er flinke til å bygge treningsparker til innbyggerne.

Da var vannet adskillig varmere i lagunen som lå en kort gange unna. Vi fant et matsted for å innta dagens middag, og før maten kom på bordet, som føltes som en evighet rakk vi å ta en dukkert mens vi ventet. Problemet er saltinnholdet som gjør at det svir i øynene, men vannet er alltid varmt i lagoa de Araruama. Man kan selvfølgelig bare vasse uti å nekte og dykke hodet under, men da telles det ikke som et bad i boka mi. Totalt utelukka. Jeg dykker alltid under så får man leve med litt svie i øynene en kort periode etterpå.

Restauranten. Flott utsikt, men husker ikke navnet. Man kunne lett gå ned til Lagunen fra spisestedet.

Vi slappet av en god stund på denne restauranten. Det var godt å hvile bena litt. Maten var god også. Kanskje ikke den billigste, men prisene er ofte litt dyrere når stedene har sånn vakker beliggenhet ved siden av vann og hav. Ingen øl, selv på en Lørdag. Det burde jeg vel egentlig fått en liten premie for? Vi stakk heller litt rundt i selve nabolaget for å finne et sted som serverte kaffe.

Nabolaget Fogueira var egentlig ikke av de vakreste, men hyggelig å spasere i. Varmen var uutholdelig denne dagen og det gikk med rikelig med vann. Vi fant et padaria, eller bakeri på norsk der vi fikk en kopp kaffe hver. Bakerier selger alltid billig kaffe. Kona fikk dog en større kopp en meg. Frekt, men til gjengjeld bestilte jeg en kopp ekstra.

Vi dro deretter til et annet sted som skal være en populær plass. En fellespark der sinnssykt mange folk hadde samlet seg. Ingen tvil om at det var Lørdag. I parken satt folk og grillet, drakk øl, hørte på musikk mens samtlige badet i vannet. Parken lå like ved lagunen og det var t.o.m noen som hadde satt solstolen rett i vannet og slappet av med en kald en. Jeg tok selv et bad. Utrolig langgrunt og utrolig varmt. Klart og vakkert vann og man så bunnen fra land langt utover lagunen. Jeg måtte et godt stykke uti for å duppe hele kroppen under, men helt klart verdt det. Etter en god stund på dette stedet vendte vi snuta hjemover. Det begynte å bli sent.

Som jeg skrev innledningsvis i denne artikkelen er det utrolig mange flotte steder etter denne lagunen. Jeg var sjåfør og kona så en sidevei hun ville ta turen innover å utforske. Det angret vi ikke på et sekund. Her var det jammen fint. Kona tok et bad, men for meg hadde det blitt nok bading denne dagen. Stedet het Novo Arraial og ble det siste stedet vi rakk denne dagen.

Damer liker å snakke

Nå skal vi reise til et sted i Saquarema. Jeg har besøkt byen flere ganger, men nå skal jeg og kona til et nytt området jeg ikke har vært i før. Det er 3ting som lokker meg dit. Det ene er en strand jeg har lest om ved navn Praia de Massambaba. Jeg leste om stranden i tripadviser der de mente at den tilhører nabobyen Araruama. Ifølge google er det feil. Stranden tilhører Saquarema. Det skal uansett være et utrolig vakkert sted ifølge flere reisetips, og jeg er spent på om det stemmer.

Den andre tingen som vil ha meg dit er en tursti ved navn Trilha Vilatur-Itaúna som ligger nærme stranden. Planen er først en spasertur for så å ta seg en forfriskende dukkert i Atlanterhavet. Jada, vi lever godt.

Den tredje og siste tingen er et sted som heter Reserva Natural de Massambaba. Et naturreservat jeg har lyst til å besøke. Jeg får håpe jeg ikke blir for sliten. Vi har uansett satt opp en hel dag for å prøve og rekke de tre plassene. Jeg har troa, kona litt mer skeptisk. Hun klager på at energinivået mitt har blitt altfor høyt i det siste. Vel, kanskje hun er inne på noe. Men man lever kun en gang og jeg vil oppleve mest mulig.

Vi dro avgårde tidlig og det var enkelt å finne igjen naturreservatet. Det gikk vei dit og jeg fikk tatt et bilde som også ble forbildet på artikkelen. Jeg hadde kanskje forvente meg litt flottere natur. Det var tydeligvis et veldig tørt sted med tanke på kaktusene som vokset rundt overalt. Jeg gikk ikke så mye rundt. Jeg ville nødig bli stukket av disse store buskene som vokset mellom sanddynene.

Vi dro videre til turstien. Den var som vanlig umulig å finne. Google maps er helt elendig på å finne igjen stier. Den fungerer mest på veier og bygninger, men når det gjelder turområder er det ikke første gang den sender meg til feil sted. Utrolig slitsomt. Vi spurte noen joggere som vi så på veien, men den veiforklaringen var lite pålitelig. Etter en stund ga vi opp og dro til stranden som ikke lå langt unna.

Det var også en litt bortkastet tur. Den var fylt opp av brune alger fra vannet. Det blå havet hadde skiftet farge til brunt og mye av den tangen var på vei til å bli liggende etter den hvite strandkanten. Det lukta ganske vondt der også. Litt synd. Denne stranden skal være en av de vakreste stedet har å by på og bortsett fra de brune algene var det fint her også. Utrolig øde, lite folk og ingen kystvakter som kan hjelpe hvis uhellet skulle være ute. Man skal nok være litt forsiktig med å hoppe uti Atlanterhavet der bølgene er høyest. Spiller ingen rolle. Det ble ikke noe bading i dette brune vannet uansett.

Heldigvis fant vi et lite bortgjemt restaurant ved vannkanten som solgte utrolig billig mat. 15reais per person. Vi brukte lang tid på å sitte der, hovedsakelig pga kona ville ta seg et par kalde Brahma, et kjent ølmerke nedi her. Helt greit, det er tross alt Lørdag og jeg var sjåfør.

Selv om havet var fylt opp av alger og vi ikke fant turstien var uansett ikke dagen bortkastet. På veien tilbake stoppet vi på en markedsplass som solgte forskjellige matvarer fra små telt. De arrangerer markedet en gang i måneden og vi tilfeldigvis kjørte forbi den dagen. Selvfølgelig måtte vi ta en stopp der å handle litt. Litt snacks å spise i bilen er kos på tur.

Det var ikke selve stedet som var så utrolig interessant, selv om det er lett å bruke en times tid på sånne markedsplasser. Vi kom i snakk med et ektepar som levde på veien. De dro rundt i Brasil og hadde bygget bilen sin om til en liten campingbil. De hadde utallige historier å fortelle og de solgte også diverse ting fra bilen. Jeg kjøpte en caps til kona for å skygge unna sola. De hadde også en Youtube kanal som heter Saqua in Brasil. Jeg har ikke sjekket ut kanalen deres enda, men det er noe jeg selvfølgelig skal gjøre. Kona drømmer om å reise sånn og når damer begynner å snakke, vel, jeg trenger vel ikke å forklare det noe nærmere. Jeg ble litt ør i hodet etterhvert.

Turen avbrutt.

Dette var litt trist. Vi må desverre avbryte turen. Lastebilene streiker og leverer bl.a ikke bensin til bensinstasjonene. Helvete. Jeg som hadde flere steder å se i Minas. Spesielt Ouro Preto. Da må vi nesten ta en tur til denne delstaten senere. Jeg risikerer ikke å gå bensintom mitt i bushen i en ukjent delstat. Dette var triste greier.

Vi stoppet på flere bensinstasjoner for å finne en som hadde igjen bensin i São João del-Rei. Jeg fant en tilslutt og fikk fylt full tank. Bilen går billig og jeg vet at det er nok til å komme hjem til Iguaba Grande.

Det regna når vi dro, og det var kaldt i tillegg. Det lå på rundt 15 varmegrader. Høres kanskje varmt ut, men det er bikkjekaldt når man er vant til temperaturen i Rio.

Det var digre lastebiler overalt som demonstrerte. Mange hadde parkert etter veiene. Militærpolitiet var koblet inn og sto klare på strategiske steder så de ikke fikk sperret veien så alt gikk fredelig for seg. Allikevel ble dette en av de verste kjøreturene jeg har hatt i løpet av livet.

Det var sikkert tusenvis av lastebiler som kjørte fra by til by. Mange av de var harde på gassen. Jeg kjører en 1liter Chevrolet, og den går ikke så fort. Skapte kø flere ganger og hissige lastebilsjåfører hang på støtfangeren min for å stresse meg opp. Heldigvis var det 2felts vei de fleste steder så de kom forbi. Vi passerte 2stygge ulykker der lastebilene hadde kjørt av og landet på taket. Jeg kunne ikke komme tidsnok hjem. Asfalten var våt pga regnet og jeg ville nødig ende opp med samme skjebne.

Vi tok det første stoppet i Santos Dumont. En liten sliten by i Minas. Gatehundene så deprimerte ut også. I regnet og gjørma så tettstedet enda mer falleferdig ut. Mat måtte jeg uansett ha. Steike for et trist og tafatt sted. Maten smakte greit nok ihvertfall. Der fikk jeg energien til å fortsette den lange turen hjem.

Trafikken ble vanlig igjen når vi passerte delstatsgrensa og kom til Rio. Der var det ikke hundrevis av lastebiler etter veiene. Regnet ble verre. Mye verre. Ned fjellveiene fra Petropolis, og de er bratte, var det både tåkete og våt asfalt. Nå fikk det briste eller bære. Jeg ville bare hjem. Jeg dro nedover fjellveiene med den lille bilen og passerte den ene bilen etter den andre. I nedoverbakke går Chevrolee’n fort.

Når vi kom til havnivå fortsatte regnet. Det ville ikke gi seg. I tillegg ble det mørk. Og kjøre bil i stortraffiken, spesielt når man passerer storbyen Rio er stressende. Når asfalten er våt, det regner og det i tillegg mørkner ser man nesten ingenting heller. Dette ble en ekkel tur. Men jeg var for sta til å stoppe å sove på et hotell.

Vi kom helberget hjem til Iguaba Grande tilslutt. Jeg kjørte hele veien. Over 400km. På en dag! I en liten 1liters Chevrolet!

Hvor pokker blir penga av?

Startet dagen med å sjekke kontoen. Fikk sjokk når jeg så hvor dårlig det sto til. Det koster å reise. Det er dyrt. Mange utgifter man kanskje ikke tenker på. En kaffe der, en is i varmen og litt junkfood i ny og ne når sulten kommer snikende. Vi har ihvertfall spart bensin. Vi har hovedsakelig brukt beina. Mye av maten spises også på sovestedet. Ihverfall frokosten og kveldsmaten. En daglig middag ute har vi som regel unnet oss. Vi er tross alt på ferie. De dyre restaurantene har vi dog hoppa over. Allikevel raser penga av gårde. Hvor forsvinner de hen? Det får briste eller bære. Penger kan man vel alltids tjene. Men det velger jeg å fokusere på når jeg er hjemme igjen i Iguaba.

Vi kom oss ut tidlig denne dagen også. Man blir aldri lei av å spasere rundt i sentrum av São João del Rei. Byen er så sjarmerende. Vi gikk tilbake til der Museu Regional de São João del-Rei lå. Vi besøkte museet et par dager i forveien og jeg skrev en liten artikkel om stedet.

Denne dagen derimot tilbrakte vi litt tid i parken foran museet. Jeg la faktisk ikke merke til parken når jeg gikk forbi den sist. Den er ikke av de vakreste, og ikke av de største, men det var noen benker der som jeg fikk tatt frokosten i. Den siste brødblingsen fikk jeg ikke i meg. Heldigvis var det noen sultne duer som tydeligvis ikke hadde fått mat en stund.

Jeg og kona gikk videre. Det er litt rart å tenke på, men dette er siste dag i byen. Imorgen er det utsjekking å reise videre. Gruer meg litt til pakkingen. Det er en del natur rundt byen jeg kunne tenkt meg og sett. Det fikk vi dessverre ikke tid til. Tiden har virkelig flydd av gårde.

Det finnes flere vakre gamle bruer i byen, som er bygget over en kanal. Det var fryktelig lite vann i den, noe jeg reagerte litt på. Den fyller seg sikkert opp når det regner. De gamle bruene er med på å sette et vakkert og romantisk preg på byen. Men jeg er glad jeg ikke var med på å bygge de. Man må nok ha fysikken i orden skal man bære disse steinene og det er nok ikke så mange som hadde orket det i dagens moderne samfunn.

Vi spanderte på oss en litt bedre middag denne dagen. Den inntok vi på en restaurant som het Republica Gourmet. Et fint spisested der vi kunne velge om vi ville sitte inne eller utendørs. Vi satte oss ute. Det er så innmari varmt i denne byen og jeg foretrekker og innta middagen i frisk luft. Jeg spiste kylling, kona spiste gris med ris og bønner. God mat og utmerket service. Det kom hele 3 forskjellige servitører til bordet vårt iløpet av middagen for å sørge for om det var noe vi trengte. Jeg følte meg litt som en filmstjerne og jeg synes det egentlig var litt ubehagelig med så mye oppmerksomhet. Jeg ga ifra meg tips denne gangen. Jeg tror det var mest det de var ute etter.

Da er det tilbake til leiligheten og starte pakkingen. Jeg merker jeg gruer meg, men det er alltid spennende å komme til et nytt sted. Vi ses.

Du ser ut som wolverine

Det var det kona startet dagen med å si til meg. Du ser ut som wolverine. Det var hårsveisen hun sikta til. Ikke den veltrente kroppen til Hugh Jackman. Da var det å finne et sted som klipper hår. Frisør, eller barberaria som det kalles i Brasil, de er det mange av overalt, inkl. São João de Rei, byen vi fortsatt befinner oss i. Det var billig i denne byen også, 15reais. Etter hårklippen følte jeg meg som en ny mann og jeg og kona gikk videre.

Det finnes så mange kreative måter brasilianere klarer å tjene penger på. Det myldrer av selgere i parker, gatemusikanter, tiggere og andre folk som klarer å tjene til sitt daglige brød med kreative idéer. Jeg fikk øye på en sjonglør som sprang ut i veibanen hver gang det ble rødt lys for å underholde de ventende sjåførene med sine sjonglekunnskaper for å tjene en slant. Jeg tok et bilde av han og kona ga han litt penger. Jeg tror det er et stressende og hardt liv sånne lever. Jeg så ingen andre bilister som ga han penger. Jeg har ofte lurt på hva som får noen til å velge en sånn livsstil. Altfor uforutsigbart å ikke ha en fast inntekt og ikke vite når neste måltid vil bli. Fyren så avslappet og rolig ut, noe alle sånne virker.

Sykehuset var også et kunstverk i seg selv i denne byen

São João de Rei er en vakker by og jeg liker meg godt her. Det er en romantisk by når man går rundt i sentrum og arkitekturen tar deg med tilbake til kolonialtiden. Alle de vakre kirkene fra 1700tallet og vakre smale brolagte gater med gamle vakre bygg på hver sin side gjør at det blir en romantisk by å gå rundt i med sin bedre halvdel.

Byen er jo kjent for en rik matkultur i tillegg. Matretter med røtter tilbake til slavetiden, gullrushet og kolonialtiden og portugiserne. Maten har vi kanskje tilgode og oppleve. Jeg har spist flere ganger på et bakeri, det aller beste bakeriet jeg har spist på siden jeg flytta til Brasil. Varme middagsretter har det blitt lite av. Middagen denne dagen tok vi på et kjøpesenter på vei hjem. Kanskje ikke den mest spennende plassen å spise på, men vi ble mette ihvertfall. Vanlig buffé, som var litt i dyreste laget.

Jeg kom borti en litt uheldig situasjon når jeg måtte gjøre mitt ærend på senteret. Jeg hadde litt trøbbel med å finne igjen riktig toalett, og når jeg kom frem og spurte en mann som sto foran speilet om dette var en herredo ble fyren hissig. «Du må da vel se at jeg er en mann», freste han. Kanskje det var et dumt spørsmål fra min side, men til mitt forsvar hadde fyren langt hår og ringer i ørene. Jeg tok meg god tid inne i båsen så jeg var sikker på at mannen hadde gått når jeg var ferdig.

Museu Regional de São João del Rei

Enda et museum. Det er mange av dem i São João Del Rei, byen vi befinner oss i. Vi har kun hatt fantastiske dager siden vi kom, og vi har opplevd utrolig mye. Det er derfor vi gir oss ut på sånne turer, for å oppleve nye ting vi kan leve lenge på.

Museet vi besøkte denne dagen var bygget i 1859. Det enorme bygget tilhørte João Antônio da Silva Mourão og hans familie under gullrushet. Rart og tenke på at folk faktisk har bodd i sånne enorme hus. I 1963 ble bygget gjort om til museum og ble åpent for publikum. Gratis inngang var det på stedet også. Selvfølgelig tok jeg og kona en tur dit.

Museet lå i sentrum og det var enkelt å finne igjen. Ihvertfall når man gikk etter google maps.

Det var ei hyggelig dame som tok imot oss i skranken. Alle er hyggelige i denne byen og vi har bare møtt sjarmerende og imøtekommende folk hittil på denne turen. Jeg vet ikke hva det er med folka i denne delstaten vi er i. Men man føler seg velkommen overalt. Vi måtte levere sekken og vannflaskene i skranken. De ble låst inn og vi fikk beholde nøkkelen.

Museet hadde 3 etasjer. Vakt i hver etasje. De ønsket oss pent god morgen og en hyggelig tur på stedet.

Det var mye historie om selve byen. Religion er veldig utbrett her, som de fleste steder i Brasil og det var mange religiøse skulpturer og gjenstander stilt ut.

Dette er jo fra gammelt av en gullgraver by. Og det var litt informasjon om hvordan gullet ble hentet ut på en digital skjerm. Jeg trenger vel ikke si hva slags hudfarge de folka hadde? Du tippa riktig. Slaveriet var utbrett her.

Det var stilt ut gamle møbler også. Men jeg synes nok det var mest interessant de gamle gjenstandene de brukte før. Hele 3etasjen var fylt opp av gamle vever, strykejern og en elgammel plog. Det var i tillegg stilt ut gamle kalkulatorer, fotoapparater, verktøy og div. Låst inne i glassbur.

Diverse gamøe gjenstander stilt ut i hele 3 etasjen

Jeg tok ikke noe bilde av museet utvendig, men hvis du går etter gps og du kommer til et stort hvit bygg i sentrum er du sannsynnligvis fremme. Dumt å ikke stikke innom.

Et vepsestikk i São João del Rei

Jeg har jo allerede funnet et favorittpadaria. Jeg bruker alltid å stikke dit hver eneste morgen for å kjøpe meg frokost. Den ligger i gata rett foran kirka som heter Igreja de Nossa Senhora do Carmo. Kirka jeg besøkte for en stund siden. Hvis noen er i området rådes dere til å stikke innom. Jeg er nok overbevist om at det er det aller beste bakeriet jeg noengang har spist på. De har helt enorme pão de queijo, et brasiliansk ostebrød jeg har spist opptil flere ganger om dagen siden jeg kom til byen. Jeg må nok gi bakeriet litt av skylden for de par ekstra kiloene som har sneket seg på kroppen iløpet av turen. Dietten tar jeg når jeg kommer hjem. Sånt gidder jeg ikke tenke på når jeg ferierer.

Selve byen er oppkalt etter en konge fra Portugal, João V. Jeg må ærlig innrømme jeg har tenkt lite på han mens jeg har vært i byen. Men tydeligvis har Portugal satt sitt preg på mange steder i Brasil. Og ikke alltid på en positiv måte. Et kallenavn i Brasil er å bli kalt portugeser, litt som å bli kalt svenske hjemme I Norge. Jeg personlig har ikke noe imot noen av folkene.

Ei vakker fontene jeg fikk forbi. Den minte meg litt om den jeg så i Tiradentes

En av flere vakre sjarmerende bakgater i byen

Jeg gikk rundt denne flotte byen og plutselig kjente jeg en intens svie i brystet. Det hadde tydeligvis kommet et insekt innunder t-skjorta mi. Jeg tipper det var en veps. Det svidde noe forferdelig og i ren panikk dro jeg av meg t-skjorta for å se hva det var. Litt hovent og rødt. Jo, dette må være et vepsestikk. Det er et insekt jeg har stor respekt for. Livredd blir mere riktig. Jeg turte ikke å ta på meg igjen skjorta å ble springende rundt i bar overkropp. Noe jeg egentlig ikke har brunfarge eller fysikk til. Jeg veier over 100kg. Sprade rundt i baris er ikke min greie. Jeg klarte å komme meg til leiligheten uten å få for mye oppmerksomhet fra folk. I denne intense varmen, noe som overrasket meg, er det kanskje ikke så uvanlig å gå uten skjorte. Alle jeg har sett til nå har dog hatt klærne på. Ifølge folk er det kun varmt her på sommeren. Det går ned mot 0 grader når det er vinter. Det hadde nok sett dummere ut å sprade rundt i baris på den tiden av året.

Nå er jeg på krigsstien

Neida. Det er jeg så og si aldri. Jeg er rolig anlagt og hisser meg ikke opp av småting. I byen São João del Rei finnes det ihvertfall museer, og et av dem er et krigsmuseum. Det har jeg aldri besøkt før og jeg merker jeg gleder meg litt. Vi har jo den evige runddansen på morgenen. Kona er treg å få igang, jeg prøver å stresse henne opp for å gripe dagen. Kanskje jeg ikke er så rolig anlagt allikevel. Vi kom oss ut døra tilslutt.

Jeg har vært innom museet 2ganger før, og begge gangene har det vært stengt. Alle gode ting er 3 som det sies og denne gangen var det åpent. Gratis inngang også. Vi ble møtt av noen hjelpsomme uniformerte gutter\menn som slapp oss inn og forklarte hvor inngangen var og ga oss litt annen informasjon. De så ut som noen skoleelever der de sto i uniformen sin, selv om de var bevæpnet. Ettersom de er i militæret er de nok annsett som voksne og man kan konkludere med at jeg begynner å bli en eldre middelaldrende mann.

Først gikk vi ned i en kjeller, som egentlig var stengt pga en oversvømmelse. Det var uansett der doen var og er man tissetrengt nok er det utrolig hva man utsetter seg for å tømme blæren. Jeg hoppet dristig over vannet som lå på betonggulvet for å komme meg på toalettet og i et lite øyeblikk følte jeg meg selv som er sprek soldat i sin beste alder helt til jeg så meg i speilet når jeg vasket hendene. Speilet minte meg raskt på at jeg er ingen unggutt lengre.

Jeg fikk tatt et bilde fra kjelleren før jeg gikk ut. En vegg full av diverse utmerkelser jeg ikke vet hva betyr.

Selve museet var et stort rom det var stilt ut forskjellige våpen fra 2verdenskrig. Utrolig interessant. Våpnene har nok utviklet seg mye siden den tid.

Det var mye annet fra krigen også, utstilt på bord som var dekket av glass. Var rart å se førstehjelpskittet og hva de hadde for å fikse skader på den tiden. Jeg nevte det til kona at utstyret så veldig primitivt ut. Hun mente at det er det samme utstyret de kommer til å bruke på meg når jeg skal brokkopereres. En operasjon jeg venter på, og gruer meg enda mer til etter at hun lirte ut seg den kommentaren

Museet heter Museu da FEB for de av dere som vil se flere bilder på nettet eller selv stikke innom om dere er i byen. Grat

Ei vondt tå i São João del Rei

Jeg har jo den uvanen at jeg glemmer tid og sted når jeg reiser. Jeg blir helt målløs av bygg, blir oppgiret når jeg ser nye ting og hvis man ikke følger med skjer det ulykker. Når jeg sprang rundt i byen i går og fikk øye på noe fascinerende, et gammelt kirkebygg på toppen av et berg, fikk jeg igjen den ut av kroppen opplevelsen. Jeg sprang dit så fort jeg kunne, med brasilianske slipperser og en ryggsekk med diverse i, og tuppa stortåa rett i en opphøyet veikant så skinnfilla fløy og blodet rant. Steike så vondt. Om jeg fortsatt sprang opp på toppen og tok bilde av kirka? Selvfølgelig. Den var dog ikke så imponerende på nært hold. Jeg ble litt skuffa når jeg sto foran den mens blodet rant.

Smertene ble verre når jeg kom hjem i leiligheten. Tåa lå å dunka og pulserte utover kvelden. Fin måte å telle hjerterytmen og ta blodtrykket på. Det gjorde jeg for en stund siden uansett og alt sto bra til, da på et legekontor. Selv med ei vondt tå skal jeg ut idag for å utforske byen.

Jeg fikk jo lest en del om denne byen i går kveld. Litt historie om stedene man besøker lærer man mye av. Og det er litt rart å tenke på at går man langt nok tilbake i tid var det indianere ved navn Puris som holdt til på dette stedet. Den gang var det selvfølgelig ingen by og de levde nok mye mer primitivt enn oss. Byen ble til når en brasilianer ved navn Lourenço Costa fant gull i et fjellområde i 1704. Etterhvert ble det funnet flere steder med gull og gullrushet var igang.

Mens jeg gikk nedover den asfalterte kirkebakken, litt haltende pga den vonde tåa dukket plutselig kona mi opp på andre siden av veien. Hun gikk ut i forveien og hadde allerede funnet ei skravlebøtte av et kvinnfolk som var kjent i byen. Hyggelig dame som forklarte litt om hvor diverse severdigheter lå. Hun plukket raskt opp dialekta mi og spurte hvor jeg var fra. Hun mente folka og inkludert henne hadde en sterk dialekt også. Den kalles mineiro og skal visst være ganske populær i Brasil. Jeg hørte ikke så veldig stor forskjell. Kanskje jeg ikke snakker portugisisk bra nok enda. Hun veiledet oss til et sted kona ville se, et gastronomisk senter et stykke unna. Delstaten er kjent for mat så kanskje det blir noen matopplevelser der.

Skuffende, akk så skuffende. Et lite slitt bygg det solgtes frukt, krydder og litt andre ting fra forskjellige boder. De steinkasserollene var kanskje interessante, men jeg har ikke mulighet til å bære rundt på ett kasserollesett i Minas delstaten uansett. Dyre var de også.

Jeg stakk til parken like ved og det var nok av uteliggere der. Jeg ville ikke bry de og stakk videre til kirka like bortenfor.

Den har jeg passert flere ganger siden jeg kom til byen. Ettersom kona ble igjwm på matsenteret, og jeg visste hun kom til å bruke en evighet. stakk jeg innom denne kirka også. Det var ikke gratis her heller, men måtte betale litt for å gå inn. Det er mye penger i religion. Kirka het Igreja de Nossa Senhora do Carmo.

Selve bilde av kirka brukte jeg som artikkelbilde. Jeg synes den var fryktelig lik Igreja de São Francisco de Assis. En annen kirke jeg besøkte første dagen i byen. Hva mener du?

Et støvete mørkt togmuseum

Starter dagen med en bag rene klær. På sovestedet er det gratis vaskeri og det setter man pris på. Når jeg reiser sånn vasker jeg ofte plaggene i dusjen. Det fjerner noe av lukta, men helt rent blir det ikke. Nå er ihvertfall alle klærne rene jeg har brukt hittil på turen. Alle klærne får plass i en ryggsekk. Kona derimot måtte ha to store reisekofferter. Tipp hvem som får jobben med å slepe de ut og inn fra bilen, inn i heiser og opp trapper hver gang vi har ordnet et nytt sovested? Riktig. Du skjønner hvor jeg vil hen. Stedet vi bor på er en studioleilighet, tilgang til treningsrom, basseng og et vaskeri. Alt kunne brukes uten ekstra kostnad. Kosta ikke mer en 140 reais per natt.

Vi har trasket en del i byen. Faktisk utrolig mye. Det er en by det er lett å like. Når jeg og kona gikk rundt i byen fikk vi plutselig øye på et togmuseum. Tog har nok mye historie bak seg. Kanskje mer interessant enn først antatt. Dumt jeg ikke begynte å interessere meg for ting før i voksen alder. For en skolestudent jeg kunne ha blitt. Den første byen vi besøkte på denne turen, Juiz la Fora hadde også et togmuseum. Den stakk vi også innom. Trykk på linken for å lese om det stedet.

Store plakater med interessante faktaopplysninger. Alt på portugisisk

Jeg syntes dog ikke dette museet var like imponerende. Jeg likte det i Juiz la Fora bedre. Når man har sett ting før skal det også mer til for å bli like imponert andre gangen, men jeg synes museet var litt rotete. Det minte meg mer om en forlatt lagerbygning det sto et tog inne på. Det hang noen klokker og gamle telefoner og andre ting på veggene. De var ikke strategisk hengt opp. Virket som bare folk hadde slengt tingene tildeldigvis på veggen uten mål og mening. Lite lys inne på stedet og ikke noe særlig rent. Akkurat som et mørkt lager. Det var stilt opp noen store plakater som hadde en del interessant lesestoff, men bortsett fra det var stedet skuffende. Museet fikk vi for oss selv. Ikke en eneste turist inne selv med gratis inngang.

Da likte jeg heller mer det som var på utsiden av selve museet. Selgere som hadde stilt opp bord med diverse ting man kunne kjøpe. En liten markedsplass rett og slett. Det var også en togvogn fylt opp med gamle klær man kunne låne fra før i tiden for å ta bilder. En reise tilbake i tid der man kunne leve seg inn i en verden når toget ble oppfunnet og fraktet folk fra et sted til et annet. Flotte gamle kjoler og rikmannsdresser som velstående mannfolk brukte på den tiden. For ikke å glemme den store flosshatten som var et status på rikdom og lykke. Kona synes klærne var litt støvete så vi valgte og traske videre. Men det var uansett et interessant påfunn.